Stonehenge, Wiltshire - Storbritannia (artikkel 12)

Stonehenge - når man er på stedet er det et poeng å finne den perfekte vinkelen
for det perfekte Stonehenge-bildet

Når man befinner seg på rundreise i Storbritannia, slik mannen min og jeg gjorde i fjor sommer, hører det med å få med seg Stonehenge. Og det på tross av alle som fortalte oss på forhånd at Stonehenge ville bli en skuffelse. Jeg hører heller ikke blant dem som har satt meg nitidig inn i betydningen av alle ringene, og hele Stonehenge´s historie på et dyptgripende detaljnivå. Derimot handler det om et monument som er svært myteomspunnet, som jeg har hørt mye om og som det av den grunn er morsomt å ha sett "live". Stonehenge regnes for øvrig som et av verdens mest kjente byggverk, og den står på UNESCOs verdensarvliste. 

Og der lå det - monumentet vi hadde sett så frem til å se "live"

Dersom det var noe som skuffet meg, men som jeg også skjønner at sånn måtte det bare bli, så var det følelsen av å bli dratt inn i et turistmaskineri og ikke få anledning til å ta på steinene eller å gå inn i ringen og kjenne hvordan dét føles. Vi hadde dessuten ikke det beste været denne dagen, slik at mulighetene for å få tatt spektakulære bilder ble betydelig begrenset. 

Stonehengde ligger i Amesbury, ca. 13 km nordvest for Salisbury. I følge Wikipedia består Stonehenge av "en sirkelformet megalittisk steinsetting, omgitt av en ringgrav og en sirkelformet jordvoll. Steinsettingen ble sannsynligvis reist mellom 2500 f.Kr. og 2000-tallet f.Kr., det vil si i bronsealderen, mens vollen og graven er fra rundt 3100 f.Kr., altså yngre steinalder."

Mye tid brukt på å fotografere steinene

Spesielt interesserte kan lese mer om bakgrunnshistorien blant annet på Wikipedia, hvor det gis en meget fyllestgjørende fremstilling av monumentet. 

Noe av det jeg synes er mest spennende med Stonehenge er hva man antar er bakgrunnen for hele byggverket. Antakelsene har opp gjennom tidene vært mange, alt fra steinenes astronomiske og kalendariske betydning til at dette har vært et sted for religiøse ritualer. Men - som man også kan lese i Wikipedias artikkel:

"Det finnes ingen tilfredsstillende bevis for teorien om at Stonehenges astronomiske linjeretning var noe annet enn symbolsk og den rådende forklaringen favoriserer en rituell rolle for monumentet som tar i betraktning de tallrike gravplassene og plasseringen i et videre landskap av hellige plasser."

Uansett er det lite som tyder på at retningen på byggverket og steinenes plassering er tilfeldig. 

Stonehengde 

Vi valgte å bruke nokså mye tid på å gå rundt Stonehenge-monumentet, for å fotografere steinene fra absolutt alle vinkler, og dessuten suge inn stemningen av mystikk fra stedet. For å være helt ærlig var det ikke mye mystikk som dirret i luften rundt monumentet - ikke annet enn egenskapt indre spenning bare ved endelig å se dette i levende live, vil jeg anta. 

Stonehenge

Vi konstaterte at det var mye fugleliv på steinene - særlig mange kråker, som til forveksling kan ligne på ravner ... Men selv om skydekket lå lavt denne dagen, bidro heller ikke dette til å lage en forventet trolsk stemning rundt stedet. 

Vi var ikke alene for å si det sånn ...

Vi var som innledningsvis nevnt ikke alene på stedet, men gikk for en stor del i flokk sammen med mange andre turister, som var ute i samme ærende som oss. Og kanskje kan vi takke det til dels dårlige været for at det ikke var enda flere der akkurat denne dagen. Dermed var det mulig å få tatt noen ålreite bilder av steinene tross alt - uten for mange statister eller linseluser ... 

Og for dem som er interessert i enda mer mystikk i forhold til dette stedet, kan det være vel verdt å få med seg at det i den senere tid er gjort funn som tyder på at hele historien om Stonehenge må skrives om, jf. Dagbladets artikkel 10. mai 2014, ført i pennen av Trym Mogen.

Åpningstidene

Patrick Gale: "Notater fra en utstilling"

Om å vokse opp sammen med en bipolar mor

Patrick Gale (f. 1962) er en britisk forfatter fra Cornwall i England. I dag bor han i nærheten av Land´s End. På bokas smussomslag kan jeg lese at han frem til nå har utgitt 17 bøker og i Storbritannia omtales som "A National Treasure" på grunn av sin stille, intelligente og humoristiske stil. Hans store kjærlighet til Cornwall preger romanene hans. "Notater fra en utstilling", som utkom i England i 2007, er hans første bok på norsk. Dette var for øvrig den boka han fikk sitt virkelige gjennomslag med i England.

Jeg hadde aldri hørt om Patrick Gale da jeg tilfeldigvis snublet over denne boka for noen måneder siden. Et lekkert bokomslag og en triggende boktittel fikk meg til å se nærmere på den. Kombinasjonen av at bokas handling er lagt til Cornwall, nærmere bestemt Penzance, men også med reiser til både St. Ives og Land´s End, steder hvor jeg ferierte i fjor sommer, samt det forhold at den som på mange måter utgjør bokas hovedperson (selv om hun er død) er en kunstnermor med en bipolar lidelse, avgjorde at boka ble med meg hjem. Dessuten er bokomslaget blurbet med et sitat fra Stephen Fry, også han en bipolar kunstnersjel, med ordene "Fullstendig perfekt". Ja, noen blurber betyr mer enn andre, og sånn er det bare!

