Paolo Giordano: "I smittens tid. Rapport fra pandemiens frontlinje."

Tankevekkende om coronavirus-pandemien

Italienske Paolo Giordano (f. 1982) har doktorgrad i teoretisk partikkelfysikk, og han er fast spaltist i Corriere della Sera.  Han debuterte med romanen "Primtallets ensomhet" i 2008 (på norsk i 2010). Siden har han utgitt flere bøker, og han har vunnet flere priser for sitt forfatterskap. "I smittens tid" er skrevet under den verste delen coronakrisen i Italia. Den har i rekordfart blitt oversatt både til engelsk og norsk.

Første kapittel har tittelen "Virusfast", og her innleder forfatteren med å konstatere at coronavirus-pandemien ligger an til å bli vår tids største helsekrise. Den er ikke den første og blir ikke den siste. Det er ikke en gang sikkert at det blir den mest redselsfulle. For coronaviruset tar ikke flere liv enn andre epidemier har gjort tidligere. 

"SARS-CoV-2 har vært frekkere, og den skamløse spredningen avslører noe vi allerede visste, men tidligere har strevd med å måle: at vi på mangfoldige vis er forbundet med hverandre, overalt, i en verden med sammensatte sosiale, politiske og økonomiske strukturer. Men selvfølgelig også med mellommenneskelige bånd." (side 9-10)

Giordano begynte sin skriving 29. februar i år, og befant seg på dette tidspunktet i det landet i Europa som var så uheldig å få smittespredning i stor skala først. At det ble Italia som først ble verst rammet, var svært tilfeldig. 

De fleste av oss husker godt hvordan alle avtaler ble avlyst på grunn av tiltakene mot smitte, og det ikke tilrådelige i å være samlet flere på en gang. I første omgang snakket man om 500 som et maks-tall. Så ble dette skalert ned til 100, så 50 ... og så til kun familie i egen husstand. I Italia fikk dette større konsekvenser enn i andre land, fordi så utrolig mange ble smittet så veldig fort. De øvrige europeiske landene fikk litt mer tid til å områ seg, og trengte derfor ikke å tilrå fullstendig nedstengning av samfunnet. Uansett - plutselig satt alle som ikke var i samfunnskritiske posisjoner, på hjemmekontor og hverdagene fortonet seg som å være i limbo. Var det trygt å gå i butikken? Puste inn luften som andre hadde pustet ut når man var ute og gikk tur? Osv. 

For Giordano ble dette limbo fylt med skriving om det som skjedde. Han ønsket ikke å gå glipp av det pandemien var i ferd med å avdekke om oss. Han forteller at lenge før han begynte å skrive, var det matematikken han brukte for å holde angsten i sjakk. Tidligere ble dette ansett som nerdete, men nå har det vist seg at dette er et helt uunnværlig verktøy for å forstå det som skjer rundt oss. Han ble sittende og følge med på smitteutbredelsen i eget land og i resten av verden, og så hvordan det hele eskalerte.

Noe vi alle har lært om i denne krisen, er R-tallet. Det er et tall som måler hvor mange andre en som selv er smittet, har ført smitten videre til. Så lenge R-tallet er under 1,0, har vi kontroll over smittespredningen. Da holdes nemlig antall smittede i sjakk. Men når tallet stiger mer enn dette, kan ting raskt utvikle seg til langt verre tilstander. "Reduksjon av R0 er det matematiske uttrykket for våre forsakelser." (side 19)

Giordanos opplevelse av pandemien var nok atskillig mer dramatisk enn hva vi opplevde i Norge på samme tid, fordi dødeligheten var så høy. Den var for øvrig en helt naturlig konsekvens av antall smittede, og ikke minst med tanke på hvem som ble smittet. I Italia var det svært mange eldre som ble rammet, og de døde i et helt sjokkerende antall.

Så hvordan stopper man et virus som sprer seg så fort og lett? "Med stor styrke. Med sterk offervilje. Med stor tålmodighet." (side 25) Dersom vi klarer å få R-tallet under det kritiske nivået lenge nok, helt til alle som er smittet er kartlagt, isolert og ikke lenger smittebærere, vil spredningen begynne å avta. Like fullt - faren er ikke over på langt nær enda. På et eller annet tidspunkt vil den igjen komme til å øke ... Det er da vi går inn i den aller vanskeligste fasen, den som krever stor grad av tålmodighet. 

Nå burde det kanskje ikke være så vanskelig å være tålmodig, for vi ser med skrekk hva som skjer i andre land i verden, der myndighetene enten ikke har gjort nok, eller ikke har den nødvendige tilliten i befolkningen slik at innbyggerne følger de rådene som gis. Men når folk mister jobbene sine, og det ikke er noe sikkerhetsnett - da har de kanskje bare valget mellom å risikere smitte og dø av Covid-19, eller å dø av fattigdom ... 

"Pandemien oppmuntrer oss ... til å tenke på oss selv som en del av en gruppe. Den setter forestillingsevnen vår på en prøve den aldri har vært ute for før. Vi blir tvunget til å erkjenne at vi er uløselig bundet til andre mennesker, og at våre valg ikke bare angår oss selv. I smittens tid er vi en enkeltorganisasjon. I smittens tid blir vi et fellesskap igjen." (side 43)

Noen tenker at når virusets dødelighet er så lav for de unge og  de friske - hvorfor ikke bare ta sjansen på å leve som før? Men saken er den at dersom mange nok tenker slik, vil våre "handlinger ha globale ringvirkninger som er abstrakte og vanskelig å overskue", skriver Giordano. (side 45) Det handler faktisk om hele menneskeheten. Konsekvensene rammer ikke bare Covid-19-smittede, men hele helsevesenet i alle land, som vil knele fullstendig. Dermed får heller ikke andre syke tilgang til nødvendig helsehjelp. Og jo flere smittede, desto flere døde. 

Vi kan ikke skylde på noen spesielle - heller ikke kineserne - for at coronavirus-pandemien har oppstått. Kanskje er det økt globalisering, urbanisering, avskoging, mer intensivt dyrehold osv. som skaper utilsiktede bakteriekulturer der det meste får formere seg? Mikroorganismer som mister sitt naturlige tilholdssted, jakter kanskje på å finne nye hjem? Noen virustyper bruker andre dyr som mellomvert, før de smitter over på oss mennesker. Så jo tettere vi kommer på ville dyr, desto større er faren for at pandemier som dette kan oppstå.                                                                                                                                                      

"I smittens tid har vitenskapen skuffet oss. Vi ville ha sikker kunnskap, men fikk synspunkter. Vi hadde glemt at det alltid er slik, at det faktisk må være slik: For vitenskapen er tvilen til og med helligere enn sannheten. Men akkurat nå bryr vi oss ikke om det. Vi ser eksperter krangle slik barn ser foreldrene gjøre det, nedenfra og opp. Så begynner vi å krangle oss imellom." (side 74) Og alt kompliseres ytterligere av fake news der det florerer av konspirasjonsteorier - f.eks. om at viruset er skapt i et laboratorium utenfor Wuhan. 

Mens krisen utvikler seg og tiden går, lengter vi tilbake til alle hverdagene og normaliteten som vi tidligere tok som en selvfølge og kanskje ikke engang satte skikkelig pris på. Vi vet at vi vil ha den tilbake nå, skriver Giordano. Normalitet for enhver pris! 

"Men normaltilstanden er opphevet, og ingen kan spå hvor lenge den vil vare. Dette er unntakstilstandens tid, vi må lære å leve med den, i den, og finne grunner til å omfavne den som ikke bare er frykten for å dø. Det stemmer nok at virus ikke eier intelligens, men én ting er de flinkere til enn oss: å endre seg fort, å tilpasse seg. Vi gjør lurt i å lære av dem." (side 87)

Vi må tåle at arbeidsplasser blir borte, at pandemien vil få konsekvenser i flere år fremover, at vi må sette ned tempoet og at livene våre kanskje aldri helt blir de samme igjen ...

"I smittens tid" er en tankevekkende liten pamflett, som det faktisk er litt trøst i å lese akkurat nå. Jeg sier det på den måten fordi vi faktisk har kommet litt videre, og har grunn til å være noe mer optimistisk med tanke på fremtiden. Regjeringen har åpnet opp for at det er mulig å reise til andre land i Europa allerede i sommer. Hvem trodde vel at dét skulle bli mulig bare en drøy måned tilbake i tid? Vi må riktignok være ansvarlige, passe på og følge smitterådene, ikke oppholde oss i store folkemengder, kanskje vurdere å bruke munnbind i noen situasjoner, holde oss mer for oss selv ... Men bare at det er mulig, sier noe om at det er håp om at alt blir bra ... til slutt!      

Denne lille pamfletten har også en annen verdi. Den vil bli ett av flere historiske dokumenter på hvordan det var å stå midt oppe i pandemien. For akkurat dette tror jeg faktisk at vi kommer til å glemme når vaksinen har kommet og vi ikke lenger trenger å frykte corona-smitte.                     

Dersom du er interessert i å lese mer om pandemiens virkninger, kan jeg anbefale Ivan Krastevs bok "Framtida er her nå. Hvordan pandemien forandrer verden."  (Lenken peker til min omtale av boka.)     

Utgitt i Italia: 2020
Originaltittel: Nel contagio
Engelsk tittel: How Contagion Works
Utgitt i Norge: 2020
Forlag: Spartacus
Oversatt: Aleksander Melli
Antall sider: 89
ISBN: 978-82-430-1358-2

Boka har jeg kjøpt selv.                                                                                   

Yuval Noah Harari: "Sapiens. En kort historie om menneskeheten."

Morsom historiefortelling 

Yuval Noah Harari (f. 1976) er en israelsk historiker og professor ved historisk institutt på Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Han har skrevet de tre bøkene "Sapiens. En historie om menneskeheten" (utgitt i 2011 - på norsk i 2014), "Homo Deus. En kort historie om i morgen" (utgitt i 2015 - på norsk i 2016) og "21 tanker for det 21. århundre" (utgitt i 2018 - på norsk samme år). Det er forlaget Bazar, som nå er eid av Cappelen Damm, som står bak utgivelsene i Norge. 

