Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (14) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

fredag 1. januar 2016

Ida Hegazi Høyer: "Fortellingen om øde"

Magisk og realistisk

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er en av de spennende nye fortellerstemmene innenfor norsk litteratur. Hun debuterte i 2012 med romanen "Under verden" og har kommet med en ny roman hvert eneste år etter dette. Selv har jeg både "Under verden" og "Ut" (2013) stående i mine bokhyller, men har så langt bare rukket å lese "Unnskyld" (2014) - og nå nettopp "Fortellingen om øde" (2015). Høyer mottok Bjørnsonstipendet i 2014, og juryen uttalte i den forbindelse blant annet at "Høyer viser et skarpt blikk på sosiologiske strukturer". I 2015 mottok hun EUs litteraturpris (som en av 12 forfattere), og Morgenbladet kåret henne i 2015 til en av de beste norske forfatterne under 35 år. (Kilde: Wikipedia) Nevnes bør dessuten at romanen "Unnskyld" ble nominert til Bokbloggerprisen i klassen romaner i 2014. 

Etter å ha lest to romaner av Ida Hegazi Høyer, og dessuten nok en gang lest baksideteksten på hennes to første romanutgivelser (som det frister vanvittig å kaste seg over umiddelbart), sitter jeg med et inntrykk av at Høyers nisje - om man kan kalle det dette - er å skrive om små fortettede samfunn; enten det er husets fire vegger det er tale om, en øde øy, et trangt bygdesamfunn eller jeg-ets narsissistiske vesen. Her utforsker hun grensene for hvor langt vi kan gå og fremdeles være noe som forbindes med det å være menneske. Hun leter så og si opp det mørke vi alle har i oss, og hva det gjør med oss når vi utsettes for ekstreme prøvelser. Enten det er tale om en kjæreste som vi burde ha styrt langt unna, når vi utsettes for ekstrem ensomhet, hva som skjer når bygdedyret slippes løs osv.

Historien i "Fortellingen om øde" er så absurd at jeg nesten ikke har lest maken. Det aller mest absurde er at historien faktisk er sann! Den kalles Galapagos-affæren, og i 2013 ble den filmatisert under tittelen "The Galapagos Affair: Satan Came to Eden". For øvrig har jeg bare funnet en tysk Wikipedia-side med originalhistorien. 

De fleste av oss har vel en eller annen gang drømt om å strande på en øde øy, og hatt forestillinger om hvilket paradis dette måtte ha vært. Et slags evig Syden, der det kun er kos og avslapning som gjelder. Eller? I alle fall var dette en høyst reell drøm for en del mennesker i mellomkrigstidens Europa, og noen av dem tok faktisk skrittet helt ut og fullførte drømmen sin. En av dem som gjorde dette var tannlegen Dr. Friedrich Adolf Ritter. Han annonserte på forhånd at han aktet å bli en slags moderne Robinson Crusoe, solgte alt han eide, trakk ut alle tennene sine - og så reiste han til Galapagos-øyene. Her aktet han å livnære seg som vegetarianer, og eksperimentet hans besto i å leve til han ble 140 år. 

Ida Hegazi Høyer har diktet seg inn i historien til dr. Ritter - eller Carlo som han kalles i hennes roman. Hvordan var det å ankomme en øde øy? Fant han det paradiset han traktet etter? I begynnelsen må han kjempe med sjøløver for å berge maten han har med seg. Og etter hvert blir det viktig for ham å holde rede på dagene - inntil han skjønner at dette ikke har noen mening. 

"Om han virkelig skulle bli her til sin død, og om han virkelig aldri mer skulle se et menneske - hvilken rolle spilte dagene da, lurte Carlo, om de var ti eller hundre eller tusenvis, om ingen var her sammen med ham? I det gamle landet, i det gamle livet, ville han aldri tenkt tanken, men han var annerledes nå, øya hadde slipt ham til å ta sin egen nedrighet på alvor. Om ingen vet at jeg lever eller ser at jeg lever, lever med meg eller lever av meg, lever jeg egentlig da, undret han. Han hadde kommet for å puste hardere, hadde trodd at ensomheten skulle bringe ut noe rent, noe ekte. Men nå, han visste ikke engang om livet hans gjaldt. Og det var slik han bestemte seg for å skrive rapporter. Og det var slik det gikk til at han bygget en postkasse. Én dag måtte det komme et skip, og da, om han så var blitt en olding, om han så var blitt til bare knokkelstøv, ville noen kunne lese, lese om igjen, meningsløsheten til tross, det grimme forkvaklede slitet hans." (side 40-41)

