Parinoush Saniee: "Den stumme gutten"

En historie om en dysfunksjonell iransk familie 

I 2012 utkom Parinoush Saniee´s roman "Det som ventet meg" på norsk. Det var da åtte år siden den utkom i Iran -  forbudt flere ganger inntil dette forbudet til sist ble opphevet en gang for alle. Forfatteren er født i 1949 og er ut fra hva jeg har forstått fremdeles bosatt i hjembyen Teheran. Pussig nok finnes det ingen informasjon om Saniee og hennes forfatterskap på Wikipedia, og det finnes heller ikke i Store norske leksikon på nettet. Opplysningene på forlagets nettsider er også nokså sparsomme, utover at forfatteren er utdannet psykolog og har mastergrad i pedagogikk. 

"Den stumme gutten" ble utgitt på norsk i 2013, og også denne boka ble utgitt i Iran i 2004 - under tittelen "Pedar-e aan digari". Hvorvidt det er denne eller "Det som ventet meg" som i sin tid var forfatterens debutbok eller andrebok, vet jeg altså ingenting om. Jeg vet heller ingenting om forfatteren har skrevet flere bøker, eller om flere er under oversettelse til norsk. Uansett spiller dette liten rolle, fordi problematikken "holder andreboka mål?" slett ikke er aktuell i dette tilfellet. "Den stumme gutten" er nemlig en nydelig bok på alle måter!

Den lille gutten Shahab vokser opp i en nokså moderne familie i Teheran. Faren har en ledende stilling, og moren er en universitetsutdannet kvinne som er hjemmeværende med sine tre barn mens de er små. Akkurat dette trives hun svært dårlig med, og på tross av at hun og ektemannen en gang giftet seg av kjærlighet, er det ikke akkurat lykke og harmoni som preger deres hjem. Tvert i mot er det en nokså dyster og beklemmende stemning i hjemmet. Faren er alltid sliten og ønsker ro og fred når han kommer hjem, mens moren, som hater husarbeid, har behov for voksenkontakt, men må brenne inne også med disse behovene. I dette klimaet vokser de tre søsknene opp. Eldstegutten Arash er farens erklærte geni, søsteren Shadi, som er fritatt for forventninger av noe slag, er bare lykkelig ... og Shahab ... han er familiens idiot. Han snakker nemlig ikke. 

"Helt siden den dagen jeg forsto at jeg var en idiot, har jeg vært allergisk mot det ordet. Når de kalte meg det, ble jeg sint, skrek, knuste ting, slo folk og laget et skikkelig spetakkel, men fra det øyeblikket jeg aksepterte det hele, begynte jeg å oppføre meg annerledes. Jeg ble ikke lenger sint når jeg hørte kallenavnet mitt, men det var som om noe strupet meg, som om noen satte klørne rundt hjertet mitt, alle farger ble dystre, solen var ikke like strålende lenger." (side 8)

Det er ikke godt å si hva som skyldes hva, altså om problemene i familien førte til at Shahab ble stum, eller om det er hans stumhet som har skapt problemene i familien. Det vi iallefall kan konstatere er at det ene forsterker det andre, og at familien har havnet i en situasjon de ikke kommer ut av. Moren verner lenge om sønnen og mener at han slett ikke er en idiot, selv om han ikke snakker, mens resten av farsfamilien hevder det motsatte. Det hjelper ikke hvor mye familien enn strever for å få Shahab til å snakke. Ordene kommer bare ikke. Behandlingen han får både fra faren og hans familie gjør at han blir rasende inni seg, og den eneste måten han får uttrykt sitt sinne på er gjennom å gjøre rampestreker. Til dels nokså alvorlige rampestreker skal det vise seg, skjønt det topper seg da Shahab får skylden for å ha satt fyr på sin onkels hus og senere stikker av. En episode hvor faren tråkker på foten hans uten å merke det selv, og hvor faren blir sint da han skriker høyt, er hjerteskjærende lesning.

"Mangelen på oppmerksomhet disse følsomme dagene fikk meg til å forstå at jeg ikke hadde noen plass i fars hjerte. Jeg unngikk å oppholde meg i nærheten av ham, jeg var redd han skulle tråkke meg på foten igjen. Da han gjentatte ganger kom hjem uten å omfavne meg og ikke oppdaget de håpefulle armene som var strukket i været, satte jeg meg foran figurspeilet på døren av garderobeskapet og mønstret meg selv. Liten og spinkel bestemte jeg meg for aldri mer å bli glad for at han kom hjem, ikke gå ham i møte og ikke gi ham noe kyss." (side 95)

Underveis får vi innblikk i hva det innebærer for unge mennesker å leve i et land styrt av prester, og hvor moralpolitiet lurer overalt. Unge mennesker er avskåret fra å møte hverandre på vanlig måte, og det slås hardt ned på brudd på påkledningsreglene som gjelder for kvinner. Klokskap og kjærlig inngripen fra Shahabs mor redder blant annet en ung niese fra den sikre død (enten for eget eller familiens grep ...). 

Shahab og hans mor er vekselsvis jeg-personer underveis. For om Shahab ikke kan ytre ordene over sine lepper, har han høyst oppegående tanker. Og spørsmålet som lurer underveis er hvem som egentlig er idiotene her - gutten selv eller hans familie? Nyansene i dette får forfatteren fint frem uten å tegne svart-hvitt-bilder eller utpeke syndebukker, selv om faren nokså lenge blir sittende med mye av ansvaret for det som skjer, ganske enkelt fordi han er den voksne her. Dypest sett tenker jeg at mye av dette handler om menneskesynet kanskje spesielt i et samfunn som Iran, der det er viktig å være vellykket, være best, få til ting. Dette blir vi i all sin gru vitne til når det gjelder eldstegutten i familien. 

Riktig ille blir det for Shahab den dagen også moren begynner å tvile på ham, for da blir sviket fra foreldrene totalt - som om det ikke var ille nok fra før av med en kald og avvisende far og en mor som lar alle bekymringene komme i veien for kjærligheten. 

Det skal etter hvert blir Shahabs mormor som løser den gordiske knuten i gutten. Hun aksepterer ham akkurat slik han er, og skjønner at all hans vranghet kun er naturlige reaksjoner på de svært dysfunksjonelle forholdene i familien. Gradvis får hun gutten til å åpne seg, og da kommer også ordene ... 

