"Suffragette" (Regissør: Sarah Gavron)

Om britiske kvinners kamp for stemmerett

Britiske Sarah Gavron (f. 1970) debuterte som filmregissør med filmen "Brick Lane" som kom i 2007 (lenken peker til min bloggomtale av denne filmen). Før dette hadde hun jobbet med dokumentarfilm. 

"Suffragette" hadde Norgespremiere på kino 29. januar i år. 

Maud Watts er i begynnelsen av 20-årene, og året er 1912. Hun er gift med Sonny og de har en sønn. Både hun og ektemannen arbeider på et vaskeri i en liten forstad til London. Der jobbet også Mauds mor inntil hun døde av skadene etter en arbeidsulykke da Maud var fire år. 

Kvinnene har betydelig lavere lønn enn mennene, og dersom de av en eller annen grunn skulle falle i unåde hos sjefen, risikerer de å måtte gå på dagen. Uten arbeid og noen form for inntekt, går de rett inn i fortapelsen, for her finnes ikke noe sikkerhetsnett. Maud blir vitne til hvordan hennes motbydelige sjef trakasserer en av jentene på vaskeriet. Kvinnene på vaskeriet er fullstendig rettsløse i slike situasjoner, og kan i grunnen intet gjøre ... Fordi Maud gjennom sin tilstedeværelse forhindrer sjefen i å ta seg til rette overfor den unge jenta, straffer han henne og ber henne levere en pakke etter arbeidstid. På veien blir hun vitne til at en kvinne plutselig begynner å kaste stein mot butikkvinduer, mens hun roper ut slagord om at kvinner bør få stemmerett. Maud er skrekkslagen. 

De underbetalte kvinnene sliter seg ut på vaskeriet. Dette var før HMS ble oppfunnet ...

Da en av kvinnene på vaskeriet spør om Maud vil bli med på et møte i Suffragette-bevegelsen, som kjemper for at kvinner skal få stemmerett, blir hun litt engstelig med. Det er ikke mors beste barn som er med i denne bevegelsen. Og det krever mot å være med. Ved et uhell blir hele gjengen arrestert, og Maud tilbringer natten i fengsel. Da hun kommer hjem, er mannen hennes rasende. 

Maud ønsker seg noe mer ut av livet ...

Senere stiller Maud opp på høringer i Parlamentet, hvor politikerne vurderer å gi kvinnene stemmerett. Men først vil de høre om kvinnenes situasjon. Skepsisen er imidlertid massiv, fordi politikerne er overbevist om at kvinnene ikke vil bruke stemmeretten med fornuft ... Ikke har de tilstrekkelige kunnskaper, og ikke har de evner ...

Suffragette-kvinnene demonstrerer for retten til å stemme.

Senere kommer hun i kontakt med Edith Ellyn, som er lege og som bruker mannens apotek og sitt eget legekontor som "skalkeskjul" for suffragette-bevegelsen. Parallelt følger vi politiets arbeid med å kartlegge suffragette-bevegelsen, som man for en hver pris vil til livs. Da gjengen enda en gang blir arrestert, etter at den store lederen Emmeline Pankhurst har talt og oppfordret til sivil ulydighet, går politiet hardere til verks. Kvinnene kjemper på sin side for retten til å bli oppfattet som politiske fanger, ikke "bare" som opprørske bøller ... Og nå sultestreiker de. 

Persona non grata

Da Maud kommer ut av fengselet, får hun sjokk. Ektemannen hennes vil ikke ha noe mer med henne å gjøre, og slipper henne ikke inn i huset. Han orker ikke å ha en kone som kun bringer skam over familien. Så mister Maud også jobben sin. Uten noe sted å bo, tar hun opphold i en kirke, mens suffragette-bevegelsen bringer henne mat. Nå har hun ikke mer å miste, tror hun. Men forholdene skal bli atskillig verre ... Sammen med de andre suffragette-kvinnene pønsker de ut en storstilt plan ...

