Karl Ove Knausgård: "Min kamp 5"

Utgitt: 2010
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 607

I denne femte boka om Karl Ove Knausgård befinner vi oss hovedsakelig i Bergen. Der ankommer han etter oppholdet i Nord-Norge og en etterfølgende loffetur til Hellas, hvor han nesten holdt på å strande, pengelens og for stolt til å be noen om hjelp.

Å skulle studere i Bergen var intet mindre enn frydefullt! Fra før av hadde han kun besøkt broren Yngve der, og dette medførte en rekke forventninger til hvor fantastisk dette skulle bli. Sånn sett var han lite forberedt på alle de råtne hyblene som ble studenter til del, og hvor fort gjort det var å bli blakk midtveis i semesteret – etter elleville studentfester tilsynelatende uten bekymringer.

Et sted Knausgård bodde var det til og med rotter. I en by med en konstant boligmangel grunnet tilstrømming av tusenvis av utenbys studenter, var det få som gadd å pusse opp utleiehyblene. De fikk jo leid dem ut uansett. Og studentene innfant seg med det fordi de ikke hadde noe valg. Å bli blakk i midten av november var imidlertid en ganske annen sak … Når man var nødt til å ta strøjobber midt i den verste eksamensperioden, var veien mot det totalt mislykkede kort.

Knausgårds år på Skrivekunstakademiet ble en stor skuffelse, til tross for at forfattere som Jon Fosse og Ragnar Hovland ledet skolen. Han fikk ikke til noen ting. Alle andre fremsto som mye mer begavet enn ham selv, og det meste av det han klarte å produsere av tekster ble karakterisert som klisjefylte, uten dybde og spenning i teksten. Nærtagenheten kom tidvis i veien for at han klarte å ta til seg kritikken og lære noe av dette. I perioder hvor han var blakk, brukte han mer og mer tid på å ta vakter på Sandviken psykiatriske. Som den sjenerte unge mannen han var, trengte han alkoholrus for å klare å komme ut av skallet sitt. Alkoholen ble i det hele tatt et stort problem for ham, fordi han mistet all kontroll over seg selv. Og fylleangsten satt lenge i etter de verste festene. Noe som derimot ordnet seg til det bedre, var forholdet til damer. Plutselig ville damene ha ham!

I de påfølgende årene følger vi en ung desperat mann, som forsøker seg som forfatter, men som mislykkes gang på gang. Han er svært opptatt av at han SKAL bli forfatter, men hva i all verden skal han skrive om? Kamerater rundt ham debuterer i tur og orden, mens han ikke får til noe som helst.

I denne femte boka er Knausgård atter på høyden igjen! Dette er en bok som fortjener terningkast 6! Ikke bare skriver han som vanlig usedvanlig godt, men i denne boka beveger han seg ned i dypet av sin sjel igjen – slik han gjorde i bok nr. 1 og 2. Jeg kjente igjen at det noen ganger gjorde vondt å lese hans beskrivelser av seg selv som ung, mislykket student i Bergen. I denne boka er faren så godt som fraværende. Samtidig er han til stede i Knausgårds bevissthet. At faren ikke kan møte i bryllupet da han gifter seg med Tonje, knekker ham nesten, selv om han egentlig ikke ønsker å ha sin forfyllete far til stede.

Dessuten fikk jeg en stor beundring for Knausgård, som til tross for mange år med mislykkede forsøk på å bli forfatter, faktisk til slutt klarer det. Ikke bare fikk han antatt romanen ”Ute av verden” – den ble en knallsuksess!

Dette er en bok som virkelig berørte meg! Dette kan selvfølgelig ha en del å gjøre med at jeg selv har studert i Bergen, og har vanket på de samme utestedene som Knausgård gjorde noen år etter meg – Hulen, Garage, Café Opera, Henrik, Wesselstuen etc. At jeg etter å ha lest 2500 sider om Knausgård, fremdeles vil ha mer, er ganske enkelt utrolig! Denne kolossen av en roman i seks bind, er – selv om det sjette bindet ikke har kommet enda – nødt til å lykkes! Jeg kommer til å stille meg i kø den dagen den siste boka kommer!

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 4"

Utgitt: 2010

Forlag: Forlaget Oktober

Antall sider: 473

Karl Ove er 18 år og nettopp ferdig med gymnaset. Hans foreldre har skilt seg, og moren sliter for å få endene til å møtes i og med at hun har valgt å sitte med huset. Den unge Knausgård er fast bestemt på at han vil bli forfatter, og i første omgang søker han seg lærerpost i Nord-Norge for ett år. Planen er å legge seg opp penger og dessuten få tid til å skrive.

Knausgårds møte med den lille bygda Håfjord i Troms blir overveldende. Naturen er voldsom, men det bor jo nesten ingen folk der. Og alle kjenner åpenbart alle. Det er ikke mulig å gjemme seg vekk. På en måte både spennende og skremmende for en sjenert og ensom ung mann. Etter en temmelig utsvevende russetid med så store mengder alkohol at dette med blackout, bakrus og fyllenerver holdt på å bli faretruende dagligdags, skal det vise seg at hans møte med den nordnorske drikkekulturen holder på å gå riktig galt.

Knausgård forsøker å skrive, men får det ikke til. Han klarer ikke å få det han tenker inne i hodet sitt til å bli litteratur når det kommer ned på papiret. Like fullt har han store tanker om sin egen fortreffelighet og egne evner til å skrive. For noe stort, det skal han bli!

