Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Ulike tema i bloggen

Oversikt over forfattere

Forside

søndag 3. mars 2019

Mine anbefalinger til Mammutsalget 2019

Mammutsalget 5. - 16. mars 2019 - med mine anbefalinger

Mammutkatalogen har vært ute en stund allerede. I år kan vi velge mellom 804 titler, og det er i all hovedsak det samme som i årene før. 

Jeg har som tradisjon her på bloggen å anbefale bøker i forbindelse med Mammutsalget. Det har jeg gjort i 201220132014201520162017 og 2018. Også i år gjør jeg dette med stor entusiasme og glede! 

Etter en rask gjennomgang av katalogen har jeg talt opp ca. 45 bøker jeg har lest, og 30-40 bøker jeg har liggende på vent. Det er bare rundt 10 % av utvalget. Jeg har imidlertid fulgt godt med i det som har vært utgitt i årenes løp. Selv om det selvsagt er flere bokperler som har gått under radaren hos meg, mener jeg likevel at jeg i dette innlegget vil kunne gi deg verdifulle boktips. I alle fall dersom du har likt boktipsene mine fra før av, og er noen lunde som meg i din tilnærming til litteratur. Jeg motiveres mer av å lære og å oppleve stor litteratur enn primært å søke øyeblikkets underholdning, om jeg kan si det på den måten. Derfor finner du få tips f.eks. innenfor krimsjangeren, chiclit-litteraturen og annet. Jeg anmelder heller ikke ungdomslitteratur eller barnebøker. 

I år velger jeg mengde - og selvsagt kvalitet! - fremfor å begrense meg til noen få utvalgte bøker, og jeg tar for meg bøkene i den rekkefølgen jeg har funnet dem i katalogen. Ulempen er selvsagt at omtalene blir kortere. Overskriftene fungerer som linker til mine tidligere bokanmeldelser og omtaler. 


Innledningsvis: Jeg ser at f.eks. Ark tilbyr Zeshan Shakars "Tante Ulrikkes vei" utenom katalogtilbudet. Dersom du ikke har lest denne enda, er det faktisk på tide! Boka gir nemlig et unikt innblikk i to innvandrergutters liv på Stovner, og selv tenker jeg at det er viktig å lese seg opp på denne typen tematikk. Vi blir mer og mer et flerkulturelt samfunn, og for å ta ned barrierene mellom ulike folkeslag, er det helt nødvendig med mer genuin nysgjerrighet på tvers av disse. 

Bok nr. 1 - José Eduardo Agualusa: "Allmenn teori om glemsel"

Denne boka ønsker du virkelig ikke å gå glipp av! Det er nemlig ikke hvert år det kommer litteratur fra Angola, og i denne bemerkelsesverdige boka kommer vi tett inn på landets nære historie med borgerkrig, og noen enkeltskjebner. Som kvinnen som murer seg inne i en leilighet og blir værende der i 30 år. Hvordan er dette mulig? (Og så kan jeg røpe at det nylig har kommet ut enda en bok av samme forfatter - "Ufrivillige drømmers forening". Jeg har den liggende på vent, og gleder meg til å ta fatt på den. Titlene til disse bøkene er forunderlige og gjør meg svært, svært nysgjerrig!)

Bok nr. 12 - Rune Christiansen: "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen"

Få norske forfattere kan fortellerkunsten så til de grader på fingrene som Rune Christiansen, og det håper jeg ikke fremkaller tanker om "flinkis-litteratur" der "alt stemmer". Sånn er det nemlig ikke. Christiansen graver seg dypt ned i menneskesjelen, og det han skaper er magisk. Kanskje skyldes dette at det er en slags ensomhet i teksten, en ensomhet som hovedpersonene lever i og som ikke er truende på noe vis. Hovedpersonene i Christiansens bøker liker nemlig sin selvvalgte ensomhet. Derimot har omgivelsene ofte problemer med å avfinne seg med at de er ensomme. Historien om foreldreløse Fanny som lever i skogen alene, der det indre livet hennes er viktigere enn det ytre, og hvor grensene mellom det drømmeaktige og virkelige liv er marginale, er besnærende lesning! 


Bok nr. 22 - Per Olov Enquist: "Lignelsesboken"

Jeg er Enquist-fan på min hals, og "Lignelsesboken" er en av hans mer "utilgjengelige" bøker vil jeg hevde. Den må leses av en oppmerksom leser. Dersom du gir boka akkurat den oppmerksomheten den trenger, lover jeg en stor litteraturopplevelse! 

Boka er selvbiografisk og berører en del såre punkter i forfatterens liv. Som forholdet til religion, til foreldrene og kjærligheten. Kanskje bør man ha lest litt av Enquist fra før av for å forstå denne boka fullt ut? 

Jeg ga i sin tid boka terningkast seks. Dette er stor litteratur, og boka vil glede den kresne leser!

Bok nr. 23 - Matias Faldbakken: "The Hills"

"The Hills" er et lattervekkende kammerspill, der all handling foregår på restauranten The Hills. Jeg-personen er kelner på stedet, og det er hans betraktninger av gjestene som utgjør handlingen i boka. Stedet er tradisjonsbunden og har selvsagt sine stamgjester, som alle har fått kallenavn av jeg-personen. Her skildres latterlig snobberi, gjester med faste stambord, rutiner og avvik fra rutiner. De morsomste sekvensene er når kelneren støter på smakløshet. Det kan han nemlig ikke fordra. En fornøyelig bok som man faktisk kan la seg underholde av, samtidig som man nyter personskildringene og det å være inne i en observatørs hode. 

Bok nr. 24 og 25 - Elena Ferrante: "Den dunkle dottera" og "Svikne dagar"

Dersom du likte Napolikvartetten, vil du mest sannsynlig like disse bøkene også. De kom ut før nevnte kvartett, men det er hele tiden Elena Ferrantes umiskjennelige fortellerstemme vi "hører". Bøkene er nydelig oversatt til nynorsk, og akkurat dette liker jeg veldig godt.

Fellesnevneren i begge bøker er morsrollen generelt og mor-datter-forholdet spesielt. Det handler om kvinnefrigjøringens pris og det å kjenne på at man ikke holder mål som kvinne og mor. I "Svikne dagar" skildres en kvinnes skjebne idet mannen går fra henne. Der står hun uten jobb og inntekt og skal ta vare på barna sine. Livet rakner fullstendig, for hun er knapt i stand til å ta vare på seg selv. I "Den dunkle dattera" møter vi en frigjort kvinne, men dette har hatt sin pris. Hun møter seg selv og sin skam- og skyldfølelse i døra i møtet med en annen napolitansk familie på stranda. Her er det mye symbolikk. Når du har lest disse to romanene, er det i grunnen bare å fortsette med "Kvelande kjærleik". 