Maud arresteres

Dette er en film som gjorde inntrykk på meg! Jeg kjente ikke til at britiske kvinner gikk så radikalt til verks for å kjempe frem retten til alminnelig stemmerett for kvinner. Kvinnene ble møtt med forakt, og de risikerte alt - både ekteskap og barn - ved å kjempe for det de trodde på. Et av høydepunktene i filmen er et brev Maud skriver til etterforskeren Steed. Han hadde under et avhør fortalt henne at "sånne kvinner som henne" ikke betydde noen ting i det store og det hele. I brevet forteller Maud ham at hun er akkurat like mye verdt som ham. Fra å være en sjenert og litt bondsk kvinne, har kampen for stemmerett lokket frem mer av det som bor i henne, nemlig en sjelden veltalenhet og en styrke som hun antakelig ikke ante at hun hadde selv. 

Emmeline Pankhurst (spilt av Meryl Streep) oppfordrer til sivil ulydighet

Måten suffragette-kvinnene ble behandlet på i sin samtid er også en viktig påminnelse om hva som skjer når spesielle grupper i et samfunn marginaliseres. Når mennesker ikke lenger har noe å tape, tar de store sjanser ... Når det er for en god sak, blir de helter - i alle fall i ettertiden. Når det er for en mindre god sak, kaller vi det gjerne terrorisme ... 

Britiske kvinner fikk alminnelig stemmerett først i 1928. En snevrere gruppe av kvinner fikk stemmerett etter fylte 30 år fra 1918 ... Til sammenligning fikk norske kvinner alminnelig stemmerett i 1913. 

Før jeg valgte å se filmen, visste jeg at anmeldelsene hadde vært nokså lunkne. Jeg hadde av den grunn ikke veldig høye forventninger på forhånd, og ble derfor virkelig positivt overrasket. Filmen er nemlig fin og engasjerende, og skuespillerne gjør en overbevisende rolletolkning. Carey Mulligan har etter hvert gjort seg nokså sterkt bemerket i flere filmer, og jeg synes hun kommer godt ut av det også i denne filmen. At Meryl Streep opptrer i kanskje to minutter i denne filmen, og brukes som trekkplaster, opplevde jeg derimot som noe provoserende - selv om jeg liker henne godt som skuespiller. Men det får liksom være måte på å tyne maks ut av minimal innsats, synes nå jeg ... Alt i alt en fin film, selv om tidskoloritten tidvis er noe klisjefylt. Noen av personene som opptrer i filmen, er for øvrig virkelige. Dette gjelder både Pankhurst, Davison, Lloyd George og kong Georg V. (Kilde: Wikipedia)

Jeg anbefaler filmen fordi den viser en interessant del av historien om britiske kvinners kamp for stemmerett!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Suffragette
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Maud Watts), Helena Bonham Carter (Edith Ellyn),  Meryl Streep (Emmeline Pankhurst), Natalie Press (Emily Davison), Anne-Marie Duff (Violet Miller), Romola Garai (Alice Haughton), Ben Whishaw (Sonny Watts), Brendan Gleeson (Steed), Samuel West (Benedict), Adrian Schiller (David Lloyd George)
Spilletid: 106 min.

"Son of Saul" (Regissør: László Nemes)

Mesterlig om Holocaust - Vinneren av Oscar som beste fremmed-språklige film

"Son of Saul" var en av de Oscar-nominerte i klassen beste fremmedspråklige film. (Den vant.) Ryktene om filmens mesterlighet hadde allerede versert en god stund. Dersom det var en film jeg virkelig hadde bestemt meg for å se, så var det nettopp denne! Filmen hadde Norgespremiere 19. februar. 

Den ungarske filmregissøren László Nemes (f. 1977) debuterte med "Son of Saul" i 2015, og han vant bl.a. Cannes Film Festivals Grand Prix og Golden Globe for beste fremmedspråklige film (som første ungarske film noen gang). 