Jeg siterer fra Wikipedia (den norske siden):

Harari skriver om «den kognitive revolusjonen» som skjedde for rundt 70 000 år siden, da homo sapiens utviklet språkferdigheter og strukturerte samfunn, steg til toppen av næringskjeden og bedre kunne mestre omgivelsene, hjulpet av jordbruksrevolusjonen og fremskyndet av den vitenskapelige revolusjonen. Bøkene hans undersøker også de mulige konsekvensene av en futuristisk bioteknologisk verden der intelligente biologiske organismer (mennesker) blir forbigått av sine egne kreasjoner. Han har uttalt at «homo sapiens slik vi kjenner dem vil forsvinne om et århundre eller så». Fri vilje, bevissthet, intelligens og lykke er temaer som blir behandlet i bøkene. (Lenkene peker til andre Wikipedia-innlegg.)

Jeg har selvsagt lagt merke til disse bøkene, for de har ligget i enhver bok-stabel i nær sagt samtlige bokhandlere jeg har vært innom i løpet av de seneste årene. Så hvorfor kastet jeg meg ikke over dem tidligere?, tenker jeg etter å ha lest den første boka "Sapiens"? Ikke før mannen min og jeg mottok en insisterende julegave sist jul fra et familiemedlem, kom den første boka i hus. Denne boka måtte vi ganske enkelt lese, mente gavegiveren. Nå er "Sapiens" lest, og jeg ble virkelig så begeistret at jeg sporenstreks sikret meg de to neste bøkene. Og jeg kan forsikre om at jeg er en kritisk og kresen leser, som ikke gidder å bruke tiden min på dårlige bøker. Det er derfor bloggen min stort sett (med noen unntak) inneholder begeistrede bokomtaler.

Harari innleder sin bok med å fortelle at det er tre viktige revolusjoner som har formet historien. Det er den kognitive revolusjonen som sparket historien i gang for ca. 70 000 år siden. For ca. 12 000 år siden kom jordbruksrevolusjonen, som førte til at menneskene - de såkalte "sankerne", som levde som nomader - ble bofaste. For ca. 500 år siden kom den vitenskapelige revolusjonen, som innledet noe helt nytt i menneskenes historie. "Sapiens" forteller hvordan disse tre revolusjonene har påvirket mennesker og dyr. Mennesket var med andre ord et ganske betydningsløst dyr i begynnelsen av sin historie. 

Det er en utrolig fascinerende historie som fortelles i "Sapiens". Bokas styrke ligger utvilsomt i at Harari aldri er påståelig. Dersom det er tvil - og det er det egentlig hele tiden - åpner han opp for ulike tolkninger, ofte med en humoristisk vri. Han skriver om utviklingen av språket vårt, og hvilken betydning dette fikk for deling av informasjon mellom mennesker. Sladderen var viktig i disse tidligste tider, og det er den jo forsåvidt i dag også. Det handlet om at det var sett en løve eller bison i nærheten, men også om hvem som hatet hvem, og hvem som var juksemakere osv.

Harari mener at det som fikk mennesker til å kunne leve sammen i større byer, var evnen til å skape fiksjon eller myte. "Store antall fremmede kan samarbeide godt hvis de tror på en felles myte." (side 40) I et senere kapittel snakker ham om dannelse av religion, som en samfunnsoppbyggende sak. Hvor mye enklere var det ikke for en hersker å få legitimitet dersom han kunne hevde at han var utpekt av gud? Og at de som ikke fulgte ham, ville bli straffet i all evighet ...

Mens de fleste historikere mener at jordbruksrevolusjonen var et fremskritt for menneskene, hevder Harari at dette var en felle. Mens sankerne bare kunne dra til et annet sted dersom det ble uår, var jordbrukerne "stuck" der de var. Kostholdet som stort sett besto av hvete, var mindre variert, og selv i gode år risikerte de å lide av mangelsykdommer. Sankerne hadde et mye mer variert kosthold. Det var heller ikke tryggere å være bofast, for jevnlig kom det mennesker som ranet fra dem alt de hadde. Og etter hvert som samfunnsstrukturene vokste frem, måtte de betale skatter til dem som til enhver tid hevdet å ha rett til å innkreve dette. 

"Hvorfor sluttet ikke menneskene med jordbruk da planen slo feil? Delvis fordi det måtte gå mange generasjoner før de små endringene akkumulerte og forandret samfunnet, slik at ingen kunne huske at de hadde levd annerledes noen gang da den tid kom. Og delvis fordi befolkningsveksten hadde brent menneskehetens broer. Hvis befolkningen i en landsby hadde vokste fra 100 til 110 da de begynte å pløye jorden, hvilke ti ville melde seg frivillig til å sulte i hjel slik at de andre kunne gå tilbake til gode, gamle dager? Det var ingen vei tilbake. Fellen hadde smelt igjen." (side 95)

En av de mest fascinerende deler av Hararis bok er når han snakker om myter og imaginære ordener. Jeg nøyer meg med å sitere et lite avsnitt, samtidig som jeg understreker at dette virkelig er verdt å fordype seg i.

"Hvordan kan man få folk til å tro på en imaginær orden som kristendom, demokrati eller kapitalisme? For det første må man aldri innrømme at ordenen er imaginær. Man må alltid insistere på at ordenen som understøtter samfunnet, er en objektiv virkelighet skapt av store guder eller naturlover. Folk er ulike, ikke fordi Hammurabi sa det, men fordi Enlil og Marduk forordnet det. Folk er like, ikke fordi Thomas Jefferson sa det, men fordi Gud skapte dem slik. Frie markeder er det beste økonomiske systemet, ikke fordi Adam Smith sa det, men på grunn av uforanderlige naturlover." (side 118-119)

Harari har også en interessant vinkling på hva kultur egentlig er. Det er vanlig at en kultur f.eks. vil forby noe fordi det er "unaturlig". Men ingenting er unaturlig fra et biologisk perspektiv. Alt som er mulig er faktisk naturlig, sett fra et biologisk perspektiv. Våre sannheter om hva som er naturlig og unaturlig er hentet fra kristen teologi, ikke fra biologien.

Religion har vært menneskehetens tredje viktigste samlende kraft etter penger og imperier, hevder Harari på side 207 i sin bok. 

"Religionens viktigste historiske rolle har vært å skulle gi disse sårbare strukturene overmenneskelig legitimitet. Religion forsikrer at lovene våre ikke er et resultat av menneskers innfall, men er pålagt oss av en absolutt øverste myndighet. Dette bidrar til at i det minste noen fundamentale lover ikke kan utbedres, og gir dermed sosial stabilitet."

Boka har stor sitatfaktor, og jeg kunne ha nevnt så mye, mye mer. Som alle de ulike mennesketypene som opprinnelig fantes på jorden (hvor homo sapiens vant), utvikling av skriftspråket (fra det helt enkle til det kompliserte), om de tidligste tiders arkiver (der gjenfinnbarhet var essensielt), om vitenskapen (viktigheten av å innrømme at vi ikke vet alt og er nysgjerrig på å finne ut av nye ting, hvilket ikke var noen selvfølge i tidligere tider), rasistiske teorier som bunnet i evolusjonslære, troen vår på penger som betalingsmiddel, oppdagelsen av verdens utkanter, handel mellom ulike land, bygging av stater og nasjonale identiteter, krigens ofre, lykke (både for dyr og mennesker - hvor lykkelig er vi egentlig?) osv. 

Boka inneholder et stort vell av detaljer om nær sagt alt som tenkes kan, og Harari vrir og vrenger på tidligere "vedtatte sannheter" om historien vår. Dette gjør han på en meget intelligent, humoristisk og ydmyk måte. Jeg tror det er nettopp derfor bøkene hans har blitt så umåtelig populære som de har blitt. Det var i alle fall derfor jeg elsket "Sapiens"! Så får det være at han på noen detaljer har blitt arrestert for unøyaktigheter, som f.eks. hvor mange muslimer det finnes i verden. 

Samtlige av mine bøker er i pocketutgave med liten skrift. Jeg trodde at det skulle bli et problem under min lesning. Det ble det overhode ikke. "Sapiens" er den reneste pageturner, og jeg fikk bare lyst på mer og mer etter hvert som jeg leste. Sidene gikk unna i høyt tempo, og boka var full av eselører til slutt. Dette for å markere sider jeg har lyst til å finne tilbake til senere.

Dette er en bok jeg virkelig anbefaler til alle som er interessert i historie og samfunnsutvikling! Jeg gleder meg allerede til å lese de to neste bøkene av samme forfatter.

Utgitt på engelsk: 2011

Originaltittel: Sapiens. A Brief History of Humankind.
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Bazar Forlag AS
Mitt eksemplar: 2018 (utgitt av Cappelen Damm)
Oversatt: Lena Stokseth
Antall sider: 442 (noter fra s. 401, register fra s. 425)
ISBN: 978-82-02-60229-1

Jeg har fått boka i gave. 

Edward W. Said: "Kultur og motstand. Edward W. Said i samtale med David Barsamian"

Et knyttneveslag av en bok!

Edward W. Said (f. 1935 - d. 2003) betegnes som en av de mest innflytelsesrike litteratur- og kulturkritikere i verden. Han har gitt ut en mengde med bøker.

Said ble født i Jerusalem, og han er palestiner. Han ble utdannet ved Princeton University og Harvard University, og var professor i litteratur ved Columbia University i USA. Han er grunnlegger av det akademiske feltet postkoloniale studier. Aller mest kjent er han for sin bok "Orientalismen", som handler om vestlige oppfatninger av Orienten. Det han har engasjert seg mest for mens han levde, var utvilsomt Israel-Palestina-konflikten.

"Kultur og motstand" er en samtalebok, der David Barsamian intervjuer Edward W. Said om temaer som enstatløsningen (for israelere og palestinere), intifadaen i 2000 (palestinernes opprør etter Oslo-avtalen), om den problematiske ytringsfriheten for palestinere i USA, om terrorismens opprinnelse og et palestinsk perspektiv på konflikten med Israel. Barsamin (f. 1945) er armener, og han jobber med radio-kringkasting i USA. Han er også forfatter. Denne samtaleboka kom ut i 2003, samme år som Said døde av leukemi. Den ble første gang utgitt på norsk i 2004, og mitt eksemplar er fra 2007. Boka har dessverre blitt stående ulest i mine bokhyller i lang tid - i godt selskap både med "Orientalismen" og "Freud og det fremmede" (med forord av Finn Skårderud). 

Innledningsvis ønsker jeg å trekke frem et par bøker som er svært relevante for lesningen av Saids bøker. Den ene boka er syreren Adonis sin samtalebok "Vold og islam - samtaler med Houria Abdelouahed", og den andre boka er libaneseren Amin Maaloufs essay "Identitet som dreper". Disse to forfatterne, som begge fremdeles lever, tilhører i likhet med Edward W. Said den akademiske eliten i verden. Adonis (f. 1930) er 90 år, mens Maalouf (f. 1949) er 71 år. (Lenkene peker til mine bokomtaler på bloggen min.)

