Edvard Hoem:"Bror din på prærien"

En av de beste norske romanene i 2015!

Edvard Hoem (f. 1949) har skrevet mange bøker om egen slekt. Basert på en del kilder har han forholdt seg til de ytre hendelsene, men ellers diktet seg inn i deres liv. 

Nesje fra romanen "Slåttekar i himmelen", er Edvard Hoems oldefar (linken går til min omtale av boka). Han fikk fire sønner, og endte opp med å miste dem alle. Handlingen i denne boka startet i 1874, på landsbygda utenfor Molde. 

Nesjes første kone døde, og senere giftet han seg med Serianna. Siden fulgte vi Nesjes svigerinne Gjertine, som var svært frimodig av seg, og som slekta av den grunn fryktet for ikke skulle bli gift. Men gift ble hun, og hun gikk etter dette inn for at hun og ektemannen skulle reise til Amerika. 

De som satt hjemme ble i brevs form fortalt hvor fantastisk det var "over there", og mange ble derfor fristet til å reise etter. En av dem er Eilert Knutsen, sønn av Nesje og Serianna. I romanen "Bror din på prærien", som er en fortsettelse av "Slåttekar i himmelen", følger vi Eilert på hans ferd over til Amerika. Han er kun seksten og et halvt år gammel, og han reiser mutters alene. Han er en høyreist og flott ung mann, noe vi merker fordi damene åpenbart svermer rundt ham. Selv er han livredd for å binde seg til noen, slik at han ikke skal få fullført drømmen sin om et bedre liv. Han jobber iherdig med ikke å la seg rive med, verken av følelser eller øyeblikkets lyster. 

Til slutt kommer han omsider frem til Roslyn utenfor byen Webster, der tanta Gjertine og mannen Ole Aas bor. 

"Synet som møtte han da ho snudde seg, var uventa. Gjertine reiste seg seint og tok han i handa, men ho smilte ikkje og omfamna han ikkje. Ho mumla at han fekk vera velkomen. Kva var det som gjekk føre seg her?" (side 24)

Livet på prærien er ikke bare mye hardt arbeid, men det er i tillegg ensomt. De fleste bor langt fra folk, og den eneste dagen de i grunnen treffer andre er når de reiser til kirken på søndager. Gjertine, den en gang så levende tanta til Eilert, er deprimert. Livet ble ikke slik hun trodde at det skulle bli, og for det meste sitter hun igjen på gården mens mannen stort sett er på farten. Det skal vise seg at Eilert kommer med de forløsende ordene, som gjør at Gjertine ikke går fullstendig i stykker der ute på prærien. Hvorfor tar ikke Ole Aas med seg sin kone på jakt? Dette har Ole aldri tenkt på. Men hvem skal passe barna? Eilert tilbyr seg med det samme. Etter dette dukker livsgnisten atter opp i Gjertine. 

Gjertine og Ole har en vakker datter, 14 årige Olava. Det er ikke fritt for at Eilert og Olava får et godt øye til hverandre. Eilert er imidlertid fremdeles så redd for å binde seg opp i noe han ikke kan komme seg ut av at de fleste mulighetene forsvinner lenge før han får snudd seg. Gjertine drømmer om at Eilert skal bli prest, men Eilert lar også denne muligheten gå fra seg fordi han risikerer å bli bundet til Roslyn i all sin dag. Det vil han ikke. 

På prærien er det alltid bruk for en arbeidskar. Betalingen er det derimot verre med. Eilert bestemmer seg tidlig for å holde seg på den smale sti, og planen er å legge seg opp penger slik at han kan få sitt eget en gang. Før han klarer dette, kan han ikke se at han har noe å tilby en kvinne - som f.eks. Olava. 

"Eilert og Olava gjekk til potetåkeren på farmen til Hans Aas, og ein kunne sjå kor fortrulege dei var. Dei hadde noko saman som ikkje andre visste om. Kva var det dei dreiv på med? Var dei ikkje altfor unge til å ha løyndommar? 

Eilert hadde venta at Hans Aas skulle vera etter han og klandre innsatsen hans, men no var det Karina som snudde vrangsida til og ikkje var fornøgd med nokon ting, enda det ikkje var første gong Eilert plukka poteter. Ho sette Olava i gang med å køyre potetkasser til vinterkjellaren, der det stod ein gammal mann og tok imot, og han tippa kassene mot ei skrå renne som potetene ramle ned i kjellaren på. Olava hadde ingen vanskar med å manøvrere ein hest, det hadde ho gjort mange gonger før, men kvifor var det ikkje Eilert som skulle køyre?

