Karl Ove Knausgård: "Om våren"

Dypt personlig fra Knausgård

Karl Ove Knausgård (f. 1968) nærmer seg nå fullførelsen av sin fire-binds-encyklopedi med navn etter de fire årstidene. Fra før av har han utgitt "Om høsten" (2015) og "Om vinteren" (2015). "Om våren" kom ut for et par måneder siden. Jeg har selvsagt lest dem alle, og linkene til de to foregående titlene fører til mine omtaler av disse på bloggen min. 

Jeg innrømmer det glatt: Jeg elsker Karl Ove Knausgårds bøker! Men ikke tro at jeg ikke er i stand til å skille det eksellente fra det jevne. Greia med Knausgård - i alle fall dersom man har sansen og ikke opplever fortellerstemmen hans som "masete" (slik Cathrine Krøger i Dagbladet åpenbart gjør - hvorfor blir hun satt til å anmelde bøkene hans når hun ikke liker dem, lurer jeg på ...) - er at det som er på det jevne i hans forfatterskap, er så mye bedre enn det gjengse innenfor norsk samtidslitteratur. Jeg er åpenbart ikke den eneste som mener akkurat dette, for de siste årene har lesere fra andre land virkelig fått øynene opp for Knausgårds forfatterskap, som er helt spesielt i samtidslitteraturen i dag - ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Bøkene hans er så langt oversatt til 30 språk i følge Wikipedia. Å slå gjennom i USA er ikke uten videre enkelt, men det har han også gjort. 

Fire-binds-encyklopedien er tilegnet Knausgårds fjerde datter, som i bind en og to ikke er født enda, men som i denne tredje boka dels er ufødt og dels er født. Det tredje bindet er for øvrig annerledes enn de to foregående, fordi dette i motsetning til disse fremstår som en roman om familien Knausgård, og ikke som små kapitler med særskilte utvalgte temaer. Fremdeles er fortellingen rettet til datteren, som omtales som "du". Dette fortellergrepet gjør leseopplevelsen svært personlig. Boka er illustrert med vakre bilder av Anna Bjerger. 

Som i Min Kamp-sekstetten (linken peker til mine omtaler av disse bøkene) står farskapets gleder og bekymringer sentralt. Som Aftenposten-anmelderen Ingunn Økland beskriver boka i sin anmeldelse: Dette er egentlig Min kamp 7! Samtidig er boka ikke så utleverende - i alle fall ikke for andre enn forfatteren selv - som Min kamp-bøkene var. 

Noe av det sterkeste ved "Om våren" er beskrivelsen av konas bipolare lidelse, selv om denne diagnosen aldri nevnes. Vi som har fulgt Knausgårds forfatterskap er imidlertid godt kjent med dette, og "it goes without saying". Det bare ligger der som et kjent faktum. Med dette som bakteppe skjønner vi tegningen. Hun glir inn i depresjonen mens hun er gravid med deres fjerde barn - en datter - og så tar hun en overdose med sovetabletter. Livet er ikke lenger til å holde ut. Noe slikt har hun aldri gjort før. Forfatteren er vant til at kona med jevne mellomrom blir deprimert, og på begynnelsen av dagen reagerer han ikke på at hun bare ligger der og sover. Mest av alt plages han ved tanken på hvordan hun kan bli så deprimert når alt rundt henne er så skjønt. Det er den fineste sommerdag, barna leker, lyder av deres hvinende fryd ljomer gjennom sommerdagen - mens hun bare er deprimert ... I tide går det opp for ham at kona er unormalt langt borte. Han prøver å vekke henne, men hun lar seg ikke vekke ... Så skjønner han at noe er alvorlig galt, og ambulanse blir tilkalt. Fremdeles er han så åndsnærværende at han får ungene bort. De skal ikke erfare dramatikken rundt at moren hentes. Det skal de skånes for. 

Et deprimerende møte med barnevernet - utløst av det faktum at barnas mor i et desperat øyeblikk av depresjonen har forsøkt å ta sitt eget liv - skildres. Hvem er disse unge saksbehandlerne, som ikke har egne barn? Hvordan kan de sette seg inn i og vurdere hvordan han og kona tar seg av barna? Hva vet de om slike ting?

Døden og særlig selvmordet blir gjenstand for en del plass i "Om våren". Knausgård skriver om Bjørneboes selvmord, og stiller spørsmål ved hvorfor han ønsket å dø.

"Hvorfor ville han dø?

Han var et tilknytningsløst menneske. Han skrev om det en gang, i et dagboknotat, at han alltid hadde vært et ensomt menneske. 