Bok nr. 28 - David Foenkinos: "Charlotte" 

I denne kunstnerromanen møter vi jødiske Charlotte Salomon, og historien er basert på en virkelig persons skjebne. Hun og familien måtte flykte fra Tyskland til Frankrike, men ble etter hvert innhentet av nazistene også der. Hun døde til slutt i Auschwitz. 

Måten historien er fortalt på, tok omtrent pusten fra meg. Den er nemlig intenst fortalt, og det litterære virkemiddelet som er benyttet er korte setninger og hyppige linjeskift. Hvordan kan dette i seg selv ha en slik effekt på oss lesere? Nå får du boka til 79 kroner, og mitt klare råd er: gi denne romanen en sjanse! Du kommer garantert ikke til å angre! Hvis du trenger mer bakgrunnstoff for å bli overbevist, kan du lese hva jeg skrev etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset i Bergen i mars 2017

Bok nr. 31 og 32 - Jane Gardam: "En ulastelig mann" og "En trofast hustru" 

Jane Gardams Hong Kong-triologi om gamle Filth (eller Edward Feathers med kallenavnet Filth, som er et akronym for Failed iLondon Try Hongkong), og som også omfatter "Venner til sist", er fantastisk lesning! Historien fortelles litt frem og tilbake i tid, og vi går inn i en forgangen tid, før Hong Kong ble tilbakelevert til Kina. Jeg har selv vært i Hong Kong et par ganger, og må innrømme at dette tilførte min opplevelse av bøkene noe ekstra. Stedene som beskrives er kjente, og jeg kunne relatere bilder til beskrivelsene. Samtidig er dette en trilogi som er interessant for alle som elsker å få innblikk i historie, i det erkebritiske og i tidligere tiders oppfattelse av plikt fremfor egne ambisjoner. 

Bok nr. 42 - Nathan Hill: "Nøkken"

"Nøkken" ble i forbindelse med lanseringen av den i 2016/2017 hypet frem som "den store amerikanske romanen". Bare for å si det med en gang: så stor er faktisk ikke denne romanen! Det mangler en hel del på at han tar igjen både Franzen, Tart og Dickens (som han har blitt sammenlignet med), mens han fremstår som mer spennende enn hva Irving er blitt på sine eldre dager. Derfor vil jeg uansett mene at den er meget lesverdig! Selv om den er drøy med sine 700 sider ... 

Bok nr. 44 - Edvard Hoem: "Liv andre har levd"

Dette er den fjerde av i alt fem bøker i Hoems slektskrønike om Hoem-slekten og deres utvandring til Amerika (og Alberta-prærien i Canada). Selv om denne fjerde boka kanskje ikke er den aller sterkeste, fordi den i perioder er for oppramsende i stilen, er det ikke til å komme forbi at han er en av Norges aller beste forfattere. Selv på sitt ikke aller beste, er han blant de aller beste forfatterne i Norge! 

Dersom du har lest de tre foregående bøkene, er det et must å lese denne fjerde boka. Nå har det også kommet ut en femte bok - "Jordmor på jorda". Jeg har foreløpig ikke rukket å lese den, men har tidligere lest hans første bok med samme tittel. Dette femte bindet skal visstnok være en bearbeidelse av den. 


Bok nr. 78 - Chigozie Obioma: "Den forbudte elven"

Jeg er svak for bøker som kommer fra Afrika, og da jeg kom over denne boka av den nigerianske forfatteren Obioma, våknet selvsagt nysgjerrigheten. 

"Den forbudte elven" er en spenningsroman av de sjeldne, og jeg var nesten ikke i stand til å stoppe da jeg først var i gang. Språket er kanskje i overkant "forblommede", fordi historien er overlesset av adjektiver og metaforer, men dette handler mer om afrikansk fortellerkunst enn om det vi her i Norden vil kalle klisjeer og too much. Vi er et mye mer nøkternt folkeslag, og i vårt møte med litteratur fra andre kanter av verden, kan vi bli en smule fordomsfulle. Samtidig skal det selvsagt ikke underslås at gode oversettelser er avgjørende. Uansett - denne boka er jeg veldig sikker på at mange vil like!


Bok nr 83 - Orhan Pamuk: "Kvinne med rødt hår"

Åh! Hver gang det kommer ut en ny Orhan Pamuk-bok, er det fest! Hans kjærlighet til Istanbul kjenner nesten ingen grenser, og i hver ny roman avdekker han et nytt kapittel i denne fantastiske byens historie. "Kvinne med rødt hår" er intet unntak. Her er det brønngraving og selvsagt en kjærlighetshistorie som er sentral tematikk i boka. Og for alle som kanskje har kjent på litt indre motstand i møtet med Pamuks mursteinromaner: her er en liten flis av en bok med kun 271 sider. 

Jeg møtte Orhan Pamuk på Litteraturhuset i Oslo i mai 2017 og har skrevet om det på bloggen min. Bildet av forfatteren tok jeg i den forbindelse. 


Bok nr. 103 - Elizabeth Strout: "Jeg heter Lucy Barton"

Det skrives mange bøker om dysfunksjonelle familier, og dette er virkelig en av de bedre jeg har lest! 

Jeg siterer fra min bokanmeldelse fra februar 2018:

Noen sier at "det er aldri for sent å få en god barndom", som om det er mulig å tenke seg forbi en vond oppvekst og plutselig - voila! - omdefinere dette til en lykkelig barndom. Med Lucy synes det nesten omvendt. Det er som om hun først i voksen alder innser at kampen om morens gunst er en tapt sak, og ser barndommen sin i det grelle lyset den antakelig fortjener. Samtidig skjønte hun allerede da hun var barn at familien hennes var annerledes. Hun og søsknene stinket, og hun ble mobbet på grunn av dette. Det var ikke mye kjærlighet å hente i hjemmet heller. Likevel har hun fortsatt å elske sin følelsesmessig avstumpete mor, som ikke er i stand til å ta ordene "jeg er glad i deg" i sin munn. Og hvordan er det f.eks. mulig å omdefinere at hun ble låst inn i en truck i garasjen hun vokste opp i når foreldrene var på jobb? Angsten hun opplevde da tankene på at hun skulle bli forlatt for godt, overmannet henne fullstendig ... 


Bok nr. 109 - Carl Frode Tiller: "Begynnelser" 

Carl Frode Tiller er en av mine favorittforfattere, og det virker som om alt han tar i blir til gull. I "Begynnelser" fortelles historien bakfra - fra hovedpersonens selvmord og bakover i hans eget levde liv, for å finne svaret på hvorfor det gikk som det gjorde. 

