Mireille Guiliano: "Franske kvinner blir ikke fete"

Hvordan kunne unne seg det meste og likevel ikke bli fet?

Jeg husker ikke eksakt når jeg kjøpte Mireille Guilianos bok "Franske kvinner blir ikke fete", men det var på et eller annet boksalg for flerfoldige år siden. Eksemplaret mitt er fra 2005. Boka er heldigvis fremdeles tilgjengelig hos Kagge forlag! Jeg forstår godt hvorfor boka fremdeles selger, for den har noen veldig sympatiske råd om kosthold, vektkontroll og helse. 

Dette er en sånn bok alle unge kvinner burde lese - før de havner på jojo-slankekjøret og i verste fall ødelegger kroppens forbrenningssystem, for så bare å bli fetere og fetere for hver slankekur! Boka er beregnet for dem som sliter med anslagsvis 10-15 kg for mye, ikke for dem som er kraftig overvektig eller som lider av sykelig fedme (dvs. med en BMI over 30). De trenger nemlig helt andre råd i starten. Men når det kun gjenstår 10-15 kg som man ønsker å gå ned og ikke minst stabilisere, er denne boka god som gull!

Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke har lest den tidligere, for dette med mat, vekt og helse er en tematikk som har interessert meg i "alle år". I alle fall - boka dukket opp under en liten ryddesjau, og jeg så med fornyet interesse på den. 

Først litt om forfatteren. Mireille Guiliano (f. 1946) vokste opp i Lorraine i Frankrike. I forbindelse med et studieopphold i USA, la hun på seg ti kilo. Metoden hun benyttet for å gå ned disse 10 kiloene og senere stabilisere sin vekt på normalnivå, er hva hennes bok handler om. For øvrig var hun blant annet kommunikasjonsrådgiver for Champagne Veuve Cliquot i 20 år. Hun er gift med en amerikaner og bor på Manhattan, og markedet på Union Square har derfor en sentral plass i hennes liv. Hun er blitt kritisert for å fremme et svært stereotypt bilde av franske kvinner, for å fremme et usunt forhold til mat, for å promotere et elitistisk syn på kvinnelig skjønnhet og for at har et dårlig språk. (Kilde: Wikipedia)

For å ta dette med kritikken mot Guiliano aller først. Jeg forstår nemlig en hel del av dette. Når man leser boka kan man nemlig få et inntrykk av at man ikke er et fullverdig menneske dersom man ikke holder seg slank. Man kan aldri bli pen og stilig dersom drakten ikke sitter som spyttet på en, og man er liksom ikke en kvinne å regne med dersom man ikke har kontroll på innput og output i kroppen. Samtidig fremmer hun en oppfatning som går bak dette, og det er den enkelte kvinnes oppfatning av seg selv. Hvordan har man det egentlig i en kropp man ikke trives med? Hvis man ikke trives, bør man gjøre noe med det. Forfatteren har også med en herlig historie om en kvinne som gir totalt f. og som trives med å kose seg med mat, uten å ta konsekvensene i forhold til vekten så fryktelig tungt. 

Det er imidlertid ikke til å komme forbi at dersom man ikke passer på å regulere tilbake de 10 første kiloene man legger på seg, så er det fryktelig lett at det kommer 10 til. Og kommer det enda flere kilo på, er det vanskelig å snu. Svært vanskelig for mange, og for enda flere nærmest umulig. Hvis man aksepterer 10-15 kilo for mye, som jo strengt tatt ikke er så farlig - særlig ikke hvis man ser seg rundt og attpåtil får aksept fra alle de andre som også har 10-15 kilo eller helst mer for mye - så er man kanskje i gang med å bli en del av fedmeepidemien før man får snudd seg ... Dersom man ønsker å få utbytte av Guilianos bok, må man derfor være åpen for at de 10 kiloene hun hele tiden snakker om, er viktig å få bort - før de har satt seg for godt og formerer seg ... 

Noen ganger kommer Guiliano med noen blødmer som fikk meg til å riste på hodet. I sin iver etter å fremheve franske kvinner som helt spesielle og unikt flinke til å holde vekten, sier hun f.eks. at grunnen til at de bruker solbriller er for å virke litt mystiske ... Det ble rett og slett for dumt etter mitt syn. Det er også mange henvisninger til hennes fantastiske mor som gjorde ditt og datt, og som med fordel kunne ha vært tonet ned. Jeg lot likevel ikke dette forstyrre min lesning av boka. 

Så hva er det som likevel gjør at jeg tenker at denne boka har en relevans for norske kvinner? Jeg skal i det følgende forsøke å komme med noen teasere fra boka. Dersom du ønsker å få fullt utnytte av rådene forfatteren kommer med, må du selvsagt lese boka selv. 

Den største forskjellen på franske kvinner og andre er i følge Guiliano at de spiser med hodet og nyter maten, og at de ikke går fra bordet stappmette og full av skyldfølelse. Dersom de unner seg dessert, hopper de f.eks. over brødet som blir satt frem før maten serveres. Man må velge sine utskeielser, og velger man noe, må noe annet velges bort. Hun viser til at amerikanere spiser minst 10 til 30 % mer enn de trenger for å stille sin psykologiske sult. 

Metoden Guiliano presenterer i boka er uhyre enkel, og koster ikke all verdens anstrengelser. Det første man bør gjøre er å skrive opp absolutt alt man spiser i en tre ukers tid. Deretter bør man studere listen over matinntak og se etter mønstre. Er det noe som går igjen, og som med fordel kan kuttes bort uten at man går helt i frø? F.eks. bør det være enkelt å skifte ut kaloriholdig drikke med noe annet, og Guiliano slår et slag for vann. Vann bør man dessuten drikke en halvtime før man spiser og helst ikke under måltidet, fordi det påvirker fordøyelsen på en litt uheldig måte. 

De fleste dårlige spisevaner skyldes slurv. Man tenker ikke over hva man putter i seg. Ved å være mer tilstede i måltidet mentalt, hvilket betyr å konsentrere seg om selve spisingen og ikke sitte foran TV´n eller med nesa ned i mobilen, er et første skritt i retning av å ta kontroll over det man spiser. Dessuten betyr det mye å ha fokus rundt kvalitativ god mat og ikke på mengde eller dårlig mat.

Vi leser stadig at man kun får varig resultat av en slankekur dersom vektnedgangen skjer i langsomt tempo. Dette er faktisk en sannhet med visse modifikasjoner. Det handler om å opprettholde motivasjonen og ikke gi opp, og da er det viktig å se resultater relativt raskt helt i starten. Guiliano har en purresuppeoppskrift som man kan benytte som en boost den første helgen av opplegget. Ellers er det viktig å presisere at opplegget ikke handler om en "kur", men om å skape en livslang endring i holdning til mat og kosthold. Strenge kurer, der man skal nekte seg alt man elsker, er ikke bærekraftig over tid, og ender bare med at man gir opp og legger på seg alt og litt til - hver eneste gang. Poenget er at man skal kunne spise alt - bare mye mindre enn man er vant til. "Litt av alt" - med ikke for mye. Den største kulinariske opplevelsen av mat får man uansett av de to første munnfullene. Senere blir det bare mer av det samme. Dersom man spiser kvalitetsmat, forsvinner (forhåpentligvis) behovet for å stappe den i seg i full fart. Man nyter maten på en helt annen måte. Nytelsen forsvinner dersom man spiser for raskt. 

"Å spise er en sensuell glede, så etter de tre månedene er det naturlig at vi ønsker oss litt mer fres mens vi stabiliserer oss for livet. Hvordan? Det handler rett og slett om å ta fra det ene og gi til det andre. Når du føyer til en godbit, reduserer du tilsvarende på noe annet for å kompensere. Gå en halv time lenger neste dag. Hopp over coctailen. Send brødkurven forbi. Akkurat som du har fått føling med hvor dine største gleder ligger, er du også blitt kjent med hvilke kompensasjoner som fungerer best for deg. Hold likevekten uke etter uke. Franske kvinner ser ut til å kunne dette instinktivt, men som med alle andre tryllekunster er det egentlig bare et spørsmål om trening. Nøkkelen til et vedvarende vekttap er å ligge litt foran med kompensasjonene i forhold til nytelsene. Denne franske praksisen med å "narre seg selv" lar deg maksimere inntrykket av nytelse, og hvis du gjør det riktig, voilà: Kompensasjonene kommer til å virke trivielle i forhold. Nettovirknngen blir en følelse av tilfredshet og aldri forsakelse. Du må ha hodet på din side når du skal holde vekten i balanse, og som filosofene ville samstemme i: Du kunne ikke ha funnet en mektigere alliert i dette spillet." (side 73)

En av suksesskriteriene i det franske kjøkken er at det serveres så mye mindre mat på tallerkenen enn i det typiske vestlige kjøkken for øvrig. At det er mindre på tallerkenen av gangen gjør det også enklere å nyte det lille man har fått servert. Å bruke sesongens varer - mens de er på sitt aller beste - er også med på å øke matopplevelsen. Franskmenn bruker en større andel av pengene sine på mat enn andre, fordi det ligger i kulturen å lete etter det beste av råvarer. "Nøkkelen til å lage god mat og derfor leve godt, er de beste ingrediensene." (side 87). Hvis man bruker "søppel", får dette konsekvenser. Med søppel menes mat med mye sukker, salt og fett, ingredienser som ofte benyttes for å kamuflere matens elendige kvalitet. 

