Luke 18-23: En forkortet julekalender (6)

I årets nest siste samleluke i min bloggjulekalender finner du tips om bøker man
lære noe av. Denne sauen er for øvrig fotografert på Lewis i de Ytre
Hebridene sommeren 2016 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dette er den nest siste samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desember, den andre publiserte jeg 7. desember, den tredje publiserte jeg 8. desember, den fjerde publiserte jeg 14. desember og den femte publiserte jeg 17. desember. Dere som har fulgt med har så langt fått tre julegavefilmtips om andre kulturer, fire-fem julegaveboktips om mor-datter-forholdet, tre julegaveboktips om eksistensielle kriser i verden i dag, fire julegaveboktips om noen spesielle reiser og 18 terningkast seks-julegaveboktips (blant bøkene jeg har lest i år - her skulle det være litt for enhver smak). Det har i all hovedsak handlet om julegavetips med innhold og mening. Og det er bøker som har hatt hovedfokus. 

I dagens luke presenterer jeg som julegavetips et knippe bøker som man kan lære noe av. Det er mange lesere som ikke bare leser for fornøyelsens skyld, men som ønsker å bli tilført noe mer -utover øyeblikkets underholdningsverdi. Hvilke bøker er så dette? Og snakker vi kun om tungt tilgjengelig litteratur? Nei, på ingen måte! Men bøker som krever litt mer av leseren, kan ikke bare "harves over". Jeg siterer fra en liten morsom bok - et essay om litteratur av Dan Ringgaard i serien "Tænkepauser" (den er dansk) - som jeg nettopp har lest:

"Når litteratur kan virke vanskelig, kan det være, fordi den viser verden på en anden måde end den sædvanlige, netop for at gøre det muligt for os at genopdage den. Viste den bare verden, som vi i forvejen mener at kende den, vil den bekræfte den rutine, som gør os blinde for den." (side 37-38)

Dette sitatet kunne i grunnen vært gjentatt i diskusjon etter diskusjon om bøker, fordi det ofte koker ned til om vi har gjenkjent noe i oss selv når vi leser litteratur. Det er klart at det først og fremst er de bøkene som gir gjenklang i oss, som virkelig berører. Men må det være sånn? Lukker vi oss ikke for nye måter å oppleve litteraturen på? Jeg skal ikke ta denne diskusjonen her og nå - jeg bare nevner det. Jeg har i alle fall tenkt at dette innlegget skal handle om andre måter å se verden på, dvs. litteratur som åpner øynene våre.

På grunn av den arabiske våren, IS og borgerkrigen i Syria har begrepet radikalisering blitt "allemannseie". Men hva betyr det egentlig? På Wikipedia defineres begrepet slik:

"Radikalisering benevnes ofte som tilslutning til voldelig (ekstrem) ideologi. PST definerer radikalisering som prosessen som leder en person til å bli villig til å bruke vold for å oppnå et mål. Hva målet er, er mindre viktig for at benevningen skal brukes." 

Definisjonen er altså ikke uttømmende. 

Selv tenker jeg at radikalisering kan være alt fra å fortape seg i konspirasjonsteorier på nettet til at man faktisk drar avgårde for å verve seg som fremmedkriger i et annen lands borgerkrig, overbevist som man har blitt på at dette er ens livs misjon. Midt i mellom befinner det seg mye mer, som at noen er villig til å utøve terror i eget land for å få oppmerksomhet rundt en ekstrem ideologi, etter å ha "forlest seg" på nettet eller ha blitt forført av andre. 

Det er skrevet mange bøker om temaet radikalisering, og jeg har bare lest et lite knippe av det som finnes på markedet. 

"KonspiraNorge" av John Færseth kom ut i 2013, men står fremdeles for meg som noe av det beste som er skrevet om konspirasjonsteorier som verserer på nettet. Det ligger så mye merkelig på nettet, og dersom dette blir den eneste kilden til "sannhet" i ens ellers ensomme liv, er det rett og slett farlig. Det er fullt mulig å bli hjernevasket/radikalisert! I ytterste konsekvens kan dette føre til vold og terror.

Selv har jeg skrevet et nokså omfattende innlegg om boka her på bloggen, som linken ovenfor peker til. Jeg siterer fra mitt innlegg: 

Jeg anbefaler virkelig alle å lese denne boka! Det kan nemlig være greit å vite noe om dette når man kommer over konspirasjonsteorier - enten det er på nettet eller i samtaler med andre mennesker. "Jammen, det står jo på nettet!" er et argument jeg har blitt møtt med - som om det som står på nettet er sannere enn det man kan lese i avisen, i en bok, i et tidsskrift eller se på TV. Hvem som helst kan jo legge igjen hva som helst på nettet, og det at noen har skrevet noe om sine overbevisninger gjør det ikke til noe annet enn (enda) en meningsytring - verken mer eller mindre. Et stikkord er kildekritikk! Det som i alle fall er klart er at konspirasjonsteorier må bekjempes med fakta, slik at de ikke brer om seg og sluker våre ungdommer - uansett etnisk opprinnelse - inn i dette negative havet av mistenksomme teorier ...

Ellers nevner jeg tre bøker til som alle på hvert sitt vis handler om radikalisering. Den mest nærliggende å trekke frem er Brageprisvinner Åsne Seierstads "T0 søstre" som baserer seg på en sann historie om to somaliske søstre som valgte å reise til Syria høsten 2013. Jeg vil imidlertid også nevne Seierstads bok "En av oss", som handler om "vår egen terrorist" som drepte nesten 80 mennesker 22. juli 2011. Denne boka kom ut 2 1/2 år etter dette, og allerede på dette tidspunktet hadde det kommet ut ca. 40 bøker om samme tema. Sist men ikke minst nevner jeg Demian Vitanzas bok "Dette livet eller det neste". Boka er basert på en sann historie, men fremstår som det reneste forsvarsskrift for ham dette gjelder, som er dømt for å ha reist til Syria som fremmedkriger, men som hevder at han ønsket å drive humanitært arbeid (han ble ikke trodd i retten).  Uansett - boka er drivende godt skrevet og den hører med når jeg nevner litteratur om radikalisering. 

