What to do in Plomari, Lesvos?

Plomari på Lesvos - sett fra sjøsiden (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er ikke mange dagene siden jeg og familien min kom hjem etter å ha tilbrakt en helt vidunderlig ferie på Lesvos, nærmere bestemt i Plomari. Lesvos er en gresk øy - den tredje største øya i Hellas, med sine drøyt 1600 km2. Den største øya er Kreta med sine 8336 km2, mens Evvia er en god nr. 2 med sine 3670 km2. Til sammenligning er Oslo kommune 454 km2, mens f.eks. Shetland er på nesten 1500 km2 og Orknøyene er på i underkant av 1000 km2. Lesvos er med andre ord en stor øy, og det er faktisk ikke gjort i en håndvending å kjøre rundt på øya. 

Lesvos ligger veldig nær Tyrkia

Lesvos ble godt kjent internasjonalt under flyktningekrisen som eskalerte i 2014 og 2015, da ca. en halv million båtflyktninger ankom Plomari, ut fra det jeg har forstått. Årsaken er åpenbar; det er kort vei fra Tyrkia til Lesvos, og dette var derfor et foretrukket mål for mange av dem som forsøkte å komme seg videre fra Tyrkia og oppover i Europa. 

Lokalbefolkningen på Lesvos stilte opp og hjalp flyktningene så godt det lot seg gjøre. Farkostene flyktningene kom i var svært provisoriske, og det skulle ikke rare uhellet til før faren for drukning var nærliggende. Mange forulykket også. 

Prisen som lokalbefolkningen har betalt for flyktningekrisen er en gigantisk svikt i turismen. Mellom 70 og 90 % av turistene har sviktet - antakelig fordi mange som ellers er reiseglade av seg og Hellas-elskere på sin hals, har vært skeptisk til å ferie i et land hvor man risikerer å få flyktningekrisen vel nært på kroppen. 

I Plomari går livet sin vante gang (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det bor rundt 90 000 mennesker på Lesvos, og hovednæringen - det de aller fleste lever av - er turisme. Man trenger ikke mye fantasi for å forstå at det er kritisk for disse øy-menneskene at turismen svikter. Det er nettopp i turistsesongen at pengene de skal leve for resten av året, tjenes. Og med krisen i den greske økonomien på toppen av det hele, sier det seg selv at det ikke er er mye hjelp å få utenfra heller. 

Bystranda i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi hadde vært på Lesvos fem år tidligere da vi i år bestemte oss for at det nettopp var dit vi ønsket å reise. Vi visste på forhånd en del om situasjonen på denne øya, og kjente på en sterk lyst til å reise tilbake. For å si det sånn: det angret vi overhode ikke på! Om vi så noe til flyktningene? Absolutt ikke! De som har fulgt litt med i nyhetsbildet kjenner godt til at det for en tid siden ble inngått en avtale mellom Tyrkia og Hellas om at eventuelle flyktninger som kommer hit, skal sendes tilbake til Tyrkia. Dette betaler Hellas (og kanskje også EU, for alt jeg vet) en del for, slik at Tyrkia skal bli i stand til å hjelpe flyktningene der. Dette har gjort det uinteressant å komme hit. Det er imidlertid noen flyktninger igjen på Lesvos, men dette er afrikanere som verken kommer frem eller tilbake. De får ikke flyktningestatus i Europa, og har blitt værende igjen i en flyktningeleir like utenfor Mytilini, hovedstaden på øya. Vi kom over en demonstrasjon i Mytilini i forbindelse med en rundtur. Fortvilede mennesker fra Etiopia og Eritrea demonstrerte for like rettigheter som syrerne - altså at de skal få flytningstatus og komme seg videre. En helt udramatisk og fredelig demonstrasjon, bare for å ha presisert det! 

Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mitt budskap til deg som vurderer å dra dit er altså at det ikke er noe å frykte! Reis dit og du vil få en Hellas-opplevelse litt utenom det vanlige! Spesielt Plomari er ikke som alle andre steder. Du kommer tettere på folkene her, og øya er svært "levende". Det er ikke "bare" et samfunn bygget rundt turisme. 

Sjarmerende Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Lesvos er selveste ouzo-øya fremfor noen i Hellas. Her produseres den aller beste ouzoen i Hellas - dette anisbrennevinet som landet er så kjent for. Og dersom du tror at du ikke liker ouzo, så har jeg deg mistenkt for ikke å ha smakt skikkelig ouzo i det hele tatt. Jeg kjenner ingen som ikke liker ouzo etter å ha smakt Lesvos-produsert ouzo!

Blå Barbayanni - vår favoritt!
(foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi besøkte to ouzo-destillerier mens vi var på Lesvos. Ingen av oss var i tvil om at den blå Barbayanni-ouzoen smakte aller beste, selv om det også finnes en grønn utgave som er noe mildere på smak. 

Den helgen vi ankom Plomari ble den årlige ouzo-festivalen arrangert. Denne festivalen fikk vi også med oss da vi var på øya fem år tidligere. Vi husker at det var atskillig flere boder med servering av ouzo den gangen, så det har nok skjedd noe som følge av svikten i turisme, tenkte i alle fall vi. Uansett - vi fikk nå smakt de beste ouzoene som Lesvos har å by på under festivalen. 

Her kan du lese mer om både ouzo-øya Lesvos og ouzo-festivalen!

Dersom du først bestemmer deg for å reise til Lesvos, anbefaler jeg å leie bil. Man bør nemlig få med seg litt mer enn bare bading og soling når man først befinner seg på denne spennende øya! 

Thermal Baths "Therma" (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mange termiske bad på øya, og det anlegget som antakelig er best tilrettelagt for besøkende er Therminal Baths "Therma", som ligger innerst i Giera-gulfen, ikke så langt fra Mytilini. Vi dro dit, og det ble en veldig fin opplevelse. Her kunne man også få massasje og annen behandling til en relativt rimelig penge - i tillegg til det helt obligatoriske på et slikt sted, nemlig et termisk bad. Etter et termisk bad sover man som et barn!

Tarti Beach (foto: Rose-Marie Christiansen)

Bystranda i Plomari er helt ok, men Tarti Beach, som ligger ca. 35 minutters kjøring fra Plomari, er helt super. Her er det også morsomt å snorkle, fordi det er litt av hvert å se på havbunnen. Vi så mer enn 30 ulike fiskesorter i løpet av ferien. Noen av dem var riktig fargerike! 

Stratos og Jorgis på Sebastian Taverna på Tarti Beach
(foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi valgte å ligge ved tavernaen Sebastian på Tarti Beach - slik vi også gjorde for fem år siden. Dersom man spiser lunch på tavernaen, slipper man å betale for solsengene. Dessuten er maten på Sebastian særdeles god! Ekstra morsomt var det at innehaveren og hans medhjelper - Stratos og Jorgis - faktisk kjente oss igjen fra fem år tidligere! Slikt blir man jo dødssjarmert av! Her spiste vi gresk salat, tzatsiki, lamb chops, kalamari, kefkedes, souvlaki, mousaka, fylte tomater og paprika, grillet fisk, grillet ost - i det hele tatt det meste av hva det greske kjøkken har å by på! 

Gresk salat (foto: Rose-Marie Christiansen)

I begynnelsen ble vi litt bekymret, fordi det var så få gjester på stedet, men heldigvis tok dette seg kraftig opp mens vi var der. Det er ikke bare skandinavere som har sviktet, men også tyrkiske turister. Tyrkerne kommer gjerne med egne lyst-yachter, og selv om de bare blir i 2-3 dager, betyr dette mye for øyboernes levebrød. For øvrig ferierer grekerne selv mye i sitt eget land, og den følelsen vi satt med var faktisk at brorparten av turismen besto av grekere.

Glade barn i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg hører til dem som liker gresk musikk og synes dette er vakkert. Derfor ble jeg i godt humør av musikken som "gjallet" i gatene. Langs "stripa" i Plomari var det livemusikk stort sett hver eneste kveld, og mange ganger førte dette til spontan dans i gata. 

Restauranten Somewhere else it is raining i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi prøvde mange av restaurantene i Plomari, men dersom jeg spesielt skal trekke frem en av dem, må det bli denne lille restauranten på bildet ovenfor - Somewhere else it is raining. Her spiste vi meze tre dager på rad. Meze er den greske varianten av tapas, og består av småretter. Hver dag fikk vi forskjellige retter, og dette var ekstra spennende! Vi sa selv stopp når vi kjente at vi ikke orket mer. Og da hadde vi gjerne fått både åtte og ni ulike retter. Den siste dagen vi spiste der - vår avreisedag - spurte innehaveren min mann om han hadde lyst til å smake kråkebolle. Som sagt, så gjort! Tilbakemeldingen var at dette var godt og at det smakte omtrent som østers, bare litt søtere. 