Historien vi får høre er knallsterk, og den minner oss om viktigheten av ikke å dømme uten å vite hva som ligger bak. Når vi tror vi har fanget sannheten, vet vi i realiteten ingenting. Dessuten er hukommelsen lumsk. Vi tror vi husker hvordan ting var mange år senere, men det gjør vi sjelden. Det vi husker er elementer av historier vi har fortalt og som er påvirket av hva vi får feedback på fra omgivelsene våre og hva som stiller oss i et bedre lys. Gradvis endres historiene våre, skritt for skritt. Og derfor kjenner vi oss sjelden igjen når andre skal fortelle historien om oss. 


Bok nr. 118 - Kjell Westö: "Den svovelgule himmelen"

Kjell Westö er kjent for sine Helsinki-romaner og for å avdekke tidligere skjulte deler av finsk historie. "Den svovelgule himmelen" handler om kjærlighet på tvers av klasseskiller, og om overklassens innvirkning på de lavere samfunnsklasser. Og igjen er det hukommelsens lunefullhet som står i fokus. Hva er et levd liv? Hva er sannheten om oss? Hovedpersonen i denne boka ønsker å se barndommen sin i et lyst skjær, men ender opp med å måtte innse at det på mange måter var et falsum. 

Jeg har møtt forfatteren et par ganger på Litteraturhuset - første gang i mars 2014 og andre gang i juni 2015. Bildet av forfatteren tok jeg den første gangen.


Bok nr. 122 - Fjodor Dostojevskij: "Forbrytelse og straff"

Dette er en av de beste bøkene jeg har lest! Jeg gjenleste den i november 2017 og har skrevet om den her på bloggen. Les omtalen min og bli overbevist om at også du bør lese den! Nå foreligger den for øvrig i nyoversettelse, og er dermed mer tilgjengelig for de fleste. Boka er lettlest og spennende! 

Jeg sakser fra min omtale:

Språket er intenst og levende, og vi kommer godt under huden på de fleste - særlig mennene. Kvinnene - Raskolnikovs søster og mor, Katerina og Sonja - beskrives rørende omsorgsfullt. I den grad Sonjas moral settes under lupen (har hun vært nødt til å prostituere seg, eller har hun det ikke?), forsvarer Raskolnikov hennes ære med nebb og klør. 


Bok nr. 136 - Siri Hustvedt: "Kvinne ser på menn som ser på kvinner"

Etter å ha lest romanen "Denne flammende verden", som handler om kunst, kvinners plass i kunsten og ikke minst vår persepsjon, var det et must å lese denne essaysamlingen (som for øvrig bare er 1/3 av originalverket - disse kommer i Norge ut stykkevis og delt - del to har allerede kommet.)

Essayene bygger på mange måter opp under nevnte roman, og tematikken er kunst, kjønn og sinn. Utrolig spennende og tankevekkende - og ikke minst lærerikt og utviklende! 

Jeg har møtt forfatteren på Litteraturhuset i Oslo ved flere anledninger - blant annet i september 2014 og september 2017. Bildet av forfatteren tok jeg på det første treffet. 

Bok nr. 138 - Agnes Ravatn: "Verda er ein skandale"

Denne essaysamlingen er hylende morsom og den bare du få med deg! Dette er nemlig intelligent humor på sitt aller beste! Boka er satt opp som teaterstykke av Hordaland Teater i disse dager. Selv var jeg på Det norske teatret torsdag denne uka, der det var urpremiere på Ravatns "Operasjon selvdisiplin". Jeg var forundret over at det var mulig å lage teater av den boka, men må konkludere med at det langt på vei var ganske vellykket. Jeg hadde nok ønsket meg flere partier av det aller hektiske, som da personen på scenen mistet selvkontrollen, og frenetisk prøvde seg med knebøy mens hun kastet innpå med mengder med potetgull og til slutt skyldte dette ned med rødvin - uten å bry seg om å helle vinen i et vinglass først. Men ok - det er krevende! Og vi publikummere lo flere ganger. 

Bok nr. 323 - Cecilie Hellestvedt: "Syria" 

Dersom du ønsker å forstå mer av Midtøsten-konflikten, den arabiske våren, dannelsen av IS og bekjempelsen av denne organisasjonen, Syria-krigen og konfliktene i områdene rundt, er dette en bok du rett og slett ikke kommer forbi. Noen kritikere hevder at boka godt kunne ha vært bedre gjennomarbeidet og strammere i oppbyggingen, fordi den er vel ordrik og med for mange gjentakelser. Selv om jeg et lite stykke på vei er enig i noe av dette, kom dette aldri i veien for min lesning av denne boka. I og med at hun opererer med kapitteloversikter, er det enkelt å finne tilbake til tematikk man har lyst til å lese om igjen. 

Cecilie Hellestveit er en av våre fremste Midtøsten-eksperter, og det er med stor interesse jeg har lest hennes analyser av konfliktene i Midtøsten generelt og Syria spesielt. Jeg håper at hun kommer med flere bøker om samme tema. I så fall har hun allerede en trofast leser i meg!


Bok nr. 407 - Karl Ove Knausgård: "Så mye lengsel på så liten flate"


For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch! 

Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste! 

----------------------

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere bøker, men mer enn dette rakk jeg dessverre ikke. Jeg håper likevel at jeg har inspirert deg og at du finner frem til noen av bokperlene på årets Mammutsalg! Dersom du har noen tips, ber jeg deg legge igjen en kommentar til dette innlegget!

Lykke til med jakten på de gode bøkene!

lørdag 2. mars 2019

Oscar-nominasjonene og vinnerne 2019


Natt til 25. februar i år ble Oscar-statuetten delt ut for 91. gang i filmhistorien. Selv hadde jeg ambisjoner om å skrive om filmene jeg hadde sett så langt - før selve utdelingen - slik jeg har pleid å gjøre i årevis her på bloggen min. Dessverre strakk ikke tiden til ... 

I dette innlegget oppsummerer jeg hvem som vant under de viktigste kategoriene, og jeg knytter også noen tanker til de ulike filmene jeg har sett. 

Beste film

De nominerte filmene var:
- Green Book (vant)
- Black Panther
- BlacKkKlansman
- Bohemian Rhapsody
- The Favorite
- Roma
- A Star is Born
- Vice

Jeg har sett disse filmene - unntatt Black Panther, som sjangermessig faller langt utenfor mitt interessefelt. 

Min klare favoritt blant disse filmene er helt utvilsomt Bohemian Rhapsody. Denne filmen omtalte jeg på bloggen min rett etter at jeg hadde sett den i slutten av november 2018. Jeg gjettet allerede da at Rami Malek måtte vinne Oscar for beste mannlige hovedrolle. 

