Édouard Levé: "Selvmord"

Hva er meningen med alt?

Det er bare et par dager siden jeg leste "Selvportrett" av Édouard Levé - en bok som gjorde et meget sterkt inntrykk på meg. Jeg mottok både "Selvportrett" og "Selvmord" fra Flamme Forlag for få dager siden, og det var ikke veldig vanskelig å skjønne at bøkene på en måte hører sammen og derfor bør leses samlet. Jeg valgte i alle fall å gjøre det, og etter å ha lest "Selvmord", fikk jeg umiddelbart lyst til å lese "Selvportrett" på nytt. 

Allerede fra første setning ble jeg sugd inn i forfatterens univers:

"En lørdag i august går du ut i tennisklær sammen med din kone. Midt i hagen gjør du henne oppmerksom på at du har glemt racketen inne i huset. Du går tilbake for å hente den, men i stedet for å gå bort til skapet i gangen der du pleier å sette den, går du ned i kjelleren. Din kone merker det ikke, hun er igjen ute, det er pent vær, hun står i solen. En liten stund senere hører hun et skytevåpen gå av. Hun løper inn i huset, hun roper navnet ditt, oppdager at døren til kjellertrappen står åpen, går ned og finner deg. Du har skutt deg selv i hodet med geværet du møysommelig hadde klargjort. På bordet har du latt et tegneseriealbum ligge igjen, åpnet på en dobbeltside. I forskrekkelsen lener din kone seg mot bordet, albumet faller ned og lukker seg før hun skjønner at det var din siste hilsen." (side 7)

"Selvmord" handler om forfatterens kamerat som tok livet av seg, og forfatteren har valgt å skrive boka til kameraten, hele tiden henvendt til ham som "du" - som om han fremdeles var i live og kunne høre Édouard Levés stemme. Det veldig spesielle med boka er at forfatteren selv tok sitt eget liv ti dager etter at han hadde levert manuskriptet sitt til forleggeren sin ... Han ble bare 42 år gammel. Med "Selvportrett" ferskt i minnet mens jeg leste "Selvmord", er det absolutt betimelig å spørre seg om ikke også "Selvmord" egentlig handler om forfatteren selv. For likhetspunktene er mange, kanskje med én vesentlig forskjell: kameraten var gift, det var ikke Édouard Levé ... 

I boka beskrives sorgen over å ha mistet en venn - både sett fra Levés ståsted og slik han innbilder seg at det må være for kameratens kone. På en fascinerende måte beskriver han en avdød som er mer levende som død enn han noen gang var i levende live. Dessuten beskriver han angsten for å falle ut av et velordnet liv. 

"For en gangs skyld klarte en uteligger å få deg til å le. Vanligvis ble du urolig av slike personer. Du følte deg ikke truet, du hadde aldri hatt noen negative opplevelser med dem, men du var redd for å bli som dem. Denne frykten var helt grunnløs. Du var en ikke ensom, fattig, forlatt alkoholiker. Du hadde en familie, en kone, et hus. Du manglet ikke penger. Men uteliggerne var som spøkelser som varslet om en mulig skjebne. Du identifiserte deg ikke med lykkelige mennesker, og siden det ikke fantes noen middelvei for deg, projiserte du deg inn blant dem som hadde spolert alt, eller ikke hadde lyktes med noe. Uteliggerne sto som det siste stadiet i et forfall livet kunne trekke deg mot. Du betraktet dem ikke som ofre, men som herrer over eget liv. Uansett hvor sjokkerende dette kan lyde, mente du at noen uteliggere hadde valgt et slikt liv. Det var det som uroet deg mest: at du en dag kunne velge fallet. Ikke at du skulle forsømme deg selv, hvilket bare ville vært en form for passivitet, men at du skulle ønske å synke, å nedverdige deg selv, å bli din egen ruin." (side 49)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med svært høy sitatfaktor. "Selvmord" er en bok man ikke bare kan "feie gjennom", selv om den kun inneholder 82 sider, hvorav de drøyt siste ti sidene inneholder trelinjers dikt, angivelig funnet i avdødes skrivebordskuff. Til det er teksten både for krevende og meningsfortettet. Jeg tror derfor at dette er en bok jeg kommer til å vende tilbake til, ta frem og lese på nytt - til tross for det nokså dystre innholdet. Dette er nemlig en bok som får deg til å tenke på hva som er meningen med alt - både med livet og døden ... Hver setning er gjennomarbeidet, presist formulert og intet - absolutt intet - er overlatt til tilfeldighetene. En sterk tekst som blir værende i kroppen lenge etter at siste side er vendt ... og som på en måte etterlot meg hudløs tilbake ... Jeg synes boka fortjener terningkast fem - tett opp mot en sekser. 