Dako (foto: Rose-Marie Christiansen)

Ellers smakte vi mye forskjellig - som denne retten som het Dako, og som besto av brødskiver med tomat, olivenolje, feta og kapers. Det var alldeles nydelig! En kelner på restauranten Taverna Berdema - med Plomaris kanskje beste beliggenhet - sørget for å inspirere oss til å smake mye forskjellig, og det var riktig spennende! 

Fra hestefestivalen i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Den andre helga vi var i Plomari, var det hestefestival. Her var det også rikelig med esler og muldyr. Av diverse årsaker fikk vi ikke med oss så mye av festivalen, men vi registrerte at hele Plomari sto på hodet denne helga, og at musikken runget gjennom byen. Veldig eksotisk og spennende for alle som elsker å oppleve noe som er litt annerledes!

Leie av scooter er ikke akkurat noe som anbefales, fordi det skjer en del
ulykker der i turistsesongen (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kjørte rundt på øya, og var blant annet innom Molivos, en by som ligger på nordsiden av Lesvos. Her er det en borg som det er interessant å få med seg. 

Borgen i Molivos (foto: Rose-Marie Christiansen)

Dersom du har reist hit på egen hånd, anbefaler jeg at du kjører på en uasfaltert vei langs sjøen på nordsiden, i retning Mytilini. Veistandarden er ganske dårlig, men absolutt kjørbar med en vanlig leiebil. Her kommer man til steder som ikke er turistifisert i det hele tatt. 

Veien langs nordsiden av Lesvos (foto: Rose-Marie Christiansen)

Sist vi var i Plomari, reiste vi til den pitoreske byen Agiasos, og derfor dro vi ikke dit denne gangen. Dersom du reiser til Lesvos for første gang, vil jeg på det sterkeste anbefale deg å dra dit! 

Lilleputs Evy Tudem og hennes greske venninne
holdt meze-kurs (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mens vi var i Plomari, meldte vi oss på Lilleputs meze-kurs. Guiden Evy Tudem og hennes greske venninne lærte oss å lage gresk salat, pai, fylte sopp, kjøttkaker, tunfisksalat m.m. Det var kjempegøy! Faktisk et høydepunkt i løpet av ferien! 

Fylte sopp (foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis fikk vi en del tips. Som at rødløken blir mildere på smak dersom du gnir den ferdig oppskårede løken inn i salt og skyller den etterpå. Som at gresk salat inneholder store biter og at man skjærer opp tomaten over salatbollen, slik at absolutt ingenting av tomatsaften går til spille. For ikke å snakke om at man aldri putter tomater i kjøleskapet, men oppbevarer dem på kjøkkenbenken, og at man bør kjøpe de bløte tomatene og ikke de harde ... Paien som vi lærte å lage var bare helt fantastisk! Og så lettvint å lage, siden den ikke er basert på butterdeig i bunnen! Vi lærte kort og godt hvordan vi rett og slett kan imponere våre middagsgjester i fremtiden!

På båttur med Lilleput (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi dro også på båttur, noe som blant annet innbefattet et besøk innom Vatera-stranden på sørsiden av øya. Underveis fikk vi servert grillmat, og dette tror jeg må være den beste utflukt-maten vi noen gang har fått servert på denne typen utflukter i sydlige strøk. 

I havna i Plomari en formiddag (foto: Rose-Marie Christiansen)

Lilleput formidlet også en tur til en olivenlund litt nord for Plomari. Her fikk vi høre historien om ekteparet Myrtha og Nikos som i sin tid arvet 3000 oliventrær, og som valgte å flytte tilbake til Plomari. Begge er lærere, men har etter hvert valgt å vie seg fullt og helt til oliven-plantasjen sin. Her har de med stor grad av tålmodighet og beinhard jobbing dyrket frem oliventrær og produserer en olivenolje - Eirini - som har vunnet mange priser internasjonalt. Vi fikk omvisning på plantasjen, og fikk også innblikk i hva som skal til for å dyrke riktig god oliven. 

Myrtha og døtrene hennes (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk servert utmerket mat og drikke etter omvisningen. Vi kjøpte selvsagt flere liter med olivenolje! Etter matkurset med Evy Tudem fra Lilleput, fikk vi også forståelsen av at vi ikke bør være så engstelig for å bruke en del olivenolje i matlagingen. Jeg har fra før av tenkt at det kan bli vel mye fett, men dette er tross alt sunt fett! Jeg var i alle fall full av beundring over hva familien har fått til på Eirini-plantasjen! I tillegg produserer de utmerket honning, som vi også sikret oss noen glass av!

Olivenolje  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi reiste med Lilleput - for fjerde gang i år, mener jeg at vi kom til. Derfor er det med stor sorg vi registrerer at Lilleput skal legges ned. Noe av det vi har likt så godt med Lilleput er - i tillegg til noen helt spesielle destinasjoner - de voksne og kunnskapsrike guidene deres. På Lesvos er det Lilleputs Evy Tudem som har holdt styr på alle gjestene som har reist med dette selskapet. Det har betydd mye for oss! Jeg håper hun fortsatt blir å treffe som turguide på stedet - uansett hvilket reiseselskap som overtar denne destinasjonen etter Lilleput!

Havna i Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var et par-tre ting jeg gjerne skulle ha fått tid til under vårt to uker lange opphold på Lesvos, og det var en tur til den forstenede skogen på vestsiden av øya, en tur innom noen flere termiske bad og en dagstur til Mytilini. Men kanskje betyr dette bare at vi igjen kommer til å  vende tilbake til denne sjarmerende øya, som har så utrolig mye å by på ... Lesvos bergtar dem som kommer dit. Dette kjente vi på selv, i tillegg til at vi aldri har vært på et sted som så mange har vært "ørten ganger" tidligere, og som velger å komme tilbake - år etter år. Man blir så inderlig glad i Lesvos!

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder fra Lesvos. Jeg håper at dette gir flere lyst til å dra til denne fantastiske øya! Enjoy!

Taverna Sebastian på Tarti Beach - her koste vi oss sammen med de
andre gjess(t)ene ...  (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Molivos  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mange mennesker holdt det gående med Pokemon Go -
og dem var det riktig mange av i Plomari!
 (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Fra ouzo-festivalen i Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mye fint å se langs landeveien på Lesvos ( (foto: Rose-Marie Christiansen)

En gresk katt  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Ouzo-utvalget hos Barbayanni  (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vokt Dem for hunden!  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mye til dels uvettig scooter-kjøring ...  (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Tarti Beach  (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Blåskjell i saganaki-saus (ostesaus) - en fantastisk rett!
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

Orhan Pamuk: "Noe fremmed i mitt sinn"

Om kjærlighet, fattigdom og Istanbul

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter i Tyrkia med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" i 1982. Hans hjemby Istanbul er kulisse i de fleste av hans romaner. For dem som ønsker å få et nærmere innblikk i hans forhold til Istanbul, anbefaler jeg sakprosaboka "Istanbul" (2003). Jeg leste den selv i forbindelse med et Istanbul-besøk i 2012. (Linkene peker til mine omtaler av disse bøkene.) Pamuk mottok Nobels litteraturpris i 2006.

Mevlut Karatas blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, som sønn av Atiye og Mustafa Karatas. I 1968 flytter han til Istanbul sammen med faren. Faren har ambisjoner om at Mevlut skal få mer skolegang enn det som ble ham selv til del. Mustafa livnærer seg som youghurt- og boza-selger sammen med broren Hasan Aktas. De bor i slummen, et godt stykke utenfor byen, som er nokså liten i 1968. Etter hvert skal Istanbul vokse seg riktig stor, for i løpet av noen svært få år øker antall innbyggere fra rundt tre millioner til tretten millioner. Det som tidligere var utkant, blir dermed en del av byen, og de provisoriske og papirløse tomtene de har stukket seg ut, stiger i verdi samtidig som det blir mulig å få formalisert eierforholdene. 

Brødrene Hasan og Mustafa ryker uklar med hverandre etter at Hasan selger Mustafas eiendom og tar fortjenesten selv. Mustafa ønsker etter dette at Mevlut ikke skal ha noe med onkelen og hans familie å gjøre. Mevlut er imidlertid avsondret fra moren og søstrene som er blitt igjen på landsbygda, og savner å være del av en familie. Han trosser derfor farens forbud. Etter hvert blir det også klart at det er youghurt- og boza-selger han er eslet til å bli, og han fortsetter derfor ikke på universitetet. Til farens store sorg ... 

I et bryllup forelsker Mevlut seg voldsomt i en ung pike og hennes intense blikk. Han får hjelp av en fetter til å skrive kjærlighetsbrev til piken, som han får vite heter Rayiha. I virkeligheten er Rayiha den mellomste av døtrene til den skjevnakkede herr Abdurrahman, og ikke den yngste som heter Samiha. Mevlut skriver til Rayiha i den tro at hun er den yngste, og da han tre år senere - etter å ha avtjent verneplikt - bestemmer seg for å bortføre jenta for å gifte seg med henne (han har jo ikke penger til medgift), skjønner han litt for sent at det er feil pike han har skrevet til i alle disse årene ... 

