"The Post" (Regissør: Steven Spielberg)

En hyllest til pressefriheten!

"The Post" er nominert til to Oscars i kategoriene beste film og beste kvinnelige hovedrolle. Min påstand er at dette er en viktig film, selv om jeg ikke har den helt store troen på at akkurat denne filmen kommer til å vinne Oscar i år. Den kommer ikke opp mot "Spotlight", som vant i kategoriene beste film og beste originalmanus i 2016. I likhet med "The Post" (Washington Post) handlet denne filmen om en avisredaksjon (Golden Globe) som gjennom gravejournalistikk kom med avsløringer som fikk store samfunnsmessige konsekvenser. Mer om dette senere i innlegget. 

"The Post" hadde for øvrig Norgespremiere på norske kinoer 16. februar 2018.

Steven Spielberg (f. 1946) har svært mange kjente filmer på sin merittliste. På bloggen min har jeg kun omtalt tre av disse: "Amistad" (1997), "War Horse" (2011) og "Bridge of Spies" (2015),  men jeg nevner også Indiana Jones-filmene, "The Color Purple" (1985), "Schindlers liste" (1993), "Jurassic Park" (1993), "Redd menig Ryan" (1998), "Catch me if you Can" (2003), "Terminalen" (2004), "Klodenes kamp" (2005), "München" (2005) og "Lincoln" (2012). 

Amerikanernes deltakelse i Vietnamkrigen (og i de fleste andre kriger også, bare for å ha presisert det) har alltid vært meget omstridt. Det kan stilles spørsmål ved motivet for deltakelse i krig, hvorvidt man holder seg innenfor etiske og moralske grenser i krig, om fremstillingen av fienden både før, under og etter krigen osv. Et ordtak sier at "sannheten er krigens første offer". Hvordan får man folket til å støtte opp under en krig når all fornuft tilsier det motsatte? Man lyver så klart. Og skjuler alt som kan tale mot dette. Amerikanerne står sånn sett ikke i noen særstilling her. Men man kunne kanskje forvente at en supermakt fra Vesten hadde hatt renere mel i posen ... Særlig fordi noe av retorikken går på at "we are the good people", at man opptrer i rollen som verdenspoliti, at man forfekter demokratiske verdier osv. "The Post" handler om hvordan Washington Post avslørte at politikere i årtier hadde ført det amerikanske folket bak lyset om fremdriften i Vietnamkrigen. Saken fikk navnet "Pentagon-papers". 

Året er 1966 og militæranalytiker Daniel Ellsberg følger forsvarsminister Robert McNamara og president Lyndon Johnson hjem fra et besøk i Vietnam. McNamara uttrykker i samtalen dem i mellom at hele krigen er håpløs. Da de lander i USA og blir intervjuet av journalister, uttrykker han derimot stor tillit til krigen. Ellsberg stusser over den manglende ærligheten overfor offentligheten. 

Styremedlemmene i The Washington Post har aldri tidligere vært nødt til å
forholde seg til en kvinne ...

Noen år senere jobber Ellsberg som sivil militærentreprenør i Pentagon, og har tilgang til hemmeligstemplede dokumenter. Dokumentene viser at helt tilbake til da Truman var president i første halvdel av 1950-tallet, har det vært kjent at Vietnamkrigen var helt håpløs. (Vietnamkrigen foregikk fra 1955 til 1975.) Mens det motsatte har vært kommunisert utad ...  Ellsberg kopierer opp dokumentene og sender dem i første omgang til The New York Times. (Han hadde i så måte en atskillig mer krevende jobb enn Snowden, fordi det dreide seg om svære dokumentmengder.)

Katherine Graham og Ben Bradlee - spilt av Meryl Streep og Tom Hanks

Parallelt følger vi Katharine Graham (spilt av Meryl Streep) som nettopp har arvet avisen The Washington Post etter ektemannens død. Amerikansk presse hadde aldri tidligere vært ledet av en kvinne. Katharine er svært uerfaren som leder, og blir stadig overkjørt av sterke menn i redaksjonen og i styret. Samtidig som avisen skal børsnoteres, havner den delikate lekkasjesaken fra Ellsberg i fanget på redaksjonen. Årsaken er at The New York Times har fått rettsforbud om å skrive om regjeringens langvarige bedrag av amerikansk offentlighet. Skal de våge å skrive om saken, eller skal de la være? Mye står og faller på om Washington Post og The New York Times baserer seg på samme kilde. Dersom avsløringene først er gjort er det uansett vanskeligere å ta dem for dette, fordi dette vil slå tilbake på myndighetene. Katherine, som risikerer å ødelegge hele avisen som har vært i familiens eie i generasjoner, velger å kjøre saken. Med risiko for at både hun og hele redaksjonen kan havne i fengsel ... 

Skal de våge å kjøre saken, eller lar være?

Hendelsesforløpet i filmen er komplisert, og jeg har derfor støttet meg ikke rent lite på Wikipedias gjengivelse av plottet når det kommer til mer dyptgripende detaljer. 

"The Post" er en viktig og engasjerende film, som ikke minst er sentral i disse tider med en president som til stadighet forsøker å manipulere media og som roper "fake news" litt for ofte. Media har en svært viktig rolle når den fungerer slik som det beskrives i denne filmen og i "Spotlight". En slik gravejournalistikk krever både store økonomiske muskler og integritet. Dette er det dessverre alt for lite av i dag - også i norsk presse. 

Steven Spielberg har i et intervju i The Guardian uttalt følgende:

“The level of urgency to make the movie was because of the current climate of this administration, bombarding the press and labelling the truth as fake if it suited them,” Spielberg tells me, recalling the sense of offence he felt at documented, provable events being branded fake news. “I deeply resented the hashtag ‘alternative facts’, because I’m a believer in only one truth, which is the objective truth.”

Det er i grunnen aldri en ulempe å ha med Meryl Streep i en hovedrolle, fordi hun er og blir en dyktig skuespiller. Samtidig ser jeg en tendens til at hun blir bittelitt karikert uansett hvilken rolle hun spiller for tiden. Det så jeg også her. (I "Florence Foster Jenkins" fungerte dette veldig fint, for her skulle hun være litt "skrudd". Hennes rolletolkning reddet faktisk en film som ellers fort kunne ha blitt helt middelmådig.) Tom Hanks har en viktig birolle som redaktøren Ben Bradlee i denne filmen, og han er i grunnen den samme uansett hvilken rolle han spiller. Noen karakterskuespiller er han ikke. Jeg opplevde at kombinasjonen av disse to skuespillerne i denne filmen ikke ble helt god. Det er litt synd, fordi jeg tror at filmen kunne ha fremstått mye bedre med andre skuespillere. Samtidig må jeg berømme Meryl Streep for fremstillingen av en sosietetskvinne som gradvis utvikler seg fra å være litt keitete i forsamlinger med hardbarkede journalister og styremedlemmer, til å bli en kvinne som tar grep og som står for noe viktig. 

