"The Red Baron" (Regissør: Nikolai Müllerschön)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Der Rote Baron 
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Matthias Schweighöfer, Lena Headey, Til Schweiger, Joseph Fiennes, Volker Bruch, Steffen Schroeder, Axel Prahl, Maxim Mehmet, Hanno Koffler, Tino Mewes, Ralph Misske, Ladislav Frej jr., Jan Vlasak, Julie Engelbrecht, Gitta Schweighöfer
Spilletid: 123 min. 

Manfred Albrecht Freiherr von Richthofen - også kalt "den røde baron" pga. sin adelige herkomst og sitt røde fly - var med sine over 80 bekreftede nedskytinger under første verdenskrig et av Tysklands store flyveress, og dermed en krigshelt i den helt tyngre klassen - sin unge alder til tross. I denne filmen fortelles historien om hans oppvekst, adelige bakgrunn og innsats under krigen. Ispedd en søt kjærlighetshistorie med en vakker sykepleier ... Til alt overmål er det hun som får æren av å åpne Richthofens øyne slik at han for alvor forstår hvilke grusomheter krig forårsaker og at det å slippe bomber over folk ikke er en lek eller en sport ...

Filmen løftet seg aldri helt fra det middelmådige. Den eneste som kom rimelig brukbart fra det mht. kvaliteten på skuespillerprestasjoner, var hovedrolleinnehaveren selv - Matthias Schweighöfer. Jeg ble dessuten nokså skuffet over at Joseph Fiennes er løftet frem på filmcoveret og endog står med sitt navn først - bare for å opptre i noen beskjedne minutter i filmen.

Noe som ikke bare undret meg stort, men som også irriterte meg, er at det i filmen stort sett er med tyske skuespillere - som snakker engelsk med tysk aksent! Hvorfor i all verden kunne de ikke like godt ha snakket tysk? De fleste av de tyske skuespillerne fremsto som stotrete fordi talen ikke fløt like lett som den sikkert ville ha gjort om de hadde fått snakke sitt morsmål. Dette trakk rett og slett ned inntrykket av skuespillerprestasjonene.

Noe som for øvrig var vellykket, men som det egentlig var litt for lite av, var fly-scenene. Dette trekker opp helhetsinntrykket.  For øvrig var det litt morsomt å få kjennskap til denne krigshelten som jeg jo har hørt om, men aldri har hatt noe inngående kjennskap til. Ellers moret jeg meg litt over det gentlemanaktige forholdet som hersket mellom tyskerne og engelskmennene under denne krigen - noe jeg vil anta var fullstendig fraværende under den siste verdenskrigen. Soldatene hadde det klart for seg at de ikke drepte mennesker. Nei, de tilintetgjorde fienden, må vite! Avslutningsvis kan nevnes at Richthofen døde i en alder av 26 år.

Under noe tvil en svak firer på terningen. 

Matthias Schweighöfer som Den røde baron

"The Baader Meinhof complex" (Regissør: Uli Edel)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Der Baader Meinhof Komplex
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Martina Gedeck, Moritz Bleibtreu, Johanna Wokalek, Bruno Ganz
Spilletid: 144 min.

Med utgangspunkt i studentopprøret mot Vietnamkrigen på slutten av 1960-tallet oppsto RAF - Rote Armee Fraktion - i Tyskland. Som en slags bygerilja protesterte medlemmene i RAF mot kapitalismen og den amerikanske imperialismen, og de mente at Tyskland ble styrt av fascister.

Journalisten Ulrike Meinhof er svært radikal og skriver samfunnskritiske innlegg i sin samtid. Etter at hun tar ektemannen på fersken i utroskap, flytter hun inn til Berlin med sine to barn, og blir et aktivt medlem i den bevegelsen som offentligheten etter hvert kalte Baader-Meinhof-banden. Ord er ikke lenger nok. Nå må handling til for å få et sovende folk til å forstå hva som egentlig skjer i verden.

Sammen med Andreas Baader og hans kjæreste Gudrun Ensslin med flere planlegger de og gjennomfører en rekke attentater. Bygninger sprenges i lufta, bankran gjennomføres, høytstående personer i offentligheten drepes og gisler tas. Tyskland befinner seg i en krise og store styrker settes inn for å få has på terroristgruppen, som har blitt en ubehagelig maktfaktor i landet. Det hele topper seg i forbindelse med massakren i München i 1972, hvor hele den israelske OL-troppen ble slaktet ned. Men hjelper det å få medlemmene i gjengen under lås og slå? Og hva er det som driver medlemmene av gjengen til å ofre sine egne liv for denne saken? Etter hvert som det begynner å brenne under beina på medlemmene i gruppen, må de leve i skjul. Og prisen de betaler er bl.a. at de ikke lenger kan ha kontakt med sine egne barn.

Dette er en utrolig sterk film om Baader Meinhof-banden! Selv om den ikke tar et politisk standpunkt - og med det mener jeg at begge sider, både banden og Tysklands maktelite, får sine pass påskrevet - etterlater filmen liten tvil om at denne banden var en terrorist-gruppe. Målet deres var i og for seg aktverdig nok, men midlene de brukte helliget ikke dette målet. Den som "eide" mediene, hadde definitivt makten. Og lenge var dette Baader Meinhof-banden. F.eks. begikk ikke få av medlemmene selvmord etter at de var blitt fengslet, mens det i offentligheten het seg at tysk fengselsvesen hadde tatt livet av dem. Og dette førte igjen til nye opptøyer og et Tyskland i kaos. Mest av alt ble jeg utrolig fascinert av hvor ulik virkelighetsoppfatningen til Baader Meinhof-medlemmene var i forhold til  resten av verden. Slik det ofte er i konflikter ... Hver av partene er overbevist om at nettopp de forfekter den eneste sannhet og at bare de vet hva rettferdighet er ... Men uten å se hen til hva og ikke minst hvorfor motparten mener noe helt annet, finnes ingen løsning på konflikten. For tyske myndigheter ble det etterhvert maktpåliggende å knuse gjengen - en gang for alle!

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er ganske enkelt glitrende, og miljøet som er skapt er autentisk så det holder! Selv med kjennskap til hva som skjedde med denne terrorist-banden, var filmen meget spennende! Terningkast seks!

