Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

fredag 24. juli 2020

Sally Rooney: "Samtaler med venner"


En forfatter å merke seg!

Sally Rooney (f. 1991) bor i Dublin og er utdannet i engelsk ved Trinity College. Hun startet på en mastergrad i politikk, uten å fullføre. I stedet fullførte hun en grad i amerikansk litteratur. "Samtaler med venner" (2017) er hennes debutroman, og hun mottok Sunday Times´ pris for årets unge forfatter for sin "fryktesløse, sensuelle roman". Romanen var på listen over årets beste bøker i Sunday Times, Observer, Daily Telegraph, Evening Standard, Vouge og Slate. Boka kom på norsk i 2018. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren og Wikipedia.)

Det var TV-serien "Normal people", som først fanget min interesse for Sally Rooneys forfatterskap. Denne serien er nemlig basert på hennes andre roman, som kom i 2018. Jeg har skrevet litt om min oppfatning av serien i et tidligere blogginnlegg. Boka er ute på norsk med tittelen "Alle andre".

Det kan for øvrig være verdt å merke seg at Sally Rooney har skrevet en rekke noveller, dikt og essays fra 2015 og frem til i dag.

I "Samtaler med venner" består persongalleriet i all hovedsak av fire personer; studievenninnene Frances og Bobbi, og ekteparet Melissa og Nick. Bokas jeg-person er Frances, som er litteraturstudent ved Trinity College i Dublin. Frances og Bobbi har hatt et lesbisk forhold som har tatt slutt. De opptrer med spoken word-poesi sammen. Det er i en slik sammenheng de møter den noe eldre Melissa, som ønsker å lage en sak på dem. Hun inviterer dem hjem på nachspiel, og der treffer de ektemannen hennes, skuespilleren Nick.


"Bobbi og jeg møtte Melissa første gang da vi opptrådte sammen på en poesikveld i byen. Melissa tok bilder av oss utenfor, mens Bobbi røykte og jeg sto brydd med høyre hånd i et fast grep om venstre håndledd, som om jeg var redd for at det skulle stikke av. Melissa hadde et stort, profesjonelt kamera og en kameraveske full av masse forskjellige linser. Hun småpratet og røykte mens hun fotograferte. Hun snakket om opplesningen, og vi snakket om det hun hadde skrevet, som vi hadde fått med oss på nettet. Ved midnatt stengte baren. Da var det begynt å regne, og Melissa sa at vi var velkomne hjem til henne på et glass." (side 9)

Etter dette treffes de fire jevnlig, og de reiser også på ferie sammen. Frances er vant til å komme i skyggen av Bobbi, som ikke bare er usedvanlig pen, men som også har snakketøyet i orden. Selv er hun mer sjenert og skjuler dette bak en tøff maske. Hun er også en del preget av at hun i motsetning til de øvrige kommer fra svært alminnelige kår. Foreldrene er skilt, og faren hennes drikker. 

Nokså tidlig skjer det noe mellom Frances og Nick. De blir tiltrukket av hverandre, og innleder etter hvert et forhold. Frances er vant til å skjule følelsene sine, men dette blir vanskeligere etter som forholdet med Nick får mer dybde og substans. Hun er tøff i trynet, og sliter med mange motstridende følelser. Ikke bare har hun dårlig samvittighet overfor Melissa, men det at hun må holde forholdet til Nick skjult, gjør også noe med vennskapet til Bobbi. 

Jeg kjente igjen fortellerstemmen i denne boka fra "Normal people", og ble i løpet av kort tid svært fenget. Det er denne sårbarheten i kjærligheten når man er ung og ganske uerfaren, som går igjen i begge bøkene. Men mens "Normal people" handler om et forhold mellom to på samme alder, handler "Samtale med venner" om forholdet mellom en ung kvinne på 21 år og en mann i 30-årene. Ikke akkurat revolusjonerende stor aldersforskjell, men når man er 21 år, er dette likevel noe som er merkbart. Og i alle fall når det er tale om utroskap, og om å komme fra ulike sosiale sjikt. Frances er i opposisjon mot det bestående, og det strider egentlig mot hennes prinsipper å omgås folk fra borgerskapet. Et borgerskap hun likevel skal komme til å hige etter anerkjennelse fra - på flere plan. 

Parallelt med Frances` og Nicks kjærlighetsaffære, skjer det også noe mellom Bobbi og Melissa. Der Bobbi er selvsikkerheten selv, er Frances fremdeles på jakt etter hvem hun er eller ønsker å være. Hun er meget bevisst på hvordan hun kan oppfattes, og jobber med sitt personlige uttrykk. Det handler om hva hun sier og hvilke folder hun legger ansiktet i - alt for å fremstå med en personlighet og dybde hun enda ikke har rukket å tilegne seg. Hun er også livredd for at Nick skal forstå at hun faktisk er forelsket i ham, fordi hun tror at dette vil ødelegge det de har sammen. Derfor møter hun ham ikke som det fintfølende mennesket hun faktisk er, men er desto mer avvisende jo nærmere han kommer henne. Til slutt - da hun for alvor trenger noen å dele sitt sårbare jeg med - er det nesten slik at hun faller for eget grep. Men bare nesten ... 

Det som gjør denne romanen så god, er flere ting. Det ene er handlingen, som har flere lag og som også overrasker gang på gang. Rooney har stor psykologisk innsikt i hva det vil si å være ung og sårbar. Det handler ikke bare om kjærlighet, men også om sosial bakgrunn og hvordan dette preger en ung fremadstormende poet. I motsetning til dem hun omgås, er hun i konstant pengeknipe. Faren hennes sender henne penger hver måned, men plutselig kommer det ikke mer. I perioder har hun ikke penger til mat. Frances sjokkeres over skitten og søppelet som preger farens hjem de få gangene hun stikker innom, og er vitne til at livet hans beveger seg i en nedadgående spiral. Det andre er det rent språklige. Rooney har en elegant språkføring og hun tegner et svært troverdig bilde av miljøene som hovedpersonen Frances og venninnen Bobbi frekventerer. Dialogene er rett og slett eminente! Tilsvarende gjelder Frances´ indre dialoger med seg selv. I det ene øyeblikket følte jeg for å le - i det neste for å gråte. Og det uten at forfatteren trykker på noen av de vanlige "tåreperse-knappene". Jeg er meget imponert over at Sally Rooney skrev denne romanen i en alder av 26 år. Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Dette er virkelig et forfatterskap man bør merke seg! 

Utgitt på engelsk: 2017
Originaltittel: Conversations with friends
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 326
ISBN:
978-82-02-62227-5
Jeg har kjøpt boka selv. 

tirsdag 21. juli 2020

Rundtur i Irland og Nord-Irland juni 2019

James Joyce (f. 1882 d. 1941)

I disse coronatider må vi nøye oss med å se tilbake på tidligere utenlandsturer ...

