Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

lørdag 9. april 2016

Adonis: "Vold og islam - samtaler med Houria Abdelouahed"

Et oppgjør med politisert islam

Den syriske poeten og essayisten Ali Ahmad Said Asbar (f. 1930) er mannen bak pseudonymet Adonis (eller Adunis). Han er født i Syria, og har studert filosofi. Adonis er ansett som en av den arabiske verdens største poeter, og han har skrevet over 20 bøker på arabisk og er oversatt til en rekke språk, kan vi lese på forlagets nettside. I 1985 bosatte han seg i Paris, og der bor han fremdeles den dag i dag. Han nevnes stadig som en kandidat til Nobels litteraturpris. 


"Vold og islam" består av ni samtaler med marokkanske Houria Abdelouahed (f. 1975), psykoanalytiker, oversetter og forfatter. Hun har blant annet oversatt en rekke av Adonis´ bøker til fransk. 


Min utgave av Adonis "Vold og islam" er så full av eselører etter gjennomlesningen at jeg nesten ikke helt vet hvor jeg skal begynne når jeg skal forsøke å gi en liten teaser, slik at flere skal få øynene opp for denne høyst interessante boka. Derfor starter jeg like godt med begynnelsen.


"Profeten Muhammeds død ble fulgt av opprettelsen av det første kalifatet og islams forvandling til et politisk regime. Religionen selv har vært brukt i kampen om makten. Folket, som var "ett" omkring profeten, opplevde splittelser, uenighet og kriger. Islam ble da en ideologisk krig, og Koranen ble tolket i funksjon av de ulike interessene. Slik oppsto kulturen omkring hadith og idjmâ (konsensus). 


Dagens islam er denne historiske islam. 


Denne samtaleboken handler om denne islam og kulturen derfra. For å unngå enhver forveksling vil vi si at den utelukkende dreier seg om denne politiske islam fra opprettelsen av det første kalifatet til våre dager." (side 7)


Det første kapittelet i boka har tittelen "En vår uten svaler", og det er den mislykkede arabiske våren det siktes til. Hva var det som egentlig gikk galt, lurer Houria Abdelouahed på.  


Adonis er helt på det rene med at det arabiske samfunnet trenger en radikal forandring. Problemet i forhold til den arabiske våren var imidlertid at denne forandringen støtte imot det evinnelige spørsmålet om religionen og makten ... Konsekvensen av den arabiske våren har stort sett vært katastrofal. I stedet for å destabilisere de diktatoriske regimene, har opprørene endt i ødeleggelser. Særlig er dette tilfelle i Syria, forfatterens hjemland. 


"Men en revolusjon som vil være en forandring, kan ikke ødelegge sitt eget land. Det er sant at regimet var voldelig, men rebellene burde ha unngått å kaste landet ut i kaos. På toppen av det hele kom fundamentalismen tilbake, bedre organisert og grusommere enn før. Fra håpet og ønsket om å oppleve lysere dager, vippet man over i obskurantismen. Og istedenfor en forandring som bærer håp i seg, opplever vi en sann katastrofe. Dessuten sies det ikke et ord om kvinnenes frihet. Går det an å snakke om en arabisk revolusjon, hvis kvinnen fortsatt skal være fange av sharia? Vendingen mot religionen gjorde denne våren til et helvete. Hele bevegelsen er blitt forklart ideologisk og utnyttet til ideologiske formål." (side 13)


Noe av det som opptar Adonis mest, kanskje fordi han selv er poet og er opptatt av arabisk kulturarv, er det nedslående faktum at den islam fundamentalistene forfekter, er en religion uten kultur. Arabere flest er dessuten svært uvitende om sin egen kulturarv og kulturens utspring. For eksempel finnes det ikke noen skapende arabisk kultur som bidrar til å forandre verden, slik det finnes mange eksempler på i resten av verden. Islam er gammelt og lukket, og islam trenger verken verden eller kulturen, ettersom den selv er den absolutte kultur, hevder Adonis. Alt som er annerledes, forbannes. "Den tenker som måtte ønske å ta avstand fra religionens klassiske oppfatninger, tillates ikke lenger å tilhøre fellesskapet." (side 37-38


Med tanke på det som eksisterte forut for islam, representerte islam et tilbakeskritt for den arabiske kulturen. Det handlet ikke bare om kvinners rettigheter, kunst og kultur, men også om mangfoldet som den arabiske kulturen var så rik av. 


"Islam trenger gjennomtenkning. Det som skiller den fra jødedom og kristendom, er fraværet av drapet på grunnleggeren." (side 41


Vold er rikelig beskrevet i alle de tre store monoteistiske religionene. "Likevel er volden i Bibelen forbundet med et folk som har opplevd trelldom og eksil. I kristendommen henger volden sammen med grunnleggelsen av Kirken. Volden i islam er derimot spesielt erobrerens vold." (side 48)


Mens Koranen er full av voldelige tekster, finnes i følge Adonis ikke et eneste vers som innbyr til tenkning, eller noe som forteller om fordelene ved å bruke fornuften eller åndsevnene sine i betydningen skapende åndsevner.  


"For kvinneligheten er, i likhet med poesien, i sit vesen imot religionen. Poesien er det motsatte av religiøsiteten. Hvorfor? Fordi religionen er et svar. Poesien er derimot et spørsmål, og dermed det diametralt motsatte av makten. I så måte finnes det en sterk affinitet mellom poesien og kvinneligheten. Islam har bekjempet begge deler. Islam har omgjort seksualiteten og islamisert kvinneligheten. Den har forvrengt kvinneligheten ved å gjøre den til en eiendom eller en ting som kan eies. Kvinnen tilhører ikke seg selv lenger. Hun er blitt mannens gjenstand. Islam har på radikalt vis skilt det mannlige fra det kvinnelige." (side 83)


I følge Adonis er det å si sannheten å utsette seg for trusler, fordømmelse og forfølgelse. I "våre land", påpeker han, risikerer man livet så snart man begynner å tenke over denne kulturen. (side 89) Den arabiske våren har igjen satt utviklingen tilbake, idet den spede begynnelsen til en modernitet i islam er i ferd med å bli tilintetgjort. 


"Et menneske som lever i det arabiske samfunnet, lider under manglende frihet: hverken ytringsfrihet eller trosfrihet eller trykkefrihet eller likestilling mellom mann og kvinne. Helt til nå har ikke det sivile, sekulære samfunn kunnet oppstå. Begrepet sekularitet er fortsatt bannlyst. Den politiske makten er hevet over friheten ... Og så lenge kampen står om makten, ikke om fremskrittet, gjør disse revolusjonene ikke annet enn å hente folk ut av et fengsel og føre dem til et annet." (side 117)


Adonis mener at det ikke finnes en moderat islam og en ekstremistisk islam, en sann islam og en falsk islam. Det er én islam! Det handler om å ha muligheten til å foreta andre lesninger (av Koranen). Dersom man velger ut de kinkigste versene og bokstavfortolker dem (slik det også er gjort i forhold til Bibelen, bare for å ha nevnt dét), er det mulig å misbruke religionen for å tilrane seg makt. Men man kan også velge seg andre vers, lese ting i sin sammenheng, lese tekstene med moderne øyne ... 