"Dette var ikke den jenta han hadde sett i bryllupet til Korkut, sin onkels eldste sønn. Det var storesøsteren hennes, som hadde sittet ved siden av henne. I bryllupet hadde de vist frem den vakre jenta til Mevlut, men hadde gitt ham søsteren i stedet. Da Mevlut forsto at han hadde blitt lurt, ble han så flau at han ikke klarte å se på ansiktet til denne jenta; han kunne ikke engang vite om hun het Rayiha eller ikke.

Hvem var det som hadde lurt ham på denne måten?" (side 24)

Denne forvekslingen preger hele romanen gjennom flere tiår. Å være youghurtselger går av "moten" når denne fremstilles industrielt, mens boza fremdeles er relativt populært. Drikken inneholder alkohol, men dette underkommuniseres for at også strengt religiøse kan nyte alkohol uten å komme for sterkt i konflikt med troen sin. Alle er nemlig enige om at dette ikke er det samme som alkohol.

"Noe fremmed i mitt sinn" er en vakker og samtidig melankolsk bok om å overleve i en millionby som vokser frem, der millitærkupp og opprenskninger går hånd i hånd med samfunnsutviklingen for øvrig. Sentrumsnær slum erstattes med høyhus, og Istanbul slik vi kjenner byen i dag, vokser frem. Intrigene i familien Karatas og Aktas er mange. Mennene kiver om den vakre Samihas gunst, og kvinnene i familien holder stort sett sammen uansett hva mennene måtte ønske. Riktignok diskret bak mennenes rygg, men egentlig vet de om dette. Dette beskrives med en kjærlig hånd fra forfatterens side. Måten kvinnene fremstilles i et typisk mannssamfunn, der alle er avhengige av at man hjelper hverandre når krisene oppstår, gjør at romanen hever seg godt over det meste av det som utgis i dag. 

Personportrettene er både komplekse og troverdige, og det er besnærende å følge familien gjennom alle opp- og nedturene, der fattigdommen hele tiden ligger på lur. Egentlig satt jeg med en følelse av at dette er Tyrkias svar på Indias "Balansekunst" av Rohinton Mistry, fordi tematikken er så til de grader eksistensiell. Hvordan overleve i en by der ingen egentlig bryr seg om hvorvidt du lever eller dør? Samtidig har Orhan Pamuks roman noe annet, og det er humor. Innimellom kan vi le med hovedpersonene, særlig når Mevluks kjærlighetsbrev trekkes frem i ulike faser av hans liv. Hvem skrev han egentlig brevene til? Og ble han noe mindre lykkelig selv om han måtte ta til takke med den nokså alminnelig utseende Rayiha og ikke hennes vakre lillesøster? Hvilke kvaliteter tillegges de vakre og hvilke tillegges de mindre vakre? Hva er viktigst når alt i grunnen handler om å overleve? 

Noe av det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg var forfatterens beskrivelse av korrupsjonen  i Istanbul. De som ble vitne til korrupsjon ble på et vis fanget i en slags Catch 22-situasjon. Dersom de sa i fra, risikerte de at alle vendte seg mot dem og beskyldte nettopp dem for å stå bak det hele. Da var man sjanseløs. Sa man ikke i fra, risikerte man å gå i dragsuget likevel, fordi man gjorde seg til medskyldig. Som regel gikk det galt uansett hva man gjorde ... 

Mest av alt er det Istanbul-stemningen som Orhan Pamuk maner frem i sine romaner som tiltrekker meg. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Boka er relativt lettlest, så selv om den er mursteinaktig går sidene fort unna. Mevluts historie er både rørende og sterk, kanskje særlig på grunn av hans tilnærming til kjærligheten og hans trang til å gå ut og selge boza på kveldstid lenge etter at bozaens tid er så godt som over. Innerst inne er det boza-selger han er, uansett hva som skjer. Der får han brukt sine evner til å komme i kontakt med folk, bygge nettverk og pleie sin kundekrets - også etter at han egentlig ikke trenger pengene. Det hele blir et bilde på en mann som holder fast ved det som har vært, lenge etter at samfunnsutviklingen for lengst har gått videre. Dessuten får vi et godt innblikk i kvinnenes situasjon fordi temaer som klesstil, bruk av hodeplagg og spørsmålet om kvinnene skal jobbe eller bare gå hjemme, blir godt belyst underveis. 

Fortellergrepet som Pamuk bruker i denne boka er for øvrig veldig spesielt. I stedet for å bruke en allvitende forteller, lar han hele persongalleriet i tur og orden slippe til for å fortelle sine historier. På den måten innvies vi lesere i det innerste, innerste i familien - også der hvor vi vanligvis aldri slipper inn. Dette fortellergrepet gjør at romanen får svært mange lag, og nettopp dette er - slik jeg opplevde det - det bærende elementet i romanen. Selv fikk jeg en vanvittig sterk trang til å reise tilbake til Istanbul etter å ha lest romanen, men det kan det nok bli lenge til pga. urolighetene i Tyrkia for tiden ... I mellomtiden må jeg nok nøye meg med å lese flere av Orhan Pamuks bøker. 

Jeg anbefaler denne romanen varmt! Dette er berikende og interessant lesning!

Utgitt i Tyrkia: 2014
Originaltittel: Kafamda Bir Tuhaflik
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Bernt Brendemoen
Antall sider: 672
ISBN: 978-82-05-47080-4
Boka har jeg kjøpt selv

Orhan Pamuk (Foto: John Smock)

Knut Engedal: "En bok om demens - Husk meg når jeg glemmer"

Varm og omsorgsfull bok om demens

Knut Engedal (f. 1946) er lege, psykiater og professor emeritus. Han har vært fag- og forskningssjef ved Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, professor i psykogeriatri ved Universitetet i Oslo og seksjonsoverlege ved Hukommelsesklinikken ved Oslo universitetssykehus, Ullevål. I årenes løp har han utgitt en del lærebøker om demens og alderspsykiatri, og han er også flittig benyttet som foredragsholder. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Knut Engedals "En bok om demens" utkom tidligere i år.  Selv oppdaget jeg boka her om dagen ved en ren tilfeldighet. Siden jeg har tenkt en stund at det hadde vært kjekt å finne en bok om demens, dukket den opp på radaren min. Jeg kjøpte den, satte meg ned med boka da jeg kom hjem og stoppet ikke å lese før jeg var ferdig med den. Boka ga meg akkurat det jeg trengte!

Engedal påpeker at demens og Alzheimer sykdom kan bli fremtidens største folkehelseutfordring. Demens er noe som i all hovedsak rammer eldre mennesker, og med en befolkning som vil bestå av en økende andel gamle mennesker, sier det seg selv at de fleste av oss kommer i berøring med demens - enten som pårørende eller ved at vi selv blir rammet. 

"Demens er en personlig tragedie for dem som rammes og deres pårørende, men det blir i fremtiden også en stor utfordring for samfunnet ... Det gjelder å ruste seg. Kunnskap er et viktig våpen. ... Å spre kunnskap om sykdommen skal gjøre det lettere for samfunnet og politikere, og for deg og meg, å legge til rette for at demenssyke kan leve et verdig liv så lenge som mulig med de begrensninger sykdommen setter. Vi må ha åpenhet om sykdommen. Det må ikke lenger være skambelagt å ha en demenssykdom. Demens er en kronisk, i dag uhelbredelig sykdom, lik mange andre sykdommer, og det er ingen grunn til at den skal være mer stigmatiserende enn andre sykdommer." (side 11-12)

Demens har vært en hjertesak for Engedal, og han har jobbet med dette feltet i de siste 30 årene av sin yrkeskarriere. Hans mål har vært å skrive en lettfattelig bok om demens, uten utstrakt bruk av medisinsk fagterminologi. Jo flere som får kunnskap om demens, desto bedre kan man tilrettelegge for at demente får et verdig liv. 

Boka er delt i åtte deler. Demens defineres, vi får inngående kjennskap til symptomene, hvilke typer demenssykdommer som er mest vanlige, diagnose og behandling, pårørendes rolle, institusjonsomsorg, rettigheter og tilbud samt det Engedal har valgt å kalle noen ord på veien. 

Gjennom en del eksempler fra hans virke som lege, viser Engedal hvor forskjellig demens kan arte seg fra pasient til pasient. Likevel er det noe som er felles, og det er at hukommelsen svekkes sammenlignet med hvordan den var tidligere i livet. Svekkelse av hukommelsen er avgjørende for at vi i det hele tatt kan anvende begrepet demens. 