Dette er absolutt en film jeg ikke vil nøle med å anbefale! Filmen kan ses på som en hyllest til pressefriheten. Jeg stusser riktignok over at akkurat denne filmen er blant de ni Oscar-nominasjonene i kategorien beste film i år. Jeg har heller ingen tro på at Meryl Streep kommer til å vinne i kategorien beste kvinnelige hovedrolle, selv om jeg ikke har sett noen av de øvrige fire filmene som er nominert. 

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Post
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk 
Sjanger: Drama/biografi
Skuespillere: Meryl Streep (Katharine Graham), Tom Hanks (Ben Bradlee), Alison Brie (Lally Graham), Carrie Coon (Meg Greenfield), David Cross (Howard Simons), Bruce Greenwood  (Robert McNamara) m.fl.
Spilletid: 116 min.

"Darkest Hour" (Regissør: Joe Wright)

Skjebnesvangre dager i begynnelsen av andre verdenskrig

"Darkest Hour" er nominert til seks Oscars i kategoriene beste film, beste mannlige hovedrolle, beste foto, beste kostymedesign, beste hår og sminke og beste produksjonsdesign. Fra før av har filmen sopt med seg en haug med priser etter å ha ha vært nominert til mengder med forskjellige awards. Dette er med andre ord en film man bør få med seg dersom man ønsker å følge litt med på filmfronten. 

Joe Wright (f. 1972) har tidligere regissert filmer som "Pride & Prejudice" (2005), "Atonement" (basert på Ian McEwans roman med samme navn - 2007), "The Soloist" (2009), "Anna Karenina" (2012) m.fl. (Linkene peker til mine tidligere bloggomtaler av filmene, som er meget gode!)  "Darkest Hour" er hans første politiske film.

Vi befinner oss i England i mai 1940. Opposisjonen har forlangt Neville Chamberlains avgang fordi han ikke er tøff nok overfor det tyske naziregimet. Champerlain selv ønsker at Lord Hallifax skal etterfølge ham, men dette ønsker ikke Hallifax. Da står Chamberlain igjen med den omstridte Winston Churchill som den eneste kandidaten de andre partiene vil støtte. 

Kong Georg VI (dvs. den kongen vi møter i filmen "Kongens tale", han som stammet og tok over etter broren Edvard, som valgte å abdisere for å få gifte seg med fraskilte Wallis Simpson - vi møtte dem i filmen "W.E. - århundrets kjærlighetshistorie") er ikke overvettes begeistret for Churchill, blant annet fordi Churchill støttet broren hans i hans beslutning om å abdisere. (Han ønsket jo meget sterkt ikke å bli konge selv.) Motvillig inviterer han derfor Churchill til å danne regjering, hvor også Neville Chamberlain og Lord Hallifax er med. 

Winston og Clementine Churchill - spilt av Kristin Scott Thomas og Gary Oldman

Churchill blir altså valgt, men han møter sterk motstand for sin manglende vilje til å ville forhandle med tyskerne. Churchill mener at Hitler må bekjempes og at det er feil strategi å gå inn i fredsforhandlinger med ham. I mellomtiden er britiske, belgiske og franske soldater omringet av tyske tropper i Dunkerque og Calais. Hvordan dette gikk, har de av oss som kjenner historien og som har sett "Dunkirk" for lengst fått med oss ("Dunkirk" er nominert til intet mindre enn åtte Oscars i forbindelse med årets prisutdeling). Det holdt på å gå riktig galt, men en storstilt mobilisering av sivile båter og et samtidig flyangrep førte til at de fleste av de 300 000 soldatene som befant seg i Dunkerque og Calais, kom fra det med livet i behold. Før dette var et faktum, foregikk det et høyt politisk spill i kulissene. Et solid stykke mot kombinert med ikke rent lite flaks, førte til at det gikk bra til slutt. 

Winston Churchill holder en av sine berømte taler

Underveis blir vi vitne til Churchills voldsomme inntak av alkohol (det sies at han drakk en flaske whisky pr. dag), hvor redd og rådvill han noen ganger følte seg (noe som særlig kom frem da han mislyktes i sin søken etter hjelp fra amerikanerne), hvor massiv motstanden mot han var blant partifeller både i eget parti og i opposisjonen, hvordan ekteskapet hans hanglet i vei, og hvordan det hele snudde da Dunkirk-evakueringen lyktes. Kanskje betydde det ikke rent lite at kong Georg VI endelig bestemte seg for å støtte ham?

Vi får høre noen av Churchills mest berømte taler - som "Blood, toil, teams, and sweat":

"We are in the preliminary stage of one of the greatest battles in history.... That we are in action at many points—in Norway and in Holland—, that we have to be prepared in the Mediterranean. That the air battle is continuous, and that many preparations have to be made here at home.

I would say to the House as I said to those who have joined this government: I have nothing to offer but blood, toil, tears and sweat. We have before us an ordeal of the most grievous kind. We have before us many, many long months of struggle and of suffering.

You ask, what is our policy? I will say: It is to wage war, by sea, land and air, with all our might and with all the strength that God can give us; to wage war against a monstrous tyranny, never surpassed in the dark and lamentable catalogue of human crime. That is our policy. You ask, what is our aim? I can answer in one word: Victory. Victory at all costs—Victory in spite of all terror—Victory, however long and hard the road may be, for without victory there is no survival."

Gary Oldman som Churchill, og den virkelige Churchill

Vi blir også vitne til en scene der Churchill plutselig bestemmer seg for å ta undergrunnen, noe han aldri tidligere i sitt liv har gjort, og hvor han spør folket (dvs. passasjerene som tilfeldigvis befinner seg i samme vogn som ham) om hva han burde gjøre. De råder ham til å fortsette å kjempe. 

Gary Oldman, slik han egentlig ser ut.

Gary Oldman gjør en fantastisk rolletolkning av Winston Churchill i denne filmen. Ikke uten grunn har han så langt mottatt åtte filmpriser for sin hovedrolle i denne filmen. Han er nominert til enda flere priser, som enda ikke er utdelt. Det som imponerer er at han er så lik Churchill, slik han var i virkeligheten. Mye av dette må selvsagt sminke og kostymedesign ta æren for. Men det handler selvsagt om så mye mer; som kroppsspråk, mimikk og tale. Churchill drakk tett, og whiskyglasset er aldri langt unna. Talene var det han selv som dikterte, mens Elizabeth Layton (spilt av Lily James) tastet disse inn på skrivemaskinen. Rundt Churchill virret hans kone, som spilles av Kristin Scott Thomas - her lettere karikert med de mest kunstferdige frisyrer. Filmingen er utsøkt vakker, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg så filmen på en DVD og ikke på et filmlerret, slik at jeg kunne ha sett enkelte av scenene om igjen. 

