Timothy Snyder: "Om tyranni. 20 ting vi kan lære av det 20. århundre"

Klokt om den vestlige verdens største utfordringer i dag

Timothy Snyder (f. 1969) er en amerikansk professor i historie. Han er mest kjent for sin bok "Dødsmarkene -Europa mellom Hitler og Stalin" (2010). Selv har jeg "Svart jord - Holocaust som historie og advarsel" (2015) liggende ulest i mine bokhyller. Om jeg ikke har så veldig mange andre nyttårsforsetter for 2019, så tenker jeg at jeg i alle fall skal lese denne ... Tematikken er nemlig rett i kjerneområdet for mine interesser når det kommer til sakprosa.

"Om tyranni - 20 ting vi kan lære av det 20. århundre" kom ut i 2017, samme år som boka ble utgitt på engelsk. Boka er inndelt i 20 kapitler pluss et etterord, og hvert av kapitlene har formanende titler - som f.eks. "Husk yrkesetikken", "Tro på sannheten", "Undersøk", "Lytt etter farlige ord" etc. Selv er jeg jurist, og det jeg måtte sverge på da jeg i sin tid mottok mitt vitnesbyrd for bestått embetseksamen, var at jeg skulle "fremme rett og hindre urett". Jeg vil anta at dette er nokså likt i andre land - i alle fall i den vestlige verden. Hvordan dette fortoner seg i resten av verden, vet jeg faktisk ikke. Uansett - med dette mantraet i ryggmargen er det faktisk ikke så vanskelig å vite hva man skal gjøre når man kommer opp i et eller flere av dilemmaene livet byr så rikelig på. Mange ganger handler det om å sette hensynet til seg selv og sin egen person til side, fordi det som er rett for samfunnet går utenfor det som man som enkeltindivid vil kunne ønske. 

Bakteppet for boka er at USA og Europa er i endring, og at totalitære tanker igjen er blitt dagligdagse. Høyreekstremistiske politiske partier er på full fart inn i den offentlige maktpolitikken i flere europeiske land, og dette fører til at demokratiske institusjoner er under sterkt press. Det er dessuten tilstrekkelig å se hen til USA og deres nåværende president. Hvordan er det mulig at menneskene i et av verdens største land kan velge en så uverdig president? 

For alle oss som i lang tid har tenkt at vi lærer av historien, og at menneskeheten hele tiden utvikler seg i en riktigere og mer positiv retning, så er det faktisk viktig å være klar over at dette er noe vi ikke uten videre kan ta som en selvfølge. Særlig kommer dette på spissen når det blir knapphet på goder i samfunnet, og det er spørsmål om hvem som skal få nyte godt av fellesskapets goder. 

"Både fascismen og kommunismen kom som en reaksjon på globalisering: på de virkelige og antatte ulikhetene den skapte, og på demokratiets tilsynelatende tilkortkommenhet når det gjaldt å motvirke dem. Fascistene forkastet fornuften i viljens navn og benektet objektive sannheter til fordel for storslåtte myter fremsatt av ledere som hevdet å tale med folkets røst. De satte ansikt på globaliseringen idet de hevdet at de komplekse utfordringene den førte til, var et resultat av en sammensvergelse mot nasjonen. Fascistene satt ved makten i et tiår eller to og etterlot seg en idémessig arv som blir mer og mer aktuell for hver dag som går. Kommunistene beholdt makten lenger, i nesten sytti år i Sovjetunionen, og over førti år i Øst-Europa. De forfektet et styresett hvor en lydig partielite hadde monopol på fornuften og skulle lede samfunnet mot en bestemt fremtid i overensstemmelse med angivelig uforanderlige lover. 

Det kan være fristende å anta at vår demokratiske arv automatisk beskytter oss mot trusler som disse. Det er en tanke som fører galt av sted. Vår egen tradisjon krever at vi må undersøke historien for å forstå tyranniets dypereliggende årsaker, og overveie hvordan det best kan møtes. Vi er ikke klokere enn de europeerne som så demokratiet bukke under for fascisme, nazisme eller kommunisme i forrige århundre Den ene fordelen vi har, er at vi kan lære av deres erfaringer. Tiden for å gjøre det er inne nå." (side 14)

Det 20. århundre er full av historier om at der de årlige valgene har tatt slutt, der begynner tyranniet. Innføring av digitaliserte valg i stedet for papirstemmesedler gjør det dessuten enklere enn tidligere å manipulere valgresultater. Symboler for lojalitet er noe vi bør være ekstra på vakt overfor, særlig der symbolene har karakter av å være ekskluderende og ikke inkluderende. Sammenblanding av politiet og militæret, er i følge Snyder tegn på at enden er kommet. Noen må våge å stikke seg ut, og ikke bare dilte etter. Ved å stikke seg ut kan man bli et eksempel som etterfølges av andre, og maktelitens fortryllelse blir brutt.

