Sofi Oksanen på Litteraturhuset 17. april 2013

Onsdag den 17. april kom Sofi Oksanen til Litteraturhuset og anledningen var selvfølgelig promoteringen av hennes siste bok "Da duene forsvant", en utgivelse som Forlaget Oktober står bak. Dette er en bok som av noen betegnes som "et strålende mesterverk", mens atter andre har vært noe mer forbeholden. Selv om jeg hadde ambisjoner om å få lest den ferdig før mitt møte med den finsk-estiske forfatteren i går, men altså ikke rakk dette, kan jeg allerede nå si at jeg synes den er svært, svært godt skrevet og at historien er både fengende og interessant. 

Sigrun Slapgard intervjuet forfatteren, og selve intervjuet foregikk på engelsk. I en fullsatt sal (Wergeland i Litteraturhuset) kunne mange hundre tilhørere følge samtalen mellom Oksanen og Slapgard, og så stor var interessen at det også satt en hel del mennesker i etasjen over og fulgte det hele via en TV-skjerm. Jeg var der i følge med Bokelskerinnen, og vi var så tidlig ute at vi klarte å sikre oss plasser på første benk, og bokstavelig talt satt vis a vis den berømte forfatteren og intervjueren. 

Slapgard refererte innledningsvis til at Sofi Oksanen (f. 1977) nærmest er å anse som en popstjerne innenfor litteraturen. Hun er dessuten en meget prisbelønt forfatter og så langt den yngste noen sinne som har mottatt Nordisk Råds Litteraturpris, noe hun gjorde for "Utrenskningen". Mens hun altså debuterte med "Stalins kyr" i en alder av 25-26 år ... Oksanen ga uttrykk for at hun var glad for å være tilbake på Litteraturhuset, som hun har mange gode minner fra. 

Sofi Oksanen og Sigrund Slapgard (Foto: RMC)

I sin siste bok - "Da duene forsvant" - skriver Oksanen om svik, og igjen handler det om andre verdenskrig og årene etter. Hun ønsket å konsentrere seg om krigsårene i første halvdel av 1940-årene, med dobbelokkupasjon i en meget turbulent periode, og dernest 1960-årene, som for andre land bar preg av fred og frihet, men ikke i Estland ... Den eneste virkelige helten i boka er frihetskjemperen Roland. Hans fetter Edgar representerer det motsatte, og er en figur som gjør alt han kan for å skjule sin fortid. Juudit lever i et ulykkelig ekteskap med Edgar, og ender under den tyske okkupasjonen med å innlede et forhold til en nazist. 

For Oksanen er valget av navn på bokas hovedpersoner ikke noe som beror på tilfeldigheter. Både Roland og Edgard er noble navn - det første er inspirert av "Roland song" eller "Rolandkvadet" som det heter på norsk. Edgard er inspirert av et kongenavn, mens navnet Juudit er hentet fra Bibelen (Judiths bok). 

Heller ikke valg av tittel er tilfeldig. De fleste som bodde i Tallinn under den tyske okkupasjonen husker nemlig hvordan nazistene fanget duer og spiste dem. De opplevde altså at duene forsvant. Duer representerer et sterkt symbok på fred, og tittelen henspeiler derfor til at nazistene på et vis spiste freden. Også i resten av Europa led enkelte fuglebestander sterkt under andre verdenskrig. 

Sofi Oksanen (Foto: RMC)

For Sofi Oksanen har det vært viktig ikke å tegne et svart-hvitt-bilde av situasjonen - selv ikke når det er tale om svik og forrådelse. Særlig i forbindelse med den doble okkupasjonen under andre verdenskrig og i tiden etter, var det ikke nødvendigvis slik at noe var enten godt eller ondt. Det som fremsto som godt under en okkupant, kunne plutselig bli omdefinert til noe ondt under den neste okkupanten, og vise versa. 

