Helene Uri (f. 1964) er forfatter, språkforsker og professor i lingvistikk. Som forfatter har hun utgitt både fagbøker, barne- og ungdomsbøker og romaner. Det er fortrinnsvis som romanforfatter jeg kjenner henne, og av de 22 bøkene hun i årenes løp har utgitt, har jeg kun lest fem. Det både "Honningtunger", "Engel av nylon", "De beste blant oss" og "Den rettferdige" har til felles, er at de er creepy. Det du ser på overflaten, er aldri slik det kan se ut som. Aldri! Folk kan smile til deg, virke velmenende som få - men bak ryggen din er de rett og slett onde og ekle. "Fordi jeg elsker deg", som er en ungdomsroman, er intet unntak.
I bokas åpningsscene skjønner vi at noe helt forferdelig har hendt.
"Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. At jeg har opplevd det jeg har. Og at jeg har overlevd. At jeg er her nå.
Du må fortelle meg alt, sa Berit til meg da jeg kom rullende inn på kontoret hennes.
- Alt? gjentok jeg.
- Jeg tror det er best.
- Men hvor skal jeg begynne? spurte jeg.
- Begynn med begynnelse, sa hun. - Alle historier har en begynnelse. Jeg kjenner bare slutten av din. Jeg vet hvordan det kunne endt." (side 5)
Elin opplever alle ungjenters store drøm: å bli sammen med den peneste, flotteste, nydeligste, kjekkeste gutten hun og alle venninnene vet om: Fredrik! Han har det nydeligste smilet man kan tenke seg. Han er flink på skolen, har en flott kropp og er oppmerksomheten i egen person. Hva mer kan hun egentlig forvente?
Etter hvert utvikler forholdet seg til å bli nokså ekskluderende i forhold til omverdenen. Det er bare de to, og Fredrik legger opp planene for alt de gjør sammen - enten det er tale om å gå ut og spise, gå en tur eller ... ligge sammen. Og fordi han er så fantastisk i ett og alt, gjør Elin som han sier, selv om noe inni henne protesterer svakt. De gangene hun faktisk gjør noe på egen hånd, opptrer Fredrik som et offer. Jaja, han skal vel alltids finne på noe, han også ... Mens Elin er borte, får hun ekle sms´er fra Fredriks venn Bjørn. Dette får henne til å søke trøst hos Fredrik, som opptrer som den tryggeste havnen man kan tenke seg.
Så er det skoleball, og dit skal selvsagt Elin. Hun skal treffe Fredrik eksakt rundt middnatt, siden ballet slutter halv tolv. Men i siste time lar rektor ungdommene feste til middnatt likevel, og dermed blir Elin forsinket. Da hun ankommer hos Fredrik, som er alene hjemme denne helgen, ender det med at han slår henne. Hun får et blått øye. Hva er dette for noe? Men Fredrik angrer og dagen etter kommer han med favnen full av de flotteste roser, og i samtalens løp skjønner jo Elin at det egentlig var hennes skyld at han slo. For han ble jo så redd da hun ikke kom til avtalt tid ... Dessuten elsker han henne så høyt ...
Mens tvilen råder i Elin, er hun vitne til hvordan moren faktisk virker forelsket i kjæresten hennes. Og det er jo ikke det minste rart, så oppmerksom som Fredrik er overfor henne. Til og med hans egen mor får ikke fullrost sønnen sin nok. Tenk at han har gitt henne en så flott rosebukett! Har Elin fått en så flott bukett noen gang? spør hun. Elin blir forvirret. Var det kanskje ikke nettopp hun som fikk denne buketten? Som Fredrik insisterte på skulle stå igjen da hun dro etter den helgen da han slo henne i ansiktet?
Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - ikke mer enn at det blir mer og mer creepy etter hvert som handlingen skrider frem. Dette førte til at jeg ikke klarte å legge boka fra meg, men leste den i ett fra begynnelse til slutt. Dersom denne boka ikke hadde hatt Helene Uri-stempelet, kunne historien som sådan ha vært relativt forutsigbar. Men ikke her! Man blir overrasket absolutt hele tiden. I tillegg er boka svært godt skrevet - tilpasset målgruppen, som er ungdom! At dette er en ungdomsroman, gjorde for øvrig absolutt ingenting for mitt vedkommende. Så spennende at den nettopp har adresse til ungdommen, som dermed får med seg ikke rent lite livsvisdom på veien, tenkte jeg. For boka har selvsagt en moral. Forelskelse kan være farlig - virkelig farlig! Og selv tenker jeg på hvor viktig det er at omverdenen ikke overkjører magefølelsen til den som lever i et usunt forhold, men faktisk lytter og tar signalene på alvor. For ting er ikke alltid slik det kan se ut, og den vet best hvordan det er, den som har skoene på ... Elin kommer med signaler på at noe ikke er som det skal være, men alle vender det døve øret til. Og hun er så ung at hun ikke klarer å finne ut av egne grenser selv ... Hvor høyt må hun rope for at hun skal bli hørt? Hvor galt må det gå?
Denne boka anbefaler jeg på det varmeste!
Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 151
ISBN: 978-82-02-48677
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget
 |
| Helene Uri (Bildet har jeg lånt fra forlaget) |
Godt nyttår Rose-Marie! Artig å lese den flotte omtalen din av denne boken, spesielt siden du har fått et helt annet utbytte av den enn jeg gjorde. Jeg hang meg i den store klisjèen og selv om det var creepy så ble jeg bare irritert på at hun ikke sa fra. Håper ungdommen som leser boken får med seg livsvisdommen på kjøpet :)
SvarSlettGodt nytt år til deg også!
SlettJeg fant ikke din omtale da jeg googlet på denne boka, men nå som jeg visste om den, fant jeg den ved å lete på din blogg.
Jeg synes at Helene Uri skriver svært godt, og i denne ungdomsromanen har hun tilpasset stilen til et yngre publikum. Jeg opplevde plottet som veldig relevant, og også overførbar til voksenverdenen. Hun treffer så godt, og slutten er akkurat så pikant og tvetydig som Uri pleier å være. Man vet ikke helt ... Var det slik - eller noe helt annet? Se, det sier soga intet om. Vi lesere blir sittende tilbake, og vi lurer ... Hva var dette egentlig? Slik er det som regel i den virkelige verden også.
Jo, jeg likte denne romanen! Ingenting overlates til tilfeldighetene. Ingenting. Det er creepy, creepy, creepy ...
Dette er definitivt en av 2015 sine mest medrivende leseopplevelser for min del. Jeg leste den ikke i et jafs, men snek meg unna for å lese ved hver mulig anledning:-) Det er en slags psykologisk thriller der du ikke helt vet hva som skjer som gjør det veldig ubehagelig. Jeg irriterte meg ikke over at hun ikke sa fra som Tine nevner, men ble heller stresset av at ingen skjønte hva som skjedde med henne og hjalp henne. Og det var vel litt av poenget. NRK lot en ung jente anmelde boken og hun trakk frem at hun opplevde den som veldig relevant og trakk frem dette med digital svindel og lureri som noe mange dessverre opplever.
SvarSlettSå fint å høre at du er enig med meg, Silje! :-) Jeg irriterte meg heller ikke over at Elin ikke sa fra, men tenkte at dette var helt naturlig i den situasjonen hun befant seg i. Moren hennes hadde på en måte nok med sitt, og Elin så jo hvor begeistret hun var for Fredrik. Dessuten var det faktisk viktig for henne å være en del av noe alle oppfattet som helt perfekt. Å kunne sole seg i glansen av andres beundring. Fallhøyden var stor for henne, og kanskje skjønte hun også at ingen ville tro henne heller dersom hun sto frem med hvordan hun hadde det.
SlettGang på gang ser vi jo hvordan barn som mobbes og plages på skolen, ikke tør å si fra. For ikke å snakke om voksne kvinner som lever i voldelige forhold, og hvor omgivelsene aldri ville kunne gjette hvordan det egentlig står til. Den sjarmerende drittsekken har et tak på omgivelsene, som de selv bare kan drømme om å få. Og fordi drittsekken vet om alle hemmelighetene deres, blir de ... Som Elin ...
Dessverre er denne historien veldig relevant - på flere nivåer. Og så er jo Helene Uri helt eminent når det gjelder å få frem en creepy stemning! Har du lest "Honningtunger"? FOR en fabelaktig bok! Æsj, for noen venninner! De er grusomme med hverandre!