"Hukommelsen må være så redusert at man ikke lenger klarer å fungere i vante omgivelser og utføre dagligdagse oppgaver slik man gjorde tidligere. Det er spesielt hukommelsen for egne opplevde hendelser som skjedde for kort tid siden, det vil si minutter, timer eller dager, som er svekket, noe som fører til svikt i utførelsen av dagliglivets aktiviteter." (side 22)

De intellektuelle funksjonene som orienteringsevne, språk, logisk resonneringsevne og evne til å planlegge må også være redusert for at vi skal kunne snakke om demens. Dessuten er atferden endret - pasienten blir mer passiv, tiltaksløs, irritert og fortere sint og mistenksom - sammenlignet med tidligere. Variasjonene i styrke og symptomer kan imidlertid variere sterkt fra pasient til pasient. En person som tidligere f.eks. har vært forsker eller advokat, kan tilsynelatende virke helt normal når vedkommende snakker om sin tidligere jobb. Evnen til å føre interessante samtaler kan være intakt, mens symptomene blir mer synlig når tematikken er endret.

Demens er relativt sjelden blant yngre, men frekvensen øker med økende alder. Blant mennesker mellom 70 og 75, vil en av 50 være dement, mens to av ti over 80 år er dement. 

Passivitet er et av de første tegnene på demens. Det blir mindre avislesing, mindre håndarbeid og mer soving på dagen. Depresjon, angst og økende mistenksomhet og vrangforestillinger er også typiske tegn på demenssykdom. Samtidig må man være forsiktig med å blande sammen endringer som skjer som følge av økende alder, og som ikke trenger å ha noe som helst med demens å gjøre. 

Den mest vanlige demenssykdommen og også den mest tabubelagte er Alzheimers sykdom. Litt over 60 % av alle demente har Alzheimer. Vi vet ikke årsaken til sykdommen, men det er kjent at f.eks. lang utdanning er forbundet med nedsatt risiko for sykdommen. Det er selvsagt ikke utdanningen i seg selv som reduseres risikoen, men snarere levesettet til gruppen med lang utdanning kontra den med kort utdanning. Livsstil har mye å si i forhold til miljøfaktorer, mens vi ikke kan gjøre noe med arvemassen. Dersom man har både høyt blodtrykk, høyt kolesterol og diabetes, har man seks ganger så høy risiko for Alzheimer sammenlignet med dem som ikke har disse sykdommene. Fysisk inaktivitet og for tynne (bmi < 20) eller for tykke personer (bmi > 30) har også en økt risiko for sykdommen. De vanligste helserådene gjelder her som ellers; stump røyken, pass vekten, spis sunt og ikke drikk for mye alkohol. (side 91)

Lewylegemesykdom (10-15 % av alle med demens), pannelappdemens og vaskulær demens (dvs. demens etter hjerneslag - den mest vanlige etter Alzheimer - en av fem slagpasienter utvikler slik demens, gjerne i kombinasjon med Alzheimer) er andre demenssykdommer, som forfatteren redegjør for i sin bok. Når det spesielt gjelder pannelappdemens hører benekting med i symptombildet - i tillegg til manglende innsikt, tap av empatiske evner og en utstrakt grad av egosentrisitet. 

Selv om det ikke er mulig å behandle demens, er det like fullt et poeng å få dette diagnostisert. Blant annet fordi de pårørendes forståelse for pasienten vil øke, og også gjøre det enklere for alle parter å forholde seg til demensen. 

"Diagnose er også viktig for pårørende. Pårørende som ikke vet at pasienten er syk, kan reagere med sinne, irritasjon, ha urealistiske forventninger eller stille for høye krav. Dette er reaksjoner som typisk utløser stress hos pasienten. Stress som kan påvirke pasienten negativt og føre til oppførsel som er vanskelig å håndtere for de pårørende. Råd om hvordan man kan takle vanskelig atferd gjør at pårørende både tolererer dette bedre og lettere kan hanskes med slik oppførsel. Betydningen av opplyste pårørende kan ikke overvurderes." (side 123)

Det forskes heldigvis mye på demens, og en dag regner forskerne med å finne svaret på gåten. Hvordan kan man påvise både arvelighet og økt risiko for utvikling av demens, hvordan kan man forebygge, vil man finne en medisin som forhindrer utvikling av demens osv. Vi vet ikke når gjennombruddet kommer eller om det vil komme ... En bekymring Engedal deler med oss er at samfunnet vårt er direkte demensfientlig. Personlig service er effektivisert bort, og det forventes at alle skal betale regningene sine via nettet. Tenk om butikkene hadde ansatte som hadde et eget blikk for kunder som kommer med sine handlelister, men ikke finner frem til varene ... Kanskje er det kunder med begynnende demens, som kan bo lenger hjemme dersom de bare fikk litt mer hjelp i hverdagen? 

Noe av det jeg likte aller best med Engedals bok er menneskesynet som ligger i bunnen av alt han uttrykker. Han omtaler problematikken med den største respekt for enkeltmenneskene, og håper at økt kunnskap vil føre til at demenssyke ivaretas på en bedre måte i samfunnet vårt. 

"Ikke overta aktiviteter den demenssyke fortsatt mestrer, f.eks. kle seg selv, selv om det går sakte. Hold hjulene i gang så lenge som mulig for at den syke ikke skal miste de automatiserte ferdighetene sine. Slike ferdigheter er intakte lenge, bare de repeteres. Vi må ikke overta for tidlig, da mister man ferdigheten fortere, og man mister også den gode mestringsfølelsen." (side 225)

I kapittel 16 har Engedal tatt med en nokså fullstendig oversikt over ytelser den demenssyke kan ha krav på fra NAV og kommunen (dvs. kommunale tjenester). Denne oversikten vil garantert være nyttig for mange. 

Jeg hadde stor glede av å lese Knut Engedals bok om demens, og jeg anbefaler denne boka varmt til alle som har befatning med demente. Det er vel i grunnen de aller fleste av oss - om ikke nå, så i alle fall før eller siden ... Boka er krydret med eksempler fra virkeligheten, og disse er lett gjenkjennelige for alle som har litt erfaring med demenssykdom. Boka er for øvrig lett tilgjengelig. 

Utgitt: 2016
Forlag: Pax
Antall sider: 236 
ISBN: 978-82-530-3828-5
Boka har jeg kjøpt selv

Knut Engedal (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Tom Lotherington: "Et dikt om Elise"

Flott historie- fortelling fra 1800-tallets Norge!

Tom Lotherington (f. 1950) er en norsk forfatter og oversetter. Han har utgitt flere romaner, diktsamlinger og gjendiktninger.

Sentralt i "Et dikt om Elise" står dikteren Henrik Wergeland (f. 1808 d. 1845) og Elise Wolff (f. 1803 d. 1868). Elise var en av i alt fire unge piker Henrik Wergeland forelsket seg heftig i, men som alle avviste hans tilnærmelser. Dette dannet grunnlag for det som har blitt kalt Stelladiktningen. 

"Ut fra idealiseringen av disse pikene steg det fram et poetisk kvinneideal han kalte "Stella" (som betyr "stjerne"). Stellanavnet dukker først opp i et dikt han skrev til Hulda Malthe, "Sonnate til Hulda" eller "Flodens Sang til Stjernen!. Stelladiktene utgjør størstedelen av debutsamlingen "Digte. Første Ring (1829)." (Sitat fra Wikipedias artikkel om Henrik Wergeland.)

Hver gang Wergeland forelsket seg på nytt, kalte han rett og slett den nye kvinnen i sitt liv for Stella, og dermed handlet alle diktene om den han til enhver tid hadde kjær. At ingen ville ha ham, skyldtes blant annet en usedvanlig klossethet både på dansegulvet og ellers i det sosiale livet på den tiden, et intenst vesen tett opp til det sykelige og som innebar at han aldri tok et nei for et nei, men fortsatte å beile, grenseløs og plagsom ... For han var jo sannelig av fin nok byrd ... Gift ble han også til slutt, i en alder av over 30, men han ble ikke gammel. Selv om han var utdannet teolog, fikk han aldri noe prestegjeld, men endte opp som landets første riksarkivar i det kalde og trekkfulle Akershus festning. Kanskje var det forholdene der som førte til at han døde så ung, før han rakk å fylle 40 år? 