Handlingen i "Son of Saul" finner sted i Auschwitz i oktober 1944. Saul er medlem av Sonderkommandoen i Auschwitz. Han er jøde og i jobben forventes det at han skal være med på å vaske "dusjene" etter ofrene som er gasset ihjel, og brenne dem i kremasjonsovnene etterpå. Tyskerne gjennomfører selve gassingen. Sonderkommando-arbeiderne fikk litt bedre vilkår enn andre fanger for å klare det fysisk anstrengende arbeidet med å lempe lik. Ved jevne mellomrom ble alle arbeiderne drept, og på denne måten forhindret tyskerne at det skulle være igjen vitner etter alle myrderiene.

Kameraføringen er hele tiden tett på Saul, og dette gjør at det meste av det som skjer rundt ham forblir litt diffust. Vi blir vitne til at enda et lass med fanger føres til garderobene og må kle av seg - før de gasses ihjel. Tyskerne roper at de må henge klærne sine på de tilmålte plassene, og de blir bedt om å skynde seg for at suppen de skal få etter på, ikke skal bli kald. Alt for å roe ned fangene, slik at panikken ikke skal ramme dem ... Fangene får selvsagt ikke suppe. Mens Sonderkommando-arbeiderne står og venter på at de skal rydde etter drapene, hører vi desperate skrik og vill banking på dørene - inntil det blir stille. Så er det deres tur til å lempe lik, og skrubbe gulv og vegger for blod og avføring, slik at den neste gruppen som skal gasses, ikke skal forstå hva de går til.

Saul gjør seg klar til å lempe lik ... 

Hvordan beholder man det menneskelige ved seg selv i en slik situasjon? Saul finner en gutt blant de døde. Han lever, men det er så vidt. Tyskerne tilkalles, og mens Saul står i bakgrunnen, kveler de gutten. Siden han overlevde, finner de ham interessant og sender ham til obduksjon. Saul følger med, og han kommer opp til legen - også han en fange - og ber om å få lov til å gi gutten en skikkelig jødisk begravelse. Han lyver og sier at dette er sønnen hans.

Ikke akkurat mye verdighet som preger den tyske SS-offiseren ...

Så følger vi Saul sammen med de andre Sonderkommando-arbeiderne, der det er om å gjøre å stikke unna gull fra de døde, fordi det er helt nødvendig å kunne bestikke noen før eller siden. Den som kan trekke frem et gullkjede fra skoen sin, berger gjerne livet sitt i gitte situasjoner. Dessuten skal vaktene ha sitt. Systemet er bygget opp slik at det skal bli noe til alle, og selve navet i Auschwitz er Kanada, der alle etterlatenskapene etter fangene sorteres og tas vare på. Der jobber det kun kvinner, og de er beinharde på forretninger og byttehandler. 

Tyskerne fremstilles lite flatterende, og annet er ikke å vente når temaet er Holocaust. "Herrefolket" fremstår nærmest som "untermensch" i de fleste situasjonene i filmen, mens fangene opptrer med verdighet. 

Vil Saul klare å få gitt gutten en skikkelig jødisk begravelse?

Saul får tak i liket til den unge gutten, og er fast bestemt på at han skal begraves på jødisk vis. Så begynner jakten på en rabbi ...

Dette er en av de sterkeste Holocaust-filmene jeg noen gang har sett! Årsaken til dette er blant annet kameraføringen, og det at vi kommer så tett på Saul. Dessuten er det noe med at mange av de sterkeste scenene forutsetter at vi bruker fantasien og ser for oss hva som skjer. Dermed "setter" bildene seg i hodet på en helt annen måte enn om vi hadde fått dette visuelt via lerretet. Alt handler om å overleve - nærmest fra den ene timen til den andre - og vi sitter bokstavelig fast i nakken hans, og puster i takt med ham. Dramaet er så intenst at jeg kjente at det borret seg inn under huden på meg. Géza Röhrig er i utgangspunktet ingen erfaren skuespillere, og egentlig er han poet. Fordi regissøren var fast bestemt på at karakterene i filmen skulle snakke sine karakterers eget språk, ble han valgt. Géza Röhrig  kommer fra det med bragd, og det er han og kameraføringen som i realiteten bærer filmen. Dette er rett og slett et meget originalt trekk fra regissøren, og medvirkende til at filmen har vunnet en rekke priser! Ikke én eneste gang hører vi en strofe av musikk, og er dermed helt henvist til den stemningen filmscenene i seg selv skaper. Den er tett, klaustrofobisk og hele tiden på bristepunktet av hva man kan tåle ... 

