Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 15. november 2015

Fiskelandsbyen Tai O, Lantau - Hong Kong

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
Jeg har i flere blogginnlegg skrevet om mine opplevelser fra en Hong Kong-tur tidligere i høst. Noe av det jeg ønsker å få frem i mine innlegg om Hong Kong, er hvor mye forskjellig man kan oppleve på en slik tur. Dessuten har jeg møtt på en hel del mennesker som er skeptisk til å reise til Hong Kong, og akkurat dette ønsker jeg å "ta ned". Mitt håp er at mine bilder og reportasjer skal bidra til økt lyst til å dra til nettopp Hong Kong!


Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
Mannen min og jeg hadde på forhånd ingen konkrete planer om å besøke fiskelandsbyen Tai O. Vi hadde vært på en av de virkelig store turistattraksjonene på Lantau-øya - Big Buddha Monastry - og skulle reise tilbake til Kowloon. Da ble vi oppmerksom på at mange av bussene gikk til Tai O, og vi så at mange av de besøkende valgte å ta den bussen i stedet for bussen tilbake til byen. Vi bestemte oss for at det ville vi også gjøre.

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
Etter en halvtimes busstur endte vi i fiskelandsbyen Tai O, og da skjønte vi også hvor spennende dette kom til å bli. Hele landsbyen er delt i to av en elv som munner ut i Sør Kina-havet. Landsbyen er en av ytterst få som fremdeles har hus som står på påler. Bildene jeg har tatt med i dette innlegget viser den helt særegne byggestilen. Tanka-folket bor i denne landsbyen, og de lever bokstavelig talt på vannet. 

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
Hit kommer turister i hopetalls, og motivene er nok flere. En ting er de bemerkelsesverdige husene og levemåten til Tanka-folket. En annen ting er at man herfra kan bli med på en båttur for å se de helt spesielle rosa delfinene som lever her. 

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
Det gjorde også vi. Her er man garantert å få se delfiner. Hvis ikke, får man være med på en ny tur uten ekstra kostnader. Jeg har selv vært med på en hel haug av delfin-turer på ulike feriereiser, og hadde før denne turen fremdeles ikke sett en vill delfin. 

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
Og delfiner fikk vi se! Mange delfiner! Selv om det var vanskelig å rekke å ta bilder hver gang de stakk hodet over vann, klarte jeg å sikre meg noen blinkskudd. Det sørgelige er for øvrig at Sør Kina-havet er så forurenset at delfinenes liv er alvorlig truet.

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
Delfinturer i Tai O var naturlig nok meget populære, og dette representerer nok en sikker inntekt for landsbybeboerne. Jeg anbefaler i aller høyeste grad å ta en slik tur dersom man først befinner seg i Hong Kong.

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
Tørket sjømat er en stor salgsvare i denne kanten av verden, hvor kjøpeskap nok har vært en mangelvare hos de fattigste. Vi fikk også inntrykk av at dette er mat som hører naturlig hjemme i et hvert kinesisk hushold. 

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
Varene til Tanka-folket er populære, i alle fall blant kineserne selv, og det handler om krydder, smakstilsetninger og igjen mengder med tørket sjømat.

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
I mange av salgsbodene kunne man dessuten få kjøpt ferdiglaget mat, og vi falt for denne varianten; gratinerte østers. Det smakte nydelig!

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
Selv om mange av husene ser relativt fattigslige ut, i alle fall ut fra hva vi klarte å bedømme, virket menneskene her svært lykkelige. Latteren satt løst, praten gikk høylytt og det var rett og slett mye vennlighet å spore i ansiktene til folk. 

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
De fleste turistene var asiater. Men selv om vi med våre vestlige utseender og kanskje ikke minst høyde stakk oss betydelig ut, ble vi verken beglodd eller behandlet som noe annet enn folk flest. Dette kan selvsagt skyldes at Hong Kong inntil nylig var en britisk koloni, og at er det noe man er vant til på disse kanter, så er det utlendinger eller vestlige mennesker. 

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
Vi koste oss både med mat og drikke mens vi var i Tai O - også på denne uterestauranten som sto på påler ut i elva. Mens vi satt der, slo det oss at det ikke var en eneste måke i nærheten. Ikke en eneste en! Dette må være første gang noen sinne at vi har befunnet oss ved kysten, uten at det har vært et øredøvende leven av måker. Hvis noen av mine lesere vet noe om dette temaet, er dere velkommen til å si noe om dette i kommentarfeltet!

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
Bakgatene i Tai O er meget fargerike, og det er som å befinne seg på et hvilket som helst annet sted i Hong Kong. Her er det i grunnen lite som minner en om at man er i en fiskelandsby.

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)
Jeg håper at jeg har klart å inspirere flere til å bli nysgjerrig på Hong Kong generelt og Tai O spesielt gjennom dette innlegget!

Tai O, Lantau - Hong Kong (Foto: RMC)

mandag 9. november 2015

Hong Kong - folkene

         Ett av mine yndlings-fotoobjekter er mennesker som venter på rødt lys ... (Foto: RMC)
Tidligere i høst var mannen min og jeg på en ukes ferie i Hong Kong, og jeg har allerede laget to blogginnlegg om turen; ett med noen inntrykk fra flere av stedene vi besøkte under vårt opphold, og ett om byen og øya Hong Kong (linkene fører til mine innlegg). 

Jeg er nærmest lidenskapelig opptatt av fotografering, men understreker at jeg bare er en glad amatør. Strengt tatt er jeg mer opptatt av objektene jeg fotograferer enn av finurlige finesser på kameraet mitt. Det siste er i grunnen litt synd, fordi jeg garantert kunne ha fått mer ut av bildene mine dersom jeg hadde brukt atskillig tid på å lære meg mer om lukningstider og blenderåpninger, optimale ISO-innstillinger og så videre. Samtidig er det som om noe av gleden ved å fotografere blir litt borte dersom dette reduseres for mye til teknikk ... I alle fall - i dette innlegget deler jeg noen av bildene jeg tok mens vi var i Hong Kong. Primært med fokus på folkene denne gangen ...