I siste halvdel av juni 2019 foretok mannen min og jeg en rundtur i Irland. Denne rundturen omfattet også en tur innom Nord-Irland. Vi rakk ikke alt vi hadde lyst til å se på denne turen, men det betyr bare at vi må tilbake flere ganger. I dette blogginnlegget skriver jeg om noen av stedene vi besøkte; Dublin, Belfast, Bushmills, Galway, Cork, Kilkenny - bare for å nevne noe. Jeg håper at dette kan inspirere mine lesere til å vurdere dette landet som et feriemål. Landet har nemlig det meste!


Alle bilder i dette innlegget er det jeg som har tatt. 

Sjarmerende nisje-butikker

Vi startet ferien vår i Dublin, og det var også her vi endte turen. Dublin fikk mye oppmerksomhet fra vår side, fordi vi bare elsket denne byen fra første stund. Et par måneder tidligere hadde jeg vært på en snarvisitt i Dublin i forbindelse med jobb, så jeg hadde en viss idé om hva vi burde prioritere. Vi valgte også å reise tilbake til Dublin i oktober samme år. Det sier noe om hvor betatt vi ble av byen. 

På matturen vår fikk vi smake på mye godt

Noe av det første vi gjorde var å melde oss på en Irish Food Walking Tour. Vi fikk en veldig flink guide, og gruppen vår besto kun av oss to og en til. Det gjorde at atmosfæren ble intim, at praten gikk lett og at vi fikk god kontakt med dem vi møtte på de ulike "postene". Vi smakte oster, skinker, smørbrød, typiske irske spesialiteter, viner, whiskey osv. Denne turen ga oss mye! Selv om vi bare fikk noen smakebiter her og der, trengte vi ikke å spise lunch den dagen. 

God stemning!

Dublin er fremfor alt kjent for sine fantastiske puber, og da spesielt de verneverdige victorianske pubene. Vi googlet frem en liste over de mest kjente, og gikk inn for å få med oss de aller fleste. De irske pubene har en stemning du bare ikke finner noen andre steder. Og jeg som tenkte at irsk Guiness kun var for spesielt interesserte og i alle fall ikke et dame-øl, tok feil. Dette ølet ble en favoritt! 

Whiskey-smaking var også en del av mat-turen

Jeg trodde dessuten at det bare var peatede skotske whiskyer for meg. Også der tok jeg feil. De irske whiskeyene er bare annerledes. (I Skottland snakker de om whisky - i Irland om whiskey.) De holder topp kvalitet og er riktig gode. Underveis på turen vår besøkte vi noen destillerier og var med på noen smakinger. Dette kommer jeg tilbake til.

Turistmagneten Temple Bar

Det hører selvsagt med å "forville" seg ned i Temple Bar-distriktet når man er i Dublin. Jada, det er en turistfelle, men en svært hyggelig turistfelle! Og selv om både ølet og drinkene er mye dyrere her enn ellers i Dublin, er prisene likevel hyggelige sammenlignet med hva vi er vant med i Norge. 


Etter et par dager i Dublin, kjørte vi opp til Belfast i Nord-Irland. Å oppleve Belfast har alltid vært en drøm, helt siden jeg var i tenårene og IRA var på sitt mest aktive. Den gangen var ungdomslitteraturen preget av konflikten mellom katolikker og protestanter, og for meg var det bare helt utrolig at noen kunne leve med en konstant trussel på liv og død nær Norge. Nå er heldigvis "The Troubles", som disse årene i dag kalles, et tilbakelagt stadium, men minnene om all uretten som skjedde, lever fremdeles blant de eldre i denne delen av Storbritannia. 

Inne på St. Georges Market i Belfast 

Noe av det første vi gjorde da vi kom til Belfast, var å besøke St. Georges Market. Det var et veldig hyggelig sted å være. Butikkene inne i markedshallen var en miks av alt - fra antikvitets- og brukthandler til brukskunst og matservering. Vi koste oss med å gå rundt og smake.


På forhånd hadde vi hørt om Black Cab-turene i Belfast. Min påstand er at det er et "must" å få med seg dette på en Belfast-tur, fordi du her får høre om "The Troubles", som er en vesentlig del av byens historie. Regn med at du ikke får med deg alt sjåføren forteller, fordi dialekten gjør det vanskelig å forstå alle ordene. Du får uansett med deg det vesentligste.

Mannen min og guiden vår.  

Historiene gjør inntrykk! Heldigvis fikk vi en sjåfør/guide med et optimistisk fremtidssyn. Han fortalte at positive ting skjer - særlig blant de yngre. De vil samarbeide, og vennskap mellom katolikker og protestanter er helt vanlig i dag. I hans ungdomstid var dette nærmest utenkelig. 

Store deler av Belfast har minnesmerker som dette - som en påminnelse om det som har vært.
Likevel er det mulig å se ganske mange tegn til en noe segregert by selv i dag. Vi merket det da vi kjørte gjennom ulike deler av byen. 

Piggtrådgjerde skiller katolsk og protestantisk boligområde ...

Ikke bare så vi at protestantene har bedre boforhold og åpenbart bedre økonomi, men det var lite av blandede boforhold. Og når det ble for tett, var områdene separert med høye gjerder. En gang var dette kanskje nødvendig, men i dag ... ?

En pub i Belfast

Belfast har ikke så mange puber som Dublin, kanskje av den enkle grunn at turismen ikke har rukket å gjøre et skikkelig inntog i byen? Men på de pubene byen har, er det stemning!

Titanic-museet i Belfast 

Vi tok også turen innom Titanic-museet mens vi var i Belfast. Dette museet åpnet i 2012, og har alt man kan forvente av et moderne museum. Med dette mener jeg høyteknologi. Passasjerskipet Titanic ble bygget i Belfast, og det kolliderte som kjent med et isfjell på sin jomfrutur over til Amerika i 1912. Skipet skulle ikke synke, men det gjorde det. I museet kan du oppleve absolutt alt - fra byggingen av skipet til ferdigstillelse. Her kan du besøke alle dekkene virtuelt, enkelte av de luksuriøse salongene er utstilt i museet, og du kan se video fra funnet av skipsvraket. Gå ikke glipp av dette museet dersom du skulle være i Belfast!

Titanic er funnet på havets bunn

Da vi forlot Belfast og satte kursen nordover mot destilleriet Bushmills, passerte vi noen interessante steder hvor vi valgte å stoppe. 

En magisk skog (Dark Hedges)

Som denne spesielle skogen, Dark Hedges, som har blitt berømt fordi den er blitt benyttet som lokasjon i Game of Thrones. På dette tidspunktet hadde verken mannen min eller jeg sett denne TV-serien, men det gjorde vi noe med da vi kom hjem fra ferie. Jeg tror nok at vi hadde vært mer opptatt av flere av film-lokasjonene dersom vi hadde sett serien tidligere. Det var nemlig mange skilt til slike lokasjoner i denne delen av Nord-Irland.