"I motsetning til farmor, omfavnet hun barna oppriktig og uten forbehold. Hun slengte ikke kjærligheten fra seg i en krok, av frykt for å bli skitten. Med latter viste hun oss hengivenhet, og var ikke redd for at det kunne redusere hennes opphøyde posisjon." (side 198)

Men selv etter at Shahab har begynt å snakke, er det mellom faren og sønnen fremdeles en mur, som de skal bruke år på å klatre over. Så spørs det da om det er noe håp for deres relasjon når det kommer til stykket, om de klarer å overvinne stoltheten, tør å være den som gir seg først ... 

"Den stumme gutten" er en nydelig og rørende roman, selv om psykologen Parinoush Saniee noen ganger kommer vel tydelig frem med sin belærende stemme om hvordan man ikke skal oppdra sine barn. Det er også mulig å oppfatte denne romanen som et sviende oppgjør med en vellykkethetskultur som ikke tillater avvik fra den gjeldende normen. Avslutningen av romanen er nesten vel Hollywoodsk, men dette tilgir jeg lett fordi det vel nesten bare måtte blir slik. 

Jeg opplever denne romanen som enda mer helstøpt enn "Det som ventet meg", og jeg synes også at den er språklig mer bearbeidet. Så kan man selvsagt innvende at det er noe naturstridig at en liten gutt skulle være i stand til å tenke så kloke og modne tanker som Shahab gjør underveis, men dette er samtidig et nødvendig litterært grep for å få frem poengene i historien. Forfatteren kunne selvsagt ha valgt å la en allvitende forteller føre an historien, men da ville det ikke blitt en så nær og intim bok som dette. "Den stumme gutten" er et litterært-psykologisk studium i hva som skjer i en familie der det stort sett bare er vinnerkulturen som gjelder - i alle fall for mennene - og hvor ikke alle familiemedlemmene passer inn. Det er også en historie om hva som skjer med et "vanskelig" barn som kun får negativ oppmerksomhet fra omgivelsene. Jeg ble grepet - og ja, jeg felte noen tårer til slutt. Alt i alt en nydelig roman, som jeg håper at flere får øyene opp for! Mange av poengene i historien har nemlig stor overføringsverdi til norske forhold - for ikke å si vestlige forhold generelt. 

Utgitt i Iran: 2004 
Originaltittel: Pedar-e aan digari
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Font forlag
Oversatt: Nina Zandjani
Antall sider: 283
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!

Parinoush Saniee (Foto: Anne Cathrine Straume)

Andre artikler om boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 06.01.2014 - Vakkert psykologisk portrett av en gutt som er lammet av angst
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11.09.2013 - Forbudt bok ble bestselger
- Sandefjord Blad v/Bjørn Hoelseth - 08.10.213 - Dypdykk i barnesinnet
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 06.01.2014 - Hun er Irans mest leste forfatter. Men sin første suksessroman skrev hun i all hemmelighet.
- Pias kulturblogg - 15.04.2014

Tarjei Vesaas: "Is-slottet"

Vesaas på sitt beste?

Tarjei Vesaas (f. 1897 d. 1970) regnes som en av Norges fremste forfattere, og når jeg teller opp alle bøkene han rakk å utgi i perioden 1923 og frem til sin død, kommer jeg til 41 bøker (jf. Wikipedia). Selv har jeg kun lest en liten håndfull av disse - "Is-slottet", "Fuglane" og "Dei svarte hestane" - alle for over 30 år siden. De to første regnes blant hans hovedverk, og Vesaas vant også Nordisk råds litteraturpris for "Is-slottet". Den er dessuten filmatisert. For prispengene laget han legatet Tarjei Vesaas´debutantpris, kan jeg lese på Wikipedia. 

Fordi en av mine boksirkler har bestemt seg for at neste bok vi skal lese er "Kimen" av Vesaas, fant jeg ut at jeg ville lese "Is-slottet" om igjen. Forbausende nok husket jeg det meste av handlingen - rett og slett fordi den gjorde et meget sterkt inntrykk på meg da jeg leste den første gang. Og det til tross for at Vesaas ikke akkurat fremsto som en av mine favorittforfattere mens jeg fremdeles var i tenårene. Det er virkelig synd at det har tatt så lang tid før jeg nå vender tilbake til ham. At han skriver nynorsk er ikke lenger et hinder. Tvert i mot gjør det romanene hans ekstraordinært vakre og poetiske. I tillegg borrer Vesaas dypt i psyken til menneskene i bøkene sine ... 

I "Is-slottet" er det de to 11 åringene Siss og Unn som står i fokus. Den dagen Unn kommer til den lille navnløse bygda, føler Siss at det er noe spesielt med henne, og det går ikke lang tid før hun ønsker å bli venninne med henne. Men Unn er så fjern og utilnærmelig, og Siss føler umiddelbart at hun må gå varsomt frem. 

Unn har nettopp mistet sin mor etter et kortvarig og dramatisk sykdomsforløp. Siden moren ikke var gift, har hun ingen andre i hele verden enn tanten, som hun kaller moster. Moster er enke, og Unn er hennes øyesten fra første stund. Siss er den som fører an i klassen, men hun forvirres av at Unn ikke vil være med på leken med henne og de andre i klassen. Unn er og blir svært lukket om seg og sitt. 

En dag sender Unn en lapp til Siss, hvor hun spør om Siss vil komme hjem til henne samme ettermiddag. Siss er svært lykkelig over at hun endelig skal få mulighet til å bli bedre kjent med Unn, og forventningsfull møter hun opp hjemme hos Unn og moster. Mens jentene er inne på Unn sitt rom, skjer det nokså uventede ting. Ikke bare kler de seg nakne for hverandre og speiler seg sammen, og kommer sånn sett følelsesmessig svært nær hverandre. Men Unn har en hemmelighet hun ønsker å dele med Siss - noe hun har vært med på og som vil gjøre at hun ikke kommer til himmelen, tror hun. Siss blir redd og springer hjem. 

Dagen etter orker ikke Unn å gå på skolen. I stedet går hun til fossen, et sted hvor klassen har snakket om at de skal dra en dag. Ved fossen er det et fantastisk is-slott, som har frosset til i løpet av vinteren. Unn går inn, men roter seg etter hvert bort og klarer ikke å finne veien ut igjen. Vi skjønner at hun fryser ihjel der inne et sted. 

