Vakre Beachy Head i East Sussex - Storbritannia (artikkel 3)

Mannen min og jeg var på rundtur i Storbritannia i sommer, og dette har jeg bl.a. skrevet om i dette blogginnlegget. 

Egentlig drømte vi først og fremst om å se "The White Cliffs of Dover", og dem fikk vi også sett. Men så fikk vi høre at de hvite kalkklippene var enda vakrere ved Beachy Head, som ligger i East Sussex, rett ved byen Eastbourne. Helt spontant kjørte vi derfor ned til Beachy Head - og det på en dag hvor det blåste stiv kuling. Sol og blå himmel, men altså en vind som omtrent kunne blåse oss over kanten av klippene, om vi ikke konsentrerte oss hardt der vi strevde med å få tatt så fine bilder som mulig. 

Bare for å illustrere hvor heftig vinden var, har jeg tatt med et bilde av meg selv. Frisyren gikk fullstendig føyken, for å si det sånn ... Og med en slik vind var det med noe skrekkblandet fryd vi nærmet oss kanten av klippene - vel vitende om at de hvite kalkklippene ville sett aller best ut dersom vi kunne ha hengt noen meter utenfor kanten. 

På Wikipedia kan man lese at det på klippens høyeste punkt er hele 162 meter ned til havoverflaten. Ikke til å undres over at "its height has ... made it one of the most notorious suicide spots in the world". 

Det lille fyret - Beachy Head Lighthouse - som kan ses ved foten av klippens høyeste punkt er i dag først og fremst en turistattraksjon og et objekt for fotolystne besøkende. Området er kjent for sine skipsforlis i det 17. og 18. århundret - den gangen et velfungerende fyr var alfa og omega for sjøfarerne. 

Nedenfor har jeg tatt med noen av bildene vi tok ved Beachy Head. 

Beachy Head lighthouse 

En utsikt egnet til å ta pusten fra en

Med Belle Toute lighthouse i horisonten - i dag brukt som Bed & Breakfast

Virginia Woolf og Monk´s House i East Sussex - Storbritannia (artikkel 2)

Som bebudet i et tidligere blogginnlegg, akter jeg å skrive om årets store ferietur for min mann og meg - en rundreise i Storbritannia (England, Wales og Scottland), hvor vi valgte ut noen steder av betydning for oss. Som første utdypende artikkel har jeg valgt meg Virginia Woolf´s Monk´s House i East Sussex. 


Aller først helt kort om forfatteren selv ... Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) var forfatter og en viktig del av den såkalte Bloomsbury-kretsen i London i mellomkrigstiden (kilde: Wikipedia). I løpet av sitt liv skrev hun en rekke romaner, men også essays, noveller, prosa og biografier. Aller mest kjent er nok "Mrs. Dalloway", "To the Lighthouse", "Orlando", "Jacob´s Room" og "The Waves". 

Byste av Virginia Woolf i hagen

Det mest signifikante kjennetegnet ved Virginia Woolf´s forfatterskap er at hun - i motsetning til datidens forfattere - ikke var så opptatt av ytre handling, men mer av romanpersonenes indre sjelsliv, deres indre monologer. Denne fortellerstilen kalles "stream of consciousness" og bryter med det vi vanligvis oppfatter som en mer tradisjonell fortellerstil - med et kronologisk, narrativt eller fortellende hendelsesforløp. Woolf fikk på denne måten frem at ulike personer kunne oppfatte en og samme hendelse på høyst forskjellig vis - mao. at det egentlig ikke fantes en eneste objektiv sannhet. Dette var viktig for henne. 

Monk´s House

Virginia Woolf debuterte som forfatter i 1915 - med romanen "The Voyage Out" - i en alder av 33 år, tre år etter at hun giftet seg med Leonard Woolf, også han forfatter (blant annet). Virginia Woolf slet med depresjoner (og sin bipolare sykdom) og endte til slutt sitt liv gjennom selvmord i 1941. Hun ble 59 år. 


Spesielt interesserte oppfordres til å lese mer om Virginia Woolf på Wikipedia - fortrinnsvis den engelske, som inneholder langt flere detaljer om hennes liv enn den norske siden. 

Virginia Woolfs sovekammer

Forfatterekteparet kjøpte Monk´s House i Sussex i 1919, og bestemte seg for at dette skulle bli deres "country retreat", eller landsted som vi ville ha kalt det i Norge. Her reiste ekteparet ut i helger, jul, påske og sommerferier. Det var også her Virginia Woolf skrev mange av sine romaner. 


Landstedet bærer indirekte preg av Virginia Woolfs mentale tilstand, der hun lengtet etter fred og ro for å klare å skrive. Mye er gjort av ytre ting for å gi henne denne roen, mens de største problemene nok var av mer indre karakter når det kom til stykket. Blant annet er hennes soverom eller sovekammer fullstendig atskilt fra resten av huset, med egen inngang, slik at tjenerskapet ikke skulle forstyrre den store forfatteren. Da heller ikke dette var nok, fikk hun bygget et lite skrivestue ute i hagen. Her kan besøkende se hvordan hun hadde innrettet seg for å finne den maksimale skrivero. 