I en moderne by som Hong Kong ble jeg i grunnen litt forundret over 
mangelen på utstyr som kunne ha gjort jobben til disse gutta noe enklere. 
(Foto: RMC)
Kjekke karer på jobb (Foto: RMC) 
Underveis traff vi på disse damene fra Canada. De
ønsket at jeg skulle ta bilde av dem (med deres kamera),
og det gjorde jeg gladelig - mot at jeg også fikk ta et bilde
av dem med mitt kamera! (Foto: RMC) 
Tettheten på selfie-stenger var stor! (Foto: RMC)
Disse unge damene lyste opp da jeg tok bilde av dem,
og poserte villig for meg. Her ved Big Buddha Monastry
på Lantau (Foto: RMC)
Kineserne er glade i hundene sine! Dette er fra fiskelandsbyen Tai O på Lantau
(Foto: RMC)
Turister i eget land. (Foto: RMC)
Et skjønt forelsket par foreviger hverandre på en bro i Tai O, Lantau (Foto: RMC)
I en bakgate i fiskelandsbyen Tai O, Lantau (Foto: RMC) 
Taichi-praktiserende var faktisk et relativt sjeldent
syn i Hong Kong (Foto: RMC)
Noen lyser opp, mens andre er skeptiske når jeg drar frem kameraet (Foto: RMC)
Turister fra ... la meg gjette .... England? (Foto: RMC)

søndag 8. november 2015

Tiril Broch Aakre: "Redd barna"

Hverdagsrealisme på sitt beste!

Tiril Broch Aakre (f. 1976) jobbet som konsulent og oversetter for forlagene Tiden og Gyldendal før hun ble forfatter på heltid. Aakre debuterte med diktsamlingen "Kniplinger" høsten 2013. "Redd barna" (2015) er hennes første roman. (Kilde: Wikipedia)

I "Redd barna" følger vi en helt vanlig familie en helt vanlig mandag - nærmere bestemt 8. desember. Det snør tett og ikke en eneste gang i løpet av denne dagen er det annet enn mørkt og temmelig dystert - nærmest som et slags varsel om det som skal komme ...

Tanja er gift med lege-ektemannen Paul, og de har barna Tore og Jorid. Det er ikke lenge siden ekteparet mistet sitt eldste barn, datteren Ida, som bare ble 17 år. Vi får aldri vite eksakt hva som har skjedd. Men selv om 22. juli (2011) stadig nevnes, skjønner vi at det ikke var på Utøya det skjedde. Det vi får vite er derimot at ekteparet har flyttet ut fra storbyen (Oslo) for å "redde barna". 

Paul er på en legekongress i Brüssel akkurat denne dagen. Han og Tanja er godt gift og kan se frem til feiringen av sin 20. bryllupsdag førstkommende lørdag. Hele livet deres hviler på et trygt og solid fundament. Så får hun det plutselig for seg at Paul ikke er i Brüssel, men i Paris ... Hvilke hemmeligheter har han? Vet hun nå egentlig alt om ham? Våger hun å gå inn i dette, utforske muligheten nærmere, eller skal hun bare la det ligge?

Etter at Tanja har levert barna på hhv. skole og i barnehage, får hun en oppringning fra politiet. Broren Mikael, dopmisbruker-broren, har rømt fra fengselet hvor han soner sin straff, i forbindelse med en permisjon. Politiet ønsker at hun skal melde fra dersom han dukker opp. 

Selvsagt dukker Mikael opp. Hvor skulle han ellers dra? Paul ønsker ikke at hun skal ha kontakt med broren, men blod er nå en gang tykkere enn vann. Tanja tar ham i mot, og hun ringer ikke til politiet. Deres møte blir en påminnelse om hvor skjørt livet er ...

" - Jeg kan fortelle deg en historie om Paul, roper Mikael. 

Jeg hører ham skjenke i glassene. Jeg ser på klokken. Den er blitt to, det er bare en time til jeg må måle ut bilen for å hente Jorid og Tore. Jeg blir nødt til å late som om jeg drikker med ham. 

- Å? sier jeg. - Er det en jeg ikke har hørt, tror du?

- Ja, sier han. - Jeg tror ikke du vet alt som er å vite om Paul." (side 73)

Da tiden for å hente barna nærmer seg, har broren for lengst sovnet, og Tanja begynner å fabulere over hvorfor hun valgte å studere filosofi. 

"Trangen til å gå bakenfor og bakenfor, for å finne noe sant og endelig. Å stille spørsmål ved alt det kan stilles spørsmål ved. Jeg tenker på Penelope som vever om dagen og rekker opp om natten. Gå bakenfor og bakenfor. Er det å veve eller rekke opp? Skal man være blant dem som rekker opp eller vever? Eller finnes det noe midt imellom, der man rekker opp og vever, rekker opp og vever? Hele livet har jeg trodd at jeg skulle finne noe, en stabil følelse innerst inne. Jeg vet ikke hva den skulle være. Håp eller bare vilje. Kanskje har jeg funnet noe også. Men jeg vet ikke om det er frykt eller glede. Det veksler så fort fra det ene til det andre. Mange ganger føles det som om det er én og samme følelse. Innerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten." (side 90)

"Redd barna" er med sine 125 sider et sterkt fortettet drama der småbarnsmoren og filosofen Tanja og hennes narkomane bror Mikael spiller hovedrollene. Tanja lever et travelt liv som er nokså likt det de fleste småbarnsmødre kan relatere seg til og kjenne igjen. I og med at hun er filosof av yrke, tenker hun likevel mer dyptpløyende tanker enn de aller fleste. Like fullt er også hun - som de fleste - sårbar når det hun har bygget livet sitt på, kan vise seg å ha noen brister hun ikke var klar over ... Vi kjenner også på hennes sorg over å ha mistet et barn. Og hvor nær man kan være det punktet hvor livet er verdt å leve, til at det hele kan snu og bli fullstendig meningsløst. 

"Hva er et barn? Det er ikke bare et menneske i miniatyr, det er mer som et lite, fortettet kraftfelt som trekker til seg det levende. Et barn er hellig.

