Wenche Fuglehaug: "Det store sviket. Æresvold og æresdrap i Norge"

Når æren er viktigst - en innføring i forholdene i Norge

Andre bøker og filmer om æresvold og æresdrap

I årenes løp har det kommet ut en god del litteratur på norsk om æresvold og æresdrap. Med Iram Haqs film "Hva vil folk si", har jeg blitt oppmerksom på et nytt begrep, og det er "sosial kontroll" - en mildere form for reaksjon, som enten kommer alene eller som i ytterste konsekvens kan føre til kidnapping, tvangsekteskap og æresdrap. 

For egen del begynte min interesse for temaet med Ayaan Hirsi Alis bok "Krev din rett", der hun tar et oppgjør med kvinnesynet i islam. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg at forfatteren, som er somalisk, må leve under streng bevoktning for ikke å bli drept av "sine egne". I Souads bok "Brent levende" møter vi en kvinne som blir vansiret etter et drapsforsøk, og som kom seg unna og må leve i skjul for at slektningene hennes ikke skal få tak i henne. I Ayse Onals bok "Æresdrap - menn som drep kvinner" møter vi ni menn som har drept søstre, døtre og andre kvinner i sine familier. De færreste fremsto som helter etter drap de på mange måter ble tvunget av familien til å gjennomføre - angivelig for å stoppe sladderen en gang for alle ... Men det motsatte skjedde - sladderen tok fullstendig av ... I Lene Wolds bok "Ære være mine døtre - En fars fortelling om å drepe sitt eget barn" møter vi en far som har drept en av døtrene sine og som ikke lyktes i å drepe en annen datter. Forfatteren har møtt den overlevende datteren, og har dermed oppnådd noe helt unikt: å få høre en historie fra begges perspektiv. Som Wold skriver i sin bok på side 133: 

"Æresdrap er et eldgammelt kulturelt fenomen, fundamentert i en egen form for rasjonalitet, som i økende grad finner sted i samfunn hvor det vokser frem mer moderne verdier. Det er kun når ytterpunktene møtes at ting går galt. Det er en viktig presisering ..."

En annen bok som også er interessant å få med seg når man snakker om sosial kontroll og arrangerte ekteskap og/eller tvangsekteskap, er Nazish Khans bok "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med." Og i samme åndedrag er det naturlig å nevne den tunisiske filmen som på norsk har fått tittelen "Min arabiske vår", fordi tematikken også her er arrangert ekteskap versus tvangsekteskap (hvor frivillig er det egentlig?) Vår egen Amalie Skram skrev for øvrig om tvangsekteskap i sin roman "Forrådt" fra så tidlig som 1892. I Katrine Seles bok "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak" møter vi noen kvinner som har flyktet fra tvangsekteskap og trusler om æresdrap. 

Samtlige linker viser til mine innlegg her på bloggen.  

Om forfatteren

Wenche Fuglehaug har mer enn 30 års erfaring fra Aftenposten, og har særlig jobbet med barn og unges oppvekstvilkår, spiseforstyrrelser og psykiatri. Hun var med i Aftenpostens 22. juli-gruppe og hadde da et spesielt ansvar for overlevende og etterlatte. Hun jobber i dag som featurejournalist i Aftenpostens lørdagsavis og i A-Magasinet. "Det store sviket" er hennes første bok. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren på sine nettsider)

Om situasjonen i Norge

Sosial kontroll, æresvold og æresdrap er dessverre ikke noe som bare skjer andre steder i verden. Noen ganger kommer det ubehagelig nær, som den gangen tre søstre ble drept av broren sin på Kaldbakken i Oslo (2006). Når man kjenner noen som kjenner noen og det nesten er rett utenfor egen stuedør ... 

Hva handler det egentlig om? Religion, gamle kulturelle fenomener eller rett og slett galskap? Altså psykiatri? 

Wenche Fuglehaug skriver i kapittelet "Desperate rop om hjelp" (side 18 flg.) om at så mange som 597 ungdommer i 2016 ba om hjelp fordi de fryktet å bli tvangsgiftet, kjønnslemlestet eller utsatt for inngripende kontroll fra familien sin. Dette representerte en økning på 50 % sammenlignet med året før. Åtte av ti henvendelser kom fra jenter, og det betyr at også gutter har bedt om hjelp. Seks av ti var under 18 år. Det er forbudt i henhold til norsk lov å tvinge noen til å inngå et ekteskap. 123 av dem som ba om hjelp var ikke bare redde for å bli giftet bort - de var redde for å bli tvangsgiftet. Antakelig er mørketallene store. I familier der dette er vanlig, tas gjerne datteren med til opprinnelseslandet med enveis-billett. Der blir hun etterlatt for så å bli giftet bort til en mann familien har plukket ut til henne. Voldtekt på bryllupsnatten og en total mangel på frihet følger gjerne etter dette. I Fuglehaugs bok får vi høre mange konkrete eksempler på dette, der kvinnen ikke har noe hun skulle ha sagt. 

"Dårlige økonomiske vilkår i mange land øker også presset på familiene i Norge. Det forventes at de ofrer en datter for å få nok en slektning tettere knyttet til Norge. Jentenes muligheter for å slippe unna er få." 

Tradisjoner og kultur er avgjørende for at jenter giftes bort med tvang, sier (Merete) Munch (spesialutsending for integreringssaker ved ambassaden i Jordans hovedstad Amman), men etter hvert har advokater og andre i hjelpeapparatet også snakket om andre forklaringer:

"Ære er selvfølgelig viktig for mange familier, men her har vi også å gjøre med økonomiske motiver."

Døtre er nødens salgsvare. (side 25)

Undersøkelser viser at gifte har bedre helse enn enslige og skilte. Dette gjelder imidlertid ikke for de som har giftet seg arrangert eller med tvang. De har mer psykiske problemer. Kvinnene som har valgt ektefelle selv er langt oftere yrkesaktive enn kvinnene som foreldrene har valgt ektefelle til. Dessuten er kjønnsrollemønsteret mer moderne i familier der ektefellene har valgt hverandre av kjærlighet. 

Spørsmålet er om dagens minoritetsungdom i stadig større grad vil ha innflytelse på valg av ektefelle, ikke minst fordi de tar høyere utdannelse. 

Ikke alle er like optimistiske. (side 31)

Om skam og ære

Når man snakker om ære handler det ikke primært om en handling i seg selv, men om om det omdømmet eller ryktet en person eller gruppe har. Det er særlig kvinnene som må sørge for å leve opp til helt bestemte idealer for at familiens ære skal opprettholdes. Klarer hun ikke det, påfører hun familien skam. Mennene har ære, mens kvinnene har ærbarhet. Ære og skam utgjør to ytterpunkter. Jenter og kvinner må kontrolleres og passes på slik at de ikke gjør noe som får andre til å snakke negativt om dem. (side 49)

Tenk deg et nabolag med mange voksne, ungdommer og barn med minoritetsbakgrunn. En av dem, en jente, har gjort noe naboene misliker, tar avstand fra eller fordømmer. Jentas foreldre hadde i utgangspunktet reagert litt, men først da datterens handling ble samtaleemne, følte de skam og tapt ære. 