"Darkest Hour" er en kvalitetsfilm å merke seg! Jeg anbefaler den sterkt!

(Fasiten er at denne filmen vant to Oscars - i kategoriene beste mannlige hovedrolle og makeup og hårstyling.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Dark Hour
Nasjonalitet: England
Språk: engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Gary Oldman (Winston Churchill), Kristin Scott Thomas (Clementine Churchill), Ben Mendelsohn (Georg VI), Lily James (Elizabeth Layton, Ronald Pickup (Neville Chamberlain), Stephen Dillane (Lor Hallifax) m.fl.
Spilletid: 125 min.

"In the Crosswind" (Regissør: Martti Helde)

Visuelt vakker stillbildefilm i svart-hvitt fra Estland 

Noe av det fine med å lese mye god litteratur, er at det nokså ofte dukker opp preferanser til annen litteratur og film. For den nysgjerrige bok- og filmelsker er det dermed nok av spor å følge, og dette gjør at interessefeltet bare vokser og vokser. Slik er det med Patti Smiths siste bok "Devotion" i serien Why I write. Vi har ikke kommet lenger enn til andre linje i det første kapittelet "How the Mind Works" før filmtittelen "Risttuules" - med den engelske tittelen "In the Crosswind" - dukker opp. Dette skriver hun blant annet:

"It is Martti Helde´s requiem for thousands of Estonians who suffered mass deportation to Siberian collective farms in the spring 1941, when Stalin´s troops rounded them up, separated families, and herded them into cattle cars. Death and exile, their fate reassigned. 

The filmmaker created a visual poem through a unique dramatization of actors winding through a set of stationary human tableaus. Time suspends yet rushes, spreading images in the form of words drawn from this sad pageant." (side 5 i P. Smiths "Devotion")

Filmen gikk på norske kinoer i 2015, og hadde da tittelen "Der vindane møtes". Den gangen ble filmen betegnet som "Et fantastisk kunstverk av en film!", "Årets kinoopplevelse?", "hypnotiserende vakker film", "intet mindre enn et stilsikkert, formfullendt og gripende mesterverk", "poetisk praktfilm", "krigsdrama uten like", "filmatisk blanding av fotoroman og brevroman" osv. (Kilde: filmweb.no) 

Jeg fikk ikke med meg filmen da den gikk på norske kinoer, men var veldig innstilt på å få sett filmen etter å ha lest om den. Jeg bestilte DVD`en fra Amazon. (Den er nemlig ikke å få tak i i Norge, noe som forundrer meg stort.)

Heldur og Erna

Det historiske bakteppet for filmen er deportasjonen som fant sted i mai/juni 1941 (som kalles junideportasjonen), like før landet ble invadert av Hitler-Tyskland. Det var først og fremst politiske opponenter som ble fjernet, men også politikere, politimenn, velstående forretningsfolk og landeiere led en tilsvarende skjebne. Familier ble splittet. Mennene ble stort sett henrettet med en gang eller sendt til Sibir, der de senere døde. Kvinner og barn ble sendt til bosetninger i Omsk, Kazakhstan o.l. Omlag 60 % av dem døde. (Kilde: Wikipedia)

"In the Crosswind" er basert på en reell dagbok fra en kvinne - Erna Tamm -  som ble deportert sammen med barnet sitt, mens mannen hennes ble sendt et annet sted. 

Familier splittes

I filmens innledning er vi vitne til et ektepar (Erna og Heldur) og deres datter, som lever et harmonisk liv på landsbygda. Ektefellene elsker hverandre høyt, og han virker bekymret. Så kommer de sovjetiske okkupantene, og de må reise fra den tilværelsen som hittil har utgjort deres liv. 

En reise til ukjent sted

Resten av historien fortelles i form av stillbilder - alt i svart-hvitt - mens Erna skriver i dagboken sin, hele tiden henvendt til mannen sin, som hun håper at hun skal treffe igjen. Det er et liv i sult og fattigdom. I perioder lever de av 200 gram brød pr dag. Barna får ingenting, så de voksne må dele brødrasjonene med dem. 

Hvor føres Heldur hen?

Nettopp det forhold at filmen fortelles i form av stillbilder, gjør det hele utrolig sterkt. Kameraet beveger seg mellom menneskene, og i utescenene kan vi se at klær og hår flagrer.  Teknikken kalles tableaux vivants/levende bilder, med fryste øyeblikksbilder av virkelige mennesker, som kameraet beveger seg gjennom.

Dette gir et tredimensjonalt bilde av hver situasjon, som altså er frosset fast. Mens vi hører Ernas stemme, der hun i dagbokform hele tiden henvender seg til Heldur, mannen hun en gang levde sammen med ... Hele tiden lavmælt, som om hun ikke ønsker at noen skal høre henne.

Kvinner og barn fraktes bort fra Estland

Etter hvert går årene. Noen av kvinnene gifter seg med menn av fienden - noen av kjærlighet, andre for å overleve. Erna har fremdeles drømmen i seg om å se mannen sin igjen - også etter at datteren er død. Hun gifter seg derfor aldri på nytt.

Livet i nytt land

Da Stalin dør i 1953, blir det slutt på det beinharde regimet og estlenderne som fremdeles er i live og som ønsker det, får vende hjem til Estland. Erna er blant dem som ønsker dette, etter 12 år i tvunget eksil. Får hun noen gang se mannen sin igjen? 

Dette er en av mest spesielle og originale filmene jeg noen gang har sett! Den hadde sin internasjonale premiere på Toronto International Film Festival i 2014. Det er nok også årsaken til at den ble satt opp på norske kinoer høsten 2015. Som en anmelder i Natt & Dag skrev om filmen:

Årets kinoopplevelse?
Der vindane møtes er en hypnotiserende vakker film som best kan beskrives som muligheten til å tre inn i gamle svart-hvitt-fotografier.