Giant´s Causeway

Et annet sted vi stoppet var ved Giant´s Causeway. Det er et fascinerende sted, hvor du finner fjell og klipper bestående av polygone - som regel sekskantede - basaltsøyler. Dette er et resultat av et underjordisk vulkanutbrudd for 60 millioner år siden. Noe tilsvarende finnes også på Island og i Skottland. I følge et irsk sagn skal en kjempe ha laget en bro over til Skottland av disse steinene. 

Bushmills Distillery  

Ett av målene våre for turen til Nord-Irland var å besøke Bushmills Distillery og få med oss både en omvisning og en smaking. Det fikk vi til - uten at det var nødvendig å bestille billetter på forhånd. Det var på denne turen vi skulle oppdage en fin whiskey-favoritt, nemlig Blackbush. Det er en ganske rimelig whiskey, men hvor man får mye igjen for pengene. Vanligvis er vår erfaring at det fortrinnsvis er de dyre whiskyene som er gode ... Denne whiskyen har derfor fulgt oss siden. For øvrig må jeg legge til at omvisningen var temmelig tam. Vi fikk heller ikke lov til å ta bilder under omvisningen, angivelig fordi dette kunne antenne brann ... Vi har vært på mange destilleri-besøk i Skottland, men aldri hørt på maken ... 

Denne sto i restauranten, så den fikk vi lov til å fotografere

Før vi la turen tilbake til Irland og kystbyen Galway, dro vi innom byen Londonderry. Egentlig en ganske uinteressant og kjedelig by, fant vi ut - med noen få lyspunkter. 

Limerick

Det spørs jo selvsagt med hvilke øyne man ser ... 

En mann i Limerick

For øvrig var inntrykket vårt av denne byen at det kanskje ikke sto så bra til økonomisk. Vi så det på butikkene, vareutvalget og klærne folk gikk i. Stedet står nok heller ikke på listen over landets turistmagneter, og dette preger inntektsgrunnlaget. 



Det Londonderry i Nord-Irland manglet av sjarme, tok derimot Galway i Irland igjen - og vel så det! Her likte vi oss fra første stund! Selvsagt hadde det mye å si at gatemusikanter av høy kvalitet underholdt på nesten et hvert gatehjørne. Den gæliske folkemusikken skaper høy stemning! Her bestemte vi oss for å bli et par dager, og dagen etter ankomst dro vi ut til Aran-øyene

Inish Maan

Vi bommet nok i forhold til hvilken av Aran-øyene vi burde ha reist til, for vi valgte Inishmaan, og ikke den mest turistifiserte og største øya. Men ok - vi fikk i alle fall en meget unik opplevelse, for maken til øy har vi aldri vært på! Vi hadde for øvrig en fin sjåfør og guide med oss på rundturen, og han fortalte oss om livet på øya. 

Guiden vår og mannen min

Fra øyas høyeste topp var det steingjerder så langt øyet rakk. Forklaringen på alle steingjerdene var at dette måtte til for å beskytte jorda mot vær og vind. Ellers hadde den blåst på havet for et godt ord. 

Steingjerde på Inish Maan

Det var faktisk også en pub på øya, og den måtte vi selvsagt innom før vi reiste tilbake til fastlandet med båt. 

Det lille som var av bebyggelse på øya var idyllisk og flott.

Galway er full av butikker som selger de lekreste strikkeplagg man noen gang har sett! Det er avanserte flettemønstre i fine og glade farger, og det går i gensere, luer, sjal, kofter, votter, skjerf - ja, hva du måtte ønske! Og for en strikkeglad dame som meg var det også mulig å få tak i garn. Skjønt ikke mye som jeg kanskje hadde trodd på forhånd ... 

Galway

Forklaringen var rett og slett at det ikke er mange år siden alle kvinner måtte strikke for å få endene til å møtes rent og økonomisk. Sånn var det jo også i Norge for noen ti-talls år siden. Interessen for å strikke lekre plagg som ingen egentlig trenger, men som er kos og gøy og fint å ha, har så smått begynt å øke også her. Det mest spennende garnet fant jeg i Dublin. 

Strikkebutikker i mengder!

Med mange butikker som bugnet av strikkevarer, var det ikke til å komme forbi at pengene fikk bein å gå på. Det var jo så utrolig mye lekkert å velge i! 

Limerick

Vi gjorde et kort stopp i byen Limerick, som ikke gjorde noe sterkt inntrykk på oss. Jeg syntes imidlertid at det var ok å stikke innom når vi først var i nærheten. Mitt forhold til Limerick har jeg gjennom bøkene til Frank McCourt og spesielt hans selvbiografiske bok "På det syvende trinn" eller "Angela`s Ashes" som er originaltittelen. Det var ikke mye å se i LImerick, så vi dro raskt videre til Cork. 

Sjarmerende Cork

Ikke bare er Cork en skjønn liten by, men den har også en attraksjon som vi hadde sett frem til; Jameson Distillery Midleton

En herlig liten sidegate i Cork.

På dette destilleriet fikk vi en flott omvisning - mye mer spennende enn på Bushmill - og vi fikk smake på virkelig god whiskey! Ingen forbød oss å ta bilder under omvisningen, og vi fikk se alt. Spennende var det også å lære mer om forskjellene mellom irsk og skotsk whiskey/whisky. I all hovedsak handler dette om at den skotske whiskyen destilleres to ganger, mens det irske whiskeyen destilleres tre ganger. Irene er svært opptatt av renhet i sine produkter. Dessuten er det ulike regler for hva man kan lage whiskey av. I Irland er det lov å lage whiskey av mais, og når dette er gjort, vil man kjenne at whiskeyen er søtere på smaken enn hva andre produkter som er gjæret på bygg er. Det er faktisk ganske godt! Og som om det ikke var nok, så har irene ikke så strenge regler for hvilke fat whiskeyen kan lagres på. I Skottland er det kun bourbon- og sherryfat som er tillatt. Et problem er at det er færre og færre som drikker sherry i verden, og at tilgangen på bourbon-fat er begrenset. Så sånn sett har irene en fordel, siden deres regler er mer fleksible. 

Fra smakingen


Midleton-whiskey er en dyr affære, men for noen utsøkte smaker! Denne whiskeyen var det virkelig klasse over! 

Hele stedet var som hentet ut av en fengende turistbrosjyre


Etter en natt i Cork, dro vi videre til Kilkenny - også dette en meget sjarmerende liten by! 