Betyr det at hvordan andre ser på deg og din familie faktisk er viktigere enn hvilket verdigrunnlag og hvilken personlig mening du selv har? Er det en sammenheng mellom selvfølelse og andres anerkjennelse? Svaret er selvfølgelig ja, men i hvilken grad og styrke variere i de ulike  samfunn. Muslimske ungdommer har gjerne et mer bevisst forhold til begrepene ære, skyld og skam enn annen norsk ungdom. De skjuler ofte såkalte skamfulle handlinger for å beholde et godt rykte. (side 50)

Æreskulturen brukes som et middel for å oppnå sosial kontroll, og individets egne ønsker kommer i annen rekke i forhold til kollektivet. 

Aima, en kvinnelig medisinerstudent med pakistansk bakgrunn tar avstand fra izzad-begrepet (som på punjabi betyr ære) og sier følgende:

"Det er deg og Gud. (...) Det er Ham du skal svare til når det gjelder handlinger. Det er ikke folk du skal vise rundt. Det er overfor Ham du skal leve et godt liv, og det er overfor Ham du skal svare for dine handlinger. Det er der den store æren ligger. Hva er vitsen med ære når du ikke har ære overfor Gud? Det er tankegangen min, men det er et kjempeproblem blant annet i den pakistanske kulturen. (...)" (side 51-52)

Eller som en annen pakistansk kvinne på 26 år sier det:

"Ære og skam kommer fra kulturen, gamle tradisjoner og gammel bondsk tankegang hos analfabeter på 70-tallet. Bønder fra Pakistan som kommer hit, har ikke utviklet seg, men holder på gamle tradisjoner. De vet ikke så mye om islam." (side 52)

Vi får også høre om "dhagan celis" eller kulturell rehab. Det handler om ungdommer som er blitt "for norske" og som etterlates i hjemlandene sine etter ferie - med enveisbillett, uten at de visste om dette på forhånd. 

"Hvordan kan foreldre som har flyktet fra krig, sitte trygt i Norge mens de utsetter egne barn for utrygghet og vold i landet de selv valgte å forlate?" spør forfatteren ... (side 103)

Historien om Sarah

I Wenche Fuglehaugs bok er det særlig historien om Sarah som går gjennom boka som en rød tråd.  Sarah kom fra Afghanistan sammen med resten av familien i 1997. Nå skulle hun aldri mer behøve å rømme, lovet faren henne. Lenge fikk hun drive med sitt, og hun elsket å trene og å være sammen med vennene sine. Verken foreldrene eller brødrene brydde seg spesielt mye om hva hun drev med, så lenge hun ikke var opphav til problemer eller bekymringer. Gradvis begynte imidlertid restriksjonene. Hun fikk ikke delta i skolens svømmeundervisning fordi dette ikke ble ansett sømmelig. Moren begynte også å komme med kommentarer om at hun måtte lære seg å bli en god husmor og hustru for den mannen hun skulle gifte seg med. Dessuten fikk hun ikke være ute etter klokka syv om kveldene. 

Hun som alltid hadde vært glad i moren, så henne plutselig som en tragisk figur. Lat, dum, uinteressert. Hun gjorde ingenting bortsett fra å sitte i telefonen og slarve med sine muslimske venninner. Hun gikk nesten aldri ut, og gadd ikke gjøre den minste anstrengelse for å lære seg norsk. Så sitter hun her og snakker til meg som om jeg drømmer om å bli en kopi av henne! (side 60-61)

En dag er hun vitne til at faren plutselig kastet et glass glovarm te i ansiktet på moren, fordi han er irritert over at teen er for varm. På grunn av smertene løp moren gråtende ut på badet for å skylle ansiktet i kaldt vann. Ingen våget å si noe. Sarah ble redd faren sin, men etter å ha snakket med venninnene sine om episoden, blir hun "beroliget". Alle de andre fedrene er nemlig likedan ... "De gjør det de mener er vårt eget beste." (side 63) Å gå til legen med skadene var utelukket. 

Etter hvert ble det vanskelig å leve som norsk jente ute og som muslimsk datter hjemme. Det var som om hun kolliderte hver eneste dag. Hun var verken det ene eller det andre, men måtte alltid velge og ta hensyn. Sarahs far var taxisjåfør, og sjåførene var "voktere av god moral".  

Så kom det for en dag at foreldrene hadde planlagt at Sarah skulle gifte seg med en fetter i hjemlandet. Han skulle være både kjekk og velstående, og var 30 år, det vil si dobbelt så gammel som henne. Avtalen om giftemålet var forseglet da hun ble født, hvilket var tradisjon og en helt vanlig måte å gjøre det på, fikk Sarah høre. Foreldrene kalte det aldri tvangsekteskap, men en familietradisjon. 

Sarah tok kontakt med en lærer, og etter dette skjedde det raskt. Hun fikk hjelp til å flykte hjemmefra, og dette ble starten på et liv med "kode 6". På tidspunktet da hun rømte hadde hun såvidt begynt i 1. klasse på videregående. Å stå uten noen støtte fra foreldrene og familien, var tøft - helt på grensen av hva hun kunne klare å takle. Foreldrene prøvde alt for å få henne tilbake. De troppet opp hos barnevernet for å fortelle at hun "bare var i opposisjon", at hun var ung og dum, at det ikke stemte at hun ble kontrollert. Bare hun kom hjem, skulle alt blir bra. 

Innimellom får vi høre historier om andre som vendte hjem, som lot seg overtale - bare for å bli giftet bort i full fart. En av jentene tok sitt eget liv få måneder etter det inngåtte ekteskapet. Vi får også høre om Leya, som før tragedien som endte med at hun ble tatt av dage, fikk høre av sin voldelige ektemann at "jeg kommer ut av fengsel, men du kommer ikke ut av kista ..." 

Sarah har blitt en flyktning i Norge. Hun tvinges til å leve i skjul, og må stadig flytte til nye adresser der ingen kjenner henne fra før. Når skal hun for alvor kunne ta fatt på et voksenliv, som innebærer å gifte seg med en hun er glad i, få egne barn og leve et normalt liv? Slektningene er overalt, og det å ta taxi eller annen kollektivtransport er forbundet med stor fare for henne. Hun er ikke alene om å ha det slik. 

"Jeg er ingen. Jeg har ingen." (side 181)

Om æresdrap i andre land

Antakelig blir minst 5000 kvinner drept av mannlige familiemedlemmer hvert år, hevder FN. Andre mener at det dreier seg om rundt 20 000 æresdrap hvert år. 

