"Ryuichi Sakamoto - Coda" (Regissør: Stephen Nomura Schible)

Et fascinerende kunstnerportrett


Min interesse for Ryuichi Sakamoto og hans musikk går tilbake til 1983. Den gangen hørte jeg nemlig en av de vakreste musikk-stykkene jeg noen gang hadde hørt, og nettopp dette musikkstykket har fulgt meg frem til i dag. Det handler om hans "Forbidden Colours", som er en del av filmmusikken til "Merry Christmas, Mr. Lawrence". Den filmen har jeg sett noen ganger i årenes løp, og dette skyldes både den vakre sangen og at David Bowie spiller en av hovedrollene i filmen. Dessuten er handlingen lagt til andre verdenskrig, og utspiller seg på Java.

Filmen handler om det usedvanlige forholdet som oppstår mellom en fange (David Bowie) og en kommandant (Ryuichi Sakamoto). Filmen er blant mine topp 50 filmer, i den grad jeg i det hele tatt er i stand til å sette opp en slik favorittliste. Jeg mener: det finnes jo så mye bra film, og forskjellene er så store at det ofte er vanskelig å sette en film opp mot en annen.

Ryuichi Sakamoto fikk sitt internasjonale gjennombrudd med "Forbidden Colours", og når man studerer hans merittliste, vil man oppdage at han har medvirket med sin unike musikk i svært mange kjente filmer.

Ryuichi Sakamoto (f. 1952) er ikke bare musiker og komponist. Han er (som nevnt) også skuespiller, og i tillegg er han sanger, plateprodusent og aktivist (mot atomvåpen). Han har levd et svært aktivt liv, og har reist verden rundt i løpet av sin karriere. I dokumentaren "Coda" fra 2018 skildres en stor del av hans liv. Vi kommer tett inn på musikeren, som åpner opp og forteller om kreftsykdommen som rammet ham i 2014. Vi følger ham også gjennom hans engasjement mot atomvåpen, et engasjement som vekket mange mennesker i Japan i 2011 (Fukushima-ulykken). Samfunnets sårbarhet i forbindelse med en naturkatastrofe med kombinasjonen av jordskjelv og tsunami, var skremmende.

I "Coda" får vi et innblikk i hva som inspirerer Sakamoto når han lager sin helt spesielle musikk. Han leter etter lydbilder i naturen, og forsøker å innkorpere dette i musikken. Det handler om å holde alle sanser åpne, lytte etter gjentagende mønstre, skille det ene fra det andre og plukke ut elementer som kan benyttes ... Det tegnes et fascinerende kunsterportrett av en mann som har rukket å sette mange spor etter seg, og som fremdeles er på høyden i sin karriere. "Coda" er ganske enkelt et rørende musikerportrett av en stor kunstner!

"Coda" er kanskje en film for litt spesielt interesserte. I og med at japansk kultur er ganske hot på mange plan for tiden, vil denne filmen utvilsomt utvide horisonten for dem som ønsker å lære mer om Japan. Jeg anbefaler den varmt!

Innspilt: 2018
Medvirkende: Ryuitchi Sakamoto
Språk: Japansk og engelsk
Nasjonalitet: Japan
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 102 minutter

"Sonja" (Regissør: Anne Sewitsky)

Et rettferdig portrett av Sonja Henie?

Sonja Henie (f. 1912 d. 1969) var en norsk kunstløper som hevdet seg sterkt internasjonalt. Hun vant sitt første OL-gull som 15-åring, og forsvarte tittelen både i 1932 og 1936. (Kilde: Wikipedia) Da hun var på topp, fikk hun tilbud om en alternativ karriere i Hollywood, i første rekke med isshow-turneer og senere som filmskuespiller. I en periode var hun verdens best betalte filmskuespiller, inntil karrieren var nedadgående og hun vendte tilbake til Norge. Her giftet hun seg med skipsreder Niels Onstad. Historien om deres kunstsamling som ble donert til stiftelsen Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden er for øvrig velkjent. 

Filmen "Sonja" handler om Sonja Henies liv - fra hun som ei lita jente jobbet iherdig for å bli en kunstløper å regne med, gjennom hennes legendariske filmkarriere i USA, etterfulgt av noen strategisk dårlige valg som førte til at filmkarrieren og pengene tok slutt. 

