"Elles" (Regissør: Małgorzata Szumowska)

En film om verdens eldste yrke
Hver gang det dukker opp en ny film med Juliette Binoche i hovedrollen, må jeg se den. En side ved saken er at jeg har veldig sansen for Binoche´s ujålete måte å tolke sine roller på. En annen side ved saken er at hun så og si utelukkende spiller i hva jeg vil karakterisere som kvalitetsfilmer. Hennes genre er ikke underholdningsindustrien, idet filmene er mer dyptpløyende enn som så. Regissøren  (Małgorzata Szumowska) av denne filmen kjenner jeg ikke til, men på Wikipedia kan jeg lese at denne polske kvinnen har regissert en rekke filmer. Dessuten var hun co-producer av Lars von Triers film "Anti christ". "Elles" hadde release på DVD for få dager siden.

Journalisten Anne (spilt av Juliette Binoche) lever et vellykket liv som journalist for magasinet Elle. Hun er gift, og hun og ektemannen Patrick har to barn. Artikkelen hun for tiden jobber med er studentprostitusjon, og i den forbindelse møter hun to unge kvinner som har valgt (luksus-)prostitusjon for å finansiere sine studier. Ingen av dem kjenner hverandre, og Anne har lovet dem begge full anonymitet. 

Charlotte - eller Lola som hun har valgt å kalle seg - er en helt alminnelig litteraturstudent, men med et ualminnelig vakkert ytre. Ingen har tvunget henne inn i prostitusjonen, og hennes beveggrunner for å gå inn i dette yrket er utelukkende penger. Alle pengene hun tjener gjør at hun ikke trenger å jobbe så mye, men kan vie det meste av sin oppmerksomhet mot studiene. I begynnelsen møter Anne noe som vel må karakteriseres som en nokså lykkelig hore, men det går ikke veldig lang tid før fasaden slår sprekker. Alle løgnene hun omgir seg med gjør nemlig noe med henne. Familiemiddagene med foreldrene er ikke lenger de samme, og en dag stopper alt opp overfor kjæresten, som hun ikke lenger orker å ha sex med. Og så opplever hun det som nesten måtte komme: en syk kunde som holder på å ødelegge henne ... 

Alicja er en polsk student som kommer til Frankrike for å studere. Da hun under reisen blir frastjålet sin koffert og studiebeviset, får hun store problemer med å få seg et student-husvære. Helt opprådd for både penger og hjelp, havner hun nokså raskt i verdens eldste yrke, prostitusjonen. Med utsikter til en lekker leilighet og et luksusliv, frister det etter hvert ikke å gå tilbake til en fattigslig studenttilværelse. Alicja velger utelukkende gifte menn som kjeder seg i sine ekteskap. Med henne kan de leve ut sine seksuelle fantasier som de aldri ville drømt om å presentere for sine koner. Alicja herdes raskt, og hun tar for seg av det horekundene har å by henne. I motsetning til Lola skammer hun seg ikke plagsomt over det hun driver med. Helt til mamma kommer på besøk ... 

Møtene med Charlotte og Alicja gjør noe med Anne og hennes forhold til ektemannen, vennene deres og hennes syn på egen seksualitet. Er alle menn egentlig potensielle horekunder? Og hva med hennes eget ekteskap? Det ville være en løgn å si at ekteskapet blomstrer, og dette får henne til å lure på om ektemannen også er en horekunde. Hun har i alle fall oppdaget at han ser mye på porno på PC´en ... i smug ... 

Juliette Binoche er som vanlig helt fantastisk og meget troverdig som journalisten Anne. Hun møter horene med stor respekt, og får dermed frem ting som nesten ingen før henne har klart. Anaïs Demoustier og Joanna Kulig i rollene som henholdsvis Charlotte og Alicja er også overbevisende. Filmen inneholder mange sterke scener og dette har derfor gitt den aldersgrensen 15 år. Man sitter ikke uberørt etter å ha sett denne filmen, og den gjør noe med en som seer. Selv om regissøren gjør alt for å unngå å moralisere, er det ikke vanskelig å oppdage at dette yrket har sine baksider. Baksider som gjør at alle som ser filmen vil tenke at prostitusjonen har sin pris, selv om fasaden til de luksusprostituerte er glamorøs nok. Mens jentene tenker at det er like vanskelig å slutte med dette som å slutte å røyke. For pengene og de mulighetene dette gir, medfører en farlig avhengighet ... Her blir det terningkast fem. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Elles
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama 
Skuespillere: Juliette Binoche (Anne), Anaïs Demoustier (Charlotte), Joanna Kulig (Alicja), Louis-Do de Lencquesaing (Patrick) m.fl.
Spilletid: 1 t 25 min.

Journalisten Anne møter Lola/Charlotte for første gang

Lola - en lykkelig hore?

Alicja

Anne og ektemannen Patrick

"Delicacy" (Regissør: David og Stéphane Foenkinos)

Fransk kjærlighets-komedie

"Delicacy" eller "Nathalie" som denne filmen heter på norsk, har nylig hatt release på DVD. Introen om at dette er "en vakker fransk romantisk film om å miste den store kjærligheten ... for så å finne en ny", vekket min interesse umiddelbart. Er det noe franskmennene er gode på, er det kjærlighetsfilmer, synes jeg. 