Da samtalene mellom Said og Barsamian fant sted i perioden 1999 til 2003, levde Yassir Arafat (f. 1929 - d. 2004) fremdeles. Arafat var åpenbart ikke frisk. Said mente at han sto i veien for en løsning i konflikten mellom palestinerne og israelerne. Han fnøs av Oslo-avtalen, som kun bidro til at palestinerne ga fra seg rettigheter som internasjonal lov ga dem. Det var åpenbart at konflikten ikke kunne løses av myndighetene, men av akademikere og mennesker som gjennom tålmodig lærdom må berede grunnen for mer dialog. Alt for å unngå ytterligere polarisering mellom partene. Dette fordrer klokskap og en vilje til å diskutere problemene åpent og ærlig, uten skjulte agendaer.

En myte det må tas et oppgjør med er israelernes fremstilling av at de i 1948 kom til et øde ørkenlandskap som de gjorde fruktbar. Dette er ikke sant. Det bodde folk der fra før av, og da Israel ble opprettet, ble 800 000 palestinere laget på flukt. Verken Europa eller Amerika ville ha jødene, og de hadde ingen andre steder å gjøre av seg enn i det som i dag kalles Israel. Et folk som hadde bodde der i tusenvis av år, ble altså jaget fra gård og grunn. (Dette skriver den jødiske forfatteren S. Yitzhar om i sin berømte roman "Khirbet Khizah". Lenken peker til min bokomtale.)

Said stiller spørsmål ved hvorfor det er nødvendig å stenge ute palestinerne. Hvorfor ikke opprette en samlet stat der det er plass til alle? Å reversere det som allerede har skjedd, det vil si opprettelsen av staten Israel, er ikke en mulig tilnærming. Den har kommet for å bli. 

"For meg er det ... helt nødvendig at det oppnås en form for virkelig normalisering, der israelerne kan bli en del av Midtøsten og ikke et isolert fristed som bare forholder seg til Vesten og som fornekter, forakter og ignorerer palestinerne. Et av tegnene som viser dette, er at uansett hvor i Israel man befinner seg, er veiskiltene skrevet på hebraisk og engelsk. Hvis man er arabisk og ikke kan lese hebraisk eller engelsk, finner man altså ikke veien. Dette er gjort med hensikt. Det er en måte å utestenge 20 prosent av befolkningen på. Derfor er det svært viktig at israelerne intellektuelt og moralsk tvinges til å konfronteres med realitetene i sin egen historie." (side 30)

Said fremhever som et paradoks hvordan verden ser på de modige studentene som kastet stein mot tanksene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989, og hvordan den ser på ungdommer i Palestina som kaster stein mot israelske soldater. Sistnevnte fremstilles aldri som modige helter i vestlige medier. 

"De fleste mennesker tenker bare at nå er jødene og araberne i gang igjen. De tenker at det er to jevnbyrdige sider og at den ene siden, den israelske, er plaget og undertrykt. Det er araberne som angriper og truer. Og minnene om holocaust og antisemittismens redsler ligger selvfølgelig i bakgrunnen. Faktisk har 1948 og grunnleggelsen av den israelske staten for alle palestinerne betydd at 78 prosent av det som har vært det arabiske Palestina, er blitt til Israel. Det har man innrømmet. Vestbredden og Gaza utgjør tilsammen omtrent 22 prosent av det historiske Palestina, og det er dette dagens strid står om. Palestinerne kjemper ikke om de 78 prosentene de allerede har mistet. De kjemper om de 22 prosentene som er igjen. Av disse 22 prosentene har israelerne fremdeles kontroll over 60 prosent av Vestbredden og 40 prosent av Gaza. Så hvis det noen gang skulle bli en palestinsk stat, ville den ikke være et sammenhengende område. Den ville være hakket opp i småbiter og kontrollert ved hjelp av veiene israelerne har bygd, som omslutter hver eneste flekk av de palestinske områdene. Derfor er palestinerne nå beleiret i sitt eget lille territorium." (side 43) 

Historien har vist hvor viktig det er å rette opp urett gjort mot spesifikke befolkningsgrupper. Ikke fordi det som var noen gang kan gjenopprettes, men det hjelper i det minste å få aksept for at uretten faktisk har skjedd. Tyskerne gjorde dette overfor jødene, Polen har gjort det samme. Japanerne har tatt ansvar for det de gjorde mot koreanerne. (Ian Buruma skriver om dette i sin bok "Vekten av skyld". Lenken peker til min bokomtale.) Vi vet jo alt om hvor betent dette f.eks. har vært mellom tyrkerne og armenerne. Israelerne har heller aldri beklaget noe overfor palestinerne. Tvert i mot blir palestinerne oppfordret til å legge det hele bak seg og komme videre. Hva ville skjedd dersom verden ba jødene legge Holocaust bak seg, og komme videre? Retorikken er tvert imot "vi må aldri glemme!". Og vi må virkelig aldri glemme - bare for å ha presisert det! Samtidig er det ikke til å komme forbi at palestinerne er blitt ofrenes offer. Men bare å si dette høyt gjør faren for å bli kalt antisemitt svært stor.

Hatet mot USA er kanskje den største trusselen mot fred i denne delen av verden. USAs dobbeltmoralske rolle, der myndighetene på den ene siden snakker varmt om demokrati og menneskerettigheter og på den andre siden tjener store penger på våpenhandel og er den største garantisten for Israel, gjør at terrorismen vil fortsette. 

Said stiller for øvrig spørsmål ved hva terrorisme er. Vesten definerer terrorisme når mennesker protesterer mot okkupasjon. Said mener at angrepet mot USA 11. september 2001 var terrorisme. Den var uten mål og mening. Ingen påtok seg ansvaret for handlingene, og ingen flagget motiver bak handlingene. Disse hendelsene kan imidlertid ikke sammenlignes med den motstanden et undertrykket folk gjør mot sine okkupanter. Det er en helt annen sak, rett og slett. Han mener også at den nådeløse kampen mot terrorismen som USA påtok seg verdenspolitirollen for spesielt etter 11. september, nærmest er kriminell. Men også som da USA bombet "terroristenes fabrikker" i Sudan i 1998 - fabrikker som viste seg å være en farmasøytisk fabrikk som produserte landets medisiner. Alt for å fjerne fokuset fra den pågående Monica Lewinsky-saken ... En helt meningsløs handling, som førte til at da Sudan noen uker senere ble rammet av pest, hadde de ikke medisiner til å behandle de syke. Mange mennesker døde på grunn av dette. 

"Jeg mener at man ikke kan si om mujahedin-soldatene som sloss mot Sovjetunionen i Afghanistan i 1980, at de var "frihetskjempere", og deretter si at de i dag, når de forsøker å forsvare landet sitt mot inntrengere fra andre land, er "terrorister". (side 101)

Said reagerer på at Vestens fremstilling av islam og arabere har noe nærmest polemisk over seg. Denne delen av verden fremstilles som truende. Noe av årsaken er nok at man ikke finner veldig mye informativt om den islamske verden på pensumlistene til de fleste universiteter spesielt i USA. Det er til og med vanskelig å få vist palestinske filmer på amerikanske kinoer, for ikke å snakke om amerikanske TV-kanaler. Årsaken er pengesterke støttespillere som systematisk forhindrer at slike filmer blir vist. Konsekvensen er at stereotypene fortsetter å leve i beste velgående.

"Nå forsøker man å etablere en radiostasjon og sende signaler til araberne for å vinne dem over på amerikanernes side. Araberne er ikke idioter. De amerikanske verdiene Bush snakker om, eksisterer kanskje i hodet hans og i hodene til en håndfull mennesker rundt ham. Men det araberne, muslimer og europeere i stadig større grad ser, er et land som bryter internasjonale lover. USA river i stykker den ene traktaten og nekter å undertegne den neste. Landet ser på seg selv som enestående og hevet over andre i ethvert henseende. Det er dét mennesker ser, og ikke de amerikanske verdiene, hva nå de måtte bestå i. Det vi eksporterer fra dette landet ved siden av forbruksvarer, er noe som er svært annerledes enn demokratiet og friheten amerikanerne snakker om. Jeg tror vi er på vei inn i en forferdelig tid." (side 127)

Dette uttalte Said i et intervju i 2002, og han fikk sannelig rett ... Dessverre ...

Den kristne høyresiden, sionistene, har hele tiden støttet opprettelsen av Israel. For før Messias kan komme tilbake, må alle jøder være i Palestina. "Kristi tilbakekomst skal deretter innebære en krig der alle jøder som ikke konverterer til kristendommen, vil bli drept. Og så vil den nye tidsalderen begynne. Så til grunn for denne ekstraordinære interessen for Israel ligger det et dypt og radikalt antisemittisk mål, som er å ødelegge jødene så snart alle er samlet i Sion. Det er et fornuftsekteskap mellom den kristne og den republikanske høyresiden." (side 133-134) (Dette skriver Dag Hoel om i sin bok "Armageddon Halleluja!". Linken peker til min omtale av boka.) 

Said mener at vi må skille mellom fortidens europeiske antisemittisme og oppblomstringen av nye former for antisemittisme i Frankrike og Østerrike, der hatet er rettet mot jødene fordi de er jøder, og de oppfatningene om Israel i dag som er rådende i Midtøsten, og som egentlig ikke retter seg mot jødedommen som sådan, men mot den israelske stats handlinger. Dette siste handler om opprør mot en okkupasjonsmakt, ikke om et opprør mot en rase. Den fordømmelsen som f.eks. katolisismen har stått for overfor jødene, eksisterer ikke i islam. Jødene har der alltid blitt regnet som "bokens folk".

"Det som forundrer meg, er den palestinske fortellingens standhaftighet, de mange ulike vendingene den tar og det faktum at den ikke er en organisert fortelling ettersom vi er et statsløst folk i eksil. Vi må fortsette å fortelle historien på så mange måter som mulig, så overbevisende som mulig og så fengslende som mulig for å holde oppmerksomheten rettet mot den; det er nemlig alltid en fare for at den bare forsvinner.