Først etter skoledagens slutt blir det klart for læreren og klassekameratene til Unn at hun ikke har vært hjemme, mens moster skjønner at hun ikke har vært på skolen. En stor leteaksjon blir igangsatt, men uten at noen finner spor etter Unn. Siss blir utsatt for et krysspress fra alle kanter fordi man aner at Siss vet noe som hun ikke vil fortelle. Men Siss verken kan eller vil fortelle noe som helst, og tiden som kommer - da det går opp for alle at Unn ikke kommer til å dukke opp - isolerer hun seg fordi hun har dårlig samvittighet overfor Unn. 

Det dramaet som utspiller seg i den lille bygda etter hvert, røper stor innsikt i menneskepsyken fra forfatterens side. Siss, som i utgangspunktet er en veltilpasset ung jente oppvokst i et varmt og godt hjem, går nesten til grunne i sorgen etter at Unn er borte, der hun tillegger seg selv og sin egen rolle avgjørende betydning i forhold til om Unn noen gang kommer tilbake. Selv ikke da hun under en skitur med klassen får øye på Unn, innefrosset i isen, kan hun helt tro at Unn virkelig aldri kommer tilbake. Og hva med moster, som har sagt at når det ikke lenger er noe håp om at Unn kommer tilbake, da vil hun selge huset og forlate bygda for godt? Relasjonen som oppstår mellom Siss og moster er rørende, og kanskje er det nettopp en samtale dem i mellom som gjør at Siss til slutt finner tilbake til sitt gamle jeg. I bakgrunnen buldrer fossen og is-slottet som gradvis smelter bort og til slutt dundrer ned i fossen ... 

Jeg valgte å lese denne boka som lydbok. Ingen kunne passet bedre som oppleser enn nettopp Liv Bernhoft Osa. "Is-slottet" har vært en stor leseopplevelse for meg! Og det beste av alt: jeg fikk virkelig lyst til å lese mer av Tarjei Vesaas! Forfatteren som skriver så varsomt om skjøre mellommenneskelige relasjoner, og om mennesker som ikke helt passer inn ... Her blir det terningkast seks!

Utgitt for første gang: 1963
Lydboka er utgitt: 2009
Oppleser: Liv Bernhoft Osa
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 36 min. (papirutgaven inneholder 156 sider)

Tarjei Vesaas

Andre som har skrevet om boka:

- Bøker & Bokhyller - 7. oktober 2013 - 50-årsjubileum for Is-slottet!

Ida Løkås: "Det fine som flyter forbi"

Rørende og lettlest ungdomsroman
Ida Løkås (f. 1985) vant Schibsteds manuskonkurranse med denne romanen om Jamie, 13 åringen som vokser opp i Little Venice i London. I begynnelsen tenkte jeg at jeg ikke skulle lese "Det fine som flyter forbi", rett og slett fordi man jo ikke kan få med seg alt og er nødt til å gjøre noen prioriteringer. Men så har den ene bokomtalen etter den andre dukket opp, og alle har det til felles at de er over seg av begeistring for boka. Tanken på å gå glipp av noe viktig fikk meg derfor til å revurdere min beslutning, og før jeg visste ordet av det, havnet den i handlekurven min. Det angrer jeg overhode ikke på! 

Jamie er i begynnelsen av tenårene og lever sammen med sin mor, som i motsetning til de fleste som bor i bydelen faktisk er i jobb. Prisen hun betaler for dette er at hun så og si aldri er hjemme og at sønnen hennes stort sett må klare seg selv. Jamie selv er bokas jeg-person, og vi ser alt gjennom hans øyne. En gutt som noen ganger er stor, andre ganger bare den lille gutten han egentlig er ... 

Som gutter flest på Jamies alder er han opptatt av jenter og sex - uten å være i nærheten av å få tilgang på sine drømmer. Han er meget betatt av Ariel, ei jente som bor i kjelleren i huset der han bor. Ariel som hele tiden drømmer om å få seg kjæreste, men som dumpes av den ene etter den andre så snart de endelig har oppnådd sitt med henne ... I blokka bor også Mr. Allen, en fyr alle mener er pedo - av den enkle grunn at han har typiske pedobriller. Alt han foretar seg tolkes i lys av disse mistankene, og derfor er det litt skummelt den dagen Jamie blir invitert inn til ham for å få låne en bok om tegning. Alle veggene i Mr. Allens leilighet er dekket med fotografier, for Mr. Allen er egentlig fotograf. Men selv om han er hyggeligheten selv, er Jamie meget bevisst på hvor døra er i tilfelle det skulle bli nødvendig å flykte i full fart.

I en del scener følger vi Jamie, der han betrakter verden fra sitt 13 årige ståsted. Alt han ser rundt seg er preget av mistrøstighet, og selv ikke et besøk hos morens søster, som er bedrestilt og som bor i Cornwall, klarer å lyse opp tilværelsen hans. Han betrakter langt på vei noe foraktfullt det livet tanten og hennes familie lever, når han sammenligner dette med sitt eget liv sammen med en mor som hele tiden roter seg bort i drittsekker. Like fullt er det noe med ham som i alle fall ga meg som leser et håp om at det bodde noe i ham som ville komme ham til nytte senere i livet - et slags innebygget kompass for hvordan et skikkelig menneske ter seg når det kommer til stykket, selv om ståstedet utsettes for krysspress fra alle kanter ... Og langt inni Jamie er det en lengsel etter faren som moren ikke ønsker å snakke om. 

"I fotoalbumet fant jeg kun ett bilde av pappa. Det var det eneste som var igjen. Jeg vet ikke hvor resten er. De tomme plassene står igjen som sorte hull. Minner som frivillig er fjernet, men sikkert aldri glemt. På bildet sitter han i en grå lenestol og holder meg på fanget. I hånda har jeg en bustete teddybjørn jeg hadde fått av han. Han har mørkt hår, akkurat som meg, brune øyne og bart. Hver gang jeg ser en mann som er litt ubarbert, tenker jeg på pappa. Det er ikke det at jeg savner han eller noe, for man kan jo ikke savne noe man aldri har hatt. Men jeg husker han. Eller, jeg tror jeg gjør det. Jeg var to år da pappa dro, og har ikke sett han siden. Man husker visst ingenting før man er to, noe jeg syns er drittprat, for jeg tror jeg husker hvordan han lunkter. Og så husker jeg øynene hans. De er som mine. Hver gang jeg ser speilbildet mitt, ser jeg han. Jeg prøver å ikke se på meg selv så mye." (side 44)

Jeg må rett og slett medgi at jeg ble fullstendig sjarmert av denne boka om Jamie, som vel mer må karakteriseres som en ungdomsbok og ikke en voksenbok. Språket er enkelt, og Jamies tanker presenteres på en rørende naivisitisk måte, selv om Jamie også forsøker å fremstå som tøff og kul. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om en 13-14 åring er i stand til å formulere så vidt reflekterte tanker som Jamie gjør, men selv synes jeg det er av underordnet betydning når hensikten - den litterære, må vite - er å få frem et spesielt budskap. Og når jeg tenker på at forfatteren kun var 26-27 år da hun skrev denne boka, er jeg meget imponert! Boka holder såpass høy kvalitet at jeg mener den fortjener terningkast fem! Og det skal virkelig bli spennende å følge hennes utvikling som forfatter i fremtiden!