Denne filmen anbefaler jeg varmt! Den er mesterlig på alle tenkelige vis!

På grunn av sterke scener har filmen fått 15-årsgrense. 

Innspilt: 2015
Norsk tittel: Sauls sønn
Nasjonalitet: Ungarn
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Géza Röhrig (Saul), Levente Molnár (Abraham), Urs Rechn (Oberkapo Biedermann), Sándor Zsótér (Doctor Miklos Nyiszli), Todd Charmont (false Rabbi Braun) m.fl.
Spilletid: 107 min.

Cheung Chau Island - Hong Kong

Cheung Chau (Foto: RMC)

Dersom du er i Hong Kong og trenger en liten pause fra byens ståk og mas, passer det perfekt å ta en båttur ut til en av øyene utenfor Hong Kong. Da vi var i Hong Kong i fjor høst, valgte vi å reise både til Cheung Chau Island og Lamma Island. Dersom du ikke har tid til begge deler, anbefaler jeg Cheung Chau Island. Denne øya er den mest sjarmerende av disse to. At turistene foretrekker denne øya, merkes også på antall båter som går dit sammenlignet med Lamma.

Utsnitt av kart fra guideboka Eyewitness Travel Top 10 Hong Kong

Infrastrukturen langs kaia på Hong Kong-øya er helt upåklagelig, og det er godt merket fra hvor de ulike båtene går. Båten til Cheung Chau går fra pir 5, jf. kartet over. 

Kart over Hong Kong-øya, Kowloon, Lantau og øyene

Cheung Chau ligger ca. 10 km sørvest for Hong Kong-øya, og det tar ca. en time med båt til øya. Det bor ca. 23 000 mennesker på Cheung Chau. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

En gang var hovednæringen her fiske, men i dag er det turisme. Likevel må man kunne si at antall båter i bukta er helt overveldende, så jeg antar at fiske fremdeles har en relativt stor plass blant yrkene man kan velge blant her. Sør-Kina-havet er for øvrig så forurenset at man skal være litt forsiktig med å innta for store mengder sjømat. Det står ingen skilt utenfor restaurantene om at sjømaten er fisket lokalt eller er importert, men jeg tror man kan gå ut fra at det meste er fisket lokalt. Og bare for å ha sagt det: vi tok for oss av sjømaten, og det smakte fortreffelig. Min skepsis i forhold til mengdene går først og fremst på tungmetallene som hoper seg opp i forurenset sjømat. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Det går én hovedgate gjennom Cheung Chau, og her er det ikke tillatt med biltrafikk. Sykler er det derimot mengder av! Ingen kommer opp i særlig høyt tempo gjennom gatene, men man bør like fullt være obs på syklistene. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Hva gjør man ute på Cheung Chau Island? Man kan f.eks. dra til Pak Tai-tempelet, besøke pirat-grottene eller rett og slett gå rundt i butikkene og/eller spise et godt måltid med mat. Vi gjorde mest av det siste, i tillegg til at jeg selvsagt tok en del bilder. Ved å småspise litt her og der, fikk vi med oss en hel del. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Mange av dem som bor på Cheung Chau Island, jobber inne i Hong Kong og pendler til og fra jobb med båten. De gamle holder derimot tradisjonene i hevd, og dette er i seg selv noe av magien ved øya for oss turister, som strømmer til i hopetalls. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

I tidligere blogginnlegg fra Hong Kong har jeg nevnt dette med tørking av sjømat. På Cheng Chau så vi flere som denne mannen, som sitter og skreller reker som legges ut på brett, for deretter å tørke i sola. Langs gatene gikk det unge mennesker og tygget på tørkede reker, som snacks. Vi ble naturligvis nysgjerrige, og ble oppmerksom på poser med tørkede reker i mange av butikkene. Prisen var relativt stiv, for en liten pose med tørkede reker kostet fort opp mot 150-200 Hong Kong-dollar (tilsvarende ca. 150-200 norske kroner). 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Her forberedes dagens fangst for salg. De hygieniske forholdene var gode, etter hva vi kunne bedømme. Vi ble heller ikke syke etter å ha spist på et par-tre steder mens vi var på øya. (Noe feriemage må man selvsagt regne med når man er på den andre siden av jorda, og blir utsatt for andre bakterier enn vi er vant til, men heller ikke dét opplevde vi.)