Skrivestuen i hagen

Ekteparets dagligliv er bekrevet i en brosjyre jeg selvsagt sikret meg mens vi var i Monk´s House og tilhørende hage, der alt er lagt til rette for avslapning og fred. Huset er ikke stort, selv om det opprinnelig besto av tre hus som er bygget sammen. Det mest forunderlige er at kjøkkenfascilitetene er såvidt beskjedne, men så var kanskje ikke mat det ekteparet var mest opptatt av?

Et skatoll i husets oppholdsrom/stue

"She loved this landscape, both understanding and deploring the reasons why it was gradually being invaded by the modern world, of which she was herself one symptom: their garage had once been the village forge. Walking also helped her to get the right rhythm into her sentences." (Sitat fra brosjyren om Virginia Woolf og Monk´s House). 

Portrett av Virginia Woolf, malt av søsteren
Vanessa Bell ca. i 1912

Hva gjorde aller mest inntrykk mens vi besøkte stedet? Kanskje først og fremst at det var så fredelig der! Hagen er stor og er alt annet enn ryddig og "pen". Tvert i mot preges den av en frodighet som det er sjeldent å se i dag, opptatt som de fleste er av at alt skal se kultivert og "ordentlig" ut. Mest sannsynlig er dette ingen tilfeldighet, men akkurat slik det var den gangen Virginia og hennes ektemann ruslet rundt her, tok livet med ro og forsøkte å finne inspirasjon til stadig nye romaner eller hva det nå var de holdt på med. 

Spisestuen

Huset inneholder møblene som ekteparet omga seg med. Det eneste som ikke er 100 % autentisk er boksamlingene vi kan se spesielt inne på Virginia Woolfs sovekammer. Titlene er forsøkt gjenskapt så virkelighetsnært som mulig, men boksamlingen er dessverre spredt for alle vinder. 

Hagen

Det fredelige preget over stedet, som ble understøttet av at det ikke var spesielt mange besøkende mens vi var der, gjorde at man nesten forventet at hovedpersonene selv kunne komme når som helst ... Her har tiden stått fullstendig stille i flerfoldige tiår ... 


Hvis du ønsker å besøke Monk´s House i Sussex, så kan det være lurt å gå inn på denne nettsiden. Her finner du veibeskrivelse til stedet, som ligger øst for Brighton. Adressen er Rodmell, Lewes, BN7 3HF, og stedet er relativt enkelt å finne - særlig dersom man som oss har GPS i bilen så klart. Det er dessuten ingen vits i å komme for tidlig på formiddagen, for huset åpner først kl. 13.00.

Huset med vinterhage

Mitt klare råd er - dersom man er over gjennomsnittlig interessert i litteratur - ikke hopp over denne perlen av et hus dersom du tilfeldigvis skulle befinne deg i Sussex!


Mens vi var i Sussex, besøkte vi selvsagt også Charleston, selveste Bloomsbury-gården hvor Virginia Woolfs søster Vanessa Bell holdt til, men dette kommer jeg tilbake til i et senere blogginnlegg. 

Om min rundreise i Storbritannia i sommer (artikkel 1)

Beachy Head

Det har blitt lite lesing og lite blogging så langt i sommer. Jeg kan imidlertid berolige mine lesere med at jeg verken har gått på en lesesperre- eller skrivesperre-smell, men ganske enkelt "bare" har hatt litt ferie. En type ferie der opplevelsene i aller høyeste grad kom i veien for lesingen - med mindre det dreide seg om reiselektyre. 

Virginia Woolfs sommerhus i Sussex
(i dag museum)

I siste halvdel av juni reiste mannen min og jeg Storbritannia rundt. Vi leide bil med utgangspunkt i Heathrow flyplass utenfor London, og tok i første omgang for oss Syd-England (bl.a. Eastbourne og Brighton), deretter Wales og så Skotland - før vi returnerte til England igjen og endte i Oxford et par dager. 

På forhånd hadde vi laget en slags grovskisse av en plan mtp. hva vi ønsket å se, og det var viktig for oss at planene ikke var så fastspikret at det ikke var mulig å endre disse underveis. 

Chesil Beach

I tiden fremover kommer jeg til å skrive om våre reiseopplevelser - ta for meg sted for sted som vi besøkte. I dette innlegget ønsker jeg imidlertid å gi noen smakebiter på hva jeg kommer til å skrive om - i første rekke ved å beskrive reiseruten vår.

Durdle Door

Noe av det første vi gjorde var å kjøre til Dover fordi vi begge hadde en drøm om å se "the White Cliffs of Dover". Nokså tilfeldig førte dette oss videre til Beachy Head lenger sør i England - et sted hvor klippene var enda hvitere og mer skarpskårne i landskapet.

Landsbygda utenfor Bath

Vi la inn en overnatting i Eastbourne og en i Brighton, mens vi la vekt på å få sett Virginia Woolfs sommerhus i Sussex og like så Charleston - stedet hvor forfattere og andre intellektuelle - den såkalte Bloomsbury-gruppen - møttes for over 100 år siden. 



Siden vi var i nærheten og fordi Ian McEwans roman "Ved Chesil Beach" i sin tid gjorde et sterkt inntrykk på meg, 
kunne vi dessuten ikke kjøre forbi denne stranda, som eksisterer i virkeligheten. Dessuten måtte vi se naturperlen Durdle Door, mens vi klemte inn et lite lunchstopp i Weymounth. 

