Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

fredag 27. desember 2013

Frode Grytten: "Brenn huset ned"

Med The Clash på programmet!

Når en av Norges mest betydningsfulle forfattere kommer ut med ny bok - da får man det med seg! Selv har jeg bare lest en liten brøkdel av Frode Gryttens bøker - sist "Saganatt" (2011), men jeg jobber med saken! 23 bøker har han nemlig rukket å utgi fra debuten i 1983 og frem til i dag, jf. Wikipedia. I 2003 mottok Grytten Norsk Språkpris. Grytten skriver på nynorsk - et svært vakkert nynorsk!

Grytten er en prisbelønt forfatter - bl.a. for novellesamlingen "Rom ved havet, rom i byen", "Flytande bjørn" (2005) og "Bikubesong". Den siste er den aller beste, synes jeg, og er nesten genre-overskridende mellom romanen og novellen. 

Det Norske Samlaget utga i 2009 "Noveller i samling" - en nesten 900 siders bok som inneholder "Dans som en sommerfugl" (1986), "Langdistansesvømmar" (1990), "0 grader aust for Birdland" (1993), "Meir enn regn" (1995), "Heim att til 1990-åra" (antologi med Frode Grytten som redaktør - her er bare Gryttens bidrag med) (1997), "Bikubesong" (1999), "Popsongar" (2001) og sist, men ikke minst "Rom ved havet, rom i byen" (2007). Novellesamlingen er fremdeles i salg. 

Romanen "Brenn huset ned" handler om pønkerbandet The Clash. Gruppen oppsto i 1976 og var med på å forme britisk pønk helt fra starten. I løpet av årene 1977-1985 utga bandet seks LP´er (og etter hvert CD´er). De aller mest kjente er utvilsomt "London calling" (1979), "Sandinista!" (1980) og "Combat Rock" (1982). Her var det låtstoff nok til å tilfredsstille alt fra dem som ville ha det jeg kaller støyete pønk og til dem (av oss) som ønsket seg mer av det melodiøse The Clash har laget - med låter som for eksempel "Rock the Casbah", "Should I stay or should I go", "The guns of Brixton", "Armagideon Time", "Straight to Hell", "The Magnificent seven"  - og selvsagt "coverlåten "London calling". Man finner ikke en eneste kjærlighetssang i låtmaterialet til denne gruppen. 

Gryttens roman handler om de av bandmedlemmene som var med mens The Clash var på topp; Joe Strummer (f. 1952 d. 2002), Mick Jones (f. 1955), Paul Simenon (f. 1955) og Nicky "Topper" Headon (f. 1955). 


Joe Strummer
"Brenn huset ned" er delt i fem deler, hvorav det første handler om en sommer i New York hvor planen var å gjøre et gjennombrudd i USA, mens de fire neste kapitlene handler om hver av bandmedlemmene. Vi blir introdusert for et band som var mot alt det bestående, men som etter hvert som suksessen tiltok, på en måte ble en del av det bestående selv, om de aldri så lite ønsket det selv. Penger endrer nemlig mennesker og deres (u)vaner ... 

I bokas åpningsscene kommer gutta ut av flyet på JFK i New York i mai 1981, hvor heten straks gjør fullstendig kål på de pomaderte frisyrene deres. Dermed er stemningen i boka satt! Her er det nemlig mye humor etter hvert. Og også nokså trist ... For dette er historiene om et legendarisk bands suksess og fall, verken mer eller mindre. Samtidig er det historien om den kanskje beste tiden bandet hadde. 

"Så då pressefotografane dukka opp ute ved flytrappa og inne i hallen, var dei fortapte. Den lange flyturen og den tidlige hetebølga hadde fått sleikane deira til å kollapse. Sjå folkens, The Clash har landa i USA, og for nokre noldus frisyrar. Fyffaen. Ein tok ikkje New York uten perfekte sleikar. New York kravde høgt hår." (side 9)


Mick Jones
Vi blir kjent med Bernie, manageren til bandet, og dessuten Gaby, dama til Joe som er med på turneen som denne gangen består i å spille på ett sted - The Bond´s. Bandmedlemmene opprøres av pressefolkene som hele tiden er i nærheten og dokumenterer absolutt alt de sier og gjør. Hele tiden blir de utfordret på hva de står for, hva som er budskapet til bandet. Ja, hva var budskapet egentlig? Har de glemt det mens de var opptatt av sin egen suksess? Og mens Joe´s hender verker og egentlig ikke egner seg for å spille gitar, fabulerer han rundt dette. 

"Han visste at The Clash ikkje var nok, det heldt ikkje med pomade, pønk, pogo. Pønken var ikkje subtil eller smart. Pønken var ikkje poesi. Pønken var ikkje pingpong. Pønken var ikkje eingong ny lenger. Pønken var bare dette desperate ropet rundt midnatt ei New York-natt. Men han kom ikkje til å gi seg. Hendene hans verkte. Det dunka i overkroppen. Det gjorde vondt i føtene. Det small i skallen, men det funka. Verda var enkel. New York var enkel. Bond´s var enkel i to timar. Paul song "The guns of Brixton". Mick song "Train in Vain". Dei gjorde ein skarp "Complete Control" og ein hard "Spanish Bombs". Dei suste gjennom gatene. Over bruene. Under jorda. Dei var ei subway-vogn utanfor kontroll, dei reiv av "Armagideon Time" og "I´m so bored with the USA". Litt etter litt hadde dei lært seg å meistre denne maskina, få ho til å funke. Topper hadde alltid vore suveren, men dei andre hadde øvd seg opp, spelt og jobba, slite og strevd. No hadde dei blitt kva dei ein gong drømte om å vere. Dette var kva dei kunne. Gå ned trappa. Gå ut på scena. Springe mot lyset. Spele slik at eithvart rom plutselig stod i flammar. The Clash gikk alltid på scena og kasta seg inn i kaoset. Dei gikk på scena og imot kom bryst og flaskar og spyttklyser og hovud og knyttnevar. Dei gikk på scena og imot kom albogar og augnebryn og ryggar og rumpeballa og bikkjer og søppel. Dei gikk på scena og imot kom tv-ar og kjøleskåp og soloppgangar og klorofyll. Dei gikk på scena og imot kom orgasmar og blitsar og sjølvmordskandidatar og munnar og sigarettar og spy og skogduer." (side 24-25). 