Lykken smiler lenge til Nathalie. Hun treffer sin drømmemann, de gifter seg, hun får fast jobb og de planlegger å få barn. Men så blir lykken plutselig revet bort fra henne. Ektemannen skal ut på joggetur, og underveis blir han utsatt for en ulykke og dør kort tid etter. Nathalie er fullstendig knust og går en tung sorgperiode i møte, der hun omtrent ikke orker å møte folk, ikke orker å ta til seg føde, ikke orker noe som helst i grunnen. Hun kvitter seg med alt som kan minne henne om hennes avdøde ektemann, og så er hun klar for å ta fatt på resten av sitt liv. Jobben blir det hun går opp i med liv og sjel. 

På jobben har hun en ekkel og slesk sjef som øyner en mulighet for omsider å få sin store drøm oppfylt: nemlig å få Nathalie som elskerinne mens hun fremdeles på mange måter ligger nede for telling. Men Nathalie er ikke tapt bak en vogn og hun går heller ikke inn i noen offerrolle etter å ha avvist sjefen sin ettertrykkelig. Han oppnår ingen makt over henne, og etter dette forholder hun seg til ham kun pr. telefon. 

Årene går og etter hvert får Nathalie lønn for sitt strev på jobben. Hun stiger i gradene og blir sjef selv. Nå har det gått sånn ca. tre år etter at mannen hennes døde, og rundt henne hviskes og tiskes det i krokene om henne og hennes begredelige liv som en enke som aldri kommer over tapet av sin avdøde ektemannen. En dag overhører Nathalie dette sladderet, og på en måte får det henne til å våkne litt opp. En dag gjør hun noe totalt uventet - hun går bort til en mann på jobben og kysser ham. Markus er medlem av teamet hennes, og han er svensk. I tillegg er han ingen spesielt vakker mann, men nokså alminnelig i det stor og hele. Etter kysset ber hun ham gå.

Markus er helt satt ut av det han har opplevd, og opp fra dypet av denne alminnelige mannen stiger det frem en utstråling ingen har sett før hos ham. På vei hjem fra jobben er han et eneste stort smil, ikke den lutende, nedsunkne og dystre mannen han vanligvis pleier å fremstå som, og plutselig får han en masse oppmerksomhet fra kvinner han passerer. De smiler, blunker til ham og oppfører seg i det hele tatt helt annerledes enn hva Markus er vant til. 

I dagene som følger ønsker Markus naturlignok å få vite hvorfor Nathalie kysset ham. Han ønsker seg selvsagt en fortsettelse på det hele! Hans fornyede selvtillit gjør ham pågående - så pass at Nathalie skjønner at det bor mer manndomskraft i ham enn hun kanskje først hadde trodd. En gryende interesse våkner og de to begynner å treffes utenom arbeidstid. Ryktene begynner å gå på jobben, kanskje først og fremst fordi de er et umake par hvis fremtid ingen egentlig har noen tro på . Og så spørs det om det er liv laga for disse to - Nathalie som er en slående skjønnhet og hans sjef, mens Markus "bare" er en alminnelig mann som ikke er spesielt pen en gang ... 

Denne filmen er og blir noe spesiell. På en måte klarte jeg ikke helt å tro på den skikkelsen Audrey Tautou skulle fremstille - antakelig fordi hun ble nokså karikert. Men det var kanskje her det komiske elementet i filmen kom inn? En del av scenene i filmen er stilitisk vakre, på grensen til det koreografiske, men blir nettopp av den grunn også litt kunstige og livløse. Jeg vet ikke helt om jeg likte disse virkemidlene i en film som pretenderte å være en romantisk komedie. Det jeg derimot likte svært godt - eller kanskje riktigere: fant interessant - var fremstillingen av omgivelsenes reaksjoner på det helt "utenkelige", nemlig at den sære, men dog så vakre Nathalie faktisk kunne falle for den for dem intetsigende og ukjekke Markus ... Som om det å ha et nokså alminnelig utseende skulle være ensbetydende med et uinteressant indre, mens et vakkert ytre automatisk skulle gi noen edlere egenskaper ... Alt i alt en helt grei film som jeg ender med å gi terningkast fire. Og det gjør jeg vel vitende om at andre nok vil like denne filmen atskillig bedre enn hva jeg gjorde ... 

Innspilt: 2011
Originaltittel: La Délicatesse
Engelsk tittel: Delicacy
Norsk tittel: Nathalie
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Romantisk komedie
Skuespillere: Audrey Tatou (Nathalie Kerr), François Damiens (Markus Lundl), Bruno Todeschini (Charles), Mélanie Bernier  (Chloé, Nathalies sekretær), Joséphine de Meaux (Sophie)
Spilletid: 108 min.

Markus ankommer Nathalies kontor

Bare jobben som betyr noe?

Nathalie overrasker både seg selv og Markus ved å kysse ham spontant

Markus ønsker å vite hva som lå bak kysset

Nathalies sleske sjef ønsker å få vite hva Markus har som ikke han har ... 

"Harens år" (Regissør: Marc Riviere)

Filmatisering av Paasilinnas "Harens år"

For å si det med det samme: jeg er en ihuga fan av Arto Paasilinnas bøker - i alle fall de eldste av bøkene hans. "Harens år" hører med blant mine favoritter - sammen med "De hengte revenes skog" og "Den ulende mølleren"; alle tre bøker jeg i sin tid har gitt terningkast seks. 

