Til Andøya

(Bildet er lånt)

Til Andøya

Du min øy i midnatt sol

ligger så langt fra min lenestol,

men et bilde av deg jeg ser

henger på veggen og mot meg ler.

Å Andøy i regn og vind

rusker så ømt i min hagegrind.

Sjøen bryter mot hvite strender

og vasker landet med vare hender.

...

Når jeg er ensom, tankene flyr

mot dine strender og ditt røde fyr.

Øyet det ser over myrene,

lengselen og savnet er styrende.

Å Andøy i regn og vind

rusker så ømt i min hagegrind.

Sjøen bryter mot hvite strender

og vasker landet med vare hender.

Og når jeg er på Røykens topp,

ser jeg det alt som et eventyr slott,

dukke fram fra sitt tåkeslør,

så øyet blir vått og mitt hjerte blør.

Å Andøy i midnatt sol,

stryker kjærlig vår vakre fjord.

Til deg jeg ærbødig stille vil be

at her jeg vil finne mitt hvilested.

Rolf Hanssen.

Snart påske ...

Det er snart påske, og selv om jeg ikke har tenkt å legge inn årene mht. blogging riktig enda, ønsker jeg å benytte sjansen til å ønske alle mine lesere en riktig god påske! 

Rose-Marie 

"Little Red Flowers" (Regissør: Zhang Yuan)

Rørende om effekten av belønning og straff i barne-oppdragelse 

Fireåringen Fang Qiangqiang plasseres av sin far i en barnehage som i realiteten er et barnehjem. Verken han eller kona er i stand til å ha ham hjemme pga. jobbene sine - moren fordi hun arbeider utenbys og faren fordi han reiser for mye. Qiang er fra seg av sorg da faren drar, og han gråter og gråter.

På barnehjemmet blir de snille og flinke barna belønnet med en liten rød blomst hver gang de har gjort seg fortjent til dette. Lykken er å få tilsammen fem røde blomster i løpet av en uke, fordi man da blir ordensmann den neste uka.

Qiang prøver å være snill og gjøre det han blir bedt om, men han klarer ikke å gjøre fra seg på kommando, og han har store problemer med å kle av og på seg selv. Dessuten tisser han i senga nesten hver natt. Han drømmer om at et monster er ute etter ham, og dette monsteret forsvinner når han tisser på det. Etter hvert skjønner lille Qiang at han aldri kommer til å få noen rød blomst ... Han har prøvd alt, men det eneste han oppnår er kjeft og straff. Til slutt gir han fullstendig opp, og etter dette er han bare slem. Han slår de andre barna, han svarer frekt når barnehjemstantene snakker til ham, han lager uorden i rekkene når de prøver å gjøre små voksne av barna ... Straffetiltakene øker på, men selv ikke det å bli stengt inne i et kott med mange skumle ting som ser ut som monstre, får Qiang til å holde opp med å være slem ... Barnehjemstantene prøver med isolasjon, og de andre barna blir instruert til ikke å ville ha noe med ham å gjøre, men Qiang blir bare slemmere og slemmere ... Og mens han i begynnelsen kun hadde den strengeste av barnehjemstantene mot seg, er snart alle i mot ham ... Ingen ser den redde, lille gutten som lengter etter ømhet og kjærlighet.

Jeg skal ikke begi meg inn på å psykologisere for mye, men tenker at dette er en klassiker i forhold til at det du gir oppmerksomhet, er nettopp det du får mer av. I sin tid kanskje noe av det som gjorde at det i vestlig barneoppdragelse skjedde en dreining mot mer positiv oppmerksomhet overfor barn. Her ser man i alle fall i all sin grellhet hva fokus på feil og mangler fører med seg.

Denne filmen har fått en mengde internasjonale priser. Selv om temaet i filmen er nokså trist, er filmen som sådan nydelig. De små troskyldige barna som spiller rollene som barnehjemsbarn, tok meg med storm. En rørende film som ikke etterlater en uberørt. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2006
Originaltittel: 看上去很美
Nasjonalitet: Kina
Genre: Drama
Skuespillere: Dong Bowen (Fang Qiangqiang), Zhao Rui (Miss Li), Li Xiaofeng (Miss Tang), Chen Li (Principal Kong)
Spilletid: 88 min.

Qiang

Barna læres opp til å gjøre fra seg i samlet flokk

Å være barn og leke foregår i smug

Qiang isoleres fra de andre barna - uten at han blir "snillere" av den grunn ... 

Randi B. Noyes: "Kunsten å lede seg selv"

Om å ta styringen over egne følelser

Randi B. Noyes (f. 1947) er norsk coach, forfatter, konsulent og foredragsholder. Dessuten er hun grunnleggeren av Leadership International Inc., som er et konsulentfirma innenfor selvledelse. Aller mest kjent er hun for boka "Kunsten å lede seg selv - Få gjennomslagskraft med din emosjonelle intelligens". Denne fikk sølvprisen for årets bok (Book of the Year Award) i kategorien "business" i USA i 2001. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.)