Cheung Chau (Foto: RMC)

En lokal favoritt vi fant flere steder, var gratinerte østers. Like nydelig hver gang! 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Vi klarte også å rote oss inn på et fiskemottak, hvor flere grupper av arbeidere satt og renset reker, fisk og annen sjømat for salg. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Kakene og dessertene er også noe man bare må smake på turer som dette! Da kan slanking være slanking ... 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Kombinasjonen av semulegryn, alovera og alskens lokale frukter (dragefrukt, melon, fersken etc.) var helt fortreffelig! 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Denne mannens kundegrunnlag var nok ikke å finne blant turistene. Dette var rett og slett et slakteri, og her hang godsakene fremme. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Noe av det mest merkbare på Cheng Chau var tempoet. Her gikk det ikke fort, og det gjør nok at folkene her ute lever et relativt godt liv sammenlignet med det stressende og ikke minst støyende livet inne i Hong Kong. 

Jeg avslutter dette innlegget med noen flere bilder fra Cheng Chau. 

Havna i Cheung Chau (Foto: RMC)

Vareutvalget på Cheung Chau var det ingenting å si på (Foto: RMC)

Til Cheung Chau kom også asiatiske turister (Foto: RMC)

Havna i Cheung Chau (Foto: RMC)

Sykler i mengder på Cheung Chau (Foto: RMC)

Man kan leie seg sykkel på Cheung Chau (Foto: RMC)

På vei tilbake til Hong Kong-øya med båt fra Cheung Chau (Foto: RMC)

"Room" (Regissør: Lenny Abrahamson)

Om livet etter fangenskap - nominert til fire Oscars

"Room" er basert på Emma Donoghue´s roman med samme navn. Romanen var en av finalistene i Man Booker Prize i 2010, og den ble også en bestselger. 

Regissør Lenny Abrahamson (f. 1966) er irsk, og han har et lite knippe av filmer bak seg fra årene 2004 og frem til i dag. Jeg har ikke sett noen av dem, men etter å ha lest meg litt opp på ham på Wikipedia, skjønner jeg at det kan være vel verdt å gjøre noe med akkurat dét. Abrahamson har nemlig mottatt en del priser for filmene sine (riktignok flest fra Irland, hjemlandet hans), og de er spredt utover fire av de i alt fem filmene han har regissert. Det tyder etter mitt skjønn på at det er noe med hans filmer. 

Vi har vel alle i oss en viss undring for hva som faktisk får noen til å ville sperre inne et annen menneske i årevis, med formål å utnytte vedkommende seksuelt. Jeg har ikke lest så mange bøker om temaet, men det er nærliggende å tenke på Natascha Kampusch´ historie i boka "3096" (linken peker til min bokomtale). Historier som dette er likevel ikke helt sjeldne. At vedkommende, som uten å overdrive alltid er en mann, ikke ville ha fått tak i en kjæreste på annet vis, skjønner vi. Desto mer interessant er det å få vite hva som får fangen/offeret til å holde ut i år etter år, uten å bli fullstendig gal. "Room" inneholder en slik historie. 

"Room" hadde Norgespremiere 19. februar, og filmen er nominert til fire Oscar-priser. Den er nominert i kategorien beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Brie Larson), beste regi og beste manus. 