Paul Simonon
Og slik maner forfatteren frem stemningen fra den gangen The Clash var på topp, og det gjør han så intenst at du er der selv - mens det skjer. Akkurat det er du aldri i tvil om! Særlig ikke dersom man leser boka slik jeg gjorde det - med musikken på øret, inspirert til å finne frem til låter jeg nesten hadde glemt. Det er tross alt lenge siden 1980-tallet og årene etter har inneholdt alt annet enn pønkmusikk. 

Spilleprogrammet i New York tar nesten knekken på bandmedlemmene. De må jobbe hardt for å klare presset, rett og slett. Og Topper, han som faktisk var musiker fra før av og som virkelig kan spille, han har nå tilgang på mer dop nå som de kun er på ett sted og ikke stadig på farten, fra sted til sted. Dette sliter på bandet. I tillegg til at det som skapte suksessen deres en gang - at de var mot alt og alle - begynner å ta innersvingen på moralen deres. For er de ikke - når alt kommer til alt - bare ute etter å tjene penger, de som alle andre? 


Topper Headon
"Dei hadde blitt einige om å spele 17 konsertar, inkludert to matinékonsertar for ungane. Alle som hadde billettar, skulle få sjå dei. Det kjem til å ta livet av oss, hadde Joe sagt, vi får håpe at det blir verdt det. Bernie hadde sagt: Ønsker folket oss, får folket oss, det er sosialisme i praksis. Nei, det er kapitalisme i praksis." (side 40

"Du hoppar opp og ned, slik The Clash alltid gjør. Joe hoppar fordi han vil unngå flaskene og spyttklysene. Paul hoppar fordi han i byrgjinga var så dårlig til å spele at han trudde han kunne skjule det ved å hoppe. Du hoppar fordi du vil vere stjerne. Å hoppe, å være i rørsle, å røre seg på scena, å røre seg saman med Joe og Paul. Dei kvervlar inn i kverandre, opphever tyngekrafta. Dei står aldri stille, sprintar inn på scena kvar kveld, tar til å hoppe, det er ei perfeksjon av minne, ei ramme etter ei anna, i noko som aldri skal bli fullført." (side 65)


Vi får innblikk i hver og en av bandmedlemmenes bakgrunn gjennom bokas siste fire kapitler -  alle presentert med litt ulik fortellerstil eller ulike fortellerstemmer. I kapittelet om Mick henvender forfatteren seg direkte til ham ved å tiltale ham som "du" - som om han er en allvitende forteller som vet alt om Micks innerste tanker og motiver. Dette i tillegg til kapittelet om Topper og hans evige jakt på dop og økende dopgjeld, er de mest dyptpløyende portrettene som tegnes i boka. 
Med stor psykologisk innsikt dikter Grytten seg inn i hvert av bandmedlemmenes hoder, alt basert på det som er kjent om deres sosiale bakgrunn. Og - vil jeg påstå - dette gjør han uten å falle for fristelsen til å romantisere eller idealisere sine egne helter, The Clash-fan som han selv er så til de grader. Derimot forsøker han å se menneskene bak maskene. 

Det er dopet som gjør at Topper til slutt kastes ut av bandet i 1982, og ikke får være med i bandet etter at "Combat Rock"-albumet tar fullstendig av. Dette ble også slutten på suksessen til The Clash, selv om det kom et til i 1985 ("Cut the Crap"). Men da hadde nok store deler av fansen også forsvunnet - og siden skulle bandet stort sett leve på myten om sin tidligere suksess. Det var ikke mer. 

Denne er en bok man kan få en hel del ut av uten å ha noe forhold til The Clash fra før av, men jeg tror ikke det er mulig å lese boka uten nettopp å få et forhold til dette bandet for all ettertid. Noe jeg vil anbefale er å høre på musikken underveis i lesingen av boka. For først da skjønner man noe av magien til dette bandet, som har betydd så mye for så mange i langt flere år enn bandet eksisterte - fra slutten av 1970-tallet til begynnelsen av 1980-tallet. Noe av det spesielle med boka er at det ikke er en kronologisk historie som fortelles. Grytten hopper hit og dit i tid, men vi sitter på en måte likevel igjen med en slags ramme gjennom det første kapittelet om gjennombruddet i USA, og kanskje særlig etter å ha lest kapittel to om Mick, som avsluttes med en slags reunion i 2002, og Strummers død samme år,  

Grytten presenterer i denne boka stor litteratur! Dette er nemlig ikke bare en historie - det er i tillegg poesi! Han nærmest synger historien frem mens han holder et hardt grep rundt leseren, fillerister leseren i takt med handlingen i boka. Man mister nesten pusten av hans evne til å trylle frem en desperat stemning, og det hele bygges opp slik at jeg nesten satt og grein da Topper fikk sparken fra bandet. For det var så åpenbart at dette var begynnelsen på slutten. Mick fikk også sparken etter hvert, og beskrivelsen av hans og Toppers liv før og etter The Clash, er trist, så utrolig trist. 

Jeg var i sin tid svært begeistret for Frode Gryttens "Bikubesong", men tror boka må se seg forbigått av "Brenn huset ned", som jeg vil betegne som Gryttens aller beste bok så langt i hans forfatterkarriere! Her må det rett og slett bli toppkarakter! Fordi dette er den beste og kuleste boka jeg har lest om et musikkband!

Utgitt: 2013
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 186



Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 30.09.2013 - London kaller: Punken kommer!
- NRK v/Knut Hoem - 09.09.2013 - Clash på Gryttensk
- Natt & Dag - 24.09.2013 - Vi har lest den siste til Frode Grytten
- Dagsavisen v/Mode Steinkjer - 04.09.2013 - Kjærlighetssang til The Clash
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 05,09.2013 - Berre eit band
- VG v/Eskil Skjeldal - 06.09.2013 - Sterk roman om The Clash
- Kulturbloggen til Guffen - 10.09.2013 

torsdag 26. desember 2013

Enda mer grønn vinter

Langevann i Lørenskog
Utsikt gjennom Rådhusparken i Lørenskog
Langevann
Theo som koser seg i parken

Randi Crott m.fl.: "Ikke si det til noen!"

En kjærlighet som overvant alt! 