Jeg tror at en av den intellektuelles roller i dag er å utgjøre et kontrapunkt ved å fortelle, ved å minne oss på lidelsens natur og ved å minne oss på at det er mennesker vi snakker om. Vi snakker ikke om abstraksjoner." (side 161-162)

Som et paradoks nevnes også palestinske Elia Suleimans film "Gud griper inn". I den palestinske filmfestivalen "Dreams of a Nation", som Columbia University arrangerte i 2003, ble Suleiman kalt "en av vår tids mest enestående forfattere/skuespillere/regissører". Like fullt ble filmen nektet deltakelse i kategorien beste utenlandske film i Oscar-konkurransen, med den begrunnelse at det ikke finnes noe land som heter Palestina ... Said var for øvrig også invitert til å holde et foredrag om Freud i Wien, men dette ble avlyst på grunn av den spente situasjonen i Midtøsten. Som om foredraget hadde noe som helst med dette å gjøre. Årsaken var at israelske sponsorer nektet å gi penger til et annet prosjekt i Tel Aviv dersom Said fikk holde dette foredraget.

Jeg håper at jeg gjennom denne presentasjonen av boka "Kultur og motstand" har tent interessen hos flere til å ønske å lese den. Boka er fremdeles tilgjengelig på norsk. Jeg har skrevet om mange bøker om Israel-Palestina-konflikten på bloggen min. Det har jeg for øvrig også gjort om Holocaust og jødeforfølgelsen, i tilfelle noen skulle tvile på balansen i det jeg skriver om. Det går nemlig an både å mene at jødenes skjebne under andre verdenskrig er hjerteskjærende og vond, og aldri må glemmes, og å fordømme hvordan Israel behandler palestinerne. Dersom det er noe jeg beundrer Edward W. Said for, så er det nettopp evnen til å balansere dette. Han er nyansert, klok, humanistisk og har et nydelig menneskesyn, uansett hvem eller hva han snakker om.

"Kultur og motstand" er et knytteneveslag av en bok, dessverre like aktuell i dag som da den kom ut i 2003. Les den!

Utgitt på engelsk: 2003
Originaltittel: 2003
Utgitt på norsk: 2004
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Alexander Leborg
Antall sider: 200

ISBN: 978-82-495-0499-2
Jeg har kjøpt boka selv.

Annie Ernaux: "Hendelsen"

Intenst om en ulovlig abort

Annie Ernaux (f. 1940) er en prisbelønnet fransk forfatter. Hun debuterte med "Les Armoires vides" i 1974 og har siden utgitt mer enn 20 bøker. Romanene hennes er preget av hennes arbeiderklassebakgrunn, og hun er kjent for sine selvbiografiske bøker "der hun utforsker personlige temaer som familierelasjoner, seksualitet, lidenskap og skriving, samtidig som hun alltid er politisk og spesielt opptatt av kjønn og klasse". (Sitat fra forlagets presentasjon av forfatteren.)  

Fire av Ernaux` bøker er oversatt til norsk; "En lidenskap" (på fransk i 1991, på norsk første gang i 1993, kommer i pocket 20. juli 2020), "Sommeren 58" (på fransk i 2016, på norsk i 2019). "Årene" (på fransk i 2008, på norsk i 2020) og "Hendelsen" (på fransk i 2000, på norsk i 2020). 

Jeg vet ikke hvorfor det har tatt så lang tid før jeg oppdaget denne forfatteren. Plutselig var bøkene hennes overalt, og jeg tenkte at det måtte være "noe" med henne. Så jeg kjøpte et par bøker på forsommeren. Så langt har det gitt mersmak, og jeg har derfor kjøpt de to siste bøkene som også er oversatt til norsk. 

Annie Ernaux betegnes som en av Frankrikes største forfattere. I en podcast på NRK fra 8. mai i år snakker Anne Cathrine Straume (NRK-anmelder) og Sandra Lillebø (poet og forfatter) om denne forfatteren "som har brevvekslet med Simone de Beauvoir, har inspirert Eduard Louis, og nylig kjeftet på Emanuel Macron". Begge har hatt Annie Ernaux på sin favorittliste gjennom mange år. Jeg anbefaler å lytte til denne podcasten, fordi den gir en fin introduksjon til hvem forfatteren Annie Ernaux er. Dette er nødvendig for å forstå Ernaux´ forfatterskap. 

"Hendelsen" handler om en illegal abort som forfatteren selv gjennomførte 40 år før boka ble skrevet, det vil si rundt 1960. Ved hjelp av dagboknotater har hun forsøkt å memorere hva som egentlig hendte den gangen. 

Annie Ernaux var i et forhold da hun ble gravid. Siden hun var student og ung, og forholdet ikke var av typen ekteskapsmateriale, ønsket hun ikke dette barnet. Hun ville ta det bort. Problemet var bare at abort var ulovlig. 

"Det har gått en uke siden jeg begynte på denne fortellingen, uten å vite om jeg kom til å gå videre med den. Jeg ville bare forvisse meg om at jeg faktisk hadde lyst til å skrive om dette, en lyst som har meldt seg kontinuerlig  når jeg har satt meg ned for å skrive boken jeg har jobbet med i to år. Jeg har kjempet imot, men ikke klart å stanse tankene. Å gi etter for lysten har virket skremmende. Men jeg har sagt til meg selv at jeg kunne komme til å dø uten å ha gjort noe ut av denne hendelsen." (side 16) "At omstendighetene rundt abortopplevelsen min - forbudet - tilhører en svunnen tid, forekommer meg ikke å være en gyldig grunn til å la den ligge begravd, selv om det paradoksale ved en berettiget lov nesten alltid er at den tvinger tidligere ofre til å tie, fordi "alt det der tilhører fortiden", slik at den samme tausheten som før dekker over det som har hendt. Det er nettopp fordi abort ikke lenger er forbudt, at jeg kan - hvis jeg holder det kollektive aspektet og de dominerende og nødvendigvis forenklede formuleringene fra syttiårenes kamp, "et overgrep mot kvinner" osv., unna - gå denne uforglemmelige hendelsen, i sin rene virkelighet, i møte." (side 17)

Med en avkledd og naken intensitet beskriver forfatteren hva som skjedde den gangen hun ble gravid og lette etter en utvei. Hun fant til slutt en "kone" som var villig til å gjennomføre inngrepet. Som så mange før henne, satte hun sitt eget liv på spill for å få dette til. I skriveprosessen legger hun ikke skjul på noe for å skulle fremstå i et bedre lys. Nei, hun var lidenskapelig av natur. Det erkjenner hun åpent og ærlig. Men hun var ikke klar for å stifte familie på dette tidspunktet i livet sitt, og heller ikke med ham som eventuelt skulle ha blitt barnets far.

Annie Ernaux sto svært alene mens det skjedde. Dette med abort var noe de fleste var livredde for å være i befatning med, siden det var ulovlig og forbundet med straffbarhet. Underveis betrodde hun seg til en mann på universitetet, som tilsynelatende ønsket å hjelpe henne. Inntil hun erfarte at han for det første ønsket å ha sex med henne siden hun allerede var gravid og var "sånn", og for det andre egentlig bare ønsket seg en "orkesterplass" til hele hendelsen. 

Da hun holdt på å forblø etter aborten og måtte innlegges på sykehus, ble hun møtt av forakt av en turnuskandidat. Dagen etter kom han innom henne, skamfull og beklagende. 

"Turnuskandidaten jeg hadde hatt å gjøre med om natten, kom innom. Han ble stående innerst i rommet og virket pinlig berørt. Jeg trodde han skammet seg over å ha gitt meg så hard medfart på operasjonsstuen. Jeg var brydd på hans vegne. Jeg tok feil. Det han skammet seg over, var at an, fordi han ikke visste noe om meg, hadde behandlet en student ved det humanistiske fakultetet som om hun var tekstilarbeider eller kassadame på Monoprix. Det fikk jeg vite samme kveld." (side 70-71)

Frankrike er riktignok et svært klassedelt samfunn, men opplevelsen var sjokkerende for unge Annie Ernaux. Så pass at hun i skriveprosessen lurte på om hun som hevn skulle røpe navnet hans - inntil hun kom til at oppførselen hans antakelig bare var ett eksempel på en utbredt praksis ... 

Som leser gjør man seg mange tanker etter å ha lest en slik bok, selv om litteraturen er full av hendelser som dette. Det er imidlertid uvanlig at dette er skildret så detaljrikt som i "Hendelsen", der forfatteren går på innsiden av hendelsen, og med et knivskarpt språk skildrer steg for steg hva som hendte og hvilke tanker hun gjorde seg den gangen og nå. Min generasjon kvinner tar selvbestemt abort som en selvfølge, og dette i kombinasjon med lett tilgjengelig prevensjon gjør at vi har en helt annen råderett over egne kropper og liv enn hva kvinner hadde for 50-60 år siden. Lovregulering kan aldri fjerne behovet for abort, men legalisering gjør at kvinner ikke lenger risikerer livet når de gjennomgår en abort. Det hele fant også sted i en tid da det å få barn utenfor ekteskap heller ikke var noe samfunnet så på med blide øyne. Og hvor kvinnene i tillegg var svært alene både om å ta valget og å stå i det ... 

"Hendelsen" er skrevet på en fascinerende måte, og jeg skal absolutt lese flere av Annie Ernaux´ bøker! Anbefales varmt! 

Utgitt i Frankrike: 2000
Originaltittel: L´événement
Utgitt i Norge: 2020
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Hennige Margrethe Solberg
Antall sider: 81
ISBN:978-82-05-533346-2

Jeg har kjøpt boka selv

Erik Martiniussen: "Krigen mot bakteriene - Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den"

Imponerende om bakterier

Erik Martiniussen (f. 1975) er journalist og forfatter. Han debuterte med boka "Drivhuseffekten - klimapolitikken som forsvant" (2013). "Krigen mot bakteriene - Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den" er hans fjerde bok. 

Selv om coronakrisen handler om virus og ikke bakterier, er det ikke til å komme forbi at det er denne krisen som i alle fall har gjort meg spesielt interessert i å lære mer om bakterienes verden. Det er nemlig en stor fellesnevner her, og det er at det finnes virus og bakterier som det ikke finnes behandling for. Dette er på mange måter kjernen i Martiniussens bok. For hva gjør vi når vi står overfor en helsekrise vi faktisk ikke har medisiner til behandle? Når vi leser aviser, er det stort fokus på krig, terror, naturkatastrofer, forbrytelser og ulykker. Men de resistente bakteriene, de som antibiotika ikke hjelper mot, tar livet av atskillig flere mennesker hvert år. Dette snakkes det lite om. 