Selv om denne boka i all hovedsak handler om Knausgårds ene år i Håfjord, gjør han mange sprang i tid. Noe av det sterkeste ved boka er – som i de foregående bøkene - når han kommer inn på forholdet til faren. Etter skilsmissen gifter faren seg med Unni, som han får en datter med. Og han har for alvor begynt å drikke. Det er snart ikke mulig å tilbringe noe tid sammen med ham uten at han er full. Alle skal danse etter farens pipe, for han har så lett for å bli fornærmet for den minste lille ting.

Noe av det den unge Knausgård sliter veldig med, og som beskrives med en helt rå ærlighet, er hans mislykkede forhold til det annet kjønn. Han drømmer om å debutere seksuelt, men uansett hva han gjør, får han det ikke til. En ting er at han er så sjenert. En annen ting er at han føler at det er noe galt med ham. Dette er en bok om mislykkethet, om ikke å få til noe, om usikkerhet som blir ”løst” gjennom drikking, om mengder med for tidlige sædavganger og en seksuell debut som lar vente på seg. Nok en gang har Knausgård klart å binde meg fast til enda et bind i selvbiografien sin. Denne gangen slukte jeg boka – bokstavelig talt! Tatt i betraktning at denne boka er den svakeste av de fire bøkene jeg har lest i serien, må man vel kunne si at det slett ikke er så aller verst! Jeg er fremdeles ikke lei og ser frem til Min kamp 5! 


Terningkast 5.

Tomas Espedal: "Imot kunsten"

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 164

Dette er ikke den enkleste boka å skulle skrive en bokomtale om. Det tok nemlig en stund før jeg selv skjønte sammenhengen mellom det jeg i begynnelsen oppfattet som temmelig løse fragmenter, hvor forfatteren springer i tid og mellom ulike personer, uten at overgangene forklares nærmere.

I boka ”Imot kunsten”, som Espedal mottok Kritikerprisen for, skriver forfatteren om seg selv og sin familie i tre generasjoner. Han vokste selv opp i Bergen. Etter å ha mistet kona, flyttet han og datteren ut til Askøy. I sin iver etter å slukke alle savn hos datteren, forsøkte han både å være far og mor for henne. Gjennom hans allestedsnærværelse i ett og alt, fikk datteren til slutt nok. Hun hadde intet behov for at faren alltid skulle være der for henne. Hun trengte luft og ikke minst frihet.

Espedal forsøker å livnære seg som forfatter. Han og datteren lever faretruende nær fattigdomsgrensen. Det er så vidt det går rundt. Han skriver seg gjennom sin ensomhet og fortvilelse, noen ganger ved å se tilbake på sitt eget liv og andre ganger ved å grave i familiens historie. Han har mange fellestrekk med sin bestefar, som oppdro sine to morløse døtre alene. Fellesnevneren for både ham selv, faren og bestefaren er deres ensomhet.

Det tok litt tid før jeg vennet meg til Espedals spesielle fortellerstil, der han noen ganger maner på det samme, nesten som om han er redd for at leseren ikke skal forstå hva han mener dersom han ikke gjentar seg selv. Etter hvert ble det nettopp denne måten å fortelle historiene på som fascinerte meg mest. Mens andre forfattere strør om seg med metaforer, bruker Espedal et enkelt språk. Som for eksempel på side 124, hvor han skriver følgende:

”Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten min far, jeg våger ikke å tenke på det, og likevel tenker jeg på det tidlig og sent, om morgenen når jeg våkner og om kvelden: jeg vil ikke klare meg uten ham. Jeg må klarer meg uten ham; om noen år er han borte …”

Gjennom denne måten å beskrive sitt savn og sine lengsler, får forfatteren frem noe ekstraordinært sårt. Og som jeg som leser ble sterkt berørt av. Han er også glitrende til å beskrive stemninger. Som når han på side 46 skriver:

“Leiligheten hadde alt, men den manglet kjærlighet, det var ingen kjærlighet mellom mannen og kvinnen i denne leiligheten, snarere en forakt som med årene vokste til hat, i årene etter at de to døtrene hadde flyttet ut var det ingenting annet enn hat tilbake, hatet mellom mannen og kvinnen, det fylte alt, hvert eneste rom. Det ble synlig det som hadde vært skjult i den store leiligheten, denne forakten, dette innestengte hatet, det kom frem og ble helt tydelig, vi så og hørte det nå, hvordan de angrep og såret hverandre, hvordan de skjelte hverandre ut og ydmyket hverandre, hvordan de gneldret til hverandre, som to dyr, han og hun.”

Alt i alt en svært fascinerende og spesiell roman , som jeg med stor sannsynlighet kommer til å lese om igjen. Da slipper jeg også å sitte og lure på hvem sin historie forfatteren er i gang med å fortelle; sin egen, farens eller bestefarens historie. Jeg skjønner svært godt at denne boka har blitt prisbelønt og også ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Knirk

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 3"

Utgitt: 2010 
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 423

I denne tredje boka er det Karl Oves barndom som skildres; fra han som baby ankom deres nye hus i et byggefelt på Tromøya sammen med mor, far og sin eldre bror Yngve og frem til 13 års-alderen. 

Gjennom hele barndommen var Karl Ove livredd sin svært uforutsigbare far. Faren hadde sider som han konsekvent skjulte for sin kone. Når hun var til stede, balanserte hun galskapen. På side 245 skriver forfatteren:

“Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far. Det er de ikke. Det vet jeg. Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, ser de på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot.”