Da Estland atter ble et fritt land for litt mer enn 20 år siden, fjernet russerne alle de gamle arkivene, og derfor er det i dag ikke mulig å vite hvem som faktisk var angivere eller kollaboratører, og hvem som var rene. Det er kanskje like greit ... 

Under andre verdenskrig var det for øvrig vanlig med forhold mellom estiske kvinner og nazistiske menn, og "alle" visste om noen. De estiske mennene var stort sett fraværende i denne perioden. Mange gjemte seg i skogene, noen gikk "under jorden" og atter andre kjempet for et fritt Estland. Ingen har i ettertid villet stå frem og fortelle om sitt forhold til nazister. For Oksanen var det viktig å ha med en kjærlighetshistorie i boka, og da var det naturlig å ta utgangspunkt i nettopp et slikt forhold. Juudit var som tidligere nevnt ulykkelig gift, og desperat i sin lengsel etter kjærlighet. Dette i en tid da det å få skilsmisse nærmest var en umulighet, og hvor det å bli gift med feil person var noe man bare måtte avfinne seg med for resten av livet ... 

Sofi Oksanen (Foto: RMC)

Oksanen forteller historiene uten å sette seg til doms over noen. I den grad hun forsøker å påvirke sympatier og antipatier, så er dette i form av karaktertrekkene hun utstyrer persongalleriet med. Som Edgar som prøver å overleve og som egentlig ikke er ond, men som er en usikker person, en løgner og en mann som ikke har noe avklart forhold til sin egen seksualitet. Hva er det som har gjort ham slik? Antakelig handler det om en mann som har gjort små overtramp i liten skala til å begynne med, og som har erfart at det går bra og som stadig tøyer grensene. Det er noe med at "anledning gjør tyv", og Edgar er en person som hele tiden velger minste motstands vei. 

I boka møter vi på 1960-tallet en Edgar som skriver en historisk bok. Oksanen påpeker at litteraturen inneholder altfor mange skrivende personer, og smiler av dette. Samtidig understreker hun at det er vanskelig for henne å skrive om personer som har en profesjon hun selv ikke kjenner inngående til. 

Edgar later som om han var pilot under andre verdenskrig, mens det egentlig er den forsvunne fetteren Roland som var det. Sånn sett fortsetter løgnene i Edgars bok. 

Når det gjelder kildebruk opplyser Oksanen at hun aldri vet hva hun vil komme til å trenge av kilder før hun starter med å skrive. Hun vet nemlig ikke selv hvor historien bærer hen, og understreker at det er spenningen rundt hva som skjer videre som driver hennes skriving fremover. Aviser, memoarer og gamle kart er viktige kilder når hun f.eks. skriver en bok som "Da duene forsvant". Spesielt dobbelt-okkupasjonen gjør det krevende å skrive om krigsårene og årene etter, fordi stedsnavn og gatenavn hele tiden ble endret under nye styresett. Ingen snakket dessuten om kommunister eller nazister under krigen, men om bolsjeviker og nasjonalister. Begrepsbruken er viktig, og dette har hun funnet frem til ved å studere propagandaen fra den aktuelle perioden. 

Sofi Oksanen og Sigrun Slapgard (Foto: RMC)

Slapgard forsøkte forsiktig å komme inn på hva som blir tema for Oksanens neste bok, men dette avviste Oksanen kontant å snakke om, etterfulgt av en liten hemmelighetsfull latter. 

Slapgard spurte hvorfor det er nødvendig å skrive mer om andre verdenskrig. Er det ikke skrevet nok om denne krigen? Oksanen påpekte at Estland er en meget ung nasjon, og at sårene etter okkupasjonen på langt nær har grodd. I Estland er memoarer og historiebøker om krigen og okkupasjonen meget populære - faktisk mer populære enn skjønnlitterære bøker. Det er nødvendig å fortelle historiene med ulike stemmer, og  Oksanen mener at det er her hennes bøker kommer inn. 