For et par uker siden skrev jeg et innlegg på bloggen min om Jessica Lönn-Stensruds bok "Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner." I den boka var fokuset først og fremst normalfloraen vår av bakterier, og hun streifet så vidt innom problematikken rundt resistente bakterier. Mens Lönn-Stensrud er mikrobiolog, er Martiniussen journalist. "Hva kan egentlig en journalist tilføre dette emnet, uten å kunne faget mikrobiologi?", tenkte jeg da jeg vurderte om jeg skulle lese "Krigen mot bakteriene". Svært mye, skulle det vise seg. For det er ingen tvil om at Martiniussen har satt seg meget godt inn i problematikken. Den er kunnskapsrik og detaljert, samtidig som den tegner det store bildet. Samtidig er jeg glad for at jeg leste Lönn-Stensruds bok først, fordi det var en del som kom på plass av de mer basale kunnskapene rundt bakterienes verden. Mye av dette finnes også i en annen bok jeg leste for et par år siden - "Tarmens medisin" av Berit Nordstrand, for er det ett sted i kroppen som overgår de fleste andre med artsmangfold i bakteriefloraen, så er det nettopp tarmen. Jeg ønsker også å trekke frem en annen bok som er interessant når det gjelder pandemien vi står oppe i akkurat nå, og det er Ivan Krastevs bok "Framtida er her nå". Her får vi nemlig et innblikk i hva som skjer i verdenssamfunnet når det blir rammet av en pandemi (som coronapandemien). Jeg har enda en bok liggende, som jeg ikke har rukket å lese enda, og det er Paolo Giordanos "I smittens tid. Rapport fra pandemiens frontlinje". 

Martiniussen starter med å presentere de to paradigmene som læren om bakteriene handler om; beat them or joyn them, for å si det litt sleivete. Vi må faktisk lære å leve med dem.

Mens mennesker tidligere døde av selv den mest banale infeksjon, var oppdagelsen av penicillin er revolusjon. Senere ble også antibiotika oppdaget. Dessverre førte et overforbruk av disse medisinene til at det oppsto resistente bakterier. Skjønt når vi forstår hvor smarte bakterier er, hvordan de kommuniserer med hverandre og muterer på tvers av bakteriestammer, så ville vel disse bakteriene ha mutert uansett, men kanskje ikke i de mengdene som vi ser i dag. 

"Kan vi finne en ny antibiotika og vinne kampen mot bakteriene på nytt, eller må vi lære å leve med dem på en ny måte?" (side 11)

Martiniussen har reist verden rundt for å snakke med dem som er i front av forskningen, og det han har funnet ut er faktisk svært oppsiktsvekkende. Mens han jakter på den nye kunnskapen innenfor bakteriebekjempelse, drar han oss gjennom bakteriologiens historie. Vi får også høre historier om hvordan det er å leve med en multiresistent bakterie som MRSA i kroppen. En bakterie som ikke gjør en selv syk, men som kan smitte over på andre og gjøre dem syke ... Disse pasientene vil for all fremtid bli møtt med smittevernkledd sykehuspersonale og må isoleres fra andre pasienter ved sykehusinnleggelse. Ikke til å undres over at de fleste bærere av denne bakterien ikke vil stå frem. Det er en påminnelse om den første tiden etter at HIV-epidemien oppsto, og hvor det ble oppfattet som risikabelt å gi en smittet en klem. Før vi visste at viruset smitter via blod og ikke ved kroppskontakt ... 

"Fra områder med høyt forbruk av antibiotika sprer resistensen seg videre. En studie gjennomført i England i mai 2018 viste at 7,3 prosent av innbyggerne bar på enterobakterier med CTX-M-enzym. 2340 personer deltok i undersøkelsen, som viste at andelen som bar på de resistente genene, var høyere hos den delen av befolkningen som hadde vært på reise i land som Kina, Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Afrika. Den høyeste andelen (38,5 prosent) fant man hos den delen av befolkningen som nylig hadde vært på reise i Sær-Asia, India, Pakistan, Bangladesh, Sri Lanka og Nepal. Bare det å bo sammen med noen som hadde vært på reise i disse landene, økte sjansen for at du ble bærer av en superbakterie (22,7 prosent). I land der antibiotikabruken er lav, er også andelen bærerskap lavere." (side 191)

Historien om svartedauen, som rammet verden gjennom i alle fall tre pandemier, sist på 1800-tallet, er gruoppvekkende. Store deler av verdens befolkning ble utryddet, og man skjønte den gangen ikke sammenhengen mellom smitte og viktigheten av god håndhygiene og avstand. Disse to viktigste smittevernrådene som vi i dag under coronakrisen blir minnet om inntil det kjedsommelige ... Vi er faktisk fremdeles ikke helt ferdig med svartedauen og bakterien Y. pestis, men i dag har vi i det minste legemidler som kan bekjempe denne bakterien og effektivt stoppe et sykdomsutbrudd. Men hva hvis også denne bakterien skulle bli resistent? 

Oppdagelsen av bakteriofager kan revolusjonere medisinen der antibiotikaen kommer til kort. Bakteriofager er virus som spiser bakterier, og hver bakteriofag kan kun benyttes mot en helt spesifikk bakterie. Disse har vist seg å være svært effektive i behandlingen av multiresistente bakterier. Så hvorfor har ikke denne oppdagelsen fått større tilslutning? Forklaringen er mye godt at det koster enormt mye penger å gå gjennom randomiserte studier og få godkjent en ny medisin. Noen må være villig til å bli med på spleiselaget, og det er i all hovedsak kun næringslivet som sitter med så mye penger. Dersom de ikke tror at de kan tjene på dette, er de ikke interessert. Må godkjenningsprosedyrene være så kompliserte, og trenger det å koste så mye penger?

"Hvorfor må bakteriofager være det aller siste vi griper til når antibiotikaen slutter å virke? I snart 100 år har bakteriofager vist sin effektive virkning mot infeksjonssykdommer. I Polen og Georgia brukes de daglig til å kurere pasienter. Så langt er det ikke funnet en eneste alvorlig bivirkning. Tvert imot har bakteriofager vist seg å være en svært sikker og presis medisin. Det er ikke alltid man finner de riktige bakteriofagene, og det er ikke alltid de har nådd fram til infeksjonen de er satt til å behandle. Det er med andre ord ikke alltid de fungerer. Men det gjør ikke alltid antibiotikaen heller. Legene gjør en kvalifisert vurdering av hvilket antibiotikum de skal bruke. Men det er ikke alltid de velger rett. Og oftere og oftere er bakteriene resistente." (side 273)

Og som forfatteren avslutter med:

"Antibiotikakrisen er her nå. Men den kan ikke sees isolert fra den fattigdomskrisen og miljøkrisen verden ellers står overfor. Om vi hjelper verdens folk å få rent drikkevann og gode sanitære forhold, løser vi også mange av utfordringene med antibiotikakrisen." (side 351)

Vi kan aldri slå bakteriene, som har vært her i milliarder av år før oss, og som mest sannsynlig også kommer til å overleve oss. Forfatteren mener at det er på tide at vi sparer dem til situasjoner hvor vi virkelig trenger dem. "Bare slik kan vi hindre at også bakteriene fortsetter sitt evige rustningsløp som gjør dem farligere og farligere for oss." (side 352)

Et sted å begynne er innenfor dyrevelferden. Den økende industrialiseringen av kjøttproduksjon har gjort at dersom dette i det hele tatt skal være økonomisk bærekraftig, har bruken av antibiotika skutt i været. Dette minner meg om en serie som Netflix har laget - "Rotten" - som berører tematikken i alle fall hva gjelder kyllingproduksjonen, og noen bøker jeg har lest, f.eks. om sauedrift i Norge - Anne Blix` skjønne og tankevekkende bok "En hyllest til sauen". Hvor billig ønsker vi at maten skal bli - på bekostning av andre viktige verdier i samfunnet? Dette har stor betydning for bruken av antibiotika. Dersom vi ønsker bedre dyrevelferd og mindre bruk av antibiotika, vil maten bli dyrere. 

Min bok, som er første opplag i første utgave, inneholder dessverre ikke forordet om antibiotika og coronakrisen, og dette savnet jeg. Det hadde nemlig vært interessant å lese hvilke tanker Martiniussen gjør seg om denne krisen, sett i lys av den boka han har skrevet om bakteriene. Selv om coronapandemien primært handler om et virus, er det jo ikke til å komme forbi at antibiotikaresistente bakterier har hatt stor betydning i behandlingen av coronasyke, og ført til svært mange dødsfall i enkelte land. Dette har vi kunnet lese om i avisene - altså om at mange sykehus i Europa er kolonisert av slike bakterier.

Jeg anbefaler Erik Martiniussens bok "Krigen mot bakteriene" sterkt til alle som er interessert i helse generelt og bakterier spesielt, og som ønsker å tilegne seg mer kunnskaper om tematikken. Dette er nemlig en imponerende bok! Jeg lærte mye nytt, og lesningen ga meg større forståelse for hvor alvorlig helsekrisen faktisk er. Boka er bygget opp som den reneste pageturner, og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Jeg skal riktignok innrømme at jeg er over gjennomsnittlig interessert i disse temaene, men det tror jeg at alle som leser denne boka også vil bli. 

Utgitt: 2020
Forlag: Press 
Antall sider: 401 (inkl. noterverk, litteraturhenvisninger og person- og begrepsregister)
ISBN: 978-82-328-0330-9
Boka har jeg kjøpt selv. 

"The Farewell" (Regissør: Lulu Wang)

Amerikansk-kinesisk drama-komedie

Den amerikanske filmen "The Farewell" skulle ha kinopremiere i Norge 13. mars i år, det vil si den dagen Norge ble corona-stengt. Filmen rakk med andre ord aldri å bli vist, og det er årsaken til at den så raskt har blitt tilgjengelig på DVD.  I og med at den ble presentert som "en sjarmbombe av en film", og "bygger på regissør Lulu Wangs egne opplevelser", var jeg derfor ikke sen om å skaffe meg den så snart den dukket opp hos Platekompaniet. Jeg elsker nemlig asiatisk film. (Arthaus er distributør i Norge.) 

Regissør Lulu Wang ble født i Beijing i 1983, men tilbrakte oppveksten etter fylte seks år i USA. Hennes doble bakgrunn preger filmene hun lager. "The Farewell" er hennes andre spillefilm. Det er hun selv som har skrevet manuset. Filmen har blitt nominert til en rekke priser, og har også vunnet noen - blant annet Golden Globe i kategorien beste skuespiller (til Awkwafina, som spiller Billi).

I "The Farewell" møter vi Billi, som i likhet med regissøren ble født i Kina. Foreldrene flyttet til USA da hun var liten, og hun lever i spenningsfeltet mellom sine foreldre, som holder på sin kinesiske kultur, og vestlige verdier. 

