Mostar i Bosnia Hercegovina

Gamlebrua i Mostar - med utsikt fra toppen av en minaret (Foto: RMC)

Sommeren 2014 var mannen min og jeg på ferie i Dubrovnik, Kroatia. På forhånd hadde vi bestemt oss for at denne ferieturen skulle danne grunnlag for noen utflukter til enkelte av nabolandene - blant annet til Mostar i Bosnia-Hercegovina. 

Selve navnet "Mostar" har byen etter brua "Stari Most", som betyr gamle-brua. Den ble bygget i 1566 og krysser elva Neretva. Brua regnes som et av de viktigste landemerkene i hele Bosnia-Hercegovinia. (Kilde: Wikipedia - her kan du lese mer om bruas konstruksjon m.m.) Brua står på UNESCOs verdensarvliste. 

Brua ble ødelagt av kroatiske styrker under Balkan-krigen 9. november 1993. Den ble rekonstruert og gjenåpnet 23. juli 2004. I dag utgjør brua en viktig turistattraksjon, i tillegg til at den selvsagt er helt nødvendig i dagliglivet til menneskene som bor i Mostar. Også før krigen bodde det både kristne og muslimer i Mostar, og byens borgere stilte med felles fotballag m.m. Det var dessuten vanlig med giftemål på tvers av religionene. Etter krigen har dette endret seg dramatisk. Muslimer og kristne lever i dag svært atskilt, fikk vi høre av guiden vår. Det er slutt på giftemål på tvers av religionene, og man har hvert sitt fotballag - bare for å nevne ett eksempel. Sårene etter krigen trenger mange år på å gro, og kanskje vil de ikke gro skikkelig før landet har kommet seg økonomisk igjen. 

Gamlebrua i Mostar (Foto: RMC)

Da vi endelig kom frem til Mostar, etter å ha passert grenseovergangene mellom Bosnia-Hercegovina og Kroatia noen ganger (!), var vi glade for at vi var med på en arrangert tur og ikke reiste på egen hånd i leiebil. Det ville ha vært besværlig med leiebil, fikk vi inntrykk av. Vår kroatiske guide var godt kjent med grensevaktene, og visste nøyaktig hva han skulle gjøre for at det hele skulle gå raskt og smidig. 

Kart over Kroatia og Bosnia Hercegovina

Vi kom inn fra den kristne delen av byen, og den muslimske delen lå på den andre siden av gamlebrua. 

Fremdeles kulehull i enkelte bygninger i Mostar (Foto: RMC)

Fremdeles kan man se enkelte bygninger med kulehull, som denne bygningen like ved parkeringsplassen hvor vi forlot bussen for å gå på egen hånd. 

I 2013 bodde det litt over 113 000 innbyggere i Mostar, men i selve bykjernen bor om lag bare halvparten. 

Gatene i gamlebyen er smale og uegnet for biltrafikk. Her ligger salgsbodene og spisestedene tett i tett. Vi var der i august, som åpenbart er høysesong, for tettheten av turister var meget høy. Såpass at det nesten var ufremkommelig til tider. 

Det er helt klart den muslimske delen av byen som er mest spennende når man bare har noen få timer til rådighet. Akkurat tiden vi hadde tilgjengelig trekker i retning av at bruk av leiebil kanskje ville ha vært å foretrekke likevel, men man må i så fall være forberedt på timelange køer ved grenseovergangene. Det er bare Kroatia og Slovenia blant de tidligere jugoslaviske landene som er medlem av EU, så her betyr faktisk grensene en hel del. 

Noe av det som slo oss mens vi var i Mostar, var vennligheten hos dem som bodde der og som drev butikker og restauranter. Vi følte oss veldig velkomne, rett og slett!

Utsikten fra brua (Foto: RMC)

Bosnia-Hercegovina er et svært fattig land, som ikke helt har klart å få sving på landets økonomi. Noe av grunnen skal være de ustabile politiske forholdene i landet, hvilket gjør det lite attraktivt for utenlandske investorer å ønske å starte forretninger her. Mens gjennomsnittslønnen for en kroat ligger på 7-800 Euro pr. måned (ut fra det vi fikk høre), har polakker i gjennomsnitt 500 Euro pr. måned. Bosniere har kun 300 Euro i gjennomsnitt pr. måned. Det sier en hel del om levevilkårene. Ikke til å undres over at bussen vi reiste med, stoppet underveis på et sted hvor vi fikk anledning til å kjøpe frukt og nøtter til priser som mest minnet om en penere form for tigging. Men med den vesentlige forskjell i forhold til ren tigging at verdigheten var intakt for dem som solgte oss disse småtingene. Og vi turister deltok med åpne øyne, fordi vi visste at denne lille bygda trengte hver eneste Euro de kunne få inn ... 

Og bare for å ha nevnt det: Euro er selvsagt ikke offisiell valuta i Bosnia Hercegovina (det er derimot Mark), og man bør derfor spørre før man tilbyr Euro som betalingsmiddel. Når det er sagt, er Euro velkomment som betalingsmiddel. 