Kunstneren Rachel Kelly dør i sitt atelier, og dette utløser mange minner - både for ektemannen Anthony og deres fire barn Garfield, Morwenna, Hedley og Petroc. Hvert kapittel introduseres gjennom notater fra en minneutstilling etter morens død, og slik bindes alle minnene sammen, alle fragmentene som til sammen forsøksvis skal tegne et bilde av hvem moren egentlig var. Det som nokså tidlig blir svært tydelig er at ingen av dem, heller ikke Anthony, har visst hvem Rachel faktisk var. Ikke bare har familien måttet forholde seg til at Rachel var en kunstner som strengt tatt ikke hadde tid til å ha familie for å kunne fullbyrde sitt kunstnerkall, men i tillegg hadde hun en bipolar lidelse som gjorde henne meget ustabil rent psykisk.

"Garfield syntes hun var gal. Mange mennesker syntes det. For det meste var det fordi deres oppfatning av tilregnelighet var så sammenvevd med eiendom, økonomi og sosial stabilitet med sitt mentale motstykke. Hun var bipolar. Hun var intelligent og godt utdannet og hadde diagnostisert seg selv og lest bredt om emnet lenge før noen lege ga henne diagnosen. Det var en slags forbannelse, den opplagte arven fra moren pakket oppå den dystre genetiske pakken fra faren, hvis mor hadde vært suicidal, men kanskje også hadde vært litt løs i hengslene. Hun hadde prøvd medisin og avvist det. Av personlige grunner. Noe de kuleste, mest rasjonelle øyeblikkene viste henne å være berettiget, hadde hun valgt å overgi seg til sykdommen slik hun overga seg til stillheten i ringen av menn og kvinner. Det førte henne hit og dit, og slet henne vedvarende ut. Hun var som en plante som var satt ned et sted hvor det blåste for mye. Det kom til å drepe henne, heller før enn siden, men døden skremte henne ikke og antydet bare den blanke saligheten av å sove. Hadde hun ikke vært kveker så ville hun ha tatt livet sitt for flere år siden. I den grad hun fortjente å dø, var det å leve en passende straff for henne." (side 246-247)

Opp gjennom oppveksten til barna, ender moren gang på gang inn på psykiatrisk sykehus grunnet nervøse sammenbrudd fordi hun ikke har tatt medisinene sine. Verst var det rundt barnefødslene, som alltid endte med et opphold der. Rachel nektet nemlig å innta litium og antidepressiva mens hun gikk gravid. Dessuten gjorde hun etter hvert den erfaringen at det var i de maniske fasene av sykdommene hun var best som kunstner. 

Noe av det nydeligste i hele boka er beskrivelsen av ritualene som moren iverksetter hver gang et av barna har bursdag. Da får nemlig bursdagsbarnet regissere sin egen bursdag, og Rachel må være med på alt - uansett hva! Som regel tilbringer de slike dager i St. Ives, det mest spennende stedet i hele Cornwall siden dette er et sted mange velger å reise på ferie til. Rachel har også malt helt spesielle bursdagskort til dem - kort som grunnet hennes berømmelse som kunstner også representerer ikke rent lite av økonomisk verdi, i tillegg til selve affeksjonsverdien. 

Samtidig som Anthony, mannen som valgte å gifte seg med Rachel etter kort tids bekjenskap, selv om hun var gravid med en annen, beskrives som en stoisk karakter som står sin kvinne last og brast uansett hva som skjer, kveker som han er, skjønner vi at Rachels bipolare sykdom har hatt sin pris. Kanskje spesielt for barna. Men selv om det ofte er slik at det er den av foreldrene som man får minst kjærlighet fra som tillegges størst betydning når barndommens regnskap skal gjøres opp, er det ikke til å komme forbi at faren har utgjort stabiliteten, den som holdt alt sammen når det raste som verst rundt moren. Uten ham er det ikke godt å si hvordan det hadde gått ... 

Den som antakelig likevel kommer best ut, er Garfield, sønnen som ikke er Anthonys. Hva slags genmateriale han har å slektes på, får vi vite mer om utover i boka. Er dette bedre eller verre enn de andres genmateriale? Vi aner at Morwenna antakelig har arvet morens sykdom, fordi hun sliter med en udefinerbar, destruktiv rastløshet. Hedley er homofil og hans vei ut av skapet, en god stund etter at alle i grunnen for lengst har skjønt at han er det, beskrives rørende. Også hvordan han opplever å bli fanget i rollen som "kvinnen" i sitt homofile forhold. 

"Notater fra en utstilling" er en nydelig bok med mange lag! Uten på noen måte å romantisere hvordan det er å være en kunstner med en tung psykiatrisk diagnose, beskriver Patrick Gale også hvordan en psykisk lidelse som bipolar kan ha sine positive sider. Man er ikke enten gal eller 100 % frisk. Det finnes mange grensetilfeller og nyanser - både hos dem med en diagnose som bipolar og hos de såkalt friske. Samtidig er vi aldri i tvil om at den settingen som beskrives for denne familien ikke er ideell - særlig ikke for barna. Nå er heller ikke Rachel en gjennomsnittspasient med en bipolar diagnose, men i tillegg en kunstner som har oppnådd både anerkjennelse og berømmelse. Dette løfter hennes skjebne opp fra de mange som ikke kan skilte med tilsvarende talenter - talenter som kanskje gjør det vel verdt for omgivelsene å holde ut? Fordi det er så åpenbart at nettopp hun er så mye, mye mer enn sin diagnose? 

