Pølser og politikk hos Cappelen Damm 2. april 2014

Bernt Gran (Foto: Cappelen Damm)

Galskap og utilregnelighet

2. april i år ble Bernt Grans bok "Hundreår med hodebry. Utilregnelighetens historie" lansert i Cappelen Damms lokaler - som ledd i et nokså bredt anlagt program som blant annet innbefattet temaer som galskap versus normalitet, debatt om tilregnelighetsbegrepet i norsk strafferettspleie, visning av en kortfilm om elektrosjokk-behandling osv. En kronikk med tittelen "Kriminell galskap" ført i pennen av Bernt Gran sto for øvrig på trykk i Dagens Næringsliv 1. april. Kronikken er inntatt på Cappelen Damms blogg.

Beate Grimsrud (Foto: Cappelen
Damm)

Om lag 300 mennesker hadde møtt opp til arrangementet, som ble innledet med at forfatter Beate Grimsrud leste fra noen av bøkene sine; bl.a. om en episode om beltelegging og et etterfølgende allmøte i "En dåre fri", noen bruddstykker fra hennes siste bok "Evighetsbarnen" som kommer ut til høsten, og til sist teksten "Det var 5 millioner som ikke gjorde det" fra "Søvnens lekkasje". Den siste teksten gjorde et sterkt inntrykk på forsamlingen!

Deretter ble det paneldebatt, og debattantene var advokat John Christian Elden, rettspsykiater Kjersti Narud og forfatter og historiker/jurist Bernt Gran. VG-journalist Anders Giæver ledet debatten.

Gran har i sin bok om utilregnelighetens historie tatt utgangspunkt i den historiske aksepten for at gale mennesker ikke kan straffes, fordi de ikke vet hva de driver med. Derfor er det heller ikke noe poeng i å straffe dem. 

Paneldeltakerne (Foto: Cappelen
Damm)

Det norske utilregnelighetsbegrepet er veldig snevert fordi det bygger på at det må foreligge psykose hos lovovertrederen. Mange mentalt syke faller derfor utenfor. Dette fører paradoksalt nok til at psykisk syke (som ikke var psykotiske i gjerningsøyeblikket) som har begått relativt banale lovovertredelser, må straffes, mens de i stedet kunne trengt behandling. 

Underveis i debatten kom man inn på Lex Breivik, en lov som innførte strengere sikkerhetsnivå innenfor psykisk helsevern - for å sikre seg i tilfelle retten skulle komme til at Breivik skulle bli vurdert som utilregnelig. Loven innebar et inngrep i menneskerettighetene til psykisk syke som sitter inne og som er under psykisk helsevern. Nå fikk man likevel ikke bruk for denne lovbestemmelsen, for Breivik ble jo som kjent ansett tilregnelig og kunne dermed straffes på ordinær måte ... 

Elden påpekte at her ble loven tilpasset saken og ikke omvendt. "Prosessloven gjelder så langt den passer - det smaker ikke godt", mente Elden. 

Vi har ikke helt rømningssikre anstalter i dag, og målet er tross alt at syke folk skal bli friske. Mange som sitter i våre fengsler i dag er psykisk syke og noen er også farlige, uttalte Elden. 

Mange dømte er ikke psykisk syke i strafferettslig forstand, men er preget av langvarig rusmisbruk. I følge Elden burde vi bekymre oss mer om hvordan vi tar vare på disse. 

Bernt Gran mente at de groveste forbrytelsene ender med tilregnelighetsdommer, mens utilregnelighetsdommene er forbeholdt "de mislykkede attentaters menn". 

Elden trakk frem landssvikoppgjøret, og opplyste at hans bestefar var justisminister mens oppgjøret pågikk. I årene 1945 - 1947 sørget han for at en rekke dødsdommer kunne finne sted, til tross for at han selv hadde en sterk motstand mot dødsstraff. Etter 1947 ble de fleste dødsdømte benådet. 

Publikum (Foto: Cappelen Damm)

Bestefaren mente at dødsstraff var det eneste som gjaldt de første par årene etter krigen, for "ellers ville Norge ha gått i revolt". Elden stilte det retoriske spørsmålet om hva som ville ha skjedd dersom Quisling hadde blitt ansett utilregnelig, mens Hamsun hadde blitt ansett tilregnelig. Quisling var en mann med grandiose tanker om seg selv, og han hadde mest sannsynlig en alvorlig diagnose. Like fullt ble han dømt til døden, ansett som tilregnelig. Mens Hamsun var en høyt elsket forfatter som gikk litt vill - ham måtte man unnskylde! Så ble han også ansett å ha varige svekkede sjelsevner ... Etterpå skrev Hamsun den fantastiske boka "På gjengrodde stier" ... En bok som neppe kan sies å være skrevet av en gal mann!