Adonis går imidlertid enda lenger:


"Det trengs en ny lesemåte: fri og gjennomtenkt. Og vi er nødt til å komme ut av denne sammenblandingen av islam og identitet. Og jeg minner om to kjennsgjerninger: Da de islamske erobringene fant sted, var verden nesten tom. Den nye religionen sto ikke overfor en stor sivilisasjon ... Dermed har islam kunnet holde stand. Men i dag står den overfor en sivilisasjon som har foretatt et radikalt brudd med fortiden. Den har ikke klart å holde dialogen oppe med de moderne sivilisasjonenes landevinninger. Sånn sett tilhører islam fortiden. Historisk sett er den ferdig." (side 122)


Adonis´avstandtagen fra religionen skyldes at de utgir seg for å ha retten til den absolutte sannhet. Dessuten viser han til at språket før islams tid var vakkert og fritt. Islam innsnevret språkets felt. 


Etter de ni dialogene mellom Adonis og Abdelouahed, er det et kapittel som Adonis har valgt å kalle "Et siste ord". Islams tre søyler forhindrer utvikling, slik Adonis ser det. 


"I islam er bevegelsen nødvendigvis vendt mot fortiden. Fremtiden har ingen mening og eksisterer bare i lys av fortiden: Fortiden er nåtidens fremtid. Det er slik man må forstå "fremskrittet" ifølge islam: en imitasjon i praksis av det idealet som fortiden er. Fortiden er sannhetens sted. Med andre ord: Å engasjere seg i fremskrittet vil si å islamisere fremtiden med utgangspunkt i fortiden. Fremskrittsprosjektet i den islamske visjonen er å islamisere verden.


Det er slik vi forstår hvorfor islam er en religion som er uløselig knyttet til makten. Denne makten er essensielt religiøs, den rake motsetningen til det borgerlige, sekulære liv. Islam er en bevegelse innstilt på å forvandle det dennesidige til religion. Kulturen, i dens kunstneriske, vitenskapelige, humanistiske former, blir instrumentalisert for å forsvare denne makten. Slik tror muslimen at han stadig lever i lyset av opprinnelsen. Han skiller lag med tiden for å gå mot evigheten i paradiset." (side 186)


Ifølge Adonis er det et paradoks at det ikke finnes en eneste tilhenger av tradisjonell islam, maktens islam, blant de store dikterne og filosofene som har levd i verden de siste fjorten hundre årene ... Ikke én!


Så hva skal til for å få til en reell endring i den arabiske verden? Adonis er ikke i tvil: dette krever en ny lesning av islam og den arabiske kulturen. Det er nødvendig å skrive en ny historie, slik at det skapes nye forhold mellom ordene og tingene, mennesket og verden, mennesket og fremskrittet ... 


Som nevnt innledningsvis - det er det politiske islam som er tema for Adonis´ bok, og akkurat dette er det viktig å ha klart for seg når man leser den, enten man er etnisk norsk, ikke-muslim eller muslim. Det ville være svært leit om en så intelligent mann som Adonis, som nettopp forfekter retten til å stille spørsmål og som mener at Koranen blir lest feil, selv skulle bli misbrukt av andre som ønsker å bruke dette til andre formål (f.eks. til å spre frykt og annet mot muslimer generelt). Jeg oppfatter ikke at Adonis ønsker å avskaffe religionen som sådan. Det er politisk islam han derimot vil til livs, samt at han ønsker at araberne skal finne tilbake til sin stolte kultur - fra før-islamsk tid. 


"Vold og islam" er ingen enkel bok å forholde seg til. Den er så mangefascettert og kompleks at man skal være forsiktig med å tro at man har skjønt alt, dersom man ikke har inngående kjennskap til islam fra før av. Sitatene jeg har tatt med i min omtale av boka, gir ikke noe fullstendig bilde av de dialogene som har funnet sted mellom Adonis og Abdelouahed. Likevel er det ikke til å komme forbi at det heller ikke i Adonis´tekster finnes noen enkle svar som kan føre til at krisen i Midtøsten blir løst med det første. Hva er verst - mangel på demokrati, men tross alt orden, eller det fullstendige kaos? Og hvem er først og fremst skyld i at det er blitt slik? Feilaktig innblanding fra Vesten? Mangel på demokratiske institusjoner? Et politisert islam? Mangel på mer dyptpløyende visjoner hos opprørerne? Et maktvakuum som er overtatt av fundamentalister? Misbruk av religion? Det som i alle fall er sikkert er at det å fjerne en eller flere maktpersoner i flere land ikke har løst noe som helst. Hvis menneskene i den arabiske verden skal lykkes med å få til en radikal endring i samfunnsstrukturene, må de finne tilbake til sin kulturs opprinnelse - før islam ble innført. Her finnes mest sannsynlig svaret på hva som skal til for å oppnå nødvendige endringer. (Politisert) Islam selv gir ikke disse svarene. Å blande religion inn i dette, er og blir et feilspor - særlig fordi religionen i seg selv ikke gir individet rett til å stille spørsmål overhode ... 


"Vold og islam" er en slik bok som det er umulig å legge fra seg dersom man er over middels interessert i det som foregår i den arabiske verden i dag. Den endelige fasiten etter den arabiske våren er enda ikke kjent, og nettopp av den grunn er denne boka særdeles interessant. Adonis peker også på den spesielle historien mellom den arabiske verden og vesten, helt tilbake til korstogene, som en forklaring på forutinntatte holdninger mellom øst og vest. Dette får meg til å tenke på retorikken som trekkes frem hver gang det har funnet sted en terrorhandling utført av muslimer på vestlig jord - nemlig at det skulle dreie seg om en kamp mellom sivilisasjoner. Dette kommer i veien for en åpen og respektfull dialog, og det fører dessuten blant annet til misforstått vestlig innblanding i konflikter man burde holde seg langt unna - med mindre det handler om å redde folk fra en humanitær katastrofe. 


Les denne boka og bli litt klokere! 


Boka er for øvrig utgitt med støtte av Fritt Ord.


Utgitt: 2015

Originaltittel: Violence et Islam : Entretiens avec Houria Abdelouahed
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Solum forlag
Oversatt fra fransk: Tom Lotherington
Antall sider: 192
ISBN: 978-82-560-1894-9
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget


Adonis (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

"Taxi Teheran" (Regissør: Jafar Panahi)

Iransk sjarmbombe med politiske undertoner

"Taxi Teheran" er en film man bør få med seg - også dersom man vanligvis ikke er så familiær med arabiske filmer. Her møter vi den iranske regissøren Jafar Panahi (f. 1960), som i denne filmen spiller hovedrollen som taxisjåfør. Skjønt spiller og spiller ... Egentlig er han bare seg selv. De som kjører rundt med ham i hans gule taxi, er derimot skuespillere. Amatør-skuespillere riktignok, men de har altså gått inn i ulike roller. Og fordi Jafar Panahi "spiller" seg selv, får hele filmen et preg av å være en dokumentar. Uten at det er det den er ... 