"Er æresdrap og sjalusidrap det samme? Svaret er nei, og det er én vesentlig forskjell: Et æresdrap skjer som regel ikke i affekt, men er en overlagt handling. Mordet skjer på grunn av tap av familiens ære. Det er ikke bare mennenes rett, men også deres plikt å drepe den kvinnen som har vanæret familien. Handlingen legitimeres moralsk i henhold til æreskodeksen, og den godkjennes og applauderes gjerne også av storfamilien.

I motsetning til sjalusidrap handler æresdrap om kollektivets klo om individet, og hvem som helst av de nære slektningene kan ta livet av henne om hun har vanæret familien." (side 142-143)

Mye baseres på rykter eller at en av familiens kvinner nekter å innordne seg familiens ekteskapsplaner. Kvinnens kropp er hele familiens anliggende. 

Om æresdrap og tvangsgifte i Norge

Vi vet ikke nøyaktig hvor mange som er drept i Norge der motivet er familiens ære. Det er Kripos som har ansvaret for drapsstatistikken i Norge, og de registrerer motiv som sjalusi, hevn og krangel, men ikke ære. Dersom politiet har mistanke om at et æresdrap er begått, blir det ført opp som "annet motiv". Dermed synes ikke æresdrap i statistikken. I årenes løp har fordelingen av drap begått av etnisk norske og personer med utenlandsk opprinnelse forskjøvet seg veldig. Ett av to drap begås av personer med utenlandsk opprinnelse. I og med at 13 % av Norges befolkning er innvandrere, betyr dette at de er overrepresentert i statistikken. I følge Kripos skyldes det at langt flere innvandrere og flyktninger har kommet til Norge, og at mange er traumatisert. 

Til sammenligning ser man den samme trenden i Sverige. "Hver tredje kvinne har levd i Sverige i mindre enn fire år, og drapene begås av ektemenn." (side 144)

Det hører til sjeldenhetene at menn drepes for ære, men det skjer. 

Det er ingenting som tyder på at problemet med æresdrap er avtakende i Norge. Tvert imot, faktisk. Dette har sammenheng med tilstrømningen av flyktninger de senere årene. Flere og flere kvinner lever på sperret adresse - på såkalt "kode seks". 

Noen ganger kan man stille seg spørsmålet om det er ære eller psykiatri som er årsaken til drap. Som da de tre søstrene Nafisa, Saadia og Sobia ble brutalt drept i sitt hjem på Kalbakken av sin 30 år gamle bror Shazad Khan i 2006 ... Jentene var 13, 24 og 27 år gamle ... Familien var preget av manglende integrering, og tragiske følger av et tvangsekteskap for den eldste av kvinnene. Dette førte til at den mellomste nektet å la seg tvangsgifte. En yngre bror hevdet etterpå at drapsmannen ikke hadde fått god nok psykiatrisk behandling og oppfølgning. 

Viktige stemmer i debatten

Etter et annet trippeldrap begått i utlandet, og som ble straffet etter norsk lov (en juridisk nyvinning), gikk Akhtar Chaudhry, en SV-politiker som er rangert som en av landets ti mest innflytelsesrike innvandrere og som har jobbet i flere år i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) med æresrelatert vold og integrering, ut på bloggen sin med at "det er mennesker som tar liv, ikke begreper, ikke tradisjoner". Han skrev også:

"Det har aldri vært ulovlig for voksne mennesker å gifte seg med den de elsker. Tvert imot. At det er en rett også innen islam, hvis religionen først skal blandes inn i dette. Og hvordan kan ære være så forbannet større enn livet?" 

"Det er ingen ære i å brutalisere en hel, ung generasjon." (side 152)

Shaheen Sardar Ali har vært tilknyttet Universitetet i Oslo i over ti år som professor II ved Det juridiske fakultet, og hun sier dette om tvangsekteskap:

"Den pakistanske minoriteten ønsker å få flere fra sin egen familie inn til landet, og den eneste måten de kan gjøre det på en lovlig måte er å bruke loven om familiegjenforening."

Hun er ikke så sikker på om tvangsekteskap nødvendigvis handler om kultur eller religion. Sheheen Sardar Ali mener alliansene er kalkulerte planer og økonomiske strategier, og hun uttaler:

"Tvangsekteskap er en vanvittig egoistisk handling. Foreldrene kan umulig tenke på barnas beste. Her har du en datter som er født og oppvokst i Norge, som mest sannsynlig har høyere utdannelse, snakker norsk og andre språk flytende, og så gifter du henne med en person uten utdannelse fra en fattig landsby i Pakistan. Du plasserer ham i et land hvor han er komplett døv, dum og blind. Dette er ikke noe bra start på et forhold for noen av partene." (side 191)

"Kvinnene er verst"

Advokat Monica Lindbeck hevder at det er mødrene som er verst. Det er kvinnene "som sladrer, trekker i tråder, er strategene og intrigemakerne, mens mennene er de som har siste ord og som iverksetter planer og ønsker om ekteskapsallianser og utøver trusler, vold og i verste fall drap." (side 196)

"For hver mann som utøver vold og utløser konflikter, står det minst to kvinner og klapper ham på skulderen", sier den danskafghanske forfatteren og samfunnsebattanten Geeti Amiri. Kvinnene anklager "den egoistiske" datteren som vanærer familien, og støter henne fra seg og bryter gjerne all kontakt. Mødrene forsvarer ikke døtrenes rett til å kle seg som de vil, til å inngå samboerskap, drikke eller gå på bar. Det skilles mellom anstendighet og hor. Nyanser finnes ikke.

En annen hevder at det er kvinnene som bakvasker, sladrer og utstøter andre jenter og kvinner, ofte med svært alvorlige konsekvenser. Dette kan selvsagt skyldes at det er mødrene det pekes på dersom døtrene kaster skam over slekten, antyder professor Unni Wikan. 

Hva gjør egentlig svik i tillitsrelasjoner mellom nærstående? 

"Det å bli sveket er vanskelig å mestre. For i sviket ligger tap av tillit og illusjoner. Grunnleggende verdier som ærlighet og redelighet settes på spill, og når man blir sveket, kan man føle seg verdiløs, som om ingen lenger bryr seg. Noen beskriver svik som en kontrakt som brytes. Den ene parten blir sittende igjen med sorg, smerte og følelse av tap. Den andre går gjerne videre som om ingenting har hendt." (side 205-206)

Er det håp?

Det er selvsagt stor grunn til å understreke at ikke alle muslimske foreldre tviholder på gamle tradisjoner. Noen er både intellektuelle, moderne og liberale, og velger frihet for barna sine. De har tatt inn over seg at de lever i Norge, i et samfunn der folk stort sett lever i respekt for hverandre og i respekt for norske lover og tradisjoner. 