I "Ikke si det til noen!" skriver Randi Crott (f. 1951) om moren Lillian og faren Helmut - han tysk Wehrmacht-soldat i Harstad under krigen. Det har blitt en helt spesiell bok om en kjærlighet så sterk at den faktisk overvant alt. Kanskje likevel ikke veldig ulik historiene som fortelles i Helle Aarnes´bok "Tyskerjentene", hvor essensen er at den eneste forbrytelsen disse jentene begikk var å forelske seg i feil menn - fiendens menn. Lillians tyske soldat var imidlertid halvt jøde, og livredd for at dette skulle bli oppdaget. Som "Mischling" eller jødisk bastard risikerte han å bli henrettet.

Faren Helmut døde for få år siden, mens moren Lillian lever i beste velgående. Det er ved hjelp av hennes fortellinger og mengder med korrespondanse at datteren Randi har klart å skrive denne boka. En bedre oppreisning for moren kan neppe tenkes! Særlig fordi boka, som først ble utgitt i Tyskland, nå foreligger på norsk! I Tyskland har boka vakt stor oppsikt, og mange av dagens tyskere har ikke en gang vært klar over at Norge var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig. 

Lillian Berthung var bare 19 år påsken 1942 da faren hennes inviterte en tysk soldat og hans kamerat hjem til familien som befant seg på hytta. Hun la straks merke til den ene av dem - Helmut - fordi han hadde så vakre, brune øyne. Helmut la også merke til Lillian, for dagen etter ønsket han å invitere henne med på skitur. Lillian var høyst klar over at jenter som ønsket å bevare sin ære ikke oppsøkte kontakt med tyske soldater, og ønsket derfor ikke å takke ja til invitasjonen. Dersom det ikke hadde vært for press fra faren, som mente at også tyske soldater var mennesker, ville det neppe ha blitt noe av skituren heller. Faren kunne imidlertid ikke ane hvilke konsekvenser dette skulle få for datteren hans. Toleransen hans strakk nemlig ikke lenger enn til det rent vennskapelige, for i likhet med de aller fleste norske fedre på den tiden var noe av det siste de ønsket at døtrene deres skulle innlede kjærlighetsforhold med tyske soldater. 
Lillian og Helmut

På tomannshånd var Lillian og Helmut to unge mennesker med sine respektive drømmer, på tross av omstendighetene som omga dem. Det tok derfor ikke lang tid før det oppsto følelser mellom dem. Dette skremte Lillian, og hun ønsket ikke å gå videre med forholdet. Da Helmut skjønte at Lillian ønsket å bryte forbindelsen med ham, fortalte han henne at han var halvt jøde og at hun for all del ikke måtte fortelle dette til noen. Dette snudde Lillians innstilling til mannen hun allerede elsket, for plutselig var også han et offer for omstendighetene. Helmut hadde aldri ønsket å bli soldat, og han skjulte det forhold at han både var jurist og hadde en doktorgrad, av frykt for å avansere karrieremessig. Dette kunne nemlig føre til at papirene hans ble gransket, og at det ble avslørt at mange skjemaer som kunne avsløre hans herkomst, ble avslørt. 

I mellomtiden gikk krigen sin gang i Norge, og vi får høre om mineleggingen av norske-kysten, om tyskernes planer om å legge jernbanelinjen helt opp til Narvik for å sikre malmforekomsten fra Kiruna, om den brente jords taktikk, om husransakelser og henrettelser. Vi kommer dessuten tett på Helmuts familiehistorie med en far som var gift med en jødinne, og om konsentrasjonsleire og utryddelse av jøder. For ikke å glemme årene forut for krigen, der jødene i Tyskland gradvis ble fratatt alle sine rettigheter og ble mer og mer marginalisert i det tyske samfunnet. Og helt til slutt, da krigen nærmet seg en ende, om frykten blant kvinnene som hadde hatt noe med tyske menn å gjøre ... Ikke bare gjennom kjærlighetsforhold, men også gjennom å ha jobbet for tyskerne. Lillian hadde gjort begge deler - sistnevnte ikke særlig frivillig. 

Lillian kom seg unna pøbelen som skamklipte tyskerjentene fordi hun reiste til Odda, der ingen visste noe om hennes fortid. Skrekkslagen ble hun vitne til at det samme skjedde i Odda, Harstad og alle andre steder i Norge. Man samlet sammen tyskerjentene og klipte av dem alt håret - mens de ble stilt ut til spott og spe for alle. Ingen grep inn og reddet dem. 

Vi får høre om Lillians møysommelige kamp for å komme seg til Tyskland, for å bli gjenforent med sin elskede Helmut - uten noen gang å tvile på deres kjærlighet. I mellomtiden hadde hun ofret alt for ham. Forholdet til faren var så godt som ødelagt, familie og venner brøt med henne - og til slutt var det ikke lenger noen fremtid for henne - verken i Harstad eller i Norge for den sakens skyld. Hun hadde ingenting å tape på å reise fra alt. 

Det er en sterk historie vi får høre om i "Ikke si det til noen!" Å få høre enda en personlig beretning om Norges behandling av tyskerjentene, gjør noe med vår felles forståelse av krigen og alt som skjedde med disse jentene i krigens siste dager. Hvorfor har så få forsket på dette temaet? Svaret finnes antakelig i Aftenpostenartikkelen fra 19.08.2013 - "Får ikke innsyn i tyskerjentenes historie" - hvor det fremgår at et arkiv etter Adolf Hals, fullmektig ved Hovedøyas interneringsleir (der jentene ble samlet etter krigen - både for å beskytte dem mot mobben og for å straffe dem), er i privat eie - noe som fører til at denne skammelige delen av norsk historie faktisk mørkelegges og hindres i å se dagens lys. Kvinnene ble behandlet som om de i tillegg til å elske feil menn, også var storspioner og en fare for rikets sikkerhet. Et lite knippe var kanskje det, mens det store flertallets eneste "forbrytelse" var å elske ... I en del lokalsamfunn - særlig nordpå - var antall tyske soldater i flertall i forhold til lokalbefolkningen. De levde tett på hverandre over flere år. At det av og til oppsto kjærlighet mellom kvinne og mann var rett og slett ikke mer enn man kunne forvente. 