Det er faktisk ikke så ofte jeg har kommet over bøker som trekker frem bemerkelsesverdige kvinner. Det i alle fall disse tre bøkene jeg trekker frem her har til felles, er at de ikke på noen måte kan kategoriseres som "damelitteratur" (forstått på den måten at det skulle være mindre interessant for menn å lese). Alle har dessuten det til felles at de er meget godt skrevet!

Anne Synnøve Simensens bok "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel" leste jeg da den kom ut i 2013. (Boka er i dag kun å få tak i som e-bok, og den er dessuten nylig oversatt til engelsk og er tilgjengelig på Amazon.) Romanen er basert på en sann historie, og forfatteren har gått grundig til verks. Mengder med brev mellom Bertha von Suttner og Albert Nobel viser at Bertha hadde sterk innflytelse på at fredsprisen i det hele tatt ble etablert. Hvordan kunne dette skje? Vel, det får du vite når du leser denne boka. 

Jeg siterer fra min anmeldelse av boka:

I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der hun og ektemannen levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ...

David Foenkinos´roman "Charlotte" er en kunstnerroman om en tysk-jødisk kvinne, som endte opp som et av mange ofre for nazismen og Holocaust. 

Boka er veldig spesielt skrevet, og det på en slik måte at man nesten mister pusten under lesningen. Jeg måtte stoppe opp ofte og tenke over det jeg hadde lest. Dette skrev jeg om boka tidligere i år:

Skrivestilen er knapp og det er lite overflødig tekst. Fordi meningsinnholdet er så fortettet og språket så billedlig i sitt uttrykk, krever dette at man som leser tar i bruk egen forestillingsevne. Her er det med andre ord mye undertekst. Vekslingen mellom det vare og det brutale gjorde at jeg noen ganger følte meg helt hudløs. Mangelen på utfyllende detaljer gjør ordene sterkere og mer virkningsfulle. Fortellingen får selvsagt "god hjelp" av alle de andre fortellingene om jødeforfølgelse som de fleste lesere har godt under huden, og dette i seg selv skaper en kontekst utenfor selve romanen. Det er mye forfatteren ikke trenger å utdype, fordi "it goes without saying". Forfatteren kan dermed dyrke frem det poetiske i stedet for å opptre som dokumentarforfatter. Bare for å ha presisert det: Historien om Charlotte er en fiksjon, selv om romanen er basert på virkelige hendelser.

Helt til slutt trekker jeg frem Ingrid Brekkes bok "Angela Merkel - Et europeisk drama". Dersom man er litt mer enn middels interessert i samfunn og politikk, hører det med å lese denne boka. Den gir nemlig en god forståelse av hva europeisk politikk handler om i dag, og der Tyskland spiller en svært sentral rolle. 

Dette skrev jeg om boka tidligere i år:

Denne boken om Angela Merkel er virkelig en bok etter min smak! Her åpner Ingrid Brekke for nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn som det er lett å slutte seg til, nær sagt uansett hvilken politisk tilhørighet man måtte ha. Den eneste bremsen måtte eventuelt være hva slags menneskesyn man selv har. Ingrid Brekke skriver godt, og jeg skulle ønske at denne boken hadde funnet veien til flere lesere! Mens noen kanskje vil tenke at forfatterens egne refleksjoner, som kommer sterkt frem i boken, er en svakhet, tenker jeg det motsatte: Jeg kjente på at det var fint at hun flagget sine synspunkter så tydelig! Dette ga fremstillingen et personlig preg, og dermed ble det mer interessant å lese den.

Kanskje finner du årets siste julegave blant bøkene jeg har trukket frem?

Nå er det bare ett innlegg igjen i årets julekalender! 

Følg med, følg med!

Zeshan Shakar: "Tante Ulrikkes vei"

Tanke-vekkende oppvekst-roman fra Stovner

Zeshan Shakar (f. 1982) er oppvokst på Stovner, i en av blokkene i Tante Ulrikkes vei. Han er utdannet statsviter, og har også økonomiutdannelse fra BI. "Tante Ulrikkes vei" er hans debutbok. Shakar har norskpakistansk bakgrunn.

Vi befinner oss på begynnelsen av 2000-tallet. Lars Bakken er seniorforsker i NOVA. Han er i gang med et forskningsprosjekt der han over en femårsperiode skal kartlegge hverdagen til unge mennesker i Groruddalen. Han begynner med nokså mange respondenter, og i "Tante Ulrikkes vei" følger vi to av disse. Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet. 

Jamal er ikke så flink til å uttrykke seg skriftlig, og han får derfor sende inn lydfiler, mens Mo skriver eposter. Der Mo er velartikulert, er Jamal muntlig i stilen og har en rekke ord og uttrykk som er typisk for "kebabnorsk". Han bøyer ikke verb og substantiv korrekt, og mange av uttrykkene må man vite hva betyr for å forstå innholdet. Faren hans, som var voldelig, stakk av for mange år siden, og moren er psykisk syk. Hun klarer ikke å følge opp sønnene sine. Beskrivelsen av hvordan særlig lillebroren Suli får lide for dette, er hjerteskjærende. Hjerteskjærende er også beskrivelsen av hvordan skolen følger dette opp med stadige pålegg som bare ytterligere forsterker opplevelsen av å være tapere, som aldri har en reell sjanse i det norske samfunnet. 