Verken han eller broren fikk noen gang lov til å ha venner på besøk. Ikke kunne de springe i trappa, skru på TV´n, lage seg mat selv, gå på plenen i hagen … Over alt var det forbud, forbud, forbud. Og for den minste lille ting kunne faren eksplodere … når moren ikke var der. Hjemmet var derfor et sted hvor den unge Knausgård oppholdt seg så lite som mulig.

I oppveksten oppsto det et behov for å hevde seg, være best i noe. Og var det noe Karl Ove var god på, så var det å prestere på skolen. Dessuten leste han ikke bare mye – han leste enormt mye. Men flinke elever ble ikke populære, og var det noe som var viktig for ham, så var det å være populær og å bli likt. Å være ung gutt og en tynn liten flis var en utfordring. Dessuten tok han plagsomt lett til tårene. Å få merkelappen ”femi” var ingen spøk … Denne merkelappen var det ganske enkelt ikke mulig å riste av seg når man først hadde fått den. Hans spesielle oppvekstvilkår gjorde ham dessuten nokså sårbar for kritikk, og det ga seg noen utslag som gjorde at enkelte trakk seg unna ham, uten at han ble direkte mobbet. Den unge Knausgård lengtet etter å bli voksen, slik at han kunne bestemme over sitt eget liv. Å være prisgitt en far som rett og slett ikke likte sitt eget barn og behandlet ham deretter, var nesten ikke til å holde ut. Og faren var ingen hvem som helst heller. Han var ungdomsskolelærer …

Ble det for mye om Knausgårds barndomstid i denne boka? Jeg opplevde det ikke slik. I bok nr. 1 er Knausgård i all hovedsak innom tenårene sine, mens denne boka omhandler årene forut. Oppbyggingen i denne boka er også annerledes enn i de to foregående. Her fortelles nemlig historiene kronologisk, uten alle vekslingene i tid og sted som i de to første bøkene. Alle episodene som omhandlet faren gjorde det vondt å lese. Noen av utslagene fra faren var riktignok en del av det man oppfattet som grei barneoppdragelse den gangen, selv om disse metodene heldigvis gikk av moten etter hvert. ”Svarer du meg!?” brøler faren for eksempel mot sønnen. Som barn skulle man ikke ”svare” de voksne. Det ble nemlig ansett som svært frekt. Å gi barna juling var imidlertid ikke vanlig så sent som på 70-tallet. Barneoppdragelsen som generelt ble gitt på denne tiden var kun egnet til å ydmyke barna på det groveste, og fratok dem all selvfølelse og selvtillit. Men selv om enkelte foreldre, herunder også Knausgårds far, gikk for langt, oppfattet de seg selv å være i sin fulle rett til å gjøre hva som helst overfor sine barn i ”oppdragelsens øyemed”. Like fullt var dette en del av den privates sfære som man ikke snakket om …

Selv om denne boka ikke når helt opp til de to første bøkene, synes jeg den var mye bedre enn hva jeg fryktet etter å ha lest en del anmeldelser. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg! Jeg er veldig klar for bok nr. 4!

Karl Ove Knuasgård: "Min kamp 2"

Utgitt: 2009
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 562


Var min begeistring enorm etter å ha lest bok nr. 1, så var den ikke noe mindre mens jeg leste denne boka. For jeg opplevde faktisk bok nr. 2 som enda bedre enn den første. Borte var de litt langtekkelige passasjene, som jeg var raus nok til å overse i bok nr. 1 fordi summen av inntrykkene var så imponerende, men som ikke hadde holdt i bok etter bok.

I denne boka får vi først og fremst innblikk i samlivet med Linda, og de utfordringene det byr på for dem som par etter hvert som barna melder sin ankomst. For en ting er Knausgård sikker på; han vil ha tre barn slik at det er barna, ikke foreldrene, som er i flertall.

Å komme til Stockholm hvor han kun hadde en venn fra før av, var ikke enkelt. Når han i tillegg var en nokså taus mann, en som ikke uten videre bød på seg selv sånn i tide og utide, og en som opplevde at småpraten med kassadama og andre rett og slett ikke gikk, fordi de ikke skjønte hva han sa, så ble han enda tausere. Egentlig er det ha selv, personen Karl Ove Knausgård, som fascinerer mest! Så lite som kommer til uttrykk i det ytre, og så mye indre liv og refleksjoner! Takk og lov at han faktisk er forfatter, slik at vi som lesere får innblikk i hva som foregår inne i denne ellers så tause mannen!

Det som trollbant meg mest mens jeg leste denne boka, var ikke først og fremst referansene til annen stor litteratur eller samtalene med andre intellektuelle, som det er en del av, men tvert i mot det gjenkjennbare hverdagslige. At hans samboer lider av manisk depressivitet og at Knausgård er så åpen om det, opplevde jeg som ekstra interessant. Prosessene han gikk gjennom før det løsnet med den andre boka, som omhandler engler på jorda … gnistrende godt beskrevet. Alle hans betraktninger av menneskene rundt seg … jeg ble fengslet!

Jeg gleder meg enormt til å ta fatt på den tredje boka, men først må jeg ha en liten Knausgård-pause.