Selv om det er mange år siden Billi var i Kina, holder hun jevnlig kontakt med bestemor Nai-nai på telefon. Det viser seg at bestemoren er dødssyk. Hun har kreft og det er påvist spredning. I Kina er det tradisjon for at den døende er den siste som får vite sin egen diagnose. Dette er en byrde de pårørende må ta alene. De tror på det kinesiske ordtaket som sier at det ikke er kreften som dreper, men frykten. Derfor later de som om Nai-nai er frisk som en fisk så lenge som mulig. 

Hvordan kan familien få samlet alle slik at de kan ta farvel med Nai-nai, uten at hun skjønner hva som foregår? Jo, ved å arrangere et fiktivt bryllup! Dermed får de en unnskyldning til å reise hjem til Changchun.

Billi har egentlig ikke råd til å reise, særlig fordi hun har fått avslag på sin søknad om et skolestipend. Hun reiser likevel. 

Etter dette bygger det hele seg opp til en litt småsøt forviklingskomedie av det - for å være helt ærlig - nokså banale slaget. Joda, jeg ble absolutt sjarmert av enkelte scener, men i det store og det hele var dette tamme greier. Det er selvsagt mulig at jeg ikke var helt mottakelig for en film av dette slaget akkurat nå. Egentlig minnet humoren mer om det vi ofte finner i japansk film, dvs. litt svart og alvorstynget. Verken mannen min eller jeg lo en eneste gang. Kulturforskjellene mellom øst og vest blir tillagt vel stor vekt, og det er i grunnen dette hele filmen baserer seg på. Nai-nai ble for øvrig nydelig fremstilt av Zhao Shu-zhen - det skal sies! Regissøren unngår også å gli over i det sentimentale. Stereotypene er dessuten fraværende. Det er nok her filmens styrke ligger. Aldri kritiseres kinesiske verdier eller kinesisk styresett. Samtidig blir vi vitne til et samfunn som i økende grad er influert av vestlige verdier. Som dette med karaoke, luksusmassasje og høy glam-faktor under den fiktive bryllupsfeiringen.

I og med at jeg vet at filmen er svært prisbelønnet, sitter jeg og lurer på hva det var med den som jeg ikke fikk med meg. Kanskje er det så enkelt som at vi i Vesten er sulteforet på film (og litteratur) som får oss til å forstå mer av Østens mystikk? Eller er det kanskje slik at 2020 er så preget av det dødsens alvor som corona-viruset er forbundet med, at vi trenger litt lettere underholdning av det mer godlynte slaget? For selv om Nai-nai har fått en dødelig diagnose hun ikke vet om selv, glemmer vi i grunnen dette underveis i filmen. Nai-nai er en glad og lykkelig eldre kvinne, som endelig har hele familien samlet rundt seg. Det er lite som tyder på at hun er alvorlig syk, selv om hun hoster litt stygt av og til.

Til og med Obama skal ha trykket filmen til sitt bryst og sagt at dette er en av hans favorittfilmer i år. Aftenpostens anmelder har også omtalt filmen som "fantastisk, rørende og varm". Like fullt - den blir nok ikke en av mine. Til det ble den for grunn for meg.

Innspilt: 2019
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og mandarin
Sjanger: drama-komedie
Skuespillere: Awkwafina (Billi), Zhao Shu-zhen (Nai-Nai) m.fl.
Spilletid: 100 min.

Rachel Cusk: "Kudos"

Fantastisk avslutning på Omriss-trilogien

"Kudos" er siste bok i Rachel Cusks Omriss-trilogi. Og for en avslutning! Det er som jeg leste av en eller annen litteraturkritiker (kan det ha vært Marta Norheim fra NRK?): hva mer kan man egentlig forvente av bøker? Cusk har alt! I alle fall mener jeg det, fordi jeg elsker sjangeren autofiksjon. Summen av alle digresjonene, alle historiene vi får høre, alt gjør denne serien til noe helt for seg selv. (Jeg har tidligere omtalt "Omriss" og "Transitt" på bloggen min.)

I denne siste boka er Faye (av mange antatt å være forfatterens alterego) på vei til en litteraturfestival, hvor hun skal promotere sin siste bok. Allerede på flyet skjer det: hun møter selvsagt en mann - en fremmed - som åpent forteller om livet sitt. Egentlig er han så stup trøtt at han bare vil sove, men han får hele tiden tilsnakk fra flyvertinnene som opplever at hans lange bein kommer i veien for trallen de prøver å få plass til i midtgangen. Han snakker i vei for å holde seg våken, og vår Faye er atter en villig lytter. Og igjen er historien om en hund i sentrum - som et slags bilde på det livet den fremmede har levd. Pilot, som var hele familiens midtpunkt, men som nå er død ... Og han forteller om tausheten i familien som var skapt ved å gjøre den helt alminnelige kommunikasjonen til et minefelt. Da var det enklere å ikke si noe i det hele tatt. Mannen, som har pensjonert seg i en alder av 45 år og hvor målet har vært å bli fri, og som har funnet alt annet enn frihet. I stedet befinner han seg i en tvangstrøye. 

Vel fremme på festivalen treffer Faye flere mennesker, og vi får også et lite innblikk i forlaglivets hemmeligheter. Hvordan man er nødt til å gå på akkord med egne kvalitetskrav og utgi bestselgere for å ha penger til de mer smale, ikke-innbringende forfatterskapene. Her som ellers er det pengene som rår. En ung forlegger reddet et forlag fra konkursens rand til noe som nå tegnet til å bli det mest innbringende året i forlagets lange historie - til alles forundring. Som han sa:

"Enkelte (forfattere) kunne ikke godta at det ble satt spørsmålstegn ved det de anså som en rett til å få hva de enn valgte å skrive, utgitt år etter år - uansett om andre brydde seg om å lese det eller ei."(side 37)

Suksesskriteriet var sudoku ... Det betydde at mindre populære forfatteres bøker kunne utgis, og da stilnet også de kritiske røstene ...

" ... for de fleste mennesker symboliserte selve lesehandlingen intelligens, sikkert fordi de i de formende årene ikke hadde likt eller forstått bøkene de ble tvunget til å lese. Det å lese hadde til og med konnotasjoner til moralsk vederheftighet og overlegenhet, foreldre ble jo bekymret for om det var noe galt med barna deres hvis de ikke leste, og enda hadde de samme foreldrene trolig hatet å måtte lære om litteratur. Ja, som han hadde nevnt, kunne det til og med være deres egne glemte lidelse i møte med litterære tekster som hadde etterlatt seg denne resten av respekt for bøker - hvis vi nå skal tro psykoanalytikerne når de sier at vi ubevisst trekkes mot å gjenoppleve smertefulle erfaringer. Et kulturprodukt som reproduserte den ambivalente tiltrekningskraften, men uten å kreve noe og uten å gjøre vondt, var derfor nødt til å bli en suksess. Eksplosjonen i bokklubber og lesegrupper og nettsteder som flommet over av leseranmeldelser, viste ingen tegn til å dø ut, for flammene fikk stadig næring av et slags omvendt snobberi som hans mest suksessfulle forfattere forsto fullt ut." (side 40-41)

Så møter Faye en journalist eller intervjuer som forteller om en venninne hun alltid hadde vært misunnelig på. Så blir kvinnen skilt og fasaden sprekker. Som hennes nærmeste fikk hun høre om alt som hadde vært galt i ekteskapet, og ikke minst hvordan eksmannen behandlet henne etter at bruddet var et faktum. Sakte med sikkert vokste det frem en glede ved å være vitne til dette havariet av et samliv, fordi det fikk henne selv til å føle seg bedre. Til slutt innrømmer hun at denne venninnen faktisk er hennes søster. Og at hun en periode ikke orket å ha så mye omgang med henne. Men - å frigjøre seg fra familierelasjoner er ikke enkelt, fordi det gir en følelse av å miste seg selv ...

Noen av personskildringene i boka fikk meg til å le. Som kvinnen som hadde sminket øynene sine så omhyggelig og dramatisk at de virket kontinuerlig forskrekket, "som om de tok inn inntrykksfulle og ekstreme ting bare hun kunne se" (side 121). Eller han som med sitt urørlige og pløsete ansikt ser ut som "en av de kjempestore, forvitrede statuene fra den romerske antikken" (side 125). Og hun som alltid hadde fortalt om skilsmissen sin til andre som om det handlet om en krigshistorie, mens det egentlig var en historie om forandring.

I en av samtalene på litteraturfestivalen sier en av deltakerne følgende:

"Livet, sa denne vennen, er nerdenes hevn, og denne sjarmerende forestillingen - at det var de latterliggjorte bokormene som endte opp med makten - måtte nyanseres litt når det gjaldt forfattere, siden spørsmålet om makt som regel forble ubesvart i deres tilfelle. Forfattere fikk bare makt når noen leste boken deres. Dette var kanskje grunnen til at så mange forfattere var besatt av å få laget filmversjoner av bøkene sine, siden det fjernet den arbeidskrevende delen av den transaksjonen." (side 162-163)

"Kudos" er full av betraktninger om litteraturens, forfatternes og forlagenes rolle, sammen med livshistorien til flere. Forlagsbransjens slit, folks forhold til bøkene og litteraturen og lesningens mysterier får rikelig med plass. De fleste kles naken og vi får dermed et solid innblikk bak fasadene til kultureliten. Selvbedraget går igjen i historie etter historie. Faye er skarpt observerende, og hun tar ikke så stor plass som hun gjorde i "Transitt". Aner vi likevel mer kynisme her enn i de foregående bøkene? Dette merkes både i personkarakteristikkene og i de mer spissede kvinne-mann-diskusjonene.

Dette er en bok, som i likhet med de to foregående, fikk meg til å tenke og reflektere over egne valg og livserfaringer.

Jeg anbefaler denne boka varmt for alle som liker bøker man kan bli litt klokere av, og som ikke nødvendigvis må ha et plott og en spenningsstigning i bøkene man leser. 

Utgitt på engelsk: 2018
Originaltittel: Kudos
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 208
ISBN: 978-82-05-52313-5
Jeg har kjøpt boka selv

Karl Ove Knausgård: "Uforvarende"

 Knausgård om skrivekunsten

Forlaget Oktober har i serien Lese, skrive invitert noen utvalgte forfattere til å skrive om lesing og skriving. Hittil har det kommet ut fire hefter, som alle har essayets form og som "seier noko vesentleg og særeige om det å skriva, det å lesa", se forlagets presentasjon av serien på deres nettsider. Jeg er vel egentlig litt overrasket over at det ikke har kommet ut flere hefter i denne serien, men det kan kanskje indikere at det ikke er så mange forfattere som har ønsket å delta?

