Dag Solstad: "Arild Asnes, 1970"

Om AKP-ml-bevegelsen på 1970-tallet

Forfatteren Arild Asnes vender hjem til Norge etter et opphold i Spania i februar 1970. Han er 28 år gammel og bærer med seg en borgerlig oppvekst han tar sterk avstand fra, både sosialt, kulturelt og moralsk. Han definerer seg som kulturradikaler, men til forskjell fra mange av sine samtidige, kjenner han ikke egentlig at han hører til noe sted. Han tilhører ikke lenger sin egen klasse, men har heller ingen reell tilknytning til arbeiderklassen. Han kjenner knapt en arbeider, og dette fremstår ikke som en detalj, men som et grunnleggende problem ved hele hans ideologiske prosjekt.

Asnes’ liv er preget av distanse. Til familien, til vennene, til kjærligheten og til seg selv. Han betrakter verden mer enn han deltar i den. Han er en tilskuer til sitt eget liv, samtidig som han desperat forsøker å finne et holdepunkt, et system, noe som kan gi tilværelsen retning og mening. Arbeidet hans som lærer, forholdene til kvinner, omgangskretsen han beveger seg i, alt beskrives med en slags kjølig nøyaktighet som gjør både ham selv og miljøet rundt ham fremmed.

Etter hvert søker han seg mot AKP-ml-bevegelsen. Ikke fordi han brenner for marxismen, men fordi han forakter det han oppfatter som den småborgerlige, konsumerende, liberale middelklassen. AKP blir for ham mindre et politisk prosjekt enn et negativt valg. En motstandshandling. Et sted å markere avstand fra «alle de andre». Samtidig blir han aldri en ekte deltaker. Han forblir observatøren, også her. Den halvt tilstedeværende, halvt ironiske figuren som analyserer bevegelsen uten å evne å gå helt inn i den.

Boka handler dermed ikke bare om politikk, men om tilhørighet, fremmedgjøring og selvbedrag. Den kan tydelig leses som en roman om en generasjon som vokste opp i etterkrigstidens velferdssamfunn, men som opplevde dette samfunnet som tomt, flatt og åndelig karrig. Solstad skildrer en form for eksistensiell hjemløshet, som ikke primært er økonomisk eller geografisk, men intellektuell og moralsk.

Mens jeg hørte meg gjennom lydboka, fikk jeg en sterk fornemmelse av at Solstads dypere prosjekt er å avmystifisere hele den revolusjonære venstresidens selvforståelse. Han kler av bevegelsen uten å demonisere den. Han viser hvordan den på mange måter er et sosialt fellesskap bygget på avstand og fiendebilder, mer enn på genuin solidaritet med arbeiderklassen. Og han viser hvor vanskelig det faktisk var å gjøre opprør i et samfunn som i utgangspunktet var liberalt, rikt og forholdsvis åpent. Resultatet ble ikke en reell revolusjon, men et intellektuelt opprør som i stor grad utspilte seg innenfor trygge rammer.

Samtidig gir romanen et slående tidsbilde av Norge rundt 1970. Ikke gjennom store historiske hendelser, men gjennom stemninger, holdninger, samtaler og små situasjoner. Den er forankret i sin tid, men føles likevel ikke foreldet. For det Arild Asnes egentlig strever med er noe tidløst: behovet for å høre til, samtidig som man forakter fellesskapets premisser.

Jeg synes dette er den beste boka av Solstad jeg har lest hittil. Og særlig interessant er det å høre ham lese den selv. Stemmen hans er tørr, nesten monoton, uten store emosjonelle bevegelser, men nettopp det kler teksten. Likevel opplevde jeg at han til tider låser teksten litt i sin egen tolkning. Jeg tror faktisk en annen oppleser kunne gitt romanen enda flere nyanser, flere åpninger, mer rom for leserens egne vurderinger. Derfor stanser jeg på terningkast fem, selv om romanen som tekst ligger svært nær toppscore.

«Arild Asnes, 1970» er i bunn og grunn en roman om intellektuell selvbevissthet og selvbedrag. Arild Asnes fremstår som et menneske som forakter det han selv er formet av, men samtidig ikke evner å bli noe annet. Han vil være radikal, men forblir privilegert. Han vil være del av et kollektiv, men holder alltid en analytisk distanse. I dette ligger det både en personlig tragedie og en samfunnskritikk.

Solstads styrke ligger i at han ikke feller dom. Han lar karakteren avsløre seg selv gjennom sine tanker, sine resonnementer, sine inkonsekvenser. Og kanskje er det nettopp her romanens varige kraft ligger. Den handler ikke egentlig om AKP, eller om 1970-tallet. Den handler om mennesker som søker ideologi for å fylle et tomrom, men oppdager at ideologien ikke kan erstatte et manglende forhold til seg selv. Arild Asnes blir dermed ikke bare en figur fra en svunnen tid, men et bilde på en type menneske vi fortsatt møter, i nye bevegelser, nye kamper og nye selvforklaringer.

Utgitt første gang: 1970
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Dag Solstad
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 6 t. 1 min.