Som nevnt er det Elise Wolff som står sentralt i boka, men underveis får vi også høre om mange av datidens kvinner. Som den ulykkelige kjærligheten mellom Camilla Wergeland og dikteren Welhaven, som var i konstant konflikt med hennes bror Henrik. For ikke å glemme alle de unge pikene i det som må kunne sies å ha vært det øvre borgerskapet i Kristiania, der man ikke giftet seg under sin stand - selv om det ikke fantes noen interessante beilere over hodet. Nei, da var det bedre å fortsette sitt liv som ugift jomfru, fratatt muligheten for et familieliv. Og Elise Wolff selv, vakker som få, og enebarn og enearving til Blindern gård, skulle selv gå en slik skjebne i møte fordi hun gjorde noe så uhørt som å bryte en forlovelse. Ingen skjønte hva som kunne være galt med mannen hun avviste på denne måten. Selv fant hun ham antakelig for kjedelig. Dette førte i alle fall til at frierne ikke lenger sto i kø - selv om hun både var vakker, klok og et godt parti. Senere giftet hun seg i en alder av 48 år med en 24 år yngre mann, "møkkasprederen" på gården. Ja, dette kalte man gårdsbestyreren, fordi han reiste rundt på gårdene og kjøpte opp møkk som for agronomen Hartvig Stangebye var ensbetydende med gjødsel og god næring for avlingene på Blindern gård. Dette førte til at det gode selskap stengte henne fullstendig ute. Det ble en skandale man aldri kom over i de finere kretser i Kristiana. 

"Den ene kretsen i Kristiana som var fin nok til å omgås, lukket seg for henne. Det bør ikke overraske noen. Barn av Collettslekten, for eksempel, som utgjør et dynasti av godseiere, industriherrer, tømmerbaroner og embetsmenn på høyeste nivå, måtte ofte oppgi letingen etter et verdig parti utenom egne rekker. De giftet seg innbyrdes, fetter med kusine, med det sørgelige resultat at deres avkom gjerne bukket under i uforståelig ung alder. Dette var tross alt å foretrekke fremfor å menge seg med almuen. Som man vil forstå, var Elise Wolff av en annen mening." (side 128-129)

Hartvig Stangebye, Elise Wolffs unge ektemann, var både flink og arbeidssom. Men noen bokens mann ble han aldri. Elise hadde som mål å lære ham den dannelse som falt overklassen så naturlig, men det ble aldri nødvendig. Hva skulle han med dannelse når det gode selskap verken ønsket ham eller henne velkommen lenger? Det var såpass ubehagelig å bo i nærheten av Kristiania at de valgte å flytte til Fossnes, der hans slekt kom fra. 

Et stykke ut i boka er det Hartvig selv som fører ordet. Han er bokas jeg-person, og han forteller om tiden før, under og etter ekteskapet med Elise. Dersom det ikke hadde vært for at han kom over en svær bunke med brev fra Henrik Wergeland, hadde nok ingen den dag i dag visst hvem Elise Wolff var. Men gjennom dette svermeriet gjorde han henne faktisk udødelig - så pass at det skrives bøker om affæren, som forresten aldri var noen affære men bare et håpløst svermeri fra en senere berømt dikter. Hartvigs del av fortellingen fortsetter inntil han dør. "Det svartnet for meg, jeg falt der jeg sto, og siden har jeg vært død." (side 208) I epilogen overtar forfatteren selv, og han tar seg for ordens skyld av kildene og avstemmer historien som vi har fått høre opp mot disse. 

Det er et spennende innblikk i datidens liv vi får innblikk i. En tid hvor det ble ansett en smule vulgært at kvinnene selv skulle få velge sine livsledsagere, og hvor ekteskap først og fremst var allianser som skulle sikre slektens videre gang og ikke var noe som handlet om kjærlighet. Alt er så elegant og morsomt fortalt, basert som det er på noen ytterst få historiske kilder. Vi ser det for oss, snobbetheten og fornemheten som de øvre samfunnsklassene hadde monopol på, og som gjorde det så uhørt å nedlate seg til å ha noe som helst med almuen å gjøre. Og vi ser for oss Hartvigs slektninger hvis skjebne åpenbart har vært å gifte seg med eldre, rike enker ... Selv bød de på sin ungdom, mens enkene bød på sin rikdom ... 

"Et dikt om Else" er en sjelden perle, som det er på høy tid at flere får øynene opp for! Ikke bare er det interessant å få innblikk i Kristianias liv og levned, særlig gjennom kvinneskikkelser som vanligvis ikke er viet noen plass i historiebøkene, men det er også fornøyelig å få et annet og mer realistisk (?) bilde av Henrik Wergeland, som etter sin død er blitt opphøyet fordi han lykkes så godt i en del viktige kampsaker, som dette med 17. mai og jødeparagrafen. Selv minnes jeg hans dikt som et mareritt fra videregående skole. Komplett umulig å trenge gjennom og langt mindre å forstå ... Da var Welhavens dikt å foretrekke. Der rimte i det minste diktene. 

Denne boka er virkelig et funn for alle som er interessert i litt 1800-talls Norgeshistorie! 

Utgitt: 2014
Forlag: Bokvennen 
Antall sider: 216
ISBN: 978-82-7488-481-8
Boka har jeg kjøpt selv.

Tom Lotherington (Foto: lånt av forlaget)

Peter Stamm: "Omtrentlig landskap"

Om ensomhet i verdens utkant

Peter Stamm (f. 1963) tilhører toppsjiktet av sveitsisk samtidslitteratur. Han har studert anglistikk, psykologi og psykopati, og har hatt lengre opphold i Paris, New York og Skandinavia. Han har jobbet som frilansforfatter og  -journalist siden 1990, har utgitt seks roman, fire novellesamlinger og et dusin hørespill. Han er en prisbelønt forfatter, som blant annet har vært finalist til Man Booker International Prize 2013. I den forbindelse ble han i New York Times betegnet som "one of Europe´s most exciting writers". (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Bokvennen forlag har tidligere utgitt "På en dag som denne" (utgitt på tysk i 2006, på norsk i 2010), og er nå klar med "Omtrentlig landskap" (utgitt på tysk i 2001). 

Handlingen i "Omtrentlig landskap" finner sted nord for Polarsirkelen, nærmere bestemt i et ikke navngitt fiskevær i Finmark. Stedet beskrives som verdens utkant, et sted hvor det skjer lite. Her lever Kathrine. Hun er i slutten av tyveårene og hun har et barn fra sitt første mislykte ekteskap med en alkoholisert og voldelig ektemann. Etter bruddet opprettholder hun en slags lyst til å leve, selv om det er heller få lyspunkt i tilværelsen. Det faktum at hun er ung og attraktiv gjør at hun i alle fall får oppmerksomhet fra de få mennene som er der, selv om det aldri handler om kjærlighet.

Så treffer Kathrine Thomas. Han er alt som eksmannen ikke var. Han er en mann som vet hva han vil og som har en retning i livet. 

"Da han begynte å snakke om giftemål, hadde Kathrine ikke engang tenkt tanken. Livet hans var en sterk strek gjennom det omtrentlige landskapet i hennes eget liv. Som løypene for snøscooterne, som var markert med brøytestikker i snøen, førte livet hans gjennom hennes, hadde en retning og et mål. Kanskje visste ikke Thomas selv hvorfor han hadde valgt denne veien, men en eller annen gang hadde han strukket den ut, og det var en vei man kunne gå, som han hadde tenkt å gå med henne." (side 26)

Kathrine gifter seg med Thomas. Hvorfor? Fordi han elsker henne. De flytter sammen i hennes leilighet, og sakte, men sikkert begynner han å fjerne sporene etter det som en gang var hennes liv. Møblene hennes, bøkene hennes ... Ingenting av det som en gang var hennes, passer inn i deres nye liv, synes Thomas. Kathrine lar det skje ... Til og med barnet hennes synes å trives bedre med det nye livet. 

Så går det gradvis opp for henne at livet Thomas prøver å leve (eller etterape) ikke er ekte. Ikke en gang joggeturene hans er ekte ... Hva skal hun med en mann som lyver hele tiden? Som det er umulig å bli kjent med - sånn ordentlig - og som, når det kommer til stykket, egentlig ikke er interessert i henne i det hele tatt? Som aldri har stilt et spørsmål ved hennes fortid ... Elsker han henne? Er det mulig å elske et menneske uten å ønske å vite alt om ham/henne? Kathrine ønsker seg ikke et omtrentlig liv, hun ønsker seg noe hun kan forholde seg til på en ordentlig måte. 

"Omtrentlig landskap" er fortalt i en nokså knapp stil, uten for mange språklige viderverdigheter. Det blir i knappeste laget for meg, som liker et mer blomstrende og poetisk språk. I alle fall tenker jeg at historien om Kathrine kunne kledd en mer poetisk fortellerstemme. Dypest sett handler denne romanen om en dyp ensomhet og en lengsel etter en tilhørighet som ikke finnes i Kathrines verden. Kanskje er hun i for stor grad prisgitt det lille lokalsamfunnet hvor det er så få valg? Og når hun legger ut på en reise sydover i Europa, slipper ikke ensomheten tak i henne. Hun passer i grunnen ikke inn noe sted, og vender derfor tilbake til stedet hun kom fra - med uforrettet sak ... Eller har hun tvert imot funnet tilbake til kjernen av seg selv? 