I Norge er det altså slik at man frikjennes dersom man var psykotisk i gjerningsøyeblikket, og da blir man underlagt psykisk helsevern i stedet for å bli straffet. I Sverige er det annerledes. Er man skyldig eller ikke skyldig? Hvis svaret er ja, tas det stilling til om man var tilregnelig eller ei. Konklusjonen blir deretter enten straff eller psykisk helsevern. I USA blir man enten ansett som gal og da slipper man aldri ut, eller man er "heldig" og blir dømt til livsvarig fengsel ...

Bernt Gran

Panelet fikk spørsmål om psykiaterne har for mye makt. Bernt Gran mente det. Han er ikke sikker på at det medisinske prinsippet er riktig - dvs. at dersom du er syk, så er du uskyldig. Elden mente at psykiaterne har makt, men at det er naturlig - rett og slett fordi medisinske råd i en strafferettsprosess er helt nødvendig. 

For å bli ansett utilregnelig skal man i prinsippet ikke skjønne konsekvensene av det man gjør, fordi man ser på verden med litt andre øyne enn andre. Sykdommen påvirker handlingene, slik at den syke ikke skjønner hva han faktisk gjør. 

Elden mente at det er et problem når en person er frikjent på grunn av utilregnelighet, men ikke kan behandles, og overføres til fengsel på ubestemt tid. I realiteten snakker vi da om oppbevaring av mennesker, og "det smaker ikke godt". 

Kan det være en fordel å bli dømt utilregnelig? Her var panelet nokså samstemte i at det er det vanligvis ikke, fordi man da får en straff uten noen sluttdato. 

Avslutningsvis ble det en hel del diskusjon rundt Breivik-dommen, før hele arrangementet ble avsluttet med kortfilmen "Elektrosjokk" og intervju med regissør Solveig Melkeraaen, som til høsten er klar med filmen "Flink pike", som handler om henne selv og hennes depresjoner. 

Jeg kjøpte selvsagt Bernt Grans bok, som jeg leser med stor interesse for tiden!

---------------------------------

Neste Pølser og politikk-arrangement hos Cappelen Damm finner sted 13. mai 2014 kl. 19.00. 

Sopot - en kystby i nærheten av Gdansk i Polen (2014)

I begynnelsen av februar i år var mannen min og jeg en langhelg i Gdansk. Jeg har tidligere skrevet om dette her på bloggen. 

I herværende blogginnlegg ønsker jeg å presentere et lite knippe med bilder jeg tok i forbindelse med en tur til Sopot, en liten ferieby som ligger ved kysten, ikke veldig langt fra Gdansk. 

I Sopot bor det litt i underkant av 40 000 mennesker. Byen er berømt for sine vakre strender og spa- og turistanlegg, kan jeg lese på Wikipedia. 

Ved inngangen til moloen

Oversikt over stranda - her har vi gått opp i et gammelt fyr for å få best mulig
oversikt over stedet 

Strandområdet

Utsikt inn over bytorget 

Et gammelt og ærverdig Sheraton-hotell

Strandpromenaden foran Sheraton-hotellet

Diplom som bevis for at vi gikk til fots opp i toppen
av fyret 

Yrende liv nede ved stranda

Strandpromenaden - man kan jo bare forestille seg hvordan det vil være her
på en varm sommerdag!

Fantastiske strender så langt øyet rekker! 

Jeg skal ikke akkurat påstå at dette måltidet var fantastisk,
men det er noe med å smake på landets tradisjonelle mat når man
først er der, synes nå vi ...

Et morsomt og lekent bygg i byens gågate/handlegate

Det gjelder å legge merke til alle detaljene underveis!

Stavanger og omegn i mars 2014

I slutten av mars i år var jeg i Stavanger, og i den forbindelse ble det selvsagt tatt noen bilder! Her er et lite utvalg! 

Vågen i Stavanger sentrum

Strandgaten i Gamle Stavanger 

Solastrand

Solastrand 

Hå Gamle Prestegård

Hå Gamle Prestegård

Hå Gamle Prestegård

Jæren 

Jæren 

Obrestad Fyr

Et gammelt skibsvrak fra krigens dager i fjæra

Ingvild H. Rishøy: "The life and death of Janis Joplin"

Eksistensielt om Janis Joplin

Ingvild H. Rishøis (f. 1978) novelle "The life and death of Janis Joplin" inngår som en av fem noveller i hennes novellesamling "Historien om Fru Berg" (2011).

