Édouard Levé: "Selvportrett"

Mesterlig i all sin litenhet!

"Det finnes to typer bøker: de man leser umiddelbart etter anskaffelsen, og resten. Jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har som tilhører den første typen - ikke mange, er jeg redd - men Selvportrett er én av dem." (Side 101 - sitat fra oversetter Rune H. Skoes etterord i boka)

Og jeg kan visst gjøre Skoes ord om til mine egne - typen som jeg er til å anskaffe langt flere bøker enn jeg noen gang har mulighet for å komme gjennom. Konkurransen om min oppmerksomhet i bøkenes verden er dermed beinhard, og det gir grunnlag for refleksjon når noen bøker - som "Selvportrett" - trenger gjennom "bok-muren" ... Jeg fikk nemlig både den og "Selvmord" av samme forfatter tilsendt fra Flamme Forlag for få dager siden, og helt umiddelbart ble min interesse trigget. 

Édouard Levé (f. 1965 d. 2007) var en fransk forfatter og fotograf. På Wikipedia kan jeg lese at Levé har utgitt ni foto-bøker og fire andre bøker. Det er ikke gjort noe forsøk på å dele disse andre bøkene inn i noen form for genre, av den "enkle" grunn at det er en umulighet. Levés bøker er nemlig genre-løse eller kanskje mer korrekt: de er grenseoverskridende i sin genre-løshet. Antakelig har dette også vært meningen fra forfatterens side. Dersom du er interessert i å få innblikk i Levés bilder, anbefales denne nettsiden. 

"Selvportrett" består av ca 80 sider med påstander og utsagn - tilsynelatende uten noen annen rød tråd enn at alt handler om forfatteren selv. Det er ingen lineær, kronologisk livshistorie som fortelles, heller ingen historier. Like fullt bidrar alle fragmentene i boka til å tegne et bilde av hvem forfatteren var - noen ganger i form av morsomme utsagn, andre ganger på grensen til det dypt sjokkerende. I alle fall med tanke på at forfatteren, som riktignok ikke var det man forbinder med et A4-menneske, ikke drev med alt for mye outrert i sitt liv ... 

Oversetteren skriver videre på side 102 og følgende:

"Levés valg av tittel røper altså en viss dobbelthet, ikke helt ulik den vi har sett at portrettet har. Det er imidlertid klart at Selvportrett ikke er en selvbiografi ... Boka ligner mer et øyeblikksbilde - et polaroidfoto - av forfatterens oppfatninger og minner på et gitt tidspunkt. Édouard Levé har selv karakterisert boka som "et avtrykk av hjernen min"."

Kanskje handler boka dypest sett om hva det vil si å være et menneske - på godt og vondt? Og selv om man ikke har vært i nærheten av å leve et slikt kunstnerliv som forfatteren har levd, er det mange punkter det er mulig å kjenne seg selv igjen på, og antakelig er dette noe av hemmeligheten bak suksessen med boka ... Alltid gjenkjennelsen hos leseren, det som trigger videre lesing, som gjør det så interessant ... Det minner meg om noe Per Petterson uttalte på en forfatterkveld på Lørenskog bibliotek tidligere i år: Først når forfatterens prosjekt er større enn forfatteren selv, blir det stor litteratur av det. Hver enkelt leser føyer sin tolkning til teksten, og dette gjør at den lever videre, løsrevet fra forfatteren og de intensjoner han eller hun opprinnelig la i den. Forfatteren selv har dermed ikke noen enerett på hvordan teksten han eller hun selv har laget, og hvordan denne skal eller kan oppfattes av det utall lesere som senere skal møte den med alle sine preferanser ... Og jeg har lyst til å føye til noe annet: først når forfatteren selv bryter grenser og egne eventuelle tabuer, blir teksten for alvor levende. For først da kan man kjenne smerten i temaene som tas opp, og først da kjenner man at ordene er levende og betyr noe. 

"Jeg har på følelsen at mine egne barn ville kjede meg mindre enn andres. Jeg sover ikke i silkelaken. Jeg forstår ikke hvordan jeg spontant kan ytre: "Oh la la!" Problemet med fornøyelsesparker er folkemengden; Når de er tomme synes jeg de er vakre. Jeg har røkt til jeg ble kvalm. Jeg kan beundre folk som beundrer meg. Jeg verken forskjønner eller forverrer tingenes tilstand. Jeg lytter til musikk om og om igjen inntil jeg plutselig ikke holder den ut lenger. Å lytte til musikk i bil er en måte å få tiden til å gå på, altså en måte å forkorte levetiden min på. Bilene jeg har eid har alltid trukket mot høyre. Dårlige nyheter mishager meg, men gleder min paranoia. En stor del av kroppen min er i øynene. Moren min reddet livet mitt ved å skjenke meg det. Jeg slenger ikke ifra meg det jeg er ferdig med å bruke, jeg setter det tilbake på plass." (side 42)

Og slik fortsetter han - gjennom hele boka, og det i et tempo som fjetret meg som leser og som gjorde at jeg ikke klarte å rive meg løs, nær sagt uansett hvor absurd boka fremsto som. Original til tusen og med et uttrykk jeg tror mange ville blitt overrasket over at de ville likt å lese selv. En helt unik leseopplevelse jeg nesten ikke kan huske å ha opplevd noe i nærheten av. Det eneste jeg i farten kan komme på er en diktsamling jeg leste for mangfoldige år siden - "Sa mor" av Hal Sirowitz. Den ga meg gåsehud. Tilsvarende fikk jeg av å lese "Selvportrett". Jeg er i tvil om jeg skal gi boka en sterk fem´er eller terningkast seks, men heller i retning av sistnevnte. Ja - terningkast seks føles riktig!

Avslutningsvis har jeg googlet litt på boka, og det jeg har funnet er et innlegg hos Bok-Karete og Dispolitteraten. Dessuten har Fredrik Wanrup i Dagbladet skrevet en interessant anmeldelse med tittelen "Hvem er dette? - Edouard Levés "Selvportrett" er et mesterverk i miniatyr" (02.01.2012), samt at Vinduet anbefalte boka den 22.11.2011 og mente at dette var en strålende liten utgivelse med enorm effekt på leseren, og at spesielt unge lesere vil ha spesielt utbytte av den knappe uttrykksformen. 

Utgitt første gang i Frankrike: 2005
Originaltittel: Autoportrait
Utgitt i Norge: 2011
Forlag: Flamme Forlag
Oversatt: Rune H. Skoe 
Antall sider: 108 (inkl. forord av Nicolas Bouyssi og etterord avv Rune H. Skoe)

Édouard Levé

Andre omtaler av boka:

- Bokstavelig talt - 15. juni 2014