Daniel Kehlmann: "Jeg & Kaminski"

Boka som førte til Kehlmanns internasjonale gjennombrudd

De som har fulgt bloggen min den siste uka, vil ha lagt merke til at forfatteren Daniel Kehlmann har gått igjen i innlegg etter innlegg. I første rekke var jeg på Litteraturhuset tirsdag 18. februar 2014 og hørte Elisabeth Beanca Halvorsen intervjue forfatteren.   Dessuten har jeg både lest og omtalt "Oppmålingen av verden" og hans nyeste roman "F". Den siste romanen jeg har lest av forfatteren er "Jeg & Kaminski" og jeg går dessuten og venter på at jeg skal få tilsendt "Berømmelse" i posten. Det er kun disse fire romanene av Daniel Kehlmann som så langt er oversatt til norsk, og det er Sverre Dahl som har oversatt samtlige. 

På bokas smussomslag kan jeg lese at "Jeg & Kaminski", som utkom i 2003, brakte forfatteren hans første internasjonale gjennombrudd. Boka er oversatt til 27 språk, og utkom to år før "Oppmålingen av verden". "Jeg & Kaminski" utkom på norsk samtidig som "F".

Livet har gått litt i stå for den unge journalisten Sebastian Zöllner. Ikke bare er karrieren på hell, men i tillegg er privatlivet på full fart utenfor stupet. Venninnen hans gjennom mange år ønsker å avslutte samlivet, og har gjort koffertene hans klare for avhenting. Ikke har han særlig mye penger og ikke har han noe sted å bo. 

Tilfeldighetene fører Zöllner til Manuel Kaminski, som han har fått i oppdrag å skrive biografien til. Kaminski var en gang en berømt kunstner, men er for lengst så og si fullstendig glemt av offentligheten. 

Allerede mens Zöllner er på vei til den avsidesliggende kroken av Alpene hvor Kaminski har tilhold, merker vi hvilken gemen type han er og hvilket oppblåst ego han har. Og som jeg leste et eller annet sted; allerede tittelen - hvor "jeg" kommer før "Kaminski" - viser hvordan han rangerer seg selv i forhold til den store kunstneren.

"Han kom og så på meg med et magert smil. Barbermaskinen virker ikke, sa jeg, det er tydeligvis ikke strøm her. Jo, sa han. Nei! Han trakk på skuldrene, da var det kanskje ledningene, han kunne i hvert fall ikke gjøre noe. Men det var da det minste, sa jeg, man kunne vente av en konduktør. Ikke konduktør, sa han, togbetjent. Jeg sa at det var det samme for meg. Han spurte hva jeg mente med det. Det samme, sa jeg, hva man kaller dette overflødige yrket. Han fant seg ikke i at jeg fornærmet ham, sa han, jeg skulle bare passe meg, han kunne gi meg en på tygga. Han kunne bare prøve seg, sa jeg. Det kunne ikke falle ham inn, sa han, og jeg stinket og holdt på å bli skallet. Så snudde han seg bort og gikk bannende sin vei. 

Jeg lukket toalettdøren og så meg bekymret i speilet. Selvsagt ingen skallet mann å se; gåtefullt hvordan denne tullingen kunne ha kommet på noe sånt." (side 10)

Zöllners største utfordring er at Kaminski ikke synes særlig interessert i å samarbeide om biografi-prosjektet. Både han og datteren hans setter seg i mot prosjektet og er ikke det minste interessert i å medvirke til at sannheten om ham skal komme for en dag. Zöllner skyr imidlertid ingen midler, og han snoker rundt i huset hans på jakt etter ledetråder som kan fortelle noe mer om hvem Kaminski egentlig er. 

Ikke før Zöllner med kløkt og sluhet forsøker å appellere til Kaminskis ego, får han på en måte et slags gjennombrudd. Selv drømmer han om å skrive den store biografien, som skal åpne alle dører for ham og gjøre ham rik. Aller helst skulle denne biografien utkomme rett etter Kaminskis død ... 

Er Kaminski et geni eller en bløff? I sin tid fikk Kaminskis karriere en boost fordi det gikk rykter om at han var blind - altså at bildene hans var malt av en blind Kaminski. Plutselig ville alle ha bildene hans. Kunstneren som tross alt ble oppdaget av Matisse og Picasso ...

"Først og fremst på grunn av ryktet om at han var blind, gikk Kaminskis malerier plutselig verden rundt. Og da man etter hvert trodde på hans forsikringer om at han fremdeles kunne se, var det ikke mulig å gjøre om på noe: Guggenheim-museet arrangerte separatutstilling, prisene steg til svimlende høyder, fotografier viste ham sammen med sin fjortenårige datter, den gang virkelig en pen pike, på vernissasjer i New York, Montreal og Paris. Men med øynene gikk det stadig verre. Han kjøpte et hus i Alpene og forsvant fra offentligheten." (side 41)

Årene gikk - femogtredve for å være helt nøyaktig - og så ønsker altså Zöllner å dra den gamle mannen frem fra glemselen - ikke så mye på grunn av ham som på grunn av seg selv. Som et siste halmstrå som skal redde sin fallerte karriere ... Det lykkes Zöllner å lokke Kaminski med på en reise med bil, fordi han lyver om at Kaminskis store kjærlighet Therese Lessing fortsatt lever. Det blir en hasardiøs reise, hvor både Kaminski og Zöllner får rikelig med anledning til å komme i kontakt med sine egoer - det ene mer oppblåst enn det andre. Og det store spørsmålet til slutt er hvem som egentlig lurer hvem ... 

Av alle Kehlmanns bøker er nok denne den jeg har likt minst. Og det på tross av at jeg uansett finner det meget imponerende at Kehlmann ikke en gang hadde fylt 30 år da han skrev denne romanen, som på en måte har en gammel manns stemme og språkdrakt. Hovedpersonens kynisme gir historien et komisk skjær, selv om det må innrømmes at det er noe vanskeligere å få øye på humoren i denne boka enn i de øvrige romanene jeg så langt har lest. Kanskje er det først når man visualiserer noen av scenene at man virkelig får øye på det komiske i situasjonene? Det mest spennende med romanen er avsløringen av hva som gjør at det oppstår stor kunst, og at verden på mange måter vil bedras. Alt i alt er "Jeg & Kaminski" en overraskende roman, som både er original og særegen. Her er det garantert rom for mange meninger og tolkninger, og jeg ser frem til å lese andres oppfatninger av denne boka!

Utgitt i Tyskland: 2003
Originaltittel: Ich und Kaminski
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 188

Daniel Kehlmann

Andre omtaler av boka:

- Bokofilia - 17. juli 2014