Denne boka berørte meg virkelig! I tillegg skriver Patrick Gale nydelig, og selv om jeg ikke har hatt den engelske utgaven foran meg, sitter jeg med et inntrykk av at oversetteren til fulle har ivaretatt det originale uttrykket i Gales fortelling. Miljøbeskrivelsen brakte meg umiddelbart tilbake til England - gjennom beskrivelsen av det typisk engelske. Gale er nokså beskrivende i sin fortellerstil, uten at dette på noen måte ødela min leseopplevelse, f.eks. gjennom å få for mye servert og for lite overlatt til fantasien. Virkelig en bok som flere bør få øynene opp for!

Jeg håper at flere av Patrick Gales bøker blir oversatt til norsk i tiden som kommer!

Utgitt i England: 2007
Originaltittel: Notes from an Exhibition
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Anniken Skiebe Heiland
Antall sider: 352
Boka har jeg kjøpt selv.

Patrick Gale (Bildet er lånt fra forlagets nettside)

Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 07.20.2013 - Den verste mor som tenkes kan

Cornwall - Storbritannia (artikkel 11)

Cornwalls landsbygd

Jeg har tidligere skrevet noen innlegg om noen av stedene mannen min og jeg besøkte på en rundreise i Storbritannia i fjor sommer. Nå har turen kommet til Cornwall. Dvs. jeg har allerede skrevet litt om denne landsdelen i England - i min artikkel om fiskelandsbyen Polperro. 

Cornwall ligger på sydspissen av England, og har et samlet areal på 3563 km2 - dvs. 2/3 av Akershus fylkes størrelse. Og med sine litt over 0,5 mill. innbyggere, står regionen nokså likt i forhold til vårt Akershus. 

I tillegg til at området er naturskjønt og inneholder mye landsbygd, har landsdelen mye kystlinje og dessuten et klima som til forveksling kan ligne det middelhavske. Spesielt kunstnerbyen St. Ives - en perle - har mye som minner om det vi forbinder med Syden. Vakre strender, noe skjermet for de kalde Atlanterhavsstrømningene, lange og varme somre og en yrende turisme. 

En byggestil som sjarmerer!

For øvrig er kysten preget av store - ja, til dels enorme - forskjeller mellom flo og fjære. Bare dét er en opplevelse i seg selv. Båtene ligger så og si halve døgnet på tørt land og resten av døgnet i vann, og de må nødvendigvis også konstrueres slik at de tåler det - altså ikke velter når det veksler.

Noe av det som for øvrig sjarmerte oss var den koselige byggestilen - nærmest litt cottage-aktig - og de flotte og frodige hagene. Her finner man overflod -  ikke det strenge preget som franske og italienske hager er så kjent for. Vi reiste dessuten rundt i Storbritannia i siste halvdel av juni, nettopp da hagene nok var på sitt aller frodigste.

Før vi kom til Cornwall hadde vi hørt om at det var mulig å være med på flyvning over Scilly Islands, en øygruppe som hører med til Cornwall. Dette skulle koste anslagsvis 50 pund pr. person, og var altså ikke en avskrekkende pris i det hele tatt. Vi reiste derfor ned til flyplassen på Land´s End, bare for å få høre at det blåste for mye til at det var forsvarlig å gå opp i småfly. Inne på land var været strålende, mens så ikke var tilfelle ute på øyene. Det var veldig skuffende at vi ikke fikk til dette stuntet! For andre som har planer om å reise til Cornwall, anbefaler jeg å prøve! Det skal visst være en flott tur.

Land´s End

Land´s End er for øvrig verdt et besøk i seg selv!

St. Ives - vi parkerte bilen på en parkeringsplass rett i nærheten

av denne kirkegården, og så gikk vi ned til sentrum av byen.

(Det er ikke lurt å ta med bilen ned i sentrum. Pass dessuten
på å ha en hel del mynter klare til parkometeret - ellers
risikerer du å måtte gå langt ...)

Vi valgte å reise videre til St. Ives, kunstnerbyen vi hadde hørt mye om på forhånd. St. Ives er en vakker liten småby som tidligere var avhengig av fiske, men som i dag så og si utelukkende lever av turisme. Dessverre har det også tatt fra byen en del av sjarmen. 

Mens vi var i St. Ives fikk vi nemlig følelsen av å gå i kø uansett hvor vi gikk. 

Idylliske St. Ives

Samtidig mister man omtrent pusten av synet av det irrgrønne havet, bygningsmassen som for en stor del er bygget for 100 - 150 år siden og stemningen på stedet. Riktignok "forstyrres" idyllen av et øredøvende leven fra de allestedsnærværende måkene, men det er ikke verre enn at også det på sitt vis er sjarmerende. 

Mens vi ruslet rundt i St. Ives på jakt etter et sted å spise, undret vi oss over at det ikke fantes et eneste sted med uteservering av mat. Kun ett sted serverte øl utendørs, men ellers var det ingenting ... Dette undret vi oss mye over. Og fordi været var så fint, hadde vi ikke lyst til å gå innendørs heller. Det ble derfor til at vi kjøpte oss hver vår fish & chips, fordi dette kunne spises utendørs. 