"Når du har lært å smake på maten din med omhu, kommer du til å oppdage at du legger merke til samspillet mellom ingrediensene som aldri før. Jo flere smaker du trener deg til å registrere, jo mer kompleks kommer din verdsetting av smak til å bli. Og en veltrent gane blir raskere mett. Det å være mentalt opptatt av det du spiser, er grunnleggende for å spise mindre og gå ned i vekt." (side 91)

Guiliano er oppgitt over vanen mange mennesker har med å ta en aperitiff eller cocktail før maten når de er ute på restaurant. Sprit sløver smakssansen, og dette gjør at man spiser mer når maten kommer på bordet. Kroppen vil ha mer fordi den ikke kjenner smakene. Selv mener hun at vin er en viktig grunn til at franske kvinner ikke blir fete. I moderate mengder skjerper nemlig vinen - i motsetning til spriten - smakssansene. 

Franske kvinner spiser både sjokolade og brød, men ikke mye av gangen. Dersom man later som om slike gleder ikke eksisterer, eller prøver å fjerne dem fra kostholdet i lang tid, mener Guiliano at man antakelig vil legge på seg. Den langsiktige virkningen av å nekte seg noe er nettopp jojo-effekten. Man opparbeider seg et enormt sug etter alt man har nektet seg i lang tid, og overspiser så snart man får sjansen. Eller: kroppen takler ikke kaloriinntaket lenger, fordi den går på sparebluss. 

"Nøkkelen er sanselig oppmerksomhet, sans for porsjoner, kvalitet og hensynet til det store bildet av allment velvære." (side 196)

Selv om franske kvinner i følge Guiliano ikke er spesielt opptatt av sport og gym, oppfordrer hun til at man beveger seg. Det viktigste er aktiviteten man gjør med vanlige klær på. At man går i stedet for å sette seg i bilen, gjør husarbeid, går til kollegaen borti gangen i stedet for å sende e-post ... " ... stress og utmattelse i vårt moderne liv har mer med mangel på anstrengelse å gjøre heller enn med for mye strev." (side 220) Hun påpeker at franske kvinner går i gjennomsnitt tre ganger som mye som amerikanske kvinner. Dersom man ikke er vant til å gå, anbefaler hun å starte i det små med helt greie spaserturer. Å gå etter middagen er bra for fordøyelsen. Å legge inn tre timers gange i uken er en smertefri og pålitelig måte å gå ned i vekt på, skriver hun på side 221.

Mange tenker at det ligger i genene at franske kvinner er slankere enn andre kvinner. Dette fnyser Guiliano av. De franske kvinnene er mindre av vekst enn de amerikanske og øvrige europeiske kvinnene generelt, og dersom de skulle tatt for seg på samme måten som de andre, ville de vært mye fetere. Det skal ikke mange kiloene til på en liten kropp før den blir trillende rund. At franske kvinner holder seg slanke har derimot med deres matkultur å gjøre, der man hele tiden jakter på de beste ingrediensene, og har fokus på kvalitet fremfor kvantitet. Det er ikke vanlig med badevekt på franske bad, mens dette er en del av inventaret de fleste andre steder. Derfor er det et paradoks at franske kvinner holder seg slanke, mens fedmeepidemien synes å ha kommet for å bli andre steder. 

" ... hver og en av oss må passe på vår egen balanse, og når den balansen glipper, må hver og en utvikle sin egen korrigeringsplan som bygger på personlige preferanser. Vanligvis er ikke franskmennene av dem som lar et tap av balanse gå for langt. Overdrivelse dreier seg vanligvis om et par dager og kan korrigeres i løpet av de par dagene som følger etter. Hvis du planlegger spisegledene dine og kompensasjonene i et ukentlig perspektiv, er det vanskelig å komme for langt på avveie. Andre kvinner jeg kjenner, gir ofte tapt når de opplever tilbakefall: "Ja, ja, jeg har sprengt slankekuren, da kan jeg like godt gjøre det skikkelig." En grunnleggende logisk feilslutning. Vi er mennesker alle sammen; vi kommer på avveie og vender tilbake. Franske kvinner gjør det samme. De forstår bedre enn andre hvordan de skal gjøre det godt igjen." (side 268)

Boka er full av oppskrifter på mat og menyforslag, som det absolutt kan være spennende å prøve ut. 

Jeg har i årenes løp lest mange bøker som handler om kosthold, helse og vektkontroll. Det som skiller denne boka ut fra de øvrige er at det ikke opereres med slankekurer i tradisjonell forstand. Her handler det om å finne balansen i eget liv, om å unne seg det som betyr noe for en, bare i mye mindre mengder, om å gå for kvalitet fremfor kvantitet, om å velge sine synder med omhu, om bærekraft på sikt, om å klare det rett og slett. Så får det være at forfatteren har et kvinnesyn som det kan være litt vanskelig å dele 100 % med henne, og at hun er nostalgisk og litt for ofte trekker frem sin lykkelige barndom i Frankrike og drar dette vel langt til tider. Skreller man dette bort, sitter man igjen med ganske mange ålreite råd som kan hjelpe oss med å finne en balanse i galskapen, i en verden der det er fristelser overalt - særlig kaloririke sådanne - og hvor det er en kamp om å holde kiloene i sjakk. Vi lever jo i en kultur der det etter hvert er helt akseptert å være både 20 og 30 kilo overvektig, uten at noen reagerer. Problemet er at disse 20-30 kiloene så veldig fort kan bli 30-40 kilo ekstra, 40-50 kilo ekstra osv. - fordi det er livsstilen som sådan som gjør at man aldri når et balansepunkt hvor det stopper av seg selv. Dét er fortvilelsen for mange, og derfor er det så viktig å ta de første 10 kiloene på det dypeste alvor. Det er der det begynner, og dersom man ikke passer på, eskalerer det bare ... 

Alt i alt en ålreit bok, som jeg skulle ønske at noen hadde gitt meg da jeg selv var i begynnelsen av 20-årene! Boka er tilgjengelig både som innbundet og som pocket. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: French women don't get fat
Utgitt i Norge: 2005
Forlag: Kagge forlag
Oversetter: Vigdis Fretheim
Antall sider: 277
ISBN: 82-489-0552-7
Jeg har kjøpt boka selv

Anna Blix: "En hyllest til sauen. Fortellinga om det lille dyret som bygde landet"

Et oppgjør med norsk landbrukspolitikk

Dersom jeg ikke hadde lest James Rebanks fantastiske bok "Sauebondens liv" for et par år siden, tviler jeg på at øynene mine hadde falt på den lille pocketutgaven til Anna Blix - "En hyllest til sauen. Fortellinga om det lille dyret som bygde landet" - på senhøsten i fjor. Tittelen - dette med hyllest til sauen - trigget umiddelbart noe i meg, og godfølelsen fra min opplevelse av Rebanks bok, fylte dermed hele kroppen. Denne lille boka måtte jeg bare lese! Nå skal det sies at disse to bøkene er svært forskjellige, selv om det er en felles undertekst i dem begge: nemlig kunsten å drive med bærekraftig sauedrift. Mens Rebanks fokus er sauehold sett fra bondens ståsted, er Blix´ fokus mer overordnet. Den første boka berørte hjertet mitt - den andre hodet. 

Anna Blix (f. 1985) er norsk biolog, journalist, politiker og forfatter. I dag driver hun med forskningsformidling og hun bidrar jevnlig med artikler i Morgenbladet og Klassekampen.  "En hyllest til sauen" er hennes første og hittil eneste bok. 

Innledningsvis i sin bok nevner Anna Blix heldigvis torsken. For det var ikke bare sauen som bygde landet vårt. Det gjorde i aller høyeste grad også torsken! 

"Sammen med torsken ga den (dvs. sauen - min tilføyelse) nordmannen muligheten til å skape seg et hjem mellom bakkar og berg. Den har gitt oss en identitet gjennom tradisjoner, matretter og klesplagg. Den norske sauen har betydd alt for Norge. 