Mortiz Bleibreu og Johanna Wokalek som hhv. Andreas Baader og Gudrun Ensslin

Martina Gedeck som Ulrike Meinhof

Gateslagsmål i Berlin

Sofi Oksanen: "Stalins kyr"

Utgitt i Finland: 2003
Utgitt i Norge: 2009
Originaltittel: Stalinin lehmät
Oversatt: Morten Abildsnes
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 431 

Forfatteren Sofi Oksanen debuterte med boka "Stalins kyr", som vel først for alvor ble kjent for norske lesere pga. tildelingen av Nordisk råds litteraturpris for "Utrenskning", forfatterens tredje roman, i 2010.

Boka handler i all hovedsak om Anna, bulimikeren som er dels finsk og dels estisk. Men den inneholder også historien om moren Katariina og hennes mor Sofia - dvs. tre generasjoner med kvinner. Katariina er blant de heldige utvalgte i Estland som får seg en finsk ektemann, uten at hun blir noe lykkeligere av den grunn. Ektefellene står nemlig langt fra hverandre, og forholdet blir ikke bare distansert pga. mannens reising og alkoholisme, men Katariina er heller ikke den enkleste å leve sammen med. Forholdet mellom mor og datter er også meget fjernt. Familien består i det hele tatt av tre meget ensomme og ulykkelige mennesker.

Katariina og Anna reiser ofte til Estland, og forventningene fra slektninger om at de skal ta med fine gaver og forbruksvarer fra Finland hver gang, blir etter hvert kvelende. Alle vil bare ha og ha, og bryr seg tilsynelatende lite om hvordan Katariina og Anna egentlig har det. Misunnelse og sjalusi preger familieforholdene, for i Estland mangler alle det meste. Ingen vil høre på når Katariina forsøker å få slektninger og venner til å forstå at alt ikke er bare idyll i Finland. Katariina får dessuten skylden for det meste som går galt i sine estiske slektningers liv.

Prostitusjon florerer i Estland, og av den grunn ønsker ikke Katariina at Anna skal røpe at hun har estisk blod hjemme i Finland. Hun er så redd for at datteren skal bli tatt for å være en estisk hore. Hele Annas oppvekst handler om å skjule sitt innerste bak et tykt skall, og av den grunn er det kanskje ikke rart at hun ender opp med en alvorlig spiseforstyrrelse som nettopp har den iboende effekt at hun ikke orker å ha noen tett inn på seg. Det å være bulimiker er dessuten en heldagsjobb. Eller som Oksanen beskriver det: å holde på sine 50 kilo er en heldagsjobb for Anna.

De fleste gangene jeg har kommet i snakk med andre om denne boka, har det vært fokusert på at den handler om bulimi og spying. Joda, dette er en vesentlig ingrediens i boka. Men vel så viktig er faktisk historien om hva som skjedde i Estland fra krigens dager og frem til løsrivelsen fra Sovjetsamveldet. Kommunismens fall og den gradvise overgangen til markedsøkonomi og kapitalisme har hatt sin pris i et land hvor alle har manglet nær sagt alt gjennom flere generasjoner. All overvåkningen som folk har blitt utsatt for, og hvor det minste feiltrinn kunne få uante følger, preger fremdeles menneskene i de landene som en gang var en del av Sovjet. Økning i kriminalitet, sexturisme, alkohol- og rusmisbruk - det meste som gjerne kommer når markedet flommer over av varer for første gang, mens folk flest likevel ikke har penger til å nyte godt av velstanden dersom de kun skal skaffe dem på lovlig vis. 

Forfatteren bruker mye symbolikk i handlingen, og det er nærliggende å tenke seg at Annas bulimi og spying er en metafor for det kvalmende i overflodsamfunnet i den vestlige verden. Kontrasten til de parallelle fortellingene om slektninger som ble sendt til Sibir og som virkelig sultet, er stor.

Historien i denne boka er rett og slett hjerteskjærende. Forfatteren er selv halvt estisk og halvt finsk, og underveis i lesingen var det ikke til å komme forbi at jeg mange ganger tenkte "hvor mye av dette er selvopplevd?" For så levende beskriver Oksanen både det å leve som halvt estisk ung kvinne i Finland, reisene til Estland, slektningenes skjebner, kommunismens fall, spiseforstyrrelsen m.m. Oksanens nokså særegne måte å skrive på, forsterket historien ytterligere. Boka fortjener terningkast fem. Det er ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med "Utrenskning", hvor jeg mener at språkføringen er sikrere enn i denne debutboka. Det bør for øvrig nevnes at Oksanen var 26 år da hun debuterte med denne boka!

Jeg kommer til å følge Oksanens utvikling nøye i årene som kommer!

Sofi Oksanen

Vinnerne av filmkonkurransen!

Da er vinnerne av konkurransen trukket! 

Vinner nr. 1: Venstregaerning ("Flyvende dolker")

Vinner nr. 2: Karin ("Who´s afraid of Virginia Woolf")

Vinner nr. 3: Askeladden ("Vann")

Vinner nr. 4: Oddvar ("Hero")

Gratulerer! 

Jeg takker så mye både for interessen for å delta i min lille konkurranse samt for tips om gode filmer! Et lite knippe av dem har jeg allerede sett, men her var det like fullt mye spennende! Jeg kommer til å jobbe meg gjennom lista i løpet av høsten og vinteren!

;-) Rose-Marie

Simon Montefiore: "Sasjenka"

Utgitt: 2009
Originaltittel: Sashenka
Oversatt: Erik Johs. Krogstad
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 593

I denne historiske romanen fra Russland møter vi Sasjenka som 16-åring i St. Petersburg i 1916. Hun har vokst opp som et forsømt barn av en fjern far og en livsnytende mor. De er, sin jødiske herkomst til tross, omtrent for adelige å regne, og pleier omgang med tsaren og Rasputin. Da dette forsømte barnet tas under onkelen Mendels vinger, og han introduserer henne for Marx´ lære, er Sasjenka mer enn lærevillig. Endelig betyr hun noe, endelig kan hun gjøre nytte for seg.