Kilkenny


Hva gjør man i en by som Kilkenny? Jo - først og fremst så må man selvsagt smake på Kilkenny! Siden mannen min kjørte, ble denne gleden udelt min. Ellers var det en del spennende butikker i sentrumsgatene - av den typen det definitivt ikke går tretten på dusinet av. Det var mulig å gjøre noen gode kjøp her og der. Prisene var det faktisk lite å si på. 

Fargerike paraplyer i en sidegate


Deretter valgte vi å reise tilbake til Dublin og avslutte vår rundreise med de siste dagene her. 

Grafton Street i hjertet av Dublin


Grafton Street ligger midt i Dublin sentrum og regnes som shoppinggate nr. 1 i byen. Dette er en koselig gågate der det alltid er mye liv og røre. Gatemusikantene som opptrer her holder høy kvalitet, slik jeg har erfart dette. 



Statuen av Molly Malone er noe man bare få med seg på en Dublin-tur! (Følg lenken og les om henne!) 

The Last Bookshop, Dublin


Dublin har det meste, og vi ble utrolig glad i denne byen! Det hører selvsagt med å ta turen innom Guiness, lære seg å tappe en Guiness selv - og få papirer på det! - og delta på omvisning og smaking på Teeling Distillery

This is Knit, Dublins beste strikkebutikk!


Jeg fant tre strikkebutikker i Dublin, men den gjeveste av dem alle var uten tvil This is Knit! Hvor mye garn jeg har båret ut av denne butikken på mine Dublinturer ... Det er ikke rent lite! Servicen er upåklagelig, og det er moro å være her! 

De lekreste strikkeplagg


Også i Dublin bugner det av de lekreste strikkeplagg i butikkene! Her har man sansen for elegante snitt og avanserte strikkemønstre! Det meste er nok maskinstrikket, men min vurdering er at plaggene holder god kvalitet. 

Devitt´s, en av Dublins verneverdige Victorianske puber


Vi oppsøkte flere av de verneverdige victorianske pubene, og fant den ene sjarmbomben etter den andre. 

Doheny & Nesbitt, en av Dublins verneverdige Victorianske puber

Det var det vi rakk på denne rundtturen, som vi brukte 10-11 dager på. Blant annet skulle vi gjerne ha kjørt Ring of Kerry og tatt turen innom Dingle, og vi skulle selvsagt ha besøkt Trinity College. Sistnevnte besøkte vi på en Dublin-tur senere samme år.

Jeg har ikke nevnt noe om maten vi spiste underveis. Det ville ha krevd et helt eget innlegg. Jeg kan imidlertid nevne at det gikk svært mye i sjømat - i alle varianter. Dessuten forelsket vi oss i en liten kinesisk restaurant i en sidegate til Grafton Street, hvor de hadde dim sum. Servicen var i grunnen elendig, men maten ... den var verdt det!

Jeg håper at corona-utfordringene verden står overfor, letner etter hvert, slik at det er mulig å reise igjen! I så fall står en ny Irland-tur høyt på ønskelisten! Vi må jo få med oss Ring of Kerry!

Teeling Distillery i Dublin

torsdag 16. juli 2020

TV-serier i coronaens tid



Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg våger å påstå at aldri har mange mennesker sittet foran TV-skjermene sine - kveld etter kveld - i tiden etter at Norge stengte ned rundt midten av mars i år. For hva skulle vi finne på når det ikke var mulig å treffe venner og familie, gå ut og spise, gå på kulturarrangementer som kino, teater og konserter, reise på ferie eller for den sakens skyld på hytta? Jeg tror også at hele situasjonen var så pass skremmende til å begynne med at de fleste manglet den roen man trenger oppe i hodet sitt for å klare å konsentrere seg om å lese en bok. Vi hadde mer enn nok med å venne oss til å jobbe hjemmefra og få hverdagen til å gå rundt på et vis. Da var det veldig greit med alle disse TV-seriene, som det florerer av på NRK, Sumo, Netflix, HBO, Viaplay og deres like. 

I dette innlegget skriver jeg om de fem beste TV-seriene mannen min og jeg valgte å se. Jeg misliker sterkt å se middelmådige filmer, og enda mer misliker jeg å se middelmådige TV-serier. Jeg gir fort opp en serie dersom den ikke fenger etter 2-3 episoder. Dersom jeg først er fenget kan jeg derimot holde ut ganske lange partier som ikke er 100 % topp, ganske enkelt fordi jeg har knyttet meg til persongalleriet og har et sterkt ønske om å finne ut hvordan det går.

Le Bureau


TV-serien Le Bureau har gått på NRK i flere år, men av en eller annen grunn fikk jeg bare aldri sett den. I påsken begynte mannen min og jeg på sesong 1, og vi ble akkurat ferdig med sesong 4 da sesong 5 ble sendt på NRK etter påske.

Dette er virkelig en av de aller, aller beste TV-seriene jeg har sett i hele mitt liv! Sesong 1 er riktignok litt treg i starten, for det er et stort persongalleri som skal på plass før handlingen for alvor kan komme i gang. Mitt råd er derfor: hold ut i noen episoder dersom du synes det kan bli vel tregt, for serien tar så ettertrykkelig av etter hvert at du garantert blir like hektet som jeg ble. I alle fall dersom du har sansen for etterretnings-filmer med storpolitikk.

Denne serien tar opp i seg mye av det som har skjedd i Midtøsten, med IS, kontraspionasje, USA og Russland, viktige handelsforbindelser mellom øst og vest osv. Den er mao. svært dagsaktuell. I tillegg blir man knyttet til personene. Her er det dessuten både kjærlighet og svik, misforståelser som står i kø og historier som griper inn i hverandre på finurlig vis. Serien har det meste!

Du som fremdeles ikke har sett denne serien: her har du virkelig en godbit du kan kose deg med - lenge!


Normal People


Er det i det hele tatt noen som fremdeles ikke har fått med seg denne skjønne TV-serien? Serien i 12 episoder har gått på NRK, og episodene er ganske korte (ca. en halv time). Den er basert på Sally Rooneys roman med samme navn.

Hva er det egentlig med denne serien som fenger så fullstendig, og som får voksne folk til å sitte i sofaene sine og grine? Jeg tror det er fordi det er noe gjenkjennelig i den, som de fleste forbinder et eller annet med. Alle har en eller annen gang vært forelsket og kjent på sårbarheten i dette, gått på noen smeller, vært ulykkelig, hatt kjærlighetssorg. Ellers har man ganske enkelt ikke levd. 