Som Sarah sa det under en av samtalene med forfatteren:

"De færreste foreldre er ondskapsfulle, men de er hjernevasket og tror at deres kultur og måte å leve på er det beste for barna. Så de gjør alt det vonde mot oss, og sier det er til vårt beste selv om det er til vårt verste." (side 213-214)

Høsten 2016 skrev Azra Gilani, 67 år gammel og etter 45 år i Norge, en kronikk i Aftenposten, under overskriften "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" Hun tok et oppgjør med sine medsøstre som ikke står opp for sine døtre, men viderefører æreskulturen. Etterpå mottok Gilani drapstrusler. Å stå frem på denne måten hadde en høy pris. Samtidig opplevde hun positive ting. Like fullt: det ble taust etter kronikken. Gilani lurte på hvorfor muslimske kvinner ikke skrev innlegg etter dette - turte de eller ville de ikke? Hadde de ingen meninger, kunne de ikke norsk eller våget de ikke å skrive?

En muslimsk mann sa det slik:

"Redselen for hva alle andre sier og mener, må bort. Hvis man tror på Gud, hvorfor er folks mening så viktig? Det er vanskelig å forstå. Jeg synes det er et paradoks at i vestlige, sekulære samfunn er folk i mindre grad opptatt av andre folks meninger til tross for at mange ikke tror på Gud. Men i land der man virkelig tror på Gud, er naboens og slektningers meninger veldig viktig." (side 235)

Selv sitter jeg og tenker på en jente jeg kjente en gang og som alltid ble møtt av sin etnisk norske mor med "Hva tror du far vil si?" når hun presenterte nye kjærester for sin mor. Redselen for hva faren ville si førte til at hun i grunnen aldri satset på noen ... Morens kontroll ble for sterk. Den stakkars faren kom aldri til orde, forskånet som han ble for alt. Sosial kontroll finnes også blant etnisk norske, men ikke i samme form og med de samme konsekvensene som i historiene vi får høre i Wenche Fuglehaugs bok ... 

Mine tanker om boka

Wenche Fuglehaugs bok om æresvold og æresdrap i Norge er blant årets viktigste bøker, tenker jeg. Boka kommer som bestilt til Iram Haqs film "Hva folk vil si", fordi boka i bunn og grunn handler om det samme. Fuglehaugs bok er riktignok bredere anlagt, fordi vi her får høre flere historier og får mer presentert mer fakta om problematikken, mens Iram Haqs film tar utgangspunkt i en enkeltskjebne. Selv sitter jeg og kjenner på at det er forsket for lite på hva det vil si å vokse opp mellom to svært ulike kulturer. Av og til presenterer Statistisk sentralbyrå statistikk som viser at tendensen med ekteskap inngått mellom innvandrere som er født og oppvokst i Norge, og typisk søskenbarn fra hjemlandet, er avtakende. Men hvor mye da? At en stor andel av de 600 unge som søkt hjelp i 2016 fordi de fryktet tvangsekteskap og æresdrap, forteller at det ikke er tale om et fåtall av tilfeller. Mørketallene er nok enda større, og bak disse er det enda flere svært triste enkeltskjebner.

Antall velutdannende kvinner som er annen og tredje generasjons innvandrere er økende i Norge. Hvor vanlig er det at kvinner med høyere utdannelse får velge sin ektefelle selv, og hvor vanlig er det at familien stiller med et antall kandidater som kvinnen får "velge" mellom, slik Nazish Khan skriver om i sin bok "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med"? Hvor sterkt er det psykiske presset, og hvordan oppleves dette av kvinnene selv? Hva skjer dersom man nekter å gifte seg med en slektning fra hjemlandet? Og hvor mange av barna som ikke dukker opp på skolebenken etter endt sommerferie, er blitt igjen i foreldrenes hjemland frivillig eller ufrivillig? Vi vet alt for lite om dette. Belastningen for dem som ikke kjenner seg igjen i dette bildet i det hele tatt, blir dermed også stor. Man er moderne og fri, mens "alle " etnisk norsk tror at man er tvangsgiftet eller lever i et arrangert ekteskap - fjernt fra virkeligheten. Det er heller ikke greit. Jeg skulle ønske at det også var plass til alle dem som ikke kjenner seg igjen i historiene til de mest marginaliserte i samfunnsdebatten. Nyansering - ikke sigmatisering og generalisering - er hva vi trenger!

Uansett hvordan flertallet av annen eller tredjegenerasjons kvinner (og menn) har det i Norge, er det viktig at historiene til de mest marginaliserte blir hørt, og at det er rom for å ta samfunnsdebatten i det offentlige rom. Det er debatten og utfordringene som ligger i dette som gjør at verden tross alt går videre. Da må man også dobbeltmoralen til livs. Det vil si at en ting sies utad, mens noe annet erfares innad. Jeg tenker at det er en lykke med alle som våger å snakke i det offentlige rom. Jo flere stemmer som blir hørt i debatten, desto mer kunnskap og mindre fremmedfrykt vil oppstå rundt disse temaene.

Det er ikke veldig mange år siden kvinnene i Norge tok til orde for flere rettigheter. Mye har skjedd siden den tid. Noe tilsvarende tvinger seg frem i innvandrermiljøene, og kanskje kommer de største endringene for alvor først i neste generasjon?

Jeg håper at riktig mange - både etnisk norske og innvandrere - leser Wenche Fuglehaugs bok! Den er godt skrevet, belyser mange nyanser i tematikken og forteller i all sin grellhet om konsekvensene for dem som velger å gå sin egen vei når hele slekten står imot. Hvilket samfunn ønsker vi når det kommer til stykket? Det må vi våge å diskutere!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 2017 
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 254
ISBN: 978 82 489 2044 1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Wenche Fuglehaug (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Emma Jane Kirby: "Optikeren på Lampedusa"

En bok som vil endre ditt liv

Emma Jane Kirby er en britisk forfatter og BBC-reporter. Hun kom til den italienske øya Lampedusa etter at en tragisk ulykke en kilometer fra land hadde funnet sted 3. oktober 2013. 366 mennesker druknet. 47 av menneskene ombord ble reddet av åtte venner som var ute i sin fritidsbåt, deriblant en optiker fra Lampedusa. Kirby skrev en rapport om ulykken, og mottok Bayeux-Calvados-prisen for krigskorrespondenter for denne. I 2016 fikk hun inspirasjon til å skrive en bok om ulykken. Boka "Optikeren fra Lampedusa" er en blanding av fiksjon og journalistikk.