Nei, han skulle plukke, sa Karina." (side 71)

Mens Eilert strever med å komme seg opp og frem i det nye landet, der det meste av jordbrukseiendom er tatt, og hvor det nå lokkes med billige jordeiendommer i Canada, strever Nesje og Serianna med sitt hjemme i Norge. Får de noen gang se sønnen igjen? Så rammes de av enda en ulykke. Sønnen Bastian Georg innkalles til Setnesmoen for å tjene som soldat i 1898, men blir plutselig borte. Lenge vet de ikke om han lever eller er død, og håpet om at han lever er forbundet med stor skam. Hele bygda vet at deres sønn ikke møtte opp, og alle antar at han har stukket av. 

Man er aldri i tvil om at det er en Hoem-bok man har foran seg, dersom man har lest noen bøker av ham fra før av. Hoems fortellerstil har fulgt ham gjennom mange bøker, og jeg tror at disse bøkene om Nesje og hans etterkommere, vil vekke opp lysten hos mange lesere til å finne frem til flere av  hans tidlige bøker. Jeg sier det rett ut: dere blir ikke skuffet! 

Hoem har et fortellertalent av de sjeldne, og magien ligger i det litt gammelmodige, poetiske språket, der nynorsken hans medvirker til å gjøre fortellingene hans så vakre. Dessuten er det noe med måten han skildrer menneskene. Det er så nært og menneskelig alt sammen. Mellom linjene er det også mye humor, noe jeg ikke minst merket svært godt fordi det er forfatteren selv som leser på lydboka. Jeg kunne nesten høre at han smilte mens han leste. Noen ganger stopper han opp og stiller spørsmål, og da på en slik måte at i alle fall jeg skjønte at dette måtte han ha hatt moro av å skrive om. Særlig gjaldt det da Eilert, som jo var så sikker på at det var den smale vei som var tingen for ham, faller for fristelsen og ikke bare drikker seg full, men også innlater seg på damebekjentskaper. Angsten etterpå - at han skal binde seg til noen han vil angre på senere ... Alt er så vart og nærmest kjærlig fortalt. Den unge mannen som har reist over Atlanteren for å finne seg selv, og som ikke ønsker å kaste seg bort på den første og den beste ... Han skjønner heldigvis når han må handle for ikke å risikere at livet bare passerer forbi ham.

I sluttordet til boka skriver forfatteren blant annet:

"Både Slåttekar i himmelen (2014) og Bror din på prærien er fiksjonsromanar, som rett nok baserer seg på sanne historier og som diktar om personar som har levd. Eg fekk først kjennskap til desse slektningane da far min fortalte om dei i min barndom. Han snakka om oldefar Knut Nesje som ein mann som hadde fire søner, men miste dei på ulikt vis. To av dei, Eilert og Bastian Georg, såg han ikkje etter at dei reiste frå landet, Eilert da han var seksten og eit halvt år gammal, Bastian Georg da han var tre og tjue." (side 465)

Det måtte gå svært mange år før han klarte å skrive om dette, og mange av hans tidligere forsøk strandet. Siden reiste han selv til Sør-Dakota, og dette hjalp ham et stykke på vei. Nå har årene jobbet for ham, og han har etter mitt skjønn virkelig fått det til! Jeg ble fra meg av begeistring over den første boka, og selv om det tok litt lenger tid før denne andre boka "tok av" for meg (ble det en stund litt vel mye oppramsing?), synes jeg fortsettelsen er flott. 

Jeg storkoste meg med denne boka, og kjedet meg ikke et øyeblikk! Jeg er også veldig glad for at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, fordi forfatterens egen høytlesing tilførte boka mer enn hva ordene i seg selv gjorde. 

"Bror din på prærien" er rett og slett en av de beste bøkene som ble utgitt i Norge i 2015! Jeg kan nesten ikke vente på fortsettelsen! 

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 11 t 56 min.
Antall sider: 466
ISBN: 978-82-495-1563-9 (papirutgaven)
ISBN:  9788242162618 (lydfilen)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, mens jeg har fått tilsendt lydfilen fra forlaget.