Jeg er sikker på at dette er en bok som vil gi mange lesere en hel del, selv om den ikke ble noen innertier for meg. Kanskje skrudde jeg også forventningene litt for høyt fordi den på forhånd var beskrevet som et mesterverk? Tematikken med et ensomt fiskevær i verdens utkant som bakteppe, er nok mer eksotisk i Sveits enn i Norge ... 

Utgitt: 2001
Originaltittel: Ungefähre Landschaft 
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Bokvennen 
Oversatt: Stein Dahl Mathisen 
Antall sider: 154
ISBN: 978-82-7488-618-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Peter Stamm (foto: lånt av forlaget)

Antoine Compagnon: "Digital melankoli"

Herlig sommerbok!

I fjor sommer toppet Antoine Compagnon´s "En sommer med Montaigne" bestselgerlistene her i Norge. Hvem skulle ha trodd at det var mulig i et land der krimlitteraturen og bøker med bilder av pene damer i flagrende kjoler i motvind truer med å ta over hele bokmarkedet? Slike hendelser gir et visst håp for den mer krevende litteraturen. (Ikke dermed sagt at det ikke finnes god krim eller gode såkalte dame-romaner - problemet er bare at de relativt få gode bøkene drukner i mengdene av bøker som ikke holder mål.)

I år er Solum forlag ute med to nye pocket-bøker i samme sjanger. "Digital melankoli" er den ene av dem. Også den er det Antoine Compagnon som står bak. Den andre er "En sommer med Proust", og der er det flere forfattere - blant andre Compagnon - som har bidratt. 

Antoine Compagnon (f. 1950) er forfatter og professor ved Collège de France i Paris og Colombia University i London, kan vi lese på forlagets nettside. Innleggene i "Digital melankoli" ble opprinnelig publisert som blogginnlegg i den franske versjonen av Huffington Post. I 40 kapitler, som er korte og humoristiske, skriver forfatteren om sitt forhold til den digitale virkelighet - på godt og vondt. Blant annet kaller han de digitale hjelpemidlene sine som "proteser". For alle oss som mer eller mindre er flasket opp på gadget´s i den digitale tidsalder, er tematikken godt gjenkjennelig. Vi kjenner oss igjen i både gleden og avmakten over vår avhengighet til hjelpemidler vi aldri trodde at vi kom til å gjøre oss til venns med. 

"I løpet av de siste to årene har jeg byttet ut alle digitale verktøy og er stadig mer avhengig av Apple, selv om jeg foreløpig ikke har gått til anskaffelse av Apple Watch, men det er nok like før. Jeg har tegnet nettabonnement på flere tidsskrifter og leser knapt en eneste papiravis lenger. Da jeg skulle pusse skoene her om dagen, kunne jeg faktisk forskrekket konstatere at jeg ikke hadde så mye som en avisside å legge ut over kjøkkenbordet." (side 9)

Ja, hvem kjenner seg ikke igjen i dette? Selv beholdt jeg papiravisen lenger enn jeg hadde tenkt - fordi det var så kjekt å kunne legge disse i bunnen av hundeburet vårt. Inntil jeg innså at en vevd gulvmatte gjorde samme nytten ... Dermed kvittet familien seg med mengder med papir som alltid hopet seg opp. For ikke å snakke om all regnskogen vi er med på å redde! 

Mye av diskusjonen rundt papirbøker versus e-bøker, hvor mange frykter alt fra forfall i lesekunnskapene til bokas død, minner i følge Compagnon veldig mye om den samme diskusjonen som verserte da pocketbøker i sin tid ble lansert. Tenk om gamle klassikere skulle ende i søppelet fordi boka som sådan ikke var verdt å ta vare på? Hvilken skam! I dag kan man registrere at pocketbok-formatet førte til at klassisk litteratur er blitt mye mer tilgjengelig for flere lesere. Dessuten er de fleste hjem - i alle fall der det finnes bøker - preget av store samlinger av pocketbøker. Folk er glade i bøkene sine, selv om de ikke er pent innbundet! Produksjonskostnadene på pocketbøker gjør at det ikke er fullt så risikabelt å satse på nyutgivelser, og prisen på bøkene gjør terskelen for å kjøpe dem mye mindre sammenlignet med dyre innbundede bøker. 

Noe av det jeg kanskje likte best å lese om var Compagnon´s noe motsetningsforhold til visuelle hjelpemidler som Power Point. Hvem har ikke opplevd å kjede seg på forelesninger hvor foreleseren bare står og leser opp sine egne foiler - eller vært i en situasjon hvor man føler at man gjør nettopp dette selv? Eller hva med appe-jungelen på smarttelefonen, og behovet for storrengjøring av og til? Hvor mange apper trenger man liksom?

Wikipedia er en god ting, fordi man her finner enormt mye kunnskap. Men er alt som står der 100 % korrekt? Etter å ha lest kapittelet som Compagnon har kalt "Wikipediske perversjoner", ble jeg jammen litt betenkt. Her kan vi nemlig lese om elever som lurer lærere, og om lærere som lurer elever - ved å endre på artikler på Wikipedia for å unngå å bli tatt i sitat-fusk til eksamen, eller ved å legge ut feller for elevene ... Det er nå én ting. En helt annen ting er alle eksemplene på retting av beviselige feil, som blir rettet tilbake igjen - under henvisning til en eller annen kilde som også er feil ... I konkurranse med "kilder" kommer selv opphavsmannen eller -kvinnen til kort. 

Noe av det tristeste som har skjedd som følge av digitaliseringen i verden, er at vi har sluttet å skrive brev til hverandre. Vi gjør alltid flere ting på en gang (hva gjør dette egentlig med konsentrasjonen vår?), hva vi bruker fritiden på, hvordan vi tilbringer tiden sammen med venner på (alle med nesen ned i hver sin smarttelefon til tider, er jeg redd) osv. Hva skjer med han/hun som driver kiosken nede på hjørnet dersom nettopp jeg slutter å kjøpe min daglige avis? Til den sikre død for aktuelle kiosk, er jeg redd ... sier Compagnon.

Og så har vi utfordringen med at alt skal være så kjapt og greit i dag, for vi må for all del ikke kjede oss. Dersom du kjeder folk, stikker de et annet sted. "Maks 4800 tegn, inkludert mellomrom, toppen 800 ord, det er jungelens nye lov. De sterkeste overlever, det vil si de som greier å få sagt alt på 4 minutter og trettitre sekunder ..." (side 135) (Og jeg sitter allerede her og lurer på om noen av mine lesere har kommet så langt som til dette i herværende blogginnlegg, eller om jeg for lengst har mistet dem ... Med mine allerede 900 ord og 5000 tegn inklusive mellomrom ... Men jeg tar hintet og nærmer meg en avslutning.)

Mot slutten av sin bok tar Compagnon opp problemet med nett-troll, det vil si alle drittsekkene på nettet, som skjult bak sin anonymitet tillater seg å si hva som helst - uten filter. Mange er de - Compagnon tror det de stort sett er middelaldrende menn - som endelig tør å gi utløp for alskens frustrasjoner når de ikke kan bli avslørt. 

"Det bildet av meg selv jeg liker aller dårligst, er bildet av sinna mann, bøllen som ruller ned bilvinduet for å kjefte på fotgjengeren som er så uheldig å krysse gaten for sakte. Som bruker av bysykkeltjenesten Vélib´ er jeg godt kjent med disse hissigproppene som overøser deg med alskens eder og forbannelser selv om du som oftest er helt uskyldig. Derfor gjør jeg mitt beste for å beherske anfallene av utålmodighet når jeg selv sitter bak rattet. Det finnes ikke noe verre enn en rasende mannsperson, som i Sydney Luments 12 Angry Men, arrogant og overbevist om at han alltid har rett. Når jeg kjenner det minste snev av sinne mot mine medmennesker og av og til gir etter for det og oppfører meg som en narr, skammer jeg meg i lange tider etterpå." (side 199-200)

Og så har vi tendensen med å logge all trening og legge dette ut på sosiale medier ... Jaja ... For ikke å snakke om alle (oss) som når vi har gjort noe imponerende (i alle fall i egne øyne) på kjøkkenet, på død og liv vil skryte av det på nettet ... Jaja ... Alltid på jakt etter den anerkjennelsen vi kanskje savnet da vi var barn? For alt jeg vet ... Eller handler det aller mest om at vi multitasker vennskap og bekjentskaper - som vi ikke har tid til å pleie fordi vi bruker så mye tid på å perfeksjonere oss på både det ene og det andre i ensom majestet? Eller handler det dypest sett om at det i dag stort sett er det ekstroverte som vinner i konkurransen med den introverte? For det er de ekstroverte som liksom er de mest kule! Mens de fleste av oss kanskje aller mest er skap-introverte når det kommer til stykket ... Vi kommer uansett ikke utenom den digitale verden. Den er kommet for å bli! Her er det heldigvis plass både til de svært kule ekstroverte og det ganske så kule introverte!