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 1"

Utgitt: 2009
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 434

Jeg pleier sjelden å kaste meg over bøker som er hauset voldsomt opp i media, og som regel blir jeg skuffet når jeg lar meg friste likevel. All debatten rundt Knausgårds bøker gjorde meg imidlertid vanvittig nysgjerrig. Så pass at jeg tenkte at denne begivenheten MÅTTE jeg få med meg mens den fremdeles pågår.

Min kamp 1 er første bok av i alt seks planlagte bøker, og inngår i et selvbiografisk verk. Jeg tviler på at jeg er i stand til å si noe nytt som ikke er skrevet tidligere om denne første boka, men det har jeg heller ingen ambisjoner om. Sjelden har jeg begynt på en bok som har bergtatt meg så til de grader allerede fra første side! Som kjent er denne boka innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, noe som ikke blir hvem som helst til del, og det fortjener den i aller høyeste grad! For dette er litteratur på et helt annet nivå enn det vi vanligvis får servert fra norske forfattere i dag. Jeg tror jeg har til gode å lese en så vanvittig godt skrevet roman på svært, svært lenge. Ikke bare bergtok boka meg – den gjorde meg i tillegg nesten helt hudløs mens jeg leste. For så grenseløst utleverende er forfatteren av seg selv at det gjorde vondt å lese den. Det er så jeg undres stort over det fokus enkelte beskrivelser av navngitte personer i boka har fått, gjerne kun i en bisetning. For hvor grusom er ikke forfatteren først og fremst i sin bedømmelse av seg selv ?

I all hovedsak handler denne første boka om forfatterens oppvekst i Kristiansand, og det er spesielt forholdet til faren som går som en rød tråd gjennom boka, inntil dette overtar hele boka i siste halvdel. Men da er faren død, og forfatteren og broren har reist til farmoren i Kristiansand, der faren bodde de siste årene. Synet som møter dem er sjokkerende!

Forfatterens forhold til faren har satt dype spor i ham. Faren hvis haukeblikk alltid var til stede, faren som så ”alt” og aldri unnlot å la en eneste anledning gå fra seg til å kritisere, faren som egentlig kun så det negative. Og som tross sitt nærvær likevel var så fjern og utilgjengelig ikke bare for forfatteren, men også for broren hans. Forholdet til faren, for ikke å si mangelen på et forhold, preger Knausgård i hele tyveårene, og gjør at hans studietid i Bergen fremstår som et eneste langt parentes i livet hans. Han får ikke til noen ting, og fremstår som en taper. Ikke har han draget på damer og ikke er han i stand til å skaffe seg en eneste venn. Men hvordan kan noen i det hele tatt like ham når han ikke liker seg selv? Han famler rundt og prøver å finne et ståsted i livet. Det skal tydeligvis gå noen år før han får dette til.

Dette er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest! Bok nr. 2 er allerede innkjøpt og jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang med den.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:
- Knirk

Isabel Allende: "Summen av dagene" (2007)

Denne selvbiografiske boka fortsetter der Paula sluttet, og begynner med at Isabel Allende strør sin datters aske ut over like ved sitt hjem. Historien om hennes liv fortelles til datteren Paula.

Isabel Allende er usedvanlig åpen og ærlig i denne boka, og byr virkelig på seg selv. Vi får kjennskap til vanskelighetene hun og mannen Willie har hatt i sitt ekteskap, spesielt i de første årene. Videre forteller hun om sin innblanding i barnas liv, og tegner et bilde av en svigermor fra helvete. En svigermor som låste seg inn i sine barns hjem i tide og utide. Hennes kjærlighet til barna og barnebarna er så altoppslukende at hun ikke kunne la være. Samtidig viser hun at hun er i stand til å ta korrektiver.

Vi følger også Isabel Allende gjennom hennes forfatterskap, og får i så måte innblikk i hvorfor forfatterskapet hennes tidvis har vaklet som en følge av skrivesperre og mangel på ideer.

Dette er en avslørende bok om det å bli gammel og ikke takle det, om et levd liv med lidenskap og kjærlighet i fokus, om sterke familiebånd og en usvikelig lojalitet familiemedlemmene i mellom.

Jeg koste meg med boka, selv om den tidvis haltet noe. Jeg tror det har sammenheng med de utfordringer som alltid vil være til stede i en selvbiografisk bok, fordi forfatteren ikke har den nødvendige distansen til seg selv og nødvendigvis vil bagatellisere og forsvare egne valg og handlinger i håp om å fremstå som et gjennomgående godt og velmenende menneske.

Åsa Linderborg: "Meg eier ingen" (2008)

Utgitt: 2007
Originaltittel: Mig äger ingen
Oversatt: Nina Aspen
Forlag: Versal
Antall sider: 274

Forfatteren Åsa Linderborg forteller i boka "Meg eier ingen" om oppveksten hos sin far og forholdet dem i mellom. Moren forlot dem da hun var fire år, selv om hun visste at mannen hennes var alkoholiker.

Åsas oppvekst var ikke som andres. Faren drakk og var stort sett pengelens en gang og bestandig. Hadde det ikke vært for besteforeldrene og en tante, ville mangelen på mat og rene klær vært illevarslende. Like fullt forgudet Åsa sin far! For henne var han Sveriges beste metallherder, den sterkeste og morsomste, og hun var hans lille prinsesse. Etter som årene gikk, ble det imidlertid mer og mer tydelig hvor utilstrekkelig faren var. Alkoholen styrte livet hans i stadig større grad, og det var ikke liv laga for henne å leve sammen med ham. Som en konsekvens av dette flyttet hun til sin mor i 14 års alderen. Etter dette gikk det for alvor nedover med faren.