... Jeg prøver å lære ungene at man ikke må stille seg rett overfor noe og tro at man forstår det man ser. Man må se på det fra alle mulige vinkler, ikke være for rask med å dømme. Man kan ikke fange noe i ett enkelt, tydelig bilde. Verden er rotete, har jeg sagt mange ganger. I diskusjoner med naboer, kolleger eller med Paul, pleier jeg å sitere Maurice Marleau-Ponty. I "Øyet og ånden" skrev han at en maler bare kan gjengi verden ved å sprenge dens overflate, ikke ved å avbilde den med enkle, skarpe linjer. Bildene blir noe helt nytt, som får tilskueren til å se alle fjell på en ny måte. Som gjør noe med blikket vårt. Lærer oss å se.

Jeg har tenkt at jeg vil se verden slik en maler som Cézanne ser den, som en eksplosjon der bestanddelene er på vei i alle retninger. Men nå vet jeg ikke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker det lenger. Jeg må finne en måte å samle det på. Jeg må prøve å gjøre alt litt enklere." (side 121)

Språket i "Redd barna" er nydelig og meget litterært. Forfatteren er god på å antyde, og skriver seg rundt viktige hendelser i ekteparets liv. Det er mye som ikke sies direkte, men som man blir sittende igjen å gruble på. Jeg pleier til det kjedsommelige å gjenta at nettopp slik er det også i livet. Den fulle og hele sannheten om menneskene vi møter, får vi aldri. En hel del sorteres ut fordi vedkommende ønsker å bli oppfattet på en bestemt måte. Andre ting er vi henvist til å gjette. Som regel tar vi feil. Jeg liker at litteraturen speiler virkeligheten ved at vi ikke får vite alt, selv om det noen ganger kan være irriterende at en bok stopper akkurat der det var som mest spennende eller interessant. Og når forfatteren våger å stole på at leserne er kompetente og ikke trenger å få alt inn med tesje - først da kan det bli stor litteratur ut av det. "Redd barna" er - sin beskjedne størrelse til tross - et solid stykke litteratur fra en forfatter som det skal bli spennende å følge videre. Måten hun beskriver hverdagshendelser på, gjorde meg dypt imponert! Og slutten på boka er helt eminent! 

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Flamme forlag
Antall sider: 125 
ISBN: 978-82-8288-082-4
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget


Tiril Broch Aakre (Foto: Paal Audestad)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 3. juni 2015 - Reise gjennom sorg og snø
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 5. juni 2015 - Kulde, sorg og nærhet
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 17. juni 2015 - Snø vil falle over snø som har falt
- Morgenbladet v/Carina Elisabeth Beddari - 12. juni 2015 - Mitt hjem er en borg som brister
- Groskro´s Verden - 28. juni 2015 
- Beathes bokhjerte - 18. juni 2015 
- Tine sin blogg - 14. juni 2015
- Les mye - 3. juli 2015

søndag 1. november 2015

Maja Lunde: "Bienes historie"

Norsk debutant om biene som forsvant

Maja Lunde (f. 1975) har tidligere utgitt barnebøker. "Bienes historie" er hennes første roman for voksne. 

I "Bienes historie" beveger vi oss over tre ulike tidsplan. Vi møter William, som er biolog og frøhandler i England på midten av 1800-tallet. Hans plan er å bygge en helt ny bikube. Vi møter George, som er birøkter i USA i 2007, og som så smått begynner å erfare biedød. Tao lever i Kina lenge etter at alle biene er døde (i år 2098), og hennes yrke er å være håndpollinerer. Alle tre opptrer som jeg-personer i romanen, og i lydbokutgaven har de fått hver sin stemme. Håkon Ramstad er William, Stein Grønli er George og Anne Ryg er Tao. 

Her får vi med oss hele spekteret i bienes historie - helt fra starten av da menneskene forsøkte å temme biene, til plantevernmidler og andre miljøsynder tok knekken på dem og til sist at menneskene selv må gjøre bienes jobb for ikke å dø av sult. Sånn sett er dette en dyster dystopi, der vår frykt for bienes død og konsekvensene av dette får fullt spillerom. For hva gjør vi dersom naturens pollinering stopper opp? Uten pollinering, ingen frukter. Ingen frukter, ingen mat ... 

Bare for å ha sagt det: dette er ikke en roman om insekter! Tvert i mot handler romanen om mennesker som etter hvert må forholde seg til en global katastrofe. 

I første omgang er birøkting som sådan noe som redder liv - i alle fall for melankolikeren William, som faktisk får livsgnisten tilbake mens han forsker på hvordan birøkting kan bli mer effektivt. På midten av 1800-tallet oppfinner han en ny type bikube som skal revolusjonere birøkteryrket, og vi følger hans kamp for å sikre seg patent på oppfinnelsen sin.

I vår tid har biedød bekymret biologer og forskere i mange år allerede. Fenomenet kalles Colony Collapse Disorder (kubedød), og vi har enda ikke funnet svar på gåten: hvorfor dør biene? Selv om de fleste forskere antar at det skyldes plantevernmidler, vet vi det ikke helt sikkert. Der handlingen er lagt til vår tid, får vi innblikk i en familie der birøkting har vært tradisjon i generasjoner, men hvor Georges sønn har andre planer enn å overta etter faren. 

Forfatteren har åpenbart lekt seg videre med ideen om hva som skjer dersom alle biene dør. Mennesket er et intelligent vesen, og det finner som regel en utvei, uansett hvor dyster fremtiden måtte fortone seg. En ting er sikkert: uten mat stopper det hele opp. Samfunnet som beskrives i Sichuan i Kina i 2098, har i grunnen nesten bare ett formål: å skaffe mat. Materialisme er så og si ukjent. De fleste må klare seg med svært lite, og menneskene er hele tiden på grensen av sult. Det er ikke mye mat i omløp, og det lille som er å få tak i, fordeles sparsommelig blant folk. I Kina er tradisjonen med hardt arbeid og kollektivisme i så måte en klar fordel. I den vestlige verden klarer man seg atskillig dårligere. Aner vi mellom linjene at vestens mennesker ikke er eslet for slikt hardt arbeid? Og at det fører til den sikre død når vi må klare oss utenfor det moderne samfunns "trygge" rammer?