Jeg ante ikke at "Harens år" var filmatisert før denne nokså nylig dukket opp i DVD-hyllene hos Platekompaniet. Filmen - en fransk innspilling - ble faktisk spilt inn allerede i 1980. Det foreligger for øvrig en finsk innspilling fra 1977, bare for å ha nevnt det. 

Fotografen Vatanen (spilt av Christopher Lambert) er ute på et foto-oppdrag med en kollega. Mens de er på vei til hotellet, hopper plutselig en hare ut i veien og de klarer ikke å unngå å treffe den.  Haren fyker inn i buskaset, og Vatanen ber kollegaen stoppe bilen. Han går ut i skogen for å lete etter haren, mens kollegaen utålmodig blir stående ved bilen og vente. Men Vatanen vender ikke tilbake, for idet han finner haren som bare er lettere skadet, bestemmer han seg for å hoppe av fra sitt hektiske og utilfredsstillende liv, og frister deretter et liv i ødemarken. 

I begynnelsen lever Vatanen ute i skogen av det naturen gir ham, og det oppstår et tett og nært forhold mellom ham og den lille haren. Etter hvert vender han tilbake til sivilisasjonen, men livet hans er for alltid endret. Han interesserer seg ikke for sine materielle eiendeler, og er kun opptatt av harens ve og vel. De to vennene støter fra tid til annen på farer - både i naturen og blant menneskene - og redder gang på gang hverandres liv. Underveis støter Vatanen på kjærligheten, en sint bjørn, en skogbrann og en gjeng med anleggarbeidere av det virkelig kranglete og farlige slaget. 

Christopher Lambert spiller Vatanen på en helt utmerket måte. Like fullt er det for meg feil at han er fransktalende. Dette er nemlig en finsk røverhistorie, og alt dette franske fratok historien noe av den typiske Paasilinnske sjarmen. Dersom jeg likevel forsøker å se bort fra dette, er historien både varm og rørende. Den lille haren spilles utvilsomt av en tam kanin. Noe annet ville  det ha vært umulig å få til i en slik film. På tross av min skuffelse, som nok henger sammen med vel høye forventninger, er dette en ålreit film som jeg mener kvalifiserer til terningkast fire. For Paasilinna-fans absolutt en film man uten tvil vil ha glede av å få med seg, nå som den faktisk er tilgjengelig på DVD. I mellomtiden går jeg og håper på at den finske innspillingen fra 1977 blir gjort tilgjengelig for Paasilinna-elskere og filmentusiaster.

Innspilt: 1980
Originaltittel: Le liévre de Vatanen
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Christopher Lambert (Vatanen), Julie Gayet (Olga), Rémy Girard (Richard Growe) m.fl.
Spilletid: 1 t 36 min.

Vatanen og haren

Vatanen og Olga

Plutselig dukker det opp en bjørn i skogen

Philippe Claudel: "Granskningen"

En fransk allegori
 
Jeg har lenge vært nysgjerrig på Philippe Claudel, og dette førte for en tid tilbake til at jeg kjøpte hans roman "Grå sjeler". Siden har boka dessverre blitt liggende på vent - i godt selskap med svært mange andre ... For det kommer jo hele tiden så mange nye bøker, og av og til gjør jeg dessuten dypdykk i gamle klassikere. Og kanskje er det noe med at når en bok først er innkjøpt, forsvinner noe av magien fra den på vei hjem til mine uleste-hyller? For ikke å snakke om at de har en tendens til å "forsvinne" for meg - inntil jeg får en påminnelse ved å lese andres bokomtaler og - anmeldelser på diverse blogger - noe ikke minst Labben fra bloggen med det fantastiske navnet Migrating Coconuts må ta det meste av æren for hva gjelder Philippe Claudel. I alle fall - da jeg her for litt siden, under et besøk på mitt lokale bibliotek, kom over Philippe Claudels nyeste bok på norsk - "Granskningen" - tenkte jeg at "Nu!" - her skal det leses Philippe Claudel!

Philippe Claudel (f. 1962) er en fransk forfatter, som har en hel del bøker på samvittigheten. Likevel er kun tre av disse oversatt til norsk - samtlige av de kanskje mest emminente oversetterne vi har i vårt land, nemlig ekteparet Kari og Kjell Risvik. Bare dette har gjort bøkene interessante for meg. I tillegg til "Granskningen" og "Grå sjeler", foreligger romanen "Brodecks rapport" på norsk.