Selv om spennvidden i tematikk i de nominerte filmene kan synes stor, er det likevel noen fellestrekk. Både Green Book og BlacKkKlansman handler om rasisme, mens Roma og Bohemian Rhapsody handler om å falle litt utenfor fellesskapet (fattigdom og homofili). To av filmene er utpreget musikalske - Bohemian Rhapsody og A Star is Born - og Vice er en samfunnskritisk film, der vi får høre historien om Dick Cheney. The Favorite handler om en dronning som blir manipulert av omgivelsene sine, og som var svært, svært ensom. Filmene handler i grunnen om utenforskap, kanskje med unntak av Vice.  (Black Panther vet jeg lite om, siden jeg ikke har sett den selv.)

Selv ble jeg ganske overrasket over at det var Green Book som vant. Filmen er flott - det er ikke det. Men mye av tematikken er så gjennomtygget både i litteraturen og filmverdenen at den knapt kan sies å tilføre noe nytt. Kanskje er det hele likevel så "enkelt" som at vi trenger å bli påminnet - gang på gang - hvor viktig det er å være klar over hvordan summen av enkeltindividers menneskesyn påvirker hvordan hele grupper blir behandlet i et samfunn. Her er det sørstatsrasismen på 1960-tallet som skildres. Selv om segregeringspolitikken for lengst er historie, lever rasismen dessverre videre i denne regionen av USA ... Den fargede begavede pianisten var god nok til å spille konserter for et dedikert publikum, men å spise sammen med dem i restauranten før konserten - nei, dét fikk han ikke. 

A Star is Born er en sterk film om en rockemusiker som er på hell på grunn av alkoholisme, og hans forhold til en ung sangerinne som etter hvert får stjernestatus. Maktbalansen i forholdet deres forrykkes, og spørsmålet er hva dette gjør med kjærligheten. Her er det mye flott musikk og fantastisk skuespillerkunst. Ingen ringere enn Lady Gaga har den kvinnelige hovedrollen, mens Bradley Cooper har den mannlige hovedrollen. Alle visste fra før av at Lady Gaga kan synge, men at Bradley Cooper også kan det, var en stor overraskelse. I tillegg har han skrevet flere av sangene han fremførte, og som om ikke det var nok, har han at på til regissert filmen. 

BlacKkKlansman er en litt annerledes film om jakten på Ku Klux Klan, og historien er sann. Den handler om infiltrasjon av miljøet, og om hvordan en farget mann faktisk oppnådde medlemskap i organisasjonen. 

I Vice får vi et historisk blikk på alle USAs presidenter fra 1960-tallet og frem til 2001, og hvor Dick Cheneys karriere er tråden som binder det hele sammen. Hvordan kunne det ha seg at den alkoholiserte fyren som etter å ha kræsjet med bilen sin i fylla, oppnådde så mye politisk makt? 

The Favourite er en film i en helt egen klasse, er min påstand. Det er den greske regissøren Yorgos Lanthimos som står bak filmen, og han har jeg et noe blandet forhold til. Det er særlig den skrekkelige filmen Dogtooth som ga meg nærmest aversjon mot hans "filmkunst". Senere så jeg likevel filmen Lobster, men også den ble i særeste laget for meg. Jeg hadde derfor ikke de helt store forventningene da jeg bestemte meg for å se The Favorite ... Jeg ble imidlertid positivt overrasket! Her har regissøren riktignok benyttet noen filmtekniske triks som jeg opplevde som litt billige. Blant annet har han benyttet vidvinkelopptak, som gir flere av scenene en noe forvrengt inntrykk. Det gjør noe med rom-opplevelsen at bildesekvenser er vrengt utover og ikke fremstår som realistiske. Men - historien om dronning Anne av England i året 1708, som visstnok er basert på noen historiske fakta og rykter som verserte rundt henne, er interessant nok. Var hun lesbisk? Ble hun utnyttet av kammerpiken sin? Og hadde de et seksuelt forhold? Etter hvert utvikler det hele seg til et trekantdrama idet kammerpikens kusine kommer på banen og tiltar seg mer og mer makt over dronningen. 

Roma er en nydelig svart-hvitt-film som handler om forholdet mellom en rik familie i Mexico og deres fattige barnepike. Hva har husets frue til felles med henne? Nokså mye skal det senere vise seg, etter hvert som livet hennes og ekteskapet faller fra hverandre ... Jeg ble for øvrig overrasket over at denne filmen, som ikke er engelskspråklig, kunne konkurrere med de andre i kategorien beste film. Det kan jeg ikke huske å ha sett tidligere. 

Beste regissør

De nominerte var:
- Alfonso Cuarón (Roma) (vant)
- Spike Lee (BlacKkKlansman)
- Pawel Pawlikowski (Cold War)
- Yorgos Lanthimos (The Favourite)
- Adam McKay (Vice)

Jeg har sett samtlige filmer, men kun omtalt Cold War så langt her på bloggen. Blant de nominerte filmene er dette helt klart min favoritt, men det var altså Roma som vant. Begge har det til felles at de er spilt inn i svart-hvitt. Dette virkemiddelet gjør at historiene i filmene blir sterkere, synes jeg. Scenene blir mer eksistensielle, mer emosjonelle og samtidig mer distanserte på et vis. 

Vinneren er absolutt verdig! Se den på NetFlix, for der er den tilgjengelig. Den er vel verdt din tid!

Beste kvinnelige skuespiller

De nominerte var:
- Olivia Colman (The Favourite) (vant)
- Yalitza Aparicio (Roma)
- Glenn Close (The Wife)
- Lady Gaga (A Star is Born)
- Melissa McCarthy (Can You Ever Forgive Me?)

Jeg har sett alle bortsett fra Can You Ever Forgive Me? Denne filmen kommer visstnok ikke på norske kinoer i det hele tatt. 

Olivia Colman gjør en fantastisk rolletolkning i The Favourite, hvor hun også spiller sammen med Rachel Weisz og Emma Stone. Tidligere har hun spilt i filmer som The Lobster (med samme regissør som i The Favourite) og Murder on the Orient Express, bare for å nevne noen. Det fine med en film som dette er at også kvinner får interessante hovedroller, og at de ikke "bare" er kona til en eller annen. 

Glenn Close spiller kona til en nobelprisvinner i litteratur i filmen The Wife. Mens mannen får all ære, står hun i skyggen. Så viser det seg at hun har hatt en meget viktig rolle i hans forfatterskap likevel. Det skjer noe mellom ektefellene da han vinner, og det er dette filmen skildrer. Hva er viktigst for mannen når det kommer til stykket? Nobelprisen eller det livslange ekteskapet med henne?

Lady Gaga kunne vel så gjerne ha vunnet prisen i kategorien beste kvinnelige skuespiller, for hun spiller virkelig på hele registeret av følelser. Samtidig tenker jeg at Olivia Colman har en mer krevende rolle, der hun også må hente frem sider i seg som man aller helst ønsker å holde for seg selv. Her vil jeg si at den beste vant!