Det er selvsagt ren selvskading av distributør Fidalgo å sette opp en stillbildefilm i svart-hvitt fra en estisk regidebutant på norske kinolerreter, men det gjør meg rørt at vi er velsignet med enkelte fandenivoldske distributører som ser at for de ytterst få som løser billett til en film som Der vindane møtes, er dette potensielt årets kinoopplevelse." Terningkast 6, Natt&Dag

Jeg håper at denne filmen blir enklere å få tak i! Den er nemlig vel verdt din tid! Og musikken - den er avsindig vakker!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Risttuules
Nasjonalitet: Estland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Laura Peterson, Tarmo Song, Mirt Prevel, Ingrid Isotamm, Einar Hillep
Spilletid: 87 min.

"American Pastoral", "The Girl on the Train" og "Ottoman Lieutenant"

I dette innlegget presenterer jeg tre "nye" filmer, som jeg har sett i det siste. Spennvidden i tematikken i disse filmene er stor. Det handler om et liv som har gått av hengslene, om umulig kjærlighet i krig og om radikalisering på slutten av 1960-tallet. Kun "The Girl on the Train" og "American Pastoral" har gått på norske kinoer. Samtlige filmer er tilgjengelig på DVD. 

"The Girl on the Train" (regissør Tate Taylor") - 2016 (112 min.)

Filmen er basert på Paula Hawkins´ bestselgende roman med samme navn, og sjangeren er thriller/spenning. 

Rachel Watson er skilt, og hun drikker. Dagene tilbringer hun på toget. Hun har nemlig mistet jobben sin, men later som om hun fremdeles er i jobb overfor sin venninne, som hun deler leilighet med. 

Fra togvinduet spionerer Rachel på sin tidligere ektemann og hans nye kone (Tom og Anna), pluss et annet par som bor i samme nabolag (Scott og Megan). Det hun ser er perfekte liv.

Underveis får vi i et tilbakeblikk se hvordan Rachel forulempet eks-mannens sjef i et selskap, noe som førte til at han mistet jobben. Og i neste omgang til at de ble skilt. 

En dag ser hun noe som får henne til å reagere sterkt. Så dukker det opp i nyhetene at Megan er forsvunnet ... Dette fører til at hun begynner å blande seg inn i parenes liv.

Emily Blunt spiller rollen som Rachel Watson med en innlevelse som nesten får oss til å lure på om skuespilleren og rollen hennes er en og samme person. Det er noe urovekkende over henne, og hun lever så til de grader i sin egen lukkede verden, der alkoholen gjør at hun overlever fra dag til dag. Vi skjønner at hun faktisk trenger et ytre drama for å våkne opp i livet sitt, som oppleves så mislykket siden hun ikke var i stand til å gi Tom det barnet han ønsket seg så sterk. 

Regissøren Tate Taylor har blant annet regissert "The Help" som er basert på Kathryn Stockett´s roman "Barnepiken". 

Jeg anbefaler filmen!

"The Ottoman Lieutenant" (regissør Joseph Ruben) - 2017 (106 min.)

Bakteppet for romansen i denne filmen er første verdenskrig, og hvordan dette utartet seg i Tyrkia, der spesielt armenerne led sterkt (i noe som i ettertid er blitt betegnet som et regelrett folkemord). 

Lillie Rowe er eneste datter av et velstående ektepar i USA. De har "funnet seg i" at hun har utdannet seg til sykepleier, men har tenkt at dette innfallet vil gå over. Lillie er imidlertid idealist på sin hals, og etter å ha møtt legen Jude bestemmer hun seg for å reise etter ham. Med seg til et legesenter i det osmanske riket, som ligger langt utenfor allfarvei, har hun med seg en bil og medisinsk utstyr. 

På veien til legesenteret blir hun og Ismail Veli, som er løytnant i den tyrkiske arméen og som er med for å gi henne trygghet, overfalt av landeveisrøvere. Nokså forkommen og uten bil og utstyr, kommer hun og Ismail omsider frem til Jude og hans legesenter i ødemarken. 

Jude har sett frem til at Lillie og han skal gifte seg, men skjebnen vil det annerledes. Lillie forelsker seg nemlig i Ismail ... Det er en kjærlighet som selvsagt ikke har livets rett, men i krig og kjærlighet er som kjent det meste tillatt. Det kan likevel ikke ende annet enn tragisk. 

Dette er en helt middelmådig film, hvor skuespillerprestasjonene sjelden beveger seg over det jevne. Persongalleriet ble for karikert for meg, og løsningene for enkle. Verdenskrigen og folkemordet på armenerne burde stått sterkere i fokus, synes jeg. I stedet blir disse alvorlige hendelsene brukt til å krydre en romanse som ble litt for banal for meg. 

"American Pastoral" (regissør Ewan McGregor) - 2016 (108 min.)

Denne filmen er basert på Philip Roths roman med samme navn.

Jødiske Seymour Irving Levov er sønn av en velstående hanskeprodusent. På skolen er han en helt fordi han gjør det godt innenfor idretten. Så forelsker han seg i den vakreste kvinnen i byen, Dawn, som tidligere er blitt kåret til skjønnhetsdronning. Alt ligger til rette for at de skal komme til å leve et perfekt liv. Han er kjekk, hun er skjønn, de har penger og et flott hjem. Slik skal det imidlertid ikke gå. Årsaken er datteren de får ... 

Datteren Meredith får det meste lagt opp i hendene, rikt født som hun er. Men i stedet for å få en takknemlig datter som gjør det som forventes av henne, vokser det en avsky i henne mot alt foreldrene står for. Hun får det for seg at faren hennes utnytter sine ansatte, som for en stor del er afro-afrikanere. Mens faren på sin side mener at han behandler sine ansatte godt, hvilken han også gjør, forholdene tatt i betraktning på slutten av 1960-tallet. Ikke bare får de greit betalt, men han behandler dem også med respekt. Dette fører til at da de verste raseopptøyene raser i Newark, stiller de ansatte seg bak ham og forsvarer fabrikken hans mot mobben. 

Meredith blir stadig mer radikal. Hun demonstrerer mot Vietnam-krigen, og stiller seg på de fargenes side i rasekampene. Men det stopper ikke her. Plutselig er hun innblandet i et attentat som koster menneskeliv. Etter dette går hun under jorden og blir borte ... 

Tilbake sitter Seymour og kona Dawn, som ikke kommer over sorgen. Ikke forstår de hvorfor det gikk som det gikk heller. De som på alle måter har gitt datteren all den kjærligheten de var i stand til å gi, som har sørget for at hun alltid hadde det hun trengte ... Det går på ekteskapet løs.

Så får Seymour nyss i at datteren er i live. Han gjør hva han kan for å komme i kontakt med henne ... 