Sulis klær er skitne, han lukter urin, matpakkene hans er fattigslige og han sier absolutt ingenting i skoletimene, understimulert som han er fra hjemmet. Moren orker ikke å følge opp når hun blir innkalt til samtaler på skolen, så Jamal stiller opp i stedet. Han er opptatt av å holde barnevernet på armelengs avstand. Jamal gjør så godt han kan, og slutter på skolen for å begynne å jobbe. På den måten kan han bidra med hardt tiltrengte penger hjemme, og han tar noen dårlig betalte jobber her og der. Etter hvert stiger frustrasjonen over det meste. 

Mo er en vellykket norsk-pakistaner som lykkes i skolevesenet. Så flink er han at statsministeren kommer på besøk til skolen hans. Etter videregående studerer han samfunnsøkonomi. Hjemmet hans er preget av en kjærlig oppfølgning fra oppegående foreldre, og alt ligger til rette for et godt og vellykket liv.

En dag møter Mo norske Maria, og de blir kjærester. Vi skjønner at Marias foreldre ikke er overbegeistret for forholdet, men at de aksepterer det med en slags avmålt skepsis. Gjennom skildringen av dette forholdet får forfatteren frem hvordan det er å være annen generasjons innvandrer, som aldri riktig kan komme inn i varmen i det norske samfunnet. Det er alltid et "men", og det er lite som skal til før vi rykker tilbake til "vi" og "dem". 

Underveis opplever guttene 11. september, karikaturtegningene i Jyllandposten og æresdrap. Jamal får også pengestøtte fra moskeen for å gå videre på skole, og han oppsøker Mo, som han vet hvem er, for å få leksehjelp. Gjennom disse hendelsene blir vi kjent med hvor ulikt Jamal og Mo forholder seg til de samme hendelsene. Der Jamal er sint (både berettiget og uberettiget), er Mo forsonende og har et verdisyn som er godt gjenkjennelig i det etnisk norske samfunnet. Fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet - i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media. 

Jeg anbefaler "Tante Ulrikkes vei" sterkt! Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra denne forfatteren! Jeg valgte lydbokutgaven, der Mo, Jamal og seniorforsker Lars har fått tre ulike oppleserstemmer. Det fungerte svært fint! Spesielt en honnør til Tohid Akhtar som hadde den mest krevende oppleserrollen!

Bloggerne Beathes bokhjerte og Artemisias Verden har også skrevet om denne boka.  

Utgitt: 2017
Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Opplesere: Martin Lange (Mo), Tohid Akhtar (Jamal) og Ivar Nergaard (Lars)
Spilletid: 10 t 38 min.
Antall sider: 432
ISBN: 9788205509269 (papirutgave)
ISBN: 9788242166241 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Zeshan Shakar (Foto: Julie Pike - lånt av forlaget)

Luke 15-17: En forkortet julekalender (5)

I luke 15-17 tipser jeg om de 17-18 beste bøkene jeg har lest hittil i år. Her
bør det absolutt være mulig å finne julegavetips dersom du enda ikke har
fått alle julegavene i hus! (Sauen er fra Ytre Hebridene, sommeren 2016 - foto:
Rose-Marie Christiansen)

Dette er den femte samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desember, den andre publiserte jeg 7. desember, den tredje publiserte jeg 8. desember og den fjerde publiserte jeg 14. desember. Dere som har fulgt med har så langt fått tre julegavefilmtips om andre kulturer, fire-fem julegaveboktips om mor-datter-forholdet, tre julegaveboktips om eksistensielle kriser i verden i dag og fire julegaveboktips om noen spesielle reiser. Det har så langt handlet om julegavetips med innhold og mening. 

I dagens luke presenterer jeg som julegavetips de beste bøkene jeg har lest i år. De bøkene jeg ville ha gitt terningkast seks dersom jeg hadde operert med terningkast her på bloggen ... Nettopp i år har det blitt en hel del bøker. Mange flere enn dagens samleluke skulle tilsi ... Jeg velger likevel å presentere dem helt kort i dette innlegget, og håper dermed at alle dere som er sent ute med å kjøpe julegaver i år (jeg antar at det er en hel del av dere) finner i alle fall en bok som kan passe til en gavemottaker i familien, vennekretsen eller bekjentskapskretsen. Jeg skal si såpass om hver enkelt bok at du får mulighet til å vurdere selv hvem bøkene kan passe til. 

Elena Ferrante: "Svikne dagar" (2002) og "Den dunkle dottera" (2006)

Alle som har lest Napoli-kvartetten av Elena Ferrante, vet å få med seg nye bøker av denne kjente ukjente forfatteren når anledningen byr seg! Tidligere i år utga Samlaget to "nye" bøker av forfatteren, som ingen vet hvem er. Bare for å ha sagt det: Dette er ingen "hype"! Disse bøkene er virkelig så gode som de gir seg ut for å være! 

Det handler om kvinneliv, om mors-rollen, mor-datter-forholdet, om kvinnerollen og valgene kvinner tradisjonelt har hatt opp gjennom tidene, og ikke minst hva det har kostet å være banebrytende og foregangskvinner for den påfølgende generasjon kvinner som tar sin frihet som en selvfølge. 

Disse bøkene er ikke tykke, men de er likevel breddfulle av innhold som gir rikelig med anledning for ettertanke. 

Sakprosa

Jeg leser mye sakprosa, og i år er det særlig fire bøker som utpeker seg som de aller, aller beste.

I første rekke gjelder dette Karl Ove Knausgårds "Så mye lengsel på så liten flate" (2017). Det er en fantastisk bok om Munch og hans kunst og også med en del betraktninger rundt det å være kunstner, enten man maler eller skriver. F.eks. sier han at skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den også må "være et øyeblikk". Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? For meg var det en sann lykke å lese denne boka! 