Mostar (Foto: RMC)

På bildet ovenfor kan du se en moské og en minaret, som vi besøkte på den muslimske siden av byen. For noen få Euro fikk vi komme opp i toppen av minareten - det perfekte stedet for å få tatt det ultimate bildet av Mostars legendariske bru. Å komme seg opp i toppen var i og for seg greit, selv om det var både trangt, klaustrofobisk og mange trapper å gå. Utsikten var også helt fantastisk! Verre var det å komme seg ned ... Det var nemlig ingen som fulgte med på hvor mange som gikk opp og ned, og når ... Og når vi møtte folk underveis, var det for trangt å snu. Man tok da et godt tak i den man tilfeldigvis hadde foran seg, klamret seg fast i vedkommende og snudde i trappa. Det var så vidt det gikk! Denne øvelsen måtte vi gjenta noen ganger før vi var nede ... Hadde det ikke vært for bildene vi tok fra toppen av minareten, tror jeg ikke det ville ha vært verdt det. Men det var det altså! 

Den flotte gamlebyen i Mostar (Foto: RMC)

Ut fra det vi har forstått, ble det meste av gamlebyen ødelagt under krigen på begynnelsen av 1990-tallet. Likevel kjente vi et historisk sus gjennom kroppen mens vi gikk gjennom byen. Alt virket så gammelt og slitt - og autentisk! 

Folksomt på brua i Mostar (Foto: RMC)

Guiden vår fortalte at dersom vi var heldige ville vi kunne bli vitne til stuping fra brua. Det er visst ganske vanlig at det samles inn penger fra dem som er i nærheten, og når stuperen har fått inn en passelig sum, hopper han fra brua (det var visst alltid en "han", fikk vi forståelse for). Vi fikk dette med oss - men dessverre akkurat for sent til at jeg rakk å ta noe bilde av det. Vannet i elva er isende kaldt året rundt, og det å stupe fra brua - en gammel tradisjon på stedet - regnes naturlig nok som en manndomsprøve det står respekt av!

I butikken til høyre kan man gå inn og få se
en film om bruas nære historie (Foto: RMC)

På den andre siden av brua, dvs. i den muslimske bydelen, (se bildet over) er det en butikk hvor det var mulig å se en video fra krigen, hvor brua blir sprengt i stykker - før den atter ble gjenoppbygd og åpnet igjen. Det anbefales virkelig å få denne videosnutten med seg! Det koster ingenting og du blir overhode ikke utsatt for noe kjøpepress - verken i denne butikken eller i de andre butikkene på stedet, slik vi opplevde dette. Bosnierne er meget hyggelige og høflige, uansett hvilken religiøs tilhørighet de måtte ha.

Mostar er fremfor alt en meget sjarmerende by! For meg som ikke har reist veldig mye på Balkan, representerer Mostar noe helt annerledes og eksotisk. 

Mye folk i gatene! (Foto: RMC)

Brukskunstbutikkene ligger på rekke og rad i den muslimske gamlebyen, og her kan man, dersom man har sansene åpne for dette, sikre seg flotte bruksgjenstander å ta med hjem. Fargerike stoffer, tinnarbeider, treskjæring - forseggjorte og flotte ting! 

Gatebilde i Mostar (Foto: RMC)

En av de tingene mannen min og jeg bestemte oss for mens vi var i Mostar, var at vi en sommer skal satse på bilferie i det tidligere Jugoslavia! Så får grenseovergangene bare ta den tiden det tar. Og for en tur det kommer til å bli! Vi har reist mye rundt i Øst-Europa tidligere, og regner med at bare man tar noen forholdsregler, vil det være både trygt og greit å ta seg frem over alt. Kanskje allerede neste år ...

Dette er tross alt først og fremst en litteraturblogg, og jeg benytter derfor anledningen til å etterlyse litteraturtips om Mostar spesielt og Bosnia generelt. Legg gjerne igjen en kommentar om dette til dette innlegget!

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Mostar. Enjoy!

Gamlebrua i Mostar (Foto: RMC)

Mostar (Foto: RMC)

Moskeen i gamlebyen - en av de få intakte moskeene som er igjen
etter krigen (Foto: RMC)

Utsikten fra toppen av minareten vi gikk opp i
(Foto: RMC) 

Utsikten fra minareten (Foto:RMC) 

Gamlebrua i Mostar (Foto: RMC) 

Noen av de fargerike salgsvarene (Foto: RMC)

Brukskunst (Foto: RMC)

Gamlebyen i Mostar (Foto: RMC)

Don´t forget! Ikke glem! (Foto: RMC)

På brua i Mostar (Foto: RMC)

Don´t forget! Ikke glem! (Foto: RMC) 

Mine anbefalinger til Mammut-salget 2015

Mammut-salget 16. - 28. februar 2015

I morgen braker Mammut-salget løs! Selv har jeg faktisk tenkt å holde meg sånn noen lunde i skinnet denne gangen, og jeg håper ikke at det skal bli for vanskelig siden jeg har formidable mengder med uleste bøker liggende fra før av. Hele poenget med å kjøpe bøker er jo at de skal bli lest - en eller annen gang! Dette fratar meg imidlertid ikke for gleden til å lede andre ut i fristelsen ... 

Det er mye å ta av i denne katalogen, blant annet et knippe med flotte bøker - både innvortes og utvortes - fra Agora Publishing (der kommer jeg ikke til å klare å holde meg i skinnet! Jeg tenker på bok nr. 12 - Italo Calvino: "Våre forfedre", bok nr. 17 - Sigrid Combüchen: "Byron", bok nr. 22 - Assia Djebar: "Ingen steder i min fars hus", bok nr. 41 - Aris Fioretos: "Den siste greker", bok nr. 105 - 107 - Peter Nádas - Parallelle historier-troiologien, bok nr. 116 - Cynthia Ozick: "Fremmedlegemer" - bare for å nevne noen ... ).