Denne filmen har mange lag, og rollene er glitrende spilt av Ewan McGregor (som både spiller hovedrollen som Seymour og er regissør), Jennifer Connelly (som Dawn) og Dakota Fanning (som Meredith). Tematikken er tankevekkende, og minner meg om noe jeg leste om nett-troll i Morgenbladet her om dagen. Noen vil alltid ønske å stå utenfor det etablerte, og jo mer samfunnet ellers bestreber seg på inkludering, desto mer ytterliggående vil dette antakelig gjøre dem som for en hver pris ønsker å markere avstand ... Jo bedre vi får det i et samfunn, desto større avstand blir det mellom de vellykkede og de som ikke ønsker å passe inn. 

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg har selv ikke lest romanen som boka er basert på, men det kommer jeg til å gjøre!

Dersom du ikke har tid til å få med deg mer enn en av disse tre filmene, er jeg ikke i tvil om hvilken av dem jeg vil anbefale at du ser: nemlig "American Pastoral"! (Og så vet jeg at det er litt ulike oppfatninger av denne filmen rundt forbi.)

"Farewell to Europe" (Regissør: Maria Schrader)

En film om Stefan Zweigs siste år i eksil

Det har ergret meg stort at "Farewell to Europe", en film som handler om Stefan Zweigs år i eksil, ikke er satt opp på norske kinoer. Men selvsagt handler det om penger og mulighet for inntjening ... Ingen norske distributører har plukket opp filmen, men jeg håper i det minste at den kommer ut på DVD for norske filmelskere snart. 

Foreløpig er filmen kun tilgjengelig som sone 1-film til "den nette sum" av 298 kroner ... Platekompaniet har den (men filmen kommer ikke opp i et søk på nettsidene deres likevel ...) Man skal være spesielt interessert for i det hele tatt å finne dette ut. Det er jeg. Når jeg velger å skrive om denne filmen, er det for at flere skal bli oppmerksom på at den eksisterer, og forhåpentligvis bli så nysgjerrig på den at man begynner å etterspørre den. 

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om tegneseriebok "The Last Days of Stefan Zweig" av Sorel & Seksik. Mens den boka handler om de siste månedene av Stefan Zweigs liv, handler filmen "Farewell to Europe" (med originaltittelen "Vor der Morgenröte") om eksilårene fra 1936 til 1942. 

Det er den østerrikske skuespilleren, forfatteren og filmregissøren Josef Hader som spiller rollen som Stefan Zweig. En titt på hans filmografi på Wikipedia er samtidig en seriøs påminnelse om hvor mye god film som kommer fra Tyskland for tiden. 

Regissøren Maria Schrader (f. 1965) har først og fremst gjort seg bemerket som skuespiller, før hun debuterte som regissør med filmen "Liebesleben" i 2007. (Denne har jeg ikke sett, men den virker meget interessant! Filmens engelske tittel er "Love Life".) Hennes andre film er "Vor der Morgenröte" (2016). 

Vi følger Stefan Zweig og hans kone Lotte gjennom deres siste seks år, før de tok sine egne liv 23. februar 1942. En av episodene i Zweigs liv det særlig vies en del oppmerksomhet til, er PEN-kongressen som fant sted i Buenos Aires i 1936. Europa var på randen av krig, og journalistene ønsket å få Zweig til å komme med en politisk uttalelse om situasjonen. Helst noe som viste at han tok avstand fra Hitler-Tyskland. Zweig var imidlertid ikke et politisk menneske. Han var forfatter. 

Aller helst ønsket Stefan Zweig seg tilbake til sin gamle liv.

Stefan Zweig ønsker ro rundt sin eksiltilværelse. Han trenger dette for å være i stand til å gjøre det han elsker aller mest, nemlig å skrive. Men uansett hvor han befinner seg, inviteres han til en uendelighet av mottakelser. Det er middager her og der, forventninger om at han skal komme med bevingede ord, komme med politiske uttalelser osv. På en tur til New York møter han sin første kone, som ønsker at han skal hjelpe andre jøder med å flykte fra Europa til New York. Krysspresset er sterkt, og alt han ønsker er ro ... 

Selskapeligheter på selskapeligheter ... 

Berømtheten er kvelende. Det forventes hele tiden at Zweig skal spille en mer aktiv rolle enn han gjør. Selv er han fortvilt over situasjonen i Europa, over krigen og over Hitlers stadige fremmarsj - særlig etter at han har fått Japan med på sin side. For så brer krigen seg til Asia, og Zweig føler at det bare er tale om kort tid før Hitler oppnår verdensherredømme og det ikke er trygt noe sted lenger. Det er ikke noe han kan gjøre for å hjelpe venner og kjente i Europa. Det er for sent å komme seg ut av Europa nå som Hitler har okkupert det meste. 

Stefan Zweig er mer og mer oppgitt over verdenssituasjonen.

Stefan Zweig blir stadig mer deprimert. Noe av det som ble spesielt tydelig fremhevet i Sorel & Seksik´s tegneseriebok, er ikke fullt så tydelig i filmen om Zweigs siste år. Men det ligger der. Hans unge kone ønsker å leve, men er så glad i mannen sin at hun følger ham inn i døden. Resten av historien kjenner vi ... I alle fall de av oss som er spesielt interessert i Stefan Zweigs liv og forfatterskap. 

Et kjærlig øyeblikk mellom ektefellene.

Filmen er nydelig på alle mulige vis! Først og fremst må jeg berømme Josef Haders rolletolkning som den berømte forfatteren. Han får frem det alvorstunge i Zweig, og samtidig hvilken intellektuell kapasitet han var. Han var en dannet mann fra borgerskapet i Wien, og i slike kretser var redelighet, selvbeherskelse og emosjonell selvkontroll noe av det som ble svært høyt verdsatt hos mennesker. Hvem var han uten sitt hjem i Wien, uten bøkene sine og biblioteket sitt, uten vennene sine rundt seg, uten alt det han hadde brukt et helt liv på å skape? Han var en mann hvis liv hadde vært preget av orden og rutiner - ikke kaos. Det siste taklet han svært dårlig. Livet ble for ham mer og mer meningsløst, og til slutt så han ingen utvei. Han ønsket ikke å leve lenger ... 

Stefan og Lotte

Filmen har høstet store ovasjoner over alt hvor den har blitt vist. F.eks. skriver The New York Times dette om filmen:

“Stefan Zweig: Farewell to Europe,” a handsome, scrupulously serious film directed by Maria Schrader from a script she wrote with Jan Schomburg, hardly deals at all with Zweig’s writing. But the movie does grapple with his thought, particularly his position on a writer’s proper place in tumultuous times. The movie begins at a PEN conference in Buenos Aires, where a fellow writer confronts Zweig about his refusal to condemn Hitler and Germany. “Every gesture of resistance which is void of either risk or impact is nothing but a cry for recognition,” Zweig insists. ...