Nå er riktignok kjærlighetshistorien vi får innblikk i noe spesiell. En av de mest populære guttene på skolen innleder et seksuelt forhold med outsideren, jenta som ikke er populær. Han kommer fra den lavere middelklassen, mens hun definitivt tilhører overklassen. Forholdet holdes hemmelig. Så flytter de begge til Dublin for å studere. Plutselig er rollene endret. Hun er populær og i vinden, han er sjenert og forsagt. Er det håp for dem? Og hvor dypt stikker kjærligheten? Det er en meget broket og kronglete vei frem til dette vi følger gjennom serien, og det handler om håp og fortvilelse. I tillegg er det mange andre bunner i historien. Det handler om klassereise, om å komme fra et lite miljø til et storbymiljø der man fort kan forsvinne i mengden, det handler om å være student og å ha flyttet hjemmefra for første gang, om ensomhet, depresjon, om venner og om tilhørighet. Og om opplevelsen av ikke å høre helt til der man har kommet, og heller ikke på hjemstedet man forlot.

Den som ikke blir berørt av denne TV-serien, har et hjerte av stål!


Outlander


Outlander har så langt kommet i fem sesonger, og for dem som ønsker å få med seg siste nytt, har det vært på Viaplay man har kunnet følge serien. For alt jeg vet kan det hende at den siste sesongen nå er tilgjengelig på Netflix.

Jeg oppdaget for alvor denne TV-serien for to år siden, og har siden vært en trofast fan, selv om jeg må innrømme at de første sesongene var best. Men så har jeg blitt så inderlig glad i personene i serien, og i særdeleshet i Jamie og Claire.

En grunnleggende premiss for å like denne serien er at man må akseptere at det er mulig å ta på noen steiner, og bevege seg frem og tilbake i tid. Nærmere bestemt fra 1960-tallet og 200 år tilbake i tid. I de to første sesongene følger vi Jamie og Claire i Skottland, mens de i tredje sesong blant annet er i Paris og i de to siste sesongen i den nye verden (Amerika). Styrken ved serien er at vi kommer tett på korrekte historiske hendelser. Vi får også innblikk i hvor brutalt livet har vært opp gjennom tidene. Og så er det dette spesielle kjærlighetsforholdet mellom de to, som er ekstra krydder i serien. Det er vakkert og fint, fylt av både lidenskap og spenning. Men jo - serien har fallert noe med tiden ... Jeg klarer likevel ikke å la være å følge den.


Peaky Blinders


Jeg må innrømme at jeg lenge vegret meg for å starte opp på en helt ny TV-serie som det allerede lå ute fem sesonger på hos Netflix. Det er jo noe med hva man velger å bruke tiden sin på ... Nå skal det sies at hver sesong inneholder seks episoder, så det går i grunnen ganske raskt å komme fra den ene sesongen til den neste.

Jeg tror det var fordi mannen min og jeg ikke fant noe annet av interesse at vi begynte å se den. Og joda, her ble vi igjen hektet. De første episodene, hvor vi følger den kriminelle gjengen Peaky Blinders, som herjet i Birmingham på 1920-tallet, er besnærende. Tidskoloritten, kostymene, tidsånden ... interessant å få innblikk i! Det paradoksale er jo at vi etter hvert ønsker at de skal lykkes. Særlig i krigen med de øvrige kriminelle gjengene, som også herjet på den tiden og som ville ha en del av kaka. Etter sesong tre synes jeg likevel at serien dalte noe. Kanskje var det fraværet av kjærlighet (noen dør jo underveis) og den økende volden som gjorde at jeg ikke var fullt så hektet lenger? Skuespillerprestasjonene er for øvrig meget gode, og Cillian Murphy i rollen som gjenglederen, er ganske enkelt fantastisk!


Fauda


Mannen min og jeg så de to første sesongene av Fauda Netflix for et par år siden. Dette er en israelsk TV-produksjon, og serien handler om Israel-Palestina-konflikten. Min påstand er at serien er ganske balansert, og også får frem hvilke lidelser palestinerne gjennomgår i denne konflikten. Det er mye hat på begge sider, og jeg advarer sarte sjeler: her er det mange gruoppvekkende scener.

Serien er meget realistisk, og den har så høy spenningsfaktor at det nesten er umulig å la være å se enda en episode når man først er i gang. For oss ble det sånn at vi måtte avslutte midt i en episode for i det hele tatt å få lagt oss om kveldene.

I alle fall - i vår kom tredje sesong i serien. Den har vi ventet på en stund. Denne sesongen er også god, men jeg ble en smule skuffet over at Netflix har valgt å dubbe den på engelsk. Det ga en del av dialogene et noe kunstig preg.

Uansett - dette er en serie jeg anbefaler sterkt for alle som interesserer seg for denne spesielle konflikten, og også for alle som vil vite litt mer om hva det egentlig handler om.

----------------------------------------------

Jeg har sett flere TV-serier enn dette, men disse fem er 
altså dem jeg har ønsket å fremheve spesielt.

Dersom du har tips om serier du mener jeg bør titte nærmere på, kan du skrive dette i kommentarfeltet. 

onsdag 15. juli 2020

Edward W. Said: "Freud og det fremmede"


Sigmund Freud og Edward W. Said

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om "Kultur og motstand", der David Barsamians intervjuer med Edward W. Said i årene 1999-2003 er samlet. I denne boka fortalte Said at han skulle holde sin Freud Memorial Lecture i Wien i 2000. Dette skulle inngå i feiringen av Drømmetydnings hundreårsjubileum, men selve arrangementet faller hvert år på Freuds fødselsdag. Ett år før ble imidlertid foredraget avlyst, angivelig på grunn av den politiske konflikten i Midtøsten. Arrangementet gikk for øvrig som planlagt, men da uten palestineren Edward W. Saids foredrag om jøden Freud. Det viste seg senere at arrangøren av frykt for ikke å få sponsorinntekter til en utstilling i Tel Aviv, avlyste Saids foredrag. Noen satt med andre ord og trakk i trådene i bakgrunnen. 

Said ble senere invitert til å holde foredraget på Freud-museet i London i stedet, og jeg har også forstått det slik at han har blitt invitert flere steder med dette foredraget. I boka "Freud og det fremmede" kan vi lese hele foredraget. I tillegg får vi mer - bl.a. et forord av Finn Skårderud.

Men først litt om forfatteren. Edward W. Said (f. 1935 - d. 2003) var altså palestiner, men han levde mesteparten av sitt liv i USA. Her var han på slutten av sitt liv litteraturprofessor ved Columbia University. Said døde av leukemi i 2003, etter et ganske langvarig sykdomsforløp, som heldigvis ikke forhindret ham i fortsatt å gjøre seg gjeldende som en av de mest innflytelsesrike litteratur- og kulturkritikere i verden. Han er spesielt kjent for to ting: sin bok "Orientalismen" og for sitt engasjement i Israel-Palestina-konflikten. 

Sigmund Freud (f. 1856 - d. 1939) var en østerriksk nevrolog og psykiater. Han var av jødisk herkomst, og anses som grunnleggeren av psykoanalysen. Teorien vektlegger betydningen av det ubevisste sjelslivet og erfaringer i barndommen som årsak til hvordan mennesket utvikler sin psyke.