Lydbokutgaven av denne ene novellen er et ledd i et nytt konsept fra Lydbokforlagets side - kalt Lydbok-singler. Dette konseptet var helt nytt i mars i år, men planen er at det skal komme nye lydbok-singler hver måned fremover. 

Novellen begynner slik:

"Nå reiser han seg fra benken og står foran meg. Så fine farger. Den grønne lua, de røde støvlene, de svarte øynene. 

"Her er lighteren din", sier han, og strekker hånda fram. Så løfter han løvblåseren fra grusen og begynner å gå. Jeg klemmer pappkruset sammen og legger det i lomma. Han går mot minnelunden og han tar på seg hanskene mens han går. Jeg tenker på hendene hans. Hvorfor kom jeg ikke borti dem? Jeg reiser meg og løfter hjelmen og saga. Jeg går mot kollen. Over kollen henger månen. 

Jeg veit at det skal skje i dag. I dag. I dag. Men jeg veit ikke åssen. Men jeg blir varm i hjertet. 

Nede ved felt 19 bøyer han seg og hekter løvbladet på ryggen. Himmelen er mørke blå. Jeg kan fortsatt se noen stjerner. Jeg setter discman-proppene i ørene og tar på hjelmen. Jeg stikker hånda i innerlomma og kjenner knappene på discman´en. Jeg trykker på play. Så trekker jeg i gang saga. Den starter på første forsøk. Og hun begynner å snakke til meg. 

"I´d like to do a song of great social and political import", sier hun ... "And it goes like this."

Jeg hører nesten ikke saga når hun synger." 

Det er selvsagt låta "Mercedes Benz" det her siktes til. Og jenta i novellen har fått høre at hun ligner Janis Joplin i det virkelige liv, og dette gjør at hun fullt ut identifiserer seg med henne. Nå jobber hun på en kirkegård, og Janis Joplins musikk gir livet hennes mening - et liv hun hele tiden tenker tilbake på, og som vi skjønner ikke har vært enkelt. For ikke bare er den 17 år gamle jenta langt fra noe skolelys, men hun kan faktisk ikke lese. Så møter hun David, som også er utplassert på kirkegården, og det utvikler seg noe mellom dem. Etter hvert kommer han inn på at Janis Joplin er død, og dette sjokkerer jenta dypt - mens han på sin side nesten ikke kan tro at hun ikke visste det. Det hele blir eksistensielt. Men i vant Rishøi-stil avsluttes novellen med at det likevel er lys i tunellen ... 

"The life and death of Janis Joplin" er enda en Rishøi-novelle som handler om outsidere som ikke lykkes i livene sine. Hvor finner hun egentlig inspirasjon til alle historiene om dem, tenker jeg når jeg leser hennes noveller. For det kjennes jo som om hun må ha følt dette på kroppen selv for å kunne skrive slik. 

Vare stemninger, en nærhet i teksten, autentiske miljøskildringer, et språk som harmonerer godt med innholdet og persongalleriet i historiene - alt dette er ingredienser som hører med i Ingvild H. Rishøis noveller. Og så har hun en egen evne til å skrive så lett om det som skjer at jeg nesten alltid føler at jeg må lese novellene en gang til for å være sikker på at jeg har fått med meg alt. Så også denne gangen, hvor jeg hørte novellen tre ganger, og hver gang oppdaget nye sider ved historien. For meg er det et kjennetegn ved stor novellekunst! 

Innspilt: 2014 (med opprinnelig en del av novellesamlingen "Historien om Fru Berg" fra 2011)
Forlag: Lydbokforlaget 
Oppleser: Runa Eilertsen
Spilletid: 48 min.
Takk til Lydbokforlaget for lytteeks. av boka!

Ingvild H. Rishøi

Andre omtaler av lydboka:
- Reading Randi - 06.03.2014 
- Tine sin blogg - 06.03.2014 - Jeg har hørt en novelle av Ingvild H. Rishøi

Ingvild H. Rishøi: "Vinternoveller"

Novellekunst på sitt beste!

Ingvild H. Rishøi (f. 1978) debuterte i 2007 med novellesamlingen "La stå". Siden har hun kommet ut med novellesamlingen "Historien om Fru Berg", og dessuten et par billedbøker for barn. "La stå" er den eneste jeg så langt har lest av henne - før "Vinternoveller".