Da Åsa skrev boka, var faren død. Med kjærlighet og ømhet beskriver hun oppveksten og følelsene sine for faren. Tidvis var det mest skammen som fylte henne - etter hvert skyldfølelsen for å ha sviktet ham.

Boka er nydelig skrevet og full av sårhet og ømhet. Jeg er veldig glad for å ha lest denne lille perlen av en bok, etter anbefaling fra mange! Ekstra sterk er boka fordi den er selvbiografisk. Her blir det terningkast fem! 

Boka er filmatisert.

Andre bloggere som har omtalt boka:
Groskro
Janke
Av en annen verden
Les mye
Solgunn sitt

Åsa Linderborg

Jan Erik Vold: "Ruth Maiers dagbok" (2008)

Den som åpner denne boka i den tro at den handler om Holocaust, vil mest sannsynlig bli skuffet. Derimot handler boka om den jødiske jenta Ruth Maier i årene før hun ble deportert til Auschwitz.

Jan Erik Vold har gjennomgått Ruths åtte dagbøker, som i tiden etter deportasjonen ble oppbevart av venninnen og lyrikeren Gunvor Hofmo. Samlingen er svært unik i norsk sammenheng.

Gjennom dagboknotatene blir vi kjent med Ruth. Hun var en svært begavet ung kvinne på mange områder. Ikke bare utmerket hun seg med en akademisk legning, men hennes evne til å formulere seg skriftlig viser at hun hadde talenter utenom det vanlige. Dessuten hadde hun talenter innen malekunst og tegning.

Ruths følelsesliv var svært sterkt. I tiden etter at hun kom som flyktning til Norge, holdt hun nesten på å forgå av en tyngende ensomhet. Etter et nervøst sammenbrudd hadde hun et opphold på en psykiatrisk avdeling. Med tiden kom hun til å erkjenne at hun var lesbisk og hun og Gunvor Hofmo hadde i en periode et kjærlighetsforhold.

Boka er - både takket være Ruth selv og ikke minst Jan Erik Vold som har sydd sammen alle dagboknotatene - nydelig og tidvis nesten poetisk. Det er en tragedie at hun på grunn av krigen og nazismen endte sitt liv i så ung alder, uten å få leve et fullverdig liv. Mest sannsynlig har verden gått glipp av en stor kunstner.

Ingar Sletten Kolloen: "Snåsamannen - kraften som helbreder" (2008)

Denne boka har blitt til på bakgrunn av samtaler forfatteren har hatt med Joralf Gjerstad - også kalt Snåsamannen - gjennom nesten to år. Svært mange mennesker mener at han har overnaturlige evner og har helbredet syke der legevitenskapen har gitt opp. I tillegg sies det at Snåsamannen er synsk.

Snåsamannen er i dag over åtti år, og vi får vite hvordan han selv har opplevd å ha disse evnene. Han var et annerledes barn, og i oppveksten ønsket han mest av alt å være som andre. Under krigen skulle det imidlertid vise seg at evnene kom til god nytte, og etter hvert lærte han seg å akseptere at evnene var en del av ham.

I boka møter vi mange som har blitt hjulpet av Snåsamannen. Intet av det som påstås er vitenskapelig bevist, og det stilles derfor kritiske spørsmål til realiteten i mange av historiene fra mange hold. På slutten av boka tenkte jeg at det spiller da ingen rolle hvorvidt evnene hans er overnaturlige eller ikke, reelle eller fantasi. Faktum er jo at mange faktisk har blitt friske etter kontakt med Snåsamannen, og legevitenskapen har enda ikke funnet svaret bak gåten om kroppens immunitetssystem. For øvrig tegnes et bilde av et veldig godt menneske som har gjort det å hjelpe andre mennesker til sin livsoppgave, uten å ha egen vinning og fortjeneste som motiv.

Jeg opplevde boka som godt skrevet, og ble veldig engasjert mens jeg hørte på lydbokutgaven.

Joan Didon: "De magiske tankers år" (2009)

Etter nesten 40 års ekteskap døde Joan Didions ektemann John svært brått av et massivt hjerteinfarkt. Fra i det ene øyeblikket å ha vært et tett sammenfiltret ektepar, som levde et svært godt liv sammen, sto Joan plutselig helt alene. På samme tidspunkt hadde dessuten Joan og Johns datter ligget i nesten en uke på intensiven i en komatøs tilstand. Tilstanden var svært alvorlig.

Hvordan kan livet bli til å holde ut etter så store påkjenninger? Joan og Johns ekteskap var noe helt spesielt. Fordi de begge var forfattere, levde de sammen 24 timer i døgnet. Gjennom boka skildres det livet de har hatt sammen - et meget rikt liv.

Boka er rost opp i skyene av kritikerne. Om det var derfor jeg ble skuffet, vet jeg ikke helt. Jeg opplevde i alle fall de første 120 sidene av i alt drøyt 180 sider som temmelig kjedelige og lite engasjerende. Det ble for mye oppramsing av detaljer, som kanskje ville vært mer interessant å lese om dersom jeg hadde hatt et forhold til forfatteren fra før av. Først da forfatteren begynte å beskrive sorgen og dens mekanismer, steg mitt engasjement betydelig. Jeg synes boka kom seg veldig på slutten, men savnet altså at dette hadde skjedd noe tidligere.