Slik er det ikke lenger. I løpet av de siste 50-100 årene har sauens rolle forandret seg. Selv om endringa har skjedd gradvis, har det gått så fort at vi kan snakke om et før-sauehold og et nå-sauehold. Før gikk sauene ute store deler av året, til og med hele året i mange områder. Nå er sauene ute i fjell og skog i bare to-tre måneder. Før veide en voksen søye 30 kilo. Nå veier hun over 80 kilo. Før var sauen spredt rundt i hele landet og var en livsnødvendig hjørnestein for bygdesamfunnet. Nå er den samlet på færre og større gårder og er en del av et krympende landbruk.

Det er fortsatt mange av dem. Men sauen har mista rollen som landebygger, klesleverandør og landskapspleie. Til gjengjeld har den gitt oss mer kjøtt enn vi trenger. Det er vi som har endra rollen den har. Politikerne vil ha billigere mat og høyere kjøttproduksjon. Det har de fått ved å intensivere drifta og ta den bort fra naturen og inn i fjøset." (side 7-8)

Blix fremhever som et stort problem at sauen ikke lenger holder kulturlandskapene våre i hevd og at Norge er i ferd med å gro igjen. Kraftfôr har erstattet bruken av beiteressurser, og dette endrer naturen dramatisk. Jo mer det beites av spiselige planter, desto bedre vekstvilkår får de. Når ingen spiser dem, vinner de ikke-spiselige plantene i naturen terreng, og dette påvirker insektenes vilkår - og i verste fall hvilke planter som blir pollinert. Dette påvirker artsmangfoldet vårt på en svært uheldig måte. 

"De smakelige plantene må beites hvis de skal klare seg i konkurransen, hvis ikke sprer de usmakelige, piggete og giftige artene seg. Da blir vi plutselig helt avhengig av utenlandsk kraftfôr for å lage norsk kjøtt." (side 47)

En annen ting er at internasjonal forskning viser at kjøtt fra lam som er foret med kraftfôr før slakt, har høyere innhold av mettede fettsyrer og et lavere innhold av umettede fettsyrer enn fra lam som går rett fra beite til slakteriet, skriver Blix på side 55 i boka. Kjøttet blir med andre ord mindre sunt. 

Matvarekjedene har mye makt og presser på for at maten skal være så billig som mulig - selv om all erfaring viser at konsumentene er villig til å betale ekstra for mat som vi vet noe om, og som har en historie. Myndighetenes politikk støtter opp under målet om billigere mat, og dette tvinger bonden til å bruke kraftfôr særlig i perioden før slakt. I dag produserer vi for mye sauekjøtt, og også dette presser prisene ned. Likevel importerer vi mye sauekjøtt fra andre land ... 

Mens sauetypene som tidligere ble benyttet her til lands - særlige den norrøne sauen - tålte å gå i all slags terreng og handlet instinktivt mot farer som rovdyr - og også ble fulgt av sauegjetere, er sauetypene som benyttes i dag ikke like robuste. En ting er størrelsen - at de har gått fra å være 30 kilo til 80 kilo - men en annen ting er at de ikke håndterer rovdyr så godt og heller ikke har følge av sauegjetere. Ulven tar en forsvinnende liten del av sauene som går på beite. Langt flere sauer brekker beina i det ulendte terrenget - fordi de ikke lenger er nette og lette, men store og tunge ... Likevel er det ulven som får skylden for svinnet ... 

En annen ting er at den norske saueulla ikke lenger er så skattet som den engang var. I dag er ulla nærmest et problem å bli kvitt ... Hvem skulle trodd det! Spesielt ull fra spælsau og den hvite norske sauen passer godt inn i moderne tekstilindustri. Likevel eksporteres det meste av den norske ulla, mens vi importerer ull fra andre land. Hvordan den norske landbrukspolitikken legges opp på dette området, er helt avgjørende for norsk ulls fremtid. 

Landbrukspolitikken som er ført i Norge har fått som konsekvens at antall gårdsbruk i Norge er redusert fra over 213 000 i 1949 til under 42 000 i dag. De gjenstående gårdsbrukene er supereffektive matprodusenter, hvilket er helt i tråd med ønsket politikk. Samtidig har dette gitt oss en klimakrise, ifølge Blix. Hun mener at jordbruket må bidra til å ta vare på naturmangfoldet, fordi vi trenger det i en usikker fremtid. 

"Kanskje ligger framtidas viktigste matplanter for dyrene våre i det artsmangfoldet som i dag finnes i kulturlandskapet - og som vi holder på å miste? Å produsere mat er en verdensomspennende dugnad som Norge må være en del av ved å forvalte og bruke de ressursene vi har til rådighet. En dag kan vi kanskje ikke importere 35 000 tonn soyabønner fra Brasil hver måned lenger. Hva gjør vi da - hvis beiteressursene er borte og sauene så store at de sulter i hjel på det gresset som er igjen? Nå er det på tide å endre politikken for å skape et miljøvennlig og bærekraftig landbruk. Sauen er nøkkelen til endringa som må skjer i hele landbruket." (side 113-114)

Jeg lærte mye om norsk sauehold som jeg ikke kjente til fra før av ved å lese Anna Blix´ lille pamflett for et mer bærekraftig sauehold i Norge. Jeg er dessuten blant dem som er villig til å betale mer for kvalitetsmat, og som ikke er opptatt av at kjøttet skal være billigst mulig. Jeg er også opptatt av at Norge skal være mest mulig selvforsynt med mat og at vi skal ha et bærekraftig samfunn over tid. Vi har det jevnt over så godt i Norge i dag at det bør være rom for å tilby ulike konsumenter en større bredde av matprodukter. I den konteksten bekymrer det meg at mangfoldet i utsalgssteder også synes å forsvinne, og at de store kjedene overtar hele markedet til slutt. Blix er inne på at bøndene sitter igjen med mindre og mindre av overskuddet, mens eierne av kjedene har blitt mangemilliardærer. Det i seg selv sier i grunnen det meste. 

Dersom du ønsker å vite mer om norsk landbrukspolitikk generelt og sauedrift spesielt, bør du lese Anna Blix` bok "En hyllest til sauen"! Boka er godt skrevet, resonnementene er fornuftige og man trenger ikke å ha et radikalt politisk ståsted for å ha sansen for det forfatteren skriver. 

Utgitt: 2018
Forlag: Manifest
Antall sider: 127
ISBN: 978-82-8342-079-1
Boka har jeg kjøpt selv.

Anders Hansen: "Bli hjernesterk. Tren deg lykkelig og smart"

Helsebringende bok!

Anders Hansen (f. 1974) er utdannet lege og siviløkonom, og jobber i dag som overlege i psykiatri i Sverige. Han er en populær foredragsholder og forfatter av flere bestselgende bøker og artikler. Hansens bøker er oversatt til femten språk, og Kina, Sør-Korea, Japan og Russland er blant landene som har interessert seg for disse. 

Hansen debuterte som forfatter med boka "Hälsa på recept" i 2014 (på norsk "Alle kan trene" i 2015). "Hjärnstark" (2016) (på norsk "Bli hjernesterk" i 2018) er hans andre bok, og den hadde i oktober 2018 solgt over 300 000 eksemplarer bare i Sverige. Hans tredje bok - "Fördel ADHD"  (måtte den også komme ut på norsk!) - utkom i 2017. (Kilde: Wikipedia)

"Bli hjernesterk" handler om hvordan hjernen påvirkes av at man er fysisk aktiv. 

"Hjerneforskning har gitt oss en biologisk forståelse av menneskets egenskaper, men dette betyr ikke at vi er dømt til å bli på bestemte måter. For er det noe forskningen har avslørt, er det hvor enormt foranderlig hjernen er, ikke bare hos barn, men også hos voksne. Nye hjerneceller dannes stadig. Koblinger oppstår og forsvinner. Alt du gjør, og hver tanke du tenker, bidrar til å forandre hjernen - som altså er mer som plastelina enn som porselen. 

Så hvordan kan du modellere den? 

Lite er viktigere for hjernen enn at du beveger deg. Å være fysisk aktiv får deg ikke bare til å føle deg bedre, det påvirker også konsentrasjonsevnen, kreativiteten og stressmestringen. Du klarer raskere å prosessere informasjon - altså tenke raskere - og klarer bedre å mobilisere tankemessige ressurser når det trengs. Du får en ekstra "mental skillemynt" å putte på, hvis du må konsentrere deg og er omgitt av støy, eller trenger å beholde roen når det koker rundt deg. Fysisk aktivitet ser til og med ut til å øke intelligensen din." (fra forordet, side 8-9)

Med denne innledningen burde alle - absolutt alle - ha interesse av å lese denne boka! For hva er viktigere i livet enn at hodet fungerer godt? At det å løpe eller gå raskt - såpass at pulsen øker opp mot 70 % av maks-puls - er så helsebringende at dette kan motvirke både demens, depresjon og angst og dessuten redusere de verste utslagene av ADHD (konsentrasjonssvikt), sto ikke så klart for meg før jeg hadde lest denne boka.