Utgitt første gang i Frankrike: 2008
Originaltittel: Suicide
Utgitt i Norge: 2012 
Forlag: Flamme Forlag
Oversatt: Thomas Lundbo
Antall sider: 82

Édouard Levé

Édouard Levé: "Selvportrett"

Mesterlig i all sin litenhet!

"Det finnes to typer bøker: de man leser umiddelbart etter anskaffelsen, og resten. Jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har som tilhører den første typen - ikke mange, er jeg redd - men Selvportrett er én av dem." (Side 101 - sitat fra oversetter Rune H. Skoes etterord i boka)

Og jeg kan visst gjøre Skoes ord om til mine egne - typen som jeg er til å anskaffe langt flere bøker enn jeg noen gang har mulighet for å komme gjennom. Konkurransen om min oppmerksomhet i bøkenes verden er dermed beinhard, og det gir grunnlag for refleksjon når noen bøker - som "Selvportrett" - trenger gjennom "bok-muren" ... Jeg fikk nemlig både den og "Selvmord" av samme forfatter tilsendt fra Flamme Forlag for få dager siden, og helt umiddelbart ble min interesse trigget. 

Édouard Levé (f. 1965 d. 2007) var en fransk forfatter og fotograf. På Wikipedia kan jeg lese at Levé har utgitt ni foto-bøker og fire andre bøker. Det er ikke gjort noe forsøk på å dele disse andre bøkene inn i noen form for genre, av den "enkle" grunn at det er en umulighet. Levés bøker er nemlig genre-løse eller kanskje mer korrekt: de er grenseoverskridende i sin genre-løshet. Antakelig har dette også vært meningen fra forfatterens side. Dersom du er interessert i å få innblikk i Levés bilder, anbefales denne nettsiden. 

"Selvportrett" består av ca 80 sider med påstander og utsagn - tilsynelatende uten noen annen rød tråd enn at alt handler om forfatteren selv. Det er ingen lineær, kronologisk livshistorie som fortelles, heller ingen historier. Like fullt bidrar alle fragmentene i boka til å tegne et bilde av hvem forfatteren var - noen ganger i form av morsomme utsagn, andre ganger på grensen til det dypt sjokkerende. I alle fall med tanke på at forfatteren, som riktignok ikke var det man forbinder med et A4-menneske, ikke drev med alt for mye outrert i sitt liv ... 

Oversetteren skriver videre på side 102 og følgende:

"Levés valg av tittel røper altså en viss dobbelthet, ikke helt ulik den vi har sett at portrettet har. Det er imidlertid klart at Selvportrett ikke er en selvbiografi ... Boka ligner mer et øyeblikksbilde - et polaroidfoto - av forfatterens oppfatninger og minner på et gitt tidspunkt. Édouard Levé har selv karakterisert boka som "et avtrykk av hjernen min"."

Kanskje handler boka dypest sett om hva det vil si å være et menneske - på godt og vondt? Og selv om man ikke har vært i nærheten av å leve et slikt kunstnerliv som forfatteren har levd, er det mange punkter det er mulig å kjenne seg selv igjen på, og antakelig er dette noe av hemmeligheten bak suksessen med boka ... Alltid gjenkjennelsen hos leseren, det som trigger videre lesing, som gjør det så interessant ... Det minner meg om noe Per Petterson uttalte på en forfatterkveld på Lørenskog bibliotek tidligere i år: Først når forfatterens prosjekt er større enn forfatteren selv, blir det stor litteratur av det. Hver enkelt leser føyer sin tolkning til teksten, og dette gjør at den lever videre, løsrevet fra forfatteren og de intensjoner han eller hun opprinnelig la i den. Forfatteren selv har dermed ikke noen enerett på hvordan teksten han eller hun selv har laget, og hvordan denne skal eller kan oppfattes av det utall lesere som senere skal møte den med alle sine preferanser ... Og jeg har lyst til å føye til noe annet: først når forfatteren selv bryter grenser og egne eventuelle tabuer, blir teksten for alvor levende. For først da kan man kjenne smerten i temaene som tas opp, og først da kjenner man at ordene er levende og betyr noe. 