Kritikken mot filmen har gått på at Sonja Henie fremstilles nærmest som et monster, nokså ensidig usympatisk og med få eller ingen formildende trekk. I den grad hun viser følelser utover ekstatisk glede over sin egen fortreffelighet, går det stort sett i selvmedlidenhet. Hun hersjer med omgivelsene sine, skjeller ut folk, kaller folk som ikke leverer som forventet "et null" osv., osv. Hva er sant? Jeg har ingen formening om dette selv, fordi jeg ikke kjenner historien om hvem Sonja Henie egentlig var. Jeg vil imidlertid anta at alt ikke kan være dratt ut av løse luften. Samtidig må det erkjennes at Henie levde i en tid der forventningene til kvinner var at de skulle gifte seg og få barn, og leve prektige liv uten skandaler. Sonja Henie passet ikke inn i dette bildet, der hun tok for seg av menn, levde ut sine lyster, ikke fikk barn og viste sider av seg selv som - dersom hun hadde vært en mann - neppe hadde fått noen til å heve på et øyenbryn. Dømte samtiden henne for hardt?  

Fra ett av de spektakulære skøytenummerne i filmen

"Sonja" inneholder spektakulære skøyteshow og gir et interessant innblikk i datidens jetset-liv. Så lenge alt gikk bra, strødde Henie rundt seg med penger og var raus som få. Da pengene tok slutt, ble hun stående ganske alene og uten venner. Hun trodde at hun skulle klare å skape seg en karriere uten en impresario, men det viste seg å være vanskeligere enn hun hadde sett for seg. Da var det imidlertid for sent å krype tilbake til korset ... Hennes stolthet ble hennes bane. 

Det er norske Anne Sewitsky (f. 1978) som har regissert filmen. De fleste kjenner nok henne fra TV-serien "Himmelblå" (2008), og kanskje også fra "Koselig med peis" (2011). "Sonja" har noe storslagent over seg, og jeg synes at skuespiller Ine Marie Wilmann er god i sin rolletolkning av skøytedronningen. Svakheten ved filmen er likevel at vi tvinges til å ta stilling til hvem Sonja Henie var, uten å ha forutsetning for å vite hva som var den egentlige sannheten om henne. Det jeg sitter igjen med er historien om et fall, mens historien om stjernen Sonja kommer helt i skyggen. Er det rettferdig overfor Sonja Henie? Jeg vet ikke ... 

Jeg anbefaler filmen, men oppfordrer til å tenke litt kritisk over hva vi blir presentert for. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Sonja
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk og engelsk
Sjanger: drama
Skuespillere: Ine Marie Wilmann (Sonja Henie), Pål Sverre Valheim Hagen (Niels Onstad) m.fl. 
Spilletid: 111 min.

"Mordene i Kongo" (Regissør: Marius Holst)

Historien om Moland og French i Kongo

"Mordene i Kongo" er en av fjorårets norske filmer som jeg valgte ikke å prioritere å få med meg på kino. Likevel har jeg aldri vært i tvil om at jeg ville se denne filmen, selv om den har fått noe vekslende kritikker. Her om dagen fant jeg den som DVD på Platekompaniet, og jeg så den samme dag.

Sommeren 2009 ble nordmennene Joshua French (f. 1982) og Tjostolv Moland (f. 1981) arrestert i Kongo. De ble anklaget for drap på Abedi Kasongo og spionasje av kongolesiske myndigheter. Begge ble dømt til døden, men på litt ulikt grunnlag. 

Mens French og Moland satt i fengsel, jobbet norske myndigheter med å få dem utlevert til Norge. Før de lyktes med dette, døde Moland på cellen, og French ble tiltalt for drap på ham - til tross for at alt tydet på at han hadde tatt sitt eget liv. French ble løslatt i 2017, etter at norske myndigheter hadde gitt flere titalls millioner i bistandsstøtte til Kongo. 

Det er denne historien filmen "Mordene i Kongo" er basert på. 

Det er Marius Holst som har regissert filmen. Fra før av er han spesielt kjent for sin filmdebut i 1994 - "Ti kniver i hjertet" - og for filmen "Kongen av Bastøy". Holst er virkelig en regissør å regne med innenfor norsk film. 

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde veldig store forventninger til denne filmen, men jeg ble faktisk svært positivt overrasket. Selv om jeg aldri har vært i Kongo, opplevde jeg miljøskildringene som realistiske og troverdige. Scener fra bushen er filmet i bushen, og scener fra rettssakene stemmer med det jeg husker å ha lest i avisene mens saken pågikk. Her levnes kongolesiske myndigheter liten ære, fordi hele rettssaken bar preg av prestisje og et ønske om å ofre noen for å sette seg i respekt internasjonalt. I stedet skjedde det stikk motsatte. Samtidig oppnådde kongolesiske myndigheter utvilsomt noe av det de var ute etter: penger fra norske myndigheter, selv om dette ikke artet seg som de løsepengene de i utgangspunktet forsøkte å presse frem. 