I "Granskningen" møter vi Granskeren, en mann som alerede i første avsnitt av boka presenteres slik:

"Da Granskeren kom ut fra stasjonen, ble han møtt av et duskregn blandet med smeltet snø. Han var liten av vekst, tykkfallen, med pistrete hår. Alt ved ham var trivielt, fra klesdrakten til ansiktsuttrykket, og om man skulle ha beskrevet ham, for eksempel innenfor rammen av en roman, eller i forbindelse med en rettergang eller et vitneutsagn, ville man utvilsomt hatt store vanskeligheter med å gi en nøyaktig beskrivelse av utseendet. Man kunne kanskje si at han hadde et forsvinnende vesen, ikke før hadde man sett ham, så hadde man glemt ham. Hans person manglet fasthet, som tåke, drømmer eller pust ut av en munn, og i så måte var han lik tusener av mennesker." (side 9)

Dette er en besnærende åpning av en roman, som bare fremstår merkeligere og mer forskrudd etter hvert som handlingen skrider frem. Granskeren hvis navn vi aldri får vite, har fått i oppdrag å granske en rekke selvmord som er begått i Byen som kalles Foretagendet. Etter hvert kan man saktens spørre hvem som gransker hvem - om det er Granskeren som blir gransket eller han som gransker. Det hele flyter sammen fordi det meste som skjer er temmelig surrealistisk, og hvor det er flere spørsmål enn svar. Det som i alle fall er sikkert er at noen eller noe jobber frenetisk med å stikke kjepper i hjulene til Granskeren, som til tross for telepatiske evner i forhold til de døde - selvmordskandidatene - aldri riktig kommer i gang med sin store oppgave, selve granskningen.

Samfunnet som Granskeren etter hvert blir en del av er til forveksling lik det man forbinder med et totalitært regime, bare at Claudel her drar det hele en god del lenger. Hvorfor synes alle menneskene å gå fullstendig i takt? Mens alt stopper opp - fremdeles i den skjønneste orden - når Veiviseren eller f.eks. Politimannen dukker opp? I motsetning til når Granskeren ankommer og alt ender opp i en kakofoni av et kaos? Mennesker kommer og går. Er de virkelige eller eksisterer de kun i Granskerens fantasi? Eller er det Granskeren selv som har opphørt å eksistere? Etter hvert havner Granskeren i en hengemyr som det knapt er mulig å komme ut av, og selv hans menneskelighet synes å opphøre. Alle menneskene han møter er for øvrig kun definert gjennom sin funksjon, sin oppgave - skjønt heller ikke oppgaven som har blitt dem til del forklarer hva de egentlig står for.

"Det hender ofte at vi prøver å fatte det uforståelige ved hjelp av våre egne uttrykk og begreper. Siden mennesket skilte seg ut fra andre dyrearter, har det aldri holdt opp med å måle universet og de lovene som styrer det med sine tanker eller det disse tankene frembringer, men ikke alltid har det innsett at denne fremgangsmåten ikke fører frem. Det vet likevel godt, for eksempel, at en sil ikke er det rette å samle vann i. Hvorfor lyver det da standhaftig og tenker at dets sinn kan forstå alt og begripe alt? Hvorfor ikke like godt konstatere at sinnet er en prosaisk sil, altså et redskap som under visse  omstendigheter gjør oss uomtvistelige tjenester, i tilknytning til bestemte gjøremål, og i gitte situasjoner, men at det ikke duger til noen ting i mange andre, for det er ikke skapt for slikt, fordi det har huller, fordi en masse elementer farer gjennom det uten at det makter å holde dem igjen og betrakte dem, om så bare noen sekunder." (side 205)

Selv om denne genre-typen av en roman absolutt ikke er ukjent for meg, må jeg bare tilkjennegi at "Granskningen" ikke kommer til å bli stående blant mine favoritter. Paul Auster har på sett og vis forsøkt seg på noe av det samme, selv om settingen er annerledes, i sin roman "Reiser i skriptoriet". Jeg har også sett at enkelte anmeldere, blant annet Lasse Midttun i Morgenbladet, har trukket paralleller til Kafka. Et annet eksempel er George Orwell i "1984". For meg blir "Granskningen" en interessant labyrint inn i en verden som absolutt får meg til å tenke noen nye tanker, men den berører meg aldri egentlig. Samtidig fascineres jeg av forfatterens prosjekt, og jeg må også konstatere at de språklige og litterære kvalitetene ved boka er sterke. Språket flyter lett og boka er dessuten lettlest. Bokas litterære kvaliteter gjør at jeg kommer til å tilnærme meg denne forfatteren med fornyet nysgjerrighet neste gang jeg åpner en bok som han har skrevet. Her blir det i alle fall terningkast fem!

Utgitt i Frankrike: 2010
Originaltittel: L´Enquête
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 221

Philippe Claudel - foto: Francesca Mantovani

"The Artist" (Regissør: Michel Hazanavicius)

Perfekt ned til minste detalj!

Endelig har jeg fått sett "The Artist"! Jeg kom meg nær sagt som vanlig ikke på kino da den gikk, og måtte derfor vente på DVD-releasen. Og kanskje angrer jeg faktisk ikke rent lite på akkurat dét, fordi det selvfølgelig ville ha vært en helt annen opplevelse å se den i en kinosal på et digert lerret og med et ditto lydanlegg ...

"The Artist" er en svart-hvitt-stumfilm produsert i 2011, som "en romantisk hyllest til 1920-tallets filmindustri i Hollywood", for å sitere Filmwebs presentasjon av filmen. Hovedpersonen er George Valentin, en stor stumfilm-stjerne, hvis karriere er på hell pga. lydfilmens inntreden i filmverdenen. Det forhold at han nekter å forholde seg til lydfilm gjør ikke saken noe bedre.