"Jeg har på følelsen at mine egne barn ville kjede meg mindre enn andres. Jeg sover ikke i silkelaken. Jeg forstår ikke hvordan jeg spontant kan ytre: "Oh la la!" Problemet med fornøyelsesparker er folkemengden; Når de er tomme synes jeg de er vakre. Jeg har røkt til jeg ble kvalm. Jeg kan beundre folk som beundrer meg. Jeg verken forskjønner eller forverrer tingenes tilstand. Jeg lytter til musikk om og om igjen inntil jeg plutselig ikke holder den ut lenger. Å lytte til musikk i bil er en måte å få tiden til å gå på, altså en måte å forkorte levetiden min på. Bilene jeg har eid har alltid trukket mot høyre. Dårlige nyheter mishager meg, men gleder min paranoia. En stor del av kroppen min er i øynene. Moren min reddet livet mitt ved å skjenke meg det. Jeg slenger ikke ifra meg det jeg er ferdig med å bruke, jeg setter det tilbake på plass." (side 42)

Og slik fortsetter han - gjennom hele boka, og det i et tempo som fjetret meg som leser og som gjorde at jeg ikke klarte å rive meg løs, nær sagt uansett hvor absurd boka fremsto som. Original til tusen og med et uttrykk jeg tror mange ville blitt overrasket over at de ville likt å lese selv. En helt unik leseopplevelse jeg nesten ikke kan huske å ha opplevd noe i nærheten av. Det eneste jeg i farten kan komme på er en diktsamling jeg leste for mangfoldige år siden - "Sa mor" av Hal Sirowitz. Den ga meg gåsehud. Tilsvarende fikk jeg av å lese "Selvportrett". Jeg er i tvil om jeg skal gi boka en sterk fem´er eller terningkast seks, men heller i retning av sistnevnte. Ja - terningkast seks føles riktig!

Avslutningsvis har jeg googlet litt på boka, og det jeg har funnet er et innlegg hos Bok-Karete og Dispolitteraten. Dessuten har Fredrik Wanrup i Dagbladet skrevet en interessant anmeldelse med tittelen "Hvem er dette? - Edouard Levés "Selvportrett" er et mesterverk i miniatyr" (02.01.2012), samt at Vinduet anbefalte boka den 22.11.2011 og mente at dette var en strålende liten utgivelse med enorm effekt på leseren, og at spesielt unge lesere vil ha spesielt utbytte av den knappe uttrykksformen. 

Utgitt første gang i Frankrike: 2005
Originaltittel: Autoportrait
Utgitt i Norge: 2011
Forlag: Flamme Forlag
Oversatt: Rune H. Skoe 
Antall sider: 108 (inkl. forord av Nicolas Bouyssi og etterord avv Rune H. Skoe)

Édouard Levé

Andre omtaler av boka:

- Bokstavelig talt - 15. juni 2014 

Auguste Rodin-muséet i Paris

Filmen "Camille Claudel" har inspirert meg til å hente frem noen bilder jeg tok på Rodin-muséet i Paris i 2005. Her er et lite utvalg. Enjoy!

Rodin-muséet i Paris

De tre nyanser / The Three Shades

Helvetesporten / The Gates of Hell

Kvinne på huk / The Crouching Woman

Kysset

Hageanlegget ved muséet

Fra hageanlegget rundt muséet

Tenkeren 

Balzac / Monument to Balzac

Borgerne i Calais

"Camille Claudel" (Regissør: Bruno Nuytten)

Om Camille Claudel og Auguste Rodin 

Camille Claudel (f. 1864 d. 1943) bestemte seg tidlig i livet for å bli skulptør. I begynnelsen laget hun skulpturer av leire, men etter hvert gikk hun bl.a. over til å jobbe med marmor. På slutten av 1800-tallet var det høyst uvanlig at en kvinne i det hele tatt hadde en egen karriere - og langt mindre en kunstnerisk karriere. Camille var imidlertid heldig, fordi hun hadde en far som støttet henne i tykt og tynt. 

I filmen, som er basert på en roman av Reine-Marie Paris, blir vi vitne til en familie med stor tro på Camille Claudels talent. Hennes bror Paul Claudel, som hadde evner i retning av poesi, følte at han sto i skyggen av søsteren, som han elsket av hele sitt hjerte. Det forhold at han ikke opplevde å få anerkjennelse fra sin far, slet på ham og etter hvert bestemte han seg for å reise til Amerika. Senere kom han tilbake - etter å ha debutert som poet.