"Vinternoveller" inneholder tre noveller som alle har det til felles at barn står sentralt, at de voksne har falt litt utenfor det veletablerte og at de alle gjør så godt de kan, men så er det på en måte likevel ikke nok. 

I novellen "Vi kan ikke hjelpe alle" møter vi en ung mor og hennes datter på vei hjem fra barnehagen. Den lille datteren er bare fem år, men har likevel måttet lære seg livets harde realiteter. Hun kan i motsetning til de fleste unge mennesker i dag (får vi inntrykk av) ikke få alt hun peker på, og dette forstår hun så inderlig godt. I møte med morens utilstrekkelighet, vet hun likevel råd, og vi aner en sterk integritet hos det lille barnet - en integritet som får moren til å føle seg enda mer utilstrekkelig, men som likevel redder verdigheten deres på et vis. Som at neida, de kan ikke hjelpe alle, men den unge mannen som tigger om penger, han kan de gi nesten de siste pengene de har, fordi han har så mye, mye mindre enn dem. Men så har de bare 60 kroner som helst skal vare over helga, fordi jentas far har sluttet å betale ... Og så kan man spørre seg hvem som tar vare på hvem ... Morens oppgave er  jo å ta seg av datteren, mens det i realiteten er datteren som passer på moren - slik det jo ofte er i familier der de voksne ikke håndterer livet sitt slik de bør når de tross alt har ansvar for barn. 

I "Riktig Thomas" møter vi en mann som nettopp har kommet ut av fengsel, og som i forbindelse med samvær med sønnen skal kjøpe en pute til ham. Vi aner en svært institusjonalisert mann som knapt er i stand til å ta et eneste valg, og da han ikke klarer å komme på hvor gammel sønnen er når han står i butikken og får spørsmål om dette, rakner det for ham. 

Og helt til slutt i novellen "Søsken" møter vi den unge jenta som flykter sammen med småsøsknene med Valdresekspressen for å unnslippe barnevernet. Og under flukten får vi høre om familiens lovende start i livet og om alt som til slutt gikk fullstendig galt. Alt fortalt så skjørt at det faktisk var vanskelig å holde tårene tilbake ... Særlig når vi aner at det kanskje likevel er håp om en bedre fremtid? For det var kanskje ikke barnevernet likevel som dukket opp til slutt? 

Men selv om det lysner for noen hver i disse tre novellene, skjønner vi at lysningen ikke er det samme som en varig løsning. Kanskje fungerer likevel det fnugg av håp som dukker opp i hver av novellene som en fortellermessig godt grep for å unngå at disse vipper fullstendig over i det sentimentale? I det virkelige liv er det imidlertid både høydepunkter og nedturer, uansett hvilken klassetilhørighet man måtte ha. Og når man er som lengst nede, er det som regel bare en vei, og den går oppover. Akkurat dette poenget har Rishøi fått svært godt frem. Det er håp når det ser svartest ut! Eller som en venninne av meg pleier å si: enhver krise er egentlig en skjult gave ... 

Det er noe med språket i Rishøis noveller som imponerer meg. Det forhold at hun skriver nærmest autentisk slik personene i novellene hennes snakker, et nokså muntlig språk med a-endinger og det hele, gjør tekstene hennes levende og skaper en veldig nærhet mellom fortelleren, leseren og personene historiene handler om. Vi er der vi også, sammen med hovedpersonene, og vi blir nesten ett med dem etter som dramaene utspiller seg. Lettelsen de føler når ting ikke er riktig så ille som man først skulle tro, smitter over på oss som lesere.  Rishøi spiller på hele vårt følelsesregister, uten at det hele ender som tåreperse. 

Jeg måtte høre et par av novellene om igjen, fordi jeg så nødig ville gi slipp på personene som jeg hadde rukket å bli så glad i. Kaia Varjords opplesning gjorde lytteopplevelsen til noe stort! Denne novellesamlingen bør man ikke gå glipp av!

Det er et faktum at Ingvild H. Rishøis noveller blir lengre og lengre, så kanskje er det et håp om at det kommer en roman fra henne etter hvert? 

Utgitt: 2014
Forlag: Lydbokforlaget (lydbokutgaven) / Gyldendal (papirutgaven)
Spilletid: 3 t 37 min. (128 sider)
Oppleser: Kaia Varjord
Takk til Lydbokforlaget for lytteeks. av denne boka!