Anders Hansen forklarer hva som skjer i en stresset kropp, der kroppen utskiller mengder med stresshormoner som over tid vil kunne tappe den for all energi og føre til utbrenthet (uansett hvor gøy alle oppgavene måtte være) ... med mindre man er fysisk aktiv og sørger for at kroppen balanserer stresset med å pøse på med antistresshormoner (oppnås kun i forbindelse med fysisk aktivitet) ... Han forklarer hvilken effekt fysisk aktivitet og utskillelse av blant annet dopamin har på sinnsstemningen - særlig dersom man har tendenser til depresjon. Og han forklarer hva som skjer i hjernen når man er fysisk aktiv, ved at økt blodomløp vitaliserer hjerneprosessene og faktisk motvirker demens. For den som f.eks. trodde at kryssord og sudoku er nok til å trimme hjernen ... det holder ikke! Det er fysisk aktivitet som gjelder! 

Underveis er han innom den berømte marshmallow-testen som ble gjennomført på 1970-tallet. Den gikk ut på at barn i fireårsalderen fikk velge mellom å få en marshmallow der og da eller to marshmallows dersom de orket å vente i 20 minutter. Etterfølgende forskning viste at de som klarte å vente (dvs. behovsutsatte godterihungeren), fikk bedre karakterer på skolen, høyere utdanning som voksne, bedre ekteskap, bedre økonomi osv. De hadde dessuten sjelden problemer med rusmidler. (Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om Walter Mischels bok "Marshmallow-testen - Nøkkelen til viljestyrke".) 

"Å klare å dempe godteri-impulsen krever en solid selvkontroll for en fireåring (og naturligvis også for en del voksne!) - og selvkontroll er en egenskap med tett forbindelse til konsentrasjon." (side 88)

Hvorfor er det så lite kjent blant folk at trening har så gode effekter på helsen? Det brukes mange millioner i markedsføring av antidepressive legemidler, mens det ikke er lagt ned mange kronene på å spre budskapet om at trening kan gi samme effekt. Årsaken er selvsagt at det ikke er inntektsmuligheter bak budskapet om treningens saliggjørende effekter. 

"Ingen har interesse av å markedsføre trening i samme grad som et milliardselgende legemiddel der markedsføringsbudsjettene i prinsippet er ubegrensede. Derfor er det altfor få som vet hvilke fantastiske effekter trening har på depresjon og nedstemthet." (side 112)

Trening handler ikke bare om biologiske prosesser, men også om følelsen av mestring. Innenfor psykologien kalles dette self-efficacy. Man har selv gjort noe for å bli frisk, og dette gir en opplevelse av kontroll over situasjonen. Dette er i seg selv helsebringende. 

"Å være nedstemt eller deprimert innebærer en viss grad av mental på-stedet-hvil-tilstand. Hele livet senker farten og hjernen får færre inntrykk enn før. Selve motstykket til dette er å bevege seg. Et annet typisk tegn for deprimerte er at man trekker seg unna, slutter å møte andre mennesker og unngår de tingene man alltid har likt å gjøre. Da får hjernen enda mindre stimulans - og man føler seg enda verre. Det hele er blitt en vond sirkel." (side 122)

Forfatteren viser til en påstand jeg selv husker at jeg ble presentert for i en undervisningstime på ungdomsskolen. Det var at dersom man drikker alkohol, mister man 50 000 hjerneceller, og dem får man aldri igjen. Man trodde den gangen at det var slik. I dag vet vi bedre. Det er selvsagt ikke bra for hjernen at man drikker for mye alkohol, men i dag vet vi at hjernen fornyer seg hele tiden - så lenge man er fysisk aktiv. Man kan faktisk forynge hjernen sin gjennom fysisk aktivitet. Det holder lenge med en gåtur eller 30 minutters løping, skjønt dette kan variere fra person til person. Det som i alle fall er sikkert er at dersom man har demens i familien, må man i alle fall sørge for å være fysisk aktiv - for på denne måten å jobbe mot genetikken. Man har selvsagt ingen garantier for at dette hjelper 100 %, men man har ikke råd til å la være å gjøre sitt beste. 

"Mosjon og trening fører til at det dannes nye celler i hippocampus. Når blodstrømmen øker, får hippocampus mer energi og fungerer bedre. De eksisterende hippocampuscellene ser dessuten ut til å bli genetisk yngre - og den krympingen som skjer i takt med at vi blir eldre, kan bremses eller til og med snus. På sikt kommer hippocampus - og i dens forlengelse: hele hjernen - til  jobbe bedre og mer effektivt hos den som beveger seg regelmessig. 

At hippocampus styrkes, vil du som trener merke på flere måter enn at hukommelsen blir bedre. Du vil så smått bli mindre styrt av følelser og ikke reagere så sterkt på negative hendelser. I tillegg opplever mange som trener regelmessig at de får en raskere og bedre assosiasjonsevne - og selv dette kan skyldes at hippocampus er blitt forsterket. Treningen påvirker, med andre ord, til og med hvor raskt du tenker." (side 158)

Jeg håper at jeg gjennom denne presentasjonen av boka har fått flere til å ønske å lese den. Dette er nemlig en bok du bare må få med deg! Om du er ung, middelaldrende eller gammel - her er det mye å hente! Kom deg i aktivitet og få en bedre helse! Du har rett og slett ikke råd til å la det være.

Anders Hansen skriver godt, engasjerende og klokt. Alle påstandene han kommer med er enten basert på forskning eller erfaringer, og han trekker gode, fornuftige og overbevisende slutninger ut fra hva man vet om hjernens funksjon, aktivitetens betydning og biologiske prosesser i kroppen i dag. Her serveres ingen selvfølgeligheter. Boka er likevel lett tilgjengelig, og selv opplevde jeg den som den reneste pageturner, selv om jeg fra før av har lest mye om blant annet stressmestring (fight & flight o.l.), hjernens funksjoner og kroppens hormoner. Når det gjelder hjernen, kan jeg for øvrig anbefale Kaja Nordengens bok "Hjernen er stjernen". Og når det gjelder hormoner, kan jeg anbefale Kristian Løvås´ bok "Hormonprosessen". 

Løp og kjøp, sier jeg! Boka er tilgjengelig i pocket. 

Utgitt: 2016
Originaltittel: Hjärnstark
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Haakon Larsen
Antall sider: 251
ISBN: 978-82-02-58510-5
Jeg har mottatt boka i gave.

Anders Hansen (bildet har jeg lånt av forlaget)

Timothy Snyder: "Om tyranni. 20 ting vi kan lære av det 20. århundre"

Klokt om den vestlige verdens største utfordringer i dag

Timothy Snyder (f. 1969) er en amerikansk professor i historie. Han er mest kjent for sin bok "Dødsmarkene -Europa mellom Hitler og Stalin" (2010). Selv har jeg "Svart jord - Holocaust som historie og advarsel" (2015) liggende ulest i mine bokhyller. Om jeg ikke har så veldig mange andre nyttårsforsetter for 2019, så tenker jeg at jeg i alle fall skal lese denne ... Tematikken er nemlig rett i kjerneområdet for mine interesser når det kommer til sakprosa.

"Om tyranni - 20 ting vi kan lære av det 20. århundre" kom ut i 2017, samme år som boka ble utgitt på engelsk. Boka er inndelt i 20 kapitler pluss et etterord, og hvert av kapitlene har formanende titler - som f.eks. "Husk yrkesetikken", "Tro på sannheten", "Undersøk", "Lytt etter farlige ord" etc. Selv er jeg jurist, og det jeg måtte sverge på da jeg i sin tid mottok mitt vitnesbyrd for bestått embetseksamen, var at jeg skulle "fremme rett og hindre urett". Jeg vil anta at dette er nokså likt i andre land - i alle fall i den vestlige verden. Hvordan dette fortoner seg i resten av verden, vet jeg faktisk ikke. Uansett - med dette mantraet i ryggmargen er det faktisk ikke så vanskelig å vite hva man skal gjøre når man kommer opp i et eller flere av dilemmaene livet byr så rikelig på. Mange ganger handler det om å sette hensynet til seg selv og sin egen person til side, fordi det som er rett for samfunnet går utenfor det som man som enkeltindivid vil kunne ønske. 