Aksel Hennie og Tobias Santelmann i rollene som Joshua French og Tjostolv Moland

Kritikken mot filmen har jevnt over gått på at vi aldri får vite hvilke motiver French og Moland hadde for i det hele tatt å befinne seg i Kongo. Selv tenker jeg at dette fikk ingen vite. Moland vil selvsagt aldri kunne forklare seg om dette siden han er død. French har heller ikke fortalt åpent og ærlig om sine motiver, men har reist land og strand rundt med et foredrag for å renvaske seg selv. I filmen får vi aldri egentlig noen svar. Filmens styrke er samtidig at det meste er åpent. Drepte disse guttene sin sjåfør Abedi Kasongo, eller gjorde de ikke det? Se det ... det får vi aldri vite ... Det vi uansett kan være sikker på er at det ikke var tale om to søndagsskolegutter som reiste avgårde til Afrika utelukkende i den hensikt å oppleve litt spenning. De hadde en "mission", og dette innledes filmen også med. 

Noe av det mest interessante med filmen er å følge utviklingen fra guttene ble arrestert og frem til French ble løslatt. Særlig i den tiden da det åpenbart gikk nedover med Moland og hans psyke. Dette er glitrende skildret gjennom Tobias Santelmanns rolletolkning av Tjostolv Moland. Jeg vil også fremheve Aksel Hennies rolletolkning av Joshua French, der han underveis kommer med tildels nokså motstridende uttalelser som sår tvil om French` karakter. Dette er ingen heltehistorie! 

Alt i alt er dette er film jeg vil anbefale! Her synes jeg nemlig at norsk film har lykkes godt med å fortelle en viktig historie. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Mordene i Kongo
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk og engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Aksel Hennie (Joshua French), Tobias Santelmann (Tjostolv Moland), Ine F. Jansen (Ane Strøm Olsen fra UD), Dennis Storhøi (Morten Furuholmen) m.fl.
Spilletid: 123 min.

Kjell Arild Pollestad: "Bibelen i kortversjon"

Med Bibelen som inspirasjon

Det begynner å bli atskillige år siden sist jeg var i befatning med Bibelen. I min ungdom leste jeg den faktisk fra begynnelse til slutt et par ganger. Historiene er fascinerende, og flere av dem har dannet grunnlag for verdifull livsfilosofi, også for meg. Da jeg kom over Kjell Arild Pollestads kortversjon av Bibelen, var det derfor med stor nysgjerrighet jeg nærmet meg den. Mannen min og jeg brukte et par kvelder i påsken hvor vi lyttet til lydbokutgaven. Det er Bernhard Ramstad som er oppleser. Lydboka fant vi på Storytel. 

Kjell Arild Pollestad (f. 1949) er forfatter, teolog og filolog. Frem til 2018 var han pater i den katolske kirke i Norge. (Kilde: Wikipedia) 

Pollestad har utgitt en hel haug med bøker, og selv om jeg ikke har lest noen av dem eller vet hva de inneholder, kjenner jeg på at titlene på bøkene hans tiltaler meg. Som "Lofottorsk på nonnebord" (1984), "Skål for Norge" (1987), "Maten er halve føda" (1991), "Humørpiller" (1992), "Livet er bedre enn sitt rykte" (1999), "Gleden er gratis" (2002), "Peters svar: kristendom for dannede hedninger og lunkne kristne" (2007) og "Jærsk kokebok. Mat frå fire generasjonar." (2013) - bare for å nevne noe. Her har vi åpenbart å gjøre med en forfatter som både har masse humor og livsglede! Etter å ha lest hans nydelige "Bibelen i kortversjon", kommer jeg til å ha øyne og ører åpne nest gang jeg kommer over en av hans bøker. 

Pollestads hensikt med "Bibelen i kortversjon" er å gjøre Bibelen mer kjent for folk flest. Han har en litterær tilnærming til tekstene, og han har konsentrert seg rundt de klassiske tekstene som jeg vil anta at de fleste godt voksne mennesker kjenner til. 