Mens Tao og familien hennes jobber og sliter for sin daglige rasjon av ris, blir sønnen skadet og fraktet bort. Hun og mannen får ikke vite hva som har skjedd, og dette fører til at Tao tar med seg det lille de har klart å legge til side, og reiser av gårde til Beijing på jakt etter sønnen, som hun ikke aner om er levende eller død. Etter hvert som hun nærmer seg sannheten, stiger spenningen - inntil et klimaks på slutten. 

"Bienes historie" handler som tidligere nevnt først og fremst om mennesker, men i tillegg lærte jeg mye om bienes livsmønster underveis. Lydboka er nydelig opplest, og det var veldig enkelt å følge de tre løpene i historien siden tre opplesere hadde hver sin jeg-person-stemme. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så var det at det ble for mange avbrudd og veksling mellom historiene, som om forfatteren kanskje har vært redd for at historien ikke skulle bli spennende nok? For egen del hadde jeg ønsket lengre kapitler og færre avbrudd. Uten tvil likte jeg best Williams og Taos historie, mens det som handlet om vår egen tid var minst engasjerende. Selv om dette først og fremst er en historie om mennesker og en global katastrofe, er det biene som knytter dem sammen og som blir den røde tråden i boka. Tidvis opplevde jeg at forfatteren overlot litt for lite til min fantasi, men likevel må jeg berømme henne for å ha skapt tre totalt forskjellige miljøer med hver sine særegne trekk, og klart å sy dette sammen til en helstøpt bok. At hun kan skrive, er det nemlig liten tvil om. Likevel ble ikke dette noe mer enn en underholdningsroman for meg. Slutten ble vel svulstig etter mitt syn, i og med at det tross alt var realisme i det som kom forut. 

Uansett hva jeg selv mener om denne boka, er jeg overbevist om at den vil slå godt an hos de fleste lesere! 

Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Antall sider: 457 sider 
Spilletid: 11 t 37 min.
Opplesere: Håkon Ramstad, Stein Grønli og Anne Ryg
ISBN: 9788242162342 (lydfil)
ISBN: 9788252585513 (papirutgaven)
Boka har jeg mottatt fra forlaget
Forfatterens egen nettside


Maja Lunde (Foto: lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 3. august 2015 - Bokanmeldelse - terningkast fem
- Aftenposten v/Erika Fatland - 1. august 2015 - Bienes historie: Maja Lundes debut er av internasjonalt format
- Dagens Næringsliv v/Ola A. Hegdal - 7. august 2015 - En smak av bier
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 5. august 2015 - Bra bok om bier
- Tine sin blogg - 31. juli 2015 
- Randi Reading - 26. august 2015 
- Lese og reiselyst - 2. november 2015
- My first, man last, my everything - 26. september 2013

Madam Nielsen: "Den endeløse sommeren"

Stilistisk herre-gårdsdrama

Madame Nielsen er en dansk dramatiker, skuespiller, musiker og forfatter som egentlig heter Claus Beck-Nielsen (f. 1963). Samme forfatter har under flere ulike navn utgitt 12 bøker før "Den endeløse sommeren". I følge Wikipedia har han siden 2001 brukt kunstnernavnet Das Beckwerk. Siden har han figurert under navn som Nielsen og Clausbecknielsen.net. "Temaer som identitet og navn er ... helt gennemgående i forfatterskabet, der kan ses som en del av den litterære strømning performativ biografisme." (Les mer om begrepet performativ biografisme her.) 

Romanen "Mine møder med De Danske forfattere" (2013) ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, og her brukte han sitt egentlige navn - Claus Beck-Nielsen - igjen (linken fører til et YouTube-intervju med forfatteren).  "Den endeløse sommeren" er hans første roman under psevdonymet Madame Nielsen.  Han/hun har lovet flere bøker fra Madame Nielsen. 

Handlingen i "Den endeløse sommeren" - i den grad man kan snakke om en handling - foregår på en herregård - "den hvite gården" - på Fyn i Danmark. Setningene er lange og full av innskutte bisetninger, og forfatteren er direkte gjerrig på punktum. Som en slags stream of consciousness, der alt kommer som en endeløs strøm av ord, som om det er dette bokas tittel "Den endeløse sommeren" henspeiler til, dras vi som lesere inn i et fascinerende og tidvis nokså vanskelig tilgjengelig univers. "Hva er nå dette for noe?" tenkte jeg i begynnelsen av boka, og måtte bla tilbake for å lese sidene på nytt. Det jeg fant var en slags lek med ord, som man fort kan gi opp, dersom det ikke hadde vært for at bokas litterære kvaliteter er så nærværende og til stede absolutt hele tiden. For ikke å unnlate å nevne humoren ... Humoren gjør at latteren sitter løst, der forfatteren hamrer løs på persongalleriet gang på gang. Ingen får unngjelde. Her får de sitt pass påskrevet, alle mann. Og kvinner ... 

"Men mens alt ennå er mulig, må vi få se alle personene, for det er allerede flere, og flere skal dukke opp underveis, hovedpersoner og bipersoner, men først og fremst den andre unge gutten, som egentlig er den første og har vært her lenge før den spinkle, å, så følsomme gjorde sin entré, den velskapte Lars, jentas beste venn og fortrolige, han ligner den spinkle, de kunne vært brødre og nettopp som brødre hverandres motsetning; den fine og sårbare og overfor ham den friske og sunne Lars, idealet av en ung mann, høy og lys og med en atletisk kropp og vakre hender med lange fingre, som ser ut til å kunne spille alt, spille tennis og håndball og piano og ubesværet gripe og holde skjebnen, den lynende fremtid, som om den ikke var en gave, men den naturligste ting, voila! Han er enhver svigermors drøm og sikkert også tantens, tante Janne fra Amerika, hvis hun da ikke allerede har gjennomskuet ham og sett at han lider av samme fatale dovenskap som niesen, men uten å være i stand til å nyte den som henne, tvert imot, som enhver annen gave skal han la den gli ut av hendene på seg, ugiddelig og med et sukk la den gå tapt, og han, som ser ut til å være den sunne av de to unge guttene, den som bærer fremtiden i sine hender, skal bli den første som lar det stå til og dør og ikke som i et melodrama, i en dødskjøring gjennom skogen eller villakvarterene, men langsomt gi seg hen til den søte kløe som er sykdommen til døden." (side 14-15)