Tidligere har Oksanen skrevet bøker om kvinner, mens "Da duene forsvant" aller mest handler om menn, fortrinnsvis av det usympatiske slaget. Dette har budt på noen utfordringer for henne. Slapgard har merket seg at det alltid er med noen hemmelige rom i bøkene hennes, og lurte på om hun har et slikt hemmelig rom hjemme hos seg selv. Oksanen benektet smilende dette. 

Sofi Oksanen signerte bøker (Foto: RMC)

Noe som for øvrig kjennetegner Oksanens bøker er at de på et vis inneholder en komplisert form for nostalgi, skjønt det er mindre av dette i hennes siste bok sammenlignet med de foregående. Denne nostalgien står i dyp kontrast til det forhold at hun "angriper" forholdene i Estland, og problematiserer ulike sider ved samfunnet. Hun er blitt kritisert for å skrive "horror"-bøker i stedet for realistiske bøker. Oksanen mener at estiske mennesker ikke er vant til å lese skjønnlitterære bøker om sin egen nære fortid, og at hun nok blir lest på en annerledes måte både i Estland og Finland. 


Hvorfor tror Oksanen at så mange identifiserer seg med bøkene hennes, og at hun til og med i Mexico har fans som elsker bøkene hennes? Oksanen tror at diktaturer er de samme uansett hvor i verden de befinner seg, og at det overalt finnes minoritetsproblematikk. Mennesker over hele verden er i bunn og grunn opptatt av de samme tingene - som rettferdighet, fred og fordragelighet. Ofre for terror identifiserer seg med skjebnene i bøkene hennes. 

Sofi Oksanen (Foto: RMC)

På spørsmål om hun ønsker å være provoserende, svarer Oksanen kontant nei. Hun mener imidlertid at skjønnlitterære bøker i motsetning til rene historiske bøker inneholder emosjoner og lidenskap, og dermed tilfører historiene en ekstra dimensjon. Hun tror dessuten ikke at det finnes bare en sannhet, men at det er mange ulike aspekter ved det meste. 

Slapgard lurte på hva som driver Sofi Oksanen i hennes forfatterskap. Oksanen svarte at hun føler for å fortelle historier fra Estland, og at det hun mange ganger tenker på er hva som trenger å bli mer diskutert i samfunnet. Hun jobber mye med teater, men er usikker på hvor mye dette egentlig innvirker på hennes forfatterskap. Det hun imidlertid medgir er at når hun begynner å skrive, aner hun ikke hvilken vei det går eller hva som vil skje utover i boka. Hun er veldig spent på fortsettelsen, og det er nettopp denne spenningen som gjør det så morsomt å skrive. 

Etter hvert ble det lange køer foran forfatteren (Foto: RMC)

Oksanens bøker er de reneste page-turnere, og Slapgard mener at hun nesten bruker krim-plott-oppskriften i bøkene, men med et mye mer litterært språk enn det man vanligvis møter innenfor krim-genren. 

Hva har suksessen gjort med Oksanens liv? Oksanen opplyser at det har gitt henne frihet til å gjøre ting hun har lyst til. Hun har alltid vært interessert i historie, og elsker å skrive bøker hvor hun får brukt denne interessen. Hun mener like fullt at hun må ha en grunn til å skrive, og at en historie kan skrives på så mange ulike vis. Hun vet aldri om det hun har begynt på blir en roman eller et skuespill, og hun foretrekker å skrive om ulykkelige mennesker. "Unhappy people is a story!" Hun avslutter med å påpeke at det er et privilegium å jobbe med en profesjon som føles som et kall!

Etter det meget interessante intervjuet ble det selvsagt boksignering - og jeg dro hjem med forfatterens signatur i min "Da duene forsvant"-bok - og det med en følelse av å ha møtt et helt, helt ekstraordinært menneske! 

Les også Bokelskerinnens innlegg om arrangementet. Hun twitret dessuten underveis.