Herværende bok, som opprinnelig utkom i 1995, er en omarbeidet og redigert utgave av Noyes´ første bok, og har undertittelen "Ny innsikt - bedre gjennomslagskraft". Ideen til boka fikk hun etter at hun mislyktes med alt hun drev med. Ekteskapet havarerte, forretningen hennes gikk dukken, vennene orket ikke å høre på sutringen hennes og det meste så i grunnen nokså svart ut. Etter å ha kommet seg videre - gjennom å sette seg et mål og så visualisere dette - er hun imidlertid overbevist om at de fleste som virkelig vil, kan skape seg det livet de ønsker. Det koster å ta styringen, men det koster mer å la det være. "Du er selv daglig leder, administrerende direktør og styreleder i ditt eget liv!" Noyes mener at det er mulig å bryte ut av den fasttømrede sirkelen mange sitter fast i, og finne veien til et mer meningsfylt liv. En av nøklene er å få tak i sin egen motivasjon. Hva gjør deg virkelig begeistret? Hva er du skikkelig god på? 

De fleste av oss har lært å tenke på en slik måte at vi holder oss borte fra det vi virkelig drømmer om. Derfor er det viktig hele tiden å forbedre tankesettet vårt. "Ellers kan tyngdekraften lett ta over", sier forfatteren. Ved å få tak i mer av seg selv, kommer man også nærmere det man egentlig føler gir en noe. Dersom man har en god relasjon til seg selv, er det enklere å bygge gode relasjoner til andre mennesker - både privat og profesjonelt. I denne forbindelse er emosjonell intelligens viktig. IQ har i moderne tid vært en målestokk på hvor intelligent man er, men dette forteller kun hvor man står i forhold til gjennomsnittet  og i forhold til de problemstillinger som til en hver tid inngår i en såkalt IQ-test. Høy IQ gir ingen garanti for at man blir et lykkelig menneske. Heller ikke mht. at man skal lykkes i det man gjør. Uten EI (emosjonell intelligens) kommer man imidlertid til kort ... EI handler om å resonnere med og om følelser. Og fremfor alt handler det om å gjenkjenne, forstå, håndtere og styre våre følelser for å tenke bedre, og derved påvirke oss selv og andre. Mens f.eks. diskusjoner om ledelse handler om andres oppførsel, handler EI om at vi begynner med å lede oss selv. Følelser er i følge forfatteren nøkkelen til en persons lederevner. Store ledere har ikke bare evnen til å forholde seg empatisk til andres følelser, men også til å gjenkjenne og håndtere sine egne følelser bevisst og konstruktivt.

Gjennom boka introduseres vi for ulike tilnærminger til dette med selvledelse, som i bunn og grunn handler om å oppnå et avklart forhold til sine egne følelser. Dersom følelsene er en masse grumsete greier man ikke får skikkelig tak på, vil man fort sitte fast i uheldige automatiserte tanke- og reaksjonsmønstre. De fleste av oss har sikkert opplevd at det vi anser som en bagatell har utløst en voldsom reaksjon hos et annet menneske - et menneske som legger all skyld på oss fordi de reagerer som de gjør, som om det var vår feil og vår alene. En slik reaksjon kan i verste fall ødelegge et vennskap - hos den som reagerere med et voldsomt sinne fordi vedkommende legger all skyld på den andre, og hos den som får skyldebøtten, som opplever det hele som helt uforståelig og noe man ikke med sin beste vilje klarer å se at man er skyld i. Og så handler det hele om at den som blir sint kanskje heller ikke forstår hva som skjer - men bare handler ut fra en refleks, basert på helt andre ting som har bygget seg opp inni vedkommende over lang, lang tid - i verste fall gjennom et helt liv. Uten å skjønne det trykket vi altså på en knapp vi ikke ante var der, men som utløste et skred av følelser, bebreidelser, sinne - og beskyldninger om at det er vi som er ansvarlig for dette ... Dette mennesket vil ikke komme videre før man gjør noe med sine automatiserte tanker og handlingsmønstre, og veien dit handler om å bli bedre kjent med seg selv og sine følelser, kjenne på dem, sortere dem, analysere dem - for derigjennom å bryte gamle, tilvendte mønstre. Det handler også om å ta styringen over sine indre dialoger og om å sette seg mål. Selv om forfatteren ikke bruker begrepet kognitiv terapi, er det dette det handler om - dvs. ulike kognitive strategier.

Jeg har lyst til å sitere noe fra Bokklubbens presentasjon av boka:

"Til forskjell fra mange andre bøker prøver ikke forfatteren av denne boken å forandre deg. I stedet ber hun deg se på ditt eget indre for å finne og bruke dine sterke sider. Boken bygger på fire prinsipper som et fundament for et lykkelig og suksessrikt liv både personlig og yrkesmessig:

1. Sats på dine sterke sider - unngå det middelmådige, gå for det du brenner for
2. Ta ansvar for ditt eget liv - med alt det innebærer av frihet, valg og konsekvenser
3. Vær tro mot deg selv - kjenn dine dypeste ønsker, mål og verdier
4. Bruk din emosjonelle intelligens - ved å ta i bruk følelsene, vil du også kunne foreta bedre valg"

Etter hvert har jeg lest en del litteratur om selvledelse, kognitiv terapi, indre dialoger, visualisering, hvordan ta styringen i eget liv og bli et lykkeligere og mer tilfreds menneske, og faget jeg for tiden tar på BI har ytterligere styrket min interesse for disse temaene. Felles for disse bøkene er at ingen av dem - heller ikke denne - foregir at det er enkelt å endre gamle mønstre. Dette er ikke en selvhjelpsbok på 1-2-3, som gir lettvinte løsninger og et lykkeligere liv rundt neste sving. Dersom man sitter fast i massive inngrodde handlingsmønstre, tror jeg heller ikke at en bok nødvendigvis er tilstrekkelig for å komme videre. Da må man nok veien om terapi. Det en bok som dette derimot kan være til stor hjelp for, er for alle oss andre som i større eller mindre grad har noen hang-ups vi med fordel kan begrave en gang for alle, samt at boka kan åpne våre øyne for å forstå hva som noen ganger skjer med andre. Jeg opplevde i alle fall at jeg lærte noe nytt ved å lese Noyes´ "Kunsten å lede seg selv"! Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

"Så sikkert som at emosjonell intelligens er vitenskapelig fundert, er det også en kunst å kunne utnytte den, Denne boka gir et innblikk i den kunsten. Boka er informativ, personlig,  inspirerende og provoserende, samtidig som den er full av anekdoter og hendelser fra det virkelige liv." 
- John D. Mayer, professor i psykologi, University of New Hampshire

Utgitt: 1995
Denne utgaven: 2006
Forlag: Cappelen
Oppleser: Per Frougner
Spilletid: 5 t 37 min.

Randi B. Noyes

Stemningsrapport fra Oslo

Trygve Gulbranssen: "Og bakom synger skogene"

Del av triologi fra 1700-tallet

"Og bakom synger skogene" er den første av i alt tre bøker i Bjørndalstriologien. De to neste heter "Det blåser i Dauingfjell" og "Ingen vei går utenom". På Wikipedia betegnes den som en av norsk litteraturs største suksesser, mens det av Store norske leksikon fremgår at det var en og annen kritiker som valgte å innta en negativ holdning til "denne bemerkelsesverdige debuten" ...

Det er gitt et utmerket og svært detaljert handlingsresymé i Wikipedias omtale av denne første boka. Jeg skal derfor for en gangs skyld avstå fra å begi meg ut på noe resymé, fordi dette nødvendigvis vil bli en blek kopi av denne. Det jeg imidlertid synes er nødvendig å si er at handlingen er lagt til 1700-tallets bygde-Norge, nærmere bestemt rundt Bjørndalsbygda. I innledningen av boka følger vi en spennende bjørnejakt på nært hold, og som ender med at Torgeir Bjørndal, far til Tore og Dag som boka i det alt vesentlige handler om, dør etter å ha tatt livet av bjørnen. I årene som følger blir vi vitne til kivingen mellom bygdene, skepsisen til alt fremmed og særlig det som kommer fra nord, misunnelse og sjalusi, kjærlighet, vakre kvinner og staute menn, dragningen mellom den smale og brede vei i livet og kirkens posisjon i samfunnet. Bare for å ha nevnt noe ...

Denne triologien er blitt fremhevet som noe av det beste mange har lest, og jeg ble derfor nokså forundret over at den ikke grep meg i noen særlig grad overhode ... Jeg opplevde spesielt språket som noe oppstyltet, selv om jeg også ser at forfatteren har bestrebet seg på å fortelle historien slik den antakelig ville ha blitt fortalt for sånn ca. tre hundre år siden. Like fullt - for meg fungerte dette ikke, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Jeg har de to neste bøkene liggende på vent, men har ikke helt bestemt meg for om jeg skal lese videre ... Det er sikkert ikke riktig av meg å gi terningkast til en bok som "alle" andre mener er en stor klassiker, men jeg forsøker meg likevel - og da må det bli en firer.

Jeg hører svært gjerne synspunkter fra andre som har en helt annen oppfatning av denne boka enn meg!

Utgitt første gang: 1933
Innspilt som lydbok: 2004
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Bjørn Fougner
Spilletid: 11 t 33 min.

Trygve Gulbranssen

"We need to talk about Kevin" (Regissør: Lynne Ramsay)

Mammas lille monster ... 

Filmen "We need to talk about Kevin" med undertittelen "Mummy´s little monster" er basert på virkelige hendelser og bygger på Lionel Shrivers roman med samme navn. Denne romanen utkom på norsk i 2011 med tittelen "Vi må snakke om Kevin".

Moren Eva har nettopp fått vite at sønnen hennes har begått en skolemassakre, og filmen handler om hvordan hun tenker tilbake for å finne ut hva som egentlig gikk galt med Kevin. Hun erkjenner at hun egentlig aldri har elsket ham, men er det som skjedde av den grunn hennes skyld? Eller kan noen barn rett og slett være onde fra fødselen av?

Jeg begynte en gang på boka uten å fullføre (men har ikke gitt opp å lese den) og vet at den er består av utallige brev fra moren til hennes avdøde ektemann Franklin. (Kevin drepte for øvrig faren og sin søster før han massakrerte skolebarna.) Nettopp derfor må det ha vært vanskelig å lage en film av denne typen, fordi det springer veldig i tid. Frem og tilbake hele tiden ...

Filmen om Kevin er vanvittig sterk! Når det på DVD-coveret står at "Ezra Miller gives a knock-out performance as Kevin", så kan jeg ikke annet enn å slutte meg til dette. Dette er en historie om en gutt som fra han ble født betydde trøbbel. Ikke bare skrek han døgnet rundt de første månedene etter at han ble født, men siden i oppveksten responderte han sjelden eller aldri på morens forsøksvise utspill på å komme ham i møte på et vis, slik at de kunne bygge opp en sunn mor-barn-relasjon. I alle fall var det slik hun selv opplevde dette. Mange ganger var moren helt på randen av fortvilelse pga. sønnens adferd, men hver gang hun tok dette opp med ektemannen, bagatelliserte han det. Dessuten så han ikke problemene på samme måte som henne. Sønnen oppførte seg nemlig helt ok overfor ham ... Ikke så rart egentlig siden samspillet - eller mangel på sådan - mellom foreldrene alltid hadde vært slik at han kunne spille dem mot hverandre, og derigjennom oppnådde store fordeler. Faren spilte moren fullstendig ut på sidelinjen ved aldri å samarbeide med henne, og hennes foreldreautoritet var dermed utradert. Ikke akkurat en situasjon som var særlig kjærlighetsfremmende i lengden ... Til slutt så hun bare ondskapen i sønnen, hvordan han så ned på henne, ikke hadde noen respekt overhode ... Selv ikke det forhold at Kevin skadet søsteren slik at øyet hennes ikke sto til å redde, fikk faren til å reagere. Han nektet å tro at Kevin var ansvarlig.

Tilda Swinton spiller Eva Khatchadourian og hun har mottatt European Film Award for sin rolletolkning. Videre har Lynne Ramsay mottatt British Independent Film Award for beste regi. Jeg savner i grunnen Ezra Miller - han som spilte Kevin - på prisutdelingslisten, men dette kommer sikkert etter hvert som filmen blir vist rundt forbi. Egentlig skulle denne filmen hatt premiere i Norge i fjor høst, men dette ble utsatt grunnet 22. juli. Man antok at det ble for sterkt kost, husker jeg at jeg hørte i forbindelse med boklanseringen av "Vi må snakke om Kevin". I alle fall skal filmen i følge Filmweb.no ha kinopremiere den 23. mars 2012. Jeg kom selv over DVD´en i en overpriset utgave tidligere denne uka ...

Jeg mener at regissøren har lykkes svært godt med denne filmen! Uten sterke visuelle virkemidler klarer Lynne Ramsey (skotsk regissør) likevel å formidle en av de sterkeste historiene jeg noen gang har sett på film. En usminket Tilda Swinton spiller Kevins mor som en nesten gjennomsiktig person, som antakelig må bære Kevins skyld på sine skuldre resten av livet. Hun blir angrepet på åpen gate av mennesker som hater det sønnen hennes har gjort, og som tar alt ut på henne. Huset hennes blir klint inn med rødmaling for å symbolisere alt blodet sønnen hennes er skyld i, og selv føler hun knapt at hun er i stand til å leve. At Kevins mor til slutt endte med å medvirke til utgivelsen av boka om hennes sønn, har nok vært nødvendig for henne i sorgprosessen. Det er imidlertid grunn til å understreke at dette er hennes historie, og hennes alene, og at den ikke kan forklare eksakt hvorfor sønnen hennes ble slik han ble. Jeg merker at jeg har litt problemer med virkelig å tro at et barn fra det er bittelite er ond av natur. Kanskje er samspillet mellom foreldrene vel så viktig, sett i et psykologisk perspektiv. Han fikk jo aldri egentlig satt noen grenser overfor seg, denne gutten ... 

En glitrende regi, vanvittig gode skuespillerprestasjoner og en sterk historie gjør at denne filmen etter mitt syn fortjener terningkast seks. Den satte meg fullstendig ut, og det var helt uaktuelt å gå over til noe annet etterpå. Filmen måtte rett og slett få tid til å synke inn ... Jeg har stor beundring for at filmskaperne som står bak denne filmen ikke har tydd til billige effekter med mye drama, men rett og slett har latt historien få stå helt på egne ben, som det sterke og unike vitnesbyrd den tross alt er. Hva er det som gjør at et menneske kan foreta seg en så gruoppvekkende handling som en massakre, uten at vedkommende har klikket på forhånd og i teorien ikke vet hva man har gjort? En handling som krever mye planlegging på forhånd, planlegging som krever ondskap ... en ondskap så hinsides all fornuft at selv menneskene rundt som i og for seg ser fragmenter av planleggingen rett og slett mangler fantasi for å forstå hva som egentlig er i gjære ...

Jeg skal selvsagt lese boka som filmen er basert på! For øvrig kan jeg anbefale en annen film jeg nylig har sett og som på sett og vis handler om noe av det samme, med den vesentlige forskjell at det bak denne skolemassakren sto en psykisk syk gjerningsmann. Filmen heter "Beautiful Boy".

Innspilt: 2011
Originaltittel: We Need To Talk About Kevin
Nasjonalitet: Storbritannia, USA
Skuespullere: Tilda Swinton (Eva Khatchadourian), John C. Reilly (Franklin Plaskett), Ezra Miller (Kevin Khatchadourian), Jasper Newell (Kevin som 6-8-åring), Rocky Duer (Kevin som 3-4-åring), Ashley Gerasimovich (Celia Khatchadourian), Siobhan Fallon Hogan (Wanda), Alex Manette (Colin)
Spilletid: 113 min.

Moren er sikker på at Kevin ikke er som andre barn, men blir aldri hørt

Forholdet mellom far og sønn er tilsynelatende helt normalt, eller ... ?

Kevin kjøres bort av politiet etter at han har tatt livet av lærere og elever ved

skolen han går på

Kevin husker ikke lenger hvorfor han gjorde det han gjorde

"Grey Gardens" (Regissør: Michael Sucsy)

Flott skuespillerkunst, men kjedelig historie

Filmen "Grey Gardens" er basert på en sann historie om moren og datteren Edith Ewing Bouvier og Edith Bouvier Beale - eller "Big Edie" og "Little Edie" som de også ble kalt. Little Edie var kusinen til Jackie Kennedy, og hun og moren var derfor en del av sosieten i sine velmaktsdager.

Historien veksler noe i tid, og i glimt får vi tilbakeblikk til kvinnenes storhetstid, der de opptrådte med sang og dans på familiegodset Grey Gardens. Begge vakre og flotte, alltid midtpunkt i selskapelighetene ...

Little Edie ville imidlertid noe mer med livet sitt enn å bo hjemme hos moren, og hun reiste derfor til New York for å bli skuespillerinne. I stedet forelsket hun seg hodestups i en høyt profilert kjendismann, som dessverre var gift. Da forholdet tok slutt, reiste hun hjem til sin mor for å komme til hektene. Men der ble hun, og kom seg ikke videre. Big Edies ektemann gikk til slutt lei av at hun hele tiden fylte huset med høylytte fester, og etter hvert skilte de lag. Big Edie nektet å gi opp Grey Gardens, selv om hun ikke hadde nok penger til vedlikeholdet.

Mor og datter bodde sammen på Grey Gardens, som etter hvert fremsto som en falleferdig rønne full av søppel og et utall katter som gjorde fra seg over alt. En dag ble de eksentriske kvinnene kontaktet av Albert og David Maysles, som ønsket å lage en dokumentar om dem, og denne hadde premiere i 1976. Filmen het "Grey Gardens". I kjølevannet av all den oppmerksomhet som ble de to kvinnene til del i media, ble de kontaktet av Jackie Kennedy, som bestemte seg for å hjelpe dem med å sette den falleferdige rønna av et fordums gods i stand. Denne dokumentaren førte til slutt til at Little Edie fikk fart på karrieren som sangerinne.

Little Edie spilles av Drew Barrymore, mens Jessica Lange spiller Big Edie. Begge er fantastiske skuespillere, som gjør maksimalt ut av sine roller i denne filmen. Riktigere skuespillere for disse rollene kunne man knapt finne, og det er fascinerende å se hvilke forandringer de gjennomgår pga. sminke, slik at de kan spille vakre unge kvinner og hele utviklingen frem til alderdommen. Uansett - denne filmen haltet for meg. Kanskje var det historien som ikke fenget? En historie som helt klart gir mer dersom man har et forhold til de to damene filmen handler om - noe jeg altså ikke hadde. Jeg er heller ikke spesielt glad i synge-filmer, skjønt musikken i denne filmen var både flott og alt det der. Det var ikke det ... Jeg kjedet meg imidlertid fra begynnelse til slutt. Historien tok aldri tak i meg, rett og slett. Ble den for overfladisk? Den var sannelig trist nok innimellom, noe som pleier å fenge meg, men denne gangen var det bare ikke klaff mellom filmen og meg. Når sant skal sies var det faktisk glad-scenene som fungerte best. Det må bli terningkast tre denne gangen, og da har jeg sett hen til at det ikke er noe å si på skuespillet som sådan. Filmen har så vidt jeg vet aldri vært vist på norske kinoer - antakelig vel vitende om at dette ikke er en film som kommer til å fenge bredt?

Innspilt: 2009
Originaltittel: Grey Gardens
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Drew Barrymore (Little Edie), Jessica Lange (Big Edie), Jeanne Tripplehorn (Jackie Kennedy Onassis), Daniel Baldwin (Julius Krug)
Spilletid: 103 min.

Mor og datter i deres storhetstid

Little Edie

Mor og datter - eksentriske som få

Et familiegods fylt av søppel - bebodd av to kvinner som er mer 
opptatt av å ta seg ut selv enn hvordan de har det rundt seg ... 

Men selvsagt skinner det fremdeles av mor og datter!

Anne-Mette Røsting: "Mulighetsloven"

Allways look on the bright side of life ... 

Med disse ordene - "Always look on the bright side of life" innleder Anne-Mette Røsting sin bok "Mulighetsloven". Litt forenklet mener hun at det finnes to hovedveier i livet. Man kan velge veien i lyset fylt med gleder og flere muligheter, eller man kan velge den mørke veien der negativitet og problemer står i fokus.

De fleste ønsker et godt liv fylt med mye positivitet, men ender likevel med å bli sin egen verste fiende som fokuserer på problemer, det negative, alle hindringene, alt som ikke er mulig ... Men det må ikke nødvendigvis være slik en gang for alle. Boka "Mulighetsloven" viser at det er mulig å snu i tide. Og filosofien er tilsynelatende svært enkel, skjønt jeg tror at veien dit nok vil være hardere for enkelte enn for andre (men absolutt ikke umulig!). Det er så enkelt som at det du velger å fokusere på - bevisst eller ubevisst - er nettopp det du får mer av. Dersom du altså velger å fokusere på det negative, vel, så er det nettopp det negative du får mer av. Fokuserer du derimot på det positive, så vil du få mer av dette. Det blir en slags selvoppfyllende profeti.

Det hele handler ikke om å komme i et modus hvor du forherliger deg selv og dine valg, muligheter, fortreffeligheter eller lignende, og risikerer "å ta av". For de aller fleste av oss har livet mye godt handlet om at hensynet til andre går foran oss selv, at vårt selvkritiske jeg setter hindringer i veien for oss og at vi gir opp før vi har prøvd på de tingene vi virkelig ønsker oss. I den konteksten er det Røsting kaller "mulighetsloven" et viktig korrektiv i forhold til at vi må bli mer sjef i eget liv. Dette handler også dypest sett om å ta ansvar for egne handlinger og følelser, og ikke gjøre seg selv til et hjelpeløst offer som legger skylden for det meste på andre. Vi har selv et ansvar!

Røsting trekker frem et par eksempler på hvordan galt fokus kan gjøre at man hele tiden repeteter sine egne uheldige valg, i stedet for å løfte blikket og sette fokus på det vi virkelig ønsker oss. F.eks. er det noen ganger forunderlig å se hvordan noen velger samme type partner gang på gang, kanskje en som slår eller som ikke er helt god. Dypest sett handler kanskje dette om at man ikke tror man fortjener bedre, men like så sannsynlig er det at noe av årsaken er at vedkommende ikke har satt seg ned og tenkt gjennom hva man egentlig ønsker seg i en partner, og så ha stålfokus på dette. Og tenk på foreldre som synes man ikke besøker dem ofte nok, og som hver gang man er i kontakt med dem, kommer med en hel masse bebreidelser om hvor lite man besøker dem. Besøker barna sine foreldre oftere av den grunn? Nei, tvert i mot! Et endret fokus på hvor koselig det er når man faktisk besøker foreldrene - og vips! så får barna faktisk lyst til å besøke dem oftere ... Har man bestemt seg for at et menneske er slik eller sånn - en gang for alle, kanskje basert på en hendelse eller to - så fratar man seg selv mest sannsynlig en masse gleder som man kunne ha oppnådd i samhandling med nettopp dette mennesket. Svært få ting her i livet er enten - eller, svart eller hvitt. Så enkelt ... og kanskje så vanskelig? Røsting har et råd: Prøv! Og se hvilken effekt det får!

Mange har sikkert opplevd å bli kalt egoistisk når man velger det man har mest lyst til. Men hva er egentlig egoisme? Hun mener egoisme er en hensynsløs og irrasjonell adferd, som ikke har mye å gjøre med at man velger det man har lyst til. Man er kun seg selv når man velger på bakgrunn av det man ønsker og har behov for. Alle mennesker er individuelle og det finnes ikke to helt like liv. Nettopp derfor er det helt i orden at hver i sær har sine helt spesielle behov. Hver av oss er helt enestående og det er du som er den viktigste i ditt liv. Det kan aldri være egoistisk å ta vare på seg selv. Begrepet egoisme brukt i betydningen av å handle i egen interesse, dvs. å være egennyttig - å ha nytte av egne handlinger - er sånn sett livets etikk. Etikk handler om verdier, og verdier kan ikke eksistere uten livet. Et liv hvor man ikke handler ut fra egne ønsker og behov, er ganske enkelt ikke bærekraftig i lengden. Røsting oppfordrer deg derfor til å si ja til å si nei og ha mot til å være hele deg. Da finner du alltid tid til det du har lyst til. For øvrig er det mye bedre å være en herlig original enn å være en dårlig kopi!

Moralen er - dvs. slik mulighetesloven lyder - at du kan få til det du vil, bare du vil det nok og har fokus på det. Noen vil sikkert finne denne filosofien banal og tåpelig, men det er fordi de ikke har prøvd. Allways look on the bright side of life, og bli sjef i ditt eget liv!

"Mulighetsloven" er en kraftfull bok som jeg nok må lytte til enda en gang før alt sitter. Røsting er inne på automatiserte tanker, uheldige handlingsmønstre som kan brytes og det handler ikke rent lite om kognitiv terapi gjennom alt fokuset på å endre ens egne indre stemmer og dialoger med seg selv, slik at man oppnår en mer hensiktsmessig måte å forholde seg til verden på. Det handler ikke om å bli ukritisk begeistret for alt og alle, eller at det ikke er lov å være sunt skeptisk. Det som imidlertid er viktig - og som altfor mange mennesker ikke er klar over - er at man må finne ut hva man egentlig ønsker og deretter ha stålfokus på dette! Man visualiserer det man ønsker seg, og i dette ligger det en enorm kraft! Denne boka gir jeg terningkast fem! Det var for øvrig veldig ok at forfatteren selv leste.

Utgitt: 2008
Forlag: Gyldendal Forlag AS
Oppleser: Anne-Mette Røsting
Spilletid: 5 t 21 min.

Anne-Mette Røsting

Anne Karin Elstad: "Veiene møtes"

Om kampen for tilværelsen i enda et slektsledd av Innhaug-folket

I denne fjerde og siste boka om Folket på Innhaug, har Mons kommet tilbake fra Innhaug, hvor han har tilbrakt de siste ti årene av sin oppvekst. Han er bitter fordi foreldrene sendte ham av gårde, som om han var uønsket, og han trekkes ufrivillig inn i den maktkampen som pågår mellom Magret og den han tror er hans far, nemlig Erik. I hans verden er det bestemoren Oline som er hans "mor". Dessuten har Magrets og Johans veier møttes igjen. Kjærligheten mellom dem er like sterkt som i ungdommen, og til slutt klarer de ikke mer - de må ha hverandre ...

Hovedtemaet i denne siste boka er forholdet mellom Magret og sønnen Mons og dessuten ekteskapet mellom Magret og Erik. Kløften mellom moren og sønnen er stor, og Magret savner så intenst den fortroligheten som en gang var mellom dem. Hun er også engstelig for at Mons skal gå seg vill i ungdomstiden, og foreta ting som kan ødelegge fremtiden hans. De er og bli innflyttere i den lille bygda, og hun mener derfor at Mons må passe seg for folkesnakket.

Det skal så lite til før folk får mot dem i den lille bygda. Magret er et arbeidsjern, men samtidig som dette skaper respekt, snakkes det også om at hun egentlig er havesyk og stor på det. Blant annet drar hun hvert år inn til byen for å kjøpe garn og alskens råvarer, som hun senere vever flotte åklær og lignende av, og som hun i neste omgang selger. Slik klarer hun å skaffe penger i en tid hvor det mest går i bytte av varer, og hvor alle i perioder har nok med å skaffe tilstrekkelig mat til seg og sine. Hun drømmer om at de skal kunne kjøpe den andre halvdelen av gården de bor på, slik at Mons skal kunne leve av den. Mons er imidlertid ikke mest av alt opptatt av gårdsdrift, til Eriks store fortvilelse, men har mer en kremmer i seg ... som sin mor. Men der Magret tenker små tanker, tenker han stort ... Så store at det skremmer vettet av Magret ...

Det er mange temaer i denne boka, hvor vi følger Magret og hennes familie frem til 1870-årene. Jeg skal ikke røpe flere enn dem jeg allerede har nevnt. Mens jeg har lest bøkene om Innhaug-folket, har jeg blitt slått av innstillingen som beskrives hos menneskene. Ekteskapelig kjærlighet i denne tiden var det slett ikke alle forunt å få oppleve, og om man så bare hadde fått en sommer med en man elsket, så følte kvinnene i boka at de hadde levd. Opplevelsen av kjærlighet - uansett hvor kortvarig den ble - var så sterk at den ble bevart som en skatt i hjertet når livet var hardt, og hardt var det stort sett hele tiden. Boklig lærdom var ikke utbredt, men klokskapen om mangt og meget i livet var likevel stor. Hvorvidt kvinnene på den tiden var så sterke som dem vi møter i Folket på Innhaug, vet jeg ikke, men jeg antar at man måtte være det for å overleve. Magret kommer stadig tilbake til at ektemannen Erik var så veik, fordi han aldri sto ved hennes side når hun trengte det som mest, og sånn sett overlot vanskelighetene til henne, samtidig som han bebreidet henne for ikke å la ting ligge. I dag ville vi antakelig ha kalt en mann som Erik konfliktsky, men ikke veik. En annen ting jeg tenkte på mens jeg leste disse bøkene, var at livet har vært hardt til alle tider og at det på mange måter er de samme tingene menneskeslekten har balet med fra tidenes morgen - selv om det før vår moderne tid handlet mye mer om å skaffe mat på bordet enn i dag. Sånn sett har denne romanserien noe svært universelt over seg, som gjør at nye generasjoner av lesere kan lese den mange år etter at den ble utgitt, og likevel oppleve at den har noe å si til en.

Det er vemodig å ta farvel med Folket på Innhaug. Dette er en romanserie som grep meg fra første stund. Og ja, den er enda bedre enn serien om Julie, selv om jeg også likte den! Som tittelen i denne siste boka røper - "Veiene møtes" - handler det denne gangen mye om forsoning. Og mon tro om ikke Magret og Erik kan finne noe som forener dem på et eller annet vis på sine gamle dager? Hildegunn Eggen leste også denne gangen helt nydelig! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Utgitt: 1980
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 8 t 54 min.

Anne Karin Elstad

Inger Hagerup: "Lykke"

Lykke

Hva lykke er?

- Gå på en gressgrodd setervei,

i tynne, tynne sommerklær

klø sine ferske myggstikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev

som kjærtegn over munn og kinn

og tenke litt på vær og vind.

Kan hende vente på et brev.

Be prestekragene om råd

og kanskje ja - og kanskje nei -

han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Inger Hagerup

Benny Andersen: "Lykken"

Lykken

Det er noget særlig ved lykken

man kan blive helt glad

når man møder den

men også beklemt

står stille lidt

lister sig varsomt frem

som i et minefelt

og hver gang man sætter foden ned

uten at ryge i luften

glemmer man enten at nyde lykken

eller blir sur over ikke at vide

hvor længe den varer

så når modgangen endelig melder sig

er det en lettelse

som om man er kommet i sikkerhed

det er nu skammelig 

for der er noget særlig ved lykken

som man ellers ikke møder

måske ligger feilen der

man kender for lidt til den

burde sætte sig er ind i den

jeg tror det er en træningssak

Benny Andersen

Elia Kazan: "Splendor in the Grass"

En filmklassiker av de sjeldne!

Deanie og Bud (spilt av hhv. Natalie Wood og Warren Beatty) er hodestups forelsket i hverandre, og i filmens åpningsscene blir vi vitne til en het scene hvor de knapt kan styre seg. Deanie besinner seg imidlertid tidsnok til å vite å si "nei" før Bud går for langt med henne - til hans store fortvilelse. Deretter kjører han henne hjem.

Vel hjemme møter Deanie moren, som er nokså nysgjerrig på hva hun og Bud egentlig driver med når de treffes på kveldstid. Forsiktig forsøker Deanie å spørre ut moren om følelser og lyst. Hun får da en tirade fra moren om at gutter ikke respekterer jenter som "går hele veien". Ingen pene piker bryr seg om slikt, og selv etter at man blir gift stiller man i grunnen bare opp for mannen for å få barn. Deanie blir svært forvirret. Hva er dette? Er hun unormal? Eller kanskje hun ikke er en "pen pike"?

Da Bud kommer hjem, møter han sin far. Også han prøver å fritte faren ut, men møtes bare med at det finnes to typer jenter - dem man gifter seg med og dem man har det litt moro med. Men dersom han skulle få en jente "i trøbbel", må han gifte seg med henne ...

Så dukker Buds søster Virginia - eller Ginny som hun kalles - opp, hjemkalt som hun er fra college etter å ha levd litt vel løssluppent. Det ryktes at hun har tatt abort. Faren ønsker å straffe henne ved å tvinge henne til å være hjemme i ett år. Dette forhindrer imidlertid ikke at hun fortsetter å leve svært så løssluppent, og skaper skandaler hvor enn hun er.

Deanie og Bud forguder hverandre, men tidens moralkodeks setter mange grenser for dem. Spesielt Bud vet ikke om han klarer å vente i hele fire år - inntil han er ferdig på Yale - før han kan få Deanie ordentlig. Helst vil han gifte seg med henne med en eneste gang. Faren er imidlertid steil, og forlanger at han skal få seg en utdannelse først. Skal han gjøre det slutt med Deanie og heller finne en annen jente han kan ha det gøy med?

Kjærligheten og den undertrykte seksualiteten mellom Deanie og Bud får til slutt helt fatale konsekvenser for dem begge, og spørsmålet er hvor mye deres kjærligheten kan tåle ... Begge har de foreldre som ønsker å realisere sine egne drømmer gjennom dem, og som ikke klarer å se at de faktisk er i ferd med å bli voksne og har nok med å være seg selv ... Og morens spørsmål "did he spoil you?" ("ødela han deg?") får det for alvor til å gå opp for Deanie hvilke alvorlige konsekvenser kjærligheten til Bud kan få om hun ikke passer seg. Men her er det snarere galskap enn uønsket svangerskap som utgjør den største faren ...

Denne filmen, som har den norske tittelen "Feber i blodet", ble innspilt i 1961. (Filmen er for øvrig reinnspilt i 1981 - under Richard C. Sarafians regi.) Det er en voldsom kraft i historien om det unge paret som tæres i stykker av samfunnets og foreldrenes forventninger om at de skal holde seg i skinnet inntil de er gift. Uansett hvor de henvender seg for å få noen råd mht. det de baler med, blir de møtt med tåkeprat. Dette må de derfor finne ut av helt på egen hånd.

I "1001 filmer du må se før du dør", kan man lese følgende:

"Undertrykkelse finnes overalt i denne filmen, en kraft som tvinger mennesker i uhyrlige, abnorme retninger. Menn er forpliktet til å være vellykket og macho, mens kvinnene må velge mellom jomfruelighet og horeri - slik det er for Buds ukonvensjonelle tenåringssøster Ginny, uforglemmelig tolket av Barbara Loden." .... "Filmen byr på en klar konsentrert analyse av de sosiale motsetningene som bestemmes av klasse, rikdom, næringsliv, kirke og familie. Samtidig er "Feber i blodet" en film der rollefigurene fremstår som autentiske individer, og skuespillerne leverer prestasjoner som ligger langt fra Hollywood-klisjeen."

Mens Bud er en rikmannssønn, kommer Deanie fra mer alminnelige kår. Dette endrer seg imidlertid raskt i forbindelse med krakket i 1929, året etter at Deanie og Buds forhold strander. En ungdomsforelskelse som kanskje ikke var ment å skulle vare evig, men som like fullt er noe av det sterkeste et menneske kan oppleve ... Natalie Woods rolletolkning er i ypperste klasse, der hun fremstiller Deanie som helt overspent gjennom hele filmen. Jeg kunne faktisk kjenne den elektriske spenningen hun omga seg med - hele tiden på nippet til å tippe over. Tilsvarende synes jeg at Barbara Loden spilte ut hele Ginnys tragedie så troverdig at det gjorde vondt å se på. Warren Beatty leverte også en god rolletolkning av Bud, men det er i første rekke kvinnene i denne filmen som det er verdt å trekke frem, synes jeg. Som Audrey Christie i rollen som Deanies mor blant annet. Pat Hingle som Buds far var imidlertid en klisjé av verste Hollywood-merke, stereotypt fremstilt som han ble. Noe av det som gjorde at filmen tok skikkelig tak i meg, tror jeg er en kombinasjon av en god historie og måten den er filmet på. Med nærbilder spesielt av Deanies ansikt fikk jeg følelsen av man her har brukte skrekk-film-teknikker for å øke intensiteten i det følelsesspekteret som filmen spiller på. "Splendor in the Grass" er en henimot helt perfekt film, som jeg synes fortjener terningkast seks. Og slutten, der Deanie resiterer nettopp det diktet hvor strofen "Splendour in the Grass" dukker opp, er nydelig og dessuten trist, uansett hvor forsonende denne scenen var ment å skulle være ... 

"Though nothing can bring back the hour
Of splendour in the grass,
of glory in the flower,
We will grieve not, rather find 
Strength in what remains behind"

Innspilt: 1961
Originaltittel: Splendor in the Grass
Norsk tittel: Feber i blodet
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Manus: William Inge
Skuespillere: Natalie Wood (Deanie Loomis), Warren Beatty (Bud Stamper), Barbara Loden (Ginny Stamper), Pat Hingle (Ace Stamper), Joanna Roos (Mrs. Stamper), Audrey Christie (Mrs. Loomis)
Spilletid: 124 min.

Deanie og Bud