Dave Eggers: "Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk" (2002)

Denne boka, som er basert på en sann historie, handler om søsknene Bill, Beth, Dave og Toph som mister begge foreldrene sine i løpet av kort tid. Jeg-personen og forfatteren var da 21 år, og plutselig måtte han ta seg av sin 8 år gamle bror Toph.  

Gjennom boka, som egentlig kan oppsummeres som et eneste stort raseriutbrudd, følger vi Dave og Toph gjennom en rekke halsbrekkende forsøk på å klare seg på egen hånd. Det er på nære nippet at alt rakner flere ganger.  

Boka er svært originalt skrevet. Faktisk noe av det mest spesielle jeg har lest! Dette er også den kuleste boka jeg har lest på svært, svært lenge. Humoren - svart sådan - er bare helt vanvittig. Hva gjør f.eks. en ung gutt som gjerne vil nedlegge damer og drikke øl når han alltid har broren sin på slep? Dialogene mellom brødrene er ubetalelige, og innblikkene i Daves´ tidvis noe kyniske, men like fullt naive tanker og hang til å spille på situasjonen for å oppnå fordeler i form av sympati fra omgivelsene (les: damer), er til å le seg fillete av.  

Dette er en bok jeg ikke kommer til å glemme så lett! Den er forbløffende på alle måter!

Edvard Hoem: "Faderen"

Om Bjørnstjerne Bjørnsons far

Det er alltid med stor spenning jeg tar fatt på en ny Edvard Hoem-bok, og jeg blir sjelden skuffet. Heller ikke denne gang ...

I denne boka har Hoem gjort et forsøk på å rekonstruere Peder Bjørnsons liv og levnet på 1800-tallet. Kildene han har brukt er korrespondanse og offentlige dokumenter, og ut fra dette forsøker han å fylle ut hullene i historikken. Nettopp dette er han svært god på!

Peder Bjørnson, Bjørnstjerne Bjørnsons far, var en meget stri og kranglevoren prest. Eller var han det? Mye kan nemlig tyde på at han var svært opptatt av rettferdighet og var en meget rettskaffen mann. På den annen side tordnet han så vidt mye fra prekestolen om den umoral og drukkenskap som hersket i hans prestegjeld, og dermed tråkket han mange på tærne og fikk svært mange uvenner og fiender som etter hvert gjorde hva de kunne for å bli kvitt denne brysomme presten. Historier og bakvaskelser ble konstruert for å nå dette målet. På det verste ble også prestens utkomme rammet, slik at han fikk store problemer med å forsørge sin etter hvert meget barnerike familie.

Som alltid er det en fornøyelse å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker! 

Utgitt: 2007
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Oktober (papirutgave)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 7 t 47 min.

Edvard Hoem

Edvard Hoem: "Jordmor på jorda"

Om en sterk kvinneskikkelse i Hoem-slekten

Forfatteren skriver i denne boka om sin tippoldemor Martha Kristine, som levde i Romsdalen på 1800-tallet. Hennes drøm var å bli jordmor, men det skulle vise seg å bli en lang vei å gå før målet var nådd.

På tross av at det ble innført lovforbud mot å ta i mot hjelp fra de såkalte hjelpekonene i forbindelse med fødsler, unnlot Romsdalens kvinner å tilkalle jordmor. Årsakene kunne være mange. Noen hadde ikke penger til å betale en jordmor, mens andre ikke hadde noen tiltro til den nye jordmora. 

Til slutt gikk Martha Kristine rettens vei for å kjempe frem at loven skulle overholdes og at det var hun som jordmor som skulle tilkalles, og ikke hjelpekonene. Hun vant frem med prinsippene i rettssaken, men det var stort sett på papiret.

Først da Martha Kristine dro til Oslo for å utdanne seg ytterligere, ble hun til slutt anerkjent av Romsdalens kvinner.

Det er en sterk kvinneskikkelse Hoem beskriver i denne boka, og han har i all hovedsak basert seg på historiske kilder. Jeg synes det er helt nydelig å høre ham lese sine egne bøker! Boka er skrevet på bestilling i forbindelse med Den Norske Jordmorforenings 100 års-jubileum i 2008.

Utgitt: 2010
Lydboka er innspilt: 
Forlag: Karviland forlag (lydbok) /Dinamo forlag (papirutgave)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 3 t 56 min.

Edvard Hoem

Mario Vargas Llosa: "Paradiset på det andre hjørnet"

Utgitt på norsk: 2004
Original tittel: El paraiso en la otra esquina
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 367


Mario Vargas Llosa har skrevet mange perler av noen bøker, så forventningene er alltid store hver gang jeg åpner en ny bok av denne forfatteren. Om det var tidspunktet jeg startet opp med den på eller noe annet som gjorde at den fikk en noe treg start, skal være usagt, men FOR en bok da jeg bare hadde pløyd meg gjennom de 100 første sidene!

