Fransk kjærlighets-komedie
"Delicacy" eller "Nathalie" som denne filmen heter på norsk, har nylig hatt release på DVD. Introen om at dette er "en vakker fransk romantisk film om å miste den store kjærligheten ... for så å finne en ny", vekket min interesse umiddelbart. Er det noe franskmennene er gode på, er det kjærlighetsfilmer, synes jeg.
Lykken smiler lenge til Nathalie. Hun treffer sin drømmemann, de gifter seg, hun får fast jobb og de planlegger å få barn. Men så blir lykken plutselig revet bort fra henne. Ektemannen skal ut på joggetur, og underveis blir han utsatt for en ulykke og dør kort tid etter. Nathalie er fullstendig knust og går en tung sorgperiode i møte, der hun omtrent ikke orker å møte folk, ikke orker å ta til seg føde, ikke orker noe som helst i grunnen. Hun kvitter seg med alt som kan minne henne om hennes avdøde ektemann, og så er hun klar for å ta fatt på resten av sitt liv. Jobben blir det hun går opp i med liv og sjel.
På jobben har hun en ekkel og slesk sjef som øyner en mulighet for omsider å få sin store drøm oppfylt: nemlig å få Nathalie som elskerinne mens hun fremdeles på mange måter ligger nede for telling. Men Nathalie er ikke tapt bak en vogn og hun går heller ikke inn i noen offerrolle etter å ha avvist sjefen sin ettertrykkelig. Han oppnår ingen makt over henne, og etter dette forholder hun seg til ham kun pr. telefon.
Årene går og etter hvert får Nathalie lønn for sitt strev på jobben. Hun stiger i gradene og blir sjef selv. Nå har det gått sånn ca. tre år etter at mannen hennes døde, og rundt henne hviskes og tiskes det i krokene om henne og hennes begredelige liv som en enke som aldri kommer over tapet av sin avdøde ektemannen. En dag overhører Nathalie dette sladderet, og på en måte får det henne til å våkne litt opp. En dag gjør hun noe totalt uventet - hun går bort til en mann på jobben og kysser ham. Markus er medlem av teamet hennes, og han er svensk. I tillegg er han ingen spesielt vakker mann, men nokså alminnelig i det stor og hele. Etter kysset ber hun ham gå.
Markus er helt satt ut av det han har opplevd, og opp fra dypet av denne alminnelige mannen stiger det frem en utstråling ingen har sett før hos ham. På vei hjem fra jobben er han et eneste stort smil, ikke den lutende, nedsunkne og dystre mannen han vanligvis pleier å fremstå som, og plutselig får han en masse oppmerksomhet fra kvinner han passerer. De smiler, blunker til ham og oppfører seg i det hele tatt helt annerledes enn hva Markus er vant til.
I dagene som følger ønsker Markus naturlignok å få vite hvorfor Nathalie kysset ham. Han ønsker seg selvsagt en fortsettelse på det hele! Hans fornyede selvtillit gjør ham pågående - så pass at Nathalie skjønner at det bor mer manndomskraft i ham enn hun kanskje først hadde trodd. En gryende interesse våkner og de to begynner å treffes utenom arbeidstid. Ryktene begynner å gå på jobben, kanskje først og fremst fordi de er et umake par hvis fremtid ingen egentlig har noen tro på . Og så spørs det om det er liv laga for disse to - Nathalie som er en slående skjønnhet og hans sjef, mens Markus "bare" er en alminnelig mann som ikke er spesielt pen en gang ...
Denne filmen er og blir noe spesiell. På en måte klarte jeg ikke helt å tro på den skikkelsen Audrey Tautou skulle fremstille - antakelig fordi hun ble nokså karikert. Men det var kanskje her det komiske elementet i filmen kom inn? En del av scenene i filmen er stilitisk vakre, på grensen til det koreografiske, men blir nettopp av den grunn også litt kunstige og livløse. Jeg vet ikke helt om jeg likte disse virkemidlene i en film som pretenderte å være en romantisk komedie. Det jeg derimot likte svært godt - eller kanskje riktigere: fant interessant - var fremstillingen av omgivelsenes reaksjoner på det helt "utenkelige", nemlig at den sære, men dog så vakre Nathalie faktisk kunne falle for den for dem intetsigende og ukjekke Markus ... Som om det å ha et nokså alminnelig utseende skulle være ensbetydende med et uinteressant indre, mens et vakkert ytre automatisk skulle gi noen edlere egenskaper ... Alt i alt en helt grei film som jeg ender med å gi terningkast fire. Og det gjør jeg vel vitende om at andre nok vil like denne filmen atskillig bedre enn hva jeg gjorde ...
Innspilt: 2011
Originaltittel: La Délicatesse
Engelsk tittel: Delicacy
Norsk tittel: Nathalie
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Romantisk komedie
Skuespillere: Audrey Tatou (Nathalie Kerr), François Damiens (Markus Lundl), Bruno Todeschini (Charles), Mélanie Bernier (Chloé, Nathalies sekretær), Joséphine de Meaux (Sophie)
Spilletid: 108 min.