"Freud og det fremmede" er en tynn liten flis av en bok, men som Finn Skårderud skriver i forordet på side 15: "Boken er rask å lese, men langsommere å ta inn." Skårderuds innledning finnes i boka fra side 7  til 17, mens Saids foredrag finnes fra side 19 til 64. Bakerst i boka er det et innlegg fra Christopher Bollas fra side 65 til 68, og en kommentar til Edward Said fra den jødiske psykoanalytikeren Jaqueline Rose fra side 69 til 84.

"Du holder i en meget original bok. Palestineren Edward W. Said går til jøden Sigmund Freud for å får hjelp til å redde sitt eget folk. Denne briljante teksten - opprinnelig et foredrag på Freud-museet i London - ble noe av det siste Said skrev. Den tar sitt utgangspunkt i noe av det aller siste den kreftsyke Freud skrev, Moses og monoteismen (dyrking av en gud - min anm.). Freud hadde et mildt sagt sammensatt - "et håpløst uløst" - forhold til sin egen jødiske bakgrunn. Said griper fatt i nettopp dette, og stiller et klokt spørsmål om hvordan det kan komme noe godt ut av splittet identitet? Said ønsker å løfte denne erfaringen til noe som skaper et rikere bilde. Said er overbevist om at den fragmenterte erfaringen er et spor som må forfølges, et faktum som absolutt bør løftes opp og dyrkes, om Midtøsten noen gang skal finne fred." (side 7)

Der Said karakteriserer Freud som en ikke-jøde, mener Skårderud at Said ikke bare var et palestinsk ikon, men at det er fristende å tenke på ham som en ikke-palestiner. 

Denne lille boka har høy sitatfaktor, og det er fristende å gi seg i kast med å dechiffrere den fullstendig og sitere fra den - side opp og side ned - men det skal jeg ikke gjøre. Noen sitater må jeg imidlertid ta med, for at det skal være mulig å forstå litt av hva Said tar for seg i sitt Freud-foredrag.

"Freud var et utmerket eksempel på en tenker som betraktet sitt vitenskapelige arbeid som en form for  arkeologisk utgravning av den begravde, glemte, undertrykte og fornektede fortiden. Schliemann var et forbilde for ham, og det var ikke uten grunn. Freud utforsket sinnet, men han brukte også tid på å utfordre og nyorientere seg filosofisk innenfor etablert geografi og genealogi. På den måten er han selv velegnet for gjenlesning i ulike sammenhenger. Hans verker handler nettopp om hvordan våre liv gjennom erindring, undersøkelse og refleksjon medfører evig strukturering og omstrukturering, i både individuell og kollektiv forstand. Vi er forskjellige lesere fra forskjellige perioder av historien med forskjellig kulturell bakgrunn, men vi bør fortsatt ta utfordringen på samme måte når vi leser Freud. Det er en bekreftelse på at hans verker evner å bringe fram nye tanker og belyse situasjoner han selv aldri kunne drømt om." (side 33-34)

Nettopp dette sitatet favner svært mye, tenker jeg. Det sier noe om at alle tekster er dynamiske og formes av hvordan hver enkelt leser til enhver tid er med på å gi disse tekstene nytt liv - langt utover hva forfatteren selv så for seg. Det er også dette som skiller gode tekster fra dårlige tekster. Gode tekster gir plass til leseren, dårlige lesere gir kun plass til skribenten. Der alt fortelles og intet åpnes opp for leseren. "Don`t tell. Show!" som det ofte rådes til på skrivekursene som er så i vinden for tiden. Viktigheten av at det også finnes åpne rom der leseren selv kan fylle ut for å forme sin opplevelse av teksten ... 

Freud var selv ateist, og han ga egypterne æren for oppfinnelsen av monoteismen. Men selv om monoteismen opprinnelig var fra Egypt, mener han likevel at den historisk har tilhørt jødene. 

"Til tross for at han sier at monoteismen ikke slo røtter i Egypt, må han ha vært fullt klar over a monoteismen kom tilbake til Egypt. Først i form av primitiv kristendom (som det fortsatt finnes rester av i dag, i den koptiske kirken) og siden gjennom islam, noe han kort kommer inn på senere i teksten. Nyere egyptologiske undersøkelser viser omfattende spor i monoteisme lenge før Akhnatons tid. Dette antyder at Egypts rolle i å utvikle dyrkingen av én gud er langt viktigere enn vi hittil har trodd. Yerushalmi er mye ivrigere enn Freud etter å skrape vekk alle spor av monoteisme i Egypt etter Akhnatons død, og han bebuder at det var jødenes oppfinnsomhet som førte til at religionen ble utviklet langt utover egypternes forestillingsevne." (side 40-41)

Samtidig understreker Said at Freud er mer kompleks og kanskje også selvimotsigende. Blant annet mener Freud at jødene skal ha æren for at soldyrkingen forsvant, samtidig som han understreker at omskjæring var en egyptisk skikk og ikke en hebraisk skikk.

Freud mente at jøder alltid har tiltrukket seg populistisk hat, og at "årsaken ikke alltid har vært like godt fundert som beskyldningen om at jødene drepte Jesus." En av hovedgrunnene til antisemittismen er i følge Freud at jøder er ansett som fremmedelementer og at de er annerledes enn andre. Samtidig har jødene en enorm evne til å tilpasse seg, og der de får lov til å slå seg ned, "gir de verdifulle bidrag til sivilisasjonene omkring seg". (side 46 og 47

Alle som bodde i land i det østlige Middelhavet, var etterkommere av ulike semittiske stammer. De levde i en fredelig sameksistens. Da Israel ble etablert som en jødisk stat i 1948, ble folkene som bodde der på nytt delt inn i forskjellige raser og folk. Saids betegner dette som en krampaktig gjeninnføring av kategorier som tidligere hadde vist seg å være destruktive. Mens det i Israel fortrinnsvis bodde europeere etter at palestinerne stort sett ble forvist, synes det viktigste å være å holde ikke-europeiske folk unna så lenge som mulig. De bibelske stedene som tidligere var befolket av forskjellige nasjoner og raser, var blitt fremmede og ble tvunget i eksil. Araberne slo seg sammen og har siden kjempet det Said kaller en global kamp mot kolonialismen. 