Vi møter godseieren og hans kone, som ønsker å studere inne i byen, selv om hun i hans øyne har alt. Hun har barna, hun har hestene, hun har gården, hun har ham. Men likevel er det ikke nok. Han stoler ikke på henne. Har hun kanskje en elsker inne i byen? Hun er så vakker at hun kan få hvem hun måtte ønske. Og så setter han en privatdetektiv på henne, og bruker hele formuen på dette. Siden forlyster hun seg med portugiseren, han som skal bli hennes neste ektemann. Og fra sidelinjen betraktes paret av sønnen, eldre enn morens elsker, som knapt noen gang har vært på morens soverom, men som har en slags dragning dit, som vil se det ... hva de nå bedriver der ... 

Underveis presenteres vi for et persongalleri så stort at det nesten er helt umulig å henge med i svingene. 

"Og "de", hvem er de? Det er selvfølgelig de øvrige passasjerene på reisen i "den endeløse sommeren", datteren, de to små brødrene, den velskapte Lars og den spinkle og skrøpelige, som nok snarere er en jente, den raglete odensegutten med de nå ytterlig vekne tinningene, selv den andre portugiseren, "o Vikingo", har kanskje reist hit opp i anledning festen, men ikke tante Janne, mormoren kanskje, men ikke storebroren, advokaten fra Aalbæk, denne kjærligheten angår ikke dem, den er utenfor deres verdensorden, de er bare dem de vil være, og så noen venner han har funnet i det lokale eksilmiljøet av portugisere og søramerikanere, hver med sin danske kvinne, men ingen som henne, de andres kvinner er de alminnelige sosionomlignende, ofte litt formløse, klossete, men likevel livsglade og utpreget nordiske kvinner, lyshårede eller flammede rødhårede ... " (side 95-96)

Og slik fortsetter det enda en side - uten at vi støter på et eneste punktum. Selv om det er vanskelig å få den fulle og hele oversikten over handlingsforløpet, er det sannelig nok av dramatikk og livsbejaende lidenskap - alt satt ved siden av ugiddelighet og en kjedsomhet som savner sidestykke. Det er som om teksten lever sitt eget liv, på siden av det som skjer, fordi den mest av alt beskriver tilstandene i mellom. Høydepunktet nås likevel da faren - godseieren? - ligger for døden, og forfatteren henter frem bibelske termer da dødsscenen skal beskrives. 

"Far, hvorfor har du forlatt meg?" Nei, han er ikke blitt forlatt av noen, han er sitt eget verk, étant donné, den siste rest av et menneske opphengt i et bart hvitt rom. 

Kan det virkelig være sant? Er det ikke noen som gråter, hvisker, gir hverandre en trøstende klem, det må det da være? Det er som om de er fiksert, forvandlet til saltstøtter, som om de i dette siste øyeblikket har snudd seg og sett det intet menneske tåler å se." (side 131)

Ordene overgår selve handlingen, og det er først og fremst min fascinasjon for ordene og setningene, de endeløse setningene, som gjorde at jeg fortsatte å lese selv når jeg tidvis opplevde teksten nesten ugjennomtrengelig. Mens jeg leste tenkte jeg på hvordan det ville være å høre forfatteren lese sin egen tekst høyt - som en slags performancekunst. Det skal visst være riktig gøyalt! Jeg er ganske sikker på at det vil tilføre teksten enda mer! Og så kan man saktens lure på om den spinkle og skrøpelige gutten "som snarere er en jente", egentlig er forfatteren selv? Det er nærliggende å tenke seg, all den tid forfatteren kaller seg "Madame Nielsen" ... samt at performativ biografisme er det han kjennetegnes ved. 

Dersom du ønsker å lese en roman som er helt annerledes alt annet du har lest, så er dette boka! 

Helt til slutt tar jeg med en uttalelse fra den islandske forfatteren Sjón:

"Den endeløse sommeren av Madame Nielsen er en litterær oppdagelse. Som leser ble jeg bergtatt av fortellingens flyt, kløkten og viddet til denne fortryllende fortelleren, som presenterer sine skjebnehistorier med en stemme som er like tidløs som den er merket av dyp innsikt i samtiden. Som forfatter misunner jeg Nielsen denne mesterlig skrevne teksten, hennes presisjon og fryktløse presentasjon av tilværelsens bittersøte melankoli. Romanen hennes er en endeløs sommer av tapt håp som jeg vil oppsøke igjen, gang på gang.”

Utgitt i Danmark: 2014
Originaltittel: Den endeløse sommer
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Knut Johansen
Antall sider: 148
ISBN:978-82-93237-47-1
Boka har jeg fått fra forlaget 


Madame Nielsen/Claus Beck-Nielsen (Foto: Lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 14. oktober 2015 - Fascinerande forvirrande frå Madame Nielsen
- Reading Randi - 7. januar 2016 - Vil man lese en litt annerledes roman, anbefales denne.

torsdag 29. oktober 2015

Hong Kong - om byen og øya (2015)

Sidegate til Nathan Road, Kowloon (Foto: RMC)
For litt over en måned siden var mannen min og jeg på en ukes ferie i Hong Kong, og rett etter hjemkomsten laget jeg et innlegg fra turen med noen inntrykk fra turen (denne linken fører til innlegget). 

Det bor i overkant av 7 millioner mennesker i Hong Kong og befolkningstettheten er ca 6500 innbyggere pr. kvadratkilometer. Til sammenligning bor det ca 13 innbyggere pr. kvadratkilometer i Norge. Arealet som disse drøyt 7 millioner menneskene bor på er om lag dobbelt så stort som Oslo fylke. 