Skulptur av Camille Claudel

I 1883, 19 år gammel, ble Camille kjent med den berømte skulptøren Auguste Rodin, og fikk etter hvert jobb i hans atelier - som den eneste kvinnelige medarbeideren hans. Så gikk det med henne som med så mange av hans kvinnelige modeller for øvrig; hun ble hans elskerinne. Deres åpenlyse forhold ble oppfattet som skandaløst, i særdeleshet av Camilles egen familie. Selv om Rodin ikke var gift med Rose Beurot, hadde han barn med henne og de levde sammen som om de var rette ektefolk. Det var aldri en aktuell problemstilling for Rodin at han skulle flytte fra Rose for å leve sammen med Camille, selv ikke etter at hun ble gravid nesten 10 år senere. Hun mistet barnet og etter dette gikk det nedover med hennes og Rodins forhold. Camille følte dessuten at hun hadde oppgitt sin egen kunst for å være til hjelp for Rodin og hans kunst.

Skulptur av Camille Claudel

Etter hvert ble det viktig for Camille å ta avstand fra Rodins innflytelse på hennes kunst, men bruddet med Rodin og også hennes avstandstagen fra moren og familien for øvrig, førte henne til slutt inn i sinnssykdommen. Få dager etter farens død i 1913 sørget moren og broren hennes for å få henne innlagt i en psykiatrisk klinikk. Da hadde hun ødelagt mengder av sine arbeider, og viste alle tegn til ikke å klare seg selv. Hun var økonomisk nedbrutt og var destruktiv i hele sin livsstil. Hun kom aldri ut fra psykiatrien, og døde etter 30 års opphold ved Montdevergues Asylum i Montfavet ved Avignon. Filmen slutter idet Camille kjøres bort i en vogn med gitter foran ...

Isabelle Adjani og Gérard Depardieu spiller rollene som hhv. Camille Claudel og Auguste Rodin. Det formelig gnistrer mellom dem gjennom det meste av filmen, og vissheten om at handlingen bygger på historisk korrekte hendelser, gjorde opplevelsen av å se Camilles oppstigning og fall som kunstner ekstra sterk. Særlig den delen av filmen som omhandler hennes sinnslidelse, var det hjerteskjærende og sønderknusende å være vitne til. Filmen er for øvrig svært prisbelønt, og spesielt Isabelle Adjani har mottatt en del av prisene for sin rolletolkning som Camille Claudel. Dette er en film om stor kunst og dens pris - både for kunstnerne selv og for deres omgivelser. Og den selvsagt et must for alle som har et forhold til Auguste Rodins kunst - og selvsagt også for Camille Claudels kunst, skjønt hun er og blir mindre kjent enn Rodin. 

Miljøskildringene, skuespillerprestasjonene og regien i denne filmen gjør at jeg synes den fortjener terningkast fem. 

Avslutningsvis kan nevnes at DVD´en nokså nylig dukket opp på Platekompaniet. Selv så jeg den for første gang for over 20 år siden. I disse dager er historien spilt inn på nytt - nå med Juliette Binoche i rollen som Camille Claudel. Ut fra det jeg har kunnet lese meg til, handler denne filmen om tiden fra Camille blir sinnssyk og innlegges i psykiatrisk klinikk,  og deretter om den fånyttes kampen hun kjempet for å slippe ut fra asylet. Filmen har premiere i Frankrike den 13. mars i år, men det har så langt ikke vært mulig å finne ut om og evt. når filmen blir å finne på norske kinoer. 

Innspilt: 1988
Originaltittel: Camille Claudel
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama
Skuespillere: Isabelle Adjani (Camille Claudel), Gérard Depardieu (Auguste Rodin), Laurent Grévill (Paul Claudel), Alain Cuny (Louis-Prosper Claudel), Madeleine Robinsom (Louise-Athanaïse Claudel) m.fl.
Spilletid: 166 min.

Camille og Auguste er blitt elskere

Camille i en berømt positur som inspirerte dem begge i deres kunst 

Auguste Rodin forsøker å finne den perfekte positur til en skulptur

Det begynner å gå nedover med Camille

"Amour" (Regissør: Michael Haneke)

Vakkert-trist om å bli gammel

Jeg har lenge planlagt at jeg skulle se "Amour", men rakk det ikke før det var et faktum at filmen var tildelt Oscar for beste fremmedspråklige film (etter at den var nominert i klassen beste film, beste regi, beste manus, beste skuespillerinne og altså beste fremmedspråklige film - kilde filmweb.no). Fra før av har jeg sett de fleste av Michael Hanekes filmer - bl.a. Funny Games, Piano Teacher, Caché (Skjult) og Det hvite båndet - alle med det til felles at de er en smule bisarre og ment for det kresne filmpublikum. Sånn sett er "Amour" en helt annen film - og den når på en helt annen måte ut til det brede publikum, mest av alt på grunn av den nokså almenngyldige tematikken, som berører de fleste før eller siden i livet. 