De tankene Carlo gjør seg handler dypest sett om hvem vi er dersom vi setter livene våre utenfor den konteksten deltakelse i samfunnet, sammen med andre mennesker, er. Hvem er vi når ingen ser oss? Hvem er vi når vi ikke har noen å agere overfor? Carlo finner ikke det rene eller ekte ved eremitt-tilværelsen. Livet på paradis-øya er beinhardt, og det handler kun om å overleve. Behovet for kjærlighet tas ut på en øgle - som om mennesket ikke kan leve uten utøvelse av kjærlighet. Et formidlingsbehov oppstår, og Carlo begynner å skrive rapporter som han poster i en selvlaget postkasse på stranden der han selv en gang ankom. I begynnelsen skriver han kun om reelle hendelser, men etter hvert smører han på, dikter opp en innsjø og beskriver livet på øya som den idyllen han en gang drømte om at den skulle bli. 

Så en dag er rapportene hans borte. Noen har faktisk vært der og tømt postkassen, uten at han har merket noe som helst. Hvorfor har de ikke lett etter ham? Og hva har skjedd med rapportene hans? 

Det Carlo ikke vet, er at han er en berømt mann ute i den virkelige verden. Et ektepar - Wittermann - fristes til å reise til denne øya. Hun er gravid, han er helt fra seg av forelskelse og gjør det han kan for å tekkes sin kone. For det er hennes idé, dette at de skal reise ut til denne øya. Hvilken tabbe dette er, skjønner han da også de må sloss med de ville dyrene for å få beholde maten de har med seg. 

Om Carlo noen gang drømte om selskap? Kanskje - men ikke dette ... Ekteskapet til Wittermanns er temmelig dysfunksjonelt, og tilstedeværelse av disse menneskene skaper konflikter på øya. Men om Carlo trodde at det var slutt med dette, tar han i alle fall skammelig feil. For en dag ankommer det nemlig en baronesse med et harem bestående av fire menn. Og det er da helvetet virkelig begynner ... Om naturen var rå og brutal, så er menneskene enda verre ...

"Fortellingen om øde" er fornøyelig og humoristisk lesning. Ja, så er språket kanskje litt pompøst her og der, hvor Ida Hegazi Høyer leker med ordene, men det passer så utrolig godt til den fantastiske fortellingen som utspiller seg mellom bokpermene. Det var noe av det samme jeg tenkte mens jeg leste hennes forrige bok "Unnskyld", der språket er så naivistisk, fordi det først og fremst er en ung og troskyldig kvinne som forteller historien. Forfatteren skaper så og si sitt eget univers, der rammene for historien setter premissene for hvordan den nødvendigvis må fortelles. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og det er stor fortellerkunst vi er vitne til! 

"I år av tåkestormers lys og mørke, i dagens hete og nettenes slør, hadde de levd her, side om side, men ikke før nå gikk det opp for Heinzel, akkurat hvor gal han var, denne andre mannen, denne eneste naboen. Og Heinzel fikk et sinne over seg, glødende av redsel og forakt. Som en ild å se inn i, så lenge sto han i den tause ørheten, før han endelig samlet seg til anklage. Med all respekt, dr. Ritter, sa han og lente seg frem. Han snakket rolig, hardt og sammenbitt. Du kjefter på min kone for å være glad i dyr mens du selv er så avstumpet at du ikke engang vil redde et menneskeliv. Tør jeg minne om, godeste doktor, at du selv har lagt din elsk på en øgle. Synes du virkelig, i lys av din medisinske kunnskap og visjonære innsikt, at en mann som begjærer en reptil, skal kunne bedømmes beslutningsverdig til noe som helst?" (side 195)

Selv om historien ender i forferdelse, er det først og fremst det humoristiske - her beskrevet som det ytterste av menneskets dårskap - som dominerer. Nettopp av den grunn humret jeg meg gjennom boka, lot meg fornøye av språket, lot meg rive med av personskildringene ... I og med at romanen er basert på virkelige hendelser, kan man ikke akkurat tilskrive forfatteren originalitet mtp. selve plottet. Måten historien er fortalt på, syder derimot av originalitet og et fortellertalent av de sjeldne! 