Utgitt: 2012
Forlag: Schibsted
Antall sider: 187

Ida Løkås

Andre omtaler av boka:
- Beates bokhylle - 15.08.2012
- Tom Egeland - 05.09.2012 - En perle av en debutroman
- Tones bokside - 30.08.2012
- Solgunn sitt - 20.11.2012
- Betraktninger - 30.08.2012
- Bøker & Bokhyller - 09.08.2012
- Ikke bare ei bok - 22.12.2012
- Artemisas Verden - 06.12.2012
- Bokelskerinnen intervjuer Ida Løkås - 13.08.2012
- Tones bokside - 27.08.2012
- Kasiopeiias bøker - 12.08.2012
- Bok-Karete - 10.09.2012

James A. Levine: "Den blå skriveboken"

Sterkt om barne-prostitusjon i India

Batuk vokser opp i en fattig familie i India. Faren er en godmodig sjel, men han er slave av alkoholen og foretar sine valg ut fra dette. Når Batuk er syk og trenger legehjelp, skjer det ikke helt sjelden at faren i stedetfor å ta henne med til lege, drikker opp pengene. Han får Batuk til å lyve om at de har vært hos legen. Hun tør ikke annet. En gang går det så galt at hun havner på sykehus, og diagnosen er tuberkulose. Dette blir imidlertid hennes lykke, fordi hun lærer å lese og skrive under oppholdet.

Ni år gammel selger foreldrene Batuk. Hvorvidt foreldrene skjønner hvilken skjebne som venter den lille datteren deres, sier historien intet om. De snur like fullt ryggen til det lille barnet, og overlater det til hva det skulle være da de forlater henne. Batuk tvinges etter hvert til å prostituere seg. Hun blir mishandlet og slått, voldtatt og nesten drept - gang på gang. "Den blå skriveboken" er historien om hvordan hun likevel klarer å overleve. Hun får nemlig tak i en skrivebok - en blå sådan - og en penn, og begynner å skrive om det hun opplever. Det er den 15 år gamle Batuk som forteller historien. Fordi hun er over gjennomsnittet oppvakt, har hun i årenes løp tilegnet seg noen strategier for å hanskes med ulike menns behov. Skjønt møtet med rikmannssønnen og døgenikten Iftikhar på et luksushotell i Mumbai byr på noen uventede utfordringer som enten kan bety hennes undergang eller hennes redning ...

"Jeg heter Batuk. Jeg er en femten år gammel jente med rede i Common Street i Mumbai. Jeg har vært her i seks år, og har vært velsignet med skjønnhet og en blyant. Skjønnheten min kommer innenfra. Blyanten satt bak øret til Mamaki Briila, som er sjefen min." (side 5)

På flere nettsteder, blant annet på bloggen Books on the Brain, kan jeg lese at forfatteren, som er en britisk lege på Mayo-klinikken, ble inspirert til å skrive denne boka etter å ha iakttatt en ung prostituert jente som satt utenfor sitt bur og skrev i en notatbok. Han har intervjuet henne og flere andre hjemløse barn i den berømte prostitusjonsgata The Street of Cages i Mumbai som ledd i sin reseach til denne boka. Royalities fra det amerikanske boksalget doneres til Det internasjonale senteret for savnede og utnyttede barn (www.icmec.org) kan jeg dessuten lese i bokas etterord på side 218. 

"Den blå skriveboken" er lettlest, men ikke uten litterære kvaliteter av den grunn. Forfatteren har etter mitt syn klart å formidle en troverdig historie fortalt på en 15 årings vis. For Batuk handler alt om å behage kundene og deres behov, og å unngå å bli mishandlet fordi kundene er misfornøyde med hva hun har å by på. Aldri kan hun føle seg trygg - ikke en gang når hun skal undersøkes av legen innimellom alle kundene hun er satt til å betjene. Alle ser sitt snitt til å utnytte henne, og alltid må hun underkaste seg og ikke stille kundene i skyggen av henne selv, selv om hun åpenbart er mer intelligent enn en hel del av dem. Jeg er helt på det rene med at en boks evne til å fremkalle følelser hos leseren ikke nødvendigvis er et tegn på høylitterære kvaliteter, men når dette skjer uten at boka som sådan er spekulativt "tåre-persete" eller spiller kynisk på dette, er det fort gjort å tillegge boka noen kvaliteter når sterke følelser settes i sving. Og slik var det i dette tilfellet, synes jeg. Det er en smertefull historie som fortelles, og som dessverre ikke er unik. Mange barn lever under slike forhold som Batuk i denne boka - enten de blir solgt til prostitusjon eller lemlestes for å bli ekstraordinært innbringende som tiggere. Bokas enkle språk er dens styrke. Leseren må imidlertid være forberedt på brutale beskrivelser av det som skjer. Her blir det terningkast fem.

Avslutningsvis kan jeg nevne at det er laget mange filmer og bøker om barns forhold i India. En av de mest kjente filmene er "Salaam Bombay!". Vikas Swarups roman "Q & A" eller "Gutten som visste alt", senere filmatisert (Slumdog Millionaire), er et annet eksempel. Dessuten beskriver Rohinton Mistry i "Balansekunst" livet på gata i India. Jeg har også lyst til å nevne Anne Ch. Østbys bok "Kjærlighetsgata", selv om denne ikke spesifikt handler om barn. Derimot handler den om tvangsprostitusjon for Nat-kastens kvinner - nettopp i byen Mumbai i India.