Mens karrieren hans fallerer, forsøker en ung skuespillerinne som han en gang hjalp til å komme i gang med sin karriere, å hjelpe ham. Hun er nemlig forelsket i ham. Valentin er imidlertid så stolt, så stolt, og spørsmålet er hvor langt han faktisk må synke før han er i stand til å gripe hennes utstrakte hånd ...

Mine første minner om stumfilmer har jeg fra min tidligste barndom i Porsgrunn, hvor det var gratis kino 1. og 17. mai. Helan og Halvan og Charlie Chaplin dominerte på filmplakaten, inntil disse ble utkonkurrert bl.a. av Tarzan-filmer og Ali Baba og de 40 røverne. Det var derfor ren nostalgi å se "The Artist", som riktignok er så stilistisk finslipet at man faktisk kan kalle den stor kunst. Svart-hvitt-effektene utnyttes til fulle, og bare dette gjorde det til en stor opplevelse å se filmen. I tillegg krever selvsagt en stumfilm at skuespillerne spiller på helt andre strenger enn i en lydfilm. Ansiktsmimikken tas nesten ut til det karrikerte, godt underbygget av filmmusikken som ikke overlater veldig mye til fantasien. Det var veldig fascinerende å se denne filmen, som er perfekt ned til hver minste detalj. Jeg er derfor tilbøyelig til å ville gi terningkast seks. Filmen har mottatt et imponerende lass med priser, og ble nominert til intet mindre enn 10 Oscars. Den vant til slutt fem av disse -  bl.a. for beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle, beste originalmusikk og beste kostymedesign. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Artist
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama, komedie, romantikk
Språk: Stumfilm
Skuespillere: Bérénice Bejo (Peppy Miller), Jean Dujardin (George Valentin), John Goodman (Al Zimmer), James Cromwell (Clifton), Penelope Ann Miller (Doris Valentin), Missi Pyle (Constance), Malcolm McDowell (butleren)
Spilletid: 96 min.

"Brønngraverens datter" (Regissør: Daniel Auteuil)

Fransk drama fra første verdenskrig

Brønngraveren Pascal Amoretti har seks døtre han er alene om å oppdra, etter at hans kone døde. Hans favoritt er uten tvil Patricia, som er like vakker utenpå som inni. Hun er 18 år og strengt tatt gifteklar, men fordi hun er farens øyestein og prinsesse, synes han ikke at hvem som helst skal få henne. Når hans kollega og venn, brønngraveren Félipe, begynner å ymte frempå om datteren hans, synes Pascal rett og slett ikke dette er noen god idé. Samtidig skjønner han at dette må være opp til datteren.

Pga. tilfeldigheter krysses Patricias og Jacques Mazels veier. Jacques er sønn av en av stedets store handelsmenn, og kommer dermed fra en meget rik familie. Da Patricia forelsker seg fullstendig i denne rikmannssønnen, skjønner hun derfor at det aldri kan bli noe mer mellom dem. Hun er kun en fattig jente, og klasseskillene var ikke noe mindre den gang enn i dag.

Mens Félipe gjør forsøksvise fremstøt overfor Patricia, leder han henne - uten å være klar over det - inn i en situasjon som skal få store konsekvenser for Patricia. Med billetter til et flyvestevne, hvor selveste Jacques Mazel er en av pilotene, får de unge nemlig anledning til å treffes igjen. De klarer også å lure Félipe til å tro at Patricia ønsker å besøke en tante i byen, og stjeler seg til noen timer for seg selv. Mens Félipe venter på Patricia, drikker han seg full. Dermed må Jacques kjøre Patricia hjem. At disse møtene på tomanns hånd skal føre til at Patricia blir gravid, er det ingen som har tanker for der og da. Jacques ønsker å følge opp forholdet, men første verdenskrig er i anmarsj. Dagen før deres neste møte blir han utkalt i krigen. Han ber moren innstendig om å overbringe et brev til Patricia, som kommer til å vente på ham på et avtalt sted. Det han ikke vet er at moren ikke gjør slik hun lover. Hun ønsker ikke at noen kvinne skal ta fra henne sønnen hennes, og i hvertfall ikke en fattiglem som Patricia.

Så skjønner Patricia at hun er gravid. Det er med tungt hjerte hun forteller dette til faren. Faren er imidlertid ikke tapt bak en vogn, og med hele barneflokken sin dukker han opp hos familien Mazel og fremfører sitt ærende. På det mest ydmykende vis blir de nærmest kastet ut av det mazelske hjem. Dermed har ikke Pascal noe valg: han ber sin datter om å reise bort - til den søsteren han i sin tid forstøtte.

I mellomtiden kommer meldingen om at Jacques er død ... Patricia føder en sønn og Jacques´foreldre skjønner at det nærmeste de kan komme sin sønn er gjennom deres barnebarn ... Så spørs det om familien Amoretti er villige til å ta dem inn i varmen igjen, og la dem ta del i felles barnebarn. I mellomtiden har også Félipe kommet med et utspill: han gifter seg gjerne med Patricia, som han fremdeles elsker, og påtar seg gladelig farskapet bare han kan få henne. Midt i dramet står Patricia som aldri har kunnet glemme sin store kjærlighet Jacques ...