Jeg anbefaler "Ikke si det til noen!" varmt, fordi den inneholder en spesiell historie om kjærlighet og fordi den også er godt skrevet! Jeg kommer til å fortsette å lese bøker som dette - uansett om den ene historien ligner den andre! Det er nemlig viktig at slike historier blir fortalt - og lest! 

Utgitt: 2012
Originaltittel: Erzähl es niemandem! Die Liebesgeschichte meiner Eltern
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Spartacus
Oversatt:Espen Ingebrigtsen
Antall sider: 257
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka! 


Randi Crott

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Kaja Korsvold - 23.08.2013 - Hun ble spyttet etter for kjærligheten
- Dagbladet v/Asbjørn Svarstad -17.06.2012 - Kjærligheten vant over krigen
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen - 28.08.2013 - Krigen: en annen historie
- Stavanger Aftenblad v/Ole Kallelid - 27.10.2013 - Sterk beretning
- Solgunn sitt - 27.11.2013

Grønn vinter

På tur langs Langevann
Vanligvis ligger det tykk is på Langevann på denne tiden av året - men ikke i år.
Et isfritt Langevann

tirsdag 24. desember 2013

Nikolaj Frobenius: "Mørke Grener"

Uhyggelig og spooky!

Nikolaj Frobenius (f. 1965) er en forfatter jeg med tiden har kommet til å bli veldig knyttet til. Jeg har stort sett lest det meste av det han har utgitt siden begynnelsen av 2000-tallet og frem til i dag - senest "Så høyt var du elsket" - og har også omtalt flere av hans bøker på bloggen min. Hvis jeg skal trekke frem en fellesnevner ved bøkene hans, så er det at han ofte skriver romaner med utspring i egne opplevelser, og av og til i andres, som i boka om Edgar Allen Poe , "Jeg skal vise dere frykten". Eller kanskje han bare er mer åpen og ærlig om dette sammenlignet med andre forfattere?

I "Mørke grener" møter vi forfatteren Jo Uddermann som nylig har utgitt en selvbiografisk roman om sin egen barndom. Dvs. egentlig handler romanen vel så mye om en tidligere kamerat av ham, Georg, enn ham selv. En kamerat med et formørket sinn, og som det senere skulle gå riktig ille med ... Inntil han altså døde i følge hans mor. 

Jo er gift med Agnete og sammen har de datteren Emma. Han befinner seg på hytta da forleggeren Iben ringer ham og forteller at romanen, som for lengst er antatt og som skal bli hans gjennombrudd som forfatter, nettopp er kommet fra trykkeriet. Jo reiser inn til Oslo, nærmere bestemt til Frysja, for å se denne og dessuten bli intervjuet på TV. 

Etter TV-intervjuet begynner mystiske ting å skje ... Plutselig kommer det en konvolutt med et avisutklipp fra 1990 med overskriften "Skolebrannen ble slukket". Ingen avsender - bare dette avisutklippet. Etter hvert er det som om fortiden begynner å innhente Jo, som om den fortsetter å leve sitt eget liv. Og Georg, som Jo har utlevert på det groveste i romanen sin, og at på til fremstilt som et ondt vesen, viser seg å ikke være død likevel ... 

Underveis får vi gjennom Jos tilbakeblikk i egen barndom, innblikk i hvordan det var å vokse opp som sønn av en begravelsesagent. 

"Jenny og jeg hadde bodd et steinkast fra hverandre under hele oppveksten. Jenny i Radioveien, jeg i Frysjaveien. Enebarn begge to. Fedrene våre drev begravelsesbyrået sammen, de hadde overtatt bedriften etter sin far, Knut Uddermann, virksom begravelsesagent siden 1933. Men den gamle døde rett etter at sønnene tok over sjappa. Han ble bare sekstifire år gammel. En gang hørte jeg pappa si: Han la seg selv i kisten. Pappa var en rolig, innesluttet mann. Høflig og stille. Bortsett fra når han drakk pjolter. Da snakket han med en stemme som skremte vettet av meg. En skiftende mørk og lys, forbannet og tryglende og ynkelig stemme som fikk meg til å tenke at det bodde et annet vesen inne i ham. Mange ganger under oppveksten løp jeg barbent opp til Jennys hus fordi jeg ikke fikk sove mens pappa holdt en av sine lange nattmonologer." (side 59)

Det skal vise seg at Jo selv kanskje ikke er så uskyldig som han selv vil ha det til når han opplever at fortiden kommer mot ham, slik at han så og si "blir innhentet av sitt eget romanprosjekt", for å sitere fra forlagets presentasjon av boka på smussomslaget. Med noe av den uhyggen som også kjennetegner Frobenius´roman "Jeg skal vise dere frykten", ble jeg dratt gjennom boka i et forrykende tempo - hele tiden på jakt etter et slags svar. For hvem av dem - forfatteren Jo eller barndomskameraten Georg - er egentlig den onde her? 

I boka veksler Frobenius mellom nåtid (2012) og fortid (1990), og en gammel historie om to tenåringsgutter som begge rivaliserte om den samme jenta, er gjennom Jos roman atter vekket til live. Og Jo, som foregir å ha skrevet den mest autentiske og ærlige romanen noen sinne - kan vi tro på ham, når han lever et så til de grader lite autentisk liv i virkeligheten? Et liv der iveren etter research i forbindelse med romanprosjektet har ført ham rett i armene på den tidligere nevnte jenta, som i mellomtiden er blitt en vakker og meget tiltrekkende kvinne på snart førti? En kvinne Jo ikke klarer å holde fingrene fra ... Hva er virkelighet og hva er fiksjon når det kommer til stykket? Og hvor mange hemmeligheter trenger man egentlig å kjenne til i et menneskes fortid før man er i stand til å ødelegge det fullstendig, dersom dette er hva man ønsker? 

Nikolaj Frobenius har igjen skrevet en fabelaktig god roman, som virkelig innfridde mine  forventninger! Handlingen og stemningen  i "Mørke grener" er uhyggelig og kryper inn under huden på leseren. Da jeg var kommet et stykke ut i boka, var jeg så trollbundet at jeg ikke klarte å legge den fra meg før siste side var vendt. For å sitere fra en anmeldelse jeg leste i VG - boka skriker etter filmatisering! Og jeg - jeg gleder meg veldig til neste roman fra Nikolaj Frobenius! 