Et besøk - og overnatting - i Bath, stedet som ofte omtales bl.a. i Jane Austens romaner, kunne vi heller ikke kjøre forbi. En tur innom et romersk bad og spa hørte i så måte også med. 

Naturen på landsbygda i England er vakker. Og jeg er like fascinert hver gang 
jeg ser litt falleferdige gårder, masse sauer eller kyr og grønn-grønne enger eller "moors". 

Polperro

I Cornwall la vi inn en overnatting i den lille fiskelandsbyen Polperro samt i kunsterlandsbyen St. Ives. På begge steder var vi vitne til hvor enorme forskjeller det er mellom flo og fjære - et forhold befolkningen må ta høyde for i sine dagligliv. 

Og nå holdt jeg nesten på å glemme at vi også var innom Stonehenge. Selvsagt måtte vi dit!

Stonehenge

Flere steder i Wales sto dessuten for tur - etter York. 

Så fulgte Skotland, hvor turen startet i Edinburgh, fortsatte til Oban, der vi også la inn en båttur ut til Hebridene (nærmere bestemt til øya Mull) - før vi på en måte landet litt i den lille landsbyen Dufftown, selve hovedstaden for single malt whisky-produksjonen. Og det er vel unødvendig å legge til at her ble det whisky-smaking og mange besøk til forskjellige destillerier. En tur med damplokomotivet Jacobite fra Fort William til Mallaig var dessuten et "must". 

De to siste dagene av ferien vår tilbrakte vi i Oxford - den kanskje flotteste byen av dem alle! 

Mer detaljer og ikke minst bilder følger i tiden som kommer! Det er bare å følge med dersom du er interessert!

Heidi Linde: "Agnes i senga"

Humoristisk om å bli dumpet 

Heidi Linde (f. 1973) debuterte med romanen "Under bordet" i 2002, men så vidt jeg har forstått var det først da hun utkom med "Nu, jävlar" i 2011 at hun for alvor slo gjennom og ble en forfatter mange har et forhold til. Jeg forsøkte meg i sin tid på denne boka, men den fenget ikke og jeg la den derfor raskt fra meg. I og med at jeg har hørt så mye bra om hennes siste bok "Agnes i senga", ønsket jeg å gi forfatteren en ny sjanse.

Agnes er 32 år og hun er blitt dumpet av kjæresten hun trodde hun skulle dele resten av sitt liv med. Hun bokstavelig talt drukner seg selv i selvmedlidenhet, og tilbringer - slik tittelen så talende hentyder - lange perioder i senga, sykmeldt fordi hun er ute av stand til å gå på jobb. Hvorfor? Jo, fordi hun griner absolutt hele tiden. 

I bokas åpningsscene fantaserer hun om sin egen begravelse. En storslagen begivenhet der absolutt alle hun har kjent kommer til å dukke opp - også hennes eks-kjæreste, som angrer dypt over at han for sent forsto hvilket enestående menneske Agnes var ... sånn egentlig ... 

I tilbakeblikk får vi vite hvordan hun og kjæresten møttes for første gang, om fine perioder de hadde sammen, men også om feider og krangler i fylla. Og om sjokket da han fortalte at han hadde truffet en annen ... Men mens hun er som lengst nede er det faktisk et håp om ly i tunnelen der fremme et sted!

"Agnes i senga" er en morsom og underholdende bok om kjærlighetssorg. Og fordi de fleste av oss har opplevd kjærlighetssorg en eller flere ganger i livet, er det masse gjenkjennelse i stoffet, selv om Agnes kanskje tar det hele litt lenger ut enn det som er vanlig, tror jeg. Antakelig ville jeg ha synes at boka var enda mer morsom dersom jeg hadde vært 15-20 år yngre fordi den da ville ha berørt meg mer. For øvrig vil jeg fremheve Tone Beate Mostraums morsomme opplesning, som tilførte historien en snert og en frekkhet som jeg antakelig ville ha gått glipp av dersom jeg hadde lest den selv. En perfekt sommerbok dersom man ønsker seg lett underholdning som ikke er altfor krevende. For ordens skyld legger jeg til at jeg ikke har altfor mye erfaring med chic lit-genren, som denne boka utvilsomt hører inn under. 

Her blir det terningkast fire! 

Utgitt: 2012
Forlag: Gyldendal (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Antall sider: 264 / Spilletid: 6 t. 19 min.
Oppleser: Tone Beate Mostraum

Heidi Linde

Andre som har skrevet om boka: 

- Siljes skriblerier - 19. desember 2012 

Anne Synnøve Simensen: "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel"

Få øynene opp for denne boka!

Jeg kommer aldri til å slutte å la meg overraske over at det kommer ut meget velskrevne og fantastiske bøker som forbigås i fullstendig stillhet. Ikke et ord å lese noe sted! Og jeg som i min naivitet liker å tro at gode bøker overlever alt ... Sånn er det dessverre ikke. Denne boka hadde jeg derfor aldri oppdaget dersom ikke Janicke bak bloggen Jeg leser hadde sendt meg en mail og oppfordret meg til å lese den. Fordi jeg har stor respekt for hennes anbefalinger og dessuten elsker biografiske romaner om kjente og interessante personer, var det ikke noe å nøle med. Et par-tre tastetrykk, og så var bestillingen av boka et faktum! Boka seilte umiddelbart forbi det meste som lå i lesekøen også. Og først som sist: en stor takk til Janicke som gjorde meg oppmerksom på denne perlen av en bok!