Det var ikke mangel på mennesker og kjærlighet rundt ham, mangelen var i ham, han kunne ikke ta imot, kunne ikke knytte seg til. 

Du forstår, denne verdens skjønnhet betyr ingenting dersom du står alene i den." (side 79)

Leo Tolstojs Anna Karenina så også selvmordet som den eneste utvei til slutt, og hun kastet seg foran et tog for å dø. For hva da? En forelskelse i en yngre mann, som var atskillig mer umoden enn henne og som kombinert med Annas utroskap derfor gjorde kjærligheten destruktiv. Da alt feilet, var det ingen vei tilbake. Hun måtte dø. 

Beskrivelsen av konas depresjon er nærmest poetisk.

"Mellom denne ytre verdenen og den indre virkeligheten moren din levde i, var det nesten ingen forbindelser lenger. Det var det som hendte, forbindelsen ble brutt. Det som bare for noen uker siden hadde vært vakker for henne, var ikke lenger vakkert, det var ingenting. Det som bare for noen uker siden hadde vært godt for henne, var ikke lenger godt, det var ingenting. Slik var det fordi det vakre og det gode får mening i forbindelsen, i utvekslingen, i det som står åpent mellom oss og verden. I seg selv betyr ikke disse tingene og hendelsene noe. Betydningen får de i den gjenklangen de vekker. Det er i gjenklangen vi forbinder oss til verden, og det var det som hendte med din mor, verden ga ikke lenger gjenklang i henne. Forbindelsen var brutt, hun var lukket ute fra den." (side 109-110)

Hvordan det er å være ektemann til et menneske med en diagnose som bipolaritet, beskrives med en voldsom dybde og forståelse, på grensen til at det gjorde vondt å lese. Han nekter nemlig å ta på seg konas smerte, og han ansvarliggjør henne. Når hun melder seg ut av livet deres, er det en hel del praktiske ting som går videre. Barna trenger omsorg og oppfølgning, og noen må tjene penger. Han kunne ha gitt henne all den omsorgen hun tryglet om, men han kunne ikke gjøre mer enn å støtte henne. Resten måtte hun gjøre selv. (Ellers ville hun blitt det femte barnet, tenkte jeg under lesningen ...) 

"Jeg har blitt mer deterministisk med årene, jeg tenker oftere og oftere at man ikke har noe valg, at man håndterer de situasjonene som oppstår, ut ifra den man er, og at den man er, er noe som oppstår ifra de situasjonene man har befunnet seg i og håndtert gjennom livet. Dette er ikke en måte å unnskylde gale eller dårlige eller onde handlinger på, men min erfaring er at mennesker på sett og vis er fanget i seg selv, at vi alle ser virkeligheten på en bestemt måte og handler ut ifra det, uten å ha mulighet til å ta steget ut fra oss selv og slik se at den virkeligheten bare er én av mange mulige, og at vi like gjerne kunne ha handlet annerledes, med like stor rett.

Det var derfor jeg skrev at selvbedraget er det mest menneskelige av alt. Selvbedraget er ikke en løgn, det er en overlevelsesmekanisme. Du kommer også til å bedra deg selv, det handler bare om i hvilken grad, og det eneste råd jeg kan gi deg, er at du må forsøke å huske på at andre kan se og oppleve det samme som du på en helt annen måte, og at de gjør det med like stor rett." (side 126)

 "Om våren" er den av de tre bøkene i det som skal bli en fire-binds-encyklopedi, som jeg så langt har likt best. Det handler nok aller mest om at jeg har kjent på videreføringen av Min kamp-serien, som for mitt vedkommende gjerne kunne ha inneholdt flere bind. Som mange av sine samtidige forfatterkollegaer har også Knausgård vokst opp i en familie der alkoholmisbruk satte sitt preg, og hvor han er meget bevisst på at hans barn skal vokse opp under helt andre forhold. Nettopp derfor har han ønsket seg mange barn, slik at det er barna - ikke foreldrene - som er i flertall. Enda en gang har han avlevert en sterk personlig bok som etterlater meg som leser sterkt berørt. Alt ikledd et vakkert og sterkt språk, og med en slik presisjon at det åpner opp for nye måter å se gjenkjennelige ting på. Jeg gleder meg til den neste og siste boka i encyklopedien - "Om sommeren"! 

"Om våren" anbefales sterkt!

Utgitt: 2016
Forlag: Oktober
Antall sider: 188
ISBN: 978-82-495-1649-0
Boka har jeg kjøpt selv

Karl Ove Knausgård (Foto: RMC)