Karl Ove Knausgårds bidrag heter "Uforvarende" og det kom ut i 2018. Jeg er en stor beundrer av Knausgårds litteratur, og har lest nesten alt han har utgitt. Mye av dette har jeg skrevet om på bloggen min (15 bøker i alt), sist hans bok om Edvard Munchs kunst - "Så mye lengsel på så liten flate". Årsaken til min fascinasjon for Knausgårds forfatterskap er utvilsomt hans ærlighet, i tillegg til at han skriver fantastisk godt. Når han skriver om seg selv, åpner han opp 100 %. Han gir alt! Det gjør at uansett om jeg liker det han skriver eller ei, så slutter jeg aldri å respektere ham for det han står for. Og så er det denne blandingen av ulike sjangere, den skrivestilen som kalles autofiksjon, som det er svært givende å fordype seg i. Som leser får jeg alltid så mye mer enn jeg forventer. Han setter ord på følelser, opplevelser og tanker på en måte som vi andre bare kan drømme om å få til, og som vi håper skal smitte litt over på oss som leser tekstene hans. Rett og slett fordi han får oss til å se ting fra litt flere perspektiver enn vi klarte på egenhånd. Og vi håper selvsagt at vi skal bli bittelitt klokere enn det vi var før vi åpnet bøkene hans ... 

Innledningsvis påpeker Knausgård at spørsmålet om hvorfor han skriver, høres så enkelt ut, men at enkeltheten er forræderisk. Og når selv han sliter med å komme i gang, han som er en så genial forfatter, da skjønner jeg mer hvorfor så få forfattere har bidratt i Lese, skrive-serien til Forlaget Oktober.

"Kunst og litteratur utgjør en kontinuerlig forhandling med virkeligheten, er en utveksling mellom identiteten og kulturen og den materielle, fysiske og uendelig kompliserte verden de oppstår av.

Men det er ikke derfor jeg skriver. Og det var heller ikke derfor Munch malte. For forhandlingen er alltid personlig, aldri - eller ytterst sjelden - ideell eller representativ." (side 13)

Lenge fulgte han selv noen grunnleggende regler for sin skriving, som at man ikke skal psykologisere når man beskriver karakterene. Dette kalles "show it, don´t tell it". Dette gjorde imidlertid at tekstene hans ble innelukkede og ufrie. Først da han brøt reglene og begynte å fortelle hvordan noe var, "når jeg begynte å beskrive mennesker i psykologiske termer", begynte tekstene å røre på seg. (side 14) 

Knausgård forteller om hvordan han slukte bøker som svært ung gutt. Den ene boka etter den andre, i ensomhet og uten å diskutere det han leste med noen. Skjønt, som han skriver - man er jo aldri alene når man leser. Uansett - han lærte ikke noe av bøkene han leste den gangen, han forbrukte dem og flyktet med dem. Inntil det dukket opp en bok som ikke forlot ham etter at siste side var vendt. Den boka het "Trollmannen fra Jordsjø" og var skrevet av Ursula K. Le Guin. Han reflekterer over hvorfor denne eventyrboka fikk så stor innvirkning på ham. Hvorfor ikke "Ulysses" av James Joyce? Barneboka relaterte seg til følelsene som angikk ham, og det var sterkt.

"Denne følelsesbaserte måten å tenke og forstå på er unik for litteraturen, eller for en del av litteraturen, og selv om jeg i mange år mistet den av syne, da jeg studerte litteratur og litteraturteori og trodde bare det cerebrale hadde verdi, at innsikt bare kunne nås ved refleksjon, forsvant den aldri - jeg leste Ulysses, og jeg beundret den voldsomt, men det var "De døde" som satte spor i meg, og da jeg leste Idioten av Dostojevskij, var det ikke refleksjonen den satte i brann, men følelsene.

Tankene og følelsene utelukker ikke hverandre, selvfølgelig, det er nettopp det motsatte som skjer i lesningen, og som jeg erfarte for første gang da jeg leste Ursula K. Le Guins barnebokklassiker, de føres sammen. Å lese er en annen måte å tenke på." (side 23)

I essayet er Knausgård innom mye kjent litteratur, som Hamsuns "Sult", der vi er så tett på hovedkarakteren at det verken finnes noe plott eller karakteroppbygging, men hvor alt handler om hva han ser. I motsatt ende av skalaen befinner Milan Kundera seg, hvor den allvitende fortellerstemmen ikke overlater noe til fantasien, fordi alt sies like ut.

"Misforholdet mellom den virkeligheten jeg levde i og den litteraturen jeg skrev, førte til at jeg på et visst tidspunkt bestemte meg for å kaste kortene og forsøke på noe nytt. Jeg ville komme nær virkeligheten, og den sjangeren jeg følte størst affinitet til da, var dagboken. Hvordan ville det bli om jeg kombinerte dagbokens jeg-nærhet og refleksjonstrang med den realistiske steg-for-steg-romanen? Reglene jeg satte opp da, var eksepsjonelt enkle. Jeg skulle bare skrive om ting som virkelig hadde hendt, og jeg skulle skrive som jeg husket dem, ikke gjøre research og ikke korrigere mot andre versjoner. Jeg skulle også skrive et visst antall sider hver dag, først fem, siden ti, og mot slutten opp mot tyve. På den måten ville jeg rett og slett ikke få tid til å tenke, til å planlegge og kalkulere, men måtte bare følge etter det som til enhver tid dukket opp på skjermen foran meg." (side 33)

Da Knausgård skrev Min kamp som til slutt ble seks bind, var målet å bryte hans egne forestillinger om verden, og la det som holdes nede av dem, flyte opp. "Den eneste måten å gjøre det på for meg, var å abdisere som konge av meg selv og la det litterære, altså skrivingen og skrivingens form, lede veien." (side 34)

Hvorfor sitter man gjerne igjen med en tomhetsfølelse etter å ha sett den besettende TV-serien Game of Thrones, som får en til å ville se enda en episode, så enda en og knapt klare å slutte? Hvorfor?

"Jeg tror det er enkelt. Det vi ser etter i kunsten, er mening. Det meningsfulle er forpliktende. Det forpliktende har konsekvenser. Faller et barn ned fra et høyt tårn, som det gjør i Game of Thrones, føler du kanskje sjokk, og et stikk av noe som minner om sorg, som i neste øyeblikk går over, for intrigene fortsetter, og det at de fanger, er hele poenget med dem. Barnet har du glemt. Følelsen er uforpliktende." (side 54)

Knausgård resonnerer videre og sammenligner denne hendelsen i Game of Thrones med Lars von Triers "Antichrist", der en tilsvarende hendelse er det sentrale i filmen. Men til forskjell fra TV-serien, slippes ikke taket i tematikken, og konsekvensene utforskes inntil det ytterste. En slik film kommer tilbake til en, kanskje flere år etterpå. Den forplikter på en helt annen måte. Fortsatt er det en illusjon, siden det "bare" var en film, men likevel ... Det er annerledes. 

Det lille essayet "Uforvarende" er skrevet i en godt gjenkjennelig Knausgård-stil, og jeg elsket det! Det fikk meg til å ønske å lese mer av Knausgård. Jeg har et par uleste bøker liggende, og det skal ikke bli lenge før jeg finner frem en av disse.

Jeg synes det er fint å følge tankestrømmen til Knausgård når han skriver om verker jeg selv har lest og skattet høyt, selv om jeg f.eks. aldri har tenkt om Milan Kundera slik Knausgård fremlegger dette. Kundera som var blant yndlingsforfatterne mine da jeg selv var i begynnelsen av 20-årene ... Alle leste ham, og bøkene ble mye diskutert i studentmiljøet. For øvrig på linje med de mest sentrale verkene til Dostojevskij, som jeg alltid har elsket. Og det er virkelig som Knausgård sier - at Dostojevskij appellerer til følelsene. Hans litteratur er heller ikke så tung som mange tror. Og så skjønner også jeg at James Joyce´ "Ulysses" er utenfor min rekkevidde som leser. Jeg har prøvd noen ganger, men jeg kommer aldri veldig langt ...

Lese, skrive-serien til Forlaget Oktober skal jeg stifte ytterligere bekjentskap med. Jeg har nemlig en bok til i samme serie liggende på vent.

Jeg anbefaler Knausgårds "Uforvarende" - enten du er en som elsker å lese om store forfatteres skrivekunst, som går med en drøm om en gang å skrive noe selv eller ønsker en inngang til Knausgårds litteratur.  

Utgitt: 2018
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 75
ISBN: 978-82-495-1986-6
Jeg har kjøpt heftet selv.

Karl Ove Knausgård (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Rachel Cusk: "Transitt"

Hylende morsom!

Det er ikke mange dagene siden jeg ble kjent med Rachel Cusks litteratur. Det var som å åpne en skattekiste av vidd, klokskap, humor og snertne poenger med høy sitatfaktor. Boka jeg leste var "Omriss", den første i den såkalte Omriss-trilogien. Neivel, så er disse bøkene kanskje ikke en innertier for lesere som ønsker seg en bok med handling og et plott. Dersom du derimot skulle være blant dem som elsker bøker av typen autofiksjon, som denne sjangeren kalles, og som også Karl Ove Knausgård er så kjent for, kan jeg love deg en aller tiders lesestund!

I Erle Marie Sørheims anmeldelse av "Transitt" i Dagbladet den 7. november 2018, kan vi lese følgende om sjangeren autofiksjon:

"Hun (journalist Alex Clark) mente at sjangeren har fått så sterkt gjennomslag fordi disse bøkene speiler virkelighetsopplevelsen vår i moderne tid. Skjønnlitteraturen blandes med selvbiografi, essayistikk, leksale artikler, alt på en gang, slik verden oppleves nå. Den "rene" romanens tid var forbi, mente Clark."

Mens vi i "Omriss" møtte forfatteren Faye på vei til et skrivekurs hun skulle holde i Aten, har hun i "Transitt" flyttet til London sammen med sine sønner etter et samlivsbrudd. Her har hun kjøpt et oppussingsobjekt, og oppussingsmarerittet som følger utgjør på et vis rammen for historien. Men også her treffer hun på mennesker som får slippe til med sine historier, slik at romanen fremstår som et lappeteppe av digresjoner. 