Zweig is played beautifully by the Austrian actor Josef Hader; looking at him here one would never guess he began his career as a comedian. Barbara Sukowa is unsurprisingly great as Friderike, Zweig’s ex-wife and conscience, trying to raise an increasingly self-pitying Zweig to recognize and act on his own compassion. One need not admire Zweig’s writing to recognize the worth of this thoughtful treatment of one of the countless real-life tragedies of 20th-century history.

Les også hva Los Angeles Times skriver om filmen! 

I vår tid gjør denne filmen et sterkt inntrykk også på et annet plan. Den handler nemlig dypest sett om hva det gjør med et menneske å leve i eksil. Nå hadde riktignok Stefan Zweig den fordel at alle visste hvem han var og hva han sto for, så selv om han hadde mistet formuen sin og også sin sosiale status, ble han likevel regnet med i det gode selskap. Denne "fordelen" har de aller fleste flyktninger ikke, med mindre de skulle ha vært forfatter eller noe lignende i det landet de hadde flyktet fra. Da snakker vi om at hele identiteten er rykket vekk, og hvor man må begynne helt på nytt ... 

Jeg ser frem til at denne filmen for alvor blir tilgjengelig for folk flest! Og så håper jeg at flere av hans bøker blir revitalisert gjennom nyutgivelser! Det er på høy tid at flere lesere oppdager denne eminente forfatteren! Det burde være fullt mulig å få opp interessen for hans forfatterskap såpass at en film som dette settes opp på norske kinoer med den største selvfølge! Til sammenligning har filmen gått på svenske kinoer, og jeg har inntrykk av at ingen har tapt på det - heller ikke filmdistributørene. 

Innspilt: 2016 
Språk: Tysk og engelsk
Nasjonalitet: Østerrike
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Josef Hader (Stefan Zweig), Denne Schwarz (Lotte Zweig), Barbara Sukowa (Friedrike Zweig), Nicolau Brenner (Leopold Stern) m.fl.
Spilletid: 100 minutter

Revitalisering av en filmblogg - tre nye filmomtaler

Jeg er sikkert ikke alene om å kjenne på stresset opp mot jul i disse dager. Det er tusen ting man skal rekke både på jobb og hjemme. Når jeg har det slik, går antall leste bøker ned, og antall filmer jeg får sett, opp. Å se en god film er nemlig utmerket når man ønsker seg litt avkobling - og perfekt som avslutning på en hektisk dag. Og aldri så galt at det ikke er godt for noe, for nå har jeg sjansen til å revitalisere min filmblogg, som en gang var ment å skulle ta like mye plass på denne bloggen som bøkene ... (Samtlige linker nedenfor peker til mine tidligere innlegg her på bloggen.)

Tidligere i høst har jeg skrevet om filmene "Sideways" (2004), "In the Mood for Love" (2000), "Dinner" (2017), "Du forsvinder" (2017) og "The Lobster" (2015). Og for mindre enn en uke siden skrev jeg om filmene "I am not your negro" (2016), "Victoria and Abdul" (2017), "Lady Macbeth" (2016), "Loving Vincent" (2017), "Kings Bay" (2016) og "Kelly´s Heroes" (1970). Nå er jeg klar med filmene "Café Society" (2016), "Turist" (2014) og "Under kirsebærtrærne" (2015). Dessuten har jeg skrevet om "Den andre siden av håpet" (2017), "The Square" (2017), "Hva vil folk si" (2017),"Dumplings" (2014), "Dunkirk" (2017) og "The Sense of an Ending" (2017).

"Café Society" (regissør: Woody Allen) - 2016

Jeg har tidligere hatt et noe blandet forhold til Woody Allen og hans filmer, men etter at han selv sluttet å spille den samme rollen om og om igjen i sine filmer, har min begeistring tiltatt i styrke. "Café Society" skuffet ikke!

Vi befinner oss i Hollywood på 1930-tallet. Jødiske Bobby Dorfman (spilt av Jesse Eisenberg) har kommet fra New York til Hollywood for å prøve lykken, og han oppsøker sin onkel i håp om at han skal skaffe ham en jobb. Jobb får han, og samtidig forelsker han seg i onkelens sekretær. Det bygger opp til komplikasjoner fordi det viser seg at onkelen har en affære med den samme kvinnen, til tross for at han har vært gift i 25 år. Hvem velger hun? Den keitete unge gutten som hun er forelsket i, eller hans rike onkel, som er dobbelt så gammel som hun selv?

Jeg ønsker ikke å røpe mer av plottet i filmen, men kan si såpass at dette er en kjærlighetsintrige i kjent Woody Allen-stil. Jesse Eisenbergs rolletolkning av Bobby Dorfmans utvikling fra en keitete og naiv ung mann til en verdensvant nattklubb-vert er flott. Ekte kjærlighet settes opp mot verdien av mye penger og et overfladisk Hollywood-liv i sus og dus. Hva er igjen når kjærligheten ikke er der? Er det nok å bli elsket, uten å elske selv?

Jeg anbefaler "Café Society" sterkt!

Fra før av har jeg omtalt "Blue Jasmin" (2014), "Midnight in Paris" (2011) og "Vicky Cristina Barcelona" (2008) her på bloggen - alle med Woody Allen som regissør. 

"Turist" (regissør: Ruben Östlund) - 2014

Det er ikke mer enn ca. en måned siden jeg så Ruben Östlunds prisbelønte film "The Square" på kino. I den forbindelse ble jeg oppmerksom på "Turist", som er tilgjengelig på Platekompaniet for tiden. 

En familie på fire har reist på skiferie i Alpene, hvor de skal være i fem dager. Tomas har jobbet enormt mye i det siste, men disse fem dagene skal kun handle om familien. 

På feriens andre dag sitter de og spiser på en uterestaurant med panoramautsikt utover dalen. Jevnlig høres "skudd", som handler om utløsning av kontrollerte snøskred fra snøskavler som har bygget seg opp her og der. 

Mens de sitter og spiser middag, blir de vitne til ett av de kontrollerte snøskredene. Det ser vakkert og fascinerende ut. Men så utvikler det seg på en skremmende måte og plutselig ser det ut til å ville ramme alle som sitter på uterestauranten. Folk skriker i panikk, og en av dem som grabber tak i mobiltelefonen og hanskene sine og rømmer fra stedet, er Tomas. Tilbake sitter hans kone som aldri rekker å komme seg unna i tide, fordi hun først og fremst tenker på å få barna i sikkerhet ... 