Nedenfor følger mine boktips, med linker til mine bokomtaler. Jeg håper at du finner noen bøker som kan være av interesse for deg her! Jeg har tatt med nummeret på aktuelle bøker fra salgskatalogen, slik at det skal være enklere for deg å finne disse på salget. 

Bok nr. 1 - Emilie Ajar: "Med livet foran seg"

Ikke bare er dette en utrolig nydelig roman av en forfatter som opprinnelig utkom med boka i 1975, men boka er i seg selv et samleobjekt. Agora Publishing (som har flere flotte bøker på dette boksalget) står bak denne nyutgivelsen av boka, som første gang utkom på norsk i 1976.

Forfatterens egentlige navn er Romain Gary, og han vant den prestisjefylte Concour-prisen for boka, som handler om den foreldreløse arabergutten Momo som vokser opp hos Madame Rosa. 

"Med livet foran seg" er en trist-skjønn bok som tåler flere lesninger i løpet av et liv. Den er rett og slett en skatt av de helt, helt skjeldne!

Bok nr. 8 - Ketil Bjørnstad: "Ensomheten"

Denne boka utkom i 2013, og nok en gang har Ketil Bjørnstad lagt handlingen tett til et musiker-miljø - denne gangen til Oslo Filharmonien. 

Bjørnstads bøker er som regel krydret med preferanser til den klassiske musikken, og her tegner han et bilde av et miljø preget av utroskap. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og det store spørsmålet er: er noen rett og slett "bare" uforbedrelig utro, eller handler det i bunn og grunn om ikke å ha møtt den rette enda?

Selv er jeg svært begeistret for Ketil Bjørnstads bøker - særlig dem som handler om musikken i alle dens avskygninger. I tillegg til forfatterskapet er han musiker, så dette kan han!

Bok nr. 31 - Per Olov Enquist: "Lignelsesboken"

Per Olov Enquist er en av mine yndlingsforfattere, og "Lignelsesboken" er rett og slett stor litteratur som overskrider grensene for det tradisjonelle selvbiografiske og for den saks skyld romanen. Dersom du er ute etter noe helt utenfor det vanlige, er dette virkelig en bok du bør få med deg!

Forfatteren har selv kalt dette en kjærlighetsroman, uten at den inneholder noen klassisk kjærlighetshistorie. Her er det ingen som får hverandre til slutt, eller som lider fordi de ikke får hverandre. Derimot inneholder boka en del skjellsettende scener fra forfatterens eget liv, og historiene er - på samme måte som i selvbiografien "Et annet liv" - fortalt i tredjeperson. 

En nydelig roman som det er vel verdt å investere egen lesetid i! 

Bok nr. 36 - Hans Falalda: "Alle dør alene" 

Denne boka kom første gang ut på tysk i 1947, og på norsk i 1954. Dinamo Forlag sørget imidlertid for å utgi boka på nytt i 2011, og kostet i den forbindelse på seg en nyoversettelse som var mer tro mot originalen enn den som kom ut i 1954. 

Boka er helt nydelig skrevet og handler om tysk motstandskamp under et naziregime som fremkalte frykt og angst blant alle dem som var imot, men som knapt våget å protestere. Det spennende med handlingen i boka er at den er basert på virkelige hendelser. 

I samme slengen nevner jeg en annen bok av samme forfatter, som også er på salg - nemlig bok nr. 37 - "Lille mann - hva nå?"

Bok nr. 56 - Frode Grytten: "Brenn huset ned"

Frode Grytten hører med blant Norges beste forfattere. Han har et helt eget blikk for mennesker som skiller seg litt ut fra mengden, og akkurat dette gjør det spesielt spennende å lese hans bøker. 

Romanen "Brenn huset ned" handler om pønkerbandet The Clash. I begynnelsen med medlemmer som var i mot alt og alle. Hva gjorde suksessen med dem etter hvert som de ble mer berømte? Kunne de motstå den effekten mye penger har på de fleste mennesker? 

Med humor og snert skildrer Frode Grytten band-medlemmene - på godt og vondt - og det handler om deres suksess og etter hvert fall ... 

Frode Gryttens "Popsongar" - bok nr. 57 - er også på salg. 

Bok nr. 114 - Sofi Oksanen: "Da duene forsvant"

Sofi Oksanen står for kvalitetslitteratur, og i tillegg til at hun skriver svært godt, er historiene i bøkene hennes ekstraordinært interessante! Hun er nemlig en av få som skriver om Estlands historie - fra krigens dager og frem til i dag. 

Noe av det spesielle med Estlands historie er at landet under andre verdenskrig først sto på Tysklands side mot kommunistene, for deretter å bli okkupert og innkorperert i Sovjet-unionen. Dette skapte et spesielt klima der det gjaldt å snu kappen etter vinden dersom man ville opp og frem. Akkurat dette handler Oksanens siste roman om, og det får fatale konsekvenser for mange av personene vi følger i boka. 

En fantastisk roman som gjør inntrykk, og som ikke slipper taket på en etter at siste side er vendt!