Ingvild H. Rishøi (Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen)

Andre omtaler av novellesamlingen:
- NRK v/Knut Hoem - 16.01.2014 - Vintereventyr for voksne 
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 20.01.2014 - Hun er like suveren som alltid - Ny novellesamling fra naturbegavelsen Ingvild Rishøi
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 17.01.2014 - En annens liv
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 15.01.2014 - Grinegode fortellinger 
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 12.01.2014 - Anmeldelse: I det store vintermørket - Noveller med et stort bankende hjerte for dem som sliter
- Kulturbloggen til Guffen - 26.01.2014 
- Artemisias Verden - 03.02.2014 - Fine vinternoveller fra Ingvild H. Rishøi
- Bok & Blogg - 28.01.2014 
- Beathes bokhylle - 30.01.2014
- Les mye - 23.04.2015

Beate Grimsrud: "Det var 5 millioner som ikke gjorde det"

Det var 5 millioner som ikke gjorde det

Hvorfor går ikke mennesker ut på gata og skyter vilt
omkring seg? Skyter inn i vilkårlige folkemasser?

Hvorfor holder bro-bro-broene. Hvorfor raser
ikke husene? Hvorfor styrer ikke bilisten over i motsatt
kjørebane. Hvorfor bremser folk når de skal
bremse. Hvorfor skal de bremse? Hvorfor tegner,
tegner, tegner ikke ingeniørene feil?

Hvorfor styrter ikke annethvert fly? Hvorfor skriver
ikke legen ut en dødelig dose? Hvis hver tredje
brøt høyreregelen, var det ikke noen høyreregel.

Hvorfor blåser ikke folk i å gjøre som de skal?

Hvorfor skriker de ikke! Hvorfor slår de ikke!

Hvordan vet så mange mennesker hva som er rett og
feil? Hvem visste det først.

Hvis man vet hvordan man lager en bombe, hvorfor
lar man da være å lage en. Hvis man selv er en
bombe, hvorfor smeller den ikke? Hvorfor, hvorfor,
hvorfor holder broene?

Hvor mange trailersjåfører med søte boksehansker
i miniatyr dinglende i frontruta fins det ikke i Europa
for eksempel.

Hvis sjåføren ble en smule irritert, bare rykket litt i
rattet, opp på fortauet, kunne han lett drept noen
hundre. Ti i hvert fall.

Tenk hvor mange fyrstikker det fins. Tenk hva man
kan gjøre med en eneste liten blafrende flamme. Det
er fortsatt stavkirker igjen i Norge. Madrasser fulle av
penger.

Hvordan kan det ha seg at det fins snille familiefedre
som tar vare på barna sine. Hvorfor forgifter
ikke kvinner hele slekta. Kokken sine gjester. Hvorfor
voldtar ikke alle menn?

Hvorfor raser raser raser ikke husene? Hvorfor blir
ikke alle gamle damer slått ned på gata. Det kan da
ikke være så vanskelig. Jeg går under stiger, blant biler
og svarte katter. Daglig treffer jeg hyggelige mennesker.

Fraktes opp og ned i heiser som aldri styrter.

Hvordan kan det ha seg at ting fungerer så bra? At
en som er lei seg, en vakker dag er glad.

Jeg gir hele forfatterstipendet mitt til Frelsesarmeen.

Hvorfor gjør jeg det? Jeg vil hoppe fra balkongen.

Hvorfor gjør jeg ikke det? Og der jeg bor henger
det en lapp på ytterdøren. Klokka fungerer står det,
det er visst bare å ringe på. Fungerer, fungerer, fungerer.

Jeg vil hoppe fra balkongen, aller helst fra slottsbalkongen.

Bussen kommer i tide. Hvorfor besvimer jeg ikke?

Folk behandler meg så bra. Hvorfor gjør de det?

Hver dag treffer jeg hyggelige mennesker. Mennesker.

Er vi alle mennesker? Ikke en ape, ikke en katt.

Våren, våren, våren er på vei. Solen lener seg over
den nordlige halvkule.

Nå er det på tide å våkne! Hvem orker å stå opp og
tenne i peisen før de andre har stått opp?

Det kan jeg gjøre, sier solen.

Men du gjør jo det hvert år? Skyter lys mot frossen
jord, frosne ben, frosne maurtuer.

Skyter varme fra en tid langt tilbake da mennesker
ikke fantes, men var på vei . . . vi kommer! Klatrende
på evolusjonsstigen.