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Blue Notebook
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 217

James A. Levine (photo courtesy Random House)

"Nicostratos" (Regissør: Olivier Horlait)

Søt feelgood-film om en gresk sommer på Milos

Yannis er en gutt på 14 år som nylig har mistet sin mor. Faren sørger dypt og er ikke i stand til å ta vare på sønnen. Yannis må ikke bare klare seg selv, men han må også forholde seg til en far som er brysk og uvennlig, til tider direkte fientlig. Lokalsamfunnet er vitne til utviklingen, og det Yannis ikke får av kjærlighet hjemme, opplever han å få fra menneskene han har rundt seg. Spesielt fra den meget uortodokse presten på stedet ...

Vi følger far og sønn gjennom en sommer der noe spesielt skjer, som ikke kommer til å etterlate noen uberørt etterpå. Handlingen finner sted på øya Milos i Hellas, og det skulle vel derfor være unødvendig å si at omgivelsene eller kulissene er idylliske og utsøkt vakre. Det skurret imidlertid for meg at rolleinnehaverne i filmen snakket fransk.

I alle fall - i forbindelse med en tur over til fastlandet kommer Yannis over en liten pelikanunge på båten. Det er for ham åpenbart at denne lille fuglen ikke har det bra. Han forhandler med den kyniske eieren, som har fanget fuglen for å tjene penger på ham, og etter å ha gitt fra seg et gullkors han har arvet etter moren, får han med seg pelikanungen tilbake til Milos.

Det er av største viktighet at faren ikke får greie på at Yannis oppbevarer pelikanen i et uthus. Og faren har så mer enn nok med seg selv at han ikke merker noe som helst. Det oppstår et helt spesielt forhold mellom Yannis og pelikanen, som får navnet Nicostratos, eller Nico til hverdags. For Yannis er det av største viktighet at Nico lærer seg å fly, og dette trener de mye på. Pelikanen blir etter hvert for stor til å kunne skjules, og en dag må han fortelle faren om Nico. Som forventet blir faren rasende ... Særlig fordi Yannis har gitt fra seg morsarven sin for å få denne fuglen!

Yannis tar med seg fuglen til en hule i nærheten, og dette blir Nicos nye hjem. Fordi Nico følger hakk i hel på Yannis nesten hele tiden, oppdager lokalsamfunnet deres spesielle forhold. Ikke bare fascineres de av pelikanen, men en lokal kafeeier øyner også muligheten for at dette kan bli en stor turistattraksjon som både han og Yannis kan tjene penger på. Yannis er betenkt, og hadde det ikke vært for at faren er konstant pengelens og jobber dag og natt for å skaffe mat på bordet, går han med på å opptre sammen med Nico. Og suksessen uteblir ikke! Turister kommer i busslast på busslast til denne lille avkroken av øya, som normalt ikke pleier å trekke turister. Kafeeieren - den eneste på stedet - er fra seg av lykke! I mellomtiden oppstår det et nært vennskap mellom Yannis og kafeeierens søte niese Angeliki, som har kommet ut til øya for å sommerjobbe på kafeen.

Og slik kunne lykken ha fortsatt med å smile til menneskene på stedet. Men så skjer det ulykksalige: Nico blir påkjørt av en buss med turister, og det er i grunnen ganske opplagt at dette blir hans endelikt. Plutselig våkner Yannis´ far opp og viser uventede sider av seg selv, eller kanskje rettere: han blir seg selv igjen. Så spørs det hva som skjer med lokalsamfunnet som sviktes av turistene, og som må gå i seg selv mtp. hva som har drevet dem denne sommeren ... Hva betyr mest? Pengene eller det livet de tross alt har vært vant til å leve? Og hva med pelikanens skjebne?

Dette er en søt barnefilm, som aldri har vært satt opp på norske kinoer. Det er kanskje like greit, for noen publikumsmagnet tror jeg aldri denne filmen ville blitt uansett. Rent bortsett fra at det som sagt skurret med fransk tale i en film med en handling lagt til en gresk øy, ble jeg like fullt veldig sjarmert. Jeg burde jo selvsagt kunne sagt at "og barna koste seg også", men sannheten er at denne filmen kun ble sett av meg og min mann, som er Hellas-elskere på vår hals. Nettopp av den grunn er jeg kanskje ikke helt objektiv  i min dom over filmen når jeg ender med å gi den terningkast fire. Handlingen er nemlig mager, moralen i filmen rørende naiv og noen av rollefigurene er dessuten nokså grunne og tildels stereotype. Like fullt: dersom du ønsker å kose deg sammen med barna, er dette virkelig en deilig feelgood-film som kan forene både store og små seere en stakket stund!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Nicostratos le pélican
Norsk tittel: Min greske sommer
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Emir Kusturica (Yannis´ far), Thibault Le Guellec (Yannis), Francois-Xavier Demaison (Aristote), Jade-Rose Parker (Angeliki)
Spilletid: 95 min.

Yannis har kjøpt en liten pelikanunge

Pelikanungen har blitt fullvoksen, og Yannis lærer ham å fly

Yannis og Nico opptrer sammen

Nico er skadet og Yannis´ far tar ham med seg til et sted hvor han kan dø i fred

Yannis´ far blir seg selv igjen

Margaret Skjelbred: "Du skal elske lyset"

Vakkert og grusomt om en oppvekst i et strengt religiøst bygdemiljø 

Lille Alva er som åtteåringer flest. I alle fall som lykkelige åtteåringer flest, glad som hun er i både sin mor og sin far - forskånet for det som er vondt her i verden har hun levd i familiens lille lykkeboble med en pappa som betyr så uendelig mye for henne.

"Pappa, sier jeg, - vi skal bo i dette huset bestandig, ikke sant?
- Bestandig! sier pappa med stort ettertrykk. - Bestandig, lille rapphøne ... små rapphøns, forandrer han det til, for han har løftet meg opp for å svinge meg rundt mens han gjentar ordet "bestandig", og dermed har søsteren min kommet pilende, slik hun - bestandig - gjør, med sitt rop om trekosing. - Trekosing!
  Og så danser vi rundt på stuegolvet, på det av golvet som ikke er dekket av flytteekser, oppnedvendte stoler og stålamper på halv tolv, mens vi skråler: - Bestandig, bestandig, vi skal bo her bestandig! Helt til mamma kommer inn med en middagstallerken i hver hand. Hun prøver å kjefte på pappa fordi han har sluttet å rydde, mens hun blir fanget av oss tre i en runddans og en firkosing. Det er jeg og søsteren min som griper tak i henne med hver vår arm, den som vi ikke har slynget rundt halsen på pappa, og hun lar seg dra med, vi kan høre klirret fra tellerknene idet de møtes bak pappas rygg, så brått at vi alle etterpå, da den elleville dansen er over, må undersøke om det er gått skår av dem. Det er det ikke. De er like hele." (side 9)

Og akkurat slik kunne kanskje lykken ha smilt til den lille familien fortsatt - hadde det ikke vært for at pappa en dag ikke kommer hjem. Aldri skal han komme hjem, for han er død.