Bakteppet for boka er at USA og Europa er i endring, og at totalitære tanker igjen er blitt dagligdagse. Høyreekstremistiske politiske partier er på full fart inn i den offentlige maktpolitikken i flere europeiske land, og dette fører til at demokratiske institusjoner er under sterkt press. Det er dessuten tilstrekkelig å se hen til USA og deres nåværende president. Hvordan er det mulig at menneskene i et av verdens største land kan velge en så uverdig president? 

For alle oss som i lang tid har tenkt at vi lærer av historien, og at menneskeheten hele tiden utvikler seg i en riktigere og mer positiv retning, så er det faktisk viktig å være klar over at dette er noe vi ikke uten videre kan ta som en selvfølge. Særlig kommer dette på spissen når det blir knapphet på goder i samfunnet, og det er spørsmål om hvem som skal få nyte godt av fellesskapets goder. 

"Både fascismen og kommunismen kom som en reaksjon på globalisering: på de virkelige og antatte ulikhetene den skapte, og på demokratiets tilsynelatende tilkortkommenhet når det gjaldt å motvirke dem. Fascistene forkastet fornuften i viljens navn og benektet objektive sannheter til fordel for storslåtte myter fremsatt av ledere som hevdet å tale med folkets røst. De satte ansikt på globaliseringen idet de hevdet at de komplekse utfordringene den førte til, var et resultat av en sammensvergelse mot nasjonen. Fascistene satt ved makten i et tiår eller to og etterlot seg en idémessig arv som blir mer og mer aktuell for hver dag som går. Kommunistene beholdt makten lenger, i nesten sytti år i Sovjetunionen, og over førti år i Øst-Europa. De forfektet et styresett hvor en lydig partielite hadde monopol på fornuften og skulle lede samfunnet mot en bestemt fremtid i overensstemmelse med angivelig uforanderlige lover. 

Det kan være fristende å anta at vår demokratiske arv automatisk beskytter oss mot trusler som disse. Det er en tanke som fører galt av sted. Vår egen tradisjon krever at vi må undersøke historien for å forstå tyranniets dypereliggende årsaker, og overveie hvordan det best kan møtes. Vi er ikke klokere enn de europeerne som så demokratiet bukke under for fascisme, nazisme eller kommunisme i forrige århundre Den ene fordelen vi har, er at vi kan lære av deres erfaringer. Tiden for å gjøre det er inne nå." (side 14)

Det 20. århundre er full av historier om at der de årlige valgene har tatt slutt, der begynner tyranniet. Innføring av digitaliserte valg i stedet for papirstemmesedler gjør det dessuten enklere enn tidligere å manipulere valgresultater. Symboler for lojalitet er noe vi bør være ekstra på vakt overfor, særlig der symbolene har karakter av å være ekskluderende og ikke inkluderende. Sammenblanding av politiet og militæret, er i følge Snyder tegn på at enden er kommet. Noen må våge å stikke seg ut, og ikke bare dilte etter. Ved å stikke seg ut kan man bli et eksempel som etterfølges av andre, og maktelitens fortryllelse blir brutt.

Et av kapitlene i Snyders bok heter "Vis omsorg for språket". Dette bringer ikke minst tankene til norsk politikk, der det har skjedd en viss vulgarisering med tanke på hvordan enkelte omtaler politiske motstandere, ikke går av veien for å lyve bevisst og hvilket menneskesyn som preger viktige verdidebatter. Snyder er spesielt opptatt av skjermene vi stirrer på, "det todimensjonale universet" ... "Den som ønsker en større sammenheng, trenger flere idéer, og den som vil ha flere idéer, må lese. Så få skjermene ut av rommet og omgi deg med bøker." (side 54-55)

På spørsmål om hva man bør lese, fremhever Snyder at "enhver god roman puster liv i evnen til å reflektere over flertydige situasjoner og bedømme andre hensikter". (side 55) Han nevner Fjor Dostojevskijs "Brødrene Karamasov", Milan Kunderas "Tilværelsens uutholdelige letthet", Sinclair Lewis´ "Det kan aldri hende her" og Philip Roths "Konspirasjonen mot Amerika". Selv har jeg lest de to første og holder på med den siste. 

Et annet tips Snyder kommer med i sin bok er at man bør støtte undersøkende journalistikk ved å abonnere på papirmedier. Dessuten må man ta ansvar for hva man formidler til andre.  Altfor mye journalistikk i dag er lettfattelig og overfladisk, og er utelukkende vinklet for å selge. Derfor vil skandalenyheter alltid få større plass i mediebildet enn faktabasert kunnskapsformidling. 

""Hva er sannhet?" Noen ganger stiller folk dette spørsmålet fordi de vil unngå å måtte foreta seg noe. Den allmenne kynismen lar oss føle oss hippe og alternative mens vi synker ned i likegyldighetens hengemyr sammen med våre medborgere. Det er evnen du har til å skjelne sant fra usant, som gjør deg til et individ, og det er vår kollektive tillit til det som er allmennkunnskap, som gjør oss til et samfunn. Et individ som undersøker, er et individ som bygger opp. En leder som misliker dem som undersøker, er en potensiell tyrann." (side 64)

Dette minner meg om en annen bok jeg leste for et par år siden, og som het "Om sannhet" - skrevet av Harry G. Frankfurt. Vi lever i bullshit´ens tidsalder, hevder Frankfurt. Og i samme åndedrag nevner jeg Finn Sjues eminente bok "Journalistikkens uutholdelige letthet" - en artig tittel med klar inspirasjon fra tittelen til Milan Kunderas tidligere nevnte roman - "Tilværelsens uutholdelige letthet". Denne boka leste jeg flere tiår før jeg begynte å blogge, men filmen - "The Unbearable Lightness of Being" med Juliette Binoche, Daniel Day-Lewis og Lena Olin, omtalte jeg her på bloggen i 2010. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler her på bloggen.)

Når man f.eks. leser bøker som avslører det indre livet i en eller annen organisasjon, skrevet av en som har brutt ut av denne, er det betimelig å stille seg spørsmålene: Kunne dette ha skjedd i en hvilken som helst organisasjon? Hva er det ved disse avsløringene som røper noe spesifikt om denne organisasjonen? Hvor mye preges avsløringene av gammelt nag og bitterhet, og hvor mye av det fremstår som nøktern og saklig informasjon? Mest sannsynlig må man lese mer om aktuelle organisasjon for å få et helhetlig og nyansert bilde, og man bør derfor være varsom med å konkludere før man vet mer. 

"Skal man lykkes med motstand, er det to grenser som må krysses. For det første må tanker om endring engasjere mennesker som kommer fra forskjellig bakgrunn, og som ikke er enige om alt. For det andre må mennesker havne utenfor hjemmet sammen med folk de ikke har vært venner med før." (side 74)

Viktigheten av f.eks. å delta i demonstrasjoner har vi sett i sammenheng med den arabiske våren. I andre sammenhenger - særlig med tanke på flyktningekrisen og det engasjementet dette har skapt også her i Norge - er dette vanskeligere å få til. Diskusjoner i sosiale medier har dessverre en tendens til å strande lenge før de har blitt konstruktive. Det blir fort polariserte fronter, og lite rom for nyanser. Og det skal lite til før utsagn blir tolket som personlige angrep. Ofte skal det ikke mer til enn at man faktisk er uenig. Evnen til å diskutere og å tåle å bli utfordret på egne standpunkter er dessverre dårlig utviklet hos urovekkende mange mennesker. Samtidig tenker jeg at det er viktig å stå for noe, og at man evt. må ta konsekvensen av andres manglende evne til å tåle uenighet - i alle fall så lenge det handler om viktige verdier og et ønske om f.eks. å forhindre utenforskap. 

"Det totalitære styret opphever skillet mellom offentlig og privat ikke bare for å ta friheten fra enkeltmenneskene, men også for å trekke hele samfunnet bort fra den alminnelige politikken og i retning av konspirasjonsteorier. Istedenfor å fastsette fakta og fortolke dem lar vi oss forføre av idéen om skjulte virkeligheter og mørke sammensvergelser som forklarer alt." (side 78) 

Man trenger ikke å oppsøke totalitære styresett for å oppleve hva konspirasjonsteorier gjør med mennesker. Det er i så måte tilstrekkelig å lese John Færseths skremmende bok "KonspiraNorge" for å forstå hvor viktig det er med en skikkelig motvekt til alle konspirasjonsteoriene man kan lese på nettet. Snyder trekker frem et par interessante eksempler i sin bok. Som hvordan ukrainerne sørget for "kontant og tidvis humoristisk med kampanjer for å avsløre desinformasjon" fra det russiske propagandaapparatet i 2013 ... Mens amerikanerne ikke skjønte hva som skjedde før det var for sent i 2017, og de plutselig satt der med en vulgær, kunnskapsløs og løgnaktig presidentkandidat ... 