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 276
 
Nikolaj Frobenius (foto: C.H. Thomassen)
Andre som har skrevet om boka:

- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 09.10.2013 - Skummelt om selvbiografi
- VG v/Gabriel Michael Vosgraff Moro - 02.12.2013 - Helstøpt thriller - Frobenius´tiende roman vil holde deg våken gjennom natten
- NRK v/Marta Nordheim - 16.10.2013 - Offeret slår tilbake 
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 21.10.2013 - Han er en så proff spenningssnekker at de fleste krimforfattere burde misunne ham - Nygotisk grøsser fra Nikolaj Frobenius
- Morgenbladet v/Marunn Vikingstad - 10.10.2013 - Tvilen kryper inn
- Bok-Karete - 04.10.2013 
- Kasiopeiia - 03.11.2013 
- Elida - 16. mars 2014 

søndag 15. desember 2013

Arild Andersen (feat. Terje Rypdal og Radka Toneff): "Green Shading Into Blue"

Henrik H. Langeland: "Fyrsten"

Wonderboy er tilbake!

I år er det nøyaktig 10 år siden utgivelsen av "Wonderboy", romanen som handlet om Christian van der Hall, den gangen en ung jypling i midten av 30-årene, som hadde "alt", men som mistet det hele i dot.com-konkursene rundt 2000-skiftet. Ikke bare ble makt og status revet bort, men også den vakre kona hans ... Hvordan gikk det egentlig med ham etter hvert?

Henrik Langeland har tidligere understreket at det aldri ville komme noen oppfølger av denne boka. Hva fikk ham likevel til å endre mening?

I et intervju i Dagens Næringsliv 27.05.2013 uttalte Langeland følgende:

"Jeg var veldig ferdig med genren, med den kulturen og det livet. Men jeg har stadig fått spørsmål fra lesere om hvordan det gikk med Christian von der Hall. Og sommeren for to år siden fikk jeg lyst til å gjøre noe gøy igjen. Leke meg litt. Jeg spurte meg selv: Hva er vår tids dotcom-bransje? Med den samme hypen?"


I "Fyrsten" - en tittel med klare paralleller til Machiavellis bok med samme navn - er Christian van der Hall tilbake. I mellomtiden har han blitt 47 år og aksjemarkedet er byttet ut med kommunikasjonsbransjen. Etter å ha levd nærmest fra hånd til munn på en kummelig hybel i noen år, har han omsider kommet seg opp og frem igjen, og driver nå det suksessfulle PR-byrået Hall Consulting. Diskresjon er hans varemerke, og han gjør alt han kan for ikke å bli gjenkjent som den wonderboyen han en gang var, altså før dot.com-boblen brast. Han er for øvrig helgepappa til to tenåringsbarn.

Handlingen i boka finner sted i løpet av noen måneder - fra sommeren og frem til Stortingsvalget i september 2013. Etter å ha vært Arbeiderpartiets hemmelige PR-konsulent, har han nå skiftet side til Høyre, med det formål å hjelpe Høyre til å vinne Stortingsvalget på høsten. Vi treffer både virkelige og fiktive personer, og hvor de fiktive til forveksling har mange likhetstrekk med kjente finansakrobater og kjendiser. 

Vi aner at Christian fremdeles har et godt øye til ekskona Tessa, mens hun på sin side heller ikke er blind for at eksmannen faktisk har forandret seg. Fremdeles er Christian frenetisk opptatt av trening og det å holde seg i form, og Birken står om mulig enda mer sentralt i livet hans nå som tidligere. Kanskje fordi han ikke har så mye reelt liv utenfor jobben? Når man ser bort fra sporadiske forsøk på å forføre ekskona med lekre middager, og en venninne i bransjen som han har litt ad hoc-sex med ... 

Innledningsvis i boka får Christian en oppringning fra ekskona pga. datteren Sara. Sara har servert i et selskap hos en finanstopp, og noe har skjedd. Da han ankommer ekskonas hjem, er datteren helt oppløst i tårer, og Christian klarer å få tak i hva som har skjedd mellom hulkene hennes. Det viser seg at datteren har vært vitne til at Høyres valgkampleder har dødd under særdeles kompromitterende omstendigheter i bassenget til den nevnte finanstoppen - mens hun holdt i slipset hans ... Christian ønsker for en hver pris å forhindre at dette kommer offentligheten for øre, særlig etter hvert som noen lekker detaljer til pressen, og den ene drittpakken etter den andre slenges i flere retninger. 

PR-bransjen og styringen av media fremstilles lite flatterende, og vi skjønner at denne bransjen ikke er det grann bedre enn hva dot.com-bransjen i sin tid var. Det er penga som rår okke som, og det eneste som teller er det materielle ... status- og maktsymboler, jo dyrere -  desto bedre!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet av denne boka på forhånd, men jeg opplevde at Henrik Langeland leverte varene og vel så det! Kanskje er dramaturgien litt rotete her og der, men det gjorde virkelig ikke veldig mye. Kjappe replikker, raske miljøskifter, humoren og en følelse av virkelig å komme litt på innsiden av et for meg nokså ukjent miljø - alt dette bidro til et tempo og et driv i lesingen, som gjorde at det var vanskelig å legge fra seg boka. Selv valgte jeg lydbokutgaven, og opplevde at det var en fornøyelse å høre på Anders Ribus opplesning. Det er for meg åpenbart at det må ligge mye research-arbeid bak for å kunne skrive en slik bok, fordi miljøet fremstår som veldig autentisk. Dette har Langeland for øvrig bekreftet i det tidligere nevnte intervjuet i Dagens Næringsliv. Her uttaler han dessuten også følgende:

"Pr-bransjen er preget av kynisme. Det er krig, kamp om ressursene, som består av medial oppmerksomhet og påvirkningskraft. Og den foregår nå hele døgnet, det er et annet race enn før, ting kan løpe løpsk mye raskere, og mulighetene for spinning er større. Hvem som sier noe, er like viktig som hva som sies. Men jeg svartmaler ikke pr-bransjen, jeg synes den har sine positive sider.

– Som?

– Mye informasjon kommer raskere og riktigere ut enn før. Jeg skjønner ikke helt mediefolks angst for pr-rådgivere, kilder skal vel uansett sjekkes. Pr-rådgivere har i det minste en klar agenda, nemlig oppdragsgiverens beste."