Bibelen har opp gjennom tidene gjennomgått mange endringer som er fremskyndet av et ønske om å modernisere tekstene og gjøre dem mer tilgjengelig. Trenden i dag er imidlertid at man har trådt et skritt tilbake, og dette har Pollestad sansen for. Det er noe med at dersom tekstene i Bibelen skal fremstå som guddommelige, trenger de en litt gammelmodig eller høytidelig innpakning. Alt kan rett og slett ikke moderniseres. Dette trenger heller ikke å gå på bekostning av tekstenes tilgjengelighet. 

Selv opplevde jeg det som interessant å få et gjensyn med de fem Mosebøkene, skapelsesberetningen, syndefallet, oppgjøret mellom Kain og Abel, kong Salomo og hans klokskap (derav "salomonisk dom" som begrep), med etiske dilemmaer som f.eks. begjær, fristelser og utroskap som Bibelen er rikelig utrustet med, Sara på over 90 år som fikk barn, utryddelsen av Sodoma og Gomorra, den babelske forvirringen, de ti landeplagene som rammet Egypt, Moses´ og jødenes 40 årige vandring i ørkenen, hyllest til kjærligheten osv. Det gamle testamentet har naturlig nok fått størst plass i denne boka, men vi får også høre om Jesus og hans virke på jorden fra Det nye testamentet. 

Som forlaget skriver i sin presentasjon av boka:

Bibelen i kortversjon er alt du trenger: Alle de klassiske historiene i Bibelen, levende gjengitt fra hebraisk og gresk til et moderne norsk, men med vekt på å beholde den opprinnelige meningen intakt.

De fleste vil mene det hører med til dannelsen å ha lest Bibelen. For å forstå vår egen kultur, og ikke minst kunne avkode tidlige tiders kulturuttrykk, må man kunne sin Bibel. Men en så stor og mangslungen tekstmengde kan virke vanskelig og komplisert å ta fatt på. 

Pollestad mener at de som tror at Bibelen bare er til for dem som søker den av religiøse grunner, går glipp av storartet litteratur. Historiene i Bibelen har hatt stor betydning i vår kristne kultur, og disse bør man ganske enkelt kjenne til for å kunne oppleve seg som et "dannet menneske". Dette handler om vår kultur!

Denne boka anbefaler jeg varmt! Lydboka er nydelig opplest av Bernhard Ramstad, og dersom du abonnerer på Storytel, bør du faktisk prøve denne utgaven! 

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 57 min.
Antall sider: 240
Oppleser av lydboka: Bernhard Ramstad
ISBN: 9788202484705 (papirutgave)
ISBN: 9788202532673 (lydbok)
Jeg hørte på lydboka på Storytel

Færøyene - en naturperle i Atlanteren!

Litt om Færøyene

De fleste nordmenn har et slags forhold til Færøyene fordi vi vet at øygruppen en gang var norsk og er preget av norsk/norrønsk kultur. Vi vet også at øygruppen ligger i Atlanteren, et stykke nord for Hebridene og Shetland. De færreste nordmenn har imidlertid vært der, og dermed har øygruppen fått et litt eksotisk preg over seg. Det er i alle fall dette som har preget mitt forhold til denne øygruppen. Det har ført til at jeg har kjent på en dragning til å reise dit - særlig etter at mannen min og jeg var på øyloffing i Skottland for noen år siden, og tok for oss Shetland, Orknøyene og Hebridene (med Lewis, Harris og Islay) (2016). Fra før av hadde vi dessuten vært på Mull (2014) i Hebridene i forbindelse med en rundtur i Storbritannia (som omfattet England, Wales og Skottland). Det fine med å farte rundt på disse britiske øyene er at alle snakker engelsk, og da er det enkelt å komme i prat med folk. Det gjør selvsagt at reisen blir enda mer spennende. Dessuten er det kjekt å praktisere et språk man gjerne ønsker å utvikle ytterligere. 

Færøyene består av 18 øyer, 11 holmer og 750 skjær, og de fleste av dem, som Vágar (der flyplassen ligger), Streymoy (det som må betegnes som hovedøya, siden hovedstaden Torshavn ligger der), Eysturoy og Bordoy er forbundet med undersjøiske tunneler og/eller broer. Dette gjør det enkelt å farte rundt på Færøyene. Vi leste et sted at det er om lag 100 mil med asfaltert vei på Færøyene. Veistandarden er generelt god, er vår erfaring. 

Det bor rundt 50 000 mennesker på Færøyene, og ca. 13 000 av disse bor i Torshavn, som er betegnet som en av verdens minste hovedsteder. Klaksvik er Færøyenes nest største by, med sine rundt 4-5 000 innbyggere. Ellers er Færøyene preget av bygder og tettsteder. 