"Taxi Teheran" er et morsomt konsept, skapt under nokså begrensende forutsetninger. Jafar Panahi er nemlig fradømt retten til å spille inn filmer i Iran, men har trosset forbudet og spilt inn denne filmen i smug. Som en slags skjebnens ironi har han også gjort seg bemerket internasjonalt i ettertid. Filmen har nemlig gått sin seiersgang over alt hvor den har blitt vist. 

Kameraet er festet i taket på taxien, og det vi får se er vekselsvis Panahi selv og hans passasjerer. Det meste av samtalene foregår mellom passasjerene han kjører rundt med, mens han selv stort sett lytter og kommer med en og annen praktisk kommentar. Gjennom samtalene får vi innblikk i hvordan det er å leve i Iran i dag. Det handler om menneskerettigheter, kvinners stilling, sensur, kunst, yrkesforbud etc. 

Panahi er taxisjåfør i sin siste film
En mann og en kvinne, som ikke kjenner hverandre, begynner i filmens åpningsscene å krangle om ulike sider ved dødsstraff. Det hele starter med at mannen forteller at han har blitt frastjålet hjulene på bilen sin, og at han mener at den som gjorde det burde bli henrettet. "Henrettet?" repliserer kvinnen - "Du kan da ikke mene at man skal bli henrettet for å stjele noen hjul på en bil?" Hun er dypt sjokkert over hans påstand. Han på sin side mener at folk "har blitt henrettet for mindre her til lands". Dessuten handler det jo "bare" om å statuere et eksempel. 

Gjensynsglede overfor en helt
En annen passasjer gjenkjenner regissøren, og er henrykt over å få treffe ham. Han har mengder med piratkopier av filmer fra Vesten med seg, filmer som er forbudt i Iran. Han henviser til tidligere film-handler med Panahi´s sønn. Vi får forståelse av at myndighetenes sensur av vestlige filmer er en stor vits, for "alle" får sett dem likevel. I skjul ...

To eksentriske søstre og et par gullfisker
To eldre søstre ønsker at Panahi skal frakte dem og fiskene deres til en dam. Der må de før klokka tolv slippe fiskene ut - ellers er de overbevist om at de kommer til å dø. Det oppstår en rekke komiske scener i den forbindelse, som jeg ikke skal røpe. 

En kvinnelig advokat med yrkesforbud, som likevel ikke lar seg stoppe
En kvinnelig advokat som kjemper for menneskerettigheter, kommer også inn i taxien. Panahi og advokaten kjenner hverandre fra før av. Som ham har også hun fått yrkesforbud. Men som ham lar heller ikke hun seg stoppe av dette forbudet ... Hun er på vei til et fengsel for å besøke en sultestreikende politisk fange, i håp om å få fangen til å begynne å spise igjen. 

Panahi´s rappkjeftede niese
Det kommer flere mennesker inn i Panahi´s taxi, som jeg ikke nevner her. Niesen til Panahi må jeg imidlertid ta med noen ord om. Hun er en liten rappkjeftet jente som snakker både på inn- og utpust, og som stiller en rekke interessante og urovekkende spørsmål, under dekke av å være et troskyldig barn. Hun skal lage en film på skolen. Og hun er kjent med sensuren. Det hun likevel ikke klarer å forstå er hvorfor det kan være galt å filme det som er virkelig ... Panahi har ikke noe godt svar han heller ... 

Panahi har laget en rekke filmer (se nærmere om dette på Wikipedia), og de siste tre filmene har han laget i smug fordi han har fått forbud mot å produsere filmer. For "Taxi Teheran" vant han Gullbjørnen i Berlin (2015). Presidenten i juryen, den kjente regissøren Darren Aronofsky, uttalte i den forbindelse at filmen er "a love letter to cinema ... filled with love for his art, his community, his country and his audience".
Filmen ble vist på Film fra Sør i fjor høst, og den hadde Norgespremiere 16. oktober 2015. Film fra Sør har skrevet følgende om filmen på sine nettsider:

Til tross for en lett tone er det mye som ulmer under overflaten i Taxi Teheran. Etter å ha sonet i husarrest i flere år har Panahi fått litt mer frihet til å bevege seg, men har fortsatt ikke tillatelse til å reise utenfor landet. Filmen er på mange måter selvreflekterende, og kommenterer subtilt forholdet mellom kunst og virkelighet. Det er ikke alltid lett å vite hva som er autentisk, og hva som er skuespill. Taxi Teheran er mer enn én manns kamp mot maktens langstrakte arm – det er et kjærlighetsbrev til filmkunsten og de uendelige kreative muligheter den frembyr, til tross for tilsynelatende uovervinnelige hindre.

Jafar Panahi er en av vår tids ledende iranske filmskapere, kjent for Den hvite ballongen (1995), Sirkelen (2000) og Offside (2006), som har vunnet bred internasjonal anerkjennelse samt en rekke priser ved store filmfestivaler. Hans filmer kombinerer neorealistisk estetikk med bitende humor og samfunnskritikk, der hovedtyngden ligger på situasjonen for iranske kvinner. Til tross for at han siden 2010 har hatt statlig forbud mot å lage filmer og er blitt utsatt for husarrest over lengre perioder, har han fortsatt å lage og spre sine filmer. Hans siste film Taxi Teheran (2015), som ble spilt inn i hemmelighet, sikret ham Gullbjørnen under Berlinalen.


Lite av det som kommer frem i "Taxi Teheran" er egentlig veldig nytt. Vi vet jo det mest fra før av. Det som likevel er spennende er hvordan en regissør som Panahi har klart å lage en film med et helt spesielt uttrykk, der han setter fingeren på ulike sider ved et lands sensur av sine egne borgere. Ikke minst er det spennende å være vitne til hvordan mennesker innretter seg, og finner nye, kreative veier for å leve sine liv i pakt med egne verdier og behov. Det som gjør denne filmen ekstra se-verdig er humoren og varmen som alle scenene preges av. 

Filmen har for lengst hatt release på DVD, og er for tiden enkel å få tak i. 

Jeg anbefaler "Taxi Teheran" varmt! (Her er en link til flere iranske filmer som jeg tidligere har omtalt på bloggen min.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: Jafar Panahi's Taxi
Persisk tittel: تاکسی
Språk: persisk
Sjanger: Drama
Medvirkende: Jafar Panahi, Hana Saeidi og ellers folk fra Teheran
Spilletid: 82 minutter

Denne gangen fant jeg ingen trailer på YouTube med engelsk eller norsk tekst. Jeg anbefaler derfor å gå inn på denne Arthaus-siden og se traileren som ligger der. Da får du et godt inntrykk av filmens fortreffeligheter!

mandag 4. april 2016

Victoria Bø: "Adresse Alberta"

Om å bli forlatt etter tredve års ekteskap

Victoria Bø (f. 1972) har studert språk og statsvitenskap, har en mastergrad i internasjonal politisk økonomi og har gått på forfatterlinjen i Bø. Hun har undervist i kreativ skriving, og har tidligere jobbet som journalist, politisk analytiker og forskningsassistent. Så langt har hun utgitt fire romaner og en barnebok. "Adresse Alberta" er hennes siste roman. Etter flere år i utlandet har hun flyttet hjem til Norge igjen. Nå er hun forfatter på heltid. 