Det viser seg at katastrofen aldri kommer, og at alle som ble igjen på uterestauranten er "rammet" av snøføyke og ikke et reelt skred. Det var med andre ord aldri farlig - det bare så slik ut. 

Tomas kommer tilbake, og i begynnelsen nekter han for at han bare stakk av. Hans kone er i sjokk. Hun aksepterer at han "bare" stakk av, selv om hun også bebreider ham for dette - at når det kom til stykket, tenkte han bare på seg selv ... Men det verste for henne er at han benekter at han faktisk bare stakk av ... Resten av filmen handler om hvordan dette påvirker deres forhold, samt hva dette gjør med barna. 

Tankevekkende film som er vel verdt å få med seg! 

"Under kirsebærtrærne" (regissør: Nami Kawase) - 2015

Denne filmen har jeg lenge vært veldig nysgjerrig på - ikke minst fordi jeg har en drøm om å komme til Japan og spesielt Tokyo under kirsebærblomstringen. Filmen fikk litt blandede kritikker da den gikk på norske kinoer for litt over et år siden. 

Vi møter Sentaro som tilbringer alle dagene sine i en liten bod, der han selger doryaki. Dette er små pannekaker fylt med søte azuki-bønner. En dag dukker 76 år gamle Tokue opp i boden hans. Hun har søkt på en ledig deltidsstilling hos ham. Sentaro avviser henne. Jobben som doryaki-selger er nemlig hard, og han tenker at hun ikke har helse til å klare denne jobben. Tokue gir seg likevel ikke, og noen dager senere kommer hun innom med sitt eget hjemmelagede bønne-syltetøy. Sentaro smaker på dette etter at hun har gått, og det er noe av det beste han noen gang har smakt. Det ender med at Tokue får jobben likevel. Det nye syltetøyet gjør at salget går i været, og at Sentaro tjener penger som aldri før. 

Lykken varer imidlertid ikke evig ... En dag dukker en kvinne opp i kiosken. Sentaro står i gjeld til henne, og dette minner hun ham på. Dessuten har hun fått høre noe om Tokue, som vil ødelegge pannekakesalget dersom det kommer ut ... Dette påvirker de valgene Sentaro etter hvert tar.

Handlingen i filmen er tynn, men den som ikke blir sjarmert likevel, har et hjerte av stål, tenker jeg. Her er uansett noen lag som den tenksomme seer vil få med seg. Det handler blant annet om møtet mellom det tradisjonelle og det moderne. Dessuten handler det om levde liv som ikke ble akkurat slik man hadde tenkt. Og om hvordan vi lar oss påvirke av andres syn på ting, uten å tenke selv ... Deler av filmen har den vakre kirsebærblomstringen som kulisse, mens det mest av alt handler om mat laget av en dyptfølt kjærlighet.

En søt og sjarmerende film som jeg antar vil gå rett hjem hos mange!

Filmer jeg har sett i høst - et samleinnlegg

På min blogg har bokanmeldelser tatt størst plass det siste året. Det er også disse innleggene som trekker flest lesere til bloggen min. Jeg har likevel insistert på at dette er både en litteratur- og filmblogg, fordi film står mitt hjerte så nær. Svært ofte baserer film seg på bøker, og på den måten hører de ofte sammen, synes jeg. Noe av det interessante jeg har vært vitne til i alle de årene jeg har blogget, er at flere og flere bloggere også skriver om film på sine bokblogger (mens jeg til å begynne med var nokså alene om dette - i alle fall ut fra hva jeg fikk med meg). Jeg er for øvrig både en lidenskapelig boksamler og filmsamler. Aller helst vil jeg ha DVD`ene på de filmene jeg liker aller best - selv om jeg allerede har sett dem på kino. 

Å, hvor gjerne jeg skulle hatt tid til å omtale hver eneste av de filmene jeg ser! Tiden strekker dessverre ikke til. Tidligere i høst laget jeg et samleinnlegg på filmer jeg hadde sett i det siste. Jeg kom til at det var bedre enn å la filmene forbigås i stillhet. Denne gangen forsøker jeg meg på et nytt samleinnlegg. 

Jeg forsøkte lenge å få tid til å se "I am not your negro" (2016) på kino, for den gikk riktig lenge før den ble ut av kinoprogrammet.  Jeg fikk det bare ikke til. Jeg var derfor lykkelig da den relativt raskt kom ut på DVD tidligere i høst, fordi dette gjorde terskelen til å få sett den, så mye, mye lavere. 

"I am not your negro" baserer seg James Baldwins påbegynte bok "Remember This House". Baldwin døde etter kun å ha fullført 30 sider av en bok som var ment å skulle bli en "revolusjonær og dypt personlig tekst, med utgangspunkt i Baldwins erindringer av sine venner, borgerrettighetsforkjemperne Malcolm X, Medgar Evers og Martin Luther King". (sitat fra baksideteksten på DVD´en) 

Denne dokumentaren er knallsterk, og tar for seg rasekampene på 1960-tallet i USA. De hvites hat overfor de fargede, her med dokumentariske filmklipp, er sjokkerende! Det visuelle er knallsterkt! Men selv det som ikke bare handler om vold mot de fargede, er tematikken sterkt tankevekkende. F.eks. ble fargede skuespillere fremstilt fullstendig uten sex appeal, og filmroller som ble dem til del var som regel som tjenerskap og lignende. Alt for å segmentere at de fargede var en underklasse i samfunnet. 

Denne filmen skal jeg se flere ganger! Og jeg anbefaler den selvsagt sterkt! Det er Raoul Peck som har regissert den. 

"Victoria and Abdul" (2017) hadde Norgespremiere på kino i slutten av september i år, men er nå tatt ut av programmet. DVD´en blir tilgjengelig på det norske markedet en gang i 2018. Selv så jeg filmen på kino nylig. Stephen Frears har regissert filmen. 

Jeg har alltid latt meg fascinere av dramaer der kjente historiske personer opptrer. Det kan dreie seg om kunstnere (i begrepets videste betydning), maktpersoner (som konger og dronninger og andre statsoverhoder) og mennesker som har endret verden på en eller annen måte. I den sammenheng blir nok historien i "Victoria and Abdul" nokså "liten", men jeg vil likevel hevde at den er severdig. 

Det handler om et vennskap mellom en dronning og hennes indiske tjener. Dronning Victoria levde fra 1819 til 1901, og vennskapet som beskrives i denne filmen oppsto angivelig mellom 1887 og varte frem til dronningens død. Er historien sann? Ja, et godt stykke på vei. Dvs. det vi vet er at det var et vennskap mellom den aldrende og svært så ensomme dronningen, hvis liv kun handlet om en uendelighet av kjedsommelige middager, og indiske Abdul Karim som kom fra India i forbindelse med et jubileum. Innholdet i dette vennskapet er nødvendigvis oppdiktet, fordi kongehuset sørget for å utslette alle spor etter det hele da dronningens død var et faktum. 