Vi kommer! skrek vi til hverandre fra løvenes gap
på savannen. Vær beredt! Vi kommer til å skyte og treffe.

Solen lener seg frem så den nesten tipper. Den har
funnet et slott av pinner. En tue med maur i. En
kjempestor maurtue.

Vårsolen slikker med sin kjærlige tunge og lokker
små maur ut og opp, på tuas topp. Der oppe kan de
kose seg kongelig. Få og bli fylt. Ese av varme.

Utvalgt av solen. Og siden . . .

Hvorfor blir ikke maurene liggende i solen?

Hvorfor går ikke mennesker ut på gata og skyter
vilt omkring seg?

Hvorfor stjeler de ikke. Hvorfor sniker de ikke og
hvorfor skriker de ikke.

Hvorfor kryper de varme maurene tilbake ned i tua?
Inn dit der varmen ikke har strukket til, og legger
seg på alle de kalde og frosne maurene. Varmen synker,
sprer seg fra varm til frossen. Og hvorfor gjør de det?

En glohet maur med kroppen varmet av den første
vårsolen, magen mot kald kamerat. Hvorfor raser
ikke husene?

Magen mot kald kamerat.

. . . og de gjør det bare . . .

Kanskje er vi alle mer enn mennesker.

--------------------------------------------------------

Teksten er hentet fra Beate Grimsruds bok "Søvnens lekkasje", som utkom i 2007. Selv hørte jeg forfatteren lese denne teksten høyt på et arrangement hos Cappelen Damm onsdag denne uka, og dette gjorde sterkt inntrykk på meg. 

"The Square" (Regissør: Jehane Noujaim)

Egyptisk frihetskamp på Tahrir-plassen fra 2011 - 2013

"The Square" er en av i alt 15 filmer som denne helga vises på Kino Victoria i forbindelse med Arabiske filmdager 2014. Den har vært vist i dag, og den skal også vises i morgen 6. april kl. 15.15. I skrivende stund er så og si alle billettene utsolgt, men filmen er faktisk tilgjengelig i fullversjon på Youtube. (Men ikke nå lenger, dessverre ...)

Jehane Noujaim er en kvinnelig regissør med røtter fra både Egypt og USA (faren er fra Egypt, moren fra USA). Hun jobber med dokumentarer og har tidligere laget tre filmer, hvorav hennes "Control Room" fra 2004 (som handler om Al Jazeera) er den mest kjente. "The Square" ble nominert i klassen beste dokumentar i forbindelse med årets Oscar-utdeling. 

Det har etter hvert kommet en del filmer som handler om det egyptiske folks opprør på Tahrir-plassen i januar 2011. Det er ikke mange ukene siden jeg selv så filmen "Winter of Discontent". Det som imidlertid skiller "The Square" fra de fleste andre filmer om den arabiske våren, er at "The Square", som for øvrig er en dokumentar, viser hva som skjedde også etter at Mubarak gikk av. Vi følger faktisk utviklingen i to-tre år etter Mubaraks avgang. 

Demonstrasjonene på Tahrir-plassen

I dokumentaren er det noen frontfigurer som går igjen. Blant annet følger vi en britisk-født skuespiller - Khalid - som har kommet til Egypt for å kjempe sammen med sitt folk på Tahrir-plassen. Dessuten møter vi Magdy, som er medlem av det muslimske brorskap, og Ahmad, en idealistisk aktivist som er villig til å stå løpet ut, koste hva det koste vil. 

Da folket samles på Tahrir-plassen i slutten av januar 2011, aner de nok ikke hvilken makt de skal komme til å få. Alle er imidlertid enige om en ting: Mubarak må gå av! De har fått nok av vilkårlige forfølgelser, fengslinger og forsvinninger, tortur og det at de ikke kan snakke fritt. Holdningen i folket er at det er bedre å dø enn å havne i fengsel. Slik skal det selvsagt ikke være!

Kahlid og Ahmad

Etter utrettelige demonstrasjoner går Mubarak til slutt av, og folket er fra seg av glede over dette. Gleden fortar seg imidlertid betydelig da millitære myndigheter overtar makten i landet, og det viser seg at ingenting blir bedre. Lovbrytere fra Mubaraks regime blir ikke en gang straffeforfulgt, og korrupsjonen og den vilkårlige forfølgelsen av annerledes tenkende fortsetter som før. Dermed er det duket for ytterligere kamp. Folket vil nemlig ikke finne seg i at revolusjonen deres blir stjålet av de militære styresmaktene. 