Bok nr. 561 - Erik Larson: "I dyrets buk"

Den amerikanske forfatteren Erik Larson har i denne sakprosaboka skrevet om William E. Dodd, en amerikansk diplomat som bodde i Berlin i en fireårsperiode i mellomkrigstiden. 

I boka får vi høre hvordan Dodd prøvde å advare USA om Hitler og nazismens fremmasj, uten at han ble tatt på alvor. Redselen for at Tyskland ikke skulle gjøre opp for seg i forhold til sine amerikanske utenlandsgjeld var vel for stor ... 

Boka fremstår som den reneste page-turner, og er svært interessant for alle oss som elsker å lese om samfunnsforholdene før andre verdenskrig. Dette er rett og slett sakprosa på sitt aller beste!

Bok nr. 581 - Åshild Eidem: "Spillet om Gaza"

Det er vanskelig å orientere seg skikkelig om hva som egentlig skjer i Gaza dersom man kun forholder seg til mediene. Derfor er det kjærkomment når det kommer ut bøker som byr på dypdykk inn i problemstillingene. I denne boka har Åshild Eidem forsøkt å tegne et bilde av konflikten, uten at hun tar stilling til hvem som er skyld i hva. 

Eidem har intervjuet et lite knippe av palestinere, og vi kommer tett på tunnelbaroner, mødre som er stolte over egne barn som gjennom selvmordsbombing har ofret sine liv i kampen om frihet og andre. 

Gaza er mindre enn Oslo målt i kvadratkilometer, men har en tre ganger så stor befolkning. Denne boka gjør oss klokere mtp. å forstå mer av den vanskelige konflikten mellom palestinerne og israelerne. 

Jeg lar det bli med disse åtte titlene, og ønsker dere alle lykke til på Mammut-salget! 

Og så kunne jeg selvsagt ha nevnt Cecilie Engers "Himmelstormeren" (bok nr. 29), Tomas Espedals "Bergeners" (bok nr. 32), Helga Flatlands "Det finnes ingen helhet" (bok nr. 40), Nikolaj Frobenius´"Mørke grener" (bok nr. 43), Patrick Gales "Notater fra en utstilling" (bok nr. 44), Jonas Gardells "Tørk aldri tårer uten hansker" (bok nr. 45 og 46), Allegra Goodmans "Kokeboksamleren" (bok nr. 49), Héléne Grémillons "Den fortrolige" (bok nr. 52), Gaute Heivolls "Over det kinesiske hav" (bok nr. 64), Khaled Hosseinis "Og fjellene ga gjenlyd" (bok nr. 69), Nicolai Houms "De håpefulle" (bok nr. 70), Christian Jungersens "Du forsvinner" (bok nr. 80), Josefine Klougarts "En av oss sover" (bok nr. 84), Karl Ove Knausgårds "Min kamp - første bok" (bok nr. 85), Henrik H. Langelands "Fyrsten" (bok nr. 89), Alexander Maksiks "Drivanker" (bok nr. 97), Simon Mawers "Kvinnen som falt fra himmelen" (bok nr. 98), Ian McEwans "Serena" (bok nr. 99), Peter Nádas´"Parallelle historier - bind I" (bok nr. 105), Chimamanda Ngozi Adichies "Americanah" (bok nr. 108), Mikael Niemis "Fallvann" (bok nr. 110), Jonathan Odells "Helbredelsen" (bok nr. 113), Anne B. Ragdes "Jeg skal gjøre deg så lykkelig" (bok nr. 119), Tore Renbergs "Vi ses i morgen" (bok nr. 120), Agnes Ravatns "Fugletribunalet" (bok nr. 121), Lars Saabye Christensens "Stedsans" (bok nr. 126), Parinoush Saniee´s "Den stumme gutten" (bok nr. 127), Kamila Shamsies "Brente skygger" (bok nr. 131), Linn Ullmanns "Det dyrebare" (bok nr. 140), Carl Johan Vallgrens "Havmannen" (bok nr. 142), Ferdinand von Schirachs "Collini-saken" (bok nr. 144), Herbjørn Wassmos "Disse øyeblikk" (bok nr. 146), Eva Weavers "Dukkemesteren fra Gettoen" (bok nr. 147), Roar Sørensens "Smertens aveny" (bok nr. 210), Øystein Wiiks "Casanova-syndromet" (bok nr. 219), Siri Pettersens "Odinsbarn" (bok nr. 314), Erik Bertrand-Larssens "Bli best med mental trening" (bok nr. 363), Gretchen Rubins "Lykkeprosjektet" (bok nr. 367), John Perrys "Kunsten å prokrastinere" (bok nr. 377), Irina Lees "Shoppingfri" (bok nr. 546), Trude Lorentzens "Mysteriet mamma" (bok nr. 549) og Åsne Seierstads "En av oss" (bok nr. 595).

Møte med Alaa Al Aswany på Litteraturhuset 11. februar 2015

Sidsel Wold og Alaa Al Aswany (Foto: RMC)

Silje Riise Næss, programansvarlig ved Litteraturhuset, introduserte Alaa Al Aswany (f. 1957) som den mest leste nålevende egyptiske forfatteren. Til og med mennesker som vanligvis ikke leser så mye, finner glede i nettopp Aswanys bøker. 