"Jeg tviler på at Freud forestilte seg at han ville få ikke-europeiske lesere. Eller at han, som ledd i kampen om Palestina, ville få palestinske lesere. Men han fikk det. Og han har det fortsatt. ... Israel ble grunnlagt i et ikke-europeisk område på grunn av den særegne europeiske antisemittismen. Det førte til at den jødiske identiteten ble politisk etablert i en stat som foretok helt spesifikke juridiske og politiske grep for å utestenge alt ikke-jødisk fra denne identiteten. Fordi Israel definerte seg som en stat av og for det jødiske folk, kunne landet tillate seg å gi immigrasjons- og eiendomsrett kun til jøder, selv om det førte til at rettighetene til tidligere og nåværende ikke-jødiske innbyggere ble krenket og avskaffet til fordel for dem som kom sist. De palestinerne som bodde i Palestina før 1948, kan verken komme tilbake (aktuelt i flyktningenes tilfelle), eller få tilgang til landområder, slik jødene kan. Dette er ikke i tråd med Freuds ånd når han provoserende minner om at jødenes grunnlegger ikke var jøde, og at jødedommen startet i kjølvannet av en egyptisk, ikke-jødisk monoteisme. Freud åpner den jødiske identiteten mot en ikke-jødisk bakgrunn, men den blir uthult, fortrengt og til og med opphevet av den israelske lovgivningen. Det offisielle Israel har så og si utvisket de komplekse lagene i fortiden." (side 52-53)

Det som står i fortsettelsen er like interessant, men jeg kan ikke like godt skrive av hele boka. Derimot oppfordrer jeg den interesserte leser til å lese boka selv. Den er tankevekkende og gjør noe med deg som leser. Så er det selvsagt ikke sikkert at alle leser Freud på samme måte som Edward W. Said, men det er uansett verdt å merke seg at han langt på vei får støtte for sine synspunkter av den jødiske psykoanalytikeren Jaqueline Rose i hennes kommentar til Saids foredrag. 

Jaqueline Rose mener at vi har urealistiske forventninger til hvordan traumatiserte mennesker vil oppføre seg. Den vanligste reaksjonen på traumer er nemlig å gjenta dem. Hun tror Freud som jøde var revet mellom følelsen av å tilhøre og ikke tilhøre, mellom jøden som en evig fremmed og jøden som ville tilhøre nasjonenes verden og som ønsket - frivillig eller ikke - å komme hje. (side 82-83). For øvrig mener hun at det å avlyse Saids foredrag den gangen "av politiske grunner", for henne fortoner seg som en trist kommentar til det hele. "Publikum gikk glipp av noe, for å si det forsiktig." (side 84) Hun ønsket at noen av vertene fra den gangen hadde hørt Said denne gangen. 

Jeg håper at jeg gjennom dette innlegget har skapt interesse hos noen av mine lesere for å studere denne lille boka om Freud og Said nærmere. Boka er velegnet for flere lesninger, for den er krevende og ikke helt enkel å ta til seg, selv om det er tale om en tynn liten flis. Boka er uhyre interessant!

Utgitt på engelsk: 2003
Originaltittel: Freud and the non-european
Utgitt på norsk: 2004
Forlag: Cappelen 
Oversatt: Stian og Marit O. Bromark
Antall sider: 89
ISBN: 82-02-23695-9
Jeg har kjøpt boka selv

tirsdag 14. juli 2020

Ivica Dikić: "Beara"

Viktig bok om folkemordet i Srebrenica

Ivica Dikić (eller Ivica Đikić som navnet skrives) (født 1977) er en prisbelønt bosnisk-kroatisk forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 2003 med romanen "Cirkus Columbia", som senere ble filmatisert. "Beara" er hans tredje roman. 

Jeg har lenge ventet på at det skal komme mer litteratur og filmer om krigen i Jugoslavia på 1990-tallet. Det har forundret meg stort at det har vært så lite å finne. For noen år siden så jeg filmen "As If I´m Not There" som handler om utbruddet av krigen, og jeg har lest Slavenca Drakulic´s bok "Ikke en flue fortred" (2004) som handler om rettsoppgjøret etter krigen. Jeg kom også over Anita Rakidzijas bok "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom" (2009) på en ferietur i Dubrovnik. Den boka er ikke noe mesterverk, men er nå en av de få bøkene jeg kjenner til, og som handler om beleiringen av Dubrovnik. Den er absolutt interessant å få med seg. Steven Galloways bok "The Cellist of Sarajevo" (2009) er derimot en meget godt skrevet bok, og den handler om beleiringen av Sarajevo. Og så må jeg selvsagt nevne Ismail Kadares "Tre sørgesanger fra Kosovo" (1998), hvor han skriver om bakgrunnen for krigen i Jugoslavia (Balkankrigen). Selv om Ivo Andrics uforglemmelige og Nobelprisbelønte bok "Broen over Drina" (1960) ikke handler om krigen i Jugoslavia, tenker jeg at den hører med når jeg nevner relevant litteratur i denne sammenheng. Her får vi nemlig med oss historien som ligger bak det landet som etter andre verdenskrig fikk navnet Jugoslavia. Under ferieturer i Kroatia har jeg vært i Split, Dubrovnic, Makarska-kysten (med Brac og Hvar), på Ister-halvøya, i Mostar og Sarajevo i Bosnia-Hercegovina, samt i Montenegro (Kotor og Budva). Flere av stedene omtales i "Beara". (Samtlige lenker peker til mine blogginnlegg.)

"Beara" er en dokumentarisk roman om folkemordet i Srebrenica, eller Sebrenica-massakren som den også kalles. Denne hendelsen regnes som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie. Rundt 8000 bosnjaker (det vil si bosniske muslimer) ble drept i perioden 11. - 22. juli 1995 av bosnisk-serbiske militærstyrker. Hendelsen er rimelig godt kjent for folk flest, men hvor mye vet vi egentlig om det som hendte? Svært lite! Dette har Ivica Đikić forsøkt å gjøre noe med ved å skrive om dette i "Beara". Selv om det var andre høyerestående offiserer som ble stående som de ansvarlige for det som hendte, var det oberst Beara som rent faktisk sto for selve gjennomføringen. 

"Folkeavstemningen om Bosnias uavhengighet ble avholdt 29. februar og 1. mars 1992. Serberne boikottet avstemningen, men to millioner velgere møtte opp ved stemmeurnene og nesten hundre prosent stemte for et "selvstendig og uavhengig Bosnia-Hercegovina, en stat av likeverdige borgere som tilhører de tre statsbærende folkegruppene (muslimer, serbere og kroater), så vel som medlemmer av andre folkegrupper som lever her". En måned etter folkeavstemningens beslutning om at Bosnia-Hercegovina skulle erklære seg selvstendig, ble landet internasjonalt anerkjent som uavhengig land, det tredje i rekken etter Slovenia og Kroatia. Nettopp på denne tiden begynte borgerkrigen, som samtidig også var Serbias angrepskrig mot Bosnia-Hercegovina. De bosniske serberne hadde full støtte fra staten Serbia i sitt forsøk på å løsrive en så stor del av det bosniske territoriet som mulig." (side 33)  

Våren og sommeren 1992 ble muslimer, kroater og andre ikke-serbere i byen Prijedor og omegn, norøst i Bosnia, pålagt å gå med hvitt bånd rundt armen. Husene deres ble merket og tusenvis av menn ble satt i konsentrasjonsleire. Forfatteren opplyser at minst 3000 muslimer og kroater ble drept, og at mer enn 50 000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem. Området ble etnisk rensket. 