Gleden over Mubaraks fall er stor!

I mellomtiden dukker et stort antall medlemmer av det muslimske brorskap opp på Tharir-plassen, og den plassen som tidligere har vært preget av kamprop, protestviser og den slags, ser nå ut som en eneste stor utendørs moské med tusenvis av mennesker som er bøyd mot Mekka i bønn. De som satte i gang revolusjonen ser at deres kamp nå er i ferd med å bli stjålet av islamister, og det var ikke akkurat dette de hadde tenkt seg da de startet sin kamp mot Mubaraks regime og senere mot de militære myndighetene. Egypt har tross alt tradisjoner som et sekularisert samfunn, med skille mellom stat og religion, og folk flest ønsker ikke å bli styrt av islamister. 

Men så var det ikke så enkelt likevel ... 

Til slutt lykkes det demonstrantene å tvinge myndighetene til å gjennomføre et demokratisk valg. Problemet er bare at valget står mellom Mubaraks tidligere partifeller og det muslimske brorskap ... Det muslimske brorskapet vinner valget med knapp margin, og Mohammed Mursi blir valgt til president. Det tar ikke veldig lang tid før det viser seg at han har større diktatorisk makt enn Mubarak noen gang har hatt. Dermed er det atter duket for kamp, og aktivistene finner tilbake til Tahrir-plassen, selve symbolet på folkets makt. Knapt et år etter at Mursi kom til makten, måtte han gå av, og den 3. juli 2013 ble Adly Mansour innsatt som fungerende president. (Kilde: Wikipedia) Og som vi kjenner fra nyhetsbildet, er situasjonen i Egypt fremdeles opphetet fordi den er så uavklart. 

Dette er en modig film om noen heltemodige mennesker som er villig til å ofre alt for det de tror på - også sine egne liv. Vissheten om at deres kamp utgjør en forskjell, har gitt dem det motet som skal til for å stå løpet ut - i kampen om å få fjernet den ene despoten etter den andre. Et rørende samhold beskrives, og her er det plass for alle, både kristne, muslimer og jøder. Alt de ønsker seg er en leder som har samvittighet, som er rettferdig og som lytter til folket - uansett hvilken bakgrunn vedkommende måtte ha. Mens jeg fulgte deres utrettelige kamp for et verdig liv, tenkte jeg: hvorfor henter de ikke selv frem en leder fra folket? En som kan forene dem i den videre kampen og som kan utgjøre et reelt alternativ til det bestående, de militære og de religiøse? Det som i alle fall er å håpe på er at nestemann ut skjønner at han må spille på lag med folket for ikke å risikere å bli kastet før han får snudd seg ...

"Det er umulig å ikke føle beundring over hvor mye disse aktivistene ofrer. I motsetning til mange dokumentarer som har kommet ut etter revolusjonen, bruker The Square mer tid på karakterutvikling enn lange scener fra gatekamper og vi ser hvordan interne splittelser og mistro til hverandre truer samholdet. Resultatet er en engasjerende dokumentar med episke kvaliteter. En must see for alle som ønsker å forstå hvordan Egypt har utviklet seg etter Mubaraks fall." (fra filmdagenes brosjyre)

"The Square" er en modig film om noen frontfigurer som aldri gir seg, men hvor det etter hvert oppstår splittelse mellom aktivistene - mellom dem som tror på det muslimske brorskapet og dem som ikke gjør det. Filmen gjør et uhyggelig sterkt inntrykk! Særlig fokuset på fredelige løsninger som blir møtt med brutal vold fra myndighetenes side ... Etter å ha sett filmen synes jeg også at jeg har fått større forståelse for det som foregår i Egypt. Det er så fort gjort å identifisere hele folkegrupper med dem som styrer landene de bor i, og sånn sett er dette en tankevekkende film om hvor stor avstanden er mellom nettopp folket og styremaktene ... 

Måtte riktig mange se filmen! Om man ikke får den med seg i løpet av de arabiske filmdagene, så er det som tidligere nevnt mulig å se den på YouTube.

Innspilt: 2013
Originaltittel: Al-Midan
Nasjonalitet: Egypt
Språk: Arabisk og engelsk
Genre: Dokumentar
Spilletid: 108 min.

"The Mulberry House" (Regissør: Sara Ishaq)

En sjelden liten filmperle fra Jemen

Dokumentaren "The Mulberry House" er en av i alt 15 filmer som vises på Arabiske filmdager ved Kino Victoria i Oslo denne helga (fra 4. til 6. april 2014). Så langt under filmdagene har den vært vist to ganger - i går og i dag - og den skal også vises i morgen 6. april kl. 19.30. 