Og mens vi er inne på kunst ... I "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" av Siri Hustvedt (på norsk i 2017), som inneholder essays, skriver hun om kunst, kjønn og sinn, og om hvordan vår persepsjon påvirkes av om det er en mann eller kvinne som står bak et kunstverk. Styrken ved boka er at den er så usnobbete og liketil. Dessuten foregir Hustvedt seg ikke å komme med fasitsvar, men stiller i grunnen flere spørsmål enn hun gir svar. Kanskje er dette en del av hennes prosjekt? Og noe kvinner - i motsetning til menn - ofte kritiseres for? Tydeligst kommer dette frem i essayet om ballongmagi, der hun - uten å si det høyt - vel egentlig snakker om keiserens nye klær. Jeg besnæres av hennes evne til å gå dypt inn i en hvilken som helst tematikk, og komme ut på den andre siden med et helt arsenal av synspunkter som er vridd og vrengt på, og testet ut i nær sagt alle retninger. Og fremdeles være åpen for andre måter å betrakte verden på!

Sacha Batthyanys "En forbrytelse i familien" (på norsk i 2017) er en historiefortelling som tar pusten fra deg! Batthyany har en helt fantastiske formidlingsevne! Dokumentarbøker som dette gir enormt mye mer enn hva fiksjonslitteratur kan makte å gi. Selv om forfatteren tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie med alle dens hemmeligheter, som også handler om en forbrytelse som berørte ca. 200 jøder i en gruoppvekkende massakre, handler boka om så mye mer. Den handler om hva krig gjør med mennesker generelt, hvilke ofre som alltid gjøres i en krig og om hvordan mange mister sin menneskelighet i kampen om å overleve. Og den handler om den prisen ærlighet vil kunne få dersom man våger å bryte tausheten. Kanskje er det derfor det gis ut så mange bøker i dag, der den egentlige sannheten presenteres. For nå er jo de fleste døde ... Det gjør det enklere. 

Jeg har presentert Torbjørn Færøviks bok "Orientekspressen" (2016 - tilgjengelig i pocket nå) i forrige samleluke i denne julekalenderen. Når jeg likevel tar den med igjen her, er dette fordi boka hører med når jeg presenterer årets beste bøker som julegavetips. Tematisk minner Færøviks bok meg kanskje aller mest om Claudio Magris´"Donau", dog med noen viktige forskjeller. Begge forfattere følger en linje - den ene en togstrekning, den andre en elv. Begge knytter mange historier til stedene de oppsøker - historier som går langt tilbake i tid - i Færøviks tilfelle helt tilbake til mongolene og deres grusomheter. Men der stopper i grunnen all likhet. For mens Magris´ bok er svært tung (både pga. språket og detaljrikdommen), er Færøviks bok lettlest og lett tilgjengelig. Færøviks bok er dessuten personlig, fordi den først og fremst handler om hans personlige reise og det han opplever underveis. Han byr på seg selv, noe vi ikke minst merker på måten maktforholdene i de landene han besøker, beskrives, og hvilke tanker han gjør seg rundt dette.

Litteratur som overrasker

Jeg synes det er spennende å finne frem til litteratur på siden av det som oppfattes som typiske bestselgere, og dette er tre av de beste jeg har lest i år. 

Hermann Ungars bok "De lemlestede" kom opprinnelig ut i 1923, og ble tidligere i år utgitt på norsk for første gang av Teori & Praksis Forlag. Boka er bemerkelsesverdig på alle vis, og oversettelsen fra tysk som er foretatt av Sverre Dahl, dagens aller beste tysk-norsk-oversetter (!), fikk Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen til å skrive følgende i sin anmeldelse av boka:

"Kulturforleggeri. Med disse to oversettelsene har norske bokhyller blitt et stort forfatterskap rikere. Og der det unge forlaget skal ha ros for en sjeldent dristig satsning på denne ukjente mesteren fra 1920-tallet, må det også nevnes at Sverre Dahl med Klassen og De lemlestede har gjort sine aller sterkeste oversettelser - og det sier ikke rent lite. Uten å være i stand til å sammenligne med originalen, våger jeg å påstå at denne norske prosaen er aldeles uten feil samtidig som den manifesterer den tilkjempede, nærmest maniske opphøyethet som vi forstår er kjernen i Franz Polzers sønderknuste indre."

Aris Fioretos´"Mary" er et knyttneveslag av en bok! Boka kom ut i Sverige i 2015, og ble gitt ut av Agora Publishing tidligere i år. Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. 

Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt. 
Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt.

Julian Barnes har skrevet mange fantastiske bøker, og en dag kommer han til å få Nobels litteraturpris. Akkurat det er jeg veldig sikker på! "Tidens larm" ble utgitt på norsk i 2016, samme år som originalutgaven utkom på engelsk. Mest av alt var jeg vel forundret over at nesten ingen profesjonelle kritikere hadde anmeldt boka.

Hovedpersonen i "Tidens larm" er den russiske komponisten Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (f. 1906 d. 1975). Julian Barnes har tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse, og har spunnet romanen rundt denne. Barnes skriver meget litterært og skildrer Sjostakovitsj som person og premissene som definerte hans liv med en sjelden innlevelse og forståelse. Mens jeg leste romanen ble jeg svært nysgjerrig på denne komponisten og har spilt hans musikk mens jeg har skrevet denne bokomtalen. En elegant letthet preger musikken, og jeg tenker selvsagt på hva verden gikk glipp av ved at han ikke fikk utfolde seg fritt når han komponerte. Tankene mine går også til en tidligere kollega som stadig kom inn på Sjostakovitsj og hans musikk, når konserter i Operaen var tema. Mitt forhold til Sjostakovitsj vil for all fremtid være preget av at jeg har lest denne boka, og sansene kommer til å være ekstra skjerpet hver gang jeg hører hans navn bli nevnt. Gjennom dette kunstnerportrettet har Julian Barnes bidratt til å udødeliggjøre Sjostakovitsj. Tilbake sitter vi med et helt annet inntrykk av komponisten enn det kommunistregimet Sovjetunionen ønsket at han skulle fremstå som.