Beste mannlige skuespiller

De nominerte var:
- Rami Malek (Bohemian Rhapsody) (vant)
- Christian Bale (Vice)
- Bradley Cooper (A Star is Born) 
- Willem Dafoe (At Eternity´s Gate)
- Viggo Mortensen (Green Book)

Jeg har sett alle bortsett fra At Eternitys Gate. Den har jeg foreløpig ikke rukket å se, men den står på listen over filmer jeg ønsker å prioritere. 

Jeg visste allerede da jeg så Bohemian Rhapsody på kino at her kom Rami Malek til å vinne, selv om Oscar-nominasjonene ikke var offentliggjort på den tiden. Ellers er det gjerne skuespillere som enten har lagt voldsomt på seg, gått kraftig ned i vekt eller er sminket til det ugjenkjennelige som pleier å gå av med seieren i denne kategorien. Som da Gary Oldman vant for sin rolletolkning som Churchill i Darkest Hour i fjor ... Sånn sett er Vice og sminkingen av Christian Bale bygget over samme lest. Derfor ville det vært underlig om han skulle ha vunnet i år. 

Viggo Mortensen gjør en veldig fin rolletolkning i Green Book, der han spiller en fattig italiener som blir sjåfør for en farget pianist på 1960-tallet. Han opptrer nokså udannet, der han slafser i seg maten i forsetet av bilen, mens overklassemannen, som er farget, sitter i baksetet og skal ut på pianokonsert-turné i Sørstatene på 1960-tallet. Jeg har etter hvert sett riktig mange filmer med Viggo Mortensen, og rollen i Green Book er helt annerledes alle andre roller han har spilt. Han er uten tvil en stor karakterskuespiller. 

Beste utenlandske film

De nominerte var: 
- Roma - Mexico (vant)
- Capernaum - Libanon 
- Cold War - Polen
- Never Look Away - Tyskland
- Shoplifters - Japan

Jeg har kun sett de tre første filmene, men skal definitivt se Never Look Away (originaltittelen er Werk ohne Autor) og Shoplifters. Dette er den Oscar-kategorien jeg oppfatter som den mest spennende, og langlisten er vel så interessant som kortlisten, er min oppfatning. 

Capernaum er en nydelig film om fattigdom og flyktningestatus, og den berører dypt - lenge etter at man har sett filmen. Dette er en film jeg garantert kommer til å kjøpe DVDen til når den kommer, fordi jeg ønsker å se den om igjen senere. DVDen til Cold War er allerede ute. I likhet med Pawel Pawlikowsky´s forrige film Ida, som vant Oscar i denne kategorien i 2015, er også Cold War er kunstnerisk film med mange vakre scener preget av at ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene. Min klare favoritt er likevel Capernaum

Never Look Away er åpenbart ikke tenkt oppført på norske kinoer, og det forundrer meg. Filmer der skuespillerne Sebastian Koch og Tom Schilling er med, og hvor Florian Henckl von Donnersmarck er regissør, burde vært selvskreven! Jeg nevner filmer som De andres liv og The Tourist (selv om jeg ikke likte sistnevnte særlig godt). 

Andre kommentarer:

Ellers kan jeg nevne at Mahershala Ali vant Oscar i kategorien beste mannlige birolle (Green Book), mens Regina King vant Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle (If Beale Street Could Talk). Sangen Shallow i A Star is Born vant i kategorien beste original-sang, og prisen i kategorien beste adapterte manus gikk til dem som sto bak BlacKkKlansman. Bohemian Rhapsody stakk av med samtlige priser som gikk på lyd, mens Vice fikk prisen for beste makeup og hårstyling. 

Jeg håper at jeg skal få tid til å omtale noen av filmene jeg har sett, i egne innlegg i tiden fremover. Uansett håper jeg at dette innlegget inspirerer deg til å gå på kino mens disse filmene fremdeles går!

lørdag 10. februar 2018

Marrakech på tre-fire dager

Dette er kanskje ikke det mest rettferdige bildet å vise frem etter en tur til
Marrakech, men jeg synes likevel at fargene og forfallet man ser mange
steder, kommer godt frem her. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Marrakech på tre-fire dager

Det er nesten ett år siden sist mannen min og jeg var i Marrakech. Vi reiste med Norsk Tur i mars 2017, og dette var en matreise med Trines matblogg. I løpet av drøyt fire dager fikk vi med oss to matkurs om det arabiske kjøkken, og vi besøkte bl.a. Atlasfjellene, et berber-marked og Medinaen i Marrakech. Så sjarmert ble vi at vi bestemte oss for at hit ville vi tilbake - og det relativt raskt. Jeg har for øvrig skrevet om denne turen her på bloggen. Det har også Trine Sandberg fra Trines Matblogg, og bloggeren Anne Cathrine Gulbrandsen fra ENEstående mat.


Ferskpresset granateple-juice er en luksus man bør unne seg når man er i
Marrakech. Pass på at den ikke blir spedd ut med vann før du får den servert!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hvordan kommer man seg til Marrakech?

Vi planla turen vår en del måneder i forveien, og fikk derfor tak i ganske rimelige billetter. Vi valgte å fly med Norwegian, som har direkte flyvninger mellom Gardermoen og Marrakech. Flyturen tar ca. 5 timer hver vei. I januar hadde vi i grovt sett to valg. Det gikk nemlig fly bare på onsdager og lørdager. Vi valgte å fly tur-retur onsdag-lørdag, og fikk dermed med oss tre overnattinger. Ankomst- og avreise-tider var såpass gunstige at vi fikk en del ut av begge reisedagene. Dersom du skal reise til Marrakech for første gang, anbefaler jeg minst fire overnattinger. (Hvis du velger Norwegian i tiden fremover, ser jeg på nettsidene deres at det er fire flyvninger hver uke - tirsdag, onsdag, torsdag og lørdag.)

Hvor bør du bo?

Når man reiser til Marrakech kan man enten bo inne i Medinaen (gamlebyen), eller i "nybyen" (der franskmennene bodde mens området var en del av et fransk protektorat). Jeg er ikke i tvil om hva du bør velge! Selvsagt bør du bo inne i Medinaen, og selvsagt bør du bo i en riad

En riad er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass med en indre hage eller gårdsplass. Tidligere var dette privathus som var bygget med tanke på å beskytte privatlivet og også fungere som vern mot vær og vind. I dag er de fleste riadene i bruk som hoteller. Det er mange å velge mellom i Marrakech!

Sist gang vi var i Marrakech, bodde vi i Riad Dar Justo - en nydelig riad med klasse og stil. Denne gangen valgte vi Riad Jardin Des Rêves. I og med at vi reiste i midten av januar i år, fikk vi det riktig rimelig. Jeg tror ikke vi kom over 1000-lappen for tre netter. 