Jeg vet ikke om jeg er spesielt emosjonell av meg for tiden, men jeg gråt mine modige tårer - gang på gang, for å være helt ærlig - mens jeg så denne filmen. Franskmennene kan dette med å lage romantiske dramaer uten at man sitter igjen med inntrykket av å ha sett en søtsuppe-film av rang. Det eneste som skurret for meg var at jeg ikke helt klarte å tro på kjærligheten mellom Patricia og Jacques, fordi han - i motsetning til henne - aldri utstrålte noen varme. Derimot fremsto han som en rikmannssønn som var vant til å få alt han ønsket rett oppi hendene - som om dette var den største selvfølge. Dette innbefattet også at han nærmest tiltvang seg Patricias uskyld. Filmen handler imidlertid om så mye, mye mer enn de to, uten at jeg skal påstå at dramaet og karakterene i filmen er spesielt dyptpløyende. Jeg tror derimot at stikkord som sjarmerende, rørende og tidvis også hjerteskjærende er mer dekkende. Når jeg like fullt ender med å gi filmen terningkast fem (dog ikke den sterkeste), er dette fordi den rører ved noe av det mest basale i oss mennesker, og det gjør den også til gangs! Det handler om stolthet, verdighet, om hva som egentlig betyr noe, om hvordan små feiltrinn truer med å ødelegge mange menneskers liv, og om hvor lite som skal til for å se det hele i et helt annet lys. Filmen er basert på en roman av Marcel Pagnol - den samme forfatteren som har skrevet romanene "Jean de Florette" og "Nøkkelen til Provence". Så vidt jeg vet har filmen ikke vært vist på norske kinoer. Boka er for øvrig filmatisert tidligere (i 1940).

Innspilt: 2011
Originaltittel: La fille du puisatier
Engelsk tittel: The Well Digger´s Daughter
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere:  Daniel Auteuil (Pascal Amoretti), Coline Bosso Isabelle Amoretti), Sabine Azéma (madame Marie Mazel), Kad Merad (Félipe Rambert), Emilie Cazenave (Amanda Amoretti), Astrid Bergès-Frisbey (Patricia Amoretti), Jean-Pierre Darroussin (monsieur André Mazel), Chloé Malarde (Marie Amoretti), Marie-Anne Chazel (Nathalie), Brune Coustellier (Léonore Amaretti), Nicolas Duvauchelle (Jacques Mazel)
Spilletid: 105 min.

Lykkelige Patricia springer av gårde med lunch til sin brønngravende far

Piloten og riksmannssønnen Jacques Mazel - en hver ungpikes drøm

Pascal Amoretti med hele bøtteballetten av en barneflokk

Félipe reiser ut i krigen

Pascal Amoretti og hans kollega og mulige fremtidige svigersønn Félipe

Vakre Patricia - sviktet av alle ...

"Vatel" (Regissør: Roland Joffé)

Et Versailles-drama fra 1600-tallet

Handlingen i filmen, som er basert på en sann historie, finner sted i løpet av tre dager i Versailles. Året er 1671. Kong Ludvig XIV - selveste Solkongen - har bestemt seg for å arrangere en "liten" landlig utflukt for et par tusen gjester. Han ønsker å imponere sine gjester med noe som står i stil med de overdådige omgivelsene på slottet sitt. Han inviterer mesterkokken Vatel til å stå for arrangementet, og det blir hans oppgave å komponere storslagne retter med alt hva ganen kan begjære.

Vatel er en mann som tar oppgaven svært, svært alvorlig, og ved hjelp av et gedigent "mannskap" på kjøkkenet, gjør han ikke skam på sin oppdragsgiver. Kjøttretter, grønnsaker og frukter dekorerer fatene på lekreste vis, og de probre gjestene som ikke er vant til å gjøre annet enn å drive dank, kjede seg, spille spill, lage intriger og boltre seg i usømmeligheter nattestid, imponeres storveis over alle lekkerbiskenene som kommer i en uendelig strøm fra slottets kjøkken ...

Parallelt med at det fråtses og tas for seg av alt hva øyet kan begjære, kaster de mannlige gjestene sine grådige og kyniske øyne på de kvinnelige gjestene. Hvordan sikre seg de lekreste stykkene også her? Det er utvilsomt den unge kvinnen Anne de Montausier som får mest oppmerksomhet, gudsbenådet vakker som hun er. Mens det kives om hennes gunst, går imidlertid kong Ludvig XIV av med seieren. Og hvem kan si nei til en konge?

I mellomtiden har Vatel fått et godt øye til Anne, men hva kan han stille opp med mot kongen? Han overraskes imidlertid stort da han i et av Annes svake øyeblikk får høre at hun mener han er den edleste og nobleste av dem alle der på slottet. Kanskje er det håp likevel? Men det er flere enn ham som er ute etter Anne, og uansett hvor mye hun forsøker å unngå å gå i en felle som den ekle Markisen av Lauzun setter opp for henne for å få henne til sengs, spørs det om hun slipper unna til slutt ...

Filmen ender nokså trist idet Vatel skjønner at han kun er en brikke i et spill. Da det går opp for ham at han ikke har noen reell frihet, forsvinner meningen med alt for ham ...

Jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg elsker filmer som er spilt inn med Versailles som kulisse! Med slottet som bakgrunn for intrigene det bygget opp til, stemningen, kostymene - alt bidro for mitt vedkommende til å gjøre denne filmen storslagen! Dessuten er Uma Thurman (som Anne) og Gerard Depardieu (som Vatel) litt av et par på film! Uma Thurman går utenpå de fleste hva gjelder å spille karakterroller, og tilsvarende gjelder hennes mannlige motspiller. En riktig fornøyelig film der det estetiske står i fokus - både hva gjelder mat, kulisser, kostymer og musikk. Noe av det de fleste slike kongelige dramaer fra Versailles har til felles, er dessuten latterliggjøringen av dekadensen til de noble damer og herrer, der de gjør alt som står i deres makt for å bryte kjedsomheten som ellers truer med å kvele dem. Denne filmen inneholder alt slike filmer pleier å ha: lidenskap, forførelse og bedrag - og minst av alt: ekte kjærlighet. Ikke rart det franske folket gjorde opprør til slutt! Denne filmen fortjener etter mitt syn terningkast fem.

Innspilt: 2000
Originaltittel: Vatel
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Gérard Depardieu (François Vatel), Uma Thurman (Anne de Montausier), Tim Roth (Markisen av Lauzun), Julian Glover (prinsen av Condé), Julian Sands (kong Ludvig XIV), Timothy Spall (Gourville)
Spilletid: 1 t 39 min.

Uma Thurman i rollen som Anne de Montausier

Vatel og prinsen av Condé

De lekreste retter komponeres på kjøkkenet

Storslagne middager med tilhørende fornøyelser

Markisen av Lauzun sikler etter Anne ...

Endelig en mann med edle hensikter?

"De tre musketerer" (Regissør: Paul W.S. Anderson)

Eventyrlig om gamle helter

En gang var de tre musketerer Athos, Porthos og Aramis legendariske. Nå er de bare "oss" ... som en av dem så lakonisk gir uttrykk for da unge D´Artagnan entrer Paris for å få oppfylt sin store drøm: å bli en av dem. Mon tro om deres ære og berømmelse kan revitaliseres?

Da den unge D´Artagnan forlot sin mor og far for å reise ut i verden, fikk han med seg tre råd fra faren: "Sloss, elsk og lev!" Dette tar han helt bokstavelig og han utfordrer alle han treffer og som han på et og annet vis kommer litt på kant med, til duell. Uvitende om at det er nettopp Athos, Porthos, Aramis og ikke minst den fryktede kaptein Rochefort han utfordrer ... Før han vet ordet av det, befinner han seg i en nokså kinkig situasjon - som en mot mange og førti menn ... Men de tre musketerene har vært ute i hardt vær før, og de skjønner at her er det bare en ting å gjøre, og det er å hjelpe den unge, overmodige gutten, som viser seg å ha ekstraordinære talenter innenfor fekte-kunsten. Og dermed er en eventyrlig kamp i gang, og som ender med at de tre musketerer og D´Artagnan nedkjemper kaptein Rocheforts 40 menn. Kvinnene jubler over heltenes dåd, men det er imidlertid en hake ved seieren: det er ikke lenger lov å duellere!

Kong Ludvig av Frankrike er så og si tvunget til å slå hardt ned på ulovlig duellering, men så kommer dronningen dem til unnsetning i siste øyeblikk. I stedet for straff venter nå deres livs store oppdrag. Det skal nemlig være ball på slottet i Versailles, og kongen forventer at dronningen bærer et flott diamantsmykke han har gitt henne som uttrykk for sin store kjærlighet. Smykket er imidlertid borte, og dronningen er fortvilet. Hele Frankrikes fremtid står og hviler på at smykket kommer til rette i god tid før ballet, fordi kongen ellers vil tro at hun har vært utro og ikke lenger elsker ham. Intrigemakerne har lagt opp til at dette skal føre til krig mellom Frankrike og England, og at det franske folket vil kreve en sterkere leder - kongens rådgiver kardinal Richelieu - i egen person! Problemet for musketerene er at diamantsmykket befinner seg inne på Tower of London - en borg som per definisjon er ugjennomtrengelig ...

Ønsker du å finne noe hele familien kan samle seg rundt, er dette absolutt filmen for deg! For maken til eventyr med vaskeekte helter og skurker skal man virkelig lete en god stund etter! Denne filmen er spilt inn i 3 D, og uten at jeg har hatt gleden av å se den i dette formatet, har jeg ingen problemer med å forestille meg at det må være en fantastisk opplevelse. Særlig fekte-scenene samt turene i luftskipene underveis i filmen, må være eventyrlige å oppleve i 3D! I en slik eventyrfilm er det klart at rolletolkningene nødvendigvis blir melodramatiske og kanskje også overtydelige til tider, slik det må bli når filmen hovedsakelig er tiltenkt barn. Til gjengjeld er det mange herlige replikkvekslinger som går langt over hodet på barn, men som de voksne garantert vil ha stor glede av. Mads Mikkelsen i rollen som den onde kaptein Rochefort er fantastisk. Likeledes Orlando Bloom som den pompøse hertugen av Buckingham. Og aldri er kvinnene vakrere enn her - som den franske dronningens hoffdame Constance, og den giftige intrigemakeren Milady de Winter. For øvrig ser jeg at kongen av Frankrike er benevnt som den trettende Ludvig i rekken - en konge som levde på begynnelsen av 1600-tallet. Mens altså Versailles, hvor mye av handlingen i filmen utspiller seg, ble bygget av Ludvig den fjortende (Solkongen) på slutten av 1600-tallet. Filmen er mao. alt annet enn historisk korrekt, og er vel heller ikke bygget på noen av Alexandre Dumas´bøker om de tre musketerer, så vidt jeg kan erindre. Uansett - en eventyrlig film det er vel verdt å få med seg! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Three Musketeers
Nasjonalitet: Frankrike, Storbritannia, Tyskland, USA
Genre: Action, eventyr
Skuespillere: Milla Jovovich (Milady de Winter), Orlando Bloom (hertugen av Buckingham), Logan Lerman (D´Artagnan), Matthew MacFadyen (Athos), Luke Evans (Aramis), Christoph Waltz (Kardinal Richelieu), Mads Mikkelsen, Ray Stevenson (Porthos), Gabriella Wilde (Constance Bonacieux), James Corden (Planchet), Juni Temple (dronning Anne), Freddie Fox (kong Ludvig XIII)
Spilletid: 1 t 50 min.