Det er ikke veldig lenge siden jeg så dokumentarfilmen "Havet brenner" (regissør Gianfranco Rosi), en film som vant Gullbjørnen under Berlin filmfestival i 2016. Filmen berørte sterkt! I min anmeldelse av filmen, skrev jeg følgende om øya, som jeg for en stor del fant på Wikipedia:

Den lille italienske øya Lampedusa ligger bare 113 kilomenter fra Tunis, så det var nok ikke så rart at øya ble et mål for flyktninger - for ikke å snakke om menneskesmuglere som ønsket å tjene penger på deres skjebne ... Hit strømmet det på med flyktninger fra Libya, der det i 2011 var borgerkrig (som følge av den arabiske våren). På det meste kom det 2000 flyktninger på en helg, og totalt tok øyas befolkning i mot mer enn 18 500 flyktninger i den forbindelse. På Lampedusa bor det rundt 6 000 mennesker. Øya har egentlig bare kapasitet til å ta i mot om lag 800 flyktninger på en gang.

I "Optikeren på Lampedusa" følger vi en optiker og hans kone, som en god stund har måttet forholde seg til at hjemstedet deres, øya Lampedusa, blir et mål for flyktninger fra Afrika. For ham og mange andre av øyboerne gjør det ikke noe særlig inntrykk å høre om at det er 13 druknede her, og 11 druknede der ... Dette er etter hvert så dagligdags at det i grunnen går inn det ene øret og ut det andre ... Flyktningene som kommer til øya lever dessuten svært avsondret fra resten av befolkningen, og det skyldes at myndighetene er engstelig for sykdomsepidemier. En dag skal imidlertid dette endre seg brutalt ... 

Optikeren, hans kone og seks av deres venner drar ut med fritidsbåten Galata. Sommeren er på hell og mange av dem som lever av turisme på øya, skal snart reise tilbake til fastlands-Italia. Det er 3. oktober 2013 ... Ingen av dem var forberedt på at de skulle havne midt oppi en av de verste katastrofene for båtflyktninger som kom fra Afrika. Mens de befant seg i rom sjø, og nærmet seg "de forferdelige lydene" som de lenge tenkte var måkeskrik, gikk det opp for dem at det var mennesker - hundrevis - som skrek i dødsangst fordi de var i ferd med å drukne ... 

"Herre min Gud - skrikene. Så gjennomtrengende! Sjøen kokte og sydet rundt dem mens de fektet og slo rundt seg, klamret seg til hverandre, til brokker av drivved, grep håndfuller med vann i forsøket på å klamre seg til toppen av en brottsjø. De var desperate, hylte og skrek til oss, prøvde å fange oppmerksomheten til oss i den lille båten. De var overalt rundt oss. Hvor jeg enn snudde meg, var det flere av dem, hundrevis av dem, gulpende, spyttende, utstrakte armer som slo bønnfallende i vannet. Og kona mi, som hulket navnet mitt, hulket det mens propellen førte oss på ustø kurs blant kroppene. 

De var i ferd med å drukne, alle sammen. Og jeg tenkte: Hvordan skal jeg kunne redde alle disse?" (side 7-8)

"Fasiten" på denne historien var at optikeren og vennene hans klarte å redde 47 av menneskene i vannet. 46 menn og en kvinne. De øvrige druknet. Da opprydningsarbeidet fant sted, fikk de svaret på hvorfor det ikke var flere kvinner og barn blant dem de klarte å redde. Kvinnene og barna befant seg under dekk fordi det var billigst. De rakk aldri å komme seg ut i tide. Før de døde hadde de holdt hverandre i hendene, og da de ble hentet ut av båten, måtte de dras ut som en sammenbundet lenke. Mange av barna med flunkende nye sko, som mødrene deres hadde utstyrt dem med før de skulle ut på sin store reise ... 

Senere skulle det bli svært viktig for optikeren og vennene hans å få møte flyktningene, få et inntrykk av hvordan de hadde det. Det skulle vise seg å bli svært vanskelig. Vanlige folk slapp nemlig ikke inn i flyktningeleiren. Senere fikk de møte dem i forbindelse med en minnestund. 

"Menneskene han hadde reddet, befant seg i eksistensens ytterkant, og mens han hadde holdt deres hender i sine, mens han hadde sett dem trekke sine første skjelvende pust i Galatas dekk, visste han at han hadde rørt ved selve essensen ved livet. De hadde møtt hans blikk, og de hadde valgt å leve." (side 82-83)

Flyktningene hadde navn (!) og var "ikke bare et tall" eller "tom statistikk", de hadde familier i Europa som ventet på dem og som atpåtil hadde betalt for reisen deres ... Etter at likene var trukket på land og lagt i poser, ventet imidlertid en fullstendig anonym tilværelse for dem. For hvem var der til å kunne identifisere dem? Da slektninger fra Europa senere ankom øya på jakt etter sine familiemedlemmer, var det derfor ingen som kunne gi dem svar. 

"Noe så usigelig trist som de likposene! I levende live hadde de menneskene blitt frarøvet en fremtid, i døden hadde de blitt frarøvet en identitet." (side 97)

"Hittil i år hadde det kommet tretten tusen asylsøkere til Italia. Det var Gabriele som hadde fortalt det da han kom og hentet bilen for å kjøre dem til flyplassen. Fram til nå hadde slike tall vært meningsløse, intetsigende. Tom statistikk. Nå hadde de dem rett foran seg, lys levende, av kjøtt og blod, hud og hår ..." (side 108)

Selvsagt ble livene til optikeren og de syv andre fullstendig endret etter møtet med båtflyktningene som de hadde reddet fra den sikre død. For ikke å snakke om "møtet" med alle de ikke klarte å redde. Fritidsbåten Galata var registrert for 10 personer, og turen inn til land der båten var fylt med de åtte pluss 47 til, var risikabel nok i seg selv. Det var så vidt båtripa gikk over vannkanten. De hadde riktignok følge av Kystvakta inn til land, men likevel ... Aldri mer skulle nyhetsinnslag handle bare om tall og statistikk, for bak alle tallene var det enkeltindivider, enkeltskjebner, menneskeliv ... 

Hvordan det gikk med flyktningene til slutt, forteller denne boka ingenting om. Ikke annet enn at flyktningene, som betraktes som illegale flyktninger, ble brakt inn til fastlands-Italia. Selv får jeg flashback til en Hellas-tur i fjor, der jeg i forbindelse med en utflukt på aktuelle øy ble vitne til en demonstrasjon fra flyktninger fra Afrika. De kom seg verken frem eller tilbake. 

Flyktningedemonstrasjon på en gresk øy (Foto: Rose-Marie Christiansen)

For ikke å snakke om restene av usle (en gang) oppblåsbare plastbåter rundt forbi langs strendene ... 

