Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (6) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 14. mai 2017

Kenneth Moe: "Det åpenbare"

Historien om en fleinsopp-tripp

Kenneth Moe (f. 1987) debuterte med kortromanen "Rastløs" i 2015. Jeg leste boka og skrev om den her på bloggen. Moe mottok Tarjei Vesaas´debutantpris for boka. 

I 2016 kom Moe ut med sin andre kortroman - "Det åpenbare". Jeg var ganske spent på denne, fordi jeg så et visst potensiale i den første boka. Dessverre ble jeg svært skuffet. 

Kenneth Moe har selv uttalt at mens den første boka handlet om å sitte fast, handler denne andre boka om å komme løs. Jeg har litt problemer med å se at en ulykkelig forelskelse er å sitte fast, mens det å eksperimentere med fleinsopprus er å komme løs ... Men det skyldes kanskje at jeg aldri har prøvd noen andre rusmidler enn alkohol, og derfor har begrensede evner til å se sammenhengen mellom psykedelisk rus og det å komme løs ... I stedet ser jeg et klaustrofobisk rom. 

Allerede i bokas åpningsscene skjønner vi at det er den samme hovedpersonen fra debutboka vi møter i denne andreboka. Vår navnløse jeg-person har for lengst flyttet fra kollektivet han bodde i, der den første boka ble til. Etter dette har han flyttet et par ganger til, og "nå sitter (jeg) og forsøker å redigere notatbøkene fra i fjor vår og sommer ned til et begredelig hele". (side 11)

I små kapitler med titler som "Om det tåpelige", "Magisk te", "Ervervelse og besittelse" m.v. følger vi hovedpersonen som lenge har ligget og grublet i sengen, før han bestemmer seg for å stå opp og lage fleinsopp-te. Deretter følger vi ham i rusen. Og nettopp denne rusen utgjør hele bokas handling. 

"Jeg gjør utvilsomt opplevelsene mine en slags urett ved å skrive om dem, slik alle drømmer mister noe i gjenfortellingen. På den ene siden er gjenfortellingen smartere enn drømmen, fordi man tolker underveis, med dagslysfornuften i behold. På den annen side er selve drømmen langt smartere, for drømmens dunkelhet skjuler mer enn dagslys er i stand til å avsløre." (side 26)

Underveis grubler jeg-personen over barndommen "for å finne svaret på et spørsmål jeg aldri har vært i stand til å stille". Det eneste som skjer er at han legger et "friskt lag av forvirring over minnene hver gang, og kommer stadig lenger bort fra den opprinnelige forvirringen jeg vil forstå". (side 44) Jeg må innrømme at jeg ikke med min beste vilje greier å skjønne hva forfatteren vil frem til med dette. Hva er poenget med å finne svar på spørsmål man aldri har vært i stand til å stille? 

Midt i boka er det inntatt noen skriblerier - blant annet med en tegning av en kvinnes underliv - som jeg heller ikke skjønte hva hadde der å gjøre. I et radiointervju ble Moe spurt om nettopp dette, og da uttalte han seg om at det var redaktøren hans som hadde insistert på at han burde ta dette med. Mens jeg egentlig satt og lurte på hva forfatteren selv ville med dette. Burde han ikke ha villet noe med dette selv i stedet for å legge det hele på redaktøren sin?

"Drømmen om noe helt nytt og annerledes - det vil si: et brudd med fortiden og alt det jeg kommer fra - det vil si: et brudd med naturen - det vil si: et brudd med den jeg dypest sett er - drømmen som motiverte hele dette prosjektet - så latterlig den drømmen alltid fortoner seg, her jeg går forbi tre etter tre: så provinsielle de står der, så apolitiske og selvopptatte, akkurat som jeg. Og fuglene over meg: borgerlige redebyggere og sydenturister!" (side 75)

Tja, hva mer er det egentlig å si om denne boka? Jeg kjedet meg underveis i lesningen, følte meg aldri berørt og kjente på at mye virket oppkonstruert. Jeg er klar over at forfatteren har uttalt at alt han skriver om i boka er selvopplevd, selv om han har understreket at han ikke ruset seg for rusens skyld, men bare for å bli bedre kjent med seg selv. Og bare for å ha nevnt det: boka kan ikke forstås som en reklame for fleinsopprus. Er det noe jeg definitivt ikke kommer til å gjøre etter å ha lest denne boka, så er det å prøve dette selv. Alt snakket om "det tåpelige" i boka fikk meg egentlig til å tenke at jeg synes hele boka er tåpelig, at den er kokt på en spiker og at den ikke tilfører verden noe av verdi. Det hele blir for stillestående, for innholdsløst og for intetsigende. Når det er sagt vil jeg gjerne lese forfatterens tredjebok når den kommer, men da må den handle om noe annet enn vår jeg-person gjennom "Rastløs" og "Det åpenbare". Jeg tror nemlig at dersom nye forfattere i dag skal lykkes med å skrive virkelighetslitteratur som berører, bør de handle om noe som flere kan kjenne seg mer igjen i ... Dessuten bør litteraturen være egnet til å åpne opp for noe man ikke har tenkt på nettopp på den måten. I "Det åpenbare" fant jeg ingenting av dette. 

Denne boka fant dessverre ikke noen klangbunn hos meg. Det er selvsagt mulig at det er noe her som jeg ikke har greid å fange opp ...

Utgitt: 2016
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 111
ISBN: 978-82-93237-74-7
Boka har jeg kjøpt selv.


Kenneth Moe (Foto: Tor Stenersen/NTB Scanpix)

4 kommentarer:

  1. Spennende omtale, ikke så ofte du gidder å skrive om bøker du ikke liker :) Minner meg litt om Sondre Midthuns to bøker med samme hovedperson, som kanskje kan sies å sitte fast i den første og omsider komme løs, i slutten på den andre :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Joda, jeg gidder å skrive om bøker jeg ikke liker - når jeg først har lest dem! Men det er utrolig sjelden jeg leser dårlige bøker. Denne her ga meg lite. Og jeg er nokså forundret over at den har kommet gjennom nåløyet hos Pelikanen. Det er kanskje det som forundrer meg aller mest. Hele forlaget står for kvalitet.

      Der Karl Ove Knausgård glitrer med sin presisjon og treffsikkerhet på det gjenkjennelige ved å være menneske, der opplevde jeg at Kenneth Moe fomlet. Han fant ikke ordene, sa litt for ofte st han ikke klarte å beskrive det ene og det andrre. Og så er det noe med historien som jeg altså opplevde som både uinteressant og dørgende kjedelig. Hvis man skal skrive virkelighetslitteratur, må man by på mer enn dette. Jeg brukte aldri ordet navlebeskuende i min omtale, men kanskje var det dette jeg kjente på.

      I ettertid har jeg kommet over en anmeldelse skrevet av Bernhard Ellefsen i Morgenbladet. Han skrev at boka ikke kom i berøring med omgivelsene. Det er noe der! Den ble ikke eksistensiell, ganske enkelt.

      Slett
    2. Jeg tror du trygt kan spise så mye steinsopp du bare vil, Rose-Marie. Den kan i motsetning til fleinsopp kjøpes i en hvilken som helst matbutikk. Så lenge det er sesong for det da.

      Slett
    3. He-he ... Ser at jeg hadde skrevet feil i overskriften, hvilket nå er rettet. :-)

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.