"Speilbildet mitt glodde på meg som om vi aldri hadde sett hverandre før. Det var ikke bare skrammen jeg hadde i panna. Det var hårfargen. Den rant i gule grimer nedover ansiktet mitt. Det hjalp ikke at lysstoffrøret hadde fått samme sjuken som komfyrklokka mi og blinket ustanselig, heller. "Platina" stod det på pakken med naturfarge May hadde prakket på meg. Men håret var gult. Jeg trakk i tuppene og grep etter saksa." (side 5)


Bokas jeg-person heter Jenni Land. Hun kom til Alberta i 18-19-årsalderen, og ikke lenge etter traff hun Carl. De giftet seg og overtok familiegården etter hans familie. Jenni mistet sitt første barn, ei jente, før sønnen Thomas noen år senere meldte sin ankomst. Jenni og Carl var gift i 30 år, og slik hadde Jenni ønsket at det skulle ha fortsatt ... Men så fant Carl seg en annen kvinne, bestilte en enveisbillett til Arizona og forsvant ut av livet hennes. Jenni har tre måneder på seg til å pakke ned sine eiendeler og rydde gården, som skal forpaktes bort. Hun står bokstavelig talt på bar bakke etter nesten et helt liv sammen med mannen hun trodde at hun skulle bli gammel med. Hun ønsker å stable et nytt liv på beina, få seg en jobb og finne et sted å bo. I mellomtiden blir Thomas med faren til Arizona ... I og for seg sjenerøst gjort av Jenny, men samtidig får vel heller ikke Carl og den nye kvinnen i hans liv akkurat de hvetebrødsdagene de hadde drømt om. 


"Andre ville sikkert ikke ha savnet mannen sin.


Men Carl, han var jo mitt menneske i verden. 


Jeg så ikke for meg at det kunne komme noen annen som kunne fylle hele plassen etter Carl. Vi delte så mye historie. Vi hadde sett hverandres årstider skifte. Vi hadde sett følelser flomme og trekke seg tilbake. Vi hadde sett de innerste roterommene i hverandre. Jeg visste hvem Carl var. Svakhetene hans, jeg kjente dem også. Men jeg har kanskje ikke anlegg for irritasjon, jeg likte fellesskapet vårt, samarbeidet om Thomas og nærheten om nettene også, det rommet som var bare vårt.


Og som den nye kjæresten hans hadde flyttet inn i nå." (side 166-167)


Jenni får seg en sesongbetont jobb i Folketellingen. Hun reiser ut til folk i distriktet for å få dem til å fylle ut folketellingsskjemaer. På den måten kommer hun i kontakt med andre mennesker som hun tidligere ikke kjente. Som fru Summer, en eldre kvinne som bor for seg selv, langt fra folk, og som hun redder fra en ganske trist skjebne etter et slag. Dette igjen fører henne i kontakt med den norske studenten Siren, fru Summers bror og en nevrotisk papegøye som viser seg å være uhyre sjelden. Plutselig får livet hennes et innhold. Noen trenger henne, og hun betyr plutselig noe. Dermed blir hverdagene med Carl, der hun uten egentlig å skjønne det selv, nærmest visnet bort og mistet det som tidligere hadde vært attraktivt ved henne, så fjerne ... Hun begynner å leve igjen!


Så skjer det noe med søsteren Anne-Lise hjemme i Norge - forhold som gjør at hun må vurdere hvem og hva hun skal leve for. Valgmulighetene står ikke akkurat i kø for henne, siden hun verken har fast jobb eller kapital å lene seg på. 


"Før trodde jeg at det var hennes feil at livet mitt ikke hadde hatt denne lettheten som andre så ut til å ha i sine liv.


Det er en slags blekhet i relasjonen mellom oss. 


Man kunne kanskje kalle det våpenhvile, selv om vi to aldri hadde ligget i krig med hverandre. Men jeg kriget med søsteren min om en plass i mors hjerte. Det hadde jeg visst siden jeg var helt liten. At mesteparten av plassen i hjertet til moren min var opptatt, det var lite igjen til meg. Anne-Lise hadde førsteplassen, størsteplassen." (side 201)


"Adresse Alberta" er en nokså stillferdig roman om å bli forlatt etter mange års ekteskap, og så måtte orientere seg på nytt for å finne fotfeste et annet sted. Kanskje rommer sorgen over å ha mistet også håp om noe nytt og bedre? Nærmest som en skjult gave inni katastrofen? Victoria Bø skriver lett og ledig, og hun treffer godt og presist på det typisk såre hos mennesker i sorg. Persongalleriet er nydelig beskrevet - på godt og vondt - og historien som sådan fremsto meget troverdig. Jeg vil anta at mange vil finne mye gjenkjennelse her. 


Selv om jeg likte romanen godt, savnet jeg likevel mer motstand i teksten. Jeg opplevde for eksempel historien om Siren som litt overfladisk, og skulle gjerne ha kommet tettere på henne. Hva var det egentlig som foregikk mellom henne og kjæresten? Samtidig vil jeg berømme forfatteren for å holde tilbake andre steder, fordi hun dermed unngikk å kjøre på med klisjéer. For er det noe denne romanen ikke er, så er det klisjéfylt. Tvert i mot fremstår oppbruddet og nyorienteringen som realistisk. Selv om romanen først og fremst handler om kvinner, er dette ikke en typisk "dameroman". Victoria Bø skriver bedre enn som så! Jeg har ingen problemer med å anbefale den!


Avslutningsvis nevner jeg at jeg tidligere kun har lest "Teresa Birnas bortgang" av Victoria Bø. Den romanen likte jeg enda bedre enn "Adresse Alberta". Jeg tror det skyldes at jeg opplevde den som mer eksistensiell og intens. 


Bokbloggeren Gro og Artemisias Verden har også skrevet om boka. 


Utgitt: 2016

Forlag: Vigmostad & Bjørke
Antall sider: 300
ISBN: 978-82-516-8711-9
Jeg har mottatt et anmeldereks. fra forlaget


Victoria Bø (bildet har jeg lånt fra forfatterens nettside)

tirsdag 29. mars 2016

Stig Stenslie og Marte Kjær Galtung: "49 myter om Kina"

Alt du trodde at du visste om Kina, men som ikke stemmer ...