Rekvisitter brukt av båtflyktninger (Foto: Rose-Marie Christiansen)

"Optikeren i Lampedusa" er meget godt skrevet, og den er så ydmyk i stilen at man ikke kan unngå å bli sterkt berørt. Dette er en bok jeg håper mange orker å bruke tid på å lese, uansett hvilken holdning man har til flyktninger - legale som illegale - fordi den gjør noe viktig med oss: den minner oss om at det handler om mennesker! Akkurat dét må vi aldri glemme! 

Jeg går uten videre ut fra at optikeren på Lampedusa har gitt klarsignal til denne boka, i og med at han selv er så sentral i den. Jeg antar nemlig at mange av tankene som tillegges ham, befinner seg i grenseland mellom det dokumentariske og autentiske og fiksjonen. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt og varmt! Dette er en slik bok som vil endre ditt liv for alltid! Det blir nemlig ikke det samme å høre om tragedier blant båtflyktninger i Middelhavet - eller for den saks skyld andre steder - etter dette. 

Utgitt: 2016
Originaltittel: The Optician of Lampedusa
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: John Erik Frydenlund 
Antall sider: 164
ISBN: 978-82-328-0174-9
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Agnes Ravatn: "Verda er ein skandale"

Herlig essaysamling om livet på landet!

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte med romanen "Veke 53" i 2007. Hun har utgitt i alt syv bøker. Jeg har tidligere omtalt fire av hennes bøker her på bloggen, herunder romanen "Fugletribunalet" som vant Bokbloggerprisen i klassen skjønnlitteratur i 2014. Romanen er satt opp som teaterstykke på Hordaland Teater i høst med premiere den 3. oktober. Jeg er så heldig at jeg har fått billetter til forestillingen dagen etter premieren.

Selv om jeg gjerne hadde sett at Agnes Ravatn skrev flere romaner, kjenner jeg at det er som essayist hun har berørt meg mest så langt i sin forfatterkarriere. Bøkene "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå" (2009) er så hylende morsomme i alt det gjenkjennelige at jeg fikk vondt i magen av all latteren de utløste underveis i lesningen. Da hun nå var klar med en ny essaysamling, denne gangen om livet på landet, hadde jeg skyhøye forventninger. Agnes Ravatn innfridde - og vel så det! Så selv om hun har flyttet på landet, langt fra hovedstadens hektiske liv og der kultureliten frekventerer Litteraturhuset og dets like, blir hun nok ikke glemt med det første! Til det er hun altfor relevant!

"Verda er ein skandale" inneholder elleve essays (dersom man teller med "Etterord"), som alle har det til felles at de handler om Agnes Ravatn og samboeren hennes som har flyttet til Valestrand. Og om dikteren og vennen Einar Økland ...

"Me veit ikkje kvifor. Me høyrde om andre som flytta til New York, Buenos Aires, Bankok i foreldrepermisjonen. Då sonen vår var nyfødd, diskuterte med kor me skulle flytte hen. London? Paris? Før me begge ropte: Valestrand?!" (side 8)

Det var egentlig bare for et halvt år, og det handlet om å låne et nedlagt lite småbruk til svigerforeldrene i denne perioden. Valestrand er et tettsted som ligger helt nord i kommunen Sveio, helt sør i Hordaland. Her bor det ca syv hundre mennesker. Som naboer fikk de ikke hvem som helst. Dikteren Einar Økland og kona Liv Marit bor nemlig i nabohuset. Agnes Ravatn hadde kjent dem i 10 år før de endte opp som naboer.

Så hva var det egentlig som skjedde og som gjorde at Agnes og samboeren valgte å bli i Valestrand? Noe så banalt som litt tran-søl ned i fugene mellom baderomsflisene, skulle det vise seg. For tranen var ikke til å få bort, og da var det bare én ting å gjøre og det var å kjøpe gården. Å tilstå sin brøde - det overgikk alt hun kunne makte å stå i ... Er det rart vi ler så hele kroppen rister underveis i lesningen? Selvsagt overdriver hun for å få frem morsomme poeng, og selvsagt forstår vi at avgjørelsen ikke kan ha vært så enkel, men det gjør ingenting.

Til å begynne med lurte forfatteren på om det faktisk gikk an å bo i den lille kommunen.

"Det hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs på tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær - ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv. Eg er smitta av vår tids trong til å leve sitt liv for sosiale mediums skyld meir enn ein skulle tru, for då eg ein ettermiddag sykla ned til vatnet og på vegen susa roleg forbi alle dei hyggelege små gardshusa, med sine hyggelege små hagar, sine rosetre og nyslåtte bakkar, tenkte eg i eit blaff: Kvifor i alle dagar gidd dei å ha det så fint når dei ikkje kan skrive om det?

Mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså kva haken kunne vere." (side 14-15)

Hva ville i så fall være det verste med å bo der, i fall hun skulle måtte advare andre? Været! Selvsagt måtte det være været? Mens hun tidligere var opptatt av alt som var eksistensielt interessant, kom hun til at ingenting egentlig var så veldig interessant når det kom til stykket. Naturen derimot ... Det er interessant så det holder! Dessuten er den 100 % ekte.

Underveis utforsker Agnes Ravatn muligheten av å bli selvforsynt. Hun mislykkes med surdeigsbrød og innser at det er bortkastet å bruke tid på å øve på ting man ikke mestrer. Det finnes tross alt en gylden middelvei hva gjelder å lage alt fra bunnen. Selv kan hun ikke tenke seg noe verre enn å sitte der med førti kilo hjemmedyrket squash som man er nødt til å spise opp før den råtner ... (side 27)

I essayet "Bresten i malmen" analyserer hun sin egen innstilling til den falske, vennlige Oslo-omgangstonen, som hun i begynnelsen reagerte så negativt på. Inntil hun altså lærte seg å sette pris på den.

"... etter kvart forstod eg at Oslo er ein stad der veldig mange folk er samla på eit avgrensa område, og det er om å gjere at ting glir lett. Mi innbitte, vestlandsironiske stoltheit og mine stille protestar mot hyggetyranniet var berre rusk i maskineriet. ... Og sanninga er at berre folk sa hyggelig! med mange nok smilefjes mange nok gonger, så begynte eg og å synast at det var ganske hyggeleg." (side 32)

Et av de morsomste essayene i boka er "Ei sprø hinne av sivilisasjon", der Ravatn tar for seg knekkebrødbaking. Her skal visstnok Einar Økland være helt eminent! Få kan som han bake mer vellykkede, sprø knekkebrød. Hemmeligheten er å ikke tilsette kruskakli i deigen ... visstnok. For hva skal man med den. Kuskakli smaker ikke godt! I stedet tilsetter han enda mer av de gode tingene - som solsikkekjerner og sesamfrø. (Og hvorfor ikke også gresskarfrø? tenkte jeg mens jeg leste ...)