Jeg fant boka meget underholdende, og ekstra pikant var det selvfølgelig at selve handlingen var lagt opp til Stortingsvalget i år, hvor forfatteren - uten å kunne vite dette på forhånd - gjettet utfallet og har flettet dette inn i handlingen. Så kan man sagtens spekulere i om dette gjør at romanen som sådan dermed blir en døgnflue som ikke vil overleve tidens tann ... For å være helt ærlig tror jeg faktisk ikke det. Til sammenligning er det fremdeles den dag i dag morsomt å lese om dot-com-boblen som sprakk for rundt 13 år siden. 


Dette er en bok jeg gjerne anbefaler varmt for alle som søker god underholdning! Og det gjør jo heller ingenting at det vanlige fokuset i norsk litteratur er skiftet fra det dysfunksjonelle til det vellykkede - i alle fall sett fra utsiden. En godt over gjennomsnittet leseropplevelse, dette!

Utgitt: 2013 
Forlag: Lydbokforlaget (Tiden står bak papirutgaven)
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 12 t 53 min. (430 sider i papirutgaven)



Andre omtaler av boka:
- VG v/May Grethe Lerum - 27.05.2013 -  Makt over makten
- NRK v/Leif Ekle - 03.05.2013 - Mye moro - mindre alvor
- Dagens Næringsliv v/Simen Tveitereid - 05.05.2013 - Hva skjer når wonderboys runder 40?
- Morgenbladet v/Hans-Christian Vadseth - 10.05.2013 - Underholdning over holdning
- Dagsavisen v/Mode Steinkjer - 04.05.2013 - En satiriker krysser sitt spor
- Bloggeren Groskro - 20.06.2013 
- Kleppanrova - 27.06.2013 
- Moshonista - 01.10.2013 - Tourettes?

Radka Toneff: Antonio´s song

John Perry: "Kunsten å prokrastinere"

Egentlig er vi alle prokrastinører ... 

John Perry (f. 1943) er professor emeritus i filosofi ved Stanford University. Han har skrevet en rekke bøker og artikler, og mottok Ig Nobelprisen i litteratur for essayet "Structured Procrastination" i 2011, kan jeg lese på herværende boks smussomslag: "Kunsten å prokrastinere - en guide til effektiv somling og utsettelse". Boka har han vært i stand til å skrive ved å utsette og somle med andre viktige gjøremål. Og målet hans med boka er ikke å få prokrastinører til å bli ikke-prokrastinører, men å få prokrastinører til å føle seg bedre med seg selv. For er det noe som kjennetegner en sann prokrastinør, så er det et lass av dårlig samvittighet og mindreverdighetsfølelse. Dette - bedre samvittighet og selvfølelse - ønsker han å oppnå gjennom å avlive myten om at prokrastinører ikke gjør noen ting! For det gjør de nemlig. Om ikke effektivt som sine mer handlekraftige kollegaer riktignok, men de får definitivt gjort en hel del! Og kanskje er det egentlig slik at vi er prokrastinører alle mann - i større eller mindre grad. Hver gang vi gjør noe, må jo nødvendigvis noe annet vike, noe som utsettes/prokrastineres ... "Denne boken byr altså på et slags filosofisk selvhjelpsprogram for deprimerte prokrastinører." (side 18)

"Utsett aldri noe til i morgen som du kan gjøre i overmorgen." - Mark Twain

Innledningsvis i boka introduserer John Perry et begrep som for meg var helt ukjent fra før av, nemlig strukturert prokrastinering. Dette er en person som får gjort en masse ved å unnlate å gjøre andre ting. "Alle kan gjøre så mye arbeid de bare vil, så lenge det ikke er det arbeidet det er meningen han skal gjøre på det tidspunktet." (side 22) Prokrastinering handler for øvrig ikke om å ha for mye å gjøre, for en prokrastinør vil som regel likevel ende opp med å utsette ting han egentlig burde ha gjort mye tidligere og raskere. 

John Perry stiller det retoriske spørsmålet: Hva kommer først - prokrastinering eller perfeksjonismen? Perry er selv av den oppfatning at det er perfeksjonismen som fører til utsettelse. Samtidig forstår mange prokrastinører ikke at de egentlig er perfeksjonister, og grunnen er åpenbar: de føler aldri at de har gjort noe perfekt, ikke engang nesten perfekt. Den perfeksjonismen man snakker om her, har ikke noe med virkeligheten å gjøre, men er og blir et fantastiprodukt. Årsaken er at jo mer man utsetter oppgaven, jo mindre tid får man til å gjøre en perfekt jobb. 

Prokrastinører introduseres ofte av sine mer handlekraftige kollegaer for det saliggjørende ved "to do"-lister. Poenget med slike lister er å sikre at ting blir gjort (i den rekkefølgen man opprinnelig har prioritert, med det viktigste øverst), men også for å gi utøveren en følelse av mestring og masse god samvittighet etter hvert som man stryker ut oppgaver som er fullført. Dessuten kan man dele store og avskrekkende oppgaver inn i mindre og mer overkommelige delmål, som ikke fremstår som fullt så skumle. Problemet en del prokrastinører har er imidlertid at så snart en oppgave havner på listen, så er den også ute av sinn - fordi listen blir lagt bort for aldri mer å bli lest. Tilsvarende kan skje dersom man har opprettet en mappe i outlook som man kaller "Viktige, uleste mailer" ... Da kan man i alle fall være sikker på at mailene aldri noen sinne blir lest. 

Perry snakker også om vertikale og horisontale organiserere. De vertikale er dem som klarer å forholde seg til arkivskap og lignende som et oppbevaringssted for oppgaver som ikke er ferdigstilte. Mange prokrastinører tilhører imidlertid kategorien horisontale organiserere. Dette er mennesker som må ha alle oppgavene liggende foran seg for at de ikke skal bli glemt - og som opererer med skrivebord som for andre ser ut til å flyte over av kaos. Forfatteren selv er en slik type, og han innrømmer glatt at når han putter noe i en skuff eller en mappe, ser han det aldri igjen. Han anser like fullt seg selv som en meget organisert type. 