Forfatteren Anne Synnøve Simensen (f. 1968) debuterte med denne biografiske romanen om Bertha von Suttner i 2012. Hun er for øvrig ikke den første som skriver om denne kvinnen kan jeg lese på Wikipedia. 

Bertha von Suttner (f. 1843 d. 1914), født grevinne Kinsky von Chinic und Tettau kan jeg lese på Wikipedia, var sekretær hos Alfred Nobel (f. 1833 d. 1896) i en uke i 1875. Et lite parentes i historien kanskje, men like fullt et møte som skulle få avgjørende betydning ikke bare for disse to, men for verdenshistorien som sådan. Takket være nitidig påvirkning fra Bertha von Suttner i årene som fulgte, skulle oppfinneren av dynamitten gjennom en testamentarisk gave innstifte en pris som vi i dag kjenner som Nobels fredspris. En pris han anså det viktig at nettopp Norge skulle dele ut - ikke fordi Norge ble ansett som spesielt betydningsfull på den tiden, men rett og slett det motsatte. Norges ubetydelighet i verdenspolitikken (underlagt som vi på den tiden var under Sverige) skulle sikre at de riktige hensynene bak valget av fredspriskandidater ble tatt. 

"Kvinnen bak fredsprisen" handler i all hovedsak om Bertha von Suttner og hennes liv, herunder den korrespondansen hun førte med herr Nobel, som stort sett oppholdt seg i Frankrike på den tiden, inntil han på slutten av sitt liv flyttet til San Remo i Italia, hvor han døde i 1896. Bertha som i hele sitt liv hadde lidd under å tilhøre en ubemidlet del av sin adelsslekt, og derfor opplevde seg selv som uinteressant på ekteskapsmarkedet, skulle etter hvert bruke sitt liv til å sloss for fredssaken. Heldigvis fant hun kjærligheten til slutt, og det forhold at hun rømte av gårde for å gifte seg med Arthur von Suttner, var også årsaken til at hennes sekretær-engasjement hos Alfred Nobel var over etter kun en ukes tid. Paret betalte en høy pris for dette idet Arthurs foreldre slo hånden av sønnen pga. valg av kone, men de ble etter noen år tatt inn i varmen igjen - etter å ha oppholdt seg noen år i Russland.

Bertha von Suttner ble med årene forfatter, og mest kjent er hun for sin antikrigsroman "Ned med våpnene", som utkom i Østerrike i 1889 under tittelen "Die Waffen Nieder!" Mens all litteratur frem til da hadde glorifisert krigens edle hensikter og det heroiske i å ofre seg for fedrelandet sitt, fremstilte Bertha krigen i all sin elendighet. På den tiden var dette oppsiktsvekkende, noe man bare ikke gjorde. Like fullt ble boka meget populær, og den medvirket sterkt til fremvekst av mange fredsarbeidende komitéer i Europa. Suttner selv grunnla en fredsforening, og hun engasjerte seg sterkt og solid inn i fredskampen i en tid hvor kvinner ikke hadde så mye de skulle ha sagt i det offentlige, politiske liv. Dette kunne hun gjøre fordi mannen hennes - Arthur - støttet henne i tykt og tynt. Og kanskje viktigst av alt - brevvekslingen med Alfred Nobel, som var preget av Berthas engasjement for fredssaken, bidro til slutt til at en ikke ubetydelig del av hans formue gikk til fredssaken, uten livsarvinger som Nobel jo var. Det bør for ordens skyld nevnes at Bertha selv fikk fredsprisen i 1905 - som den første kvinnen. 

"I motsetning til 1800-tallets kvinneideal, som ifølge den amerikanske historikeren Barbara Welter var "dydig, religiøs, moralsk, hengitt til sin ektemann og ubsudlet i sjel og sinn", handlet Bertha sjelden ut fra pliktfølelse eller et ønske om å tekkes andre. Hun var ikke den som listet seg på tå omkring i Harmanndorfs korridorer og snakket med dempet stemme. Tvert i mot, hun laget lyd der hun buste fram, snakket høyt og ofte og sang gjerne. Hun beveget seg fritt i de rommene hun befant seg i. Like fritt ytret hun seg på papiret. Bertha var ikke den som holdt igjen, men sa sin mening så det suste i avisenes spalter." (side 150).

I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der ekteparet levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ... 

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast seks! Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter, den spennende måten historien er fortalt på, tidskoloritten som fremstår som svært autentisk og ikke minst at boka er den reneste pageturner for alle som er historisk interessert! Jeg sier som Janicke: Løp og kjøp! Denne boka fortjener nemlig å bli løftet frem og lest av riktig mange! Og der markedskreftene ikke stiller opp for en så solid bok som dette - der kan vi bloggere gjøre vårt for å kaste lys over bøker som fortjener det! Så begeistret ble jeg at jeg selvsagt har bestilt Suttners roman "Ned med våpnene" fra et antikvariat i dag!

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 256

"Det eneste som betyr noe, som virkelig gjør et menneske lykkelig, er kjærlighet. Bare kjærlighet alene." 