Tsarfamiliens fall og det vi i dag kjenner som den russiske revolusjon, nærmer seg. Men opprørerne lever et meget farlig liv! Og selv om Sasjenka er en ung kvinne, havner hun raskt i klørne til tsarens etterretningsvesen.

I 1939 er Sasjenka en middelaldrende, gift kvinne med to barn. Fremdeles er hun en vakker kvinne, men under kommunismen har personlige forhold og hensyn måttet vike for partiets skyld. Alle har å gjøre sin plikt, og selv ikke ekteskapet hun har inngått med Vanja er basert på annet enn plikt. Han står Stalin nær, og jobber i det hemmelige politiet. Hele tiden opplever de at venner og bekjente forsvinner. Fordi partiet er ufeilbarlig regner de med at dette var enda noen falske mennesker som hadde båret masker. For ingen ble forfulgt uten at det forelå en grunn til det! Men om Sasjenka ikke nærer de varmeste følelser for sin mann, elsker hun sine to barn over alt på jord!

Så skjer det fatale at Sasjenka forelsker seg og innleder et lidenskapelig kjærlighetsforhold til forfatteren Benja Golden. Så intenst lykkelig har hun aldri vært i hele sitt liv! De kan rett og slett ikke få nok av hverandre. Og med ett fremstår alle ofrene hun har foretatt for kommunistpartiet så langt i livet som nærmest meningsløse. En tilfeldighet fører imidlertid ikke bare henne, men også ektemannen og elskeren over kanten av stupet. Alle tre arresteres og anklages for konspiratoriske handlinger, herunder spionasje. Og det som følger er så gruoppvekkende at dersom det aldri hadde skjedd i kommunismens Russland, ville jeg ansett det som spekulativt fra forfatterens side å skrive om det på den måten han gjør. Uten at jeg vil si at han "gasser" seg i tragediene ...

På midten av 1990-tallet får en ung historiker - Katinka - i oppdrag å lete i Sovjets hemmelige arkiver etter spor som kan forbinde den aldrende Roza med hennes ukjente russiske familie. Hvem er Roza? Hvor ble det av broren Carlos? Og er foreldrene døde eller i live?

Boka er delt i tre tidsepoker og forteller historien om tiden før den russiske revolusjon, tiden rett før den andre verdenskrig og forholdene etter kommunismens fall på midten av 1990-tallet. I flere bokanmeldelser jeg leste før jeg begynte på denne boka, fremheves det at språket er så dårlig. Jeg var derfor spesielt oppmerksom på dette mens jeg leste boka. For det første opplevde jeg språket som helt greit. Jeg synes ikke forfatteren brukte så mange klisjeer heller. Derimot opplevde jeg at forfatterens fortellerstil kanskje ikke var så litterær, men mer oppramsende i stilen. Og når jeg vet at dette er hans debutroman og at han tidligere kun har skrevet dokumentarer, så er det vel nærliggende å beskrive hans skrivemåte som litt dokumentarisk i stilen. Jeg må uansett legge til at ikke én gang ble jeg sittende og irritere meg over språket! Kanskje skyldes dette at jeg ble helt oppslukt av boka?

Etter en litt treg start ble jeg altså fullstendig bergtatt av historien. Spesielt den delen av boka som omhandler forholdene før andre verdenskrig gjorde et sterkt inntrykk på meg! I denne historiske epoken under Stalin var paranoiaen så utbredt at ingen kunne føle seg trygge. Forfatterens kunnskaper både om Russland generelt og denne perioden spesielt samt hans evne til å beskrive den frykten enkeltmenneskene levde med, synes jeg er imponerende. Jeg kommer nok til å være på utkikk etter bøker som omhandler forholdene i gulagene etter å ha lest denne boka. Det er nesten ikke grenser for menneskenes ondskap - særlig ikke når tortur og groteske avhørsmetoder er satt i system og legitimert av et totalitært regime! Historien gjorde tok ganske enkelt innersvingen på meg! At boka er mursteinlignende i formen ... det glemte jeg relativt fort. Jeg lærte mye om Russlands historie gjennom å lese denne boka.

Terningkast fem.

"Oyster farmer" (Regissør: Anna Reeves)

Innspilt: 2005

Nasjonalitet: Australia

Skuespillere: Alex O'Lachlan (Jack), Jim Norton (Mumbles) og Diana Glenn (Pearl)

Spilletid: 90 min.

John Flange dukker opp som en frisk pust i det avsidesliggende lille lokalsamfunnet hvor den ene bygdeoriginalen etter den andre lever av østersdyrking. På fritiden er de stort sett opptatt av å drikke seg sanseløst fulle. At en kjekk ung mann har dukket opp, går ikke upåaktet hen for den lokale skjønnheten Pearl.

Nokså tidlig etter ankomst begår Jack et tyveri på et fiskemarked. Målet er å fremskaffe penger til søsteren, som er syk. Planen er egentlig vanntett. Han putter utbyttet ned i en konvolutt og sender den til seg selv. Da politiet ankommer, er han i likhet med de øvrige svært så forundret over hvor det ble av tyven og hva som egentlig skjedde.

Problemet er bare at konvolutten med pengene ikke dukker opp. Da Pearl, som Jack i mellomtiden har innledet et forhold til, åpenbart har et forbruk hun ikke under noen omstendighet har midler til å forsvare, faller Jacks mistanke på henne. Kan hun ha stukket av med konvolutten?

Mens handlingen skrider frem, møter vi den ene skrullete originalen etter den andre. De fleste har flyktet fra et eller annet, i håp om å få fred og ro langt, langt borte fra folk. Faren til Jacks østersdyrkende sjef var rett og slett ubetalelig der han lirket av seg den ene knusktørre livsvisdommen etter den andre. Hans karakteristikker av de andre i lokalsamfunnet fikk meg gang på gang til å skrattle og spole tilbake for å høre replikkene en gang til! Jeg lærte for øvrig en hel del om østersdyrking, særlig om gyteprosessene, og koste meg mens jeg så filmen. Den kommer likevel ikke til å gjøre noe varig inntrykk.

Alt i alt en litt over middels grei film, som fortjener en firer på terningen.

Konkurranse

Jeg nærmer meg med stormskritt 2000 besøkende på bloggen min! Dette må selvsagt feires med en liten konkurranse.