Fra 1814 ble Færøyene en del av Danmark. Øygruppen er likevel ikke medlem av EU. Menneskene her snakker færøysk og dansk, og det er derfor aldri et problem å gjøre seg forstått på norsk. Vi trodde på forhånd at vi kanskje måtte snakke engelsk, men det var altså ikke nødvendig, selv om det hendte at enkelte kelnere insisterte på å snakke engelsk. 

Færøyene har egen valuta - færøysk krone - som i prinsippet er det samme som dansk valuta. For tiden kan vi gange opp denne valutaen med 1,3 for å regne dette om til norske kroner. Prisnivået på Færøyene er generelt høyt, men ikke så ille som f.eks. på Island, etter hva vi har forstått. 

Hvordan kommer man seg til Færøyene?

Det spørs selvsagt hvor man bor i landet, men for oss som reiste fra Gardermoen falt det best ut å reise med SAS via København. Det tar en drøy time med fly fra Gardermoen til København, og ca. to timer fra København til Færøyene. 

Innflyvningen til Færøyene hadde vi hørt mye om på forhånd. Jeg satt selvsagt klar med kameraet, men ble litt skuffet fordi skyene lå nokså tett over øyene. Selve landingen - i kuling - gikk utrolig greit. 

Og kuling skulle det stort sett bli den uka vi var på Færøyene - fra 6. til 14. april - selv om vinden løyet noe de siste dagene og vi fikk riktig fint vær. 

Og bare for å ha presisert det: Du bør leie bil når skal reise til Færøyene! Bussene går ikke så ofte, og du vil garantert få mye mer ut av turen dersom du kan reise dit du vil når du ønsker dette. 

Hva bør du ha med i kofferten?

Dette henger nøye sammen med klimaet på Færøyene, og når du velger å dra dit. Siden vi dro før påsken i år, og regnet med en del vind, tok vi med oss ullundertøy, Goretex-bukse og - jakke, lue, votter, fjellsko (Gortex) og joggesko. Dessuten hadde vi med oss ullgensere og fleece-jakker. Alt dette var helt nødvendig, for selv om det kunne være 5-6 varmegrader, kjentes disse gradene ofte som -1 og -2 grader på grunn av vinden. 

Dersom du skal gå i fjellet, anbefales det å ha med kompass og fløyte. Været kan nemlig skifte veldig fort, og dersom tåken kommer og du befinner deg i ukjent terreng, anbefales det ikke å gå videre. Da skal man bli på stedet, sørge for å holde seg varm og vente til man blir reddet. Man må alltid si fra om hvor man går, slik at noen kan reagere dersom man ikke vender tilbake til forventet tid. Ellers er det jo greit å nevne at det er svært god nettforbindelse så og si over alt på Færøyene (i motsetning til f.eks. på de britiske øyene), slik at det er kurant å ta en telefon også, dersom man roter seg bort på fjellet i uvær. 

Vi fikk med oss et par riktig fine turer, og opplevde ikke brå værskifter. Vi trengte imidlertid de varme klærne vi hadde med oss!

Hvor bør man bo på Færøyene?

På forhånd hadde vi tenkt at vi skulle starte i Torshavn og reise litt rundt og bo på forskjellige steder. Heldigvis fikk vi det rådet at vi burde bo i Torshavn under hele oppholdet. Akkurat dette var vi svært takknemlig for at vi fikk vite. En ting er at det var veldig hyggelig å bo i Torshavn. En annen ting er at de fleste steder var 1-2 timer unna, uansett i hvilken retning vi dro, og det var derfor helt kurant å dra på dagsreiser hvor vi måtte ønske. 

Det er ikke veldig mange hoteller på Færøyene, og grunnen til det er nok at denne øygruppen ikke akkurat er bortskjemt med haugetalls av turister. Kanskje kan de være glad for nettopp det, for mange naturperler risikerer å bli tråkket ned dersom det skulle komme for mange turister i løpet av en sesong. Som den berømte fugleøya Mykines, som vi dessverre ikke kom oss til, fordi båttrafikken dit starter 1. mai. Her har turistene faktisk ødelagt så mye at det i dag ikke er mulig å dra dit på egenhånd, men må ha følge av en lokal guide. 