Forfatterne bak boka "49 myter om Kina" er Stig Stenslie (f. 1975) og Marte Kjær Galtung (f. 1976). Han har doktorgrad i statsvitenskap og har utgitt flere bøker om Midtøsten. Hun er sosialantropolog, og har tidligere utgitt "Kina. Folket, historien, politikken, kulturen". Begge er ansatt i Forsvaret. 

Østen generelt og Kina spesielt har i grunnen alltid interessert meg. Likevel er det ikke før det siste året at jeg har vært i Kina; først i Hong Kong i fjor høst og nylig i Beijing nå i vår. Jeg har hittil laget ti blogginnlegg om Hong Kong, og ett om Beijing. I 2012 skrev jeg om Arne Jon Isachsens bok "Kinas vei", og jeg har skrevet flere innlegg om Torbjørn Færøvik og hans bøker. Ellers kan jeg nevne noen kinesiske forfattere jeg i årenes løp har festet meg ved: Xinran, Yu Hua, Yiyun Li, Yan Lianke, Amy Tan ... bare for å nevne noen. Og så er jeg veldig glad i kinesisk film, med skuespillere som Gong Li som en av mine store favoritter - i tillegg til at Zhang Yimou og Zhang Yuan er regissører som alltid vil få mine sanser skjerpet hver gang deres filmer dukker opp i min vei. Jeg nevner også et par Dogwoof-dokumentarfilmer om Kina: "Last train home" og "On a Tightrope". (Alle linker peker på mine omtaler av hhv. bøker og filmer.)

Egentlig hadde jeg planer om å få lest "49 myter om Kina" før Beijing-turen, men slik ble det ikke, dessverre ... Da jeg imidlertid først kom i gang med boka, klarte jeg ikke å legge den fra meg. Så spennende er stoffet fremstilt, og så interessant fant jeg det jeg leste. Stenslie og Galtung er dyktige fortellere, og måten de setter ting i perspektiv på, gjorde meg atskillig klokere under lesingen. Egentlig koker alt ned til en setning som står på bokas vaskeseddel: "Kanskje er ikke landet så fremmed likevel.


Kart over Kina

Boka er delt i fire. Den første delen tar for seg myter om historie og kultur, den andre delen om ideologi og politikk, den tredje delen om samfunn og økonomi og den fjerde og siste delen om forholdet til omverdenen. En for en avkles den ene myten etter den andre. Noen er skapt av mennesker/stater som ønsker å skape et fiendebilde av Kina - andre er skapt ved at kinesiske myndigheter kanskje ikke har vært de flinkeste til å tenke på omdømmet sitt før de agerer i verdenspolitikken. 

Bildet av "den typiske kineser" ble skapt for mange århundrer siden. Den venetianske oppdageren Marco Polo (f. 1254 d. 1324) hevdet å ha vært i Kina, noe det er god grunn til å stille seg meget tvilende til. For hvorfor inneholdt hans reisebeskrivelser ingenting om den kinesiske muren, skrifttegnene, kvinnenes snørte føtter eller te-kulturen? Marco Polo skapte like fullt myten om kineserne som et mystisk og svært fremmedartet folk. 

Forfatterne skriver om hvordan oppfatningen av Kina har svingt i årenes løp. Etter innføringen av kommunismen ble landet betraktet som et underbruk av Sovjetunionen, og en vesentlig bidragsyter under den kalde krigen. Etter Maos død åpnet Kina seg gradvis mer og mer opp, men landets omdømme fikk et kraftig slag for baugen etter massakren på Den himmelske freds plass (Tiananmen-massakren) i 1989. Da Kina ble med i "krigen mot terror" etter 11. september 2001, kom landet atter inn i verdensvarmen. 


Den himmelske freds plass og Mao-mausoleet i bakgrunnen.
(Foto: RMC)
I de senere år har den kinesiske økonomien gått så det suser - parallelt med den vestlige finanskrisen - og Kina investerer villig vekk i mange land. Dette har på nytt skapt økt frykt for Kina - fordi landet kan bli for mektig og skape ubalanse i verdensfreden. Da Norge tildelte fredsprisen til dissidenten Liu Xiaobo i 2010, ble opplevelsen av manglende oppfølgning av grunnleggende menneskerettigheter atter forsterket. Dette var ikke en sak som styrket Kinas omdømme i verdensopinionen. Samtidig demonstrerte Kina at landet har makt til å gi sine fornærmede følelser alvorlige økonomiske konsekvenser for et lite land som Norge. 

"Selv om det offisielle Kina i mange sammenhenger er vanskelig å forstå og like, er det kinesiske folket lettere å sette pris på og å bli glad i. ... Regimet i Beijing sliter med et dårligere renommé enn nasjonen. ..." (side 22)


Et situasjonsbilde fra subwayen i Beijing -
det er ikke mye som skiller dette bildet fra
en hvilken som helst T-bane f.eks. i Oslo.
Det måtte i så fall være at alle har mørkt
hår ... (Foto: RMC)
I den delen av boka som handler om historie og kultur, tas en rekke myter opp til analyse. Er det f.eks. korrekt at Kina har 5000 års uavbrutt historie? Og med historie refereres det til skriftlige kilder - ikke muntlige overleveringer. Betyr det at Kina kalles "Midtens rike" at kineserne har grandiose tanker om seg selv som verdens midtpunkt? Går kinesisk historie i sirkler - dvs. at den gjentar og gjentar seg selv? Har Kina ingen krigerkultur? Og enda verre: er kinesisk kultur virkelig uforenlig med demokrati? Og var Mao et monster? Nei, nei og atter nei! 

"Mao fortjener en streng historisk dom. Og forsøk på å trenge inn i hans psyke er en oppskrift på å selge bøker. Men dette bidrar i liten grad til forståelsen av denen skjellsettende perioden i Kinas historie, eller av Mao." (side 67)

Det fantes også positive sider ved Maos politikk, skriver forfatterne. Han samlet Kina etter tiår med okkupasjon og borgerkrig, han utviklet industri og infrastruktur og la slik fundamentet for den økonomiske veksten for hans etterfølgere. Andelen av lesekyndige gikk opp fra 20% til over 65 %, og den gjennomsnittlige levealderen ble doblet. Disse tingene er viktig å ta med for å forstå hvorfor så mange kinesere er mer positiv til Mao enn vi kanskje tror. 

Bokas andre del, som handler om ideologi og politikk, starter med myten om at kommunismen er død. Det er den ikke i Kina, selv om innholdet i ideologien er endret i årenes løp. Her gjelder det å ha partiboka i orden dersom man drømmer om å gjøre karriere.

