Fra Lørenskog bibliotek i kveld (Foto: RMC) |
På Lørenskog bibliotek har man i anledning verdens bokdag valgt å markere dette ved å invitere den profilerte forfatteren Edvard Hoem, som nylig har gjort seg ferdig med fjerde bind i en serie om Bjørnstjerne Bjørnson. "Villskapens år" (om Bjørnstjerne Bjørnsons liv i årene 1832 - 1875) utkom i 2009, "Vennskap i storm" (1875 - 1889) utkom i 2010, "Syng mig hjæm" (1890 - 1899) utkom i 2011 og "Det evige forår" (1899 - 1910) utkom i 20013. (Her er en link til en nettside hvor spesielt interesserte kan lese mer om Hoems Bjørnson-prosjekt.) Hele ni år har Edvard Hoem brukt på Bjørnstjerne Bjørnson. Rent bortsett fra at han stadig inviteres rundt forbi for å snakke om sitt Bjørnson-storverk, forsøker han så godt han kan å vri fokuset over på noe annet. For først og fremst oppfatter han seg selv som en skjønnlitterær forfatter, selv om han har en hel del biografier på samvittigheten.
På Wikipedia kan jeg telle hele 14 romaner - den siste var "Mors og fars historie" fra 2005. I tillegg har Hoem skrevet syv skuespill og en rekke dikt, biografier og annen litteratur. Selv ble jeg for alvor oppmerksom på forfatteren nettopp etter å ha lest "Mors og fars historie", og siden dette har jeg i grunnen lest det jeg har kommet over - alltid i form av lydbøker. Det dreier seg om "Prøvetid", "Ave Eva", "Heimlandet. Barndom", "Kjærleikens ferjereiser", "Faderen" og "Jordmor på jorda".
En engasjert forfatter som forteller levende om sitt
Bjørnson-prosjekt som har gått over ni år (Foto: RMC)
|
Bjørnson-slekten hadde tilhørighet til Aulestad, som man i dag kan besøke og som er betegnet som et av Norges best bevarte kunstnerhjem. Hoem redegjorde for Bjørnsons ønske om å ville være en del av Gausdals bondestand, men som pga. alle stridighetene som fulgte med ham, ble møtt med uvilje. Like fullt steilet han da sønnen Erling ønsket å selge gården, og sørget straks for å få skjøtet gården over på seg selv igjen. Det var viktig for ham å ha et fotfeste et sted.
Med årene skulle mye gå på tverke for Bjørnstjerne Bjørnson. Særlig ille var det kanskje at bondestanden, som han gjennom et helt liv hadde forsøkt å reise opp gjennom sitt forfatterskap, fra hans side ble forsøkt brutt ned gjennom hans kamp mot landsmålet. Hva som enn gikk galt - landsmålet fikk skylden. Og da alt så som mørkest ut, ble han venner med Høyrefolk, som tidligere hadde mislikt ham sterkt. Hans engasjement mot målsaken fikk dem til å revurdere sitt syn på Bjørnson, som plutselig fremsto som en fornuftig mann. Samarbeidet med Høyre ble lagt merke til i Stockholm.
I 1903 ble han som første nordmann tildelt Nobelprisen i litteratur. Pga. de turbulente politiske forholdene i Norge vendte det norske folk seg mot ham i avsky. Nobelprispengene - kr 141 000 i alt den gangen (svarende til 7-8 mill. kroner i dag) - ble ansett som Judas-penger. I følge Hoem var det kun Carl Berner som var anstendig nok til å gratulere Bjørnson med prisen, mens alle andre tok avstand fra ham.
Etter dette dro Bjørnson og hans kone Karoline utenlands. Men selv om Bjørnson prøvde å isolere seg, klarte han ikke å la være å blande seg opp i det som foregikk hjemme i Norge.
Hoem fortalte om den lille fjellandsbyen Monterenzio i Italia, hvor Bjørnson oppholdt seg en liten periode i 1904. Landsbyen ligger 15 km sør for Bologna, og på dette stedet er det åpnet et spesielt bibliotek som er viet den norske Nobelprisvinneren Bjørnstjerne Bjørnson. Biblioteket ble åpnet 27. august 2003. I forbindelse med researchen til bøkene om Bjørnson har Hoem vært i Monterenzio, og med lun humor fortalte han om oppholdet, som bl.a. bød på noen utfordringer i forbindelse med kjøreturer i fjellheimen.
Edvard Hoem (Foto: RMC) |
Noe Hoem stusset over mens hans skrev på Bjørnson-biografien var hvor det egentlig ble av Nobelprispengene. For det gikk ikke veldig lang tid etter avreisen til Italia før Bjørnson atter var blakk. Dette fikk Hoem ikke til å rime. Til slutt var det tilfeldigheter som førte til at han kom over et brev hvor Bjørnsons kone Karoline forteller at sønnen Erling kom hjem fra Kina etter 20 år, bankerott og med nye forretningsplaner. Han fikk Bjørnson til å låne seg 100 000 kroner av Nobelprispengene, og lovet at alle kom til å bli rike i en fei når han bare fikk realisert planene sine. Det forhold at Bjørnson faktisk gikk med på å låne ham pengene, mener Hoem illustrerer Bjørnsons storslagne galskap. Kona Karoline led mye under dette. Som da han så seg tvunget til å selge forfatterskapet sitt til Gyldendal, og mottok 10 000 kroner årlig så lenge han levde. Og som opphørte da han døde. Hans kone levde i godt over 20 år etter hans død, og måtte nøye seg med inntektene fra hans skuespill ...