Det eneste stedet i St. Ives med uteservering (men kun av drikke)

Det tok ikke lange tiden før vi skjønte hvorfor det faktisk ikke er mulig i det hele tatt å spise mat ute i St. Ives ... Det skjønte vi da vi ble angrepet av måker - ovenfra. Måker er smarte dyr, og de samarbeidet faktisk med hverandre og to-tre stykker fløy synkront og styrtet regelrett ned i maten vår. Chips og fisk skvatt veggemellom, og det gjorde også siste rest av apetitten ... Da maten var behørlig fraranet oss, ble det fest! Alle fetterne og kusinene kom i flokk, og på en-to-tre var hver smitt og smule borte som dugg for solen. Dett var dett!

Et skjermet sted ... men ikke et sted å få være alene ...

Noe av det som preger St. Ives er mengder med kunstgallerier. Du finner dem overalt, og det er mye flott kunst som tilbys - til nokså stive priser. Jeg vil tro at det er helt trygt å kjøpe kunst her, for så vidt jeg kunne bedømme var det lite turist-fjas å se. Min vane tro tenkte jeg at jeg skulle vente og se, og dermed gikk jeg faktisk glipp av et par motiver jeg gladelig hadde tatt med meg hjem. 

Et bilde jeg angrer på ikke ble med hjem

Så får det heller være - og i stedet må nøye meg med å kose meg med bilder av bildene ... 

Vi var heldige med valg av hotell denne gangen. Dvs. vi bodde på en noe "avansert" bed & breakfast på Palma Guest House på toppen av åsen i St. Ives - i selveste toppleiligheten. Dermed hadde vi panoramautsikt over bukta, og kunne følge tidevannets bevegelser - som jeg altså aldri blir lei av å betrakte. Og prisen for rommet? Litt over 70 pund for et dobbeltrom og frokost - med havutsikt - det kan man fint leve med!

Utsikten fra toppleiligheten på
Palma Guest House

På tross av turismen i St. Ives, vil jeg ikke nøle med å anbefale stedet som feriemål dersom man er på utkikk etter et sted å reise til for noen dager i Cornwall. 

Prisen man på mange måter betaler for å reise rundt på en bilferie slik vi gjorde, er at man fort blir rastløs og vil videre - for å se mer, rekke over så mye som mulig. Gevinsten i den andre enden er at man blir oppmerksom på flotte steder det er deilig å reise tilbake til senere. 


Helt til slutt tar jeg med flere bilder fra St. Ives. Enjoy!

Småby-idyll

Kunstnerpreg over byen

Middelhav-preg

St. Ives

Flotte strender i St. Ives

Man besøker selvsagt Tate når man er i St. Ives!

Phil Klay: "Hjemkomst"

En bok som er spådd å bli en klassiker i krigslitteraturen

Phil Klay er selv tidligere amerikansk marinesoldat, og har tjenestegjort i Irak i 2007-2008. Han har publisert tekster i flere tidsskrift, bl.a. Granta. (Kilde: Bokas smussomslag)

"Hjemkomst" er en novellesamling som inneholder 12 noveller/historier. Felles for samtlige er at de handler om krig. Krig mot Saddam, krig mot terror, krig mot al-Qaida, krig mot muslimer, krig "mot de onde" osv. USA har sånn sett en rikholdig historie om krig som foregår alle andre steder enn i deres eget hjemland, og det er tilstrekkelig å nevne Korea-krigen, Vietnam-krigen, Irak-krigen, Afghanistan-krigen ... 

Jeg kan videre lese på bokas smussomslag at "Hjemkomst" fikk stor oppmerksomhet da den utkom tidligere i år. "Det er en brutalt ærlig og rørende bok som tar leseren med til fronten i Irak og Afghanistan og viser oss hva som skjedde her, og med soldatene som kom hjem. Karakterene i disse sterke fortellingene strever med å skape mening i et kaos og en hverdag preget av brutalitet og håp, skyld og frykt, hjelpeløshet og kampen for å overleve. I kampsonen ved fronten lengter de vekk, men den vanskeligste kampen kjemper de når de kommer hjem." Boka er allerede spådd å bli en klassiker i krigslitteraturen, fordi forfatteren har et kraftfullt, militærteknisk språk og en levende muntlighet, samtidig som språket hans klarer "å bære karakterenes smerte gjennom en foruroligende dialog og en bekmørk galgenhumor".

Hva er egentlig krig? Og er krigen f.eks. i Irak sammenlignbar med all annen mer "tradisjonell" krig? I novellen "Rapport etter kamp" forsøker jeg-personen å oppsummere dette slik (side 48-49):

"En eller annen sa at kamp er 99 prosent ren kjedsomhet og én prosent ren skrekk. Vedkommende hadde ikke vært militærpoliti i Irak. På veiene var jeg redd hele tiden. Kanskje ikke ren skrekk. Den er forbeholdt veibombene som faktisk eksploderer. Med en slags lavskalaskrekk som blander seg med kjedsomheten. Så det er 50 prosent kjedsomhet og 49 prosent vanlig skrekk, som er den generelle følelsen av at du kan dø når som helst, og at alle i landet vil drepe deg. Så følger naturligvis den ene prosenten med ren skrekk, når hjertet hamrer vilt og synet skjerpes og hendene blir hvite og kroppen dirrer. Du kan ikke tenke. Du er bare et dyr som gjør det du er opplært til. Og så vender du tilbake til den vanlige skrekken, og du blir menneske igjen, og du begynner å tenke."