Romanen "Yacoubian-bygningen" utkom i Egypt i 2002, og på norsk i 2008. Den ble en bestselger av format. Det morsomme er at bygningen faktisk finnes i virkeligheten. 

Forfatteren er (egentlig) tannlege, og han har ikke lagt dette yrket til side selv om han skriver romaner. Bøkene hans er oversatt til 35 språk, hvilket i seg selv er imponerende. 

Alswany har senere også utgitt romanen "Chicago" (2007) og novellesamlingen "Jeg skulle ønske jeg var egypter". Nå er han igjen aktuell med en ny roman - "Den kongelige egyptiske automobilklubben". Boka utkom i Egypt i 2013, og selv om vi allerede har kommet til 2015, er Norge blant de første som har fått den oversatt - til og med før England og USA! 

Boka er anmeldt i danske Politiken og beskrives der som at det å lese boka var som "å kjøre en litterær limousin". 

Etter Næss´introduksjon, overtok journalisten Sidsel Wold stafettpinnen. Hun mente at det mest negative hun kunne si om boka er at den ikke er tykkere ... 

Alaa Al Aswany (Foto: RMC)

Wold viste til at Aswany i sin første roman "Yacoubian-bygningen" tar opp mange tabuer som homofili, fundamentalisme osv. Dette fikk Aswany til å presisere at "Yacoubian-bygningen" faktisk var hans tredje roman ... De to foregående fikk han imidlertid aldri publisert. Sensuren stoppet dem. 

Dette fikk igjen Wold til å stille det retoriske spørsmålet om litteraturens rolle er å ta opp ting som folk ikke kan si. Aswany svarte bekreftende på dette og mente at vi burde overkomme disse tabuene, også vår redsel for hva folk vil si. 

Aswany har kjent andres reaksjoner på kroppen også før den arabiske våren. De sterkeste reaksjonene kommer alltid fra mennesker som ikke er vant med litteraturen. Den gjengse fanatiker leser ikke bøker, og tolererer ikke spillerommet som romaner generelt legger opp til, som litteraturen må ha for i det hele tatt å være interessant. Fanatikeren ser ikke forskjell på virkelighet og fiksjon. Å bli en bestselgende forfatter gjør en mer utsatt for kritikk, og dette har Aswany fått merke. 

Romanen "Chicago" ble publisert i enkeltkapitler i sin tid. Selv gjorde Aswany noen undersøkelser rundt om leserne hans syntes det ble for mye sex i bøkene hans. Blant kvinnene var det så og si ingen som mente dette. Det var det forsåvidt ikke blant mennene heller, men de ønsket ikke at konene deres skulle lese dette ... fortalte Aswany leende. 

Wold påpekte at sjefen i den siste boka er veldig ond. Hvorfor valgte Aswany egentlig en automobilklubb som utgangspunkt for det dramaet han har bygget opp i denne romanen? Aswany sammenlignet dette med når en mann velger sin kvinne, den han skal dele livet sitt sammen med. Det finnes mange kvinner som både er vakrere og flottere og sikkert bedre også, men så faller man for denne ene ... Automobilklubben finnes fremdeles i Egypt. Faren hans var jurist for denne klubben, og som liten gutt snakket Aswany med flere av tjenerne når han var med faren sin på jobb. Han fikk høre mange historier, som han samlet på. Derfor kan man vel si at valget av automobilklubben handlet mer om en inspirasjon enn egentlig et valg. 

Latteren satt løst (Foto: RMC)

Wold påpekte at Alswany i sin bok beskriver et Egypt hvor alle er så redde og finner seg i alt, antakelig fordi de er engstelige for å miste jobbene sine. Særlig er de redde for sin onde sjef. Alswany uttalte at uansett hvordan diktatoren er, er han "faren" og "beskytteren". Samtidig som folket kan beklage seg over diktatoren, er han den personifiserte farsfiguren som alle på et vis savner. I bøkene sine forsøker han å utforske dette - ikke å forklare - for derigjennom å prøve å forstå hva dette handler om. 

Wold lurte på hvorfor Alswany fremdeles jobber som tannlege. Alswany svarte at dette  gjør ham i stand til å være uavhengig som forfatter. Han blir aldri betalt av egyptiske myndigheter. For øvrig gjør tannlegeyrket ham i stand til å møte mennesker. Mange av hans pasienter kommer bare for å snakke, og noen blir hans venner. Han arrangerer også ukentlige skrivekurs, og han skiller veldig på rollene som hhv. tannlege og poet, understreket han leende. For når folk har vondt i tennene sine, er det en tannlege de trenger - ingen poet! Aswany lo hjertelig av dette. 

Wold lurte på om han så revolusjonen komme. Aswany svarte at han skjønte at det lå an til store forandringer i Egypt, men han ble likevel overrasket da det hele begynte den 21. januar 2011. I første omgang var det de intellektuelle som demonstrerte. Det var noe selsomt å gjennomføre det som var ment som en fredelig demonstrasjon, mens de var omringet av 4000 soldater ... Han skjønte ikke at det kom til å bli en revolusjon som ville føre til at Mubarak gikk av. Han tenkte mer på det hele som en viktig manifestasjon. Soldatene ventet til middnatt før de begynte å skyte for å drepe. De startet med gass ... Kanskje var det dette som vekket sinnet i folk?