Selv kjenner jeg i grunnen lite til skuespillerne i filmen fra før av. Jeg vet imidlertid at Jean-Louis Trintignant i sin tid spilte en av hovedrollene i "Rød", en av Kieslowskis Trois Couleurs-filmer, mens Emanuelle Riva har hatt en rolle i "Hiroshima mon amour". Trintignant spiller George, mens Emanielle Riva spiller Anne i "Amour". 

Alt i innledningen får vi vite hvordan det går. Ekteparet George og Anne er døde, og det er George som har forårsaket deres død. Filmen skal dermed komme til å handle om hva som ledet frem til dette fatale valget.

Musikerekteparet George og Anne er i 80-årene og de nyter sitt otium i sin lekre, herskapelige Paris-leilighet der de er omgitt av sine kjæreste ting og minner; et flygel som de har dyrket sine største lidenskaper gjennom, nemlig musikken, og et arsenal av bøker, som de har brukt et helt liv på å lese. Begge er utpregede intellektuelle, og de koser seg med å gå på konserter og ellers dyrke det som kulturlivet har å by på. Når de deler sine måltider, som er laget med like stor kjærlighet som alt annet som betyr noe for dem, er det ikke vanskelig å se at de begge har vært og fremdeles er uendelig glade i hverandre, selv om det er noen år siden den sterkeste fysiske lidenskapen sto aller mest i fokus i deres samliv. Smilene, blikkene og humoren dem i mellom røper at de aldri har blitt lei av å flørte med hverandre. George er fremdeles en flott mann, og Anne er en vakker kvinne. 

Så får Anne slag. Til å begynne med skjønner de ikke hva som skjer, men en tur til legen bekrefter at det er tale om slag, og at det er stor fare for at dette vil skje igjen og igjen. Anne får tilbud om operasjon, og de opplyses om at utsiktene er gode. Bare 5 prosent blir verre etter en slik operasjon. Dessverre viser det seg at Anne er blant disse 5 prosentene ... 

Deretter går det stadig nedover med Annes helse. I begynnelsen kan hun riktignok snakke og hun er klar i hodet, men hun er avhengig av rullestol. Så rammer et nytt slag talesenteret, og selv om hun fremdeles er klar i hodet, klarer hun altså ikke lenger å uttrykke seg - til stor fortvilelse både for seg selv og ektemannen. 

Deres eneste datter dukker opp, og hun er bekymret over utviklingen. Blant annet fordi hun ser at foreldrene isolerer seg og skyr unna andre mennesker ... Hun kan dessuten ikke forstå hvorfor faren på død og liv ønsker å beholde moren hjemme. 

"Amour" er en vakker-trist film om å bli gammel, syk og hjelpetrengende, og hva det gjør med et ektepar og deres kjærlighet der den ene fremdeles er helt frisk, mens den andre blir alvorlig syk. Og om fortvilelsen hos den friske som gjør alt han kan for å hjelpe, men som møter motstand hos det mennesket han har delt hele livet med, fordi hun ikke orker å avfinne seg med at hun er totalt avhengig av ham og andre. Han holder ut fordi han har lovet henne at han aldri skal plassere henne på noe hjem eller sende henne på sykehus. Til slutt kommer imidlertid døden mer som en befrielse og lettelse enn noe annet ... 

Dramaet, som utelukkende foregår i ekteparets leilighet, er stillferdig og nesten autentisk i sitt uttrykk, der alderdom med sykdom presenteres akkurat så sårt og nesten på grensen til det uutholdelige som det er i det virkelige liv. Kanskje med ett unntak, og det er at Anne hele tiden er feiende flott på håret uansett hvor syk hun er, og akkurat det irriterte meg litt underveis. For alderdom og sykdom innebærer også en evig kamp for å holde hygienen i sjakk, men dette elementet var totalt fraværende i denne filmen. Ellers var skuespillerprestasjonene virkelig av ypperste klasse, og jeg skjønner derfor meget godt at det var nettopp denne filmen som vant Oscar blant de fremmedspråklige filmene. Jeg er også glad for at et såvidt langsomt drama som "Amour", som helt mangler action og høylytt drama (kanskje med unntak av en krangel med en sykepleier som var helt i harnisk fordi George sa henne opp), vant frem i kampen om den gjeve prisen! Filmen har for øvrig opplevd et fantastisk prisdryss i de fleste konkurranser av betydning. Jeg gir terningkast fem - et sterkt sådan!