Uten at forfatteren på noe vis forsøker å forsvare invasjonen verken i Irak eller Afghanistan, prøver han å tegne et bilde av en krig, der skrekkscenarioet gjør noe med menneskene på begge sider av konflikten. Han får også frem situasjonen til de svakeste i samfunnet, nemlig kvinnene og barna. Etablering av en helsestasjon for kvinner er blant de mer heroiske handlingene som beskrives. Og det antydes mer enn en gang at det er en direkte sammenheng mellom ekstremisme og kvinneundertrykkelse. I en krig med mange ofre innebærer det å bli voldtatt for en kvinne at hun nødvendigvis må møte en ublid skjebne; siden hun allerede er ødelagt og ikke kan giftes bort. Da står "valget" mellom å bli solgt til et bordell eller å bli drept ... 

I novellen "Bønn i smelteovnen" møter vi en soldat med samvittighetskvaler. Hva gjør man når man blir vitne til forhold som kan karakteriseres som krigsforbrytelser? At slikt foregår i en krig mellom to steile fronter hvor begge hater hverandre intenst og vil drepe ved første og beste anledning som byr seg, burde for øvrig ikke overraske noen. Det skjer i alle kriger. 

"Til slutt snakket jeg med feltpresten i regimentet, en presbyteriansk prest med et klokt hode. Han sa at om jeg virkelig ville irritere vettet av folk, burde jeg skrive om bekymringene mine i en e-post og sende den til de impliserte partene, slik at det var offisielt registrert i tilfelle noe gikk galt. 

"Det er mer sannsynlig at de blir med på redd-ditt-eget-skinn-leken hvis det står i en e-post." 

Jeg sendte en e-post til obsersten, til Boden, til Haupert, til og med til legene ved Combat Stress. Ingen svarte." (side 158)

I et system som ikke håndterte denne type varsling, er det kanskje ikke til å undres over all misnøyen som tøt ut overalt der det ikke burde ha vært, som på YouTube, i sosiale medier osv. i tiden etter - signaler som ødela et hvert tilløp til tro på amerikanernes edle motiver ved hele krigs-incentivet, kanskje spesielt i Irak ... Da ble det også vanskelig ikke å tro selv de som faktisk overdrev, bare for å oppleve noen øyeblikks oppmerksomhet og berømmelse. 

"Den ene gangen vi snakket om Vintersoldat, omtalte han Newberry med intenst hat. "Poenget er ikke om det skjedde eller ei. Noe av faenskapet som skjedde, snakker man bare ikke om. Vi befant oss på et sted som var fullstendig annerledes enn alt disse hippiene i salen kunne forestille seg. Alle idiotene som tror de er så gode fordi de aldri har måttet gå i en gate i Ramadi og veie sitt eget liv opp mot livet til dem som skyter mot dem fra bygningene. Du kan ikke beskrive det for folk som ikke har vært der, du kan knapt huske hvordan det var selv, for det virker så meningsløst. Og å late som om noen kan leve og kjempe i den dritten i månedsvis uten å bli gal, vel, det er det som virkelig er galskap. Og så går Alex og oppfører seg som den store helten og forteller alle hvor onde vi var. Vi var ikke onde. Jeg ville skyte hver eneste iraker jeg så, hver eneste dag. Men jeg gjorde det aldri. Han kan dra til helvete." (side 174) 

Dobbeltheten, det schizofrene i situasjonen, hva den konstante frykten gjør med folk - dette får Phil Klay så ettertrykkelig frem i sine noveller, uten at jeg ble sittende igjen med følelsen av at han forsvarer det som skjedde. I noen av novellene gis jeg-personene endog rollen som motstander av hele krigen, motstander av Bush og hele sentraladministrasjonen som styrte USA på den tiden kampene fant sted. Bildet er med andre ord svært sammensatt, og dette får han frem gjennom det lappeteppet novellene hans representerer, som en del av et større hele. 

De siste novellene i boka handler om å komme hjem som krigsveteran. Myten om hva det vil si å være en krigsveteran tas effektivt ned i novellen "Psykologiske operasjoner". 

"I Irak lærte jeg hovedsaklig at ja, selv tøffe menn pisser på seg når situasjonen blir skremmende nok, og nei, det er ikke behagelig å bli skutt mot, ellers takk, men bortsett fra det følte jeg at det eneste fortrinnet mitt overfor disse ungdommene var vissheten om hvor ondskapsfulle og grusomme menneskene er." (side 179)

Og videre på side 215:

"Det rareste med å være veteran, i hvertfall for meg, er at du føler deg bedre enn folk flest. Du risikerte livet for noe som er større enn deg selv. Hvor mange kan si det samme? Du valgte å tjene landet. Kanskje du ikke forsto amerikansk utenrikspolitikk, eller hvorfor vi var i krig. Kanskje du aldri vil forstå det. Men det spiller ingen rolle. Du rakte armen i været og sa: Jeg er villig til å dø for disse ubetydelig sivilistene.