Bertha von Suttner

Bertha von Suttner

Bloggere som har skrevet om boka:
- Janicke på bloggen "Jeg leser" - 02.05.2013
... og dett var dett så langt ... men kanskje du blir den neste på listen? Legg igjen en kommentar til dette innlegget, så linker jeg din omtale her.

NRK v/Kirsti Haga Honningsøy og Kai Sibbern - Brevvekslet med Nobel og foreslo en europeisk union - 08.12.2012

Gabi Gleichmann: "Udødelighetens elixir"

Jødenes historie gjennom 900 år

Det begynner å bli en stund siden jeg var på Jødisk museum og hørte på Gabi Gleichmanns foredrag "Hvorfor lese Toraen når vi har Philip Roth?", som var en reise gjennom jødisk litteratur de siste par hundre årene. Han hadde da nettopp debutert med sin 654 sider tykke roman "Udødelighetens elixir", og jeg var fast bestemt på at jeg nokså raskt skulle lese denne. Imidlertid tok det sin tid før jeg kom i gang, og da jeg først gjorde det, ble det i form av lydbokutgaven - til tross for at jeg selvsagt hadde sikret meg papirutgaven mens denne fremdeles var å få tak i som førsteutgave. En papirutgave med forfatterens dedikasjon til meg, bare for å ha sagt det!

"Udødelighetens elixir" handler i bunn og grunn om jødenes historie gjennom de siste 900 år, helt fra livet i Spania og frem til dagens Norge. Ari Spinoza ligger for døden, og med seg inn i døden tar han Udødelighetens elixir, en bok som har fulgt Spinoza-slekten gjennom århundrer - arvet fra far til eldste sønn i generasjon etter generasjon. Boka inneholder en hemmelig oppskrift på et elixir som gjør en udødelig når dette inntas. Ari Spinoza er bokas forteller og jeg-person.

"Det fantes en legende i vår familie som min tvillingbror Sasha og jeg elsket da vi var små, da verden fremdeles virket så åpen og utfordrende labyrintisk, og jeg ennå hadde evnen til å se den med barnets optimistiske øyne. At jeg aldri ble lei av å høre denne legenden, skyldtes mest at min grandonkel i aller høyeste grad hadde en ekte fortellergave. Med noen velvalgte ord og teatralske fakter klarte han å mane frem hele den iberiske halvøyas middelalderhistorie med blodige slag, grusomme herskere, skinnhellige prester og intrikate adelsmenn. Ifølge denne legenden, som han brukte for å gjøre vår slekts tidligste fortid levende, begynte slekten Spinozas historie for trettiseks generasjoner siden i den provinsielle, isolerte og av underkastelse lamslåtte småbyen Espinosa, som lå i regionen León, i nærheten av byen Burgos i Spania." (side 35)

Gjennom boka introduseres vi for den ene skikkelsen etter den andre, og vi får innblikk i de utroligste historier og skjebner. Noen personer - som Baruch - vies til dels stor plass, mens andre personer dukker opp og forsvinner like plutselig igjen. Gjennom nokså korte kapitler får vi glimt inn i skjellsettende historiske hendelser, hvor Spinoza-slektens medlemmer aldri er langt unna. Det er først og fremst mennene som står i fokus, men etter hvert som vi nærmer oss en ikke altfor fjern fortid, dukker flere og flere kvinner opp på arenaen, og her står sånn sett historiene Shosana og Arabella i en særstilling. Man er likevel aldri i tvil om at kvinnenes plass i den jødiske historien er og blir i skyggen av mennene.

Mange av historiene viser hvilken fremtredende plass seksualiteten hadde i de jødiske miljøene. Fortellingen om Baruck og hans ekteskap med Marianne, en i det ytre nokså uskjønn kvinne, men under dette en lidenskapelig og fyrrig kvinne, gjorde et sterkt inntrykk. Like så slaget om Granada og Alhambra i 1492, da muslimene ble drevet på flukt og byen ble overtatt av de kristne. Jødenes skjebne forverret seg etter dette, og mange ble drevet i landflyktighet i et Europa som heller ikke da var særlig vennligsinnet innstilt overfor jødene. Vi får dessuten høre om Salman de Espinoza, også kalt den vandrende jøde, som levde i 350 år etter å ha drukket udødelighetens elixir. 

Boka er ikke kronologisk i sin fremstilling av jødenes 900 årige historie, men springer i tid. Så er vi i Ungarn våren 1919 , hvor kommunistene har overtatt makten, før vi rett etter befinner oss i Sarajevo hvor de berømte skuddene som drepte tronarvingen Franz Ferdinand og hans gemalinne falt i 1914 og utløste første verdenskrig. Senere kommer vi tett på den unge Hitler - her omtalt som Adi - og sannelig er også Stalin med. Vi følger dessuten utviklingen i mellomkrigstiden opp mot andre verdenskrig, hvor jødenes situasjon for alvor ikke bare ble vanskeligere, men rett og slett umulig. Vi skjønner også at verken Hitler eller andre var nyskapende hva gjaldt jødehatet, som hadde levd "i beste velgående" gjennom århundrer. Idéen om en egen jødisk stat vokste seg sterkere som en direkte følge av den økende antisemitismen i Europa forut for og under andre verdenskrig.