I alle fall - vi valgte å bo på Hotel Føroyar, som ligger på en høyde et lite stykke utenfor byen. Så vidt jeg vet er dette Færøyenes eneste fire stjerners hotell, men det var likevel ikke noe å si på prisnivået for et dobbeltrom. Det fine med dette hotellet er utsikten over Torshavn, den gode restauranten og at vi faktisk fikk oss en fin gåtur både opp og ned når vi valgte å gå ned til byen. Det var ca. 3 km å gå hver vei, og ifølge Fitbit-appen utgjorde høydeforskjellen fra byen og opp ca. 50 etasjer. Mao. en god liten trimtur! Det var for øvrig en fordel å la bilen stå når vi skulle ned til byen, fordi de fleste parkeringsplasser hadde en limit på to timer. 

Færøysk strikkedesign 

Færøysk strikkedesign er spennende, synes jeg. Særlig fordi jeg har gjenoppdaget gleden ved å strikke de siste månedene, etter at jeg ikke har strikket på rundt 27 år. 

Selv om genserne vi kunne beskue i designbutikker som Gudrun og Gudrun er strikket i Ukraina, kostet de fort minst et par tusen danske kroner. Omregnet til norsk valuta kostet de med andre ord rundt 2500 kroner. Det spennende med spesielt Gudrun og Gudrun er at de gir ukrainske kvinner et levebrød, og at de har slukket mange branner av ull på Færøyene! Ja, du leste faktisk riktig! På Færøyene brenner man saueulla ... Det er jo helt sørgelig. Vi handlet en god del strikkede ting mens vi var på Færøyene - som et solid ullpledd, luer, votter og den slags. Når det kom til gensere, valgte jeg å kjøpe garn for å strikke selv. Spesielt falt jeg for et naturgarn som det er mulig å bruke strikkepinner nr. 9 på. På Færøyene er man nemlig tilhenger av løs strikking, fordi man fra gammelt av skulle kunne jobbe med genserne på. Det tok meg tre dager å strikke en genser, inspirert av Færøysk design. Jeg er allerede i gang med genser nr. 2. 

Jeg kom i det hele tatt hjem med mengder med spennende garn, som jeg gleder meg til å omsette i gensere, sokker, luer og annet. Jeg har også som ambisjon å få til en genser jeg forelsket meg i, men som falt meg for dyr å kjøpe. Det er bare å forstørre bildet jeg tok, finne frem et ruteark og begynne å telle. Når man kjenner strikkefastheten kan man telle seg frem til antall repetisjoner av mønsteret og det er bare å sette i gang! Det hører med til historien at jeg fikk god hjelp i en strikkebutikk i Torshavn, der innehaveren kjente designeren godt og visste hvilket garn som var benyttet. 

Torshavn

Torshavn er en svært liten by, og sånn sett er det fort gjort å få god oversikt over byen. Likevel - ikke undervurder størrelsen på byen, for her er mye å se, oppleve og ta inn. Selvsagt kommer det an på hvilke interesser man måtte ha, men enten dette handler om natur, byggekultur, historie, færøysk design, matkultur, strikking, restaurantbesøk, shopping etc. - byen har noe for de fleste. 

Tinganes er den eldste bydelen i Torshavn. De første bosetterne holdt sine første ting her i 825 e.Kr. Bygningene er svært karakteristiske med sin rødfarge, og ligger ytterst på et nes som deler Torshavn i to. I dag er det regjeringen på Færøyene som holder til her. Dessuten inneholder bygningene kontorer og møtesaler for lagmann og landsstyre. 

Bakenfor de offisielle bygningene ligger det flere små stuer, der det i dag er svært populært spesielt for kunstnere og andre kreative sjeler å bo. 

Utelivet i Torshavn

Det ville være en sterk overdrivelse å hevde at vi tok del i Torshavns uteliv under vårt opphold, men noen restaurantbesøk ble det. Torshavn har f.eks. en irsk pub, som vi var innom, og vi fikk dessuten med oss en spennende ølsmaking på Mikkeler Bar. Færøyene har nemlig godt øl, som de produserer selv. 

                             

Og mens jeg er inne på dette med alkohol. På forhånd hadde vi hørt at det i dag finnes et whiskydestilleri på Færøyene, nærmere bestemt i Klaksvik. Det gjorde det, men produksjonen er foreløpig svært ung. Det kreves lagring på eikefat i minst tre år for at man i det hele tatt skal kunne kalle noe for whisky, og denne perioden er først over opp mot høsten i år. Med mitt kjennskap til whisky spesielt fra Skottland, vil jeg anta at denne første produksjonen er nokså uinteressant. Lagringen bør ha foregått i minst 10 år før min interesse våkner. Helst mer. Ginen er imidlertid "den nye vinen" for tiden, og også her har Færøyene noen riktig interessante utgaver. Jeg er mest for tørr gin, og det er også dette det finnes flest utgaver av her. Vi var innom Rusdrikkesøla, et morsomt navn som fikk oss til å le, og som altså betyr Vinmonopolet på Færøyene. 