"Kommunismen er hellig og kan ikke røres. Årsaken er at regimet bruker ideologi for å legitimere sin rett til å styre. Mens den verste forbrytelsen i dagens Kina er å organisere politisk opposisjon mot partiet, er den nest verste å stille spørsmål ved dets ideologiske standpunkter. Ideologien er i stadig utvikling, og kommunistisk tankegods tilpasses landets skiftende behov. Partiets dogmer utvikles innenfor rammene av Den sentrale partiskolen og de tallrike statlige tankesmiene, som for eksempel Det kinesiske akademiet for samfunnsfag (CASS) med 2200 ansatte. Partiet investerer også mye ressurser i å gi sine millioner av medlemmer solid ideologisk skolering. For hvert opprykk må alle partimedlemmer innom partiskolene, hvor de oppdateres på de siste ideologiske føringene fra toppledelsen." (side 74)

Ekstra interessant fant jeg kapitlet som tar for seg kinesiske mediers frihet til å trykke kritiske nyheter. Det er faktisk en myte at kinesiske journalister hele tiden må veie sine ord på gullvekt for å unngå å bli arrestert. Temaer som klima, miljø, korrupsjon og brudd på grunnleggende rettigheter er i dag hverdagskost for kinesiske avislesere - og nyhetsstoffet er viktig for at politikerne skal kunne vite hva som skjer rundt i det enorme landet. Generelt kan man si at desto høyere opp i systemet eierne av aktuelle avis befinner seg, desto friere står avisen rent journalistisk. Det er enklere for en hovedstadsavis å kritisere lokale forhold et sted enn for en liten lokalavis å kritisere Beijing-politikerne. 

For øvrig avkles også myten om at Falun Gong kun er en bevegelse uten formell organisasjon eller politisk agenda, som kun dreier seg om qigong, pusteøvelser og meditasjon. Så kan man selvsagt mene at det er forkastelig at Falun Gong forfølges og forbys i Kina, men det er altså ikke uten grunn eller helt vilkårlig at bevegelsen er forbudt. "At det er mulig å forklare hvorfor Falun Gong blir forfulgt, innebærer selvsagt ikke at det er rimelig å forsvare det." (side 101)

Ingen kan styre et land over tid uten legitimitet. Det viser historien gang på gang. Lederskapets evne til å sikre stabilitet og økonomisk vekst for folket, er i så måte avgjørende.  At partiet også kan vise til solide økonomiske resultater sikrer legitimitet. Dessuten evnen til å gjenreise folkets stolthet! "I motsetning til hva Jagland hevder, er det grunn til å tro at store deler av den kinesiske befolkningen støtter Kommunistpartiet." (side 115)

I bokas tredje del om samfunn og økonomi kommer forfatterne inn på hvorvidt kineserne er et homogent folk. Da boka ble skrevet i 2012/2013, var det 1,34 milliarder kinesere i Kina. Hvert femte menneske på jorda er kineser. Men selv om det er mye som binder kineserne sammen, er det store forskjeller mellom dem som bor i nord og sør, i vest og i øst. Selv om 90% er han-kinesere, er Kina en flernasjonal stat. Offisielt er det 56 ulike etniske grupper i Kina. Mest sannsynlig er det i realiteten mange flere. Og selv om mandarin er det offisielle språket, er det svært mange ulike dialekter som innbyrdes er så forskjellige at kineserne ikke forstår alle. Syv språk inngår i det som regnes som kinesisk: wu, kantonesisk, xiang, hakka, min, gan og mandarin.

"Ideen om at "Kina Inc." er i ferd med å kjøpe opp verden, etter direktiver fra myndighetene i Beijing, er ... feilaktig, og er - satt på spissen - en moderne utgave av forestillingen om "den gule fare". Frykten for kinesiske investeringer skiller seg ikke vesentlig fra frykten en hadde for japanske oppkjøp i Vesten, særlig i USA, på 1980- og 90-tallet. Japanske selskaper var også ofte statseide, og ble følgelig betraktet som instrumenter for skumle japanere med intet mindre enn verdensdominans for øye. Kinesiske selskaper er i ferd med å bli formidable konkurrenter for vestlige selskaper. Men disse selskapenes mål er i all hovedsak kommersielle. De ønsker å få markedsandeler både hjemme og ute. I likhet med alle andre multinasjonale selskaper i verden." (side 145)

Og det er da jeg tenker: hvorfor blir det ikke ramaskrik av at amerikanske selskaper kjøper opp alt lokalt initiativ og etablerer Espresso House - for å ta ett eksempel - overalt? Mangfoldet i lokalmiljøet blir drept, og det pøses inn penger på i utgangspunktet ikke drivverdige kafeer som selger dritt-kaffe, uten at det affiserer eierne det minste. Slik kan de holde det gående i årevis, inntil vi ikke har noe annet valg enn å gå på Espresso House, fordi det ikke finnes alternativer ... hvis vi absolutt vil på kafé ...

Det var faktisk oppløftende å lese at heller ikke påstanden om at Kina har et økonomisk balletak på USA stemmer. Tvert i mot er begge land gjensidig avhengige av hverandre, og dette balanserer hårfint. Det er noe med at dersom du skylder banken en million, er det ditt problem. Dersom du skylder banken 100 millioner, er det derimot banken som har et problem ... 

Det siste kapittelet handler om myter om forholdet til omverdenen. Her avkles myter om at kineserne er rasister (bildet er i alle fall mye mer nyansert), at Kina koloniserer Afrika og at det 21. århundret tilhører Kina. 

"Kinas historiske comeback er imponerende. Men så lenge Beijing ikke lykkes med å bedre landets internasjonale omdømme - og bli mer tiltrekkende for andre land, er det lite sannsynlig at det 21. århundre vil tilhøre Kina." (side 178)

Det er heller ingen grunn til å "frykte" at kinesisk vil bli det nye verdensspråket, selv om flest mennesker i verden snakker kinesisk. Årsaken er at språket er for vanskelig, og at engelsk er så grunnleggende etablert som verdensspråk i de fleste skolesystemer i verden. 

Er det grunn til å frykte Kina militært? Nei, mener forfatterne. Fremdeles når ikke det kinesiske forvarsbudsjettet det amerikanske til knærne. Dessuten har USA 662 militærbaser i utlandet, mens Kina ikke har noen. Antall formelle militærallianser for Kina 1 - for USA minst 50. Osv. ... 

Trodde du at Kina er en klimaversting? Det er jo det vi hører rundt forbi. Kinesiske myndigheter er imidlertid opptatt av miljø- og klimaproblemer, og landet er i ferd med å bli en mer aktiv deltaker i internasjonalt samarbeid. 


Smogen lå som et grått teppe over byen de første dagene under mitt Beijing-
besøk tidligere denne måneden. (Foto: RMC)
"Den største innsatsen gjøres innenlands, men også internasjonalt er Kina i ferd med å bli en mer aktiv deltaker. Myndighetene innser at det trengs internasjonalt samarbeid for å møte klimautfordringene. De trenger ikke å bekymre seg for å bli gjenvalgt, og har større rom for å ta upopulære avgjørelser - kanskje nettopp det som trengs for miljøet." (side 192)

Blander Kina seg aldri inn i andre staters indre anliggender? Vel ... også dette er en myte som ikke stemmer. Men virkemidlene er nok noe annerledes enn det vi normalt forbinder med innblanding (les: invasjon). Press og påvirkning er virkemidler kinesiske myndigheter tyr til, jf. det som skjedde etter at fredsprisen ble tildelt en kinesisk dissident. Beijing bruker også belønning for å få andre stater til å gjøre som Kina vil.