Noe av det vi la vekt på ved valg av riad, var at det måtte være wifi der. Å være på nettet med norske telefoner i Marrakech er nemlig så dyrt at det er helt uhensiktsmessig å bruke roaming i det hele tatt. Vi snakker 40 kroner pr. MB, og det betyr at hundrelappene forsvinner fortere enn du liker å tenke på. 

Desto større var irritasjonen da vi erfarte at wifien på hotellet overhode ikke fungerte, og at vi ble oppholdt med snakk. Vi fikk wifi-vifte på telefonen, men den var altså helt ubrukelig. Ute i gangen vår sto det en ruter, og wifi-viften forsvant ikke da vi trakk ut kontakten på ruteren. Mao.: den sto der til pynt og kanskje mest av alt for å roe ned irriterte hotellkunder. Eieren kunne da si at dette var utenfor hans kontroll. Han skyldte på været og at det var bare akkurat nå det var slik. (På en cafe rett i nærheten var wifi´en til sammenligning 100 % stabil under hele vårt opphold.)

Mitt råd er: sjekk ut på Trip advisor hva folk er mest fornøyd med og ditto misfornøyd med - før du bestiller! - og avstem dette i forhold til egne forventninger. Rent bortsett fra det med wifi-en, var vi helt greit fornøyd med vår riad, selv om det må innrømmes at spesielt jeg kjente en god del på irritasjonen underveis i oppholdet, og skulle ønske at vi hadde gjort bedre research på forhånd. (Jeg ønsket å poste bilder fra turen på sosiale medier, uten å bli flådd økonomisk.)


Riaden vår, som var hyggelig, hjemmekoselig og strøken mtp. renhold -
men altså uten wifi ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hva gjør man i Marrakech?

Egentlig er Marrakech et ypperlig utgangspunkt for utflukter - både ut til kysten, opp i Atlasfjellene og til nabobyer. Her vil jeg spesielt henlede oppmerksomheten til bloggeren Kleppanrova, som i flere innlegg har skrevet om Marokko - bl.a. med et besøk til kystbyen Essaouira, som ikke ligger veldig langt fra Marrakech. Dersom du har lyst til å reise rundt i Marokko, i alle fall til de nærmeste byen, trenger du imidlertid atskillig mer enn noen få dager. 

De fleste som besøker Marrakech i noen få dager, kommer (tror jeg) pga. maten og shoppingmulighetene. Selv er jeg veldig glad i det marokkanske kjøkken, som er rangert blant de ypperste i hele verden, og hvor mat laget i taginer står i fokus. Jeg reiser sjelden på turer med tanke på shopping, men Marrakech er unntaket. Her er det så mye fint å få kjøpt at man oppdager opptil flere behov man ikke ante at man hadde - før man får snudd seg ... 


Caféen med wifi i nærheten av riaden vår. Her gikk det unna en del mynte-te etter hvert,
siden dette var ett av få steder med forbindelse til utenomverden ...
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om Medinaens souker og "guidene"

Inne i Medinaen ligger soukene, det vil si markedene der man kan få kjøpt det meste. For oss turister er det så og si umulig å få full oversikt over alle labyrintene inne i souken. Vi brukte Djemaa el Fna, en stor markedsplass med forbindelse til Koutoubia-moskeen, som et utgangspunkt, og prøvde å manøvrere oss rundt i de ulike soukene herfra. Med større eller mindre hell til tider. Når vi fant tilbake til steder vi hadde vært tidligere, kjentes det som bare flaks. Men - det hjalp å ha vært her før! 

Inne i soukene er det meste under tak, og dette gjør det vanskelig å orientere seg. Å spørre noen om hjelp fører kun til at du plutselig har en "guide" på slep. Å være guide for turister er en stor industri i Marrakech. Hotelleieren vår advarte oss mot dette. Likevel klarte vi "å pådra oss guider" flere enn en gang, og ved i alle fall en anledning ble dette direkte ubehagelig. (Mer om dette senere i dette innlegget.)

Guiden fotfølger deg over alt, og er nærmest umulig å riste av seg. Ikke bare krever vedkommende penger til slutt, men han skal også ha kommisjon av selgere du handler av. Dette legger selgeren på prisen, som du må betale. Du får med andre ord en dårligere handel enn du ellers ville hatt. Og dersom du faktisk har kommunisert med guiden og ønsket å få hjelp til å finne en spesiell butikk, kommer du garantert til fetteren hans og ikke til den beste butikken ... Det mest irriterende vi opplevde var når selgeren ikke hadde det vi spurte etter, men insisterte på at vi måtte stå og vente mens han selv løp byen rundt. Bare for å komme tilbake med noe som var helt fjernt fra det vi spurte etter. Vi spurte f.eks. etter en vannkaraffel i tinn, og opplevde flere ganger at selgeren kom tilbake med en vase ... Nå var visst ikke Marrakech det rette stedet å lete etter en vannkaraffel i tinn, og dette kunne selgeren ganske enkelt ha fortalt oss med det samme. 

Ellers opplevde vi hver eneste dag at noen tilbød seg å lede oss til et berber-marked. Det var "siste dag" og "siste sjanse" - hver dag ... Den første gangen bet vi på, men etter å ha gått og gått og gått og gått ... sluttet vi å følge vedkommende. Hvor han ville ha ført oss til slutt, er jammen ikke godt å si ... 

Noen gode råd: Prøv å finne frem på egen hånd. Sørg for å ha god tid. Hold deg til områder der det er folk. Bare gå - du finner frem til slutt! Medinaen og soukene er tross alt ikke stor. 


Busstasjonen i den nye bydelen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Shopping i Medinaens souker 

Det er veldig moro å bevege seg rundt i soukene, men det er også ganske slitsomt. Det nytter ikke å virre rundt med et ubesluttsomt uttrykk i ansiktet. Da nedrennes man av "Madam! Look at my shop!" "Madam! Just one minute!" "Madam ...." Etter noen timer kan en stakkars introvert sjel får mer enn nok av maset. 

Alt er enklere dersom man på forhånd har en noen lunde klar idé om hva man ønsker seg, og er i stand til å improvisere. Dersom du finner noe du liker, er mitt råd at du kjøper det med det samme. Sannsynligheten for at du finner tilbake til nettopp den butikken, er antakelig relativt liten uansett. Dette er heller ikke stedet der det er enkelt å fly rundt og sammenligne priser. Er du først i gang med å diskutere pris, er nemlig handelen i gang. 

I Marrakech pruter man. Kvalitet koster - også her. Bestem deg på forhånd for hva du kunne tenke deg å betale for en gjenstand, og forhold deg til det. Skambud fornærmer bare selgeren. Det verste som skjer er at du kommer hjem med dårlig kvalitet, som du har betalt altfor mye for. Regn imidlertid med at mange av varene i soukene er B-varer. 

