Det er bare et par dager siden jeg leste "Selvportrett" av Édouard Levé - en bok som gjorde et meget sterkt inntrykk på meg. Jeg mottok både "Selvportrett" og "Selvmord" fra Flamme Forlag for få dager siden, og det var ikke veldig vanskelig å skjønne at bøkene på en måte hører sammen og derfor bør leses samlet. Jeg valgte i alle fall å gjøre det, og etter å ha lest "Selvmord", fikk jeg umiddelbart lyst til å lese "Selvportrett" på nytt.
Allerede fra første setning ble jeg sugd inn i forfatterens univers:
"En lørdag i august går du ut i tennisklær sammen med din kone. Midt i hagen gjør du henne oppmerksom på at du har glemt racketen inne i huset. Du går tilbake for å hente den, men i stedet for å gå bort til skapet i gangen der du pleier å sette den, går du ned i kjelleren. Din kone merker det ikke, hun er igjen ute, det er pent vær, hun står i solen. En liten stund senere hører hun et skytevåpen gå av. Hun løper inn i huset, hun roper navnet ditt, oppdager at døren til kjellertrappen står åpen, går ned og finner deg. Du har skutt deg selv i hodet med geværet du møysommelig hadde klargjort. På bordet har du latt et tegneseriealbum ligge igjen, åpnet på en dobbeltside. I forskrekkelsen lener din kone seg mot bordet, albumet faller ned og lukker seg før hun skjønner at det var din siste hilsen." (side 7)
"Selvmord" handler om forfatterens kamerat som tok livet av seg, og forfatteren har valgt å skrive boka til kameraten, hele tiden henvendt til ham som "du" - som om han fremdeles var i live og kunne høre Édouard Levés stemme. Det veldig spesielle med boka er at forfatteren selv tok sitt eget liv ti dager etter at han hadde levert manuskriptet sitt til forleggeren sin ... Han ble bare 42 år gammel. Med "Selvportrett" ferskt i minnet mens jeg leste "Selvmord", er det absolutt betimelig å spørre seg om ikke også "Selvmord" egentlig handler om forfatteren selv. For likhetspunktene er mange, kanskje med én vesentlig forskjell: kameraten var gift, det var ikke Édouard Levé ...
I boka beskrives sorgen over å ha mistet en venn - både sett fra Levés ståsted og slik han innbilder seg at det må være for kameratens kone. På en fascinerende måte beskriver han en avdød som er mer levende som død enn han noen gang var i levende live. Dessuten beskriver han angsten for å falle ut av et velordnet liv.
"For en gangs skyld klarte en uteligger å få deg til å le. Vanligvis ble du urolig av slike personer. Du følte deg ikke truet, du hadde aldri hatt noen negative opplevelser med dem, men du var redd for å bli som dem. Denne frykten var helt grunnløs. Du var en ikke ensom, fattig, forlatt alkoholiker. Du hadde en familie, en kone, et hus. Du manglet ikke penger. Men uteliggerne var som spøkelser som varslet om en mulig skjebne. Du identifiserte deg ikke med lykkelige mennesker, og siden det ikke fantes noen middelvei for deg, projiserte du deg inn blant dem som hadde spolert alt, eller ikke hadde lyktes med noe. Uteliggerne sto som det siste stadiet i et forfall livet kunne trekke deg mot. Du betraktet dem ikke som ofre, men som herrer over eget liv. Uansett hvor sjokkerende dette kan lyde, mente du at noen uteliggere hadde valgt et slikt liv. Det var det som uroet deg mest: at du en dag kunne velge fallet. Ikke at du skulle forsømme deg selv, hvilket bare ville vært en form for passivitet, men at du skulle ønske å synke, å nedverdige deg selv, å bli din egen ruin." (side 49)
Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med svært høy sitatfaktor. "Selvmord" er en bok man ikke bare kan "feie gjennom", selv om den kun inneholder 82 sider, hvorav de drøyt siste ti sidene inneholder trelinjers dikt, angivelig funnet i avdødes skrivebordskuff. Til det er teksten både for krevende og meningsfortettet. Jeg tror derfor at dette er en bok jeg kommer til å vende tilbake til, ta frem og lese på nytt - til tross for det nokså dystre innholdet. Dette er nemlig en bok som får deg til å tenke på hva som er meningen med alt - både med livet og døden ... Hver setning er gjennomarbeidet, presist formulert og intet - absolutt intet - er overlatt til tilfeldighetene. En sterk tekst som blir værende i kroppen lenge etter at siste side er vendt ... og som på en måte etterlot meg hudløs tilbake ... Jeg synes boka fortjener terningkast fem - tett opp mot en sekser.
Utgitt første gang i Frankrike: 2008
Originaltittel: Suicide
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Flamme Forlag
Oversatt: Thomas Lundbo
Antall sider: 82
 |
| Édouard Levé |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg ønsker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.