"49 myter om Kina" inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har vært innom i dette innlegget. Boka er virkelig interessant og lærerik, og spesielt satte jeg pris på alle nyansene som kom frem underveis. Allerede i tittelen - at boka handler om myter - får vi en pekepinn om at formålet er å utfordre oppleste og vedtatte "sannheter" om Kina. Ved å gå bak mytene, lete etter opprinnelsen og ikke minst utfordre motivene til dem som har fremsatt diverse påstander, får vi et helt annet bilde av landet. Selvsagt kan det ikke stikkes under en stol at kinesiske myndigheter sliter med et omdømmeproblem i forhold til hvordan de håndterer grunnleggende menneskerettigheter. Samtidig er landet kanskje - selv om vi ikke liker å innrømme det - blant de mest "vellykkede" diktaturer i verden. Et diktatur som har vært i stand til å fornye seg og tilpasse seg moderne samfunnsstrukturer etter hvert som det har blitt nødvendig. Hva skjer dersom Kina raser sammen? Det tør vi ikke en gang å tenke på ... 

Etter å ha vært i Kina er jeg blitt enda mer nysgjerrig på landet, og jeg håper at jeg vil få flere muligheter til å reise til dit i fremtiden. Jeg har også lyst til å lese mer om landets kultur og politiske situasjon, og har flere bøker liggende på vent. 

Jeg anbefaler "49 myter om Kina" for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva Kina egentlig står for! Forfatterne har et solid belegg bak sine vurderinger og analyser, noe ikke minst det imponerende noteverket bakerst i boka viser med all tydelighet. 

Utgitt: 2013
Forlag: Pax
Antall sider: 239
ISBN: 978-82-530-3613-7
Boka har jeg kjøpt selv.

mandag 28. mars 2016

Nils-Øivind Haagensen (red.): "Skrivehistorier"

Historier om forfatter-hemmeligheter

Hva er det som får forfattere til å skrive akkurat den ene eller den andre historien? Hva inspirerte dem? Har de spesielle ritualer for å komme i gang? de ha en egen skrivestue? Hvor utbredt er det egentlig å få skrivesperre? Hva var avgjørende for dem i skriveprosessen? Hvorfor er det så viktig å holde innholdet i en pågående skriveprosess hemmelig? Spørsmålene vi har lyst til å stille forfatterne - særlig dem vi bryr oss ekstra mye om - er mange. Selv synes jeg akkurat dette er det aller mest spennende ved å være til stede på Litteraturhuset o.l. for å overvære forfatterintervjuer, eller å være til stede på boklanseringer der forfattere snakker om bokprosjektet sitt. Hva er det som får nettopp ham/henne til å "tikke og gå"? Og hvorfor ga de aldri opp - selv da det var som mest besværlig, dette å skulle livnære seg som forfatter? 

"Skrivehistorier" inneholder over 50 slike historier - med to unntak utelukkende om norske forfattere. Jeg ble selv forbauset over mangfoldet mens jeg studerte innholdsfortegnelsen i boka, og ikke minst ble jeg forbauset over at jeg ikke har kjennskap til alle sammen. I min enfoldighet trodde jeg at jeg hadde rimelig god oversikt over norske forfattere ... 

Det har vært tankevekkende å lese om hvor langt inne enkelte bokidéer satt, hvor fort det ikke kunne ha blitt noe av bøker jeg selv har lest, hvordan det er å få refusert et romanprosjekt men med beskjed om å jobbe videre med noen få av sidene i manuskriptet fordi "der var det noe" ... Mange måneders jobb rett i vasken, og bare å begynne på nytt ...

En del av forfatterne er også innom dette med å skrive på spesielle steder. En dro til Island for å komme i gang med et grandiost romanprosjekt, mens en annen reiste til Venezia. Atter en annen reiste til Roma ... Felles for samtlige var at de ikke fikk skrevet en eneste linje mens de var bortreist. Noen forfattere fungerer dessuten best ved ikke å være forfatter på heltid, men alltid ha for dårlig tid til å skrive, alltid ha lengselen i seg etter å skrive når sjansen byr seg. Da en av forfatterne  sa opp jobben sin, stoppet også skrivingen opp. Først da han kom seg i jobb igjen og fikk faste rammer i livet sitt, gikk skrivingen av seg selv.

Og hva tenker forfatterne om hva de skriver?

"Det som opptar meg mer og mer, er hvordan språket kan bli i stand til å ta opp i seg følelser, erfaringer og forståelse. Mer og mer er det dette jeg interesserer meg for i min egen skriving, hvordan noen få ord, noen få setninger, ofte ganske enkle, kan bære med seg sammensatte og motsetningsfylte erfaringer. Jeg er ikke opptatt av å skrive på den ene eller den andre måten, jeg trenger ikke å være for en viss type litteratur og imot en annen. Jeg prøver å komme unna alle litterære ideologier og forretningsideer, jeg tror at for meg er det bedre om jeg kan klare meg uten. Skrivingen må bare være i kontakt med det som er levende. Ingen kan håpe på noe bedre enn det, antakelig. Det som lever er i bevegelse, det er uavklart, uferdig, uavsluttet og alltid i en slags krise." (Geir Gulliksen - side 90 - 91)

Vakrere kan det vel neppe sies! I alle fall er det noe av dette jeg selv er ute etter når jeg leser bøker. Er aktuelle bok befolket med levende og troverdige personer, eller er det hele stereotypt og klisjéfylt? Hva gjør boka med meg? Får den meg til å tenke, eller gir den alle svarene på et fat? Berører den noe viktig, noe som betyr noe? Noe eksistensielt? Eller er det "bare" ren underholdning? Noen vil ha det også - men ikke jeg. Noen bøker kan få meg til å grine, og tidligere trodde jeg at dette betydde kvalitet. Med tiden har jeg skjønt at det kanskje bare betyr at forfatteren har brukt virkemidler på meg og andre lesere - svært bevisst. Mest imponerende er det når forfattere klarer å skrive om triste ting uten at teksten fremstår som sentimental.

Anders Bortne sier det slik på side 101:

"En ting har jeg lært om det å skrive: Du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal."

Øyvind Vågnes skal rydde i sin mors bøker i forbindelse med at hun skal flytte. Moren skal bestemme hvilke bøker som skal med og hvilke som ikke skal med. Der og da blir han oppmerksom på at både han og moren hadde en hang til det triste. (side 107

Ja, hva er det egentlig med det triste? Jeg er slik selv. Såkalte morobøker som f.eks. "Hundreåringen som forsvant ut av vinduet" eller noe slikt - jeg lo ikke en eneste gang. Jeg opplevde boka som tåpelig. Uten at jeg er et menneske uten humor, bare for å ha understreket det! Humor kan imidlertid bli så utrolig platt når den overspilles. 

