Joan Didon: "De magiske tankers år" (2009)

Den lange veien gjennom sorgen

Joan Didion (1934–2021) regnes som en av de store amerikanske essayistene og prosaforfatterne i etterkrigstiden. Hun var en sentral skikkelse i den såkalte «new journalism»-tradisjonen, der litterære virkemidler ble brukt i sakprosa og essayistikk, og hun skrev med en kjølig, presis og samtidig dypt personlig stemme om politikk, kultur, sykdom og tap. Bøker som «Slouching Towards Bethlehem«, «The White Album» og romaner som «Play It As It Lays» har gjort henne til en referanse for flere generasjoner skrivende mennesker. «De magiske tankers år» kom i 2005 og ble hennes mest leste og mest omtalte bok. Dette var en bok hun skrev etter at livet hennes på dramatisk vis brøt sammen.

Etter nesten 40 års ekteskap døde Joan Didions ektemann John Gregory Dunne svært brått av et massivt hjerteinfarkt. Fra i det ene øyeblikket å ha vært et tett sammenfiltret ektepar, som levde et svært godt liv sammen, sto Joan plutselig helt alene. På samme tidspunkt hadde dessuten Joan og Johns datter Quintana ligget i nesten en uke på intensiven i en komatøs tilstand. Tilstanden var svært alvorlig. De to katastrofene, ektemannens død og datterens livstruende sykdom, kaster skygger over hele boka.

Hvordan kan livet bli til å holde ut etter så store påkjenninger? Joan og Johns ekteskap var noe helt spesielt. Fordi de begge var forfattere, levde de sammen 24 timer i døgnet, ikke bare privat, men også intellektuelt. De skrev side om side, redigerte hverandres tekster, delte ideer, referanser og blikk på verden. I boka skildres det livet de har hatt sammen; et meget rikt liv, fullt av arbeid, reiser, samtaler, venner og et felles prosjekt som både var ekteskap og forfatterskap.

«De magiske tankers år» er ikke en kronologisk sorgfortelling. Didion beveger seg frem og tilbake mellom sykehussenger, minner, samtaler med leger, gamle brev og sitt eget forsøk på å forstå hva som har skjedd. Hun skriver om hvordan hun etter Johns død ikke klarer å kvitte seg med hans sko, fordi «han kan komme til å trenge dem». Det er dette hun kaller magisk tenkning: forestillingen om at døden kanskje kan reverseres, at virkeligheten ikke helt har slått seg fast. Sorg fremstilles ikke som noe høytidelig og vakkert, men som en forvirret, ofte rasjonell og samtidig dypt irrasjonell tilstand.

Boka er rost opp i skyene av kritikerne. Om det var derfor jeg ble skuffet, vet jeg ikke helt. Jeg opplevde i alle fall de første 120 sidene av i alt drøyt 180 sider som temmelig kjedelige og lite engasjerende. Det ble for mye oppramsing av detaljer, medisinske rapporter, gjentatte beskrivelser av sykehusopphold og minner som ikke helt åpnet seg for meg som leser. Kanskje ville dette vært mer interessant dersom jeg hadde hatt et forhold til Didion fra før av, eller kjente hennes univers bedre. For meg tok det lang tid før teksten virkelig begynte å puste.

Først da forfatteren begynte å beskrive sorgen og dens mekanismer mer direkte, steg mitt engasjement betydelig. Når Didion beveger seg bort fra dokumentasjon og inn i det eksistensielle, om hvordan sorgen endrer tid, hukommelse, identitet og virkelighetsopplevelse, blir boka sterk. Hun skriver med kirurgisk presisjon om hvordan tapet ikke bare handler om den man har mistet, men om hvem man selv var sammen med den andre. Da løsner også språket, og teksten blir mindre bundet til detaljer og mer åpen for det allmenne.

I ettertid opplever jeg «De magiske tankers år» som en bok med en ujevn tyngde. Den rommer noen svært sterke innsikter om sorg, kjærlighet og tilknytning, men den er også preget av Didions særegne stil: kjølig, analytisk, nesten klinisk. For noen er dette det som gjør boka stor. For meg ble det tidvis en barriere. Likevel er jeg glad for at jeg leste den. Det er noe med slike bøker: de setter seg ikke nødvendigvis som glede, men som erfaring. Og når Didion til slutt klarer å gi form til det ufattelige, til det livet som må leves videre etter katastrofen, da treffer hun noe som er både gjenkjennelig og dypt menneskelig.

«De magiske tankers år» er kanskje ikke en bok man leser for å bli trøstet. Det er snarere en bok man leser for å forstå hva sorg gjør med et menneske, også når dette mennesket er intellektuelt skarpt, ressurssterkt og språklig overlegent. Og nettopp der, i spennet mellom kontroll og sammenbrudd, ligger bokas egentlige kraft.

Utgitt på engelsk: 2005
Originaltittel: The Year of Magical Thinking
Utgitt på norsk: 2009
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Halvor Kristiansen
Antall sider: 221