Restaurantene i Torshavn holder høy kvalitet, er vår erfaring. En ting var restauranten på hotellet vårt, som var utmerket! I tillegg besøkte vi Barbara Fish House, The Tarv og Hvonn. 

Miljømessig vil jeg uten tvil fremheve Barbara som et sted det er et must å besøke! Atmosfæren på stedet, de ansatte og lokalene var bare helt i ypperste klasse! Dessuten var menyen, som ikke er spesielt stor, spennende. Like fullt - det var torskekjakene på The Tarv som ga den største gourmet-opplevelsen under oppholdet vårt! For noen smaker! 

Gásadalur

Vi burde selvsagt ha vandret den gamle postruten over fjellet for å komme til den lille bygda Gásadalur. Bygda var nemlig svært isolert frem til 2006, da den ble forbundet med resten av veinettet på Færøyene med en tunnel gjennom fjellet. 

Vi kom til denne bygda primært for å nyte utsikten ut mot Mykines og Tindholmur, men ble i tillegg helt betatt av selve stedet. Vi oppdaget også den lille butikken IAnnU (uttales I and you), der en lokal designer har etablert seg og blitt et turistmål. 

Her kunne Ann Dam Árnasteins ektemann Gisli Hraunfjord fortelle at de hadde etablert seg her for fem år siden. Før dette hadde de bodd blant annet på Island, der han kommer fra, og i Danmark. Designerkonen hans jobber med strikking, veving og skinn, og i tillegg selger de ullmalerier spesielt av de nydelige lundefuglene som Mykines er så kjent for. 

Drømmen deres er å foredle færøysk saueull selv, men dette krever mye kapital. Den har de dessverre ikke. Det vanlige her ute er at saueull og saueskinn brennes, men nå har de etablert en avtale med de lokale bøndene som gir dem tilgang til all den ulla og alle de skinnene de måtte ønske, helt gratis. Vi håper selvsagt at de vil lykkes! 

Jeg spurte blant annet Gisli om de har en nettside det er mulig å finne. Nei, der var de ikke helt. De hadde bestemt seg for å ta dette i sitt eget tempo, og det med nettet fikk komme når tiden var moden. 

Vi kjøpte blant annet en saueskinnspute med vevd bakstykke og en spesiell færøysk lue. Noen betalingsautomat hadde de ikke, så vi fikk med oss en giro. I deres femårige historie i Gásadalur hadde de ikke til dags dato opplevd at noen hadde snytt dem for penger. 

Vandring fra Torshavn til Kirkjubøur

Fra hotellet vårt til Kirkjubøur gikk det en flott turvei som vi valgte å gå en dag. Været var såpass ok at vi ikke forventet oss noen ubehagelige væroverraskelser underveis. 

Det tok et par timer å gå over fjellet, og veien var godt merket med varder underveis. 

Ruinene i Kirkjubøur viser at det har vært bosetning her siden 1300-tallet. Magnus-katerdralen og Muren er verdt et besøk. Muren står for øvrig oppført på UNESCOs verdensarvliste. 

Vestmanna

Vi var innom det lokale turistkontoret i Torshavn og bestilte oss en båttur fra Vestmanna. 

Selv om det var bitende kaldt den dagen og vi var for tidlig ute på året til virkelig å få oppleve fuglefjellene i all sin prakt, fikk vi oss en flott tur. Det var heller ikke så mye vind og dermed kunne båten gå inn i alle grotter og "smug" som hører med til ruten. 

Dette er en tur vi virkelig kan anbefale - aller helst i høysesongen. 

Mikladalur

Fra Klaksvik er det mulig å ta en båttur ut til Kunoy. I bygda Mikladalur står den berømte Selkvinnen, som kunstneren Hans Pauli Olsen har laget. Skulpturen bygger på et sagn om en selkvinne. Ifølge sagnet skylles selene inn på stranden på helligtrekongersnatt. De reiser seg, slipper skinnet sitt og forvandler seg til mennesker og kommer inn i en grotte på Kalsoy for å feste. Ved soloppgang tar de igjen på seg skinnet sitt, og forsvinner til havs. 