Etter hvert trer enkeltskjebner frem, slik at verdensbegivenhetene mer fremstår som kulisser i forhold til dette, og vi får høre om slekters gang. Mens tidligere tiders Spinozaer hadde vært opptatt av filosofien, var det nå velstand, penger og makt som overtok. Og paradoksalt nok var det først da slekten Spinoza på mange måter ble tatt på alvor i sin samtid. Like fullt er det liten tvil om Spinozaenes betydning når det gjaldt viktige nyvinninger og oppfinnelser - både innenfor legevitenskapen, filosofien og andre akademiske områder. 

"De gjenstående ti årene av sitt liv brukte Benjamin til å skrive Udødelighetens elixir. Han var seg fullt bevisst at boken kom til å bli lest av ytterst få mennesker, men sparte seg likevel ingen anstrengelser, verken tankemessig eller stilistisk, for å skape et fullendt mesterverk. 

Han dediserte arbeidet til sine fire sønner, selv om bare Aron, den eldste, fikk lese den. Han skrev: "Dette er deres bakgrunn. Fremtiden står dere selv for." (side 295)

Underveis tillater Gleichmann seg noen kunstneriske friheter når han beskriver viktige historiske hendelser - noe som rett som det var fikk meg til å humre og le. Jeg skjønte for øvrig nokså raskt at jeg bare kunne glemme å få med meg alle personene i det enorme persongalleriet som presenteres underveis i boka. Jeg tilhører for øvrig dem som elsker forfatterens fortellerstemme, og som har veldig sansen for måten historiene fortelles på -  selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske at Gleichmann hadde forholdt seg til en slags kronologi, fordi dette ville ha gjort stoffet mer tilgjengelig. Det er kanskje nettopp dette som har gjort at noen oppfatter boka som tung, for ordrik og rett og slett for tykk, noe også Gerd Elin Stava Sandve påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen den 25.08.2012. Men å trekke paralleller mellom Gabi Gleichmann og Paolo Coehlo, slik Espen Grønli i Morgenbladet gjør det i sin anmeldelse av 16.08.2012 - det synes jeg er slemt! 

"Udødelighetens elixir" er en sånn bok som man med fordel kan lese om og om igjen, og det er jeg også sikker på at jeg kommer til å gjøre, over gjennomsnittet interessert i jødenes historie som jeg tross alt er. I og med at jeg denne gangen valgte å høre lydbokutgaven, som ble fantastisk lest av den erfarne oppleseren Anders Ribu, har jeg til gode å lese selve papirutgaven. 

Jeg har vært usikker på om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men har endt med en seks´er på terningen. Jeg har lagt vekt på bokas språklige kvaliteter og dens originalitet. Boka krever virkelig sin leser - mest av alt på grunn av de utallige historiene som flettes inn i hverandre, sprangene i tid (frem og tilbake) og alle digresjonene underveis. Og selv er jeg veldig svak for bøker som både gir en innføring i historisk korrekte hendelser og fremstiller dette på en så interessant måte som jeg synes at Gabi Gleichmann her har gjort.

Helt til slutt: Les Clementine Munch Tores fantastiske bokanmeldelse på hennes blogg Har du lest?

Utgitt: 2012
Forlag: Lydbokforlaget (lydboka)/Aschehoug (papirutgaven)
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 25 t 48 min (antall sider: 654)

Gabi Gleichmann

Anthony Bourdain: "Medium rå"

Kokkejævelen er tilbake!

Jeg ble fra meg av begeistring da jeg oppdaget at Anthony Bourdain (f. 1956) var ute med en ny bok! Hvem husker vel ikke hans legendariske bok "Kokkejævler", som utkom på norsk i 2003? Jeg har verken før eller siden gitt en og samme bok bort så mange ganger som nettopp denne - alt grunnet min iver etter å dele en innertier av en bok om restaurantbransjens hemmeligheter med alt og alle ... 

"Medium rå" utkommer 10 år etter, og det er en annerledes forfatter som står bak denne boka. For mens "Kokkejævler" er skrevet av en rasende forfatter, er "Medium rå" mer blasert, mer distansert og mer analyserende. Forfatteren har nå nådd sine mål, og kan se tilbake på et spennende liv med sine opp- og nedturer. Han dveler ved suksessen bak debutromanen sin, skjønner ikke alle reaksjonene den ble møtt med - men innser samtidig at boksuksessen har åpnet de fleste dører for ham senere i livet. Ikke minst i form av et eget TV-program (om mat så klart) som ga ham anledningen til å reise verden rundt. Få har spist på så mange gourmet-restauranter som nettopp ham. 

Samtidig som det er interessant å få innblikk i det livet Anthony Bourdain har levd, må jeg innrømme at de delene av boka som jeg likte best handler om mat og vin, om restaurantbransjen, om råttenskapen i bransjen og også om høydepunkter rent smaksmessig. Mange av hans preferanser må man antakelig være amerikaner - og gourmet-elsker - for å ha et forhold til. Som når han redegjør for helter og skurker i restaurantbransjen - og opererer med personer jeg knapt har hørt om. For å være ærlig tror jeg bare jeg har hørt om El Bulli og Jamie Oliver. Når han f.eks. beskriver filetering av fisk, hvor så mye av fisken blir skåret bort at det gjenstående fort kommer opp i en pris på 70 dollar kiloen - da er Bourdain på sitt aller, aller beste. Og når han beskriver mat og smakskombinasjoner han har opplevd - da fikk jeg virkelig vann i munnen, selv om jeg kan styre min begeistring for de mest outrerte rettene. Særlig de som har med innmat å gjøre. 