En klassisk måte å frarøve folket makt på er å snakke om terrorfaren. " ... når de prøver å få oss til å gi avkall på frihet i sikkerhetens navn, må vi være på vakt. De to behøver ikke å utelukke hverandre. Noen ganger vinner vi kanskje det ene ved å miste det andre, andre ganger ikke. De som bedyrer at du bare kan oppnå trygghet ved å gi avkall på frihet, er som regel ute etter å ta fra deg begge deler." (side 88)

Noe av det mest skremmende som har skjedd i nyere tid er det som hendte i forbindelse med flyktningekrisen. Da den tyske regjeringen kunngjorde at de ville ta imot en halv million flyktninger fra Syria i 2016, satte russerne i gang med massive bombeangrep rettet mot sivilbefolkningen i Syria. Dette førte til at man så konturene av langt flere enn "bare" en halv million flyktninger fra Syria. I verste fall kunne dette medføre at mottaksapparatet i Europa brøt sammen - sammen med den velviljen folket hadde hatt frem til da. Samtidig ble det satt ut rykter om at det befant seg ekstremister  blant flyktningene, og dette fremkalte sterk frykt i mottakerlandene. Rykter om voldtekter florerte, og høyreekstremistiske grupper gikk til angrep mot flyktningemottak. De menneskene som flyktet fra krig og terror, kom omtrent fra asken til ilden. Plutselig var de alle potensielle terrorister ... Samtidig utstyrte russerne en haug med andre typer flyktninger med sykler, slik at de kunne sykle inn i Norge over grensen i nord. Ingenting av det som skjedde var tilfeldig. Russerne planla å sjokkere oss og spre frykt, slik at vi skulle miste våre egne verdier av syne. Slik Hitler i sin tid gjorde da han sørget for å sette Riksdagen i Berlin i brann ... For å si det sånn: de lyktes langt på vei. Dessverre ... Plutselig var nemlig retorikken at "alle kan ikke bare komme hit!" Og resten vet vi: det ble bygget gjerder som gjorde det umulig for flyktningene å flykte ... Det kom ikke flere flyktninger, og mange milliarder som var investert for å ta imot flyktningene - dvs. de vi faktisk var innstilt på å ta imot - gikk til spille. 

"Lærdommen tyranner trekker av riksdagsbrannen er at et øyeblikks sjokk kan åpne for en evighet med underkastelse. For oss er lærdommen at vi ikke må la vår naturlige frykt og sorg ødelegge institusjonene våre. Å være modig innebærer ikke at man ikke er redd, at man ikke føler sorg. Det innebærer at man gjenkjenner og står imot terrorhåndtering fra første stund, helt fra øyeblikket da angrepet skjer, nettopp da det er som vanskeligst." (side 96)

I det siste kapittelet med tittelen "Vær så modig du kan" skriver Snyder at "(h)vis ingen av oss er beredt til å dø for friheten, vil vi alle dø under tyranniet". (side 101)

Timothy Snyders bok "Om tyranni" har høy sitatfaktor, og det har vært svært vanskelig å begrense meg mens jeg har skrevet denne omtalen. Boka er tankevekkende og godt skrevet, og jeg skulle virkelig ønske at flere tok seg bryet med å lese den. Boka er for tiden på salg i bokhandlerne, og den er med sine 111 sider svært lettlest og tilgjengelig, uansett hvilken bakgrunn man måtte ha. Boka krever imidlertid et åpent sinn, og at man virkelig ønsker å forstå de perspektiver Snyder viser frem for oss. Verdiene som boka er basert på, er utelukkende av det sunne og fornuftige slaget, og boka er fri for partipolitikk. Jeg kommer helt garantert til å lese flere av Timothy Snyders bøker! 

"Om tyranni" boka burde vært pensum i skolen! Les den, og bli litt klokere! Jeg anbefaler boka svært varmt! 

Utgitt: 2017
Originaltittel: On tyranny. Twenty Lessons from the Twentieth Century
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversetter: John Grande
Antall sider: 111
ISBN: 978-82-328-0153-4
Boka har jeg kjøpt selv

Timothy Snyder (Jeg har lånt bildet av forlaget)

Philippe Sands: "Tilbake til Lemberg"

Suveren historiefortelling!

Litt om forfatteren:

Philippe Sands (f. 1960) er advokat og professor i internasjonal jus ved University College London. Han er født i England, og er av jødisk herkomst på morssiden. Sands har vært involvert i en rekke sentrale internasjonale rettssaker, og anses som en meget fremstående menneskerettighetsjurist. 

Sands debuterte som forfatter i 1988 med boka "Chernobyl: Law and Communication", og han har siden utgitt en rekke bokverk om internasjonal rett, om utviklingen av menneskerettigheter, om miljørett m.m. I sin siste bok "Tilbake til Lemberg" forteller han historien om opphavet til begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Boka ble kåret til årets sakprosabok i Storbritannia i 2017.

Bakgrunnen for boka:

Det hele startet med at forfatteren ble invitert til å forelese i Lviv i Ukraina i 2010. Dette ble starten på en reise, der Sands blant annet gravde seg ned i sin egen families historie. Lviv - eller Lemberg som byen het den gangen - var nemlig hans bestefar Leon Buchholz´ hjemby. Den gangen besto 1/3 av Lembergs befolkning av jøder. Etter nazistenes okkupasjon av Polen, som Lemberg den gangen var en del av, forsvant alle jødene. De fleste ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Familier ble slettet fra jordens overflate, utelukkende fordi de tilhørte "feil" rase ... 

Hva boka handler om:

"Tilbake til Lemberg" er ikke bare historien om Philippe Sands familie, men også om det som foregikk forut for, under og etter Nürnbergprosessen. Dette handler om dannelsen av det vi i dag kjenner som folkeretten, og om muligheten for å straffe suverene stater og deres maktpersoner for forbrytelser mot menneskeheten (og senere også folkemord). 

Hersch Lauterpacht (f. 1897), professor i folkerett, har fått æren for dannelsen av begrepet forbrytelser mot menneskeheten, mens Raphael Lemkin (f. 1900, offentlig anklager og jurist) har fått æren for dannelsen av begrepet folkemord. Sistnevnte fikk bare delvis gjennomslag i forbindelse med Nürnbergprosessen (dette var med i tiltalepunktene, men ingen ble dømt for folkemord), men begrepet har absolutt fått stor betydning senere. I boka belyser Sands motsetningen mellom disse to personlighetene; Lauterpacht som akademikeren av rang, og Lemkin som en nærmest løs kanon på dekk, og som med sin emosjonelle fremferd svekket sin sak i sin samtid. Underveis i sitt gravearbeid kom Sands frem til at de begge hadde nær tilknytning til Lemberg. Dessuten var de begge jøder. En annen person som vies stor plass i boka er for øvrig Hans Frank (f. 1900), også han advokat og i en periode Adolf Hitlers rådgiver. Frank hadde en sentral betydning i det okkuperte Polen, og sto som ansvarlig for massedrap av jøder, intelligensiaen i Polen, sigøynere, homofile, psykisk utviklingshemmede etc. 

Leon Buchholz var en av dem som forlot Lemberg og endte opp i Wien. Østerrike flommet på den tiden over av jøder på flukt fra pogromene i Øst-Europa, og for de aller fleste fristet en heller kummerlig tilværelse i dette landet. Leon var imidlertid blant dem som lyktes. Lauterpacht ankom i 1919, etter at pogromer gjorde det umulig for ham å fortsette sin juridiske utdannelse i Lemberg.

"I 1919 var Wien hovedstad i et krympet land, den siste rest av et monarki som hadde eksistert i nærmere tusen år. Det var en by av forfalne og forsømte bygninger, av demobiliserte soldater og hjemvendte krigsfanger, av en galopperende inflasjon og en østerriksk krone som "løste seg som gelé mellom fingrene". Stefan Zweig beskrev en "forstemmende" vandring gjennom en østerriksk by knuget av hungersnød. Han skrev om "de sultende gule, farlige øyne", om brød som ikke var annet enn noen "få svarte smuler som smakte bek og lim", om frostskadde poteter, om menn som vandret omkring i gamle uniformsjakker og bukser laget av gamle sekker, og om et "allment moralsk sammenbrudd". Likevel ga byen håp for Leon og familien hans, som nå hadde bodd der i fem år. For en som Hersch Lauterpacht måtte byen, med sitt liberale kulturliv, med alt den hadde å by på av litteratur, musikk og kafeer, og universiteter som var åpne for alle, ha vært særlig forlokkende." (side 110-111)

Sitatene fra Stefan Zweig er mest sannsynlig hentet fra hans memoarbok "Verden av i går", der han skriver om tiden etter første verdenskrig, mellomkrigstiden og dens galskap, som førte til at han valgte å reise fra Wien. (Linken peker til min omtale av boka.)