Vi ønsket oss et fint fat, og opplevde at det meste av keramikken hadde krakelert glasur. Selgerne prøvde seg med at dette er "prisen" man betaler for håndlagde ting, nemlig at tingene da ikke er perfekte slik de fabrikklagde tingene gjerne er. Alle vet at dette er tull og tøys. Sjekk sømmene på tekstiler. Hvordan er de sydd? Er de bare tråklet sammen? Det opplevde vi med et sengeteppe vi kjøpte på forrige tur. Etter en vask var det lekre 1001-natt-sengeteppet rett og slett ødelagt. 

Jeg vil spesielt trekke frem en butikk, som du faktisk bør prøve å finne frem til, og det er Max & Jan. Her selges design-ting, og alt som frembys har god kvalitet. Her fikk jeg f.eks. tak i en skinn-puff med utsøkt design. Den kostet 2-3 ganger så mye som det jeg måtte ut med for en vanlig skinnpuff i soukene, men likevel godt under halvparten av hva jeg måtte ha gitt for en atskillig kjipere utgave hjemme i Norge. (I Marrakech er det mulig å få en skinnpuff ned i rundt 4-500 kroner, riktignok ikke av beste kvalitet - i Norge må du gjerne ut med det fire- eller femdoble uansett hvor du forsøker - Kremmerhuset eller en fornorsket utgave av en marokkansk butikk.) 


Inne i desigbutikken Max & Jan - finner du ikke noe du liker her, finner du
ingenting noen steder, er min påstand. Her selges kvalitet og ikke B-varer.
I utgangspunktet pruter man ikke er, men det går likevel an å be om en "god pris".
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Andre ting som det er mulig å få kjøpt er arabiske lamper, brukskunst av ymse slag, bilder, tepper, krydder, skinnprodukter m.m. 


Dette er et fargeglad land! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Selgerne i Medinaens souker er blide og trivelige. Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter hvert, men på slutten av oppholdet vårt i Marrakech opplevde vi å få så hyggelige priser på det vi ønsket å handle at vi rett og slett ikke gadd å prute. Kanskje merket de at vi var erfarne i prutingens kunst? Det var rett og slett hyggelig!


Her er noen av menneskene vi gjorde handler med. En solgte fargerike lykter,
en solgte dadler, fikener og aprikoser og de to siste (berbere) solgte
telys-lamper. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Djemaa el Fna

Jeg har nevnt denne plassen tidligere i dette innlegget. Djemaa el Fna er først og fremst en markedsplass om dagen, der tilreisende berbere frembyr sine varer. Her er det også slangetemmere, tildekkede kvinner som går rundt og tilbyr henna-maling på hendene (pass på ringene dine!), frukthandlere som tilbyr ferskpresset juice osv. 


Jeg turte ikke å gå bort til slangetemmerne, siden jeg sist gang holdt på å få
en kobraslange slengt over nakken ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et godt råd: Dersom du ikke for ditt bare liv vil risikere å få en slange rundt halsen, må du holde deg langt unna slangetemmerne! Trikset er nemlig å slenge en kobraslange rundt halsen til en livredd kvinne, og så må mannen betale i dyre dommer for at slangen skal bli fjernet. Jeg tuller ikke! Bare hold deg unna! 


På denne uterestauranten på Djemaa el Fna likte kokkene å lage mat!
Dette merket vi! Maten ble laget med kjærlighet, og det smakte bare
så godt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om kvelden forvandles Djemaa el Fna til en gigantisk uterestaurant. Hele plassen fylles opp av et utall restauranter som i all hovedsak serverer det samme. Like fullt: det gjelder å velge riktig restaurant. Det første stedet vi satte oss ned på serverte ikke god mat, og dette sa noen som forlot restauranten idet vi kom. Vi bestilte bare litt mat, og så gikk vi videre. Vi var langt mer heldig med det neste stedet. 


Sauehodene ble holdt varme og fuktige hele tiden, slik at kjøttet ikke skulle
bli tørt. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Flere steder serverte restaurantene sauehoder, og dette spiste mannen min - med god apetitt! Selv bestilte jeg sitron-kylling-tagine, en svært tradisjonell marokkansk tagine-rett. Det smaker godt - hver gang! 


En romantisk aften på byen! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
De fleste besøkende var marokkanere selv. Noe av det morsomme med stedet var å observere matgleden og stoltheten over maten - både fra de som serverte og de som spiste. 

For øvrig er det et sånt støynivå på denne plassen - særlig om dagen - at man ikke orker å oppholde seg her for lenge av gangen. 

Jardin Majorelle

Man går selvsagt glipp av mye når man besøker Jardin Majorelle i midten av januar - lenge før blomstringen er i gang. Vi dro dit likevel - mest fordi vi har hørt så mye fint om denne hagen. 


En vakker park! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hagen ble anlagt i 1923, men det er først i nyere tid at den har vært åpen for publikum. Yves Saint-Laurent hadde i sin tid en finger med i spillet for å bevare hagen. I tilknytning til hagen er det tre museer: Islamic Art Museum, Berber Museum og Musee Yves Saint Laurent. 


Vakre kontraster! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hagen er utsøkt vakker, selv om det i all hovedsak er kaktuser som vokser i den, og det er også en liten karpedam her. Blått og gult går igjen i eksteriøret. Få planter er så vakre under blomstringen som kaktuser, så de må være litt av et syn når våren og sommeren kommer!


Mange utsøkte detaljer (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den nye bydelen

Denne gangen besøkte vi også den "nye" bydelen - dvs. der hvor franskmennene bodde mens området var fransk protektorat. Okkupantene hadde visstnok såpass finfølelse at de lot marokkanerne få ha sin medina for seg selv, og så bygget de i stedet opp en ny by. Jeg vet ikke helt hva vi så for oss da vi besøkte denne bydelen, men vi forventet nok at det skulle være en enda større kontrast til resten av byen enn det vi fant. 


Kvinner i bybildet. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En av tingene jeg merket meg er at det var flere kvinner å se i bybildet, enn hva vi hadde sett inne i Medinaen. Her var det også moderne kledte kvinner. De fleste gikk med hijab, skjønt det var noe variabelt. Inne i Medinaen gikk alle tildekket på hodet, og i lange ytterplagg. Der gikk mennene også svært tradisjonelt kledd, mens det inne i den nye bydelen var en hel del dresskledde menn. 


En bygning i den nye bydelen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den største kontrasten mellom ny og gammel bydel er likevel boulevardene, der det stort sett trafikkerer biler og mopeder. Inne i Medinaen er det stort sett fotgjengere, men også mange esler, gammeldagse traller/kjerrer og et urovekkende antall mopeder som kjører altfor fort rundt i de smale gatene (!). 

En bokhandler i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannen min og jeg kom til at sjarmen med Marrakech først og fremst er å finne inne i Medinaen. Det er der det er mest spennende å være når man besøker Marrakech. Og for meg som elsker å fotografere, var det også der jeg fant flest objekter som trigget fotogleden. 