Kart over Hong Kong
Det er langt å reise til Hong Kong! Det går ingen direkteflyvninger fra Norge, så man må belage seg på minst en mellomlanding. Vi valgte å reise med SAS og hadde en mellomlanding i Arlanda både på ut- og inn-reise. Flyturen fra Arlanda tok ca. 10 timer (pluss minus). Dersom du har mulighet for det, anbefales det å oppgradere flybilletten til en pluss-billett. Da får du mer komfort under reisen. 

Kowloon (Foto: RMC)
Hong Kong er en spesiell administrativ region i Kina, og dette har sammenheng med at den frem til 1997 var en britisk koloni. Man trenger ikke visum for å reise fra Norge til Hong Kong. Dersom man har planer om f.eks. å reise over grensen til Kina i nord, trenger man derimot visum - i likhet med i resten av Kina. 

Hong Kong består av en halvøy som kalles De nye territoriene. Her ligger blant annet Kowloon, der vi valgte å bo. Dessuten består Hong Kong av Hongkong-øya. Her ligger Hong Kong by, og syd på øya finner vi byene Aberdeen og Stanley, som er vesensforskjellig fra Hong Kong by.

Hong Kong by er overveldende! I deler av byen er trafikken så heftig at man "må" ha pauser fra støyen. Det trengte i alle fall vi. I andre deler av byen finner du nærmest småby-preg. Hong Kong er for øvrig en av verdens dyreste byer å leve i.

Dersom du planlegger å reise til Hong Kong, kan det være verdt å merke seg at det i grunnen ikke spiller så stor rolle hvor du bor. Avstandene er korte, og det tar aldri mer enn maks. en time inn til Hong Kong by uansett hvor du reiser fra. Ønsker du derimot utsikt utover havna, kan det være en fordel å velge et hotell i Kowloon. For det første er det litt rimeligere å bo der i forhold til i Hong Kong by (det var i alle fall vårt inntrykk da vi søkte etter hotell på nettet). For det andre er det færre store veier og derfor mindre trafikk, og båtforbindelsen mellom fastlandet og Hong Kong-øya er meget god. Star Ferry går i skytteltrafikk mellom Tsim Sha Tsui på sydspissen av Kowloon og Hong Kong by. Sitter du under dekk, koster det ca. 2 kroner pr. billett, mens en billett på øvre dekk koster 2,5 kroner. Myntenheten Hong Kong Dollar er tilnærmet 1:1 mot norske kroner. 

En ung jente følger sin bestemor (Foto: RMC)
Det er et par-tre øyer man bør besøke under et Hong Kong-besøk. Den ene øya er man innom når man ankommer Hong Kong, fordi flyplassen ligger der. Øya heter Lantau, og har bruforbindelse til Kowloon. Den andre interessante øya er Cheng Chau, og den bør man besøke! Den tredje øya heter Lamma. Den er ikke fullt så interessant, men bevares: Har du tid, så er det jo morsomt å ha vært der. Vi var på alle tre, og dette skal jeg skrive om i et senere blogginnlegg.

Eksentrisk dame styrter avgårde for å komme først inn i båten ...
(Foto: RMC)
Hong Kong Tram (to etasjes trikker) er virkelig moro å kjøre! Å sitte oppe i andre etasje, og suse frem og tilbake gjennom byen, er fantastisk morsomt! Nå skal jeg riktignok innrømme at tog og lignende har en stor plass i mitt hjerte, men i tillegg er det noe med å se travelheten i byen fra høyden. Trikken i Hong Kong går på tvers av byen, så man får samtidig sett mye. 

Mennesker i gatene (Foto: RMC)
Ellers må jeg si at menneskene i byen fascinerte meg aller mest. Det er så mange av dem, og inntrykket vi satt igjen med er at alt fungerte så smidig. Infrastrukturen er imponerende, både på land og vann. Vi så ikke en eneste trafikkulykke, og selv om vi var ganske vågale i matveien, ble vi ikke syke. Nå skal det sies at man bør være forsiktig med for mye sjømat på denne kanten av verden, fordi lokale råvarer inneholder mer tungmetaller enn vi kanskje liker å tenke på. Sør Kina-havet er forurenset! Men litt lokal sjømat skader ikke! Og bare for å ha presisert det: maten smakte fantastisk, enten vi befant oss på en fin restaurant eller ute på en av øyene under noe mer beskjedne forhold. 

I Soho kommer man tettere på folkene (Foto: RMC)
Dersom du er i Hong Kong og ønsker å komme litt tettere på folkene, er det i gatene litt høyere oppe i byen du skal gå. Soho er en ytterst sjarmerende del av byen. Gatebildet er preget av fotgjengere og syklister og heller lite biler. Her er det dessuten mange matmarkeder, og det er jo litt artig å gå rundt og observere. I denne bydelen er det dessuten mange hippe barer og spisesteder med mat fra hele verden. Soho er bratt - angitt til 25 % stigning flere steder. Det anbefales derfor varmt å ta taxi til toppen og gå ned, i alle fall dersom du befinner deg i byen i den varme delen av året. Og når jeg først er inne på det med taxier: det er billig å ta taxi i Hong Kong! Styr imidlertid unna rushen, fordi du da risikerer å bli stående helt stille i bilkø. Likevel skal det mye til før du selv da risikerer å bli ruinert. Vi opplevde en gang å bli stående i en times stillestående kø mellom Hong Kong by til Stanley, og regningen lød likevel ikke på mer enn om lag 150 kroner til slutt. 

En av de noe kaotiske sidegatene i Soho (Foto: RMC)
Hva shopper man i Hong Kong? Vel - nå er ikke jeg den beste til å komme med shoppingråd, fordi jeg egentlig ikke er så veldig opptatt av det når vi er ute og reiser. Men jeg kan jo nevne spisepinner, te og te-rekvisita, skinn etc. Dessuten er det mye flott kunst å få kjøpt, men vær forberedt på at det koster! Hong Kong er stinn av merkevarebutikker, men billig er det ikke. 

Kowloon Park (Foto: RMC)
Hong Kong har mange severdigheter å by på, og dem skal jeg skrive mer om i senere innlegg. Det er også mulig å komme seg til Macao fra Hong Kong. Vi dro dit, og dette skal jeg også skrive mer om senere.