"Og som den spesielt kloke og trufaste lesar jo for lengt vil ha skjønt: 300 meter sørover, langs ein kjerreveg og gjennom to grindar, eller le, som eg har lært at "me" seier her, blir det i tide og utide servert og konsumert dei lekraste sprøe, flortynne, heimelaga knekkebrød, som kunne fått sjølvaste Trine Sandberg, alle matbloggarars mor, til å slette bloggen sin på sekundet, vende tilbake til stillinga si som seniorrådgivar i Utdanningsdirektoratet og aldri meir sjå seg tilbake." (side 37)

Å bo på landet har likevel sin pris. Man kan ikke velge og vrake i ørten parmesan-typer, og det skal ikke så veldig mye til før man bli ansett som "spesiell", hvilket ikke nødvendigvis er et komplement, selv om det absolutt kan være dét også. Det er heller ikke helt kurant å få tak i italiensk-brente ekspressobønner eller sure og søte aprikoser - med mindre man altså tar turen inn til byen. Hvilket i Ravatns tilfelle betyr å reise inn til Haugesund. Siden dette ikke er noe som skjer veldig ofte, må man kjøpe inn i store kvanta - når man først er der ... I essayet "Spesialhandel i Haugesund" skriver hun om en tur hun og Einar Økland tok til
Haugesund.

"Ved postkassestativet går Einar av og takkar for innsatsen. Eg køyrer vidare heim og parkerer. Med då eg skal bere inn varene, oppdagar eg forbløffa at eg nesten ikkje har kjøpt noko. Berre litt vin og ein pose sure aprikosar. Har eg allereie mista alle mine fine vanar? Parmesan smakar jo stort sett parmesan, eller? Så spesiell er eg jo heller ikkje.

Derimot er det faktisk ganske greitt å ha litt å velje i når ein treng nye arbeidshanskar." (side 65)

Jeg knegget og flirte meg gjennom essayene, der forfatteren byr rikelig på seg selv. Alle utlegningene om å bo på landet, redselen for å bli glemt av kultureliten i hovedstaden, jakten på skrivero, utforskningen av alt det ekte som livet på landet har å by på, små og store nevroser (som hvilken penn det er best å skrive med), om jakten på internettforbindelse, om vennene hun og samboeren har forlatt, om hvordan hun ble nestleder i bygdelaget, om hennes streven etter å lage det meste fra bunnen av osv. - det er så elegant og fyndig skrevet og så gjennomsyret av selvironi at det er en fryd å lese. 

Måten hun beskriver dikteren og vennen Einar Økland, som er opptatt av at han er så "vanlig", mens resten av bygda tenker på ham som "spesiell", er også nydelig beskrevet. Her skinner hennes beundring for ham sterkt gjennom, og selv om hun av og til slår på stortromma og overdriver, er det hele så hårfint balansert at det først og fremst blir hylende morsomt. Som det med knekkebrødene hans og sammenligningen med Trine Sandberg. Forfatteren har åpenbart jobbet med tekstene, som er stramme og presist poengtere i stilen. Hun har klart å fange noe universelt i tekstene sine, for jeg tror mange drømmer om å forlate storbyen til fordel for et liv på landet, men ikke våger. Bak all humoren og ironien har hun noe å fortelle. Finner byfolk som flytter på landet, likesinnede i en bitte liten bygd? Det skal jo en del tilfeldigheter og flaks til for å få en så interessant nabo og venn som Einar Økland ...

Bloggeren Beathe har skrevet om denne boka på bloggen Beathes Bokhjerte, og hun har foretatt en interessant sammenligning mellom forfatteren og Allis i Fugletribunalet. Begge har flyttet fra hovedstaden til landet, men der Allis har flyktet fra en pinlig skandale, kan ikke det samme sies om Agnes Ravatn. Kanskje er det sånn med oss alle at før eller siden sluttes ringen i livene våre? Ting vi flyttet eller flyktet fra i vår ungdom, har en tendens til å hjemsøke oss når vi blir eldre. Selv opplevde jeg hvordan foreldrene mine tvang oss unger med på blåbær- og tyttebærturer i barndommen. De nøyde seg ikke med 40-50 liter, men ga seg ikke før vi hadde plukket mange hundre liter med bær. Og dette måtte vi være med på, enten vi ville eller ikke. Det ble saftet og syltet til den store gullmedalje, og vi ungene fikk en sånn avsmak til det hele at det for egen del tok nærmere 40 år før gleden ved selvplukk kom tilbake ... Men tilbake kom den til slutt, gleden ved å dra ut i naturen og sanke mat ... Kanskje var det slik for forfatteren og samboeren hennes med naturen? Den ekte naturen ... den eksistensielle naturen ...

Jeg har i grunnen bare én negativ ting å si om Agnes Ravatns essaysamling "Verda er ein skandale": boka er altfor kort! Det er ikke ofte jeg regelrett hyler ut i latter mens jeg leser en bok, men det gjorde jeg denne gangen! Mange ganger! Dette er intelligent humor på sitt beste! Ravatn er og blir en av mine yndlingsforfattere! Sånn er det med den saken!

Jeg anbefaler denne boka varmt! Den er en perfekte gavebok, og passer i grunnen for alle!

Utgitt: 2017
Forlag: Samlaget
Antall sider: 95
ISBN: 978-82-521-9463-0
Jeg har mottatt et leseeks. av forlaget

Agnes Ravatn til venstre og Ruth Lillegraven til høyre.
Jeg tok bildet av dem i forbindelse med utdelingen av
Bokbloggerprisen i 2014. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Casper André Lugg og Martin Ivar Hveem Fjeld: "Surdeig"

Lekker og pedagogisk om surdeigs-baking!

Surdeigsbrød er noe av det beste jeg vet! Å få tak i et nydelig surdeigsbrød er derfor en av de største matgledene jeg kan tenke meg! Som regel er de fleste brødene man får kjøpt i butikken eller på bakeri dessverre full av sukker, og det synes jeg ikke er godt. Sunt er det heller ikke. Tilsvarende gjelder tradisjonelt bakte brød, hvor vanlig gjær er benyttet. Av den grunn begynte jeg for 2-3 år siden å bake mine egne brød - såkalte eltefrie grytebrød med basis i Trines matblogg. Etter hvert har jeg eksperimentert meg frem til melblandinger som familien min og jeg synes er gode. (Linken peker til en Youtube-video der Trine Sandberg demonstrerer denne baketeknikken.) 

Jeg har alltid hatt en drøm om å lære meg å lage egne surdeigsbrød, men hver gang jeg har tenkt tanken, har prestasjonsangsten innhentet meg og satt en stopper for det hele. Inntil den dagen jeg kom over boka "Surdeigsbrød" av Casper André Lugg og Martin Ivar Hveem Fjeld! Ikke bare er boka innbydende og vakker, men den er bygget opp på en slik måte at absolutt alt er forklart i detalj. Boka er illustrert med lekre og forklarende bilder.