Men samtidig føler du deg på en måte mindre verdt. Det som skjedde, det jeg var en del av var kanskje det rette. Vi kjempet mot svært onde mennesker. Men det var stygt likevel." 

Alle krigsveteraner led ikke av posttraumatisk stresslidelse, selv om en hel del av dem gjorde det. På en måte var det bare det som gjaldt - enten var man krigstraumatisert eller man kom hjem som ekte helter. Noen mellomting var ikke noe verdt, og det var heller ikke noe heroisk over å ha kjørt på en veibombe (for øvrig den vanligste dødsårsaken for dem som tjenestegjorde spesielt i Afghanistan). For noen betydde det å være krigstraumatisert sympatipoeng i omgang med damer - for andre var og ble dette et hinder for å komme i gang med et verdig og normalt liv noen gang. Alkoholmisbruk, ja, rusmisbruk i det hele tatt, ble "redningen" for mange - utenom dem som ganske enkelt tok sine egne liv fordi det ikke var mulig å finne noen mening med noe som helst lenger ... 

Og helt til slutt i novellen "Så framt det ikke er et surklende hull i brystet":

"Irak," sier jeg i stedet. "Hva tror du? Vant vi?"

"Eh ... vi klarte oss greit," sier han og ser på skjermen med krigsvideoer og en tegnet blekksprut ... (side 285)

"Hjemkomst" inneholder sterke noveller om to kriger eller invasjoner som vi alle har et forhold til. Mange myter har oppstått i ettertid, og nettopp derfor synes jeg det er ekstraordinært interessant å lese det jeg kommer over av kvalitetslitteratur om emnet. Dette er definitivt en av bøkene som det er vel verdt å få med seg! Det er ikke ofte jeg plasserer bøker i forhold til lesernes kjønn, men akkurat denne boka tror jeg spesielt menn vil like å lese. 

Jeg vil anbefale potensielle lesere av denne boka å starte med å lese intervjuet av forfatteren i en artikkel på NRKs nettsider datert 17.05.2014. Her uttaler forfatteren seg om hva som gjorde at han valgte å skrive denne boka, som altså inneholder 12 soldaters historier. Det er ikke et pent bilde han tegner av de amerikanske soldatene, og derfor trodde han at boka skulle få mer negativ respons. Det har den overraskende nok ikke fått. Tvert i mot er det mange veteraner som opplever mye gjenkjennelse, og som føler at Phil Klay i boka forteller noe av det de selv ikke har klart å formidle til sine nærmeste. Spesielt det å komme tilbake til USA etter å ha tjenestegjort i utlandet, var vanskelig - særlig fordi den jevne amerikaner ikke var interessert i krigen lenger, ja, knapt følte at landet i det hele tatt befant seg i krig ... Kontrasten mellom det krigsveteranene hadde opplevd og det hjemlige livet ble for stort til at de hjemme kunne fatte hva de hadde vært med på, og dessuten var det ikke alt som var mulig å formidle uten fare for å vekke alvorlig bestyrtelse hos dem som selv ikke hadde deltatt i krigen. Selv ønsker forfatteren seg en større offentlig diskusjon rundt situasjonen i Irak og Afghanistan i forhold til det som har skjedd etterpå. 

Slike bøker som dette trenger vi for å bli klokere i forhold til vår nære historie og nåtid - ikke minst der Vesten velger å intervenere i konfliktfylte land når man på forhånd ikke har satt seg tilstrekkelig inn i kulturen og vilkårene folkene lever under. Akkurat dét er dessverre mer regelen enn unntaket ... Å tro at Vesten og våre verdier blir tatt i mot med åpne armer rundt omkring i verden, er ikke bare naivt - det er dumskap. Å tro at det er noe overjordisk heroisk over å delta i en krig er like så ... 

Måtte denne boka bli lest av riktig mange, og måtte den bli en viktig spore til debatt om konflikter ala Irak og Afghanistan!

Utgitt: 2014 
Originaltittel: Redeployment
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Halvor Kristiansen
Antall sider: 304
Boka har jeg kjøpt selv

Phil Klay (Foto: Jacques Hvistendahl)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Hilde Bjørnskau - 17.05.2014 - Irak-soldat utgir bok om å komme hjem - Jeg hadde ventet mer negativ respons, for jeg gir ikke noe pent bilde av de amerikanske soldatene, sier Phil Klay om boken "Hjemkomst"
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 09.05.2014 - Krigen skildres best gjennom diktningen

Siri Pettersen: "Odinsbarn"

Ny norsk fantasy-serie!

Siri Pettersen (f. 1971) er tegneserieskaper og forfatter fra Trondheim, kan jeg lese på Wikipedia. Og jeg som trodde at hun faktisk debuterte med "Odinsbarn", den første boka i en serie i tre deler - "Ravneringene" ... Og så leser jeg at hun har tegnet en serie om Kråkene og den episke fantasy-fortellingen Myrktid. Dessuten har hun tegnet serien Anti-Klimaks - den serien hun også er mest kjent for. 

"Ravneringene" er en fantasyserie på norrøn grunn, som handler om Hirka, ei haleløs jente - et odinsbarn - i en verden befolket av halebefengte vesener, som til forveksling ligner mennesker - om det altså ikke hadde vært nettopp pga. halen. Og jeg, som overhode ikke har erfaring med fantasy-genren, har lest denne boka utelukkende fordi den er på kortlisten for Bokbloggerprisen 2013. 