"Delicacy" eller "Nathalie" som denne filmen heter på norsk, har nylig hatt release på DVD. Introen om at dette er "en vakker fransk romantisk film om å miste den store kjærligheten ... for så å finne en ny", vekket min interesse umiddelbart. Er det noe franskmennene er gode på, er det kjærlighetsfilmer, synes jeg.
Lykken smiler lenge til Nathalie. Hun treffer sin drømmemann, de gifter seg, hun får fast jobb og de planlegger å få barn. Men så blir lykken plutselig revet bort fra henne. Ektemannen skal ut på joggetur, og underveis blir han utsatt for en ulykke og dør kort tid etter. Nathalie er fullstendig knust og går en tung sorgperiode i møte, der hun omtrent ikke orker å møte folk, ikke orker å ta til seg føde, ikke orker noe som helst i grunnen. Hun kvitter seg med alt som kan minne henne om hennes avdøde ektemann, og så er hun klar for å ta fatt på resten av sitt liv. Jobben blir det hun går opp i med liv og sjel.
På jobben har hun en ekkel og slesk sjef som øyner en mulighet for omsider å få sin store drøm oppfylt: nemlig å få Nathalie som elskerinne mens hun fremdeles på mange måter ligger nede for telling. Men Nathalie er ikke tapt bak en vogn og hun går heller ikke inn i noen offerrolle etter å ha avvist sjefen sin ettertrykkelig. Han oppnår ingen makt over henne, og etter dette forholder hun seg til ham kun pr. telefon.
Årene går og etter hvert får Nathalie lønn for sitt strev på jobben. Hun stiger i gradene og blir sjef selv. Nå har det gått sånn ca. tre år etter at mannen hennes døde, og rundt henne hviskes og tiskes det i krokene om henne og hennes begredelige liv som en enke som aldri kommer over tapet av sin avdøde ektemannen. En dag overhører Nathalie dette sladderet, og på en måte får det henne til å våkne litt opp. En dag gjør hun noe totalt uventet - hun går bort til en mann på jobben og kysser ham. Markus er medlem av teamet hennes, og han er svensk. I tillegg er han ingen spesielt vakker mann, men nokså alminnelig i det stor og hele. Etter kysset ber hun ham gå.
Markus er helt satt ut av det han har opplevd, og opp fra dypet av denne alminnelige mannen stiger det frem en utstråling ingen har sett før hos ham. På vei hjem fra jobben er han et eneste stort smil, ikke den lutende, nedsunkne og dystre mannen han vanligvis pleier å fremstå som, og plutselig får han en masse oppmerksomhet fra kvinner han passerer. De smiler, blunker til ham og oppfører seg i det hele tatt helt annerledes enn hva Markus er vant til.
I dagene som følger ønsker Markus naturlignok å få vite hvorfor Nathalie kysset ham. Han ønsker seg selvsagt en fortsettelse på det hele! Hans fornyede selvtillit gjør ham pågående - så pass at Nathalie skjønner at det bor mer manndomskraft i ham enn hun kanskje først hadde trodd. En gryende interesse våkner og de to begynner å treffes utenom arbeidstid. Ryktene begynner å gå på jobben, kanskje først og fremst fordi de er et umake par hvis fremtid ingen egentlig har noen tro på . Og så spørs det om det er liv laga for disse to - Nathalie som er en slående skjønnhet og hans sjef, mens Markus "bare" er en alminnelig mann som ikke er spesielt pen en gang ...
Denne filmen er og blir noe spesiell. På en måte klarte jeg ikke helt å tro på den skikkelsen Audrey Tautou skulle fremstille - antakelig fordi hun ble nokså karikert. Men det var kanskje her det komiske elementet i filmen kom inn? En del av scenene i filmen er stilitisk vakre, på grensen til det koreografiske, men blir nettopp av den grunn også litt kunstige og livløse. Jeg vet ikke helt om jeg likte disse virkemidlene i en film som pretenderte å være en romantisk komedie. Det jeg derimot likte svært godt - eller kanskje riktigere: fant interessant - var fremstillingen av omgivelsenes reaksjoner på det helt "utenkelige", nemlig at den sære, men dog så vakre Nathalie faktisk kunne falle for den for dem intetsigende og ukjekke Markus ... Som om det å ha et nokså alminnelig utseende skulle være ensbetydende med et uinteressant indre, mens et vakkert ytre automatisk skulle gi noen edlere egenskaper ... Alt i alt en helt grei film som jeg ender med å gi terningkast fire. Og det gjør jeg vel vitende om at andre nok vil like denne filmen atskillig bedre enn hva jeg gjorde ...
Innspilt: 2011
Originaltittel: La Délicatesse
Engelsk tittel: Delicacy
Norsk tittel: Nathalie
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Romantisk komedie
Skuespillere: Audrey Tatou (Nathalie Kerr), François Damiens (Markus Lundl), Bruno Todeschini (Charles), Mélanie Bernier (Chloé, Nathalies sekretær), Joséphine de Meaux (Sophie)
Spilletid: 108 min.
Markus ankommer Nathalies kontor |
Bare jobben som betyr noe? |
Nathalie overrasker både seg selv og Markus ved å kysse ham spontant |
Markus ønsker å vite hva som lå bak kysset |
Nathalies sleske sjef ønsker å få vite hva Markus har som ikke han har ... |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg ønsker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.