Kristiania-borgerskapet hadde hele tiden vært på den svenske Bernadotte-familiens side i ett og alt. Etter en episode hvor Sverige prøvde å holde Norge nede, var det imidlertid nok selv for borgerskapet. Stemningen snudde og alt som i løpet av relativt kort tid skulle føre til unionsoppløsningen, begynte så smått å rulle. Bjørnson som fremdeles oppholdt seg i Italia, skjønte ikke hva som foregikk. Når han tordnet mot det som skjedde og kalte det en skandale, skapte dette derfor furore. Han som i 50 år av sitt liv hadde kjempet for et likestilt Norge med Sverige, og satte unionsoppløsning opp som et alternativ, ble nå oppfattet som en som dolket de norske frihetskjemperne i ryggen.
Den 6. juni 1905 var Bjørnson og Karoline tilbake i Norge, og Bjørnson ønsket å møte Christian Mikkelsen for å forhøre seg om hva som egentlig skjedde. Siden Bjørnson kunne finne på nær sagt hva det skulle være, holdt Mikkelsen kortene tett inntil brystet og lot som han ikke ante hva som skjedde. Bjørnson og kona dro derfor hjem til Aulestad, og fikk derfra beskjed om at unionen var vedtatt oppløst samme dag. I dagene som fulgte forsvarte Bjørnson unionsoppløsningen av alle krefter i utenlandsk presse - alt for å forhindre at det skulle bryte ut krig. Norge hadde ingen korrespondenter eller diplomater utenlands, og Bjørnson fylte dermed et tomrom og en viktig rolle. Deretter overrasket han alle med å gjøre seg til talsmann for kongedømme, han som hele sitt liv hadde vært republikaner.
Et interessant foredrag nærmer seg dessverre slutten ...
(Foto: RMC)
|
Da Bjørnson var 75 år befant han seg atter i Italia, denne gangen i Roma. Året etter ble han oppsøkt av en Aftenposten-journalist som kunne fortelle at landsmål var innført i hans hjemkommune. Bjørnson skal da ha utbrutt: "Jeg vil hjem!" Så reiste han hjem for å kjempe mot beslutningen. Han fikk underveis blodpropp og beinet hans var så hovent at han ikke kunne gå. Dette forhindret ham likevel ikke i å stå på for det han trodde på. Samtidig tordnet han mot Ungarn som tvang tsjekkere til å lære ungarsk. Hvorfor lot han ikke tale- og skriftmål være noe han kunne velge å forholde seg til eller la være? Det sier historien intet om ... Kanskje så han på landsmål som en form for separatisme, og kanskje var det hans engasjement for nordist-perspektivet som slo gjennom?
Senere forverret Bjørnsons helse seg ytterligere, idet han fikk blodpropp på blodpropp. Han var svært syk, men insisterte på å skrive dikt. Da diktet var ferdig skal han ha uttalt at "Det er fanden meg ingen døende mann som har skrevet dette diktet!" Han ønsket å reise til Paris igjen, hvor han hadde hørt om behandling med magnetisme og jernbur. Det reneste kvakksalveri som bare gjorde ham dårligere og dårligere, uten at han ville innse dette selv ... Edvard Hoem mener at Bjørnstjerne Bjørnson i denne tiden må ha vært Norges verste pasient gjennom tidene.
Mens Edvard Hoem har skrevet sine bøker om Bjørnstjerne Bjørnson har han mottatt mange brev fra fjern og nær. Noen hevder å vite at Bjørnson forsonet seg med Gud på dødsleiet, mens andre mener at han døde som en fritenker. Faktum er at ingen vet sannheten. På slutten av Bjørnsons liv forlangte han å få et nytt ark hver dag, som han kunne skrive på. I alt 50 sider med det Hoem betegner som Bjørnson-rabbel er tatt vare på og befinner seg i Nasjonalbiblioteket. Det er kun mulig å tyde en linje - resten er ... rabbel ...
Blomster overrekkes til forfatteren (Foto: RMC) |
Den tidligere fritenkeren som hadde egget til strid med alt og alle med sine sterke meninger om det meste, døde som en helt. Bjørnson hadde nemlig æren for mye av det som hadde skjedd i Norge de foregående ti-årene - som alminnelig stemmerett for menn, juryordningen, avskaffelse av dødsstraff etc. Man valgte å legge bort Bjørnsons kamp mot landsmål, kampen mot kirken osv.
Selvsagt sikret jeg meg en dedikasjon fra forfatteren
(Foto: RMC)
|
Bjørnson ble nesten glemt på midten av den tyvende århundre. Sporene etter ham i norskpensumet på skolen ble tynnet ut, og ble nesten borte - inntil man i nyere tid har fått et nytt fokus på forfatteren. Hoem ga uttrykk for at han ikke på noen måte angrer på at han har brukt ni år av sitt liv på denne mannen, og som tilhører aner jeg en stor beundring for denne skikkelsen som på en måte var som kjærringa mot strømmen, alltid beredt til å stå opp for det han trodde på, nær sagt koste hva det koste ville, og som tok konsekvensene uansett hva de besto i.
Selv har jeg ikke gått til anskaffelse av bøkene om Bjørnstjerne Bjørnson enda, men jeg kommer nok til å gjøre det med tid og stunder. Hoems foredrag ga meg virkelig lyst til å bli bedre kjent med Bjørnson! Og som Hoem-entusiast må jeg også innrømme at jeg gleder meg til at han skal få tid til å skrive skjønnlitterære bøker igjen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg ønsker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.