Et av kapitlene i Snyders bok heter "Vis omsorg for språket". Dette bringer ikke minst tankene til norsk politikk, der det har skjedd en viss vulgarisering med tanke på hvordan enkelte omtaler politiske motstandere, ikke går av veien for å lyve bevisst og hvilket menneskesyn som preger viktige verdidebatter. Snyder er spesielt opptatt av skjermene vi stirrer på, "det todimensjonale universet" ... "Den som ønsker en større sammenheng, trenger flere idéer, og den som vil ha flere idéer, må lese. Så få skjermene ut av rommet og omgi deg med bøker." (side 54-55)

På spørsmål om hva man bør lese, fremhever Snyder at "enhver god roman puster liv i evnen til å reflektere over flertydige situasjoner og bedømme andre hensikter". (side 55) Han nevner Fjor Dostojevskijs "Brødrene Karamasov", Milan Kunderas "Tilværelsens uutholdelige letthet", Sinclair Lewis´ "Det kan aldri hende her" og Philip Roths "Konspirasjonen mot Amerika". Selv har jeg lest de to første og holder på med den siste. 

Et annet tips Snyder kommer med i sin bok er at man bør støtte undersøkende journalistikk ved å abonnere på papirmedier. Dessuten må man ta ansvar for hva man formidler til andre.  Altfor mye journalistikk i dag er lettfattelig og overfladisk, og er utelukkende vinklet for å selge. Derfor vil skandalenyheter alltid få større plass i mediebildet enn faktabasert kunnskapsformidling. 

""Hva er sannhet?" Noen ganger stiller folk dette spørsmålet fordi de vil unngå å måtte foreta seg noe. Den allmenne kynismen lar oss føle oss hippe og alternative mens vi synker ned i likegyldighetens hengemyr sammen med våre medborgere. Det er evnen du har til å skjelne sant fra usant, som gjør deg til et individ, og det er vår kollektive tillit til det som er allmennkunnskap, som gjør oss til et samfunn. Et individ som undersøker, er et individ som bygger opp. En leder som misliker dem som undersøker, er en potensiell tyrann." (side 64)

Dette minner meg om en annen bok jeg leste for et par år siden, og som het "Om sannhet" - skrevet av Harry G. Frankfurt. Vi lever i bullshit´ens tidsalder, hevder Frankfurt. Og i samme åndedrag nevner jeg Finn Sjues eminente bok "Journalistikkens uutholdelige letthet" - en artig tittel med klar inspirasjon fra tittelen til Milan Kunderas tidligere nevnte roman - "Tilværelsens uutholdelige letthet". Denne boka leste jeg flere tiår før jeg begynte å blogge, men filmen - "The Unbearable Lightness of Being" med Juliette Binoche, Daniel Day-Lewis og Lena Olin, omtalte jeg her på bloggen i 2010. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler her på bloggen.)

Når man f.eks. leser bøker som avslører det indre livet i en eller annen organisasjon, skrevet av en som har brutt ut av denne, er det betimelig å stille seg spørsmålene: Kunne dette ha skjedd i en hvilken som helst organisasjon? Hva er det ved disse avsløringene som røper noe spesifikt om denne organisasjonen? Hvor mye preges avsløringene av gammelt nag og bitterhet, og hvor mye av det fremstår som nøktern og saklig informasjon? Mest sannsynlig må man lese mer om aktuelle organisasjon for å få et helhetlig og nyansert bilde, og man bør derfor være varsom med å konkludere før man vet mer. 

"Skal man lykkes med motstand, er det to grenser som må krysses. For det første må tanker om endring engasjere mennesker som kommer fra forskjellig bakgrunn, og som ikke er enige om alt. For det andre må mennesker havne utenfor hjemmet sammen med folk de ikke har vært venner med før." (side 74)

Viktigheten av f.eks. å delta i demonstrasjoner har vi sett i sammenheng med den arabiske våren. I andre sammenhenger - særlig med tanke på flyktningekrisen og det engasjementet dette har skapt også her i Norge - er dette vanskeligere å få til. Diskusjoner i sosiale medier har dessverre en tendens til å strande lenge før de har blitt konstruktive. Det blir fort polariserte fronter, og lite rom for nyanser. Og det skal lite til før utsagn blir tolket som personlige angrep. Ofte skal det ikke mer til enn at man faktisk er uenig. Evnen til å diskutere og å tåle å bli utfordret på egne standpunkter er dessverre dårlig utviklet hos urovekkende mange mennesker. Samtidig tenker jeg at det er viktig å stå for noe, og at man evt. må ta konsekvensen av andres manglende evne til å tåle uenighet - i alle fall så lenge det handler om viktige verdier og et ønske om f.eks. å forhindre utenforskap. 