Anbefal en film og bli med i trekningen av en av de fire filmene nedenfor! Kom gjerne med ønsker! Den 10. oktober setter jeg sluttstrek,  og da trekker jeg fire vinnere. (Samtlige filmer er helt nye. Du får frem mer informasjon om filmene ved å klikke på DVD-coverne nedenfor.)

Ian McEwan: "Solar"

Utgitt: 2010
Originaltittel: "Solar"
Oversetter: Halvor Kristiansen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 320 

Michael Beard er en middelaldrende mann som for atskillige år siden mottok nobelprisen i fysikk. Dette har han flytt på siden, og uten at han egentlig orker å innrømme det overfor seg selv, har han seilt inn i de middelmådiges rekker. For å si det som det er, så er det lenge siden han har prestert noe som helst som er verdt å nevnes.

Michaels femte ekteskap er i ferd med å havarere i år 2000. Selv er han notorisk utro, men nå har altså hans femte kone tatt igjen med samme mynt. Det hele er forsmedelig! Det gjør ikke saken noe bedre at det er noksagten av en rørlegger som var inne i bildet da han og kona pusset opp huset, og som har en IQ på høyde med ... ja, ikke særlig imponerende, slik Beard ser det. Og dette .... dette har altså hans vakre kone innledet et forhold til! Men som om ikke det var nok, har hun i tillegg innledet et forhold til Michaels kollega, en yngre vitenskapsassistent.

Mens det hele ser som verst ut, oppstår det forviklinger mellom konas to elskere, og det ender med offentlig skandale. Ekteskapet står ikke under noen omstendighet til å redde, men Michael klarer seg alltids. Akkurat hva det er som gjør at han, fetladen, skallete og eldre mann, har draget på damer i det hele tatt, begynner også han selv å undre seg over. Kanskje er det så enkelt som at han fremkaller et behov hos enkelte kvinner for å redde ham? 

"Da han kom ut av dusjen og så det kjegleformede, rosa forfallet i det duggvåte, heldekkende speilet, tørket han bort duggen, stilte seg foran det, studerte kroppen sin og måpte. Hva for slags selvbedragerske mekanismer hadde i så mange år fått ham til å tro at dette utseendet var forførende? De tåpelige hårtustene på høyde med øreflippene som fremhevet skalletheten, det nye fettet som duvet som en gardin under armhulene, den uskyldige idiotien ved den svulmende magen og baken. En gang i tiden kunne han forbedre speilbildet sitt ved å trekke skuldrene bakover, rette seg opp i ryggen og spenne magemusklene. Nå ble anstrengelsene drapert i menneskefett. Hvordan skulle han kunne holde på en så ung og vakker kvinne som henne?"

Mens Michael Beard halvhjertet går inn for å redde verden fra global oppvarming, kommer han over noen papirer som gjør at han igjen kan gjenoppstå som skaperen av glitrende idéer. Dersom disse idéene bare hadde vært hans egne ....

Om ikke dette er den mest fantastiske av Ian McEwans bøker, er den uten tvil den morsomste! Med erkebritisk og beksvart humor beskriver McEwan Michael Beard og hans møter med ulike kvinner. Jeg skogglo meg gjennom denne boka, som til slutt tok fullstendig av! Det er virkelig ikke mange som har ordene så til de grader i sin makt som denne forfatteren. Og han må ha lest ikke rent lite fysikk for å kunne skrive en slik bok. Her hagler det nemlig med kunnskaper om alternative energikilder, kvantefysikk, fotosyntese, økologi og dens like. Alt krydret med beskrivelsen av Michael Beards kyniske og mannssjåvenistiske tilnærming til kvinner, kjærlighet og sex, der han utelukkende søker etter øyeblikkets nytelse. 

Dersom du ikke har tenkt å lese mer enn et lite knippe av høstens nyheter på bokfronten, bør du i alle fall få med deg denne!

Jeg gir terningkast fem til denne boka. Og det er en sterk fem´er også!

"Bird" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 1988
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Forest Whitaker, Diane Venora, Michael Zelniker, Samuel E. Wright, Keith David, Michael McGuire, James Handy, Damon Whitaker, Morgan Nagler, Arlen Dean Snyder, Sam Robards
Spilletid: 154 min.

Charlie Parker, også kalt Bird, ble født i 1920. I løpet av sitt korte liv (som endte da han var 34 år) markerte han seg som en formidabel jazzsaksofonist. Hans helt særegne musikkstil gjorde ham til en av de største jazzmusikere noen sinne.

I filmen møter vi ham som voksen mann, og han har allerede gjort seg bemerket i Amerikas jazzverden. Dessverre ligger han under for både alkohol og heroinmisbruk, og dette gjør ham tidvis meget vanskelig å samarbeide med. Dessuten var det i aller høyeste grad medvirkende til at han aldri klarte å tjene noe særlig på musikken sin, men forble temmelig fattig. Han og vennen Dizzy Gillespie ble ansett å revolusjonere jazzen.

Foruten at musikken i denne filmen er vanvittig god samt at skuespillerprestasjonene er formidable, er miljøskildringene i filmen meget troverdige. Forest Whitaker spiller Bird med en så intens innlevelse at det rett og slett ikke kunne vært gjort bedre! Og Diane Venora som Birds kone Chen var ikke noe dårligere!

Noe jeg ikke visste fra før av var at Charlie Parker var gift med en hvit kvinne. Selv om de levde og bodde i Nord-statene, kunne ikke det være enkelt i 40-50-årenes USA. Dette var tross alt lenge før segregeringslovene ble opphevet og Martin Luther King ble en helt og foregangsmann i kampen mot rasisme. Men som et paradoks nevner jeg at filmen ble innspilt i 1988, og ikke én gang finner det i denne filmen sted en het scene mellom ektefellene. Antakelig ville dette vært for sterk kost for det amerikanske publikum i 1988 ...

For øvrig synes jeg filmen med fordel kunne ha vært litt kortere. 2,5 timer ble i lengste laget.

Filmen fortjener etter mitt skjønn terningkast fem.