"Til å begynne med fikk jeg en bitte liten tallerken med østers, kaviar og sjøpinnsvin, tre ingredienser som er som skapt for hverandre. Fulgt av en rett med bresert aubergine, gelé av tomatvann og en auberginechip, en kombinasjon jeg ikke akkurat kan påstå var noe jeg hadde drømt om hele livet (tre ingredienser jeg trodde jeg fint kunne leve uten, når sant skal sies). Herlig og intenst smaksrikt - en sånn positiv overraskelse som jeg sjelden forventer av en grønnsak ..." (side 231)

Forfatteren har (som undertegnede) et lidenskapelig forhold til gåselever og med det følger naturlig nok henrykkelse og respekt for dem som forsvarer denne meget utsatte retten i et land hvor motstandere gjerne tyr til voldeligheter for å stoppe det de mener er dyremishandling så det holder.

"Nesten alene har hun (Ariane Daguin - betegnet som en helt av forfatteren, min bemerkning) stilt opp for kjøkkensjefer og selgere over hele landet som har vært i konflikt med de til tider farlige gåselevermotstanderne. Hun var en drivende kraft i motangrepet etter at gåselever ble forbudt i Chicago. Hun trer støttende til når en kjøkkensjef blir terrorisert eller restauranten hans gjenstand for hærverk eller andre avbrudd. Hun har stilt pengene sine til rådighet for mennesker som aldri kommer til å kjøpe produktene hennes eller kjenne navnet hennes. Nesten alene forsvarer hun en kulinarisk tradisjon som strekker seg tilbake til romertiden: retten til å håndmate ender og gjess, som lever under langt bedre forhold enn enhver kylling som selges på Kentucy Fried Chicken, til leveren deres blir stor og deilig ..." (side 173)

Ja, det gjelder å sette tingene i sitt rette perspektiv!

I et maskulint språk preget av kraftuttrykk og bannskap leverer Anthony Bourdain varene også denne gangen! Jeg storkoste meg med denne boka, hvor forfatteren virkelig byr på seg selv på godt og vondt! Mens "Kokkejævler" hadde restaurantbransjen i sentrum, er fokus på mange måter skiftet til forfatteren selv i "Medium rå" - uten at det gjorde noe, for å si det sånn. Bourdain har jo i mellomtiden blitt den reneste mat-"pop"-stjernen i USA. Likevel - jeg må innrømme at noe manglet i forhold til debutboka "Kokkejævler", og at "Medium rå" kanskje kunne ha tjent på en noe strammere regi, hvor noen titalls sider med fordel kunne ha vært kuttet ut. Når jeg like fullt ender med terningkast fem også for denne boka, snakker jeg om den nederste delen av fem´eren - og ikke i den øvre delen, som med "Kokkejævler". Dette er boka for mennesker som er over gjennomsnittet interessert i mat og drikke - og jeg lover kos fra første til siste side, med unntak av noe overflødig pludder her og der.  

Utgitt i USA: 2010
Originaltittel: Medium Raw
Oversatt: Morten Hansen
Forlag: Schibsted
Antall sider: 295
Jeg har mottatt dette eksemplaret fra forlaget

Anthony Bourdain

"The Great Gatsby" (Regissør: Baz Luhrmann)

En stor filmopplevelse!

Alle som har et forhold til F. Scott Fitzgeralds store roman fra 1920-årene - "Den store Gatsby" - for ikke å snakke om den store filminnspillingen av dem alle - den med selveste Robert Redford i rollen som Gatsby og Mia Farrow som den bortskjemte rikmannspiken Daisy - kjenner en dyp, dyp spenning i magen når en ny filminnspilling er på vei. 

Og når jeg kjente til at det var Baz Luhrmann som hadde regien - en regissør jeg fra før av har et meget anstrengt forhold til - var spenningen desto større. Jeg er nemlig ikke blant dem som trykket "Moulin Rouge!" til mitt bryst (men jeg har bestemt meg for å gi filmen en ny sjanse), og "Australia" syntes jeg var så kjedelig at jeg ikke en gang orket å se filmen ferdig. "Romeo + Juliet" opplevde jeg i sin tid dessuten som en fullstendig radbrekking av den opprinnelig nydelige kjærlighetshistorien - et inntrykk som antakelig ble ytterligere forsterket fordi Det norske teatret på omtrent samme tid (om jeg ikke husker helt feil) hadde en tilsvarende forestilling som overhode ikke falt i min smak - og med ingen ringere enn Stein Winge i regissørstolen. Spørsmålet jeg stilte meg før jeg så denne filmen var: hvilken berettigelse har den, når det kommer til stykket?

Jeg er nok blant dem som liker at filmregissører og manusforfattere er relativt tro mot den opprinnelig historien. Ikke dermed sagt at man ikke kan eksperimentere innenfor rammen av historien - og det kan man vel si at Baz Luhrmann har gjort til gangs i sin siste film "The Great Gatsby". 