Vi møter maleren Paul Gauguin, som levde i perioden 1848 – 1903, og hans mormor Flora Tristan, som levde i perioden 1803 – 1844. Gauguin følger vi i hans siste leveår, som han stort sett valgte å tilbringe på Tahiti etter en del bitre år i Frankrike. Etter at han valgte å følge sitt kunstnerkall og forlot sitt gode borgerlige liv med kone og fem barn, skulle hans liv følge en nedadstigende spiral hvor han til slutt mer eller mindre gikk til grunne. Ikke bare ble han fullstendig demoralisert, men sykdommen han pådro seg, hele tiden omtalt som ”den unevnelige sykdommen” og som mest sannsynlig var syfilis, gjorde livet hans til et helvete på jord. Han var for øvrig i konstant opprør mot det etablerte samfunnet. Tilbakeblikkene på hans tilværelse i Europa, hvor hans samtidige Vincent van Gogh og en rekke andre kunstnere innenfor impresjonismen, påvirket samfunnet og kunstnerlivet den gangen, er spennende lesning! Det var også spennende å bli bedre kjent med denne kunstneren og bakgrunnen for alle hans polynesiske bildemotiver.

Parallelt følger vi bestemoren Floras liv. I sin samtid var hun en meget spesiell og sterk kvinne, som forlot sin voldelige og incestuøse mann sammen med sine to små barn. Med loven i hånd forsøkte ektemannen gang på gang å tvinge henne tilbake, og livet hennes ble til slutt en evig flukt. I første rekke oppsøkte hun farsslekten i Peru. Senere ble hun en foregangskvinne som reiste rundt i Frankrike og England for å vekke undertrykte arbeidere fra dvalen. Elendigheten som møtte henne over alt var helt ubeskrivelig. Hun møtte stor motstand fra det etablerte samfunnet hvor hun enn kom, og ble betraktet som en oppvigler. Som enslig kvinne ble hun dessuten forsøkt holdt nede med holdninger vi i dag grøsser av. For den gangen kunne ikke en kvinne farte rundt på egen hånd uten å bli betraktet som et ludder. I forhold til det puritanske livet Flora tross alt levde, blir dette et paradoks.

Llosa har valgt en meget spennende fortellerteknikk der han alternerer mellom Flora og Pauls liv. Han henvender seg til dem i dus-form, og på den måten kryper vi som lesere nesten under huden på hovedpersonene. Her er den typiske latin-amerikanske magiske realismen helt fraværende. Det synes jeg var befriende! Llosa skriver fantastisk godt! De svært forskjellige historiene om en bestemor og et barnebarn – på den ene siden et dypt, dypt alvor og på den annen side en fullstendig demoralisert verden hvor ingenting tas skikkelig alvorlig – ga boka en fin balanse. Jeg gir denne boka toppkarakter!

Terningkast seks.

Harry Bernstein: "Drømmen"

Utgitt på engelsk: 2008
Utgitt i Norge: 2008
Originaltittel: The Dream
Oversatt: Kjell Risvik
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 262


"Drømmen" fortsetter der "Den usynlige muren" sluttet. Den dagen det ankommer Amerika-billetter i posten, får Harrys mor endelig oppfylt sin store drøm om å flytte til USA. Dessverre følger den fordrukne faren med på lasset ...

Vi befinner oss midt under depresjonen, og jobber vokser ikke på trær. Familien Bernstein sliter med å holde hodet over vannet, særlig når det lille moren klarer å legge til side alltid blir drukket opp av faren.

Moren drømmer om at guttene hennes skal få seg en utdannelse, men også det viser seg å bli vanskelig. Harrys arkitektdrømmer legges på is, og etter at han gifter seg med Ruby, håper han å slå gjennom som forfatter. Heller ikke det lykkes, og i stedet må han livnære seg med å lese mengder med bøker for et forlag og avgi anbefalinger. Moren klarer aldri å frigjøre seg helt fra sin fordrukne mann, til sønnenes store fortvilelse.

Til slutt får vi også greie på hvem som sendte Amerika-billettene, og hvorfor vedkommende gjorde det.

Boka gikk rett hjem hos meg. I den grad noe trekker ned, må det være at jeg synes forfatteren er vel overtydelig når han skal forklare ting. Samtidig er det beundringsverdig at han skrev både denne og den forrige selvbiografien mens han nærmet seg 100 år. Her blir det terningkast fem!

Harry Bernstein: "Den usynlige muren"

Utgitt på engelsk: 2007
Utgitt på norsk: 2007
Originaltittel: The invisible wall
Oversatt: Kjell Risvik
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 361


Denne selvbiografiske romanen, som på sett og vis kan minne litt om "Engelen pä det syvende trinn" av Frank McCourt, forteller forfatteren om sin jødiske oppvekst i Lancashire i England.

Den livsfjerne og fordrukne faren gjør livet surt for hele den barnerike familien. Moren må bruke all sin kløkt for å holde liv i barna. Jødehatet preger hverdagen under og etter første verdenskrig. Blant annet er det utenkelig med blandingsekteskap.

"Den usynlige muren" skiller den jødiske bosetningen fra den kristne - i realiteten fra den ene siden av gaten til den andre. Det er ikke kurrant å bevege seg over denne usynlige muren.

Dette er en sår roman om håp og kjærlighet, om fortvilelse og fattigdom. Terningkast fem. Historien fortsetter i "Drømmen". 

Alf Nielsen: "Jeg var Rinnans fange" (2007)

I nazistenes klør

Bare 22 år gammel ble Alf Nielsen i likhet med en mengde nordmenn arrestert av Gestapo i august 1942. Årsaken var at de gikk med en blomst i knapphullet for å feire kong Haakons bursdag. Dermed ble de ansett for å være provokatører med forbindelser til motstandsbevegelsen.

