Mario Vargas Llosa: "Paradiset på det andre hjørnet"

Utgitt på norsk: 2004
Original tittel: El paraiso en la otra esquina
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 367


Mario Vargas Llosa har skrevet mange perler av noen bøker, så forventningene er alltid store hver gang jeg åpner en ny bok av denne forfatteren. Om det var tidspunktet jeg startet opp med den på eller noe annet som gjorde at den fikk en noe treg start, skal være usagt, men FOR en bok da jeg bare hadde pløyd meg gjennom de 100 første sidene!

Vi møter maleren Paul Gauguin, som levde i perioden 1848 – 1903, og hans mormor Flora Tristan, som levde i perioden 1803 – 1844. Gauguin følger vi i hans siste leveår, som han stort sett valgte å tilbringe på Tahiti etter en del bitre år i Frankrike. Etter at han valgte å følge sitt kunstnerkall og forlot sitt gode borgerlige liv med kone og fem barn, skulle hans liv følge en nedadstigende spiral hvor han til slutt mer eller mindre gikk til grunne. Ikke bare ble han fullstendig demoralisert, men sykdommen han pådro seg, hele tiden omtalt som ”den unevnelige sykdommen” og som mest sannsynlig var syfilis, gjorde livet hans til et helvete på jord. Han var for øvrig i konstant opprør mot det etablerte samfunnet. Tilbakeblikkene på hans tilværelse i Europa, hvor hans samtidige Vincent van Gogh og en rekke andre kunstnere innenfor impresjonismen, påvirket samfunnet og kunstnerlivet den gangen, er spennende lesning! Det var også spennende å bli bedre kjent med denne kunstneren og bakgrunnen for alle hans polynesiske bildemotiver.

Parallelt følger vi bestemoren Floras liv. I sin samtid var hun en meget spesiell og sterk kvinne, som forlot sin voldelige og incestuøse mann sammen med sine to små barn. Med loven i hånd forsøkte ektemannen gang på gang å tvinge henne tilbake, og livet hennes ble til slutt en evig flukt. I første rekke oppsøkte hun farsslekten i Peru. Senere ble hun en foregangskvinne som reiste rundt i Frankrike og England for å vekke undertrykte arbeidere fra dvalen. Elendigheten som møtte henne over alt var helt ubeskrivelig. Hun møtte stor motstand fra det etablerte samfunnet hvor hun enn kom, og ble betraktet som en oppvigler. Som enslig kvinne ble hun dessuten forsøkt holdt nede med holdninger vi i dag grøsser av. For den gangen kunne ikke en kvinne farte rundt på egen hånd uten å bli betraktet som et ludder. I forhold til det puritanske livet Flora tross alt levde, blir dette et paradoks.

Llosa har valgt en meget spennende fortellerteknikk der han alternerer mellom Flora og Pauls liv. Han henvender seg til dem i dus-form, og på den måten kryper vi som lesere nesten under huden på hovedpersonene. Her er den typiske latin-amerikanske magiske realismen helt fraværende. Det synes jeg var befriende! Llosa skriver fantastisk godt! De svært forskjellige historiene om en bestemor og et barnebarn – på den ene siden et dypt, dypt alvor og på den annen side en fullstendig demoralisert verden hvor ingenting tas skikkelig alvorlig – ga boka en fin balanse. Jeg gir denne boka toppkarakter!

Terningkast seks.