Under arbeidet med boka var Sands i kontakt med både Lauterpachts sønn Eli og Hans Franks sønn Niklas. Begge kom med verdifulle bidrag. Lemkin etterlot seg ingen livsarvinger, men derimot boka "Axis Rule" der han forfektet idéer om beskyttelse av grupper, i motsetning til Lauterpacht som var mest opptatt av beskyttelse av individer (forbrytelser mot menneskeheten). Lauterpacht var engstelig for at for mye fokus på grupper (folkemord) ville føre til ytterligere polarisering og skape mer av det man nettopp søkte å bekjempe. 

"Lauterpacht var bekymret for at beskyttelsen av grupper ville underminere beskyttelsen av enkeltmennesker. Det burde i hans øyne ikke være lovens hovedfokus." (side 153)

Underveis får vi høre om et møte mellom Hans Frank og den italienske journalisten Malaparte på Wawel-slottet i Krakow. Malaparte skrev som kjent "Kaputt", som ble utgitt i 1944. Boka ble skrevet mens krigen pågikk, og Malaparte forutså den gangen langt på vei hvordan krigen kom til å gå. Hans Frank beskrev han i forbindelse med et senere møte som "en syk mann". (Linken peker til min omtale av boka.)

Bokas siste tredjedel er viet Nürnbergprosessen. 24 mennesker sto tiltalt, blant dem blant annet Hans Frank (generalguvernør i Polen), Hermann Göring (riksmarskalk), Rudolf Hess (Hitlers stedfortreder), Alfred Jodl (leder for generalstaben), Alfred Rosenberg (Hitlers fremste raseteoretiker), Baldur von Schirach (sjef for Hitlerjugend) og Albert Speer (rustningsminister). 

En av de viktigste problemstillingene dommerne sto overfor var hvorvidt det kun var krigens forbrytelser de tiltalte kunne dømmes for, eller også for det som skjedde før krigen (dvs. Krystallnatten, alle raselovene, ghettoene og utsultingen av folk, tyverier fra jødene osv.). Dette ble i praksis en kamp mellom de juridiske begrepene forbrytelser mot menneskeheten (som kun gjaldt i krig) og folkemord (som også gjaldt andre forhold, før krigen). Folkemord-begrepet var sensibelt, fordi alle hadde sine svin på skogen. Amerikanerne for hvordan de hadde behandlet indianerne og nå behandlet de fargede, engelskmennene for hvordan de behandlet folk i koloniene, russerne for hvordan de behandlet politiske dissidenter ... Det tryggeste og minst belastende var tross alt å konsentrere seg om krigens uhyrligheter. 

Beskrivelsen av det som foregikk under Nürnbergprosessen er meget interessant lesning! Her kommer vi tett på både de tiltalte og juristene som jobbet med saken. Dette var første gang man anvendte folkeretten for å stille en suveren stat og dens maktpersoner til ansvar for sine ugjerninger. Det var med andre ord slutt på tanken om at en stat kan behandle sine innbyggere akkurat slik man ønsker så lenge dette er i tråd med gjeldende lover og regler i aktuelle land. Hans Frank gjorde det han kunne for å redde seg selv fra galgen. Han påtok seg ansvaret for ting han mente han som leder hadde ansvaret for, men innrømmet ikke egen skyld. Det oppsto spørsmål om hans oppriktighet. Var dette kun et spill for galleriet, eller mente han dette? Alle involverte hellet i retning av at han forsøkte å manipulere omgivelsene. Han ble dømt til døden. 

Nürnbergprosessen fikk store konsekvenser for videreutviklingen av folkeretten. FNs generalforsamling gikk nemlig lenger enn dommerne i Nürnberg-prosessen, og bekreftet at folkemord er en forbrytelse ifølge folkeretten. "Der dommerne hadde vegret seg, gikk regjeringer inn og vedtok en rettsregel i tråd med Lemkins ideer." (side 459)

"Hersch Lauterpacht og Raphael Lemkin var to unge menn i Lemberg og Lwów. Deres ideer har vunnet gjenklang over hele verden, og arven etter dem strekker seg vidt og bredt. Begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten har utviklet seg side om side i et samspill som forbinder enkeltmennesket og gruppen." (side 461)

Samtidig underslår ikke Sands at bruken av begrepene skaper et merkbart spenningsforhold. "På den ene siden drepes mennesker fordi de tilfeldigvis tilhører en bestemt gruppe; på den annen siden sannsynliggjør lovens anerkjennelse av denne kjensgjerningen muligheten for konflikt mellom grupper gjennom å styrke følelsen av gruppeidentitet. Kanskje Leopold Kohr hadde rett da han skrev sitt skarpe brev til vennen Lemkin og advarte ham mot at rettsbegrepet folkemord til slutt ville bidra til å skape de samme konfliktene det søkte å dempe." (side 464)

Min vurdering av boka:

Først og fremst vil jeg understreke at denne boka handler om så mye, mye mer enn det jeg har vært inne på så langt i denne omtalen. Vi får høre om de verste uhyrligheter, som levende barn som blir slengt inn i kremasjonsovner, om familier som blir skilt fra hverandre, om følelseskalde drapsmenn som nyter sin kunst med den største emosjonelle innlevelse, om tilfeldige drap nærmest som underholdning, om avhumanisering av mennesker, om antisemittisme som var utbredt i befolkningen, om mange som så en annen vei når folk ble mishandlet på åpen gate ... Men vi får også høre om heltedåder begått av uselviske mennesker, som satte andre foran seg selv, med fare for eget liv. Noen skjønte hvilken vei det gikk, og kom seg unna i tide. Flertallet hadde imidlertid ikke fantasi nok til å fatte i hvilken retning det faktisk gikk. Virkeligheten overgikk fantasien på absolutt alle punkter. 

"Tilbake til Lemberg" er skrevet som den reneste thriller. Gravearbeidet tok tid, noe vi ikke minst skjønner når vi leser forfatteren takkeliste helt bakerst i boka. Hvorfor reiste Leon fra Wien til Paris uten sin kone Rita, og hvorfor var det kun datteren - forfatterens mor - som reiste sammen med miss Tilney på et senere tidspunkt? Hva gjorde Rita igjen i Wien, og hva førte til at hun likevel vendte tilbake til Paris noen år senere? Hvilken rolle spilte Emil Lindenfeld i dette? Møysommelig pusler han sammen bit for bit, inntil et større bilde dukker opp og kaster lys over fortidens hemmeligheter. 

Jeg er selv jurist, og leste selvsagt med stor interesse om de juridiske problemstillingene som dannelsen av folkeretten og Nürnbergprosessen skapte. Men bare for å ha presisert det: man trenger ikke å være jurist for å forstå problemstillingene som presenteres i denne boka. 

Lemkins desperate kamp for å få folkemord-begrepet til å bli en del av rettsprosessen, og den mer avbalanserte og akademiske Lauterpachts avmålte holdning til det hele, har aldri tidligere blitt løftet frem på den måten Philippe Sands her gjør. Gjennom sin bok har han udødeliggjort dem begge, og samtidig gitt flere andre mennesker en solid oppreisning. De blir ikke glemt, men levendegjøres i denne spennende historiefortellingen. Her møter vi også barn av krigsforbrytere, som takler minnet om sine fedre på høyst ulikt vis. Det er i og for seg forståelig, påvirket som de var av det far-sønn-forholdet som opprinnelig var der. 

Philippe Sands skriver svært godt og med et levende engasjement, som lett smittet over på meg som leser. Jeg elsker bøker som dette, som belyser kjente hendelser på en ny og forfriskende måte. Boka er den reneste pageturner, og jeg hadde store vanskeligheter for å rive meg løs fra den underveis i min lesning. 

Dersom du bare skal lese en bok i år, så er det denne boka du skal lese! Du blir hektet fra første stund!

Jeg anbefaler "Tilbake til Lemberg" sterkt!

Utgitt: 2016
Originaltittel: "East West Street"
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Forlaget Press
Oversatt:Christian Rugstad
Antall sider: 533
ISBN: 978-82-328-0201-2
Boka har jeg kjøpt selv. 

Monica Isakstuen: "Rase"

Den vanskelige morsrollen

Det er to år siden jeg leste og omtalte Monica Isakstuens roman "Vær snill med dyrene" her på bloggen. Jeg hadde ikke noe forhold til hennes forfatterskap på dette tidspunktet. 