Den første boka i serien handler om Hirka. Hun har alltid visst at hun ikke er som alle andre siden hun ikke har noen hale. Under hele oppveksten har hun fått høre at ulven spiste halen hennes, men nå som "rite" nærmer seg, går det opp for henne i all sin gru at hun ikke er av samme folk som de andre. Hun er "råta", og det innebærer at alle som kommer i nærkontakt med henne risikerer å råtne. Dessuten kan hun ikke "favne" og hun har ikke "evna". Hun er rett og slett et menneske! Et vesen det etter hvert skal vise seg at de hun trodde var folket hennes, ønsker å ta livet av ... Fordi hun minner dem om noe de helst ikke ønsker å ha befatning med, ikke vite noe av ... 

Vi møter et helt univers, et helt samfunn av individer i Ymslanda. Uten store fakter rulles plottet i historien ut, og selv om det tok litt tid før jeg kjente at historien tok tak i meg, opplevde jeg dette til gangs etter hvert. Historien er virkelig spennende, og alle er ikke den de gir seg ut for å være. Her utfordres gammel overtro - som tilbedelse av "seeren", troen på de blinde, betydningen av "evna" i forbindelse med "rite" osv. Og dypest sett - eller som et bakteppe historien - konfronteres vi med frykten for det fremmede eller ukjente. Akkurat dette - alle lagene i historien og samtidig enkelheten - fraværet av utenpåklistret staffasje - er bokas styrke, slik jeg ser det. Dramaturgien gjør den dessuten åndeløst spennende etter hvert. 

Fantasy-genren er definitivt ikke min greie. Jeg knekker sammen og tilstår dét med det samme. Jeg kjenner også på at jeg ikke har et begrepsapparat eller sammenligningsgrunnlag for å vurdere om dette er en god, middels eller mindre god bok innenfor fantasy-genren. Det jeg imidlertid ser er at denne boka er både velskrevet, velkomponert og spennende! Mitt generelle inntrykk, som riktignok er mest basert på andres vurderinger, er at historien også er original og spesiell. Det er ikke hverdagskost at det utkommer norske fantasy-serier, og når det først kommer, er det jo litt artig at serien er norrøn-inspirert. Ordet hulder nevnes aldri i boka, men det var dette jeg så for meg når det var tale om halebefengte vesener. En annen ting jeg reagerte på var for øvrig beskrivelsen av mange vaner o.l. som lignet veldig på menneskenes vaner. Som at bordet de satt og spiste ved, var kledd med linduker, som at de spiste med kniv og gaffel osv. Dette brøt med bildet jeg har av hulder-liv. Men så har jeg som tidligere nevnt ikke så mye å sammenligne med, fordi jeg aldri tidligere har lest en fantasy-bok ... 

Alt i alt en overraskende morsom leseopplevelse av en bok som fortjener all den virak den kan få! Og perfekt for ungdommer eller unge voksne som elsker fantasy-litteratur!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oppleser: Erich Kruse Nielsen
Spilletid: 21 t, 15 min. (antall sider: 621)
Forfatterens blogg
Lydboka har jeg mottatt fra Lydbokforlaget

Siri Pettersen (Foto: Lånt fra forfatterens blogg)

Andre omtaler av boka:
- VG v/May Grethe Lerum - 03.09.2013 - Første bok i triologien "Ravneringene" - Imponerende fantasy-univers
- Av en annen verden - 27.12.2013
- Støvkorn - 09.09.2013
- Solgunn sitt - 20.09.2013 
- Bokstavelig talt - 10.09.2013
- Reading Randi - 17.02.2014
- Bokelskerinnen - 09.09.2013 - Bokelskerinnen intervjuer Siri Pettersen
- Elikkens bokhylle - 13.02.2014
- Siljes skriblerier - 18.09.2013

"Tusen ganger god natt" (Regissør: Erik Poppe)

Når valget står mellom et kall og et familieliv

Erik Poppe (f. 1960) er en norsk filmregissør, manusforfatter, filmfotograf og pressefotograf, som startet sin karriere i VG. Han har flere filmer på sin merittliste, bl.a. "Schpaa" (1998), "Hawaii, Oslo" (2004) og "De usynlige" (2008). Selv om jeg er blant dem som ble fra meg av begeistring for sistnevnte film, er jeg overhode ikke i tvil etter å ha sett "Tusen ganger god natt": dette er helt klart Poppes beste film så langt! Og det skyldes ikke bare skuespillerne, bare for å ha sagt dét! 

I "Tusen ganger god natt" møter vi Rebecca (spilt av Juliette Binoche) mens hun er ute på oppdrag i Kabul. Hun fotograferer opptakten til et selvmordsbombe-oppdrag, hvor en ung kvinne er involvert. Rebecca fotograferer først en slags iscenesatt begravelse, og vi skjønner at dette er en del av et rituale - rett og slett fordi oppdragets karakter fratar slektningene muligheten til å gjennomføre en anstendig begravelse for kvinnen, som senere skal sprenges i stykker - til det ugjenkjennelige ... 

Egentlig stopper Rebeccas oppdrag idet kvinnen er klar for avgang, med bombeutstyr godt skjult under sin muslimske klesdrakt. Men så klarer hun ikke å la være, og spør om å få være med selvmordsbomberen i bilen. Hun fortsetter å fotografere kvinnen i bilen, som om alle bildene skal bringe henne nærmere svaret på hvorfor, hvorfor kan hun gjøre noe slikt mot seg selv ... ? Da de nærmer seg stedet hvor bombeattentatet skal finne sted, forlanger Rebecca å bli sluppet av, og like etter går hele bilen i luften. Det er så vidt hun unnslipper døden selv. 