Kvinnen Joy har vært holdt i fangenskap i syv år, helt fra hun ble fanget som 17-åring. I alle disse årene har hun vært innesperret i en bunkers, som etter hvert har fått navnet Room. Hun har i løpet av fangenskapet fått sønnen Jack, som nå er fem år. Ved hjelp av iherdig innsats sørger hun for at kroppene deres holdes i form, selv om arealet de bor på er knøttlite. Her er det et lite te-kjøkken, to senger, et badekar og en vask. Hun leser for ham, lærer ham å lese og sørger i det hele tatt for at hans mentale utvikling stimuleres. Dette gir også henne mening, selv om hele situasjonen er både håpløs og svært begrensende for livsutfoldelsen. 

Hva kan man egentlig finne på, når man mangler det aller mest nødvendige?

Så og si hver natt får hun besøk av fangevokteren Old Nick. Fordi døra ut til den frie verden er beskyttet med kodelås, nytter det ikke å drepe ham mens han sover. De vil like fullt være innesperret ... Joy har tidligere forsøkt å slå ham i hodet med en hard gjenstand idet han kom inn, men han overmannet henne likevel umiddelbart. 

For å overleve i alle disse årene har Joy laget en slags fantasiverden for sønnen. Det er Room som er den virkelige verden, mens alt der ute i "The World" er på liksom. Siden Jack ikke vet om noe annet liv, aksepterer han dette. 

Etter hvert har Joy merket at tilgangen til nødvendighetsartikler fra Old Nick har skrumpet inn. Og en dag kommer sannheten frem. Han har allerede vært arbeidsledig en stund, og det er så vidt det går rundt. Den nøden de har merket på varetilgangen kommer med andre ord ikke til å bli bedre. 

Den eneste forbindelsen med omverdenen, er et
vindu i take.

Etter et basketak med Old Nick, der han nesten tar livet av Joy, skrur han av elektrisiteten i bunkersen. Joy og Jack fryser. Plutselig får Joy en idé; dersom hun kan få Old Nick til å tro at Jack er alvorlig syk, må han ta ham med til legen. Dette kan være en utvei, for da kan Jack rope om hjelp. Men Old Nick går ikke på dette ... 

Så pønsker Joy ut en ny plan. Jack skal late som om han er død, og hun skal pakke ham inn i gulvteppet deres. De øver på dette gang på gang, helt til Jack klarer å unngå å få panikk der han befinner seg, rullet inn i teppet. 

Jack går på dette, og han tar med seg det han tror er liket av gutten, og slenger det innrullede teppet med ham inni på lasteplanet i hans røde pickup. Etter noen kvartaler klarer Jack å hoppe av lasteplanet, og det er så vidt han unngår at Old Nick drar ham tilbake til bilen. Takket være en snarrådig hundeeier på tur, kommer han fri. Men stemmen hans er nesten bare i stand til å hviske, så det tar litt tid før han klarer å gjøre seg forstått. Jeg røper ingen store hemmeligheter ved filmen ved å si at også moren slipper fri og at Old Nick blir tatt, siden dette er en del av selve introen til filmen. 

Ikke lett å skulle leve et vanlig liv etter alle årene i Room ... 

Resten av filmen handler om hvordan det er å bli fri fra et syv år langt fangenskap. Det er nemlig ikke bare-bare, skal det vise seg ... At foreldrene hennes i mellomtiden er blitt skilt, er en ting. Men oppi det hele er media verst. Og igjen gikk tankene mine tilbake til Natascha Kampusch og hennes opplevelse av media og hvordan hun fikk opinionen mot seg, og nærmest ble beskyldt for å ha villet det selv ... Ekstra sårt er det når Jack faktisk lengter tilbake til Room, for da var moren alltid i nærheten ...

Jacks undring overfor omverdenen - The World - bærer filmen.