Edvard Hoem (Foto: RMC)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 13. november 2015 - Triumf fra Hoem! - En av våre fineste forfattere, Edvard Hoem, utfordrer stadig seg selv. Ambisjonsnivået er det ingenting å si på. Hans to siste romaner, «Slåttekar i himmelen» og «Bror din på prærien», vil stå igjen som praktverk i norsk litteraturhistorie.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 13. november 2015 - Lyst og håp på prærien - Det er blitt en bredt anlagt roman, som har alle de kvaliteter som er så typiske for Edvard Hoem. Den langsomme flyten med de omtenksomt utarbeidede detaljene, det litt høytidsstemte språket som legger seg så fint til rette rundt karakterer og situasjoner, uten å bli stivt eller trangt. De vare, men likevel nøkterne naturbeskrivelsene som gir luft og rom til beretningen står fram som sterke markører i denne romanen. Prærien som normalt oppfattes som en endeløs grasslette, blir i Hoems roman forvandlet til et eldorado av lukter og farger. Floraen, alle treslagene og det rike dyrelivet får farge og form, og det samme får himmelen og væromslagene. Forfatteren legger ikke skjul på slitet og kavet ved nybyggerlivet, men romanen blir aldri stengt inne i en elendighetsbeskrivelse.
- Aftenposten v/Atle Christiansen - 13. november 2015 - Ny slektsroman følger opp Edvard Hoems «Slåttekar i himmelen». Denne romanen er diktning på høyt nivå, derfor 100 prosent til å stole på. ... Jeg tenker på den indre historien i romanen. Den handler ikke bare om å komme seg til Amerika og få bedre materielle vilkår; men også om noe så gammeldags som å reise ut for å finne seg selv. ... Det overrasker ikke om Edvard Hoem kommer med bind 3 og 4 og fører historien om Hoem-slekten frem til våre dager. Disse romanene kan nesten ses på som Hoems svar til Knausgårds Min kamp, utført på en annen måte, men vel så innlevd, intenst og levende. (Virkelig spennende bokanmeldelse!)
- Tine sin blogg - 27. november 2015 - Edvard Hoems formidable måte å lese på passer så godt til handlingen at denne vil jeg anbefale deg på det sterkeste å høre. Han leser fort og med ganske lite tonefall, men dette er helt perfekt. Måten han leser alle de amerikanske benevnelsene på, bidrar til den autistiske følelsen en får når en lytter til denne boken.
- Bok Blogg Berit - 25. november 2015 - Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien byggjer på livet til Edvard Hoem sin eigen oldefar og familien hans. Men det finst lite skriftleg materiale; kun ein del datoar og årstal for ymse hendingar, samt nokre få brev som Knut Nesje skreiv til sonen sin på prærien. Det meste er difor fiksjon og boka er ein roman. Likevel - dette er ekte saker - og stor forteljarkunst. Det er tydeleg at boka er skriven med stor respekt for og kjærleik til forfedrane og -mødrene.
- Sukkerrør - 23. november 2015 - Romanen er en rørende fortelling om slekt over generasjoner og hav. Til tider er det vemodig å lese om foreldre hvis barn drar ut i verden, men samtidig kan det vel ikke finnes noe bedre enn å vite at de lykkes og at det går godt for dem der de er, uansett hvor det måtte være, og uansett i hvilken tid man lever i.
- Kleppanrova - 16. november 2015 - Ei vakker fortelling som jeg ble like så bergtatt av som boka "Slåttekar i himmelen". Jeg liker stilen og fortellingene til Hoem. Han er så nøyaktig i sine beretninger om håndverk og jordbruk og så presis på alle fakta opplysninger han kommer med, men dette blir aldri kjedelig.Jeg er interessert i historien fra den gang og syns dette er spennende, jeg har også hatt forfedre som har slitt der ute, så takket være min oldefar som dro hjem etter mange år i Amerika, er jeg her. Se under "Slåttekar i himmelen". Dette er en fantastisk flott bok/lydbok som må leses eller høres selv, det skjer så mye.
- Bøker & Bokhyller - 16. januar 2016 - Felles for alle desse romanane, er at Edvard Hoem sjølv les på lydbøkene og at namn, årstal osb er riktige, mens forfattaren dikter meir eller mindre fritt for å gi liv og nerve til liva dei levde. Dette gjer han på imponerande vis! Bredt anlagt, står det, lågmælt, samseleg og høgtidsstemt er og ord som går at i fleire omtaler. Lesaren blir kjent med og glad i menneska, gler seg med dei når ting går godt og sørger med dei når dei slit. Ein kjenner kulde og frost, lukta av nybaka brød, høyrer vinden blæs, hesten vrinske og kjerrehjula knirke. Edvard Hoem har vorte kjend for eit blomstrande, presist og poetisk språk. Han er ein forteljar av rang og ein kultur- og historieformidlar i ei klasse for seg sjølv. Med fare for (nok ein gong) bikke over mot skamros: romanen er så perfekt som ein roman kan bli. Eg lener meg attende i godstolen og ser fram mot at Edvard Hoem kjem i mål med neste bok- eg føler meg trygg på at ho kjem!