I filmens åpningsscene møter vi fortelleren, Nick Carraway, som har et behov for å fortelle om sitt møte med en mann som åpenbart har gjort et sterkt inntrykk på ham. Denne mannen er Jay Gatsby, og måten de kommer i kontakt med hverandre på er gjennom et naboskap et stykke utenfor New York. Der har nemlig Gatsby, i begynnelsen en meget myteomspunnet og hemmelighetsfull mann, anskaffet seg et gigantisk sommerpalass, hvor han arrangerer det ene fantastiske partyet etter det andre. Carraway er ingen rik mann, og hans beskjedne lille hus ligger bokstavelig talt i skyggen av Gatsbys enorme hus. Parallelt følger vi Carraways kusine Daisy, som få år tidligere giftet seg med Tom Buchanan. De holder hus i et tilsvarende sommerpalass rett over bukta.

I løpet av en sommer blir Carraway og Gatsby kjent, og Carraway blir på en måte en slags brikke i et spill hvor han skal sørge for at Gatsby kommer i kontakt med Daisy, som han en gang hadde et uskyldig forhold til. Han har imidlertid aldri glemt sin store kjærlighet, og i mellomtiden har han kommet seg opp og frem her i verden, og håper å fremstå som en mann hun kan tenke seg å tilbringe resten av sitt liv med. Med en naivitet som må ha savnet sidestykke på den tiden, tror han at Daisy bare kan skille seg fra Tom for å gifte seg med ham. Men ikke bare var det sosialt uakseptabelt med skilsmisse på den tiden. I tillegg var det stor forskjell på nye og gamle penger, og det i et land hvor den amerikanske drømmen lever i beste velgående, da som nå. Hvor tjente han pengene sine, denne Gatsby, som yndet å gi inntrykk av at han kom fra en fin (og rik) familie? 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - annet enn at her er det rikelig med dramatikk i krysningen mellom ulike miljøer, hvor det til slutt viser seg at det er og blir pengene som rår - de gamle pengene, vel og merke! Og jeg som var råskeptisk både til regissør og ikke minst til å se Leonardo DiCaprio i rollen jeg utelukkende har forbundet med Robert Redford, jeg må bare knekke sammen og tilstå at jeg falt pladask! DiCaprio spiller her kanskje sitt livs beste rolle noen sinne, og han gjør det med en slik bravur at mine siste fordommer mot ham er borte som dugg fra solen. Jeg ble ganske enkelt dypt imponert over hans rolletolkning! Jeg ble nok ikke like så begeistret for Carey Mulligans tolkning av rollen som Daisy, men hun gjør like fullt en helt grei figur, selv om det manglet noe for å nå opp til Mia Farrows slepne og fullendte tolkning av den bortskjemte rikmannspiken som var vant til å få absolutt alt hun pekte på. 

Man kan like eller ikke like Fitzgeralds "Den store Gatsby", men en ting er sikkert: romanen var meget provokativ da den utkom på midten av 1920-årene, fordi den ble ansett å kompromittere de øverste klassers livsstil og dårlige moral. Og skandalen var desto større fordi forfatteren selv - F. Scott Fitzgerald - kjente miljøet fra innsiden i og med at han selv var en del av det, alkoholisert til de grader. Så ble han heller ikke gammel ... 

Min anbefaling er: les boka! For all del: les boka! Jeg mener for øvrig at historien har stor aktualitet fremdeles den dag i dag - hvor det har vært (minst) et par finanskriser i nær fortid. Og alltid handler det om en tro på at alt vokser inn i himmelen - men så gjør det likevel ikke det. Og under den økonomiske oppturen korrumperer moralen ... Det er i grunnen dette "The Great Gatsby" nettopp handler om.

Når man står overfor Baz Luhrmanns filmer, må man være forberedt på at rolletolkningene er noe karikerte - så også her - og at det brukes filmtekniske virkemidler som blåser opp scenene nesten til det ugjenkjennelige. Dette kombinert med smektende musikk, hvor kjente 20-tallslåter er "jazzet" opp og omtrent ikke er til å kjenne igjen, og likevel er nettopp dét, skaper en stemning av jetset-liv i de glade 20-årene, hvor pengene fløt villt pga. aksjespekulasjoner og enorme gevinster. 

Avslutningsvis kan jeg nevne at filmen er innspilt i både 2D og 3D, og at jeg så den i 2D. Noen av scenene som er filmet fra lufta vil mest sannsynlig egne seg særdeles godt for 3D-formatet, som nok er et format som er kommet for å bli, selv for filmer uten de typiske 3D-effektene. Og bare for å ha nevnt det: når amerikanerne lager filmer som dette, som koster så det holder, skorter det verken på kostymer eller tidsriktige detaljer. Her er det ikke spart på noe! Heldigvis så jeg denne filmen på kino - og det fortjente den! 

Alt i alt er dette en film som jeg vurderer til terningkast fem. 

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Great Gatsby
Norsk tittel: Den store Gatsby
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama 
Skuespillere: Leonardo DiCapri (Jay Gatsby), Tobey Maguire (Nick Carraway), Carey Mulligan (Daisy Buchanan), Joel Edgerton (Tom Buchanan), Isla Fisher (Myrtle Wilson) m.fl.
Spilletid: 143 min.

Rodriguez: "Sugar Man"