Synlig politi i gatene (Foto: RMC)
Vi opplevde den vanlige Hong Kong-beboeren som svært hyggelig og vennlig, og dette kombinert med at vi var på et spennende sted, gjorde vår ferie til en flott opplevelse! 

Nathan Road, Kowloon (Foto: RMC)

tirsdag 27. oktober 2015

"Vivianes kamp" (Regissører: Ronit og Shlomi Elkabetz)

Intenst og sterkt ekteskapelig kammerspill fra Israel

"Vivianes kamp" er en israelsk film fra 2014, og den er skrevet og regissert av søsknene Ronit og Shlomi Elkabetz. Ronit spiller selv  hovedrollen som Viviane Ansalem, kvinnen som ønsker skilsmisse fra ektemannen Elisha. (Kilde: Wikipedia) Filmen vant hovedprisen (Sølvspeilet) i forbindelse med filmfestivalen Film fra Sør (som arrangeres i Oslo hvert år) i 2014, og den ble også nominert til Golden Globe i kategorien beste utenlandske film. 

Handlingen i "Vivianes kamp" finner sted i en rabbinerdomstol, og det er et fortettet og intenst kammerspill vi blir vitne til. Ekteparet Viviane og Elisha har vært gift i en årrekke, men nå orker ikke Viviane mer. Hun vil ha skilsmisse. For å få dette må ektemannen samtykke, og uten hans samtykke nekter rabbinerne å gi henne "gett", dvs. skilsmissepapirer. 

Vi skjønner etter hvert at det er viktig for Viviane å få sin skilsmisse uten at det hele skal ende i en skittentøysvask. Hun fremfører derfor ingen klagemål mot ektemannen, men fokuserer på at de ikke passer sammen og aldri har gjort det. Elisha forhaler prosessen ved ikke å møte opp i domstolen, og uten hans tilstedeværelse er rabbinerne øyensynlig låst og kan intet gjøre for henne. Etter sterkt press, dukker han opp til slutt, men kun for å fortelle at han ikke ønsker å tillate skilsmisse.  Rabbinerne insisterer på at Viviane må flytte hjem og gjenoppta samlivet med sin ektemann, fordi de ikke uten videre kan gi opp. Viviane stiller opp, men uten at samlivet på noen måte endrer kurs. 

Til stede i rabbinerdomstolen begynner rabbinerne etter hvert å spørre ut 
Viviane og advokaten om de har et forhold, og det hele ender nærmest som 
en farse. 
Vivianes desperasjon stiger etter som månedene - for ikke å si årene - går. Hun blir sintere og sintere, og skjønner ikke hva som er vitsen med å møte opp i rabbinerdomstolen når rabbinerne likevel ikke foretar seg noe som helst. Etter hvert forstår rabbinerne at noe må gjøres, og vitner innkalles. Nå utvikler rettssaken seg for alvor til en farse. Rabbinerne utspør vitnene om de mest intime detaljer om ekteparet Ansalem, og det ene mer aparte vitneprovet etter det andre avgis. Det handler om søsken og naboer, forretningsforbindelser og andre. Fellestrekket for disse er at alle som støtter Elishas sak beskriver ham som den perfekte ektemann, mens Viviane fremstilles som tvilsom. Vivianes vitner rakker ned på Elisha og fremhever Vivianes edle vesen. Med andre ord et klassisk ekteskapsdrama, men med den vesentlig forskjell at kvinner i de fleste siviliserte samfunn har rett til å avslutte et ekteskap som ikke lenger fungerer.

Hatefulle blikk utveksles i rettssalen.
Til slutt orker ikke Viviane å høre mer, og så kommer den egentlige historien om ekteskapet frem ... Det handler om en ektemann som har utøvd grov psykisk vold gjennom hele ekteskapet. At hun i det hele tatt har klart å holde seg oppreist i alle årene de har vært gift, er faktisk en gåte. Men selv ikke nå kan rabbinerne gjøre noe for henne ... Hvor langt må det hele utvikle seg før det er mulig å få "gett"? Hvor mye verdt er hennes ønske om frihet, om retten til å leve et anstendig liv? Hvor mange år er det mulig å holde det gående i rabbinerdomstolen uten at noe avgjørende skjer?

På gangen sitter partene og vitnene, mens de venter på at det skal bli deres tur.
I og med at handlingen i filmen i sin helhet foregår i en rabbinerdomstol og på et venteværelse, og handler om israelsk skilsmisselovgivning versus det moderne liv, er dette en krevende film å ta inn over seg. Her bør man ikke forvente seg for mye av ytre handling, og det er dessuten en fordel om man er interessert i andre kulturer generelt og jødisk kultur spesielt. Er man det, får man til gjengjeld desto mer ut av filmen. Skuespillerprestasjonene er formidable, og filmen bæres av karakterene i dramaet alene, uten ytre staffasje av noe slag. Jeg vil anta at filmens tema er rimelig provoserende i Israel, fordi den belyser kvinnenes svake situasjon i tilfeller der et ekteskap ikke fungerer og det er kvinnen som ønsker seg ut av det, mens mannen nekter. Innimellom alt det triste er det også rom for humor - særlig under vitneavhørene ... For meg som lever i et helt annet samfunn, der kvinner har rettigheter, var det sterkt å følge den fortvilte kampen for et verdig liv. Rabbinernes grafsing i ekteparets privatliv var også både tankevekkende og provoserende. Hva skulle de egentlig med disse detaljene når alt likevel sto og falt på ektemannens samtykke?

"Vivianes kamp" er den tredje filmen i en triologi som søskenparet Ronit og Shlomi Elkabetz har laget om kvinneundertrykkelse og ekteskap i Israel, kan vi lese på Film Fra Sør sin presentasjon av filmen.  De to foregående het "Take a Wife" (2004) og "7 Days "(2008). "Vivianes kamp" har for øvrig klare paralleller til den iranske filmen "Nader og Simin - et brudd",  som jeg har omtalt på bloggen min for 3 1/2 år siden (linken fører til min omtale).