"Mamma vil bare ha pappa, men pappa kommer ikke, han skal aldri komme. Søster prøver å rope på ham, men pappa kan ikke høre lenger. Han kan ikke se heller. Han er død og skal begraves på kirkegården." (side 11)

"Jeg er åtte år. Ingen har lært meg å sørge. Så jeg gjør det på min måte ... " (side 13)

I løpet av denne korte innledningen i romanen er rammen for historien satt. Den skal handle om sorg, om det å miste noen man er glad i, noen som betyr alt for en. Fortellerstemmen veksler gjennom boka - noen ganger er det moren som er fortellerstemmen - andre ganger barnet Alva, mest hun faktisk. Mens moren forsvinner inn i en sorg så dyp at hun nesten ikke er i stand til verken å se eller ta hensyn til sine barn, flytter den nå reduserte familien tilbake til morens hjembygd. Der er det streng religiøsitet som gjelder, og alt Alva har forbundet med livet - lyset, gleden og latteren - er med ett revet bort fra henne. Redningen blir på mange måter alle minnene hun har fra tiden sammen med faren, og at faren dukker opp en slags trøsterolle i henns fantasi hver gang hun har behov for det. Spesielt den strenge bestefaren, som er strengere enn Gud selv, fremstår som en skremmende figur for Alva. Mye av det han står for, klarer hun aldri helt å forstå. Kjærlighet, omsorg og virkelig nærhet er fraværende i bestefarens humørløse formaninger, og mon tro om han ikke egentlig forakter både datteren og barnebarna på grunn av de valgene datteren gjorde da hun valgte å gifte seg med en mann utenfor menigheten?

Etter hvert slipper flere stemmer til, blant annet en aldrende Alva (som i realiteten er den som forteller historien om sin barndom og følgende det fikk for familien hennes da faren døde), og tidvis var det en utfordring å henge med på hvem som var hvem - særlig fordi jeg valgte lydbokutgaven i stedet for papirutgaven av boka. Et dystert bedehusmiljø tegnes, og spesielt i de sekvensene hvor Alva er fortellerstemmen blandes virkelighet og fantasi på en slik måte at det fra tid til annen var litt vanskelig å skille mellom hva som var hva. Når det er sagt opplevde jeg dette som en nydelig roman - både vakker og grusom som sitt vis - hvor fortellergrepet minnet en hel del om Skjelbreds tidligere roman "Gulldronning, perledronning". Vi er noen ganger i det mørke og dystre, andre ganger i det lyse og glade. Og lille Alva, som etter hvert vokser til og kommer i tenårene, kjenner inni seg hva som føles riktig og hva som føles galt, men det er ikke alltid at de voksne følger disse spillereglene. Dette forvirrer henne - særlig fordi hun ikke har noen å gå til for å spørre. Dermed står hun i fare for å få ødelagt sin naturlige rettesnor i livet - magefølelsen - fordi hun aldri får bekreftet at hun på en måte føler "rett". Det handler også om Alvas mor, som i sin tid forlot alt det dystre i hjembygda for å få et bedre liv fylt av kjærlighet og varme, men som etter sin manns død må vende hjem til alt hun i sin tid tok avstand fra, fordi hun i realiteten ikke har noe valg. Men det er en høy pris hun betaler for dette.

Ingrid Vollan leste nydelig, men i etterpåklokskapens lys angrer jeg likevel på at jeg ikke leste papirutgaven i stedet. Dette har ingenting å gjøre med selve opplesningen, men desto mer å gjøre med hvordan boka er skrevet. Jeg ser derfor ikke bort fra at dette er en bok jeg på et senere tidspunkt kommer til å få behov for å lese på nytt. Alt i alt - når jeg hensyntar både det språklige og det rent innholdsmessige - mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem. Med noe tydeligere overganger ville jeg kanskje tenkt i retning av terningkast seks, men det blir det altså ikke denne gangen. Uten at jeg dermed mener at romanens kompleksitet og avdekkingen av gamle familiehemmeligheter - lag på lag - på noen måte trekker ned helhetsinntrykket av boka ...

Utgitt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Ingrid Vollan
Spilletid: 8 t 23 min.

Margaret Skjelbred

"Sønner av Norge" (Regissør: Jens Lien)

"Teori og praksis" som film

Nikolaj vokser opp på Rykkinn på 1970-tallet. Han er et av to barn - begge gutter - i en familie som må betegnes som over gjennomsnittet lykkelig. Pappaen hans er riktignok ikke helt som andre pappaer. Blant annet er han hippie og fritenker, og meget liberal i sitt forhold til det aller meste. Nikolajs arkitektpappa elsker hans mamma, og de er i grunnen en ganske kul familie. Inntil det fatale skjer at Nikolajs mamma blir påkjørt av en bil mens hun sykler, og deretter dør ...

Tilværelsen raser sammen for den lille familien. Tanten og onkelen henter lillebroren hans - "inntil pappa blir frisk igjen" - mens Nikolaj blir igjen. I begynnelsen kommer ikke faren en gang opp av senga, dypt deprimert som han er etter å ha mistet sin høyt elskede kone. Nikolaj inntar voksenrollen, og tar seg av sin dysfunksjonelle pappa.

Etter hvert gjør Nikolaj opprør, og han blir medlem av et punkerband, stikker en sikkerhetsnål gjennom kinnet, kler seg i svart og har et halvbrent norsk flagg sydd fast i ryggen på jakken sin. Problemet er bare at uansett hva han gjør, blir dette tolerert av faren hans, som bare synes det er innmari ok at sønnen er i stand til å tenke selvstendige tanker. Selv ikke da Nikolaj kaster en flaske i hodet på skolens rektor mens han holder 17. mai-tale, fører dette til noen reaksjoner å snakke om fra farens side. Det eneste faren ikke forstår er hvorfor Nikolaj og punkerbandet digger Sex Pistols og Johnny Rotten. "Hva står de egentlig for?", spør han sønnen sin. Nikolaj blir svar skyldig. I løpet av sommeren reiser de to til en nudistleir i Sverige - noe Nikolaj opplever som helt på kanten av hva han som ung gutt burde utsettes for.