Jamie Ford: "Hotellet på hjørnet av bitter og søt"

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Hotel on the corner of Bitter & Sweet
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 284

Vi befinner oss i Seattle på 1980-tallet, og Henry som er annen generasjons kineser i USA er vitne til at et gammelt nedlagt hotell gjenåpnes. I kjelleren befinner eiendelene til et tredvetalls japanske familier seg. Dette var japanere som ble deportert som en direkte følge av japanernes angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941.

Åpningen av hotellet gjør at Henry ser tilbake på tiden under andre verdenskrig. For faren var det svært viktig at Henry lyktes i å bli godt integrert, samtidig som han ikke måtte glemme sin kinesiske bakgrunn. Hjemme ble han tvunget til å snakke engelsk, og dette til tross for at foreldrene knapt forsto språket. De var dessuten livredde for at Henry skulle bli tatt for å være japaner, så han ble tvunget til å gå med en button hvor det sto "Jeg er kineser". Henry ble sendt til en prestisjeskole. For å få stipend måtte han jobbe på kjøkkenet, og det var der han møtte Keiko. Keiko var japansk, og dette var ikke uproblematisk for Henrys foreldre. De hatet japanere. Mellom Henry og Keiko oppsto det noe helt spesielt - antakelig fordi de begge var av utenlands herkomst på en skole med nesten bare hvite elever.

Etter at japanerne angrep Pearl Harbor, var det ikke enkelt å være japaner i USA. Amerikanerne er kjent for å bli paranoide når enkelte folkeslag gjør noe mot dem, og det forhold at Japan angrep stillehavsflåten, førte til en paranoid tilnærming til samtlige japanere som bodde i USA (slik vi har sett dem holde på mot kommunister under den kalde krigen og mot muslimer etter 11. september 2001). Et helt folk ble kollektivt avstraffet. At de faktisk hadde flyktet fra Japan i sin tid, hjalp ikke det minste. De ble ansett som potensielle spioner, hele gjengen.

Denne boka forteller historien om hva som skjedde med japanerne. De ble utsatt for hva man i dag vil kalle regelrette overgrep. Ikke bare ble de utsatt for forfølgelse av helt urimelig karakter, men det hele endte med at de ble deportert og sendt i konsentrasjonsleire, hvor de levde under svært kummelige forhold. At dette ikke er veldig kjent selv den dag i dag, skyldes ene og alene at det alltid er seierherrene som skriver historien.

For Henry og Keiko medførte interneringene av japanerne at deres veier skiltes. Henry klarte aldri å glemme Keiko, selv om han giftet seg og fikk en sønn. Hun var og ble hans første store kjærlighet. Og fordi Henrys foreldre, dvs. spesielt faren, la så mange hindringer i veien for de unge, kunne de heller ikke kommunisere med hverandre pr. brev. Straffen for å ha kontakt med japanere var nådeløs! Henrys far sluttet ganske enkelt å snakke med ham. Spørsmålet er om Henry noen sinne får se Keiko igjen ...

Dette er en spennende og interessant roman om en del av historien som er lite kjent. Jamie Fords debutbok er ikke et litterært storverk, men er på den annen side langt fra dårlig skrevet. Jeg opplevde at historien fengslet meg, selv om det glippet en del på slutten. Da sto banalitetene litt vel mye i kø, synes jeg. Noen ganger er det imidlertid herlig å bare gi seg hen til en bok som rommer en søt historie om ulykkelig kjærlighet. Dette er en slik bok! Jeg likte vekslingen mellom nyere tid med en Henry som nettopp var blitt enkemann, og tilbakeblikkene til andre verdenskrig hvor han og Keiko var pur unge og forelsket i hverandre. Sånn sett har boka alle de ingrediensene som skal til for å bli en bestselger, og det har den jo også blitt! Like fullt ender jeg med å gi terningkast fire. Dog en sterk firer .... Det er slutten på boka som trekker ned helhetsinntrykket. 

"Fangene i Auschwitz" (Regissør: Andy DeEmmony)

Rettssak mot Gud


Innspilt: 2008
Originaltittel: God on Trial
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Stellan Skarsgård, David De Keyser, André Oumansky, Dominic Cooper, Blake Ritson, Rupert Graves, Eddie Marsan, Joseph Muir, Stephen Dillane, Jack Shepherd, Ashley Artus
Spilletid: 86 min.

En gruppe jødiske menn befinner seg i dødsleiren Auschwitz under andre verdenskrig, og for hver dag som går inndeles de i grupper som får leve og grupper som må dø. Mens de venter på sin skjebne, setter de Gud på tiltalebenken. Hvordan kan en gud som elsker dem, som spesielt elsker det jødiske folk, utsette dem for disse lidelsene? Kan han være en barmhjertig og rettferdig gud når han lar Hitler og nazistene langt på vei lykkes i å utrydde jødene som folk. Hvorfor lar denne guden dem miste all sin verdighet, all sin menneskelighet? Har han byttet side?

Med en av fangene som dommer i rettssaken (spilt av Stellan Skarsgård) gjennomgår fangene alle prøvelsene jødene har vært utsatt for i historiens løp. Hva er meningen bak alle prøvelsene? Har Gud en høyere plan for dem, som gjør lidelsene til noe meningsfyllt? Kommer de f.eks. til å vende tilbake til Israel, det forgjettede land, til slutt? Eller er han rett og slett en ond gud? Og til slutt avsies dommen: er Gud skyldig eller er han det ikke?

Dette er en besnærende film så fullstendig annerledes alle andre filmer jeg har sett som omhandler temaet Holocaust. Ekstra interessant blir det når rammen for filmen er en busslast med turister som besøker Auschwitz og får vite en liten flik av hva som egentlig skjedde for over 50 år siden. Parallelt med deres besøk er vi stadig innom brakkene hvor tiden skrus mer enn 50 år tilbake. Jeg har selv vært en av mange som har besøkt Auschwitz-Birkenau, og som har vandret mellom brakkene i denne konsentrasjonsleiren som var den verste av de alle under Hitler-Tysklands regime. Og kanskje nettopp derfor ble jeg sterkt følelsesmessig berørt av denne filmen. Skuespillerne var for øvrig meget gode, og underveis satt jeg og tenkte at du verden for et teaterstykke dette kunne ha blitt!

Terningkast seks.