En liten historie fra Medinaen

Ved første øyekast kan kanskje deler av Medinaen virke litt sjuskete. Her og der ligger det en del søppel, og det er en hel del forfalne bygninger rundt forbi. Likevel er det forbausende lite å se av revne bygninger. I stedet bygges det nytt inni gamle bygningsskråg, og her og der så vi mye av restaureringsarbeid. Vi turister slipper ikke til i boligområdene inne i Medinaen, så det er vanskelig å få inntrykk av hvordan folk bor. 


Folkeliv i gatene i nærheten av riaden vår. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk for øvrig et noe ufrivillig opphold inne i et boligområde den nest siste dagen vi var der. Da hadde vi klart å påkalle en caféeiers vrede fordi vi ikke ville sitte der etter å ha funnet ut at wifi´en ikke fungerte (noe vi på forhånd hadde fått vite at de hadde). Plutselig hadde vi - uten å skjønne det til å begynne med - fått en "guide", som ønsket å vise oss veien til Djemaa el Fna. Med raske skritt gikk han foran oss, og vår skepsis økte etter hvert som vi beveget oss vekk fra folk. (Vi tror at det som senere skjedde var en direkte konsekvens av at vi ikke satte oss ned på aktuelle café ...)


I en av de labyrintiske gatene i Medinaen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi hevdet at dette ble helt feil, ble han sint og sa at "I know the souks!" (Hva er det med oss nordmenn som gjør at vi fortsetter å følge etter, når vi egentlig føler sterkt at noe er galt? Høflighet?) Vi beveget oss gjennom boligområder, der haugevis av barn lekte i gatene. Vi gikk og vi gikk ... Da mannen min nok en gang tok til orde for at dette ble feil, pekte han mot sola og sa at nå var det rett før vi var ved moskéen (dvs. Koutoubia-moskeen). En gang snudde vi, og da kom han plutselig opp med at vi måtte bli med til et berbermarked, for i dag var det siste dagen de var her. De stengte om en time ... Det var bare det at dette hadde vi da hørt de foregående dagene også ... Da han skjønte at vi ikke lenger var med på "leken", krevde han penger av oss. Plutselig dukket det opp tre til, og det ble direkte ubehagelig. Mannen min betalte ham 100 dirham (noen lunde svarende til 100 norske kroner), men han skulle ha mer. Han skulle ha 200 dirham. Niks - det fikk han ikke. Mannen min ga ham 20 til, og da slapp de taket på ham. (Jeg sto et stykke unna.) Da skulle vi "bare ta til høyre og så til venstre og så ville vi se moskeen ... Han løy. Vi hadde rotet oss helt bort og visste ikke hvor vi var.


Gatebilde fra Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi begynte å gå og hadde klokketro på at vi kom til å finne frem til slutt. Plutselig dukket det opp to unggutter som hevdet at nei, vi kunne ikke gå inn der og i hvertfall ikke der osv. Hvorfor? spurte vi. "Fordi det er veien til moskeen, og der har ikke turister lov til å gå!" Enda en løgn, men det skjønte vi først etterpå. I alle fall ble vi gående et lite stykke sammen med disse to guttene, og etter kort tid kom vi tilbake til relativt kjente strøk. Men da var det fullstendig umulig å riste dem av oss. De fulgte etter over alt. Vi ville gå inn i en annen gate en dem, og da kom de løpende og sa at der var det stengt. "Bullshit!" sa jeg og så gikk vi videre i en gate som aldeles ikke var stengt. Og så kom det uunngåelige: de ville ha penger av oss. Da var vi blant folk igjen, og tenkte at de kunne få en 50 dirham-seddel - for å være grei med dem. Men neida, det var ikke nok. Han andre ville også ha en 50 dirham-seddel. Det fikk han ikke.  

Det som faktisk var synd for Marrakech og for soukene var at vi da var så dritlei at vi i stedet for å fortsette å gå i soukene og kanskje legge igjen litt penger her og der, ikke orket mer og dro hjem til det wifi-løse hotellet vårt. Riktignok med et lite stopp innom en café i nærheten, der de hadde både wifi og en meget god mynte-te. Vi la igjen noen dirham på te der, for å si det sånn! Mens vi surfet rundt på nettet og oppdaterte oss på hva som hadde skjedd rundt forbi ...

Folkene i Marrakech

Jeg vil nødig etterlate et inntrykk av at Marrakech er en utrygg by eller at menneskene her ikke er hyggelig. Folkene i Marrakech er nemlig svært hyggelige! Og Marrakech er ingen utrygg by! Men her som ellers er det selvsagt brodne kar, som man skal passe seg litt for. Dersom man følger helt alminnelige forsiktighetsregler, slik man bør gjøre uansett hvor man ferdes, er det svært trygt her. 


Kvinnefellesskapi Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det føles svært eksotisk å være i Marrakech! Marokko er jo en del av Nord-Afrika, og det merker man når man er her! Folkene som bor her er stort sett enten arabere eller berbere, og de har levd i fredelig sameksistens i århundrer. Akkurat dette er marokkanerne stolte av. Marokko er et sivilisert land med en stolt kulturarv. Selv kjente jeg mange ganger på en følelse av å være vitne til filmkulisser, og det skyldes flere ting. Ikke minst fargene og det litt gammelmodige preget. Marokko befinner seg ikke langt fra Europa, og likevel fikk jeg følelsen av å befinne meg et godt stykke tilbake i fortiden. 


Folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er store forskjeller blant folk på hvordan de lever livene sine, i alle fall ut fra hva jeg kunne bedømme ut fra klesdrakten. Her møter man alt fra kvinner med stil og som liker å vise det frem, til kvinner som skjuler alt ved seg. Man møter menn med langt skjegg og ikke skjegg i det hele tatt. Lange kjortler og tradisjonelle klesplagg har visstnok fått en renessanse her, leste jeg et sted. Det handler om identitet og tilhørighet, og det å ha regien på hva som er ens eget i forhold til ytre påvirkning ... tenker nå jeg. 


Flere folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var i grunnen alt jeg hadde tenkt å fortelle om denne gangen ... Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra turen. Enjoy!


Ivrige innkastere i Marrakech (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Utenfor en moské satt kvinner og tigget penger.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fargerike krydderier, te etc. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
En av inngangene til soukene. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
En uterestaurant i Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
I soukene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mor og sønn kanskje? (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Café Arabe er verdt et besøk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fruktselgerne på Djemaa el Fra (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi spiste på restauranten La Maison Arabe,
og det var rett og slett en storveis opplevelse!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Vakker arabisk brukskunst (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Koutoubia-moskeen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Krydder, oljer og annet - her hadde de alt!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Snegler til middag? (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Populære innlegg