Judi Dench spiller dronning Victoria på en fantastisk måte! Ali Fazal er rørende i sin rolletolkning av Abdul Karim, men fremstilles han ikke vel naiv og litt dum? Hoffet og ikke minst tronarvingen fremstilles høyst lattervekkende, og dette førte mang en gang til at latteren runget gjennom kinosalen. Etter hvert forlanger dronning Victoria at Abdul må få sin kone til England. Måten forholdet mellom Karim og hans kone er fremstilt, dro ned helhetsinntrykket av filmen, slik jeg opplevde dette. Dette førte til at jeg mistet en del av interessen for hvordan det skulle gå til slutt.

Like fullt - selv om filmen som sådan er nokså middels og hvor det er Judi Dench som i all hovedsak bærer dramaet - tror jeg at den vil gå rett hjem hos mange filmelskere! 

"Lady Macbeth" (regissert av William Oldroyd - 2016) har aldri vært satt opp på norske kinoer, og selv så jeg den på en flyvning til USA tidligere i høst. Filmen er basert på romanen "Lady Macbeth of the Mtsensk District" av Nikolai Leskov. Filmen har for lengst kommet ut på DVD. 

Handlingen er lagt til 1865, og vi befinner oss i England. Katherine er tvangsgiftet med den eldre mannen Alexander Lester, som lever på landet sammen med sin gamle far. Alexander elsker ikke sin kone, og han behandler henne svært dårlig. Da han i lange perioder er bortreist, innleder hun et forhold til en av arbeiderne på gården, Sebastian. 

Deretter blir vi vitne til det ene mordet etter det andre. Alle som kommer i Katherine´s vei, ryddes nemlig unna. For mitt vedkommende ble denne filmen vel melodramatisk, og jeg opplevde dessuten at persongalleriet ble for ensidig fremstilt. 

Denne filmen falt ikke i smak hos meg - til tross for at jeg har sansen for filmer med handling lagt til 1800-tallet, og slett ikke går av veien for en kjærlighetshistorie heller. 

Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. "Loving Vincent" (2017) er en animasjonsfilm, regissert av Darota Kobiela og Hugh Welchman. DVD´en kommer i midten av januar 2018 - i alle fall tilgjengelig på Amazon. Bare for å ha presisert det: dette er en film du ønsker å eie! 

Jeg siterer fra Filmweb.no:

Loving Vincent er verdens første produksjon som er oljeanimert i sin helhet og har sysselsatt 150 ulike kunstnere som til sammen har vært med på å male og sette sammen filmens 65 000 bilder. Resultatet er en fargesprakende, fascinerende og rørende fortelling om skaperglede, lidenskap og fortvilelse.

Handlingen i filmen er lagt til 1890, da en mann kom haltende ned til den franske landsbyen Auvres. Han hadde et skuddsår i magen, og han døde på grunn av dette. Mannen var Vincent van Gogh. Tok han livet av seg eller ble han drept? Det vet ingen selv den dag i dag.

I filmen etterforsker Vincent´s bror drapet, og underveis i filmen får vi innblikk i Vincent van Goghs helt spesielle kunstnerliv. Han solgte kun ett bilde mens han levde, og hans berømmelse oppsto først etter hans død. Hvem var han egentlig? Filmen forsøker å gi noen svar.

Det mest fascinerende med filmen er at den er "oljeanimert" i van Goghs impresjonistiske stil. De fleste filmscenene er godt gjenkjennelig fra hans bilder, og ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene. 

Dette er en film du må se - i alle fall dersom du er interessert i kunstneren Vincent van Gogh og hans liv, og i kunst generelt!

Alle historieinteresserte kjenner til Kings Bay-ulykken den 5. november 1962, der 21 gruvearbeidere omkom på Svalbard. Ulykken førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av. Kanskje druknet den mest kritiske oppmerksomheten rundt dramaet likevel i den mye større og mer truende faren, nemlig Cuba-krisen som skjedde omtrent på samme tid (16. oktober - 28. oktober 1962). Ingen vet i dag eksakt hva som førte til ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard. Visste politikerne noe på forhånd? Ble årsaken til eksplosjonen dysset ned? Her er nok å ta tak i for konspirasjonsteoretikerne.

Den norske filmen "Kings Bay" (2016 - regissert av Stig Svendsen) er et konspirasjonsdrama, der det legges opp til å finne ut hva som egentlig skjedde den gangen. Kari Bremnes spiller rollen som gravejournalist i avisa Nordlys i Tromsø. En dag mottar hun en pakke fra en ukjent avsender. Pakken inneholder gamle lydbånd, som dokumenterer en samtale mellom en nordmann og en russer, og dette beviser angivelig at man ett år før ulykken skjedde var klar over at det var eksplosjonsfare inne i Kings Bay-gruven. Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, fordi det kan ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se den. 

Jeg ble ikke spesielt imponert over skuespillerprestasjonene, fremstillingen av persongalleriet eller plottet i denne filmen. Forklaringen på hva som "egentlig" skjedde, koblet opp mot norsk etterretningstjeneste og deres arbeidsmetoder var dessuten så søkt fremstilt at jeg ikke klarte å engasjere meg underveis i filmen. Slutten er dessuten svært spekulativ, men da hadde jeg allerede falt av ... 

"Kings Bay" hadde Norgespremiere på kino i slutten av januar i år, og filmen har lenge vært tilgjengelig på DVD.

Helt til slutt tar jeg med en gammel klassiker fra 1970, hvor vi møter svært unge Clint Eastwood, Telly Savalas ("Kojak") og Donald Sutherland. Jeg snakker om "Kelly´s Heroes" (1970), et filmdrama som utspiller seg under andre verdenskrig. 

Et knippe med amerikanske soldater befinner seg i en liten fransk by. Private Kelly (spilt av Clint Eastwood) får nyss i at det befinner seg 14 000 gullbarrer i en bank ca. 30 miles bak frontlinjen, på fiendens side. Filmen handler om hvordan han rigger et team for å få tak i disse gullbarrene. 

Skuespillerprestasjonene i denne komedien er fantastiske, og  det er ikke uten grunn at filmen har blitt stående som en klassiker i de nesten 50 årene som har gått siden den ble spilt inn. Den er fremdeles svært severdig! 

Får du sjansen - se den! Filmen er lett tilgjengelig på DVD. 

Det er Brian G. Hutton som har regissert filmen.