De beste norske romanene blant årets utgivelser 

Jeg innser at det er urettferdig å trekke frem bare tre bøker, all den tid det er så mange jeg fremdeles ikke har rukket å lese. Som Ketil Bjørnstads "Åttitallet", som Lars Saabye Christensens "Byens spor", som Tore Renbergs "Skada gods", som Jan Kjærstads "Berge", som Edvard Hoems "Liv andre har levd" (som jeg forresten er i gang med å lese nå - som alltid eminent når vi snakker om denne forfatteren!) ... For øvrig har jeg lest 21 norske 2017-utgivelser så langt i år. Mange er riktig gode, men det er foreløpig bare disse tre som jeg har vurdert til å ligge helt i toppsjiktet hva gjelder skjønnlitteratur.

Roy Jacobsens "Rigels øyne" er den tredje boka i serien om Barrøy-folket. Selv elsker jeg disse bøkene, og Jacobsen har klart det få forfattere klarer - å opprettholde en høy standard i alle bøkene i en bokserie. Det tror jeg han har klart fordi han ikke har begitt seg ut på å fortelle en strømlinjeformet, kronologisk historie, men har konsentrert seg om de mest spennende delene av et kystfolks historie. 

Rune Christiansen er en forfatter i særklasse. Såpass har jeg skjønt, selv om jeg ikke har lest så mye av ham enda. I "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" (bare tittelen! ren poesi!) møter vi eksepsjonell fortellerkunst. Romanen er kanskje ikke for alle, men den er heller ikke tungt tilgjengelig etter mitt syn. Dersom man harver over sidene i full fart, kommer man mest sannsynlig ut i den andre enden uten å ha hatt særlig glede av boka. Man risikerer nemlig å gå glipp av poesien i teksten, eventyret som ligger der i grenseland mot det realistiske og stemningen i Fannys liv.

Om Carl Frode Tillers "Begynnelser" har jeg en ting å si: Mesterlig, mesterlig, mesterlig! "Begynnelser" skildrer et eksistensielt drama, der hovedpersonens indre demoner til slutt vinner. Måtte det nødvendigvis bli slik? Kunne livet hans ha blitt et annet dersom han hadde flyttet langt bort fra familien sin og aldri sett seg tilbake? Ble jeg sittende og tenke etter at siste side var vendt ...

Andre utenlandske utgivelser som har begeistret i år

I år er det flere bøker som har overrasket stort. Blant annet gjelder dette Claire-Louise Bennetts "Dam". Denne debutboka har nærmest blitt et fenomen. Etter å ha vendt den siste siden i boka, tenkte jeg på en ting:  jeg gleder meg nemlig veldig til neste gang jeg skal lese boka. At det blir en neste gang, er jeg nemlig ikke det minste i tvil om! Boka er nydelig skrevet, og innimellom tenkte jeg at dette er poesi. Boka er bemerkelsesverdig på alle måter! Den er på ingen måte en "hype", om du skulle tro det. Tvert imot fortjener den all oppmerksomheten den har fått! Selv tenkte jeg både på Agnes Ravatn og Madame Nielsen mens jeg leste den; humoren er en ting, snirklete og underfundige setninger en annen ting ... På alle måter intelligent og ikke minst krevende å lese, uten at jeg mener at boka er smal av den grunn. Det er den faktisk ikke.

I Inge Schilperords "Mudderhund" møter vi en ung pedofil mann. Det er et helt unikt personportrett som tegnes i denne romanen, og selv om jeg aldri har lest noe lignende om pedofili, sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av noe sterkt autentisk ved beskrivelsen av Jonathan. Forfatteren er kriminalpsykolog, og har nok førstehånds kjennskap til hva det innebærer å være pedofil og på kant med loven, underlagt tvungent psykisk helsevern. Hva er det som fungerer når pedofile går i terapi for å øve opp egen selvinnsikt og emosjonell selvkontroll? Til tross for at Jonathan ikke er blant de skarpeste, oppvokst som han er i et hjem som er fattig både i ånden og i materiell forstand, har han åpenbart øvet opp evnen til selvrefleksjon et langt stykke på vei. Vi skjønner at hans redning ville ha vært å bli dømt i første omgang, slik at han hadde blitt ferdigbehandlet. Å klare seg på egen hånd er for stort for ham, helt på grensen av hva han kan klare ... "Mudderhund" er helt mesterlig! Boka er suverent godt skrevet, og gir et interessant innblikk i en pedofil manns sinn. Måtte riktig mange finne frem til denne unike perlen av en bok! Den vil passe svært godt som lesesirkelbok, fordi den inneholder så mange lag som det er mulig å dissekere.

Albertine Sarrazins "Astragalen" ble utgitt 1965, og kom ut på norsk første gang i 1979 med tittelen "Bruddet". Tidligere i år kom den i en nyoversettelse med en tittel som er tro mot originalen. Dette er historien om en outsider og hennes evne til å overleve alt.  Jeg er dypt imponert over at en ung kvinne (som forfatteren var da hun skrev denne selvbiografisk-inspirerte boka) med en så broket bakgrunn har vært i stand til å skrive en så spesiell bok! "Astragalen" er rett og slett et godt stykke litterært håndverk! Og jeg fikk veldig lyst til å omsider å få lest Jean Genets "Tyvens dagbok", som har ligget i ulest-bunken min i noen år ... Denne boka refererer Anne til flere ganger.

Ian McEwans roman "Nøtteskall" er noe så originalt som et svært omskrevet Hamlet-inspirert plott, der romanens jeg-person og forteller er et nesten fullbårent foster! Som en slags ufødt Hamlet betrakter bokas jeg-person verden fra sin mors livmor, et sted som ikke er ulikt et nøtteskall. Her blir han et ufrivillig vitne til sin mor Trudys utroskap med Claude, ektemannen Johns bror. Sammen planlegger de å ta livet av John, slik at de kan leve lykkelig sammen resten av sitt liv. Trudy hvis navn til forveksling ligner Trude eller Gjertrude i Hamlet ... Claude hvis navn til forveksling ligner Claudius ... Gjertrude er Hamlets mor, Claudius er hans onkel. Plottet i Hamlet er det samme. Rent bortsett fra at herværende romans hovedperson (jf. Hamlet) enda ikke er født. Kan det bli mer spesielt? Funker det? Ja, veldig! 