Rebecca er hardt skadet etter hendelsen, og fraktes til Dubai, hvor hennes mann Marcus dukker opp. Han har fryktet dette gjennom flere år, og nå er han klinkende klar i sin tale: han orker ikke mer og vil skilles. Han ser hvordan barna lider mens moren er ute på oppdrag, og han ønsker ikke at de skal lide mer. Rebecca elsker mannen sin og er villig til å gjøre hva som helst for å beholde ekteskapet - også å slutte som krigsreporter. Akkurat dette har mannen hennes liten tro på, men hun får en ny sjanse. 

Så dukker det opp en helt spesiell mulighet for et besøk til en flyktningeleir i Kenya. Dette skjer samtidig som Rebecca og Marcus´eldste datter holder på med et Afrika-prosjekt på skolen. Datteren vil så gjerne at hun og moren skal reise til Kenya sammen. For en gangs skyld er det Rebecca som må overtales til å reise avgårde. Oppholdet i Kenya blir imidlertid alt annet enn trygt, og spørsmålet er om Rebecca klarer å holde seg unna muligheten for et siste scoop ... 

Denne filmen tok tak i hele følelsesregisteret mitt og rystet meg så ettertrykkelig at jeg nærmest satt lamslått tilbake. Det er virkelig en av de bedre - og opprørende - filmene jeg har sett på lenge! Og det til tross for at jeg egentlig ikke trodde helt på kjærligheten mellom Rebecca og Marcus, fordi jeg kunne merke at de ikke hadde den kjemien som man vanligvis ser i typiske ekteskapsdramafilmer av godt merke. Det er så mange lag i denne filmen, så det er nok rett og slett dét som gjorde at jeg kunne se forbi den manglende kjemien mellom hovedrolleinnehaverne. 

Filmen gir ikke noe svar på hvorfor noen går til det skritt å bruke seg selv som bombe - ikke mer enn at det er naturlig å tolke en dyp bakenforliggende fortvilelse inn i handlingen. Jeg kjente også på en kraftig provokasjon over bruken av svært unge kvinner i en (del av) verden styrt av menn. Hvorfor kunne de ikke gjøre jobben selv? 

Det er dessuten ikke til å komme forbi at filmen nærer opp under en dyp respekt for krigsreportere og deres hverdag. For de oppsøker konfliktområder som verden glemmer eller blir "lei av" å høre om, for å sette viktige hendelser på dagsorden i en vestlig verden som er mer opptatt av at kjendiser trer ut av limousiner uten truse på enn at mange mennesker i verden lever i konstant frykt for egne liv ... Mens krigsreporterne selv altså risikerer egne liv når de fotograferer all uretten som skjer ... De velger jo selv å utsette seg for fare, mens menneskene som lever der de ferdes, ikke har noe reelt valg. Men så er det kanskje ikke så enkelt likevel når det kommer til stykket, for det å være krigsreporter er ikke et yrke man uten videre kan legge fra seg. Særlig ikke når man er så dyktig og verdenskjent som Rebecca, kvinnen i denne filmen.  

Juliette Binoche er en fabelaktig skuespiller på alle måter, og tilsvarende er Nikolaj Coster-Waldau. Sammen fungerte de som tidligere nevnt ikke helt overbevisende. Dette kan selvsagt forklares med at hele filmen handler om ekteskapstrøbbel grunnet den ene ektefellens yrkesvalg, men jeg hadde likevel forventet mer eksplosiv lidenskap mellom disse to. Mads Ousdal dukker opp i en liten birolle - fantastisk kjekk som alltid, som sin far! Alt i alt en film jeg uansett anbefaler på det sterkeste! Tematikken er uhyggelig viktig, og de moralske dilemmaene i filmen er uhyre spennende!

Filmen ble tilgjengelig på DVD tidligere i vår.

Innspilt: 2013
Engelsk tittel: A thousand Times Good Night
Nasjonalitet: Norge, Irland
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Juliette Binoche (Rebecca), Nikolaj Coster-Waldau (Marcus), Maria Doyle Kennedy, Larry Mullen Jr., Mads Ousdal 
Spilletid: 117 min.

Budapest - april 2014

I slutten av april var jeg en tur i Budapest, en by jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger tidligere - senest i mai 2011. I dette innlegget deler jeg noen av bildene jeg tok under oppholdet. 

Vaci Utca - shoppinggate nr. 1 i Budapest

Fra Vaci Utca 

Statue langs Danube, elva som deler byen i to 

Utsmykning på Chain Bridge (Lenkebrua)

Chain Brigde

Utsikt fra Buda-siden av byen utover Pest-siden på den andre siden av Danube

Oversiktsbilde av Pest-siden med katedralen i horisonten 

Oppe ved slottet (Buda Castle)

Slottsområdet 

Vakthold i borgområdet

Vakker dans ute i det fri

Gamlebyen i borgområdet

Gamlebyen i borgområdet

Fontene i  Tarnók utca i gamlebyen i borgområdet

Holocaust-museet

Holocaust-museet

I området ved den jødiske bydelen 

I området ved den jødiske bydelen 

Store jødiske synagoge