"Den beste måten å få bukt med utsettelsene på er kanskje å slå seg i lag med ikke-prokrastinører. Og nei, ikke-prokrastinører er ikke fienden. Tvert imot. Vi går dem på nervene, og det med rette i mange tilfeller. Deres arbeidsvaner kan virke fremmede og truende på oss. Men når det gjelder å få tingene unna, kan slike mennesker være mer pålitelige enn vekkerklokker, selv om de, det må innrømmes, kan være vanskeligere å slå av." (side 73)

Og videre:

"Ved å slå seg sammen med ikke-prokrastinører kan man overlate beslutningen om å få arbeidet gjort, til andre. Ulempen er selvsagt at man ender opp med å jobbe ganske hardt." (side 76)

Men prokrastinering har definitivt sine fordeler - eller frynsegoder, som John Perry kaller det. Evnen til selvbedrag kan f.eks. være gunstig for en strukturert prokrastinør, fordi det kan motivere til å gjøre "nyttige ting for å unngå å gjøre viktige oppgaver, som til sjuende og sist viser seg å ikke være så viktige likevel." (side 80)

Og selv om hensikten med "to do"-lister er å få oppgavene til å forsvinne, noe som normalt oppnås ved å gjøre dem selv, så finnes det også andre metoder: man kan få noen andre til å gjøre dem! Man kan drøye så lenge med å utføre oppgaven at noen andre blir utålmodige og bare overtar dem. Denne fremgangsmåten, som er meget utbredt både innenfor privatlivets sfære, i nabolag og sist, men ikke minst på arbeidsplassen, anbefales likevel ikke. Som regel vil den i lengden føre til mye irritasjon og i verste fall konflikter. 

Mot slutten av boka kommer Perry inn på om prokrastinører være plagsomme. Her har han tatt utgangspunkt i et leserbrev han en gang mottok. Denne uttalte at han trodde at hovedårsaken til prokrastinering er akademisk snobberi - "forestillingen om at alminnelige regler ikke gjelder for store tenkere, selv om det å gi blaffen i alminnelig folkeskikk går ut over andre". (side 89) I første omgang påpeker han at det er fullt mulig for prokrastinører å irritere andre prokrastinører, spesielt dem man er gift med. Og kanskje handler irriterende utsettelser som andre finner mest besværlig at man bare vil vise at man ikke er styrt av andre? Like fullt - de fleste føler skyld når de ikke leverer i tide. Og som Perry presiserer: "Den virkelig arrogante akademikeren ser ikke på sin prokrastinering som prokrastinering." (side 93) Strukturerte prokratinører er mer ydmyke enn som så, og føler seg uvel ved å være til bry og ulempe for andre. 

Helt til slutt forsøker Perry å finne et slags forsvar for å utsette ting i filosofiens verden, uten at han klarer å finne noen trøst for prokrastinøren her. Et av hans fremste mål med boka er å få prokrastinører til å bli mer fornøyd med seg selv - ikke å omvende dem til ikke-prokrastinører. Men dersom man nå er en prokrastinør som faktisk ønsker å gjøre noe med sin uheldige vane om å utsette ting, så finnes det hjelp å få. Perry advarer imidlertid mot bøker og artikler hvis formål er å skremme prokrastinører til å slutte med prokrastinering. Derimot trekker han frem følgende: 
* Timothy Prochyl: "The Procrastinator´s Digest"
* Gretchen Rubin: "Lykkeprosjektet" (som han betegner som ganske god, selv om den primært ikke handler om prokrastinering)
* Bruk av hjelpemidler som elekroniske kalendere som plinger for å minne om frister
* Googles "to do"-lister
* lazymeter.com ("Denne kan du legge inn som din egen startside. Dermed får du den midt i fleisen, uten at du trenger å ta ytterligere prokrastineringshemmende grep. Og ikke bare det. Den gir deg også trøsterike statistikker og oversikter over alt du faktisk har gjort." (side 117))

Dessuten kan man lage en to-do-liste med noen avskrekkende mål på toppen:
1. Lære kinesisk
2. Pusse opp kjøkkenet
3. Gå tur med bikkja

Og ved å utsette de to første punktene unngår man kanskje å utsette det som uansett MÅ gjøres - nemlig å lufte bikkja!

Og som en slags oppsummering av boka - i tilfelle man ikke har fått med seg dette: Prokrastinører er ikke latsabber! De får gjort en hel del! Og kanskje er de til og med flinkere til å nyte livet enn andre - hvis de klarer å utnytte all den tiden de likevel kaster bort uten at samvittigheten ødelegger alt for dem?

Dette er en særdeles morsom bok som er full av humor om prokrastineringens kunst, og som kommer opp med noen tips under veis uten noen gang å fremstå som moraliserende. Gjennom at forfatteren selv innrømmer at han er en strukturert prokrastinerer, skaper han dessuten en allianse med leseren - vi er på samme lag, og bare det forhold at han har en meget solid karriere bak seg bidrar til å trøste "de verste" blant oss. For i bunn og grunn er vi alle prokrastinører - i større eller mindre grad! Noen er kanskje verre hjemme enn på jobben - eller omvendt - alt etter hvilke roller man inntar og hvem man er omgitt av. 

Alt i alt en meget lesverdig bok som jeg vil tro egner seg godt som en moro-presang til venner og kjente! 

Utgitt: 2012
Originaltittel: The Art of Procrastination. A guide to effective dawdling, lollygagging and postponing
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Trond Lundberg
Antall sider: 117


John Perry 

lørdag 14. desember 2013

Åge Grønning: "Det tredje øyet"

En alternativ krim

Åge Grønning (f. 1953) har tidligere skrevet romanene "Sannheten" (2008) og "Og stjernens navn er Malurt" (2011). "Det tredje øyet" er hans tredje roman. 

Med "- Du skal bare være klar over en ting, Nesse: Du er hovedmistenkt." starter en roman som skal handle om ufrivillig synskhet, konspirasjonsteorier, om det globale (terror-) trusselbildet, om utenomjordiske vesener, anunnakier, chemitrails osv., og med påstander om at verdensreligionene i sin tid ble introdusert for å holde menneskene beskjeftiget med noe. 