Helt til slutt tar jeg med selveste rosinen i pølsa - nemlig Fjodor Dostojevskijs udødelige roman "Forbrytelse og straff"! 

Romanen er tilgjengelig som pocket, og dette er en nyoversettelse. Den er - tro det eller ei - lettlest! Som den reneste kriminalroman drives vi som lesere fra skanse til skanse, og det meste av boka ble jafset unna i relativt store biter av gangen. Hadde det ikke vært for jobb og andre forpliktelser, ville det vært fort gjort å pløye gjennom de drøyt 800 sidene. Språket er intenst og levende, og vi kommer godt under huden på de fleste - særlig mennene. Kvinnene - Raskolnikovs søster og mor, Katerina og Sonja - beskrives rørende omsorgsfullt. I den grad Sonjas moral settes under lupen (har hun vært nødt til å prostituere seg, eller har hun det ikke?), forsvarer Raskolnikov hennes ære med nebb og klør. 

Dette er en bok du bør lese før du dør! Så enkelt er det!

Jeg burde selvsagt ta med de eneste øvrige krimbøkene jeg har lest i år - utenom "Forbrytelse og straff" - særlig den jeg har gitt toppkarakter, for det er Peter Mays "Svarthuset". Det er mindre enn en uke siden jeg skrev heftig og begeistret om denne boka, der handlingen er lagt til Ytre Hebridene. Dersom du har fulgt med på min julekalender har du imidlertid for lengst fått med deg akkurat det! 

Jeg kommer med flere innlegg i årets julekalender!

Følg med, følg med!

Anne B. Ragde: "Liebhaberne"

Femte bok i serien om Neshov-familien

Anne B. Ragde (f. 1957) har utgitt en rekke bøker siden debuten i 1986. Aller mest kjent er hun nok for bøkene om Neshov-folket. "Berlinerpoplene" kom ut i 2004, og ble etterfulgt av "Eremittkrepsene" i 2005 og "Ligge i grønne enger" i 2007. Disse tre bøkene er filmatisert. I 2016 kom den fjerde boka i serien - "Alltid tilgivelse" - og i år kom den femte - "Liebhaberne". Det handler om Margido, begravelsesagenten. Og om det homofile paret Erle og Krumme, som er småbarnsforeldre i København. For ikke å glemme Torunn som i sin tid reiste fra Neshov sammen med Christer ... 

I den foreløpig siste boka i serien er Torunn tilbake på Neshov, som hun har overtatt etter at onkelen Tormod er plassert på sykehjem. Torunn har satt seg fore å få skikk på den falleferdige gården, og med relativt enkle midler tar hun for seg rom for rom. Dette står i sterk kontrast til det oppussingsprosjektet Erlend holder på med, der valget faller på dyre materialer i eksklusiv stil. Samtidig som Torunn pusser opp, går hun inn i Margidos begravelsesbyrå. Møtet med døden minner om livets forgjengelighet, om hvor fort det hele kan snu ...

Jeg må medgi at denne boka ikke engasjerte meg veldig sterkt. Det ble litt for mye fokus på de uviktige tingene i tilværelsen, mens jeg savnet mer dyptpløyende menneskelige skildringer. Underveis irriterte jeg meg også over måten Erlend og Krummes forhold ble beskrevet, fordi dette nærmest fremsto som en parodi på et homofilt forhold. Krummes evige slankekur og Erlends sans for finesse, hva enten det handlet om oppussing eller kulinariske opplevelser, fremkalte smilet mer enn alvoret. Ikke at det er noe galt i det, men det harmonerte likevel ikke helt med mye av alvoret i resten av historien. Noe av det fineste i boka var faktisk Tormods refleksjoner over en fortid der han i sin tid var forelsket i en tysk soldat. 

Beklageligvis falt ikke denne boka helt i smak hos meg. Det var helt ok å høre den som lydbok, men nettopp fordi jeg merket at jeg lett ville falle av underveis, måtte jeg jobbe med konsentrasjonen. For alle som har tenkt å følge Neshov-familien videre i neste bok (som er bebudet fra forfatterens side), er nok dette å anse som en nødvendig mellombok - før det løsner for alvor i fortsettelsen. For ordens skyld: Anne B. Ragde skriver svært godt! Innimellom ble denne boka - for meg - litt for pludrete, men det er ikke sikkert at alle andre vil oppleve dette på samme måte som meg. 

Mitt råd er: gi boka en sjanse dersom du elsket de foregående Neshov-bøkene. Jeg takker imidlertid for meg med denne boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Anders T. Andersen 
Antall sider: 318
Spilletid: 9 t 8 min.
ISBN: 978-82-495-1895-1 (papirutgave)
ISBN: 978-82-421-6540-4 (lydfil)
Jeg har mottatt et lytteeks. av boka

Anne B. Ragde (Foto: Lasse Berre)

Luke 11-14: En forkortet julekalender (4)

En sau med krøllhorn på Lewis i de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dette er den fjerde samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desember, den andre publiserte jeg 7. desember og den tredje publiserte jeg 8. desember. Dere som har fulgt med har så langt fått tre julegavefilmtips om andre kulturer, fire-fem julegaveboktips om mor-datter-forholdet og tre julegaveboktips om eksistensielle kriser i verden i dag. Det handler om julegavetips med innhold og mening. 

Denne gangen har jeg funnet frem til fire nye boktips. Tematikken denne gangen er reiser. Vi er mange som lar oss inspirere til å reise til spennende steder når vi leser bøker om reiser,  mens andre føler at de er på reise når de leser bøker om spennende steder det er verdt å besøke. 