Små dyrehistorier, ofte om hunder, er herlige høydepunkter i boka. Disse hundene har en tendens til å stikke av så snart de får sjansen. Som Gerard som møter kvinnen i sitt liv etter at han som hennes hundepasser har greid å miste hunden hennes. Gerard som hun selv forlot brått og brutalt i sin tid, før hun giftet seg og endte med et havarert ekteskap. 

"Ved å begå feil skapte han tap, og tap var terskelen til frihet: en lei og ubehagelig terskel, men den eneste han noensinne hadde greid å krysse - som oftest, sa han, fordi han ble dyttet over den som følge av de begivenhetene som hadde ført ham dit. Han hadde gått tilbake til Dianes leilighet og ventet der mens rommene ble mørke, fortsatt med lenken i hånden, helt til hun kom hjem. Hun skjønte umiddelbart hva som hadde skjedd, og enda så merkelig det kunne høres, sa Gerard, var det da forholdet deres begynte. Han hadde ødelagt det hun elsket mest av alt; hun hadde på sin side utsatt ham for en fiasko gjennom forventninger han ikke hadde mulighet til å oppfylle. Uten å mene det, hadde de funnet hverandres såreste punkter: Gjennom denne fryktelige snarveien hadde de nådd fram til det stedet der et forhold vanligvis pleide å ende for dem begge, og så begynte de derfra." (side 25)

Man blir jo bare helt himmelfallen av måten Cusk skriver på, hvordan hun kommer frem til poengene og topper dem på en fullstendig uventet måte - så og si hver eneste gang. Selv måtte jeg flere ganger lese tekstene om igjen, fordi det var så frydefullt! Og jeg hadde lyst til å hente frem en gul markeringstusj for å ta vare på morsomme sitater. I stedet endte jeg opp med en bok full av eselører.

Når Cusk skriver om foreldre-barn-relasjonen, og særlig om det å være forfatter og ta i bruk egne erfaringer fra en barndom som kanskje kunne ha vært bedre, møter hun en likesinnet i forfatteren Julian. Han mener at alle forfattere er oppmerksomhetssøkere. "Faktum er, sa han, at ingen la tilstrekkelig merke til oss da vi var små, og nå lar vi dem betale for det. Alle forfattere som fornekter det barnslige elementet av hevn i det de driver med, var etter hans oppfatning løgnere. Det å skrive var bare en måte å ta rettferdigheten i egne hender på." (side 81-82). Da han fortalte moren sin at han hadde skrevet bok, konstaterte hun at han alltid hadde vært et vanskelig barn ...

""Det hender foreldre har litt problemer med det der," sa han. "De har et barn som er et slags taust vitne til livene deres, og så vokser barnet opp og begynner å bable om hemmelighetene deres i hytt og vær, og det liker de ikke. Til dem vil jeg si: Skaff dere en hund i stedet. Dere hadde et barn, men det dere egentlig trengte, var en hund, en som ville elske dere og adlyde dere, men som aldri kom til å si et ord, for saken med hunder," sa han, "er at uansett hva du gjør mot dem, så vil de aldri, aldri kunne ta til motmæle." (side 82)

Etter at Julian flyttet til London og begynte prosessen med å bli seg selv, var han som et skap fullt av skrot. "Alt ramlet ut så snart han åpnet døren; det tok tid å få orden på seg selv." (side 87)

Man kan jo ikke annet enn å le. Vi er likevel ikke i tvil om at at det er et dypt og ektefølt alvor i tekstene. 

Og så er det utfordringene med naboene, mens snekkeren Tony  bråker som verst når vegger og gulv rives. Det løser han ganske enkelt med å fortelle dem at hun, Faye, er riv ruskende gal og at alt han vil bare er å bli ferdig. Dermed oppstår det en allianse mellom ham og dem, og han får jobbe i fred uten det evinnelige klagende gnålet. Uten tanke for Faye som skal leve med de samme naboene etter at han en eller annen gang er ferdig ... Hylende morsomt beskrevet - igjen! 

Og så har vi Eloise som gjør alt hun kan for å prakke eksmannen, drittsekken, på venninnene sine ... Fordi pengene hans, alle pengene hans, i det minste ville ha gått til en god sak. Dersom eksmannen fikk beholde dem selv, ville det virket så bortkastet, tenker hun. 

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok som fikk lattertårene mine til å trille mang en gang. Jeg elsket humoren, poengene i alle digresjonene, måten forfatteren med klokskap sirkler inn livsvisdommen i historiene, slik at de nærmest blir stående som aforismer. Denne gangen blir vi litt bedre kjent med Faye enn i "Omriss", selv om hun også her først og fremst tar lytterens rolle.

Du kan kan selvsagt lese "Transitt" løsrevet fra "Omriss", i og med at det ikke er et plott eller en sammenhengende historie som binder bøkene i trilogien sammen. Du går imidlertid glipp av mye moro dersom du ikke får med deg alle tre, og da tenker jeg at det kanskje ikke er så viktig hvem av dem du leser først. Jeg er selv i ferd med å avslutte den siste boka i trilogien ("Kudos"), som holder den samme høye kvaliteten som de to foregående. 

Dersom du kjenner at dette er din form for litteratur, har du mye å glede deg til! Jeg anbefaler "Transitt" (og de andre bøkene) sterkt!

Utgitt på engelsk: 2016
Originaltittel: Transit
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-05-50068-6
Boka har jeg kjøpt selv

Joyce Carol Oates: "Svart vann"

Om maktmisbruk på sitt verste

Joyce Carol Oates (f. 1938) er en amerikansk forfatter som har utgitt mer enn 50 romaner, i tillegg til mengder med noveller, poesi og sakprosa. Svært mange av hennes bøker er oversatt til norsk. "Black water" kom ut i 1992, og på norsk med tittelen "Svart vann" i 2019. 

"Leiebilen, en Toyota, med senatoren ved rattet, ivrig, utålmodig, raste bortover den navnløse, uasfalterte veien og skjente rundt svingene i svimlende fart, og plutselig, uten forvarsel, kjørte den av veien og veltet ut i det svarte, fossende vannet, tippet over på passasjersiden og sank raskt. 

Kommer jeg til  dø? - sånn?" (side 9)

Frempeket levner liten tvil om hva som er rammen for denne romanen. En ung kvinne er blitt med en middelaldrende, full senator på biltur, og det ender fatalt. Senatoren mister kontrollen over bilen og de havner i vannet - det svarte vannet. Han kommer seg ut, mens hun blir sittende fast. Han kunne med letthet ha reddet henne, men er kun opptatt av å redde sitt eget skinn. Hun dør der nede i vannet, gjennom en langsom kvelning. Etter som bilen synker blir nemlig lommen med luft over henne mindre og mindre, inntil det ikke er noe igjen. 

Det store spørsmålet er: Hva skjedde egentlig? Hvorfor ble den unge kvinnen med den eldre mannen? Og hvorfor reddet han henne ikke? Han var full, og ulykken i seg selv ville ha skandalisert ham. For hva gjorde han i det hele tatt bak rattet i en slik tilstand? Samtidig er det grunn til å spørre seg hvorfor den unge kvinnen ble med. Hva ville hun med denne middelaldrende, gifte mannen, som hevdet at han var i ferd med å bli skilt? 

Hele historien er inspirert av en helt konkret historie. I 1969 kjørte nemlig en beruset senator Ted Kennedy utenfor veien. Han hadde en ung kvinne ved sin side. Hun døde ved drukning. Han kontaktet ikke politiet før det var gått 10 timer, og etterforskningen viste at han kunne ha reddet henne. Likevel fikk saken så og si ingen alvorlige følger for Ted Kennedy. Han har hele tiden nektet for at han kjørte i alkoholpåvirket tilstand. Og det kunne ingen motbevise siden han ikke ble alkotestet rett etter at ulykken skjedde. Saken fikk for øvrig navnet "Chappaquiddick incident". 

Historien i Oates` roman fortelles i tredjeperson entall, og det er først og fremst den unge kvinnen vi kommer tett på. Vi følger henne forut for hendelsen, og underveis - inntil hun sitter i bilen og opplever at det blir stadig mindre luft å puste i. Hele tiden overbevist om at hennes eldre kavaler har stukket av for å hente hjelp, slik at hun kan komme løs ... Intetanende om at det siste han faktisk tenker på er å redde henne ... At alt han ønsker er å unngå å bli avslørt som fyllekjører ... 

"Hun holdt på å drukne, men hun skulle ikke drukne. Hun var sterk, hun hadde ikke tenkt å gi seg så lett." (side 144)

Hendelsen finner sted i en tid der kvinners rolle i samfunnet i all hovedsak var å fremme interessene til mennene de hadde rundt seg. Svært få hadde selvstendige karrierer. Mens jeg leste funderte jeg på om dagens kvinner ville ha satt seg inn i en bil med en sterkt alkoholpåvirket eldre mann, og kjørt av gårde. Selv om han var både rik og berømt? Jeg håper at svaret er nei.

Joyce Carol Oates gjør et poeng av å få frem hvilken livsbegjærlig kvinne det var som ble ofret for å redde en aldrende senators "gode navn og rykte". Hun som hadde hele livet foran seg, begavet og så selvbevisst som kvinner var tillatt å kunne være på den tiden. Mens han hadde en forkvaklet moral med en hang til å misbruke alkohol ... Som leser blir man sittende å veie det ene livet opp mot det andre, og det er nok nettopp hensikten. Det er slett ikke rettferdig at det han og ikke hun som skal komme levende fra det hele. Hun som er brakt i denne situasjonen av ham på grunn av hans drikking, og hun som sitter igjen i bilvraket uten håp om redning ... Joda, hun håpet selvsagt på redning, men vi lesere vet at den kommer ikke. 

I og med at denne romanen regnes som en av Joyce Carol Oates´ beste, regner jeg med at den skapte furore da den utkom i USA i 1992. Ted Kennedy døde i 2009, og må ha fått med seg dette. Jeg lurer på hva han tenkte ... Skjønte han at denne skampletten i hans liv representerte maktmisbruk på sitt verste?

Bare for å ha nevnt det - Joyce Carol Oates er ikke den eneste som har skrevet om ulykken, riktignok som en fiksjon i "Svart vann". Det er utgitt mengder med bøker og artikler om hendelsen - som dokumentar - i årenes løp. 

Denne boka gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, selv om den er temmelig lettlest og gjort unna på en ettermiddag. Anbefales!

Utgitt i USA: 1992
Originaltittel: Black water
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Pax
Oversatt: Tone Formo
Antall sider: 149
ISBN: 978-82-530-4171-1
Jeg har kjøpt boka selv.