Gaute Heivoll: "Før jeg brenner ned"

Utgitt: 2010
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 303

Jeg hadde virkelig aldri hørt noe som helst om denne forfatteren før jeg nokså tilfeldig snublet over denne boka nå i høst. Og når det i Bokklubbens presentasjon av boka kan leses at Gaute Heivoll har et rikt forfatterskap bak seg, så lurer jeg selvsagt på hvor jeg har vært de siste årene ... Etter å ha lest "Før jeg brenner ned", er jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skal lese mer av denne forfatteren! For å fortelle og skrive, det kan han!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal karakterisere denne boka. På den ene side er den en slags selvbiografi, og på den annen side nesten en dokumentar. For det er to parallelle historier som fortelles; en om forfatteren selv og en om gutten som vokste opp til å bli pyroman. Hva var det egentlig som gjorde ham slik? Han som var så flink og snill hele tiden? Hvordan kunne han så til de grader ødelegge sitt eget og andres liv?

Det året forfatteren kom til verden i en liten bygd utenfor Kristiansand i 1978, gikk det altså en pyroman løs i Finsland. Denne pyromanen herjet rundt i en måneds tid før han ble tatt. I løpet av denne tiden skapte han stor frykt blant innbyggerne i bygda. Det ene hjemmet etter det andre brant ned til grunnen, til stor sorg for dem det gjaldt. Om vi ikke akkurat får noe svar på hva som gjorde at gjerningsmannen ble pyroman, så er det i alle fall et interessant personportrett som tegnes av en person som virkelig har eksistert. Samtidig forteller forfatteren om sitt eget liv og hva som var avgjørende i forhold til at han valgte forfatterskapet som levevei og hoppet av jusstudiet mens faren hans lå på det siste, kreftsyk og døende.

"Før jeg brenner ned" er virkelig en svært spesiell bok! Jeg ble meget fascinert under lesingen av den! Og rent litterært er dette noe av det bedre jeg har lest innen norsk litteratur! Denne boka er faktisk så god at jeg forventer at den kommer til å få en rekke priser utover høsten. Grensene mellom det faktiske og det fiktive flyter litt ut, uten at jeg egentlig la særlig vekt på dette underveis i lesingen. Forfatteren har åpenbart intervjuet mange av sambygdingene om det som en gang hendte når han har drevet reseach, men hvilke tanker mennesker som for lengst er døde gjorde seg underveis, må forfatteren selv ha diktet opp. Dette har han imidlertid gjort så nydelig at hensynet til de involverte er ivaretatt på en meget omsorgsfull måte. Det som gjør boka ekstra spennende er at både pyromanen og forfatteren har en del felles trekk. Begge er/var snille, pliktoppfyllende og flinke. Så hva var det som egentlig gjorde at det gikk så galt for den ene, mens den andre - altså forfatteren - klarte seg så bra? Kun tilfeldigheter eller iboende egenskaper hos hver av dem? Kanskje er de fleste av oss en eller flere ganger i løpet av livet en hårsbredd fra den totale katastrofe - mer eller mindre uten at vi er klar over det selv? Eller ... ?

Terningkast fem fra meg!



NrK har dessuten intervjuet forfatteren her. 

"Dirty Pretty Things" (Regissør: Stephen Frears)

Innspilt: 2003
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Audrey Tautou, Chiwetel Ejiofor, Sergi Lopez
Spilletid: 95 min.

Okwe er en illegal innvandrer i London. Han har flyktet fra sin fortid som lege i Nigeria, og tar nå til takke med underbetalte jobber for å overleve. Frykten for å bli avslørt og sendt tilbake til hjemlandet er overhengende absolutt hele tiden. For å klare seg jobber han nesten døgnet rundt - om natten som resepsjonist på et hotell og om dagen som drosjekjører.

Okwe deler leilighet med den tyrkiske kvinnen Senay (spilt av Audrey Tautou). Hun er stuepike på samme hotell som Okwe. I motsetning til Okwe har hun lovlig opphold idet hun har søkt asyl og venter på at søknaden skal bli behandlet. Det er imidlertid i strid med asylbetingelsene å jobbe. Historien gir imidlertid ikke noe svar på hvordan hun ellers skulle ha klart seg. Innvandringsmyndighetene ligger imidlertid bokstavelig talt i buskene og spionerer på henne og følge med på at hun ikke jobber eller har losjerende boende hos seg.

En dag finner Okwe et menneskehjerte toalettet på et av hotellets rom. Da han tar dette opp med sjefen sin, skjønner han med ett at sjefen er innblandet i ulovlig handel med organer. Han kan ikke gå til politiet med saken uten å risikere å bli utvist fra landet. Da sjefen får nyss i at Okwe faktisk er lege, settes han under et umenneskelig press for å være med på de tvilsomme operasjonene som finner sted på et av hotellets rom. Hvor ulovlige innvandrere "gladelig" gir fra seg en nyre for å sikre seg falske identitetspapirer ... Parallelt følger vi Senay som utsettes for det ene fornedrende overgrepet etter det andre ... Til slutt er det nok, og hun og Okwe går inn for å ta sjeen i egne hender.

Jeg tviler ikke på at slike ting som dette skjer i virkelighetens verden. Likevel var det noe med filmen som gjorde at jeg ikke helt klarte å tro på historien. For det første er det vanskelig å tro på at organhandel skulle skje på et lurvete hotellrom i et så sivilisert land som England. For det andre spilte sjefen så lite troverdig som det går an. Jeg tenker at en som driver med noe så suspekt som organhandel ikke går rundt og brisker seg slik som denne personen gjorde. 

Nei, jeg trodde rett og slett ikke på historien om organhandel. At det derimot finnes mange illegale innvandrere i hele den vestlige verden, som blir grovt utnyttet pga. sin sårbare situasjon, har jeg ingen problemer med å skjønne. For øvrig spilte både Audrey Tautou og Chiwetel Ejiofor helt greit, men ikke glitrende. Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen en sterk treer på terningen eller en svak firer, men heller i retning av det første. Terningkast tre!

"Invictus" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Morgan Freeman, Matt Damon
Spilletid: 128 min.