Vi får vite at det har vært brann i Kjetil Nesses hus alt i innledningen, før vi rykkes åtte dager tilbake i tid, nærmere bestemt til 13. august 2011. Kjetil har akkurat avsluttet forholdet med kjæresten Unni, mest av alt fordi han er så redd for å bli skuffet og ikke våger å ta sjansen på at hun kan komme til å gjøre det slutt først. Unni er temmelig "alternativ" av seg, mens Kjetil er medlem av Skeptikerforbundet og ikke tror på engler og tilsvarende fjas. Han er 41 år, har ingen barn og er det man må betegne som en fri sjel siden han aldri har latt seg friste til å melde seg inn i frimurerlosjen eller noe i den gata. 

Den første natta han tilbringer alene på hytta etter bruddet med Unni, blir han utsatt for en ulykke. Lynet slår ned, og den spesialkonstruerte senga som Unni i sin tid prakket på ham, blir nesten en dødsfelle. Lynet finner nemlig en kobberanretning utenfor hytta, og som forbindes med et nettverk av tynne metalltråder i senga - der hvor Kjetil befinner seg. Men i stedet for å dø, våkner altså Kjetil opp med en helt ny gave: han er plutselig blitt synsk. Ikke bare det - han kan også flytte ting ved tankens kraft.

I begynnelsen skremmer synskheten vettet av Kjetil, og han ønsker bare å få dette bort. Tilfeldighetene fører ham i kontakt med alternativmiljøet, og plutselig vet "alle" at man her står overfor et menneske som går Marcello Haugen (f. 1878 d. 1967) en høy gang. En som umiddelbart føler seg truet av Kjetil Nesses evner er Otto Høstland, en sjarlatan som ikke har slike evner, men som så langt har tjent en hel del penger på sitt alternativ-vås. Akkurat dette skal etter hvert få fatale konsekvenser for Kjetil. Særlig når også etterretningen og andre statsmakter begynner å interessere seg for ham ... For hva kan ikke skje dersom Kjetil bruker disse evnene i terrorens tjeneste? 

Denne boka fenget meg i grunnen nokså lite. Det ble for mye Erich von Däniken etter min oppfatning - om kjempene på jorden, om utenomjordiske vesener, om ulike tolkninger av Bibelen som er gjort opp gjennom tidene osv. Dette ble forsterket av at jeg ikke helt faller for måten historien fortelles på, særlig med bruk av vel svulstige adjektiver og metaforer - ikke bare av og til, men mer som en gjennomført fortellerstil. Her er noen eksempler på hva jeg mener: "Virkeligheten innhentet ham som en hauk, med mørke, kvelende sannheter." (side 65) "Et sted langt inne i søvnens frodige landskap registrerte Kjetil så vidt klokkens brutale appell. Den forkynte at natten var gått over til dag og at tidens strøm sto og vibrerte på 7.15." (side 77) "Spørsmålet traff Kjetil Nesse litt magisk brutalt." (side 127) "Han følte seg dopet med ren makt som gav ham en euforisk lykkerus." (side 283) "Samtidig nøt han følelsen av harmoni der han lå henført i et frodig sammensurium av lyder." (side 328) Sistnevnte sitat opplever jeg som nokså motsetningsfylt, fordi harmoni vel er det motsatte av "et frodig sammensurium av lyder"? Noe av dette burde en redaktør ha luket bort, uten at forfatterens genuine fortellerstil på noe som helst vis hadde behøvd å bli truet. Jeg opplevde for øvrig at denne boka er preget av mer og bedre språklig bearbeiding enn den forrige (selv om det kan virke som det har glippet litt på slutten - plutselig dukket det f.eks. opp et helt avsnitt skrevet i presens, mens resten av boka konsekvent er skrevet i fortid), og sånn sett er det lett å se at det har funnet sted en utvikling i positiv retning. Like fullt likte jeg den forrige boka bedre, fordi historien fenget mer. 

Helt til slutt: Jeg forventet at slutten av boka skulle bite begynnelsen mer "i halen", siden begynnelsen tross alt handler om slutten av historien. I stedet opplevde jeg at begge deler ble hengende litt i løse luften - på tross av at jeg valgte å lese de første sidene om igjen etter at de siste sidene i boka var vendt. Det er mao. en del løse tråder som ikke blir bundet sammen til slutt, slik man forventer i en krim, thriller el.l.

Alt i alt en under middels leseropplevelse for mitt vedkommende. Men så må jeg rett og slett også bare innse at jeg ble lei av Erich von Däniken og konspirasjonsteorier inspirert av Bibelen på slutten av 1970-tallet (muligens bitte litt inn på 1980-tallet) og at science fiction aldri egentlig har fascinert meg. Når jeg synes det blir "for mye Erich von Däniken", så er jeg helt innforstått med at Däniken ikke har skrevet nøyaktig samme historie som forfatteren her har skrevet. Det jeg derimot mener er at det hele fremstår som lite originalt og som noe man, dersom man har lest Däniken og lignende litteratur tidligere, får en følelse av å ha lest før. Det er noe av den samme følelsen man får av å lese om "den hellige gral" etter at temaet for lengst er oppbrukt av Dan Brown og andre tilsvarende forfattere.

Det handler imidlertid ikke bare om dette. Mange av personene i boka fremstår for meg som lite troverdige og nokså stereotype. Særlig tydelig synes jeg dette kommer dette frem i beskrivelsen av forholdet mellom Kjetil og Unni. Jeg tror rett og slett ikke på relasjonen. Dessuten opplevde jeg at dialogene ofte hadde noe kunstig over seg, og her og der kunne forfatteren med fordel hatt en strammere regi over stoffet.

Men for alle dere som elsker bøker som dette, og som også synes at bøker om konspirasjonsteorier og alternativ virkelighetsforståelse er spennende lesning - ja, da får man det man vil ha her! Forfatteren presenterer nemlig et helt vell av teorier som jeg vagt husker fra min Däniken-periode i ungdommen. Selv om dette ikke helt var min greie, ser jeg at boka er spennende - rent objektivt sett (og da har jeg sett bort fra mine egne preferanser på dette området).


Utgitt: 2013
Forlag: Publica
Antall sider: 386
Takk til forfatteren og forlaget for leseeksemplaret av boka! (Boka er lest etter forespørsel fra forfatteren.)


Åge Grønning

mandag 9. desember 2013

Jonas Gardell: "Tørk aldri tