Hoem på sitt aller, aller beste!Jeg valgte å «lese» denne boka som lydbok, og for en opplevelse det ble. Det er ikke ofte jeg synes det er en fordel at forfatteren selv leser teksten, men her kunne jeg ikke tenkt meg noen andre. Stemmen hans gir stoffet en ekstra tyngde, en nærhet og en dirrende nerve som en profesjonell oppleser aldri kunne etterlignet. Det føles som å få historien fortalt direkte, som om han sitter i rommet. At boka i tillegg er skrevet på nynorsk, gjør også sitt: språket får en egen musikalitet, en poesi som forsterker både alvor og ømhet.
Dette er en modig bok. Hoem går inn i sin egen families mest smertefulle og konfliktfylte historie, uten å skjerme verken seg selv eller sine nærmeste. I sentrum står fortellingen om foreldrenes liv, kjærlighet og valg. Særlig farens skjebne gjør et dypt inntrykk. Han ble presset til å overta odelsgården, noe som innebar at han måtte gi slipp på kvinnen han egentlig elsket og hadde lovet en fremtid. Dette valget, eller fraværet av et valg, danner grunnlaget for hele fortellingen. Det er ikke bare en personlig tragedie, men også et bilde på hvordan sosiale normer, slekt, plikt og tradisjon kunne styre enkeltmenneskers liv langt inn på 1900-tallet.
Hoem skriver ikke dette frem som et enklere psykologisk drama, men som en vev av forhold, makt, forventninger og tidsånd. Han prøver å forstå, ikke bare avsløre. Det gjelder særlig skildringen av farmoren. I stedet for å gjøre henne til et monster, forsøker han å plassere henne i sin tid, i sin virkelighet, med de rammene hun handlet innenfor. Det er noe veldig stort i nettopp dette forsøket på å forstå, fremfor å dømme. For hun gjorde det hun opplevde som nødvendig for å sikre gården, slekta og fremtiden, selv om dette fikk brutale konsekvenser for sønnen og den kvinnen han elsket. I dag kan det fort fremstå som nådeløst, kanskje også egoistisk. Men Hoem nekter å møte fortiden med moderne arroganse. Han møter den med undring, smerte, men også med en sjelden menneskelig generøsitet.
Samtidig er dette også en bok om kjærlighet. Ikke den romantiske kjærligheten alene, men kjærligheten i alle sine former: mellom foreldre og barn, mellom mennesker som aldri fikk leve det livet de ønsket, mellom generasjoner. Det er en kjærlighet full av ambivalens, skuffelse, undertrykte følelser og uuttalte konflikter, men den er der. Som en understrøm. Hoem skriver veldig sterkt om hvordan kjærlighet kan leve side om side med svik, bitterhet og tap, uten at det ene opphever det andre.
Det er også noe dypt eksistensielt i denne boka. Den handler om hva som styrer livene våre, valgene våre, de tilsynelatende små avgjørelsene som får enorme ringvirkninger. Om hvordan liv kan formes av andre lenge før vi selv får mulighet til å ta ordentlig stilling. Og om hvordan det å skrive kan være en måte å rydde i alt dette på, en måte å finne sammenhenger i det som før bare var smerte.
Denne boka gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg endte opp med å lese det meste Hoem har skrevet etterpå. Det sier kanskje alt. For her skriver han ikke bare som en romanforfatter eller en forteller, men som et menneske som går til bunns i sitt eget opphav, sin egen skam, sin egen lojalitet og sin egen kjærlighet. Dette er stor litteratur, både personlig og allmenn på samme tid.
Her blir det uten tvil terningkast seks.
Utgitt: 2005
Lydboka innspilt: 2006
Forlag: Fono Forlag (lydbok) / Oktober (papirutgave)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 6 t 25 min.
 |
| Edvard Hoem |
Det var interessant å lese din vurdering av boken. Takk
SvarSlett