Bøkene jeg trekker frem denne gangen er svært ulike, men tre av dem har det til felles at de handler om gleden ved å reise og oppdage nye steder av verden. Den fjerde boka handler om hvordan man kan pakke smart før man legger ut på slike reiser. 

Bøkene passer som julegave til alle som er nysgjerrige på livet!

Kirsti MacDonald Jareg: "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland" (2011)

"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet. 

Jeg har selv vært på de fleste skotske øyene som Jareg beskriver i denne boka, og jeg elsket boka! Hun skriver så godt og så levende, og med en slik fortellerglede at det er en sann fryd å lese denne boka! 

Torbjørn Færøvik: "Orientekspressen - En vårreise" (2016)

De fleste tenker nok på Agatha Christie og hennes bok "Mordet på Orientekspressen" når begrepet "Orientekspressen" dukker opp. Orientekspressen er et av verdens mest berømte togspor - i tillegg til Den transsibirske jernbanen. Det går fra London til Istanbul, via byene Paris, Saarbrücken, München, Salzburg, Linz, Wien, Budapest, Timisoara, Bukurest, Sofia og Plovdiv. I Torbjørn Færøviks siste bok "Orientekspressen" får vi anledning til å bli med ham på en helt spesiell reise langs dette jernbanesporet. Han tar oss også videre via byene Ankara, Erzurum, Kars, Batumi, Tblisi, Baku, Turkmenbasji, Asjkhabad, Mary, Turkmenabat og Bukhara - inntil vi til slutt ender i Samarkand. Dette var opprinnelig Silkeveien fra Kina (i alle fall en av dem). 22 byer og 12 land besøker vi på denne reisen. I og med at boka handler om forfatterens reise, er den svært personlig.

Alle som liker å reise og som har sansen for historie, vil elske denne boka! Færøvik har et vell av historiekunnskaper som han pøser ut over oss, og dette er med på å levendegjøre og utdype stedene han har besøkt og beskriver, på en særdeles givende måte. Selv brukte han to måneder på denne reisen, som også kan gjøres på et par uker.

Anders Giæver: "Første stopp Brooklyn" (2015)

Anders Giæver drar oss gjennom det meste av hva Brooklyn har å by på i sin bok. Det handler om en multikulturell bydel som har hatt sine sosiale problemer i nokså nær fortid, slik alle bydeler med rimelige boliger nødvendigvis får. For hit flyttet alle de som ikke hadde råd til å bo på Manhattan - inntil også det å bo i Brooklyn ble probert nok. Og med i utgangspunktet ressurssvake grupper følger det også med en hel del sosiale utfordringer ...

Brooklyn har også vært hjemsted for de mange jødene som kom fra Øst-Europa og Russland, på flukt fra fattigdom og tsarens pogromer. De kom i perioden fra 1870 og frem til utbruddet av andre verdenskrig. I dag domineres gatebildet i Williamsburg av hasidiske jøder, men de kom langt senere. Og fra tid til annen oppstår det konflikter mellom hasiderne og hipsterne, som begge dominerer bydelen.

Anders Giæver skriver godt og inspirerende, og det var svært interessant å lese denne boka.

Dagmar Goovaerts Bern: "Den lille pakkeboken - Pakk smartere og reis lettere" (2017)

Har du noen gang stått i innsjekkingen på en flyplass og lurt på hva som er hemmeligheten bak å reise kun med håndbagasje - selv på turer som strekker seg over litt tid? Jeg ville lyve dersom jeg selv sa nei. Det som forundrer meg enda mer er når jeg treffer folk med minimalt med bagasje under selve utenlandsoppholdet - alltid velkledd fra topp til tå, med matchende vesker, sko og sjal til en hver anledning.

"Den lille pakkeboken" inneholder de fleste tips - også dem du garantert aldri har hørt om tidligere. Noe handler om stoffkvaliteten på klærne du planlegger å ha med deg - "unngå stoff som krøller eller ta konsekvensen av det!". Andre tips handler om hvordan du pakker. Skal du brette, rulle eller bunte klærne i kofferten? Her finnes det ingen fasit, og enhver må finne frem til den metoden som passer best. De viktigste tipsene går imidlertid først og fremst på hva du velger å ta med deg - altså mengden klær og ting du stapper ned i kofferten. "Må" du ha med fire skopar og ditto vesker? Eller fire selskapskjoler - sånn for sikkerhets skyld? Du vil vel gjerne ha plass til litt shopping under reisen?

Boka er lettfattelig, oversiktlig og praktisk! Det kan være en god investering å lese den før store ferieutflukter! Anbefales som en del av planleggingen!

Jeg håper at mine lesere har blitt nysgjerrig på en eller flere av bøkene jeg har trukket frem i dette innlegget!

Jeg kommer med flere innlegg i årets julekalender!

Følg med, følg med!

Peter May: "Lewismannen"

Andre bok i krimtrilogien fra Hebridene

Det er ikke mange dagene siden jeg ble ferdig med den første boka i Peter Mays krimtrilogi fra Hebridene; "Svarthuset". Da jeg skrev om denne boka her på bloggen, karakteriserte jeg den som en av de beste krimbøkene jeg har lest. Det handlet både om plottet og de språklige kvalitetene. Dessuten var det ikke ueffent at handlingen er lagt til Lewis i de Ytre Hebridene, og at boka inneholdt flotte natur- og miljøskildringer derfra. 

Jeg hadde allerede kjøpt oppfølgeren "Lewismannen", men endte opp med å kjøpe enda en bok fordi jeg ikke klarte å vente til jeg kom hjem for å fortsette. I løpet av mindre enn et døgn var boka utlest, og det på tross av at jeg også hadde vært på jobb i mellomtiden. Slik har jeg ikke hatt det på flere år! Dette ble derfor en påminnelse om hvilken effekt krimbøker kan ha på oss lesere ... 