Jeg er av den oppfatning at dette er den svakeste filmen blant de Oscar-nominerte i klassen beste film. Så vet jeg selvsagt at den vil trykke på mange følelsesladede knapper. For det er mange lag i denne filmen, som det er mulig å relatere seg til. Et lag er morsrollen, slik den utspiller seg mellom Joy og Jack (burde hun sendt ham i frihet tidligere?). Et annet lag er det seksuelle misbruket som finner sted (som berører noe av det mest eksistensielle i et menneskes liv). Et tredje lag er forholdet mellom dem som mistet en datter og hun som har holdt ut i alle disse årene (hvem hadde det verst?). Et fjerde lag er forholdet til Jack, som faktisk er sønnen til voldtektsmannen (og som Joys far ikke klarer å se forbi). Og et femte lag er forholdet til omverdenen og media (her fremvist med et hårreisende TV-intervju, som dessverre ikke er unikt ...). Regissøren treffer mange strenger hos oss, og det er mulig at dette i seg selv vil gjøre at filmen likevel når høyere opp enn hva jeg tror. Det er også mulig at Lenny Abrahamson vil kunne ha en sjanse i klassen beste regi, fordi det alltid er ekstra utfordrende å lage et slags kammerspill. At innspillingen foregår stort sett i ett rom, gjør at man ikke får så mye annet å spille på, og det begrenser virkemidlene. Desto mer kreativt og spennende når man faktisk får det til!

Brie Larson spiller Joy godt, og det samme gjør også Jacob Tremblay i rollen som Jack. Aller best er Jacob når han er stemmen i bakgrunnen. Dette gir oss et godt inntrykk av hvordan han tenker, spesielt etter at han og moren er ute av fangenskapet. Dette blir for øvrig en påminnelse om at man kanskje burde ha lest boka aller først, fordi vi her garantert ville ha fått med oss mer av hans tanker, som i filmen er mye av det bærende elementet. Kanskje hadde det også gjort seg dersom tiden i fangenskap hadde vært kortet noe ned, mens tiden utenfor fangenskap hadde vært tilsvarende lenger. For det var faktisk den siste delen av filmen som var mest interessant, skjønt det som skjedde da selvsagt henger nøye sammen med det som var forut. 

Jeg har ingen problemer med å anbefale denne filmen, som jeg er overbevist om kommer til å gjøre inntrykk på dem som ser den. Noen vil nok karakterisere denne filmen som en damefilm og muligens også en tåreperse, og jeg er tilbøyelig til å tenke det samme ... 

(Fasit etter Oscar-utdelingen: en Oscar til Brie Larson i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: Room 
Nasjonalitet: Canada, Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brie Larson (Joy "Ma" Newsome), Jacob Tremblay (Jack Newsome), Joan Allen (Nancy Newsome), William H. Macy (Robert Newsome), Sean Bridgers (Old Nick), Tom McCamus (Leo) m.fl.
Spilletid: 117 min.

Temple Street Night Market - Hong Kong (Kowloon)

En sidegate til Temple Street (Foto: RMC)

Jeg har i flere blogginnlegg tatt for meg en del steder og severdigheter man absolutt bør få med seg under et Hong Kong-opphold (linken peker på mine tidligere blogginnlegg). Det handler om Victoria Peak, Big Buddha and The Po Lin Monastry, Aberdeen, The Symphony of Lights, Sheung Wan, trikkene, fiskelandsbyen Tai O, folkene i Hong Kong som er eksotiske nok i seg selv (synes jeg), om byen og øya Hong Kong, Macao og sist men ikke minst innlegget jeg har kalt "noen inntrykk". I alt 10 innlegg har det tidligere blitt om Hong Kong på bloggen min. 

Fargerike reklame-boards (Foto: RMC)

Hva man bør prioritere avhenger selvsagt av hvor lenge man er i Hong Kong. Generelt vil jeg anbefale at man planlegger en ukes opphold når man først velger å reise så langt av gårde. Hong Kong og omegn har nemlig mer enn nok å by på! 

En av mange butikker på Temple Street Night Market - neida, hun vinker ikke -
hun liker ikke at jeg tar bilde (Foto: RMC)

En av tingene du bør få med deg når du først er i Hong Kong, er selvsagt Temple Street Night Market. Og dette sier jeg selv om jeg personlig ble veldig skuffet over vareutvalget på markedet, som jeg stort sett oppfattet som billig skrap. Det er ikke her man finner souvernirene man har lyst til å ta med seg hjem, i alle fall ikke dersom man er ute etter noe genuint kinesisk og egentlig "har alt" fra før av. Da er det i stedet et annet marked du skal oppsøke - nemlig markedet på Stanley. Dette skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg. 