Vidar Kvalshaug har forsøkt å sammenfatte hva skriving egentlig handler om på side 125:

"Det handler om å se. Ikke skrive mye eller ofte, ortografisk korrekthet, allitterasjonsmaraton eller at noe skal være korrekt gjengitt eller lineært fortalt. God skjønnlitteratur er ofte skakk eller foregir å være det. Skriving handler om å se og høre, om blikket, å lytte alt inn til noe som vil ut i fingertuppene. Om den samme ekstatiske følelsen som en forelskelse - eller om rutinen som holder lunk i en tekst."

Men som han sier senere i teksten: Faren er å bli en som lytter kun for å bruke - ikke som venn, menneske eller borger ... 

Torgrim Eggen skriver humoristisk om berømte og beryktede skrivehoteller på side 147:


Chelsea Hotel under restaurasjon
påsken 2015 (Foto: RMC)
"Chelsea Hotel i New York er kanskje det fremste. Jeg har aldri skrevet på noen av disse (har aldri trodd noe særlig på magi), selv om jeg har besøkt flere av dem. Mandarin Oriental i Bangkok har en "forfatterfløy" med suiter oppkalt etter Joseph Conrad, W. Somerset Maugham og Noel Coward. (Barbara Cartland, som skrev mengder på Oriental, har underlig nok ikke fått noen suite.) Teen var god, jeg følte ingen stikkende skrivekløe, men fikk derimot veldig lyst til å melde meg på Orientals tredagers-thai-kokekurs. Da jeg besøkte hotellet i Davos der Thomas Mann skrev Trollfjellet, kjente jeg imidlertid at det nappet litt.

Eggen beklager seg over at slike forfatterhoteller har en tendens til å bli veldig dyre, så han oppfordrer vordende forfatterspirer til å finne sitt eget lurvete hotell - om ikke annet for å hjelpe hotellbransjen videre ... Tenk å få en suite oppkalt etter seg fordi man har skrevet en berømt roman nettopp der?

Levi Henriksen finner inspirasjon til å komme i gang med skrivingen igjen ved å ta turen innom badstua i svømmehallen i Kongsvinger. "Egentlig kan det meste folk sier til meg, ende i bøkene mine. Jeg er på jobb hele tida, og føler ingen skrupler ved å bruke slike historier folk forteller, vel å merke innenfor anstendighetens grenser." (side 185-186) Dermed skulle vel badstu-besøkende på Kongsvinger være grundig advart dersom Levi Henriksen kommer gående ... 

Mange av forfatterne plages av manglende tro på seg selv - og kanskje mest av alt at den kritiske sansen skal forsvinne. Nicolai Houm spør seg selv: "Hvis den kritiske sansen forvinner helt - begynner jeg å skrive som Paulo Coelho da?" (side 192)

Senere sier han på side 197:

"Jeg lytter til kritikere. Jeg verdsetter dialogen, for når litteraturkritikk er faglig fundert og fri for vikarierende motiver, er den en helt essensiell del av den litterære offentligheten. Og den kritikken jeg verdsetter mest, er ikke nødvendigvis den mest positive. Det betyr mer for meg at kritikeren forstår prosjektet mitt og verdsetter innsatsen. Men jeg kan ikke skrive for kritikerne. Jeg må skrive fordi jeg vil det, fordi det er givende. Og jo ... ok ... en del av meg kommer alltid til å skrive for å prøve å bli likt og for å bli sett. Men nå kommer den virkelig store avsløringen: Det gjelder alle forfattere, selv om de ikke innrømmer det. Det er et allmennmenneskelig behov man dessverre ikke blir kvitt ..."

Hvor mye legger forfatterne av seg selv i tekstene sine? Med andre ord: hvor mye er forkledd selvbiografi og hvor mye er ren fiksjon? Det som ofte slår meg når jeg leser meg opp på ulike forfattere, er alle likhetstrekkene mellom romanene de har skrevet og deres eget levde liv. 

Ola Innset sier dette på side 215:

"Skillet mellom diktning og virkelighet er ikke så skarpt som vi noen ganger tror. Ikke det at diktning og virkelighet ikke er to vidt forskjellige ting, for all del, det ville vært en tåpelig ting å påstå. Men vi mennesker må forstå virkeligheten, og selve forståelsesprosessen ligner ikke så rent lite på diktning. ... Fortellinger om forfattere som skriver sitt eget liv og forsøker å unnslippe sitt eget narrativ, eller filmer som Stranger Than Fiction, hvor Emma Thompson skriver en bok hvor Will Ferrell er hovedpersonen, men også et virkelig menneske og derfor må forsøke å overtale henne til ikke å drepe ham på slutten av boka, slik hun gjør i alle bøkene sine, fordi hun skriver tragedier, og så videre ... "

Simen Ekern er en av de få i denne boka som ikke skriver romaner, men sakprosa. Han er innom temaet blanding av sjangere - som memoarer, reiselitteratur, fiksjon, historie, essayistikk og poesi - og nevner i den forbindelse forfattere som W.G. Sebald og Ian Buruma.  I deres bøker - og også i Ekerns egne saksprosabøker - er grensene glidende. 

Innimellom forfatterhistoriene er det små snutter med diverse temaer, hvor det ikke fremgår hvem som har skrevet disse. Jeg antok likevel uten videre at det var redaktøren av boka, Nils-Øivind Haagensen, som sto bak disse. Det handlet blant annet om Haruki Murakamis frykt for å dø før et manus er ferdigstilt, om hvor bøker hører hjemme, om Jorge Luis Borges´overbevisning om at man blir lykkelig av å lese bøker og at enhver følelse vil finne sitt eget, bestemte uttrykk ... bare for å ha nevnt noe.

"Skrivehistorier" er en artig, interessant og tankevekkende bok om hva det vil si å skrive. Forfatterne som har deltatt i prosjektet byr rikelig på seg selv, og forteller både om suksesshistorier og tabber. Vi får innblikk i tilblivelsen av mange kjente bøker, som nesten ikke hadde blitt noe av hvis ikke en liten tilfeldighet hadde satt i gang inspirasjonen hos vedkommende forfatter. De fleste av oss har antakelig en slags romantisk tanke om hva det vil si å være forfatter. Dette blir i så fall grundig avmytifisert. Å skulle livnære seg som forfatter er beinhard jobbing, og krever alt! Likevel understreker de fleste at de skrive for å føle seg som et fullverdig menneske. Ja, en av forfatterne i boka ble til og med syk da han la skrivingen til side. Først da han begynte å skrive igjen, løsnet de psykosomatiske plagene i kroppen. 

Det er en berikelse av bøker som dette gis ut! Med fare for å virke klisjéfylt - jeg sier det likevel: dette var kos, kos og atter kos, fra perm til perm! Nå var riktignok ikke alle innleggene like interessante, men det var likevel nok å ta av! Denne boka anbefaler jeg gladelig videre til andre leseglade personer! 

Utgitt: 2015
Forlag: Flamme Forlag
Antall sider: 251
ISBN: 978-82-8288-118-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Populære innlegg