Den siste romanen til Alaa Al Aswany

Wold spurte om Alswany synes det var bra at de muslimske brødrene fikk en sjanse, for så å feile ... Hvem ville man i så fall ha valgt: Mubarak eller de muslimske brødrene? Alswany mener at de muslimske brødrene stjal revolusjonen fra folket. Det var ikke de som eide revolusjonen. Unge mennesker hadde frem til da faktisk vært villig til å ofre sine liv for en endring, og en del hadde også gjort nettopp det. Dette er en høy pris å betale for en endring som ikke kom. I tillegg til at mange mistet liv, mistet også noen synet. Soldatene skjøt etter øynene på demonstrantene. 

Hvilke muligheter tror Aswany at ISIS har?, spurte Wold. Aswany mente at ISIS er å som rykke tilbake til start. Revolusjonen handler om endring av menneskene, noe som igjen skulle føre til endring av politikken. Prisen for friheten er betalt, og det egyptiske folket fortjener virkelig frihet! Selv er Alswany overhode ikke fristet til å gå inn i politikken. Han er lykkeligst når han får skrive og være forfatter - for ham den vakreste ting i verden. Dette utsagnet førte til spontan klapping i salen. 

To meget interessante mennesker i en intens samtale med
hverandre (Foto: RMC)

Det er mye terrorisme i Egypt. Den nye presidenten har derfor sagt at frihet ikke kan ha noen prioritet akkurat nå ... 

Aswany mener at uansett styresett så trenger en president folk som er uenig med vedkommende. Dette er mye mer nyttig enn at alle er enige. Det er nyttig å lytte til folk som er uenige. Uenighet fremmer bedre beslutningsgrunnlag. 

Wold spurte om bøkene hans åpner øynene på leserne hans? Aswany smålo av spørsmålet, og la til at han ikke tror dette. Litteraturens rolle er å lære oss mennesker til å bli bedre - til ikke å bli dømmende, men mer tolerante. Vi er alle først og fremst mennesker, understreket Aswany.

Wold mente at det er skarpe skiller mellom de gode og de onde personene i Alswanys siste roman. Alswany smilte gjenkjennende til dette, og presiserte at han elsker sine roman-karakterer uansett. Når han skal skape en person, følger han vedkommende i fantasien og da lar ikke ondskapen seg stanse. De gjør det de gjør, og sier det de sier. Samtidig går han ikke av veien for å gripe inn i skjebnen til sine egenskapte figurer. En av personene i en av bøkene hans følte seg så utrolig uheldig. Alt gikk galt. Alswany sov på det, og da han våknet neste dag hadde han funnet en løsning. Han lot henne gifte seg, og selv følte han en stor lettelse ved dette. For han syntes så synd på henne. 

I bokas åpningsscene treffer vi de to hovedpersonene, som har oppsøkt forfatteren i den hensikt å få ham til å endre på historien. Forfatteren - Alswany selv eller hans alterego? - blir provosert av deres agressivitet, men ender med å endre historien. En annen morsom detalj er at hovedpersonene kommer i sine 1940-tallsklær - samsvarende med den tiden roman foregår i - og etterlater seg en DVD, hvor deres historie er skrevet ... 

Aswany understreket at han ikke liker å bruke begreper som "Vesten" eller "araberne", fordi dette ikke er entydige begreper. George Bush er definitivt ikke den samme som nordmenn i Norge, bare for å ta ett eksempel. Det har dessuten skjedd mange overgrep i Saudi-Arabia, som vi lukker øynene for pga. oljen. Mubarak ble lenge støttet av USA, selv om han var en despot - og amerikanerne visste det. Alt som skjer i den arabiske verden reflekterer ikke religionen, mener Aswany. "Islam is just another religion". Allerede i 1933 var Egypt så moderne at man feiret sin egen første kvinnelige pilot - den andre i verden. ISIS har for øvrig mange likhetstrekk med nazismen, mener han. Tidligere fantes det selvsagt voldtekter også i Egypt, men ikke kvinnelig trakassering på den måten man ser i dag. Det at mange er så opptatt av at kvinnens kropp må tildekkes, indikerer at hun er og blir et objekt for mannens lyster, og derfor må beskytte både seg selv og mennene mot dette. Når kvinner blir objekter, opphører de å være mennesker. Man dekker til kvinner fordi man ikke respekterer henne, tordnet Alswany. Han mente at nakne kvinner på et bilpanser faktisk handler om noe av det samme, selv om uttrykket tilsynelatende er diamentralt motsatt. 

Aswany hadde mye på hjertet (Foto: RMC)

Alswany mener at mye av det som skjer mellom den vestlige verden og den arabiske verden ikke handler om en kamp mellom sivilisasjoner, men om kamp mellom spesifikke land. Mest av alt handler det om makt. 

Mellom siviliserte mennesker blir det ikke "kræsj" eller konflikter på den måten vi har sett, jf. karikaturtegnerdrapene i Paris. I siviliserte land saksøker man hverandre - man dreper ikke hverandre. Dersom man ikke liker karikaturtegninger, så må man altså gå til domstolene med sine opplevde krenkelser. Selv liker Aswany ikke alle tegningene han har sett, men han forsvarer retten til å tegne dem - så lenge man holder seg innenfor lovverket i det land man befinner seg i. 