Nelson Mandela (i Morgan Freemans skikkelse) er nyvalgt president i Sør-Afrika i 1994, etter at han har sittet innesperret på Robben Island i nesten 30 år. Utfordringene i landet er enorme, og motsetningene mellom fargede og hvite er nærmest uoverstigelige. For å få fortgang i prosessen mot en felles, forent fremtid hvor det er plass både for fargede og hvite, fattige og rike, trenger han noen symbolsaker som alle kan enes om. Folket - for ikke å si folkene - han er satt til å lede består av hvite som frykter en gjengjeldelsespolitikk etter mange års undertrykkelse av urbefolkningen, mens det er mye hat og bitterhet hos de fargede pga. alle overgrepene som har blitt gjort mot dem fra de hvite makthavernes side i årenes løp. Og det blir sagt om Mandela at selv om han var i stand til å vinne valget, så betyr ikke det at han er i stand til å lede landet. 

Mandela gjør i første omgang de hvites frykt overflødig. Han trenger hjelp fra dem som faktisk har styrt landet tidligere, og ønsker å inkludere dem i politikken og byråkratiet. Han gjør det dessuten til sitt mantra å forsone og tilgi. Ikke én gang tillater han seg å se bakover. Det er fremtiden og bare den han er opptatt av. Hans livvakter skal være hyggelige og blide - ikke uhyggelige og sure slik de var det for den tidligere hvite presidenten. Hans evne til å se mennesker gjør at han fort blir populær i alle leire. 

Mandela bestemmer seg for å engasjere seg i rugby-landslaget. De spiller elendig og blir stort sett utskjelt og latterliggjort i offentligheten. Rugbylaget har for øvrig vært de hvites lag, men Mandela ønsker å gjøre dette til alles lag, på tvers av raseskiller. Han tror fullt og fast på at laget kan vinne VM i 1995, og i den forbindelse tar han kontakt med lagets kaptein Francois Pienaar (spilt av Matt Damon). Under møtene snakker Mandela varmt om ledelsesstrategier og måloppnåelse, og gradvis vinner han Pienaars respekt. En helt annen glød kommer over landslagskapteinen og laget, og de går inn for oppgaven med stort pågangsmot. 

Det er alltid en sann fornøyelse å se filmer som Clint Eastwood har regissert! Filmene hans oser av kvalitet. Temaene i Eastwoods filmer har en tendens til å handle om fordommer som det blir røsket kraftig opp i, slik at man til slutt sitter igjen som et litt klokere menneske enn man var forut for dette. Og med to så solide skuespillere som Morgan Freeman og Matt Damon MÅ det jo bli et godt resultat! Jeg visste ingenting om rugby før jeg så denne filmen. Jeg visste heller ikke hvilken rolle rugby spilte spesielt det første året da Mandela var president. Sånn sett lærte jeg noe om begge deler. Denne filmen kompletterte dessuten det bildet jeg hadde dannet meg av Nelson Mandela etter å ha sett filmen "Farvel Bafana" som handler om noen av hans år på Robben Island. Alt i alt en svært vellykket film som handler om så uendelig mye mer enn rugby! 

Terningkast fem!

"Hemmligheten i deres øyne" (Regissør: Juan José Campanella)

Innspilt: 2009
Originaltittel: El secreto de sus ojos
Nasjonalitet: Argentina, Spania
Skuespillere: Ricardo Darin, Soledad Villamil, Pablo Rago, Javier Godino, Gulliermo Francella
Spilletid: 129 min.

Omsider fikk jeg sett denne filmen fra Argentina, som fikk Oscar som beste utenlandske film i år! Filmen var i grunnen nokså annerledes enn hva jeg forventet, men jeg ble likevel ikke skuffet!

Benjamin Espósito har etter et helt liv i rettsvesenet gått av med pensjon, og har nå bestemt seg for å skrive en roman. I stedet for å dikte opp en historie, bestemmer han seg for å skrive om en 30 år gammel mordsak, som han aldri har klart å glemme. Historien er tragisk og handler om en ung kvinne som ble voldtatt på den mest bestialske måte og deretter drept. Enkemannen var helt knust av sorg. Etterforskningen av drapet var alt annet enn enkel. Ikke bare var politiet inkompetent og likegyldig, men dette ble ytterligere komplisert pga. omfattende korrupsjon i landet. Dessuten fantes det ikke spor på åstedet, og Espósito er derfor henvist til å bruke alt det han kan oppdrive av kløkt og oppfinnsomhet.

Espósito ble dypt grepet av enkemannen Ricardo Morales´ dype sorg over tapet på sin unge kone, som han kun rakk å være gift med i kort tid og som han elsket over alt på jord. Ved hjelp av en god kollega Sandoval og hans overordnede Irene, som Espósito er hemmelig forelsket i, går han løs på etterforskningen med stor iver. Nettopp fordi Argentina var et korrupt land på midten av 1970-tallet, var det etter hvert med fare for eget liv at han involverte seg i saken.

Mens Espósito skriver, påvirkes ikke bare måten han husker eller tolker fortiden på. Også hans liv her og nå berøres. Og det på en slik måte at han ikke lenger kan forholde seg til at han kun er en observatør. For hva gjør han da han oppdager at Ricardo Morales har tatt loven i egne hender? Og vil han til slutt våge å vise Irene hva han føler for henne?

Dette er en flott film som jeg tror jeg vil få glede av å se flere ganger. For det er så mange lag i historien at det skal godt gjøres å få med seg alle detaljene den første gangen man ser den. Jeg synes det er spesielt spennende med filmer fra Latin-Amerika, bl.a. fordi det ofte gnistrer av magi mellom hovedpersonene. Historiene er dessuten annerledes enn hva europeisk og amerikansk film kan by på. Bare måten den aldrende Espósito og den fremdeles vakre, eldre kvinnen Irene ser på hverandre ... Derav tittelen på filmen. De føler en gjensidig sympati med hverandre, og sikkert mye mer også, men det ble aldri noe mellom dem. Gjennom å trekke Irene med i bokprosjektet og vise henne hvordan han oppfattet mange episoder mellom dem tilbake i tid, spørs det om han kan vekke til live følelser og endre retningen livet hans har tatt så langt?

For øvrig vil jeg fremheve musikken og miljøskildringene - det litt gammelmodige og krimgåte-aktige som ligger som et slags mystisk slør over handlingen. Det er kanskje spesielt det siste som gjorde at jeg tenkte at denne filmen må jeg rett og slett se en gang til! Det gjør jeg ofte med filmer som gir meg mer enn ren underholdning der og da. 