Filmen vant for øvrig Gullpalmen under Cannes filmfestival i 2012.

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Amour
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean-Louis Trintignant (George), Emanuelle Riva (Anne), Isabelle Tharaud (datteren Eva) m.fl.
Spilletid: 127 min.

Hotel Negresco, Nice

For noen år siden - nærmere bestemt i 2006 - overnattet mannen min og jeg en natt på Hotel Negresco. Det var litt spesielt - og veldig, veldig dyrt! Om det var verdt det - vel ... Men jeg fikk tatt en del fine bilder, da ... Her er et lite utvalg!

Agnes L. Matre: "Stryk meg over håret"

I bulimiens vold

I slutten av september i år ble jeg kontaktet av forfatterens ektemann med spørsmål om jeg kunne tenke meg å få tilsendt et leseeksemplar av hans kones debutbok "Stryk meg over håret". Til tross for et nokså stramt leseprogram i høst, takket jeg ja. Det var særlig det forhold at boka omhandlet temaet spiseforstyrrelser samt at handlingen var lagt til Provence i Frankrike, som trigget min interesse. Dessuten har det vært avgjørende for meg at det ikke er lagt noen form for bindinger i forhold til hva jeg skriver om boka.

"Stryk meg over håret" handler om Guro og hennes spiseforstyrrelse (bulimi). Utad en tilsynelatende vellykket karrierekvinne fra Bergen, for å sitere teksten på smussomslaget, men bak fasaden en dypt ulykkelig kvinne med en sykdom fullstendig ute av kontroll, som legen har varslet henne om at hun kan dø av dersom hun ikke blir behandlet. Guro bestemmer seg for å løse saken på sin egen måte. Etter at hun har søkt på og fått jobb som en slags selskapsdame for en eldre norsk kvinne i Provence, tar hun ett års permisjon fra jobben sin og leier ut leiligheten sin - og så reiser hun av gårde. 

I Callian i Provence møter Guro Marie, kvinnen hun skal hjelpe det neste året. Marie eier en liten vingård, som er forpaktet bort til den kjekke franskmannen Dominic. Nokså snart oppstår det søt musikk mellom Guro og Dominic, og så spørs det om forholdet tåler Guros spiseforstyrrelse ... 

Jeg er nokså ambivalent i mitt syn på denne boka, men skal i det følgende forsøke å være så konstruktiv som mulig når jeg tar for meg det jeg ikke følte fungerte så godt. For å ta det viktigste først, nemlig måten historien er fortalt på: Språket er i og for seg greit, selv om det tidvis er noe klisjéfylt (og hvor bruken av de ellers nydelige tekstene til Bjørn Eidsvåg som kapitteloverskrifter ble "too much", synes nå jeg) og litt inkonsistent. Som eksempel på det siste viser jeg til da Guro i tilbakeblikk til barndommen får menstruasjon, og i den ene setningen får sjokk over blodet i trusa, mens hun i neste setning smiler fordi hun vet hva dette er. Man får vel ikke "sjokk" over noe man egentlig vet hva er, og at på til smiler av i neste sekund? Boka inneholder flere slike motsetningsfylte beskrivelser. 

Det er lite spenning i teksten fordi fortelleren er allvitende og stort sett vet alt personene i boka tenker hele tiden. Her kunne det gjort seg med antydningens kunst, slik at leseren kunne gått fra å være en passiv mottaker av (for mye) informasjon til å bli litt mer aktiv og grublende med hensyn til hvordan historien ville utvikle seg videre (gjennom gradvis avsløring av "plottet"). I stedet fremstår det hele som svært forutsigbart. Jeg skjønte hele tiden hva som kom til å skje, og jeg ble aldri overrasket. I stedet for spenning, ble det kjedelig - og det til tross for et ellers flott bokprosjekt hvis formål jeg tror må ha vært å gi mer innblikk i hva det vil si å lide av bulimi. De stadige tilbakeblikkene til barndommen ble for mange (og uvesentlige) og tok bort fokuset fra hovedhistorien. Og dette mener jeg selv om jeg ser poenget med å få frem hvilke sentrale hendelser fra en persons barndom som kan føre til at f.eks. en lidelse som bulimi oppstår og utvikler seg. For øvrig ble noen av personskildringene for stereotype, og jeg tenker særlig på beskrivelsen av Wenche, Andres kone. Beskrivelsen av henne er ganske enkelt ikke troverdig. Jeg hadde også vanskelig for helt å tro på kjærligheten som oppsto mellom Guro og Dominic. Hva visste han om henne, før de store kjærlighetserklæringene kom? At Guro var en vakker (og tynn!) kvinne? 