Filmen, som er basert på Nikolaj Frobenius´roman "Teori og praksis", handler om hvordan det var å vokse opp i en drabantby på Rykkinn på 1970-tallet. Filmen (og boka) har klare paralleller til Frobenius egen oppvekst på Rykkinn i samme periode, og med en far som var arkitekt. I filmen har man lykkes svært godt med å visualisere en veldig fin roman! Sven Nordin fungerte meget godt i rollen som Nikolajs far, og Åsmund Høeg var helt fantastisk som Nikolaj. Han får så fint frem alvoret i den unge gutten, som øyensynlig gjør opprør mot alt og alle, men som egentlig lengter etter å få faren sin tilbake i sitt normale gjenge. En meget vellykket film som jeg synes fortjener terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Sønner av Norge
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama 
Skuespillere: Sven Nordin (Magnus - Nikolajs far), Åsmund Høeg (Nikolaj), Sonja Richter (Lone), Trond Nilssen, John Lydon (Johnny Rotten)
Spilletid: 87 min.

Nikolaj

Medlemmene av punkerbandet er mot alt og alle

Nikolajs frilynte pappa i førersetet

"Submarine" (Regissør: Richard Ayoade)

Mollstemt tenåringsdrama

Oliver Tate er 15 år og han har to store mål i livet: han vil redde sine foreldres ekteskap, og han vil ikke gå sin 16 årsdag i møte med sin uskyld i behold.

Det er ingen enkle oppgaver unge Oliver har gitt seg i kast med. Foreldrenes ekteskap er så inntørket som det kan få blitt, og han mistenker dessuten at hans mor har en affære med en New Age-fyr. Ved hjelp av fiktive kjærlighetsbrev håper han at gløden mellom foreldrene skal gjenoppstå, skjønt det er mye som tyder på at løpet er kjørt ... Eller hur?

Parallelt følger vi ham i hans tilnærming til Jordana, en jevnaldrende jente han er forelsket i. Kanskje er det det veldig normale og forfriskende han er mest betatt av ved henne? Da han oppdager at hun har et svært komplisert liv selv, mister han motet og vet ikke helt om han orker å ta utfordringen. Hvilken betydning dette får for hans planer om å bruke henne til å miste sin uskyld, er det neste spørsmålet denne filmen reiser ...

"Submarine" er en nokså stillferdig og underfundig komedie som krever sin seer. Selv om jeg ikke lo så mye underveis, var det noe ved denne filmen og den alvorlige Oliver, som absolutt ga anledning til ettertanke. Filmen er nok mer mollstemt enn direkte morsom. Samtlige mennesker vi møter er dessuten temmelig dysfunksjonelle - mot grensen til det ikke fungerende i det hele tatt. Samtidig er det noe universelt ved temaene som tas opp, fordi filmen handler om viktigheten av å høre til, være normal og bli oppfattet som sådan også, om den første usikre kjærligheten osv - i en meget sårbar fase av livet, som for de fleste heldigvis ender med at man lander på begge beina en eller annen gang, men hvor faren for det motsatte hele tiden ligger der som en mulighet i fall man ikke trår riktig. Og dersom man atpåtil har foreldre som ikke får det helt til i livene sine, og som har mer enn nok med sine egne problemer, og man hele tiden risikerer å bli tolket av omverdenen med dem som et slags bakteppe, da er sårbarheten enorm ... Og slik er det for Oliver, der han strever med alle midler for å redde foreldrenes ekteskap og samtidig prøver å sikre seg sitt livs første "ligg" før 16 årsdagen ... Mens hele skolen er overbevist om at han egentlig er homo ...

Denne filmen fortjener etter min mening en sterk femmer på terningen. Jeg vil spesielt fremheve hovedpersonen Craig Roberts, som tolker den unge Oliver Tate glitrende. Han fremstår som en alvorlig nerd, som ikke er den jentene står i kø for å bli sammen med, uten at han gir opp av den grunn. På filmcoveret står det at "Submarine" er "a comedy that doesen´t let principles stand in the way of progress". Ja, så elegant kan det sies! En helstøpt film om et alvorlig tema!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Submarine
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama, komedie, svart komedie
Skuespillere: Craig Roberts (Oliver Tate), Yasmin Paige (Jordana Bevan), Noah Taylor (Lloyd Tate), Paddy Considine (Graham Purvis), Steffan Rhodri (Mr. Davey), Sally Hawkins (Jill Tate), Ben Stiller (Såpeopera-stjerne), Melanie Walters (Judie Bevan)
Spilletid: 93 min.

Oliver Tate - en gutt med mange drømmer

Oliver og hans hjertens utkårede Jordana

Olivers dypt deprimerte far, som for lengst har mistet alt som ligner gnist

Olivers mor har mottatt et kjærlighetsbrev fra sin mann, men aner ugler i mosen

"Barnetyven" (Regissør: Gianni Amelio)

Usentimental, grusom og vakker

I filmens åpningssekvens ser vi en mor med flakkende blikk som går rundt i en fattigslig leilighet. Hun skjeller ut sin 7-8 år gamle sønn, som om han skulle være evneveik, og jager ham på dør samtidig som hun stikker til ham litt penger til en is. Hvorfor skjønner vi etter hvert, for en mann ankommer leiligheten og vises inn på søsterens rom. 11-årige Rosetta er tvunget til å prostituere seg av sin egen mor, og han er dagens kunde.

Mens gutten - Luciano - sitter apatisk i trappeoppgangen, skjer det med ett noe som bryter stillheten. Plutselig kommer politiet stormende. Med seg har de både moren, søsteren og hennes kunde. Den lille gutten blir glemt i alt ståket.

Som en konsekvens av avsløringen av barneprostitusjon, blir både Rosetta og broren hennes tatt hånd om av myndighetene. Dermed kommer den unge politimannen Antonio inn i bildet. Han har fått i oppdrag å følge barna til et barnehjem på Sicilia.

Antonio er rørende naiv i sin tilnærming til barna, og mang en gang blir han helt sjakk-matt i møtet med Rosetta og hennes råskap. Når hun f.eks. truer med å si at han har tafset på henne, skjønner han at hun kan ødelegge ham ... hvis det er det hun vil. Heldigvis er det først og fremst vennskap og ikke fiendskap som vokser frem mellom Antonio og barna etter hvert.