I bokas innledning gjør 
Ivica Đikić grundig rede for bakgrunnen for borgerkrigen, og han skriver også om selve skriveprosessen og vanskene med å finne en passende form på boka som kunne fungere godt. Han endte opp med at han ønsket å skrive en dokumentarisk roman. Han fant rikelig med stoff til boka da han lette i rettsdokumentene fra rettssakene mot de ansvarlige. Jobben besto i å sette sammen alle fragmentene til en helhet. 

Det er en rystende historie vi får høre. Oberst Beara var opptatt av at folkemordet ikke måtte etterlate noen spor, og at færrest mulig skulle være involvert. Det var imidlertid ikke enkelt verken å finne noen som ønsket å bidra til nedslaktingen, eller å finne steder som egnet seg og som var langt nok unna bebodde steder. Det oppsto også tidvis krangling mellom de millitære toppene, for ingen ønsket at mordene og likene skulle befinne seg på deres område. Aller helst på noen andre steder ... Dette førte til at myrderiene tok tid, og at likene ble begravd på ulike steder. 

"Oberst Beara og hans folk i felten måtte støtte seg utelukkende på sine egne ferdigheter og overtalelsesevner, på et nett av lojale medspillere som de kunne styre uten å møte unødige spørsmål, uten at det ble etterlatt spor, og på frykten alle møtte dem med. Derfor måtte alt skje fort, alt måtte være over før tvilens frø plutselig begynte å spire, for i en utmattet hær og utsultet sivilbefolkning kan tvil spre seg som ild i en tørr furuskog." (side 103)

Beara hadde tidligere fått en ripe i karriere-lakken, og ivret etter å vise sin patriotisme. Dette oppdraget skulle han få til, koste hva det koste ville! 

"Hva, helt konkret, var det som drev ham? Hvordan opplevde han i det hele tatt sin rolle som massemorder, som han jo måtte vite var noe grusomt? Om han da i det hele tatt fant øyeblikk til selvrefleksjon i denne fire eller fem dager lange malstrømmen av adrenalin, alkohol, hete, frykt og død? Var oberst Beara noen gang, og spesielt i juli 1995, i stand til å betrakte seg selv og sine handlinger i et perspektiv som i det minste nærmet seg objektivitet?

Han var klar over hva han gjorde. Han valgte det onde og klarte ikke å stå imot."
(side 113)

Det som skjedde var at man satte likhetstegn mellom de bosniske muslimene (bosnjakene) og tyrkerne (ottomanene), som hersket over Balkan i ca. 500 år. (Historien om dette finnes i Ivo Andrics "Broen over Drina".) Dette var vanlig i kommunikasjonen mellom offiserer og soldater i VRS (Hæren til rebuplikken Srpska - Vojska Republike Sprske), skriver forfatteren på side 135.

"Gjennom massemordet formidlet de en overordnet beskjed om at de ville ha hevn. Hevn for nær fire hundre serbiske sivile og rundt to tusen soldater som hadde mistet livet i Podrinje-området i perioden 1992-1995, i en krig serberne selv hadde satt i gang. Hevn for hele historien. Det var resultatet av lag på lag med hat, omgjort til strategisk og politisk grunnholdning. Men også det mest dramatiske utslaget av Ratko Mladic´ og det bosnisk-serbiske politiske lederskapets brutale irrasjonalitet." (side 137-138)

Underveis i boka følger vi myrderiene tett, og ikke en eneste gang viker noen av de ansvarlige unna for oppdraget. Jo flere drepte, desto viktigere å få alle drept. Ingen vitner, ingen spor ... 

Så dukker det opp en liten gutt som løper rundt og roper på faren sin. "Pappa, pappa, hvor er du?" Soldatene senket geværene, noe som fikk oberstløytnant Popovic til å bli rasende. Soldatene skjøt likevel ikke, selv om de ble beordret til det. På slutten av dagen var likevel mellom 1500 og 2500 mennesker skutt og gravlagt, og buldosere sørget for å jevne jorden over graven deres. De som ikke ble drept med det samme, fikk noen kuler til. Unntatt en som kjærba en soldat om å at han skulle skyte ham, lidende som han var fordi han var så godt som død. Ham lot de være, slik at han kunne dø sakte ... 

Det ble selvsagt rettssak etter krigen, og mange ble dømt for grusomhetene de hadde vært med på. Likevel var det mange som gikk fri. Mange visste også om hva som foregikk, uten å gjøre noe eller gripe inn. Det ligger en hel del bitterhet bak at ikke FN-observatørene beskyttet lokalbefolkningen. Hva var hensikten med at de der når de bare måtte se på det som skjedde, uten å kunne gripe til våpen? Mest sannsynlig for å redusere faren for fake news så mye som mulig ... Antakelig er det derfor det har vært mulig å dokumentere så mye av det som skjedde i ettertid, slik at de skyldige kunne bli dømt? Uansett - jeg forstår den frustrasjonen forfatteren gir uttrykk for. Hvor mange menneskeliv kunne ikke vært spart dersom FN hadde hatt en mer aktiv rolle? 

"Beara" er en svært viktig bok om et grusomt folkemord i vår tid. Vi som trodde at dette kun var noe som skjedde i fjerntliggende land, og så fant det hele sted midt i Europa, i land hvor vi nordmenn har elsket å feriere i årtier. 
Ivica Đikić skriver svært godt, og han levendegjør stoffet på en måte som ville ha vært vanskelig i en ren dokumentar. Noen ganger ble det kanskje litt mye oppramsing av navn på skyldige, samtidig som jeg skjønner at hensikten har vært å lage en fyllestgjørende historie om de ansvarlige. Da blir det feil å bare nevne noen, og utelate andre. 

I disse dager er det nøyaktig 25 år siden folkemordet i Srebrenica skjedde. Dette ansporet meg til å lese denne dokumentariske romanen akkurat nå. Jeg likte den spørrende tonen underveis. For her er det selvsagt mye vi ikke kan vite. 

Jeg anbefaler "Beara" på det sterkeste! 

Utgitt på kroatisk: 2016
Originaltittel: Beara
Utgitt på norsk med støtte fra Fritt ord og Kulturrådet: 2020
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt fra kroatisk: Jon Kværne
Antall sider: 234
ISBN:
978-82-560-1998-4
Boka har jeg kjøpt selv

Populære innlegg