"Digital melankoli" er en tankevekkende, men fremfor alt humoristisk sommerbok om hvordan den digitale verden påvirker livene våre. Jeg likte likevel Compagnon´s forrige bok "En sommer med Montaigne" enda bedre, og opplevde nok kvaliteten over noen av kapitlene som litt varierende denne gangen. Men i 25-30 av de i alt 40 kapitlene i boka er Compagnon rett og slett glitrende, og det i seg selv gir et godt grunnlag for å anbefale boka! Boka er lettlest og passer godt som strandlektyre. 

Så langt er det bare en bokblogger til som har skrevet om denne boka, og det er Tine. 

Utgitt i Frankrike: 2015

Originaltittel: Petits spleens numeriques 

Utgitt i Norge: 2016

Forlag: Solum Forlag

Oversatt: Agnete Øye

Antall sider: 208

ISBN: 978-82-560-1890-1

Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Antoine Compagnon (Foto: lånt av forlaget)

Dr. Spencer Johnson, M.D.: "Hvem tok osten min?"

Søt bok om endrings-kompetanse

Noen ganger fører tilfeldighetene til at man slumper borti bøker man ellers aldri ville ha hørt om. "Hvem tok osten min?" av Dr. Spencer Johnson er en slik bok. Den handler kort og godt om hvordan man forholder seg til forandringer i livet - både privat og på jobben - og hvordan man kan legge opp til mer hensiktsmessige atferdsmønstre. Boka kom ut i USA i 1998. Eksemplaret jeg har hatt i hende kom ut på norsk i 2005 på Forlaget WEM3 AS (som jeg aldri har hørt om), og det er Finn B. Larsen som har oversatt den. Den er ikke lenger i salg på norsk.

"Hvem tok osten min? er en historie om forandringer som finner sted i en labyrint der fire morsomme skikkelser leter etter "ost". Ost er en metafor for det vi ønsker oss i livet, enten det er en jobb, et forhold, penger, et stort hus, frihet, helse, anerkjennelse, sjelefred eller til og med en aktivitet som jogging eller golf. 

Vi har alle vår egen formening om hva ost er, og vi jakter på det fordi vi tror at det vil gjøre oss lykkelige. Hvis vi får det, blir vi ofte knyttet til det. Og hvis vi mister det eller det tas fra oss, kan det bli traumatisk." (side 9-10). 

Forfatteren har reist rundt om i hele verden og fortalt ostehistorien, og hevder at historien har fått æren for å ha reddet karrierer, ekteskap og liv. Mange er dem som har gått til grunne fordi de har tenkt at nå har de funnet sin plass i livet og der akter de å bli til de går av med pensjon/dør eller lignende. Så skjer det en brå endring som forrykker alt. Hva skjer? Noen tilpasser seg og kommer seg videre, noen klamrer seg fast i det som er og tror at det hele skal gå over bare de venter lenge nok og atter andre sliter med å finne et nytt fotfeste i tilværelsen. 

I ostehistorien møter vi de to musene Sniff og Smett og småfolkene Hakk og Hikk. Hver dag lette de etter en helt spesiell ost i en labyrint. Mens musene er styrt av instinkter, er småfolkene i stand til å resonnere og analysere situasjonen. Labyrinten består av et helt vrimmel av korridorer og rom, og bare noen ytterst få av disse inneholder ost. Det er lett å gå seg vill i korridorene. Når de finner ost, er dette nøkkelen til et bedre liv. 

Mens Sniff og Snaff bruker prøve- og feilemetoden, tåkelegger de sterke, menneskelige oppfatningene og følelsene ofte hvordan Hakk og Hikk oppfatter tingene. Likevel finner de den deilige osten til slutt. Der er det til gjengjeld så mye av den at spesielt Hakk og Hikk innretter hele sin tilværelse på at der skal de bli. Jaktinstinktet avtar betydelig, og med det også erfaringen med å lete rundt i labyrintene etter ny ost. Så går tiden og de har i mellomtiden bygget hele sitt sosiale liv rundt ostestasjonen. De anlegger et bedagelig liv og legger ikke merke til at osten minker fra dag til dag ... inntil det en dag er helt tomt ... 

Siden Sniff og Snaff allerede har lagt merke til at osteforsyningene har blitt mindre og mindre for hver dag som gikk, er de forberedt på det uunngåelige og vet umiddelbart hva de må gjøre. De overanalyserer ikke tingene, men gjør det som må til. Det er bare å legge ut på en ny jakt etter ost. Verre er det for Hakk og Hikk. "Hvem tok osten min?" vræler Hakk - som om det er hans soleklare rett at absolutt intet skal forandre seg noen gang. Han nekter å gjøre noe annet enn å sette seg ned og vente på at hvem det nå skulle være, fyller opp lageret hans med mer ost. Hikk er mer pragmatisk og skjønner at han må ut på ny leting - selv om det der og da føles skummelt å bevege seg ut i labyrintene igjen hvor han ikke har vært på så lenge, og hvor det er stor fare for å få seg vill. Men også han venter lenge før han begynner å foreta seg noe ... 

"Hakk analyserte situasjonen om og om igjen, og til slutt overtok den kompliserte hjernen hans med sitt enorme system av oppfatninger. "Hvorfor gjorde de dette mot meg?" spurte han. "Hva er det egentlig som foregår her?" (side 33)

Etter hvert tenker Hikk følgende:

"Han visste at enkelte ganger kan frykt være av det gode. Når du er redd for at alt kommer til å bli verre hvis du ikke gjør noe, kan det få deg til å sette i gang. Men det nytter ikke hvis du er så redd at du ikke makter å gjøre noe som helst." (side 45)

Etter hvert skjønner Hikk at han er fange av sin egen frykt, og at det å bevege seg i en ny retning frigjør ham. Så forstår han at det du er redd for, aldri er så ille som du forestiller deg. Frykten du bygger opp i ditt stille sinn, er verre enn situasjonen som faktisk eksisterer. Og i stedet for å se på forandringer som noe ondt, går det opp for ham at forandringer er det normale og at disse bare vil komme som en overraskelse dersom du ikke forventer dem og heller ikke er på utkikk etter dem. 

"Du kan tro at forandringer vil skade deg og motarbeide dem. Eller du kan tro at å finne ny ost vil hjelpe deg og ønske forandringene velkommen. 

Alt avhenger av hva du velger å tro på." (side 61)

Det løsner for alvor for Hikk når han lærer å le av seg selv og det han har gjort feil. Musevennene Sniff og Snaff klarer seg for øvrig bedre enn ham og Hakk, siden de lever enkle liv og ikke overanalyserer og overkompliserer tilværelsen. Til slutt må han innrømme overfor seg selv at den største hindringen for forandringer ligger i en selv, og at ingenting blir bedre før du forandrer deg. 

For Hakk er det likevel ikke håp ... Han kommer seg bare ikke videre ... 

Det er Michael i bokas rammehistorie som forteller ostehistorien, og etter at han har fortalt den ferdig, blir det diskusjoner i gruppen, der historien relateres til endringsprosesser på arbeidsplassen m.v. 

Det er skrevet mange bøker om endringskompetanse, men dette må være den søteste jeg har lest så langt i mitt lesende liv. Historien er så enkel at de fleste vil være i stand til å forstå den. Det finnes mange som Hakk ute i det virkelige liv. De klarer bare ikke å se seg selv, fordi de er så forutrettet over all urett som har rammet dem, og som de slett ikke fortjener. Hemmeligheten med ostehistorien er at det er håp om at flere som Hakk plutselig kan se seg selv i et forklarende lys, og oppdage hvor patetisk det faktisk er å klamre seg til det som har vært. Jada, endringene kan være så urettferdige som bare det. Men hva hjelper det, når den eneste det går ut over at man ikke evner å tilpasse seg alt det nye, er en selv? I all sin enkelhet er "Hvem tok osten min?" en artig og tankevekkende bok, som inneholder mange gullkorn. Kanskje innlysende for de fleste, men altså ikke for alle ... 

Det er synd at denne boka ikke lenger er tilgjengelig på norsk. Det burde noen gjøre noe med! Og for alle som er fortrolig med engelsk er vel trøsten at den tross alt er å få tak i på engelsk.

Dette er en slik bok alle organisasjoner som holder på med store endringsprosesser, burde dele ut til sine ansatte. Selv ville jeg likt å eie den, slik at jeg kunne brukt den i jobbsammenheng. 

Utgitt i USA: 1998
Originaltittel: Who moved my cheese? 
Utgitt i Norge: 2005
Forlag: Forlaget WEM3 AS
Oversatt: Finn B. Larsen 
Antall sider: 91
ISBN: 82-92013-15-6
Boka har jeg lånt

Karl Ove Knausgård: "Om våren"

Dypt personlig fra Knausgård

Karl Ove Knausgård (f. 1968) nærmer seg nå fullførelsen av sin fire-binds-encyklopedi med navn etter de fire årstidene. Fra før av har han utgitt "Om høsten" (2015) og "Om vinteren" (2015). "Om våren" kom ut for et par måneder siden. Jeg har selvsagt lest dem alle, og linkene til de to foregående titlene fører til mine omtaler av disse på bloggen min. 