Jeg gir filmen terningkast fem.

"Libanon" (Regissør: Samuel Maoz)

Innspilt: 2009
Original tittel: Levanon
Nasjonalitet: Israel, Frankrike, Tyskland
Skuespillere: Yoav Donat, Itay Tiran, Oshri Cohen, Michael Moshonov, Zohar Strauss, Dudu Tasa. Ashraf Barhom, Reymonde Amsellem
Spilletid: 94 min.

Denne filmen, som hadde release som DVD den 15. september, handler om de første dagene av Israels invasjon av Libanon i 1982. Handlingen foregår utelukkende inne i en tanks. Alt vi får se ut over dette, ser vi gjennom kanonsiktet.

Tre pur unge soldater befinner seg inne i tanksen. Ingen av dem har krigserfaring fra før av, og de har i alle fall ikke drept et menneske noen gang. De er utrustet med makt til å skille mellom liv og død, og selv er de beskyttet av tanksens tykke stålvegger. Og så er det ikke så enkelt likevel når det kommer til stykket ... Soldaten som har ansvaret for å skyte, opplever gang på gang at han ikke får det til. Han klarer ikke å skyte på menneskene han ser gjennom kanonsiktet, og skjønner noen ganger litt for sent at det er "dem eller oss".

Klimaet inne i tanksen er klastrofobisk, noe som understrekes gjennom en svært tett kameraføring. Guttene er omgitt av dritt, veggene er fulle av olje, sigarettsneiper dupper i vannet på gulvet, det er varmt, svetten renner og stemningen mellom soldatene er svært spent. Den eneste informasjonen de får fra omverdenen er det de ser gjennom kanonsiktet, og plutselig viser det seg at de har havnet på avveie. Etter å ha blitt truffet av fiendens raketter, virker ingen av instrumentene i tanksen. Kun noen tvilsomme falangister kan redde dem ut av det som begynner å ligne på en dødsfelle. Falangistene er dessuten svært interessert i den syriske krigsfangen de har inne i tanksen ....

Dette er den mest spesielle krigsfilmen jeg har sett noen gang! Og for en gangs skyld dreier det seg om en krigsfilm fullstendig uten et politisk budskap. Her er det ingen helter, og krigen fremstilles utelukkende som en demoraliserende prosess. Angsten som stiger inne i tanksen blir glitrende spilt. Og bare idéen om å fremstille en i utgangspunktet skremmende tanks på denne måten - fylt med redde unggutter - er rett og slett genial. Spenningen var så intens at jeg nesten sluttet å puste selv.

Terningkast fem (en sterk sådan!).

"Defiance" (Regissør:Edward Zwick)

Vågemot av de sjeldne


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Liev Schreiber, Daniel Craig og Jamie Bell
Spilletid: 131 min.


Filmen inneholder den ukjente historien om de tre brødrene Bielski som reddet en mengde med jøder fra den sikre død under andre verdenskrig. 

Vi befinner oss i Hvite-Russland i 1941, og tyskerne er på full fart inn i landet. Jødene lever et svært usikkert liv, og ryktene om nazistenes dødsleire har for lengst nådd dem, selv om mange nekter å tro at det kan være sant. 

Brødrene flykter inn i skogen for å finne beskyttelse mot nazistene, og i begynnelsen handler det kun om å overleve som best de kan. Foreldrene og andre slektninger er blitt massakrert og de kan ikke lenger finne trygghet i det de tidligere anså som sitt hjem. 

Etter hvert når ryktene om deres mot andre i samme situasjon, og strømmen av jøder på flukt vil ingen ende ta. Det bygger seg imidlertid opp til strid mellom de to eldste brødrene, Tuvia og Zus. Der Zus (i Liev Schreibers skikkelse) vil kjempe og drepe fienden, ønsker Tuvia (spilt av Daniel Craig) egentlig først og fremst å komme vekk fra nazistene. Zus velger å slå seg sammen med den russiske hæren, mens Tuvia konsentrerer seg om å få flyktningene til å bygge en solid flyktningeleir før vinteren kommer. Håpet er at de ikke skal miste seg selv eller sin menneskelighet oppi alt det grufulle som skjer. 

I begynnelsen har de få våpen, men med kløkt klarer de å få tak i fler. Etter hvert som nazistene kommer nærmere, utkjempes opptil flere slag. Mange ganger må de forlate alt de har bygget opp og flykte i full fart. Og når drap av én tysk soldat kunne redde tusenvis av jøders liv, så måtte alle prinsipper om livets hellighet legges til side. Her gjaldt det å overleve for enhver pris!

Filmen er basert på en sann historie. Og takket være brødrene Bielski ble 1200 jøder reddet under andre verdenskrig. Deres etterkommere utgjør i dag titusener av medlemmer. Medlemmer som egentlig aldri skulle vært født dersom disse jødene hadde lidd samme skjebne som de fleste andre i samme situasjon ... 

Som alltid når jeg ser filmer fra andre verdenskrig, som omhandler jødeforfølgelsen, blir jeg sterkt følelsesmessig engasjert. Jeg fatter ganske enkelt ikke hvordan det kunne gå an å beslutte å utrydde et helt folk på den groteske måten som nazistene la opp til ... Denne filmen er virkelig noe av det bedre jeg har sett innen genren andre verdenskrig og jødeforfølgelsen. Skuespillerne Liev Schreiber og Daniel Graig overbeviste til de grader i rollene som de rivaliserende brødrene Bielski. Og det er slett ikke et glorifiserende bilde som tegnes av jødene på flukt. Her beskrives den grådigheten som sult skaper, misunnelse og sjalusi, men også glede, kjærlighet og samhold - ja hele spekteret av så vel gode som dårlige menneskelige egenskaper. Dermed satt jeg igjen med en følelse av at det var en virkelig historie som ble fortalt - på godt og vondt! 

Jeg har tenkt mye på hvilken karakter jeg skal sette på filmen, men det må nok bli terningkast seks. Kombinasjonen av gode skuespillere, flotte kulisser, sann historie og flott regi tilsier at filmen faktisk har fortjent dette!