Så til det som er fint med denne boka: Det er ikke skrevet mye (om noe?) om voksne kvinner og spiseforstyrrelser. I denne boka får man virkelig innblikk i all skammen som denne sykdommen er forbundet med. Alt oppkastet som uttrykk for manglende kontroll står i dyp kontrast til den antakelig mer "prestisjefylte" spiseforstyrrelsen anoreksi, hvor pasienten nettopp har (for) stor kontroll. Fordi forfatteren selv har lidd av bulimi, vet hun hva dette innebærer, og hun besitter sånn sett en helt unik erfaring når hun bruker dette i sitt bokprosjekt. Jeg er derfor ikke i tvil om at dette er en bok jeg kan anbefale dersom noen er ute etter skjønnlitteratur som handler om hva det vil si å lide av en spiseforstyrrelse. Jeg lærte selv en hel del om sykdommen mens jeg leste boka. 

Utgitt: 2012
Forlag: Commentum Forlag AS
Antall sider: 263

Agnes L. Matre

Andre omtaler av bok:

- My first, my last, my everything - 11.02.2013

"De urørlige" (Regissører: Eric Toledano og Olivier Nakache)

Herlig og varm komedie!

Den ene etter den andre har vært fra seg av ovasjoner etter å ha sett denne filmen, og da også Solgunn betegnet den som en perle, var dette faktisk avgjørende for at jeg ikke kunne vente til DVD´en kommer. Nå har også jeg sett den, og jeg er ikke i tvil: jeg melder meg inn i halleluja-koret selv: Fantastisk film på alle mulige vis!

Philippe er mangemillionær og har blitt lam fra nakken og ned etter en paragliderulykke. Resten av sitt liv må han sitte i rullestol, men dette forhindrer ikke at han har et ønske om å få maksimalt ut av det livet han nå har til disposisjon. Han har et helt batteri av tjenestefolk rundt seg - folk som ikke vet hva godt de kan gjøre for ham. Og Philippe er en enkel "pasient" i så måte! Ikke bare er han en blid fyr med både humor og glimt i øyet, men han er et gjennomgodt menneske som aldri ville finne på å se ned på noen. Han ønsker seg en personlig assistent som kan hjelpe ham gjennom dagliglivets gjøremål.

På venterommet sitter en rekke kandidater som er innkalt til intervju til pleieassistentjobben. Alle er menn, og alle er ... utrolig kjedelige! Med ett hederlig unntak ... Driss er farget og han befinner seg ikke der for å få en jobb, men for å få et stempel på et dokument slik at han kan fortsette å heve arbeidsledighetstrygd. Mot alle odds er det nettopp Driss Philippe ønsker å ansette, og dermed begynner moroa. For ikke bare blir det tidvis fullstendig kræsj mellom ulike sosiale klasser, men også mellom en mann som har mye kunnskaper om både musikk, kunst og litteratur og en som egentlig ikke har peiling på noe. Akkurat dette at Driss noen ganger fremstilles som litt klumsete og dum, har fått enkelte til å hevde at filmen er rasistisk. Det er etter mitt skjønn en stor misforståelse, fordi Driss virkelig blir håndtert med den største respekt og ikke minst varme av sin oppdragsgiver. Jeg flirte meg fullstendig fillete gjennom alle episodene i filmen, og høydepunktet var da Philippe hadde leid inn et symfoniorkester til bursdagen sin og Driss kjente igjen de fleste klassiske stykkene som ble spilt - "men det er jo Tom & Jerry-musikken", "og det er pausemusikken til opplysningen" osv. Jeg fikk faktisk deja vu til første gang vi så Disneys "Fantasia" med ungene for over 10 år siden. Etterpå bidro Driss til å tine opp den formelle og noe stive stemningen blant bursdagsgjestene. 