Denne boka anbefaler jeg varmt!

Utgitt: 2015 
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 238
ISBN: 978-82-10-05475-4
Jeg har mottatt et lese-eksemplar fra forlaget


Ida Hegazi (Foto: Paal Audestad)
Andre omtaler av denne boka:
- VG v/Gabriel Michael Vosgraff Moro - 25. september 2015«Fortellingen om øde» er en usedvanlig god roman. Historien, språket og menneskene som befolker den. Alt stemmer.
- Dagsavisen v/Kristin Buvik Sivertsen - 23. september 2015 - Vi burde være mer alene - (Intervju) - Gjennom litteratur kan vi få et pusterom fra de hektiske livene våre, og kanskje også andre typer innblikk. Høyer skriver bøker med absurde innslag for å minne oss på at livet også er uforståelig.
– Alle bøkene mine har elementer av det absurde eller det litt surrealistiske. Jeg liker å ha døra på gløtt til det uforståelige. Slik er jo livene våre også, det er på langt nær alt vi skjønner. Litteratur er et av de få feltene i våre profesjonaliserte og pragmatiske liv der vi faktisk kan tåle å åpne den døra litt, eller hvor det kan finnes et rom for det uvirkelige. Og da tenker jeg at det rommet må holdes åpent.
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 25. september 2015 - Den bærbare tragedie I Ida Hegazi Høyers «Fortelling om øde» slipper ingen unna sin egen menneskelighet. Heller ikke på en paradisøy.
«Fortellingen om øde» er skrevet med et dvelende, drømmeaktig, men samtidig presist språk, som både kler tidskoloritten og skaper den nødvendige distanse.- Aftenposten v/Atle Christiansen - 10. oktober 2013 - Naturen tar revansjØya hviler fra begynnelse til slutt i sin ville natur og røper sin viten mot slutten; at mistilliten alltid vinner blant menneskene. Den tungsindige kvinnen lærer at "Det er ikke havet som stiger (…) det er vi som synker." Kvinnens replikk er megetsigende.
- Tine sin blogg - 25. oktober 2015Ida Hegazi Høyer bruker et fantastisk språk, og har betraktninger som treffer meg hjemme, så jeg anbefaler gjerne denne videre!
- Meldingar til massene v/Merete Røsvik Granlund - 3. november 2015Uferdig øymysterium: Fortellingen om øde er tidvis frisk og fin, men har ikkje blitt ein fiksjon lesaren kan fortape seg i. ... Det er Hegazi Høyers store styrke at ho kan kunsten å fortelje gjennom slike visuelt sterke bilete utan å overforklare eller prøve å presse ein narrativ logikk inn i alt.

- Elikkens bokhylle - 7. desember 2015 - Det er lenge siden, om noen gang, en norsk forfatter har flørtet med magisk realisme på denne måten. Ingen innertier, men like fullt fornøyelig og befriende annerledes.
- Groskro´s Verden - 26. november 2015Handlingens hovedramme er sann. Det var faktisk mennesker som dro til Galapagos øyene i Stillehavet og bosatte seg, men forsvant, endte som lik og noen overlevde. Ida Hegazi Høyer har skrevet en roman med det som ramme og det var en underholdende bok. Jeg likte boken, men den er ikke årets beste.
- Med bok og palett - 29. november 2015 Hegazi Høyer skriver om hvordan et liv uten sosial kontakt er vanskelig å gjennomføre. Vi er avhengig av andre i forhold til både positive og negative relasjoner. I romanen viser hun til hvor lite som skal til før det oppstår problemer og uenighet når mennesker møtes, særlig under vanskelige og uvante forhold. Menneskene vi møter er svært ulike, og det sier seg sjøl at det må bli konflikter, til trass i at de egentlig har samme målsetting. De vil være fri!
Forfatteren skriver svært godt. På en enkel måte, men med mange nyanser. Historien er fascinerende, ikke minst pga at dette er bygget på en vanvittig, sann historie.

1 kommentar:

  1. Denne boken likte jeg også veldig godt Rose-Marie. Jeg lot meg underholde av historien og synes Høyer skriver godt, selv om Unnskyld var bedre fordi jeg følte den var så ekkel. Men denne var bare morsom :)

    Takk for link og godt nytt år Rose-Marie :)

    SvarSlett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.