Reisen blir lenger enn noen av de tre hadde forestilt seg. Fordi Rosetta ikke har med seg legeattest, nekter barnehjemmet å ta henne i mot. Dermed må Antonio og barna gjøre vendereis tilbake til Milano, der de kom fra. På et tidspunkt bestemmer Antonio seg for å gi barna en smak av litt normalt liv, og gjennom noen uforglemmelige dager leker de turister som koser seg på stranden, går på museer osv. Alt for å utsette den brutale virkelighet som venter dem ikke alt for langt frem i tiden ... Den lille gutten er alt annet enn tilbakestående. Derimot er han temmelig understimulert, og Antonio skremmes av hans mangel på selv den enkleste begrepsforståelse. Gutten er verken i stand til å forstå enkle ordspill eller banale vitser fordi han ikke skjønner ordene i historiene. Også jenta tør opp, og søsknene nærmer seg hverandre med mer varme enn antakelig på flere år. En tilfeldighet gjør imidlertid slutt på idyllen, og plutselig befinner Antonio seg i rollen som anklaget for barnetyveri ...

"Barnetyven" er både grusom og vakker på samme tid. Grusom pga. den bakenforliggende historien, og vakker fordi den viser at uansett hva som har skjedd, er det likevel håp om en annen fremtid. Underveis får vi se et annet og mer fattigslig Italia enn hva turister vanligvis får se - langt ute på landsbygda og langt fra de typiske turistattraksjonene. Søsknene spiller sine roller på en svært rørende måte. Rosetta med sin røffe fremferd, men som gradvis tiner opp, og den lille broren hennes som gradvis smiler mer og som til slutt også snakker. Enrico Lo Verso spiller også politimannen Antonio så skjønt at i alle fall jeg smeltet fullstendig. Filmen regnes som en av de beste italienske filmene gjennom tidene, kan jeg lese på Wikipedia, og den har mottatt en del priser pga. sine kvaliteter. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Il ladro di bambini
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Enrico Lo Verso (Antonio), Valentina Scalici (Rosetta), Giuseppe Ieracitano (Luciano), Renato Carpentieri (politisjef)
Spilletid: 111 min.

Rosetta må på politistasjonen for å forklare seg

Giuseppe har etter hvert blitt helt apatisk

Antonio tar med barna på stranda

Giuseppe tør etter hvert opp

Antonio prøver å lære gutten å svømme

Stephan Mendel-Enk: "Tre aper"

Et lite fyrverkeri av en bok!


Utgitt i Sverige: 2010
Originaltittel: Tre apor
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Dinamo Forlag
Antall sider: 140
Boka er mottatt fra forlaget

I boka "Tre aper" følger vi 13 årige Jacob, som vokser opp i en jødisk familie i Göteborg - før, under og etter hans bar mitzva (jødisk konfirmasjon). Alle tilhører de en jødisk menighet hvis antall av rabbier som har kommet og gått, nærmest er endeløs. Hva er galt med denne menigheten som aldri klarer å holde på en rabbi over litt tid?

Med humor og varme skildrer Jacob gode og mindre gode sider ved det jødiske miljøet, og mang en gang lo jeg meg nesten fillete av den barnlige måten han f.eks. beskriver mattradisjonene:

"Alle de eldre i menigheten var fra Øst-Europa. Resten av deres kultur var utryddet av krig og forfølgelse. Bare maten hadde klart seg. De hadde gitt barna sine svenske fornavn for å gli inn, og de hadde kortet ned etternavnene sine til det ugjenkjennelige. Men maten beholdt de. Identiteten sin kunne de godt fire på, men ikke de tørre hønene og de sure grønnsakene. At det etter alle tragediene fortsatt fantes østjødisk kosthold på slutten av 1900-tallet, var en historisk bragd. Det var også et hardt slag mot evolusjonsteorien." (side 39)

Det verste var faren for å bli assimiliert - nærmere bestemt å bli västeråsing:

"Det hadde kommet västeråsinger i min bar mitzva. Det var ved slike anledninger de dukket opp, i femtiårsdager, bryllup, begravelser. Alle familier hadde noen. Fjerne slektninger som var gjennomassimilert og bodde på et eller annet merkelig sted ute på den svenske landsbygda. De hadde tørre håndtrykk, navn som Björn og Ulrika og var enten totalt avholds eller helt alkis.

Et grantre virket kanskje harmløst, men det kunne være den første brikken i en rekke som når den falt, ville skyve en utfor ensomhetens stup og ned i tomhetens dal, forbi taushetens kulde og rotløshetens mørke til man våknet en morgen med hule øyne og Västerås sentrum utenfor vinduet." (Side 25)

Etter hvert blir Jacobs foreldre skilt, og han havner i skuddlinjen mellom fars- og morsslekten som plutselig slutter å snakke sammen. Og når de snakker, snakker de helst om og ikke med hverandre. Med Jacob som ufrivillig tilhører ...

I likhet med de øvrige jødiske barna i Jacobs miljø, går han på kveldsskole for å lære om Israel. Beskrivelsen av hvordan menigheten tolket Sveriges manglende stemmegivning til Israels vinnermelodi i Grand Prix i sin tid, fikk meg til å hikste i latter ... 

Selv om det skjer mye trist i denne boka, er det likevel humoren som dominerer. Og når det på smussomslaget reklameres med at "Det här er filmmanuset som Woody Allen aldrig bad Stephan Mendel-Enk att skriva", så ville nok jeg byttet ut Woody Allen med (de jødiske) Coen-brødrene. Humoren i boka er til forveksling lik den jeg fant i den svært så lattervekkende storfilmen deres "A serious man", som kom i 2009. I boka spøkes det over en lav sko med det typisk jødiske, og alt skjer i en elegant språkdrakt som er til å ta av seg hatten for! Jeg elsket denne skjønne lille boka!

Den svenske forfatteren og journalisten Stephan Mendel-Enk debuterte i sin tid med boka "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet" i 2004. "Tre aper" er den første av hans bøker som er oversatt til norsk, og den har virkelig alle ingredienser i seg til å bli en bestselger! Her blir det terningkast fem!

Senere har jeg vært på Jødisk Museum i Oslo og hørt forfatteren presentere sin bok.

Stephan Mendel-Enk