"Det totalitære styret opphever skillet mellom offentlig og privat ikke bare for å ta friheten fra enkeltmenneskene, men også for å trekke hele samfunnet bort fra den alminnelige politikken og i retning av konspirasjonsteorier. Istedenfor å fastsette fakta og fortolke dem lar vi oss forføre av idéen om skjulte virkeligheter og mørke sammensvergelser som forklarer alt." (side 78) 

Man trenger ikke å oppsøke totalitære styresett for å oppleve hva konspirasjonsteorier gjør med mennesker. Det er i så måte tilstrekkelig å lese John Færseths skremmende bok "KonspiraNorge" for å forstå hvor viktig det er med en skikkelig motvekt til alle konspirasjonsteoriene man kan lese på nettet. Snyder trekker frem et par interessante eksempler i sin bok. Som hvordan ukrainerne sørget for "kontant og tidvis humoristisk med kampanjer for å avsløre desinformasjon" fra det russiske propagandaapparatet i 2013 ... Mens amerikanerne ikke skjønte hva som skjedde før det var for sent i 2017, og de plutselig satt der med en vulgær, kunnskapsløs og løgnaktig presidentkandidat ... 

En klassisk måte å frarøve folket makt på er å snakke om terrorfaren. " ... når de prøver å få oss til å gi avkall på frihet i sikkerhetens navn, må vi være på vakt. De to behøver ikke å utelukke hverandre. Noen ganger vinner vi kanskje det ene ved å miste det andre, andre ganger ikke. De som bedyrer at du bare kan oppnå trygghet ved å gi avkall på frihet, er som regel ute etter å ta fra deg begge deler." (side 88)

Noe av det mest skremmende som har skjedd i nyere tid er det som hendte i forbindelse med flyktningekrisen. Da den tyske regjeringen kunngjorde at de ville ta imot en halv million flyktninger fra Syria i 2016, satte russerne i gang med massive bombeangrep rettet mot sivilbefolkningen i Syria. Dette førte til at man så konturene av langt flere enn "bare" en halv million flyktninger fra Syria. I verste fall kunne dette medføre at mottaksapparatet i Europa brøt sammen - sammen med den velviljen folket hadde hatt frem til da. Samtidig ble det satt ut rykter om at det befant seg ekstremister  blant flyktningene, og dette fremkalte sterk frykt i mottakerlandene. Rykter om voldtekter florerte, og høyreekstremistiske grupper gikk til angrep mot flyktningemottak. De menneskene som flyktet fra krig og terror, kom omtrent fra asken til ilden. Plutselig var de alle potensielle terrorister ... Samtidig utstyrte russerne en haug med andre typer flyktninger med sykler, slik at de kunne sykle inn i Norge over grensen i nord. Ingenting av det som skjedde var tilfeldig. Russerne planla å sjokkere oss og spre frykt, slik at vi skulle miste våre egne verdier av syne. Slik Hitler i sin tid gjorde da han sørget for å sette Riksdagen i Berlin i brann ... For å si det sånn: de lyktes langt på vei. Dessverre ... Plutselig var nemlig retorikken at "alle kan ikke bare komme hit!" Og resten vet vi: det ble bygget gjerder som gjorde det umulig for flyktningene å flykte ... Det kom ikke flere flyktninger, og mange milliarder som var investert for å ta imot flyktningene - dvs. de vi faktisk var innstilt på å ta imot - gikk til spille. 

"Lærdommen tyranner trekker av riksdagsbrannen er at et øyeblikks sjokk kan åpne for en evighet med underkastelse. For oss er lærdommen at vi ikke må la vår naturlige frykt og sorg ødelegge institusjonene våre. Å være modig innebærer ikke at man ikke er redd, at man ikke føler sorg. Det innebærer at man gjenkjenner og står imot terrorhåndtering fra første stund, helt fra øyeblikket da angrepet skjer, nettopp da det er som vanskeligst." (side 96)

I det siste kapittelet med tittelen "Vær så modig du kan" skriver Snyder at "(h)vis ingen av oss er beredt til å dø for friheten, vil vi alle dø under tyranniet". (side 101)

Timothy Snyders bok "Om tyranni" har høy sitatfaktor, og det har vært svært vanskelig å begrense meg mens jeg har skrevet denne omtalen. Boka er tankevekkende og godt skrevet, og jeg skulle virkelig ønske at flere tok seg bryet med å lese den. Boka er for tiden på salg i bokhandlerne, og den er med sine 111 sider svært lettlest og tilgjengelig, uansett hvilken bakgrunn man måtte ha. Boka krever imidlertid et åpent sinn, og at man virkelig ønsker å forstå de perspektiver Snyder viser frem for oss. Verdiene som boka er basert på, er utelukkende av det sunne og fornuftige slaget, og boka er fri for partipolitikk. Jeg kommer helt garantert til å lese flere av Timothy Snyders bøker! 

"Om tyranni" boka burde vært pensum i skolen! Les den, og bli litt klokere! Jeg anbefaler boka svært varmt! 

Utgitt: 2017
Originaltittel: On tyranny. Twenty Lessons from the Twentieth Century
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversetter: John Grande
Antall sider: 111
ISBN: 978-82-328-0153-4
Boka har jeg kjøpt selv

Timothy Snyder (Jeg har lånt bildet av forlaget)