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Gett: Le procès de Viviane Amsalem
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ronit Elkabetz (Viviane Ansalem), Menashe Noy, Simon Abkarian m.fl.
Spilletid: 1 t 56 min.

søndag 25. oktober 2015

Kenneth Moe: "Rastløs"

Interessant bekjennelses-roman fra en norsk debutant!

Kenneth Moe (f. 1987) debuterte for en drøy uke siden på Pelikanen Forlag med kortromanen "Rastløs". Han er dessuten den første debutanten som noen gang utgis på dette forlaget. Ingen ringere enn Karl Ove Knausgård har vært redaktør.

I "Rastløs", som er en kortroman på bare litt over 100 sider, møter vi en navnløs jeg-person, men nokså raskt skjønte jeg at boka handler om ham selv. Måten han fikk navnet sitt på - et navn som "ligger nær toppen av kriminalitets- og konkursstatistikkene" - gjør det nemlig nærliggende å tenke på Kenneth (side 16), forfatterens eget fornavn. 

Vår jeg-person er blitt forlatt av jenta han elsker. Det er tale om ung og uerfaren kjærlighet av den sorten som er så sterk og altoppslukende at den nesten er til å ta sin død av. Hvordan skal han komme løs fra grepet, uten å gå fullstendig til grunne i sin lidelse? Selvsagt ved å være streng mot seg selv og latterliggjøre sine egne følelser - som om kjærlighetssorg er noe man kognitivt kan trene seg på å takle ut fra en slags logisk ligning som går opp bare man gjør det riktig. Og så er det likevel ikke så enkelt ... 

Utlegningene har form av korte brev eller tekster som best kan karakteriseres som prosaiske, kun avbrutt av aforismer som mest av alt handler om litteratur (men ikke bare det). 

"Førsteinntrykket var at du utstrålte noe nervøst og ufarlig jeg ikke stolte på. Jeg måtte finne noe stygt fort, måtte beskytte meg, måtte avvise deg før du rakk å avvise meg. Du så på meg, liksom forførerisk over ølglasset, uten at jeg trakk den slutningen - men jeg kom frem til at blikket ditt var troløst, troløst og søkende, og jeg tenkte at du var en sånn man falt for mot sin vilje, var fast bestemt, pekte på øynene og sa: "De der funker ikke på meg." (side 20)

Men han faller for jenta og hun svikter ham, og tilbake sitter han og sørger. Kiloene raser av, sorgen forsøkes reparert gjennom tilfeldig sex med andre - og likevel ... likevel slipper det ikke taket. "Det hender jeg tenker at jeg er for praktisk anlagt til å ha vondt på den måten som føles ekte", tenker han (side 45). Mens han utforsker hva ensomhet rommer og knapt beveger seg utenfor leiligheten sin, synker han likevel ikke helt ned i gjørma av selvmedlidenhet. I alle fall ikke lenge av gangen. Det er nemlig da de kognitive stemmene inni ham våkner og begynner å forsvare seg mot det bedrag en ikke gjengjeldt kjærlighet faktisk er. For er en forelskelse noe annet enn begjær når den ikke blir gjengjeldt?, tenker jeg ...  

"Hvis én eneste av livets overflater synes overbevisende, så føler jeg for å skrape i den. Skrape og skrape til noe annet pipler ut. Først har jeg presset begjæret mitt inn i visse former: Setninger, typografi. Alt sammen apollinsk og kontrollert. Nå ligger begjæret så flott på arkene. Nå ligger begjæret sånn at det nesten er innbydende. Nå føler jeg trangen til å skrape. Til blod pipler ut. Til gul fettmasse og infisert, stinkende utflod drypper ned på hånden din, ja, renner nedover fingrene dine. Ingenting får være flott. Ingenting får være statisk. Det er nok en sykdom jeg har, en tvang i meg. Jeg skriver som sagt ikke for å dyrke gørra. Jeg kjemper mot fristelsen hele tiden. En fristelse som melder seg også i dagliglivet: Jeg piller på tapeten og på flasset maling, buster til håret når det ligger for rett, tygger på egne lepper til de blir helt fillete, og tenker i stykker hvert spor av storsinnethet jeg ser tegn til hos meg selv og andre. Jeg blir så rastløs i dette rommet. Alt står stille og jeg vil ha det til å flyte." (side 80)

Når jeg tenker på bokas tema - kjærlighetssorg - i kombinasjon med bokas tittel - rastløshet - kjente jeg at den traff! Å bli opptatt av et annet menneske, elske et annet menneske som ikke elsker tilbake - ikke alle fall ikke deg - gjør en rastløs, rykker bort fundamentet av ro i tilværelsen. Dette har alle som har vært ulykkelig forelsket, kjent på. Aforismene var fine, men jeg skjønte ikke helt hva de gjorde i denne boka. Som setningen som plutselig dukker opp i teksten - stående for seg selv på en blank side: "En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske - eller den er ingenting." (side 50) Det er et fantastisk sitat, som jeg uten videre kan slutte meg til, men hva mener egentlig forfatteren med dette i akkurat denne boka? Etter min oppfatning ville boka som sådan ha tjent på at aforismene - i alle fall de fleste - hadde blitt spart til en annen anledning eller føyd til i teksten som sådan, fordi jeg ikke opplevde at de tilførte noe vesentlig i boka. I stedet ble det noe svulstig. Når det er sagt, skriver Kenneth Moe godt og man får virkelig følelsen av at her er det jobbet hardt med setningene. Det er litt farlig å komme med slike uttalelser, fordi man kan bidra til å sette bøker i båser, men jeg tipper at denne boka spesielt vil slå godt an blant yngre menn som fremdeles ikke har funnet den de vil dele livet sitt med. 

Jeg ser frem til å følge denne forfatteren i fremtiden. Her er det spennende potensiale!

Utgitt: 2015
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 110
ISBN: 978-82-93237-46-4
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget.


Kenneth Moe (Foto: Lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Littkritikk v/Annette Orre - 19. oktober 2015 - Livet bak persiennene  
- Bok365 v/Elin Brend Bjørnhei - 14. september 2015 - Knausgård er den skarpeste leseren jeg har hatt

Populære innlegg