Jeg innrømmer det glatt: Jeg elsker Karl Ove Knausgårds bøker! Men ikke tro at jeg ikke er i stand til å skille det eksellente fra det jevne. Greia med Knausgård - i alle fall dersom man har sansen og ikke opplever fortellerstemmen hans som "masete" (slik Cathrine Krøger i Dagbladet åpenbart gjør - hvorfor blir hun satt til å anmelde bøkene hans når hun ikke liker dem, lurer jeg på ...) - er at det som er på det jevne i hans forfatterskap, er så mye bedre enn det gjengse innenfor norsk samtidslitteratur. Jeg er åpenbart ikke den eneste som mener akkurat dette, for de siste årene har lesere fra andre land virkelig fått øynene opp for Knausgårds forfatterskap, som er helt spesielt i samtidslitteraturen i dag - ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Bøkene hans er så langt oversatt til 30 språk i følge Wikipedia. Å slå gjennom i USA er ikke uten videre enkelt, men det har han også gjort. 

Fire-binds-encyklopedien er tilegnet Knausgårds fjerde datter, som i bind en og to ikke er født enda, men som i denne tredje boka dels er ufødt og dels er født. Det tredje bindet er for øvrig annerledes enn de to foregående, fordi dette i motsetning til disse fremstår som en roman om familien Knausgård, og ikke som små kapitler med særskilte utvalgte temaer. Fremdeles er fortellingen rettet til datteren, som omtales som "du". Dette fortellergrepet gjør leseopplevelsen svært personlig. Boka er illustrert med vakre bilder av Anna Bjerger. 

Som i Min Kamp-sekstetten (linken peker til mine omtaler av disse bøkene) står farskapets gleder og bekymringer sentralt. Som Aftenposten-anmelderen Ingunn Økland beskriver boka i sin anmeldelse: Dette er egentlig Min kamp 7! Samtidig er boka ikke så utleverende - i alle fall ikke for andre enn forfatteren selv - som Min kamp-bøkene var. 

Noe av det sterkeste ved "Om våren" er beskrivelsen av konas bipolare lidelse, selv om denne diagnosen aldri nevnes. Vi som har fulgt Knausgårds forfatterskap er imidlertid godt kjent med dette, og "it goes without saying". Det bare ligger der som et kjent faktum. Med dette som bakteppe skjønner vi tegningen. Hun glir inn i depresjonen mens hun er gravid med deres fjerde barn - en datter - og så tar hun en overdose med sovetabletter. Livet er ikke lenger til å holde ut. Noe slikt har hun aldri gjort før. Forfatteren er vant til at kona med jevne mellomrom blir deprimert, og på begynnelsen av dagen reagerer han ikke på at hun bare ligger der og sover. Mest av alt plages han ved tanken på hvordan hun kan bli så deprimert når alt rundt henne er så skjønt. Det er den fineste sommerdag, barna leker, lyder av deres hvinende fryd ljomer gjennom sommerdagen - mens hun bare er deprimert ... I tide går det opp for ham at kona er unormalt langt borte. Han prøver å vekke henne, men hun lar seg ikke vekke ... Så skjønner han at noe er alvorlig galt, og ambulanse blir tilkalt. Fremdeles er han så åndsnærværende at han får ungene bort. De skal ikke erfare dramatikken rundt at moren hentes. Det skal de skånes for. 

Et deprimerende møte med barnevernet - utløst av det faktum at barnas mor i et desperat øyeblikk av depresjonen har forsøkt å ta sitt eget liv - skildres. Hvem er disse unge saksbehandlerne, som ikke har egne barn? Hvordan kan de sette seg inn i og vurdere hvordan han og kona tar seg av barna? Hva vet de om slike ting?

Døden og særlig selvmordet blir gjenstand for en del plass i "Om våren". Knausgård skriver om Bjørneboes selvmord, og stiller spørsmål ved hvorfor han ønsket å dø.

"Hvorfor ville han dø?

Han var et tilknytningsløst menneske. Han skrev om det en gang, i et dagboknotat, at han alltid hadde vært et ensomt menneske. 

Det var ikke mangel på mennesker og kjærlighet rundt ham, mangelen var i ham, han kunne ikke ta imot, kunne ikke knytte seg til. 

Du forstår, denne verdens skjønnhet betyr ingenting dersom du står alene i den." (side 79)

Leo Tolstojs Anna Karenina så også selvmordet som den eneste utvei til slutt, og hun kastet seg foran et tog for å dø. For hva da? En forelskelse i en yngre mann, som var atskillig mer umoden enn henne og som kombinert med Annas utroskap derfor gjorde kjærligheten destruktiv. Da alt feilet, var det ingen vei tilbake. Hun måtte dø. 

Beskrivelsen av konas depresjon er nærmest poetisk.

"Mellom denne ytre verdenen og den indre virkeligheten moren din levde i, var det nesten ingen forbindelser lenger. Det var det som hendte, forbindelsen ble brutt. Det som bare for noen uker siden hadde vært vakker for henne, var ikke lenger vakkert, det var ingenting. Det som bare for noen uker siden hadde vært godt for henne, var ikke lenger godt, det var ingenting. Slik var det fordi det vakre og det gode får mening i forbindelsen, i utvekslingen, i det som står åpent mellom oss og verden. I seg selv betyr ikke disse tingene og hendelsene noe. Betydningen får de i den gjenklangen de vekker. Det er i gjenklangen vi forbinder oss til verden, og det var det som hendte med din mor, verden ga ikke lenger gjenklang i henne. Forbindelsen var brutt, hun var lukket ute fra den." (side 109-110)

Hvordan det er å være ektemann til et menneske med en diagnose som bipolaritet, beskrives med en voldsom dybde og forståelse, på grensen til at det gjorde vondt å lese. Han nekter nemlig å ta på seg konas smerte, og han ansvarliggjør henne. Når hun melder seg ut av livet deres, er det en hel del praktiske ting som går videre. Barna trenger omsorg og oppfølgning, og noen må tjene penger. Han kunne ha gitt henne all den omsorgen hun tryglet om, men han kunne ikke gjøre mer enn å støtte henne. Resten måtte hun gjøre selv. (Ellers ville hun blitt det femte barnet, tenkte jeg under lesningen ...) 

"Jeg har blitt mer deterministisk med årene, jeg tenker oftere og oftere at man ikke har noe valg, at man håndterer de situasjonene som oppstår, ut ifra den man er, og at den man er, er noe som oppstår ifra de situasjonene man har befunnet seg i og håndtert gjennom livet. Dette er ikke en måte å unnskylde gale eller dårlige eller onde handlinger på, men min erfaring er at mennesker på sett og vis er fanget i seg selv, at vi alle ser virkeligheten på en bestemt måte og handler ut ifra det, uten å ha mulighet til å ta steget ut fra oss selv og slik se at den virkeligheten bare er én av mange mulige, og at vi like gjerne kunne ha handlet annerledes, med like stor rett.

Det var derfor jeg skrev at selvbedraget er det mest menneskelige av alt. Selvbedraget er ikke en løgn, det er en overlevelsesmekanisme. Du kommer også til å bedra deg selv, det handler bare om i hvilken grad, og det eneste råd jeg kan gi deg, er at du må forsøke å huske på at andre kan se og oppleve det samme som du på en helt annen måte, og at de gjør det med like stor rett." (side 126)

 "Om våren" er den av de tre bøkene i det som skal bli en fire-binds-encyklopedi, som jeg så langt har likt best. Det handler nok aller mest om at jeg har kjent på videreføringen av Min kamp-serien, som for mitt vedkommende gjerne kunne ha inneholdt flere bind. Som mange av sine samtidige forfatterkollegaer har også Knausgård vokst opp i en familie der alkoholmisbruk satte sitt preg, og hvor han er meget bevisst på at hans barn skal vokse opp under helt andre forhold. Nettopp derfor har han ønsket seg mange barn, slik at det er barna - ikke foreldrene - som er i flertall. Enda en gang har han avlevert en sterk personlig bok som etterlater meg som leser sterkt berørt. Alt ikledd et vakkert og sterkt språk, og med en slik presisjon at det åpner opp for nye måter å se gjenkjennelige ting på. Jeg gleder meg til den neste og siste boka i encyklopedien - "Om sommeren"! 

"Om våren" anbefales sterkt!

Utgitt: 2016
Forlag: Oktober
Antall sider: 188
ISBN: 978-82-495-1649-0
Boka har jeg kjøpt selv

Karl Ove Knausgård (Foto: RMC)