Regissøren Sara Ishaq er en ung kvinne med røtter både i Yemen og i Skottland, født som hun er av en jemenittisk far og en skottsk mor. Foreldrene skilte lag etter noen år, og i en alder av 17 ønsket Sara å flytte til Skottland for å bo sammen med sin mor. Faren fikk henne til å love at hun ikke skulle svikte sine jemenittiske røtter, og dette lovet hun - men det var et løfte hun likevel ikke skulle klare å holde. 

10 år senere kommer Sara tilbake til Jemen for å besøke faren og resten av familien - og for å plukke opp sine jemenittiske røtter. Lite ante hun at hun skulle havne midt i en revolusjon ... Hun begynner å filme det som skjer - først hovedsaklig innenfor dørene til sin farsfamilie - siden ute på gata. Det som var ment som et kortvarig opphold i begynnelsen av 2011, skal etter hvert bli mer langvarig. 

Sara Ishaq - filmens regissør

Vi blir vitne til en familie som følger opprøret i Egypt, og som kjenner seg dypt berørt av det som skjer på Tahrir-plassen - særlig etter hvert som myndighetene går løs på sine egne innbyggere og dreper og skader dem. I likhet med egypterne vet det jemenittiske folket så altfor godt hva det vil si å leve i et land styrt av en diktator. Så sprer opprøret seg utover den arabiske verden, og kommer også til Jemen. 

"Dette er en film om revolusjon og kamp for frihet. Like fullt er det en film om å tilhøre to ulike verdener, og om å skape seg et handlingsrom et sted midt imellom. Det er en film om mennesker som snakker sammen uten frykt, fordi de stoler på hverandre selv om de er uenige. Filmen er et unikt innblikk i en fremmed verden – som kanskje ikke er så fremmed likevel." (Fra filmdagenes brosjyre.)

Saras far og hans storfamilie

Familiemedlemmene er overraskende åpenhjertige overfor hverandre, og diskusjonene pågår høylytt. Og selv om vi skjønner at de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene sitter dypt, er det tydelig at alle aksepterer Saras valg av liv som en ugift kvinne, selv om hun er langt oppe i tyveårene. Diskusjonene mellom henne og faren er preget av både humor og varme når han gir uttrykk for bekymring over at hun fremdeles ikke er gift. Etter hvert som Sara dokumenterer det som skjer ute i gatene av folkets opprør, og får en rolle som reporter ut mot Vesten, er det en stolt far vi ser. I bakgrunnen rusler bestefaren rundt - en estetiker med sans for det vakre, og som pleier blomster og planter i hagen med sterk kjærlighet og pasjon. 

Mange familiemedlemmer bor i
morbærtre-huset

Som alltid når jeg ser filmer fra lukkede og eksotiske samfunn, blir jeg slått av hvor universelle egenskaper folk har, uansett hvor de kommer fra. Ulik religion preger selvsagt hvilke verdier man legger vekt på og hvilke omgangsformer som gjelder, men i bunn og grunn er vi alle opptatt av de samme tingene. I denne storfamilien er det plass for mange ulike mennesker, skjønt det først og fremst er mennene og de eldre kvinnene som dominerer diskusjonene rundt storpolitikken. 

Opprøret sprer seg også til Jemen

Jeg har aldri noen gang sett en film fra Jemen. Bare av den grunn var det ekstraordinært spennende å se akkurat denne filmen i forbindelse med de arabiske filmdagene. En film som nokså kort kan oppsummeres med følgende karakteristikker: varm, fargerik, interessant og egnet til å gi noen flere perspektiver på situasjonen i dette landet, som er et av verdens fattigste. Det er ikke en gjennomsnittsfamilie vi får innblikk i, men en etter forholdene meget ressurssterk familie, uten at de på noen måte kan betegnes som rike. Her leses det, her diskuteres det, her er man opptatt av det som rører seg i samfunnet. 

Heller ikke i Jemen har folket fått full uttelling for sitt opprør mot det sittende regimet. Interesserte kan lese mer om den jemenittiske revolusjonen i 2011 - 2012 her. 

Innspilt: (2011 - ) 2013

Originaltittel: Bayt al toot 

Nasjonalitet: Jemen

Genre: Dokumentar 

Språk: Arabisk og engelsk

Spilletid: 65 min.