Alf Nielsen var verken politisk engasjert eller motstandsmann, uten at det hjalp på situasjonen. I første omgang ble han internert på Grini, men med tiden ble han omplassert i ulike fangeleire flere ganger. Det var lite mat å få, fangene frøs, det var forbudt for dem å snakke sammen og det var ikke lov å legge seg ned når de oppholdt seg i cellene sine. Alf lærte seg etter hvert å sove stående. Men uansett hvor ille forholdene var, er det møtet med torturisten Rinnan som ble mest skjellsettende under fangeoppholdet.

Henry Rinnan beskrives som en ondskapsfull psykopat, og tom. tyskerne fremstår som mer humane enn ham i Alf Nielsens selvbiografi. Torturen han ble utsatt for av Rinnan var så ille at han forsøkte å ta sitt eget liv fordi han ikke holdt ut tanken på mer smerte. Alf hadde jo intet å fortelle, så uansett hvor grusom torturen var, oppnådde nazistene ingenting. Paradoksalt nok var det tyskerne selv som reddet livet hans ved å fjerne ham fra Rinnan.

Boka er meget interessant som dokumentasjon på krigens redsler.

Utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Per Frisch
Spilletid: 4 t 29 min.

Max Manus: "Mitt liv" (1995)

Om et levd helteliv

Max Manus levde fra 1914 til 1996, og er kjent for sin rolle som motstandsmann under andre verdenskrig. Bl.a. var han med i Kompani Linge og Oslo-gjengen.

I boka forteller han historien om sin liv, fra barneårene og frem til året før han døde. Foreldrenes skilsmisse førte til at han i mange år mistet all kontakt med sin mor. Nokså tidlig dro han til sjøs, i likhet med mange unge gutter på denne tiden.

Max Manus beskrivelse av sin deltakelse som frivillig under krigen mot russerne i Finland i 1939 - 1940, samt alle de sabotasjeaksjoner han senere deltok i mens Norge var okkupert av tyskerne, er virkelig spennende lesning! Mye av dette er kjent fra historiebøkene, men det er spesielt å få dette fortalt fra en som faktisk deltok selv.

Da tyskerne kapitulerte og freden omsider kom til Norge, bygget Manus etter hvert opp en svært vellykket forretning. Han forteller også om sitt ekteskap, sitt alkoholmisbruk samt omgang med de kongelige og andre profilerte personer. I England opplevde han å bli høyt dekorert for sin innsats under krigen, men aldri i Norge. Bitterheten rundt dette merkes godt.

Boka avsluttes med en beskrivelse av en reise jorden rundt etter mønster fra Jules Vernes bok "Jorden rundt på 80 dager".

Boka er spennende, selv om de litterære kvalitetene mangler helt. Det hefter som regel et aber ved selvbiografiske bøker ved at perspektivet og objektiviteten ikke er til stede. Så også i denne boka, selv om Manus gjør en hederlig innsats for å motvirke dette så godt som mulig. Like fullt er boka meget lesverdig for alle oss som interesserer seg for andre verdenskrig.

Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Opplesere: Max Manus, Per Frisch og Bjørn Benkow
Spilletid: 15 t 36 min.

Anthony Bourdain: "Kokkejævler"

Utgitt på norsk: 2003

Forlag: Schibsted
Antall sider: 294

Det er noen år siden jeg leste denne boka, men jeg glemmer likevel ikke hvordan jeg skogglo meg gjennom den. Alt fra beskrivelsen av den lille gutten som ikke liker noe som helst, men som plutselig går inn for å ta innersvingen på foreldrene sine. Fra den dagen han bestemmer seg for at rå østers skal gå ned på høykant, skal mat komme til å stå i sentrum i resten av hans liv.

Forfatteren jobber seg møysommelig opp fra oppvasken i de kjipeste restauranter til å bli en virkelig anerkjent kokk. Gjennom boka fravristes den ene hemmeligheten etter den andre i restaurantbransjen. Visste du forresten hvorfor man aldri bør velge fisk som dagens på en søndag eller mandag? Tenk deg at de ferste råvarene er levert kanskje så sent som torsdag om du er heldig, og har ligget på kjøla hvor dørene har gått opp og igjen minst tusen ganger før den ligger på fatet ditt som "dagens" på søndag ... Da får du nemlig ikke lyst på fisk! Og bestiller du biff som "well done" - vær da sikker på at du får det dårligste stykke kjøtt som kan oppdrives på dette kjøkkenet!

Eller visste du hvorfor maten du lager hjemme på ditt eget kjøkken aldri kan bli den samme som på en fin restaurant? På en fin restaurant bruker man aldri lettprodukter ... Sånn er det med DEN saken ... Og så er det selvsagt noe med sjalottlauk og garnityr!

Med humor og vidd beskrives hverdagen på kjøkkenet. Og trodde du at intriger kun var noe som foregikk på kvinnearbeidsplasser, tar du skammelig feil! Det er bare litt mer komplisert når intrigene oppstår mellom menn som har de skarpeste kniver som sine viktigste arbeidsredskaper ... Den tøffeste kokken har flest og styggest kutt og brannsår på hendene sine.

Dersom du er glad i mat og lurer på hva som egentlig foregår i kulissene når du besøker en fin restaurant, er dette boka for deg! Jeg for min del har kjøpt 10-15 eksemplarer av denne boka. Personlig har jeg kun et eksemplar selv - resten er gitt bort i presanger. ;-)