Edvard Hoem: "Heimlandet. Barndom"

Selvbiografisk om en oppvekst i et trangt bygdemiljø

Edvard Hoem forteller i denne boka om sin barndom og oppvekst i hjembygda Hoem, eller Karviland som det het i gamle dager. Dette er historien om en ung gutt og etter hvert en ung mann som føler seg kvalt av forventningene hjemme, og som til slutt må bort for ikke å bli gal. Ikke bare for å komme vekk geografisk, men for å få pusterom, for å kunne tenke egne tanker, forme sitt eget språk, bli noe mer enn det bygda har bestemt at han skal være.

Han skriver fram et bygdemiljø som både er gjenkjennelig og fremmed, også for oss som ikke har vokst opp i akkurat dette landskapet. Bedehusmiljøet står sentralt, et miljø der troen ikke bare er personlig overbevisning, men en sosial orden, et system av normer, plikter og usagte regler. Det er et univers der det er utenkelig å snakke om det indre livet, om tvil og uro, om begjær og ambivalens. Alt personlig blir skjøvet til side, og det viktigste er å unngå at «noen får noe på en». Ryktene, blikkene, de stille dommene henger i lufta som en konstant overvåkning.

Hoem er skarp når han beskriver hvordan dette former menneskene rundt ham. Fordi ingen snakker om noe som virkelig betyr noe, blir de bare ansikter, ikke personer. Det ligger en dyp lengsel i teksten etter å bryte gjennom denne overflaten, etter å bli en virkelig person, slik han selv formulerer det. Ikke bare en funksjon i et lokalsamfunn eller en lydig sønn, men et menneske med eget sinn, egne ord og egne valg. Denne lengselen blir også en drivkraft i hele boka, en tidlig spirende idé om at livet må leves annerledes, at språket og litteraturen kan bli en vei ut.

Samtidig er det slående hvordan han skriver om alt dette uten bitterhet. Tvert imot er det en varme i måten han skildrer både menneskene og omgivelsene på. Han ser begrensningene, men også omsorgen, hverdagens slit, verdigheten og fellesskapet. Naturen rundt ham, arbeidet på gården, stillheten, det langsomme livet, alt dette er vevd inn i fortellingen. Hoem viser en forståelse for at dette miljøet ikke bare er undertrykkende, men også bærende for dem som lever der. Det er noe dypt menneskelig i dette blikket, en evne til å holde to tanker samtidig: både kritikk og kjærlighet.

Boka handler derfor ikke bare om en barndom, men også om hvordan et menneske formes i spennet mellom arv og opprør. Om hvordan skam og plikt kan sitte dypt i kroppen lenge etter at man har reist. Og om hvordan det å skrive frem sin egen historie også blir en måte å ta makt over den på. Når Hoem ser tilbake, gjør han det med en distanse som gir rom for refleksjon, men også med en nærhet som gjør at stoffet fortsatt dirrer.

Som fjortenåring reiser han hjemmefra, med en drøm om å bli forfatter. Det er et fysisk brudd, men også et indre brudd. Reisen bort blir et bilde på frigjøringen, men frigjøringen er ikke enkel og ikke fullkommen. Bygda, menneskene, språket og minnene følger ham uansett videre i livet, og det er kanskje også derfor denne teksten føles så sann. Fordi han ikke fornekter det han kommer fra, men bærer det med seg, gransker det, skriver det fram igjen og igjen.

Med fare for å gjenta meg selv hver gang jeg har lest en «ny» Hoem-bok, dette er nok en perle fra Edvard Hoem. Han har en egen evne til å skildre menneskers indre liv med få, presise ord, uten å gjøre det sentimental eller utlevert. Her er både det nære og det allmenne, både en personlig historie og et stykke norsk kultur- og bygdehistorie. For meg er dette barndomsskildringer på sitt beste. Terningkast seks.

Utgitt: 1985
Lydboka innspilt: 2006
Forlag: Fono Forlag (lydbok) / Oktober (papirutgave)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 5 t 50 min.

Edvard Hoem