Hvordan lage surdeigsstarter og surdeig? Her blir alt forklart i detalj!
(faksimile fra boka)

Noe av det første forfatterne gjør i boka, er å ta ned angsten for ikke å lykkes med å lage et vellykket surdeigsbrød. 

Boka er inndelt i seks kapitler. I det første kapittelet får vi vite at alt vi trenger for å komme i gang er mel, vann og salt. Det er dette som er ingrediensene i surdeigsstarter og surdeig. I kapittel to  får vi vite hvordan man lager dette. 

Lag en starter (faksimile fra boka)

Det tar noen dager å lage en starter og den må "mates". I boka forklares dette i detalj på en meget pedagogisk måte. Du kan bare ikke ta feil dersom du følger oppskriften til punkt og prikke. 

"Mel, vann og salt - det er alt du trenger for å bake surdeigsbrød. Metoden vi presenterer krever ikke mye fysisk arbeid, det handler først og fremst om å la naturlige prosesser skje i sitt eget tempo. Samtidig er det en fleksibel måte å bake brød på, som lar seg tilpasse de fleste timeplaner. Men tid er avgjørende. Tid kan nesten ses på som den fjerde ingrediensen. Det er tiden som lar smakene fra kornet modnes, og gir brødet særpreg og kvalitet." (side 14) 

Og videre:

"Å bake med surdeig kan virke komplisert til å begynne med. Men når du har hatt deigen i hendene noen ganger, vil du oppleve at læringskurven er bratt. Det finnes bare én måte å bli en god surdeigsbaker på, og det er å bake så mye som mulig."

Starteren må mates (Faksimile fra boka)

Det tar 4-5 dager å lage en starter, som senere blir en sentral ingrediens i surdeigen. Starteren settes i kjøleskapet for senere bruk, og trenger da ikke å bli matet før du tar den ut av kjøleskapet igjen og gir den påfyll eller ny mat. 

Boka er illustrert med lekre bilder! (Faksimile fra boka)

Tidlig i boka får vi en innføring i hvordan vi skal sette en surdeig. Mengden av starter avgjør hvor lenge deigen bør stå til heving etterpå. I kapittel tre lærer vi hvordan vi kan lage et basisbrød - steg for steg. 

Når man skal i gang med å blande ingredienser og senere også "brette deigen" i hevingsprosessen, er det veldig greit å ha en stor eltebolle og en deigskrape. Førstnevnte gir armslag når du skal brette deigen, og sistnevnte gjør at du unngå mye deig-kliss på fingrene. Jeg har dessuten investert i en digitalt temperatur-måler, slik at jeg raskt kan tilpasse vannmengden til 30 grader celsius. Da vet jeg at vannet verken blir for kaldt eller for varmt.     

Mens deigen står til heving, er det mye strekk og brett av deigen. Det handler om å få deigen til å spenne seg ordentlig opp, samt å strekke glutennettverket. Deigen bør heve ca. 30 % i volum de første timene. Dette handler om hvor luftig brødet skal bli når det senere skal stekes. Jo mer luftig brødet blir, dess bedre blir det selvsagt. 

I boka får vi råd om kurvheving og kaldheving i kjøleskap. "Har du bakt om kvelden, skjer kaldhevingen over natten; baker du om morgenen og formiddagen, kaldhever deigen om ettermiddagen fram til kvelden. Mens du sover eller sysler med andre ting skal deigen nå fortsette å utvikle smak, uten at den overhever. Dette skrittet kalles også redardering fordi kulden bremser fermenteringsprosessen. Kaldheving gir masse ekstra smak i brødet, og skorpen blir bedre karamellisert enn hvis du bare hever i romtemperatur. Dessuten blir flere av næringstoffene i brødet tilgjengelig for kroppen ( ...). Så lenge kjøleskapet ditt bremser hevingen effektivt, kan du fint la deigen stå i opptil 36 timer, men det optimale er 12-14 timer. Gjør det som passer med timeplanen din." (side 60)

Det anbefales at man steker surdeigsbrødet i en jerngryte. Jerngryten forvarmes i en times tid på 240 grader. Fordelen med å ha hevet deigen i en hevekurv helt på slutten, er at brødet får en veldig fin fasong. Selv har jeg veltet deigen fra hevekurven og over på et bakepapir til å begynne med, siden jeg ikke er så rutinert enda. Dermed berger jeg i størst mulig grad det fine utseendet på brødet også etter at dette har havnet oppi gryta. 

Et av mine første surdeigsbrød (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er viktig å snitte deigen før steking. Dette gjør at det hever seg fint og blir enda mer luftig. En gang glemte jeg å gjøre dette, og da ble resultatet ikke så bra. Forfatterne anbefaler et firkantsnitt - inntil man finner sin stil. I alle fall - dette må skje raskt. Deretter skal brødet inn i ovnen, og lokket legges på gryta. Halvveis i stekeprosessen tas lokket av og stekes videre i åpen gryte. 

I kapittel fire tar forfatterne for seg hva som gikk galt, dersom du ikke får det til. Det kan handle om at deigen ikke hever som det skal. Er det noe galt med starteren? Eller har du brukt en surdeig som ikke var helt klar? Sprekker ikke brødet opp? Har du kanskje brukt for mye vann i deigen? Har du overhevet deigen? Setter deigen seg fast i hevekurven? Osv. Her får du svar på det meste. 

I kapittel fem er det mange ulike brødoppskrifter. Her presenteres en rekke ulike kornsorter, og da spesielt flere typer urmel og annet økologisk dyrket korn. I siste del presenteres et knippe av bønder, som produserer mel - blant annet Trygve Nesje fra Holli Mølle i Spydeberg. 

Et av mine første surdeigsbrød (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Møtet med baketeknikkene som presenteres i denne boka har vært utrolig spennende! Jeg er på ingen måte noen fullbefaren surdeigsbaker enda, men drømmen er å bli skikkelig god på dette. Denne boka er midt i blinken for å kunne få dette til! Det morsomste av alt er at mine eksperimenter med surdeigsbrød har gjort meg til en bedre baker av ordinære brød og vise versa. For når vi snakker om gjærbakst og surdeigsbrød handler det om det samme: å få luftige brød som er rike på smaksopplevelser! 

Min drøm er å komme meg på brødbakekurs med forfatterne bak denne boka! De har et kurs den 17. september i år (som jeg dessverre ikke har anledning til å bli med på), men jeg håper selvsagt at dette kurset ikke blir det siste! 

Jeg anbefaler "Surdeig" av hele mitt hjerte for alle som elsker å bake og som ønsker å bringe sine bakekunnskaper opp til nye høyder! 

Utgitt: 2015

Forlag: Vigmostad og Bjørke

Antall sider: 175

ISBN: 978-82-419-1130-9

Boka har jeg kjøpt selv.