En gang satt en ung mann i smug og betraktet selene som kom. Så fikk han øye på den vakreste kvinnen han hadde sett. Han stjal skinnet hennes, og dermed var hun nødt til å bli med ham hjem. Skinnet låste han ned i en kiste, og så giftet han seg med kvinnen. De fikk barn og levde sammen i flere år. Mannen sørget alltid for å ha nøkkelen til kisten med seg, for han visste at dersom kvinnen fikk tak i skinnet sitt, ville hun forsvinne ut av hans liv med det samme. Men så en dag da han var på fisketur kom han på at han hadde glemt nøkkelen. "I dag blir jeg koneløs", sa han da til de andre fiskerne. Og ganske riktig - da han kom hjem var både konen og skinnet borte. Fortvilet tok han med seg barna og gikk ned til klippene for å speide utover havet. Da fikk han øye på en sel som lå like utenfor grotten og betraktet dem med sorte, sørgmodige øyne ... (Kilde: Turen går til Færøerne)

                           

Det var helt magisk å være på Mikladalur og se denne myteomspundede skikkelsen nede ved havet! Vel verdt turen ut og vel så det! 

Nólsoy

Like utenfor Torshavn ligger øya Nólsoy. Her bor det rundt 250 mennesker. Vi reiste ut til øya med båt fra Torshavn, og målet var å gå til fyret der på den andre siden av øya. 

Helt slik skulle det ikke gå, for vi klarte å misforstå et kart og mot logisk sans og intuisjon gikk vi derfor på feil side av øya. I stedet for å gå på den siden av fjellet som vender inn mot Torshavn, gikk vi på yttersiden. Vi gikk vel så langt som turen ut til fyret skulle ha utgjort, og fikk oss uansett en flott gåtur i naturen. 

Vi var virkelig heldig med været denne dagen, og nøt turen! 

Det ble imidlertid litt for strabiøst etter hvert, og vi skjønte derfor at vi måtte snu. 

Dersom du besøker Færøyene, vil vi virkelig anbefale en tur ut til Nólsoy! Men gå på den riktige siden av fjellet! 

                             

Gjógv

Den vakre bygda Gjógv står på enhver to-do-liste når man besøker Færøyene! Så også på vår! 

Beliggenheten og de godt velholdte husene gjør stedet veldig pittoresk. Vårt inntrykk ellers på Færøyene var nøkternhet og litt så som så med vedlikehold rundt forbi. 

Før vi reiste til Færøyene så vi TV-serien "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?", som er basert på Johan Harstads roman med samme navn. Svært mye av handlingen er lagt til Færøyene, og til denne lille bygda (skjønte vi da vi var der). 

Vi ble derfor kanskje aller mest begeistret da vi oppdaget denne bygningen, som utgjør kulissene for mye av handlingen i filmserien. 

Klaksvik

Vi var selvsagt innom Klaksvik - flere ganger. Blant annet en gang vi hadde planer om å komme oss ut til Svinoy og Fugloy. Vi tok båten fra Hvannasund, men opplevde at været var så dårlig at det ikke var tilrådelig å gå i land. Vi kunne risikere å bli værfast. Til syvende og sist gikk båten ikke en gang innom Fugloy den dagen ... Det må alltid tas værforbehold når man er på Færøyene. 

Dermed endte vi i stedet i Klaksvik. Stedet har ikke akkurat flust av restauranter, men har desto flere kafeterialignende steder med hurtigmat.  

I Klaksvik står blant annet Christianskirkjan, som ble bygget i 1963. Vi burde sikkert ha avlagt kirken et besøk, men det ble ikke prioritert på denne turen. 

                             

Andre inntrykk fra turen

Vi fartet mye rundt på Færøyene, og så mye flott natur. Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder. Og så håper jeg at jeg gjennom dette reisebrevet har bidratt til å sette Færøyene på kartet for flere! 

Dette bildet tok jeg på Bordoy. 

Her er vi vitne til kappkjøring i havnebassenget i Torshavn. 

Her er vi på vei ut til Gjógv.

Domkirken i Torshavn.

Torhavn. 

Vestmanna.

Vakker sau på Kunoy.

Bøur.

Sau ved Hvannasund. 

Selkvinnen ved Mikladalur.

Mikladalur. 

Nólsoy.

Nólsoy.

Nólsoy.

                            

Torshavn.

Alle bilder er mine.