Noe av varesortimentet på Temple Street Night Market (Foto: RMC)

I alle fall - Temple Street Night Market er bare ett av flere nattmarkeder som ligger tett i tett, nærmest med sømløse overganger fra det ene markedet til det andre. Du finner Temple Street nokså høyt oppe i byen på Kowloon-siden av Hong Kong, i en parallellgate til den mer berømte handlegaten Nathan Road (som også kalles The Golden Mile). Markedet våkner opp etter mørkets frembrudd, så det er ingen vits i å gå dit tidligere.

Kart fra guideboka. Temple Street Night Market
ligger til venstre for teksten "Kowloon"
på kartet - øverst til høyre. (Foto: RMC)

Det er nok fullt mulig å få mer ut av dette markedet enn hva vi fikk, og guideboken vi brukte - Eyewitness Travel Top 10 Hong Kong - gjør da også et forsøk på å tipse om hvor man får tak i de beste skoene, det beste skinnet, de beste klokkene etc. Her får man også tips om pruting. 

Det som i alle fall er sikkert er at prisene her er atskillig lavere enn andre steder, men så er nok kvaliteten også deretter. Vårt inntrykk var at det ikke var særlig mye fristende her. Men så klart - er man yngre og mer sulten på shopping enn vi var- så går det sikkert an å finne mer enn det vi så. 

Det som derimot var fascinerende ved å befinne seg øverst i byen på kveldstid, var alle neon-skiltene - eller kanskje vi burde si alle led-lysene ... Her er det åpenbart ingen plan- og bygningsetat som griper inn og sier at "nå holder det med reklameplakater". Uttrykket "less is more" er fullstendig ukjent. Her er det "jo mer, desto bedre" som gjelder. 

Bare for å ha nevnt dette med klokker. Alt som selges utenom store, velrennomerte kjedebutikker, er fake. Dersom du "biter på" en av selgerne rundt forbi, blir du tatt med et godt stykke unna og inn på et bakrom, der en svettende selger byr deg en haug med kataloger du kan bla gjennom. Når du først sitter der, er det nokså ubehagelig når du skjønner hva det hele går ut på. For de vil nødig slippe deg før du har kjøpt et eller annet. Vi havnet i en slik skvis.Mens vi satt der, begynte jeg å fikle med mobiltelefonen min.  Jeg tenkte at jeg i alle fall skulle ha på gps´en på telefonen min - sånn for alle tilfellers skyld. Jeg ble i grunnen litt lettet da jeg så at selgeren ikke ble stresset av dette. Da mannen min spurte om de ikke hadde klokker med firkantede urkasser, ble selgeren opprådd. Det hadde han nemlig ikke. Vi "slapp ut", og det hele ble en påminnelse om at man skal være forsiktig og ikke for naiv. Det gjorde også at vi ikke ønsket å følge med andre selgere som ville selge skreddersøm heller. Enda dette faktisk kunne ha vært interessant ... 

Her koser ungdommer seg med kinesisk junk-food (Foto: RMC)

Det florerer av uterestauranter i området ved Temple Street. Matserveringen er enkel, og det er vel ikke her man bør legge en helaften med middag ... I alle fall ikke dersom man er ute etter et excellent måltid.

Og det er heller ikke på Temple Street Night Market man kjøper med seg kunst hjem heller. (På Stanley´s marked derimot ...)

Bilder får man også kjøpt her, men det mangler en hel del på å
tilfredsstille den mer kresne kjøper ... (Foto: RMC)

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder jeg tok mens vi befant oss i dette området. Enjoy!

Billige vesker i megder! (Foto: RMC)

Tettheten på reklame-skilt er stor! (Foto: RMC)

T-skjorte for en hver smak! (Foto: RMC)

Noe av det mer interessante vi så på Temple Street Night Market;
papirkunst! (Foto: RMC)

Ute etter gaver? (Foto: RMC)

Reklameboards i nærheten av Nathan Road
(Foto: RMC)