På tross av at jeg selv ikke har opplevd en lignende situasjon som den bokas handling er bygget rundt (en skilsmisse med 50-50 barnefordeling), var det likevel mye gjenkjennbart i stoffet. Boka traff meg. Ikke minst på grunn av måten historien er fortalt på, og på tross av at fremstillingen kanskje kan sies å være ensidig. Vi får nemlig kun høre den fraskilte morens side av saken, mens den fraskilte far ikke slipper til. Men så var det heller ikke et partsinnlegg i en debatt for eller imot 50-50 deling av barn det var tale om, men en roman der det valgte perspektivet var morens. Hvordan er livet sett fra en mors perspektiv, der hun i fortsettelsen av sitt liv må leve halvparten av tiden uten det mennesket hun elsker høyest på denne jord? Det er dette boka handler om, og det er ikke et veldig sympatisk bilde som tegnes. Nettopp dette er bokas styrke, slik jeg vurderte det den gangen. 

Jeg har alltid vært nokså opprørsk mht. morsrollens hellighet, og liker litteratur som åpner opp og viser noen flere nyanser i bildet, og tilfører tematikken noen flere perspektiver. God litteratur handler for meg om bøker som får meg til å tenke lenger og dypere enn jeg gjorde fra før av. "Vær snill med dyrene" er en slik bok. Den fraskilte moren Karen er nemlig klar over at hun ikke alltid setter barnets behov i første rekke, men at svært mye handler om hennes egne behov, forkledd som "barnets beste". Slik det ofte er etter en skilsmisse eller et samlivsbrudd ... 

Senere høsten 2016 mottok Monica Isakstuen Brageprisen for skjønnlitteratur for denne boka. 

Tidligere i høst kom jeg over Isakstuens siste roman - "Rase" - som er en frittstående fortsettelse av "Vær snill med dyrene". Den måtte jeg selvsagt lese! Mens den første boka ble utgitt av forlaget Tiden, er denne andre utgitt av Pelikanen. 

Selv om det ikke sies rett ut, skjønner vi at det er den samme moren som vi møtte i den første boka, som "Rase" handler om. Hun er riktignok navnløs, og det samme er hennes nye mann. De er samboere og foreldre til tvillinger. Hennes førstefødte - en jente - reiser jevnlig til sin far, og mye av det som var ugreit i den første boka har endelig falt på plass i hennes nye liv. Vi aner til og med at det er helt greit med delt omsorg, selv om det noen ganger er vanskelig når barnet kommer tilbake etter å ha vært hos faren sin. Lettelsen over at datteren fremdeles lukter det samme som da hun dro ... Slike ting ... 

I bokas innledende scene står vår jeg-personen i kø på butikken. Så åpnes en ny kasse, og hun beveger seg raskt over til denne. Hvorpå hun som sto bak henne i forrige kø, begynner å krangle som om vår jeg-person hadde sneket i køen. Det hele utarter seg, og dette fører til at vår jeg-person blir rasende. Hun får likevel ingen støtte fra dem som står i nærheten, og hun skjønner ikke hvorfor de ikke ser hvor skrekkelig dette kvinnemennesket er mot henne. Med mindre det altså er hun - ikke denne andre - som er gal ...

"Tenk om jeg tok feil. Tenk om det var meg, ikke henne. Tenk om de der inne så noe annet, tenk om scenen hadde flere fortolkningsmuligheter, tenk om jeg var slik hun sa. Smilte meg fram når det trengtes, oppførte meg ellers ufordragelig mot hvem det nå var som kom i veien for min vilje. Hvordan pleide jeg egentlig å snakke til folk? Hvordan oppførte jeg meg mot barna mine? Hva slags menneske var jeg egentlig?" (side 11)

Hvor enkelt er det å bestemme seg for å bli et bedre menneske? Et menneske som er mer tålmodig, som spør før man kjefter eller feller dommer over andre, som er snillere og ikke blir så sint når barna ikke gjør som man sier? Hvor hardt kan man egentlig ta i et barn før det blir for mye, før man går over en grense? Hvor mye kan man mase uten at det blir too much? Når bør man gi seg? Og hva sier man egentlig når naboen spør hvordan de har det og at det av og til høres nesten ut som om det er krig inne hos dem?

Alle som har barn eller som lever tett med barn, vet hvor tynnslitt man kan bli dersom man er for sliten, eller når barna tyner grensene helt til det ytterste - langt over tålegrensen i en bestemt setting. Hvilken skade tar barna av at foreldrene får raseriutbrudd? Setter dette seg som traumer i de små kroppene deres, slik at følelseslivet deres blir ødelagt og de ender med å bli angstfylte? Slike og lignende spørsmål stiller moren seg. Mens hennes bedre halvdel ber henne slutte med å behandle barna som de var porselensfigurer som kun tåler at alt er harmonisk og lykkelig hele tiden. For hvordan skal barna lære seg å håndtere sine egne emosjonelle svingninger dersom de voksne hele tiden skal skåne dem for negative følelser?

Etter hvert blir det mer og mer tydelig at hun og han ikke takler motgang og stress helt på samme måte. Der hun omtrent går i oppløsning, er han rolig og fattet. 

"Du er ikke redd på samme måte som meg, det står ingenting løst i deg og dirrer. Du løfter blikket og fester det, holder retningen og holder og holder, går og går og går. Fullfører. Hvorfor tror du jeg hater deg, hvorfor tror du jeg elsker deg. Og hvis handlinger begått i kjærlighet like gjerne ser ut som hat, hvordan vet man forskjellen? Hvordan elsker man noen så de merker det?" (side 91)

Et annet sted sier hun at "(k)jærligheten er en kake som aldri tar slutt, skjær opp i rause biter og del ut". (side 117) 

Paret har kjøpt et hus, og etter hvert viser det seg at så og si alt er galt med dette huset. Mus kravler i veggene, det er råteskader og jeg vet ikke hva. Det blir ganske enkelt for mye for henne. I tillegg går hun til en ikke-psykolog, som egentlig ikke vil ha henne som pasient, for å klare å takle tilværelsens mange påkjenninger. Til det til slutt også blir for meget for ham, og hun våkner midt på natten og lurer på om de er i krig, og om hun har vunnet eller tapt ... Hvorfor klarer hun ikke å være den personen hun ønsker å være? Hvorfor får hun ikke kontroll på raseriet sitt? Omgitt av barn som krever og krever, og som ikke leverer som forventet tilbake, og som driver henne nærmest til vanvidd ... Hele voksenlivet er satt på vent, og det går på forholdet løs ... 

Beskrivelsen av de farlige kreftene som river og sliter i moren er brilliant fremstilt, etter min oppfatning. Jeg kjente det nærmest på kroppen under lesningen. Det skaket meg opp og gjorde vondt. Det hele var så gjenkjennelig. For selv de man er så glad i kan faktisk ha denne effekten på en, særlig når grensene tynes til det ytterste og man synes man har fortjent bedre. Legg til noen søvnløse netter i forkant på grunn av de samme barna, så har man det gående. Som vår hovedpersonen sier til barna når hun står i en oppkavet situasjon: "(N)å har mamma vært grei ... nå må dere vise at dere kan være greie tilbake. ... Mamma blir så forferdelig sliten av dette, mamma er bare et menneske, hun også." (side 19) Og så gjør barna likevel ikke som hun sier ... Og det er da hun kjenner på at "Man skal vise. AT MAN HØRER." Vi hører høye og skingrende stemmer gjennom teksten. Vi hører sinte stemmer. Vi hører at mor er i ferd med å miste balansen ... 

"Rase" er bygget opp på samme måte som "Vær snill med dyrene", men korte kapitler, noen ganger bare en setning på en side. Det er mye fortvilelse som beskrives, men i "Rase" har fortvilelsen eskalert opp til et høyere nivå - antakelig fordi antall barn er triplet. Det skulle vært til hjelp at mors bedre halvdel er rolig, men på et tidspunkt virker dette mer provoserende enn noe annet. Det blir kanskje en sterk påminnelse om hva hun selv ikke klarer - det vi si å bevare roen. 

Isakstuen skriver godt, og jeg elsker at hun setter moderskapets hellighet under lupen. Dessuten er det en del humor mellom linjene, og flere ganger lo jeg så tårene trillet. Særlig når hovedpersonen fremstilles en smule karikert og bikker over i de mest hysteriske scenene. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

Og bare for å ha presisert det: du trenger ikke å ha lest den første boka for å få glede av "Rase". På den annen side anbefaler jeg deg også å lese den første.

Bokbloggeren Beathe har også skrevet om boka, og hun skriver blant annet at "Isakstuen (har) satt søkelys på tanker og følelser jeg vil tro mange av oss som er foreldre har sittet med en eller annen gang. Og hun gjør det på en morsom måte i tillegg til  bruke sin sterke prosa". 

Utgitt: 2018
Forlag: Pelikanen 
Antall sider: 224 
ISBN: 978-82-8383-002-6
Jeg har kjøpt boka selv.
Forfatterens egen nettside