De tre musketerer og D´Artagnan

D´Artagnan og dronningens hoffdame Constance

Kardinal Richelieu i ledtog med Milady

Hertugen av Buckingham

Kaptein Rochefort

I speilsalen i Versailles

Klare for fight!

"Frisørens ektemann" (Regissør: Patrice Leconte"

Formfullendt og poetisk

50 årige Antoine ser tilbake på sin barndom som i all hovedsak er preget av lyse minner. Kun en ting kommer han i grunnen aldri over, og det er at hans mor tvang ham til å gå i en hjemmestrikket badebukse, som aldri ble tørr og som derfor plaget ham veldig i en periode av hans liv da han ble mer og mer oppmerksom på sin egen seksualitet.

Da Antoine var i 12 årsalderen elsket han å gå til frisøren og få håret klippet. Ikke til en hvilken som helst frisør, men til henne - en kvinnelig frisør som luktet av melk og vanilje. Han nøt at hun vasket håret hans, fordi dette brakte ham svært tett på hennes herligheter - brystene. Så sterkt var dette for ham, at han på sitt naive og gutteaktige vis ble dypt og inderlig forelsket i denne kvinnen, som var atskillig eldre enn ham selv. Men så døde frisøren. Hun tok livet av seg selv en dag, og i det avgjørende øyeblikket sto han - uvitende om situasjonens alvor - og tittet inn på kvinnen, som lå på en benk - inntil hun ramlet ned ... og var død ...

Rundt 40 år senere er Antoine fremdeles ugift. Han har aldri kunnet glemme sin ungdoms store kjærlighet, som er knyttet til frisørsalongens mystikk. Men så oppdager han Mathildes frisørsalong. Mathilde er betydelig yngre enn ham selv, og hun er usigelig vakker. En dag tar han motet til seg og frir til henne. Hun blir umiddelbart helt satt ut, men neste gang han dukker opp i salongen hennes, svarer hun ja.

Dette blir innledningen til et intenst og lykkelig ekteskap, hvor erotikken får utspring i frisørsalongen, fortrinnsvis mellom kundene og etter stengetid. Antoine sitter som regel i bakgrunnen og betrakter henne og kundene hele dagen. Hadde det ikke vært for at Mathilde plages av en ting - når kommer Antoines lidenskapelige følelser for henne til å ta slutt? - så kunne det hele ha fortsatt uavbrutt ... Det store spørsmålet er om kjærligheten kan overleve i lengden, når den på en måte dyrkes i en "boble" ... ?

Denne lille kortfilmen, som kun varer i 78 minutter, er faktisk en av de mest poetiske filmene jeg har sett på lenge! Skuespillerne Jean Rochefort og Anna Gallena er meget kjente, og deres utmerkede rolletolkninger bidrar til å forsterke det drømmeaktige over filmen. At filmen ble nominert til hele syv Oscar (beste film, beste regi, beste skuespiller, beste manus, beste foto, beste klipping og beste design) sier også sitt. For det er en formfullendt film, hvor absolutt ingenting overlates til tilfeldighetene. Noe av det jeg likte best var når Antoine spilte arabisk musikk for sin brud, og begynte å danse. Han oser av sjarm og ikke minst lidenskap i denne scenen.

Helt til slutt ønsker jeg å sitere noe av teksten på DVD-omslaget:

"Patrice Lecontes kritikerroste film "Frisørens ektemann" er en varm og poetisk fortelling om den selvoppofrende og selvdestruerende kjærligheten. Et varmt skildret relasjonsdrama som nysgjerrig utforsker den romantiske fortellertradisjonen."

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1990
Originaltittel: Le mari de la coiffeuse
Engelsk tittel: The Hairdresser´s Husband
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean Rochefort (Antoine), Anna Galiena (Mathilde), Roland Bertin (Antoines far), Maurice Chevit, Henri Hocking, Philippe Clevenot, Jacques Mathou, Claude Aufaure
Spilletid: 78 min.

Antoine og Mathilde er gift

Antoine danser - til glede for Mathildes kunder

Erotikken blomstrer i frisørsalongen

Mathilde - en meget vakker kvinne