Som alle virkelig gode komedier, er det et alvor bak all latteren. "De urørlige" er ikke noe unntak i så måte. For om Driss er en morsom og kul fyr, så kommer han fra et miljø med mye sosial elendighet i Paris. Samtidig blir filmen, som er basert på en virkelig hendelse, en påminnelse om at man ikke skal være så redd for å la to såvidt ulike verdener som dem Philippe og Driss representerer, møtes. Her kan til og med vennskap, tillit og varme oppstå! Filmen er en sjarmbombe av dimmensjoner, og selvsagt er det ikke ueffent at hovedrolleinnehaverne er helskjønne - hver på sitt vis. Jeg gir terningkast seks til denne filmen!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Intouchables
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Komedie
Skuespillere: François Cluzet (Philippe), Omar Sy (Driss), Anne Le Ny (Yvonne), Audrey Fleurot (Magalie), Clotilde Mollet (Marcelle), Alba Gaia Bellugi (Elisa), Cyril Mendy (Adama), Christian Ameri (Albert), Marie-Laure Descoureaux (Chantal), Gregoire Oestermann (Antoine), 
Spilletid: 112 min.

Er det noe Philippe og Driss har sammen, så er det sans for fart og spenning!

Den tidligere spenningssøkende Philippe kunne ikke fått en bedre assistent!

Philippe og Driss

Driss tar over hele bursdagsselskapet

"Le Havre" (Regissør: Aki Kaurismäki)

Om illegal innvandring og engasjement i enkeltskjebner

I sitt tidligere liv forsøkte Marcel Marx seg som forfatter, før han trakk seg tilbake til havnebyen Le Havre i Frankrike. Her livnærer han seg som skopusser, et yrke som ikke akkurat fører til flust med penger. Han er gift med en temmelig nevrotisk kvinne, Arletty, og sammen lever de et nokså enkelt liv. Arletty har stålkontroll over pengene Marcel tjener. Det lille hun lar Marcel få beholde, bruker han opp på stambarbesøkene sine. 

En dag blir Arletty alvorlig syk, og havner på sykehus. Mens hun er innlagt, blåses en sak opp i media. En stor containerlast med illegale innvandrere fra Afrika er avslørt, men før politiet helt får med seg hva som skjer, klarer en ung gutt å stikke av. Alle i Le Havre kjenner historien fra mediene, og da Marcel en dag sitter og spiser lunch nede ved havna, og ser en gutt gjemme seg i vannet under bryggene, skjønner han umiddelbart hvem dette er.  Et ønske om å hjelpe denne gutten, som heter Idrissa, våkner i ham, og etter hvert mobiliseres alle i gata der han bor i saken. I mellomtiden kommer politiet på sporet av ham og begynner å bli vel nærgående ... Idrissa har ett ønske: å komme seg til London, hvor moren hans oppholder seg ulovlig, men er i full jobb og lever i en slags skyggetilværelse i det engelske samfunnet. Problemet er imidlertid at det koster mange penger å få noen til å ville risikere turen over den engelske kanal, og er det noe Marcel ikke har mest av, så er det penger ... 

Til å begynne med tenkte jeg at denne filmen virket vel spesiell. Det var noe med de forknytte personene og ikke minst måten historien ble fortalt på som ga et noe endimmensjonalt inntrykk. Det tok imidlertid ikke så lang tid før dette inntrykket fortok seg, og handlingen i filmen begynte å gripe meg. Temaet i filmen - illegal innvandring - er velkjent i havnebyer som Le Havre. I "Le Havre" gis en av de illegale innvandrerne et menneskelig ansikt, og i så måte likte jeg godt at den unge gutten ble fremstilt både som ressurssterk og veltilpasset. Måten lokalbefolkningen slo ring rundt ham, for å hjelpe ham mot et politi de ikke hadde helt tiltro til, var også meget rørende. 

Skuespillerne i filmen var i alle hovedsak ukjent for meg, med unntak av Jean-Pierre Darroussin, som spilte politiinspektør Monet. Den noe stramme regien - særlig det at rollefigurene ikke fikk utfolde seg mer - falt ikke helt i smak hos meg. Derfor ender jeg etter en helhetsvurdering bare på terningkast fire denne gangen. Utslagsgivende for at det like fullt ble så pass som en firer, er en fin og rørende historie om et viktig tema, som fikk meg til å tenke på egne holdninger til innvandring generelt og illegal innvandring spesielt. Regissøren Aki Kaurismäki er for øvrig finsk, og har en rekke filmer på samvittigheten. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Le Havre
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: André Wilms (Marcel Marx), Kati Outinen (Arletty), Jean-Pierre Darroussin (Monet), Blondin Miguel (Idrissa) m.fl.
Spilletid: 89 min.