Dersom du fremdeles ikke har lest "Svarthuset", fraråder jeg deg å lese resten av denne bokanmeldelsen. Jeg røper nemlig noe av det du først får vite mot slutten av denne boka. 

Ekteskapet mellom Fin Macleod og Mona er over, og Fin har solgt det meste av det han eide. Han har sagt opp jobben som politietterforsker i Edinburgh, og har vendt tilbake til Lewis, ni måneder etter oppklaringen av mordet på Angel Macritchie. Mordet i Edinburgh er derimot ikke oppklart, og ingen vet hvem som drepte sønnen deres. Artair er død, og Marsaili bor sammen med sønnen Fionnlagh i Artairs barndomshjem. Vi har fått vite at det er Fin, ikke Artair, som er Fionnlaghs biologiske far. Fins plan er å sette sitt barndomshjem i stand. Marsaili reiser jevnlig til Glasgow for å ta sine eksamener. 

Fionnlagh har i mellomtiden blitt far. Kjæresten Donna er datteren til Donald, presten. Presten gjør alt han kan for å forhindre kontakt mellom datteren og kjæresten, fordi han ikke ser noen fremtid i Fionnlagh, som bare er 18 år og verken har jobb eller utdannelse. 

Marsailis far Tormod er dement, og kona Mary orker ikke å ha ham hjemme lenger. Hun ønsker at han skal flytte inn på sykehjem. Underveis får vi innblikk i Tormods tanker, som er klokkeklare hva gjelder hans fortid. I nåtid er han derimot svært forvirret. Tilbakeblikkene til barnehjemmet han og broren Peter bodde på i sin tid, er hjerteskjærende. Vi følger dem som homer over til Harris, der de ble plassert hos en familie, og heller ikke her fikk de varme og kjærlighet. 

"En  homer. Hva er det?"

"En gutt eller jente fra et hjem, a ghràidh. Hundrevis av dem ble fjernet fra barnehjem og andre institusjoner av det offentlige og den katolske kirken og fraktet hit til øyene. Ble overlevert til fullstendig fremmede. Det fantes ingen nåde den gang. Unger ble satt i land fra fergen i Lochboisdale og sto på kaia med navnet på familien de skulle til på et skilt som hang rundt halsen på dem, mens de ventet på at noen skulle komme og hente dem. Skolen her ope var full av dem. Nesten hundre av gangen." (side 229)

Det dukker opp et lik av en ung gutt i torva, og dette oppdages i forbindelse med torvkutting. Liket er godt bevart, og til å begynne med lurer man på om liket kan være flere hundre år gammelt. Inntil man oppdager en tatovering av Elvis og "Heartbreak Hotel" på likets arm. Dermed vet man at dødsfallet må ha funnet sted på slutten av 1950-årene. Liket bærer preg av grov mishandling. Hvem var denne unge mannen? Hvem har tatt livet av ham? Og kan Tormod være til hjelp - før han forsvinner fullstendig inn i demenståken? 

I likhet med i den første boka i trilogien, må vi også her tilbake til fortiden for å finne svarene på mordgåten. Vi får innblikk i hvordan foreldreløse ble behandlet etter krigen, om de skarpe skillene mellom protestanter og katolikker, om et samfunn med mye dramatisk vær og om mennesker som i sin tid drømte om å komme seg vekk fra de trange forholdene på øya Lewis/Harris, men som likevel har en dragning i seg om å komme tilbake. Innblikkene vi får i Tormods demente verden, der han er jeg-person, er nydelig skrevet og virker svært autentiske og overbevisende. Jeg har vært på Lewis og Harris, og kjente underveis i lesningen på at jeg må tilbake. Boka er godt skrevet og plottet er også denne gangen fascinerende skrudd sammen. 

Jeg kan nesten ikke vente på den tredje og siste boka i trilogien - "Lewis-brikkene" - som kommer våren 2018! 

Jeg anbefaler boka varmt!

Bokbloggeren Anita fra Artemisias Verden har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2011
Originaltittel: L´Homme de Lewis
Engelsk tittel: The Lewis Man
Utgitt på norsk: 2017 
Forlag: Goliat Forlag
Oversatt: Ragnhild Aasland Senke
Antall sider: 311
ISBN: 9788293430612
Boka har jeg kjøpt selv.

Peter May (Foto: Vincent Loisin)

Chiharu Shiota-utstilling på KODE , Bergen

Chiharu Shiotas utstilling Direction på KODE 2, Bergen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Første gang jeg så bilder av Chiharu Shiotas verk fra KODE 2, visste jeg at jeg måtte se dette i virkeligheten. Det er noe med motivet, alt det røde og intensiteten i uttrykket som griper meg. Å se disse tre vestlandsbåtene innvevet i røde tråder i levende live, var sterkt! Mye sterkere enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Det hele var nesten drømmeaktig, uvirkelig ... Og tankene på alt arbeidet som lå bak fikk meg til å grøsse.

Jeg siterer fra en bok jeg kjøpte på utstillingen:

"I Chiharu Shiotas verk Direction er gamle vestlandsbåter innvevd i flere hundre kilometer rød tråd som er spunnet møysommelig mellom tak og vegger. Båtene, som en gang har vært rodd av mennesker langs kysten utenfor Bergen, ligger nå på land, innkapslet i drømmeaktige strukturer. Det er som om noe voldsomt og uforklarlig har funnet sted i rommet, og til tross for de store dimensjonene, er opplevelsen nær og kroppslig."

Ja, det var nettopp det det var!

Den røde tråden er en slags metafor for blodåren, nevronet, navlestrengen ... Kunstneren er kjent for å bruke ulike ting i sine installasjoner; som kofferter, nøkler, sko etc.

Dersom du har muligheten til å få med deg denne utstillingen, anbefaler jeg den varmt!


Fra Chiharu Shiotas utstilling Direction på KODE 2, Bergen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)