Aswany mener at det som skjedde i forbindelse med de danske karikaturtegningene i sin tid var absurd. Mange diktatorer skjøv folket sitt ut i gatene og brukte karikaturtegningene for alt de var verdt. Dermed ble folkets oppmagasinerte negative følelser mot regimet rettet mot noe helt annet. Det var et voldsomt hat som kom til uttrykk - hat som altså opprinnelig handlet om noe helt annet. Diktatorene brukte dette kynisk. Ingen diktator har noen gang overlevd uten en konspirasjonsteori, smilte Aswany lakonisk. 

Det har også vært en "freedom of speach"-debatt i Egypt. En karikaturtegning handler for øvrig nødvendigvis ikke om noe som er sant. "Å bruke vold er uansett ikke et sivilisert samfunn verdig!" avsluttet Aswany med. 

Dermed var et fantastisk spennende bokbad over. All ære til Sidsel Wold som hele tiden var parat til å stille de riktige og interessante spørsmålene underveis - alle de spørsmålene som er knyttet til bakteppet i Alaa Al Aswanys romaner. Med sine enorme kunnskaper om Midt-Østen var hun virkelig den rette til å bokbade en forfatter av dette formatet fra et land som Egypt! Og jeg som ikke en gang har rukket å komme halvveis i Alswanys bok, skjønner at jeg har mye å glede meg til! 

Etter bokbadet ble det som vanlig boksignering og en mulighet for å snakke med forfatteren. Det gjorde selvsagt jeg også! Blant annet fikk jeg fortalt Alswany at jeg har lest bøkene hans og at jeg har skrevet om dem på bloggen min. 

Boksignering i bokhandelen etter bokbadet (Foto: RMC)

Mitt signerte eksemplar (Foto: RMC)

Møte med Tove Nilsen og Edvard Hoem på Litteraturhuset 4. februar 2015

Tove Nilsen i samtale med Edvard Hoem (Foto: RMC)

Litteraturhusets Silje Riise Næss introduserte Tove Nilsen (f. 1952) og Edvard Hoem (f. 1949) ved først å nevne at de begge er født på omtrent samme tid, og at de er folkekjære og toneangivende forfattere som de fleste lesere har et forhold til. Hoem debuterte i 1971, mens Nilsen debuterte i 1974. Begge markerte seg ganske tidlig - hun som østkantjente og han som målmann. 

Edvard Hoem har en imponerende produksjon av bøker innenfor alle genre, og han vunnet en rekke priser. Tove Nilsen har også mange bøker på sin merittliste, og selv om hun ikke har vunnet like mange priser som Hoem, bør det nevnes at hun blant annet har vunnet Riksmålsforbundets pris og Språklig samlings litteraturpris. Hoem og Nilsen har i årenes løp nærmet seg hverandre ved at de har grepet tak i sine egne familiers historier. Silje Riise Næss mente derfor at det var naturlig å bringe dem sammen. 

Faksimile fra Litteraturhusets program 

Innledningsvis lurte Hoem på om Tove Nilsens bok "Konge i snø" egentlig var en slags sorgprosess. Tove Nilsen skriver her nemlig om sine foreldre, hvor hun som enebarn havnet midt i deres stillingskrig. Spontant svarte Tove Nilsen "Nei!" Hoem mente at et hvert romanprosjekt alltid har en slags indre drivkraft, noe som driver det hele frem. Hvoretter Nilsen gikk med på at kanskje handler det likevel om dette - om et tap og en sorg, "men uten at det handler om terapi". 

Hoem kom inn på at man kan få inntrykk av at det bare er Karl Ove Knausgård som skriver om seg selv, mens dette er noe han og andre drev med allerede på 1980-tallet ... 

Tove Nilsens bok handler om tre mennesker som lever sammen. De har ingen venner. Er det ikke noe dysfunksjonelt over det hele? Nilsen medga at hun har brukt dette begrepet, men at det hele handler om at hun er blitt frisk eller tilhelet, for så å skrive om det etterpå, i motsetning til en terapi-prosess der man skriver seg gjennom traumene og friskner til underveis. Andre skriver kanskje for å bli frisk, men det gjør altså ikke hun, sa hun leende. 

Hoem påpekte at han ikke finner spor av hevngjerrighet eller hat i Nilsens bok. Generelt består folks liv av underlige historier som ikke blir fortalt. I denne boka handler dette om en familie som ble knust av nazismen. Det er mange lag i boka - blant annet en kjærlighetshistorie mellom en norsk kvinne - Toves farmor - og en tysk soldat. Hoem mener at den lille historien bare ville blitt "litt trist" uten det store dramaet som et bakteppe. Oppi det hele er det små perler av historiske øyeblikk. Som den om farmoren som har kommet tilbake fra Tyskland med sin lille sønn. De står på togperrongen, og så må farmoren løpe etter sønnen sin - Toves far - for at han ikke skal forsvinne for henne. I mellomtiden blir en pakke med tre kjoler stjålet. Farmoren ble aldri ferdig med denne historien. Hvem fikk de tre kjolene? Å bruke personlig stoff i sine romaner er altså ikke noe nytt, understreket Hoem.

Spennende å høre to så profilerte forfattere snakke sammen om sine
skriveprosesser! (Foto: RMC)

Edvard Hoems "Slåttekar i himmelen" er den første romanen han har skrevet på ni år, og den handler om hans oldefar. Oldefaren Nesje hadde fire sønner, og han mistet dem alle. Hoem har hatt stoffet til romanen "Slåttekar i himmelen" med seg gjennom mange, mange år. Han har faktisk jobbet med dette stoffet siden 1980-tallet. 

Mange har skrevet om utvandring, men ingen har skrevet noe om smerten og savnet til dem som ble igjen. Alle trenger en utvei for å holde ut, mente Hoem. "Noen bøker kan man skrive - andre bøker må man skrive!" Selv måtte han ha livserfaring for å kunne skrive denne boka. Livet på prærien var ikke bare uvær, snøstormer, naturkatastrofer og død. Det var også vakker himmel, sommerfugler og sommer! Å få frem alt dette var viktig for Hoem. 

Nesje kjente tap da barna forvant, men han var likevel en mann som ikke tapte alt. Fortellerstemmen må følge alderen, mente Hoem. Slåttekaren Nesje var en mann som gikk sakte mot et bestemt mål. Nettopp derfor kunne han ikke ha skrevet akkurat denne boka tidligere. I "Mors og fars historie" er tempoet - fortellerstemmen - raskere. Han var yngre da han skrev denne romanen. 

Hoem understreket at man ikke kan vite eksakt hvordan det var den gangen for mer enn 100 år siden. Derfor måtte han dikte seg inn i historien. Det at "ingen vet" er nettopp det som gjør at diktningen blir et imperativ. Det signaliserer noe faktisk sant og fiktivt sant i romanen. Han var opptatt av detaljene; hva kostet for eksempel en Amerika-båt-billett? 

Tove Nilsen forteller at hun nylig var på et bibliotek og presenterte sin siste bok. En av tilhørerne var sint på henne fordi hun utleverer sin egen familie i boka. Smilende fortalte Nilsen om en samtale hun hadde med sin mor om akkurat dette. Moren hennes synes ikke det gjør noe at historiene i datterens bok "ligner på familiens historie". Det vil uansett alltid være et skille mellom det virkelige liv og det fiktive i en roman. Hun trakk paralleller til August Strindberg i den forbindelse - om hvordan han skrev om sitt liv i dagbøkene sine, og hvordan livet hans egentlig var. 

Edvard Hoem leste fra sin bok (Foto: RMC)

Hoem fortalte at det var 800 000 nordmenn som valgte å utvandre til Amerika. De fleste - 500 000 - valgte å reise til Quebeck, fordi dette var billigere enn å reise til New York via Ellis Island. 

Han leste høyt fra "Slåttekar i himmelen", og han valgte å lese fra slutten av boka. Det var sterkt, fordi slutten er helt fantastisk etter min mening! Nesje funderer over om han noen sinne får se sønnene sine igjen. Om natta drømmer han om at de kommer til ham, og da han våkner er han veldig sikker på en ting: Dersom de først kommer til å ses igjen i himmelen, vil de kjenne ham igjen. For der kommer han til å være slåttekar, og da vil de vite at det er ham!

En del sider ved Amerika-overfarten er dekket med mørke. Hva spiste de? Hadde de f.eks. "samkvem" med hverandre? Overfarten tok tre uker, og "det var nå rart med det ..." humret Hoem. 

Underveis fikk vi vite at Hoem er i gang med bind nr. 2, som skal handle om Eilert ... Det er med andre ord bare å glede seg!

Tove Nilsen leste fra sin bok (Foto: RMC)

Tove Nilsens bok er mer en personlig opplevd erindring enn en dokumentar om hennes families liv. Begge forfatterne er enige om at i det øyeblikk man setter en setning ned på papiret, begynner man å dikte. Selv om romanene bygger på virkelige hendelser, er det ingen som kan huske eksakt hva som ble sagt mange år senere. I litteraturen blir ingenting som tenkt. 

Hva er det egentlig forfatteren gjør som får leseren til å føle slik eller sånn? Hoems bok beskriver for eksempel arbeid hele tiden. Han mener at det er med skrivingen som med livet; det er bare å kjøre på og satse på at det går bra. Og det gjør det jo hele tiden. 

Denne litteraturkvelden på Litteraturhuset ble avsluttet med at Tove Nilsen leste fra slutten av sin bok. 

Jeg opplevde det svært givende å sitte og høre på disse to erfarne forfatterne, men hadde nok foretrukket at fokuset hadde vært holdt på en av dem ad gangen. Underveis var det litt vanskelig å holde tråden, der begge ivret for å trekke frem den andre. Når det er sagt var vi som satt i salen til stede på en helt spesiell kveld på Litteraturhuset, og forfatterne kom godt ut av det! Det var nemlig ingen enkel oppgave de hadde fått. Fra før av hadde jeg bare lest Edvard Hoems "Slåttekar i himmelen", mens Tove Nilsens "Konge i snø" fremdeles ligger på vent. Nilsens bok fikk jeg til gjengjeld veldig lyst til å lese! 

Etter arrangementet var det som vanlig boksignering ute i bokhandelen, og jeg sikret meg selvsagt signatur i Edvard Hoems bok. Tove Nilsens bok lå dessverre igjen hjemme ... 

Edvard Hoem signerte bøker etterpå. (Foto: RMC)

Hoems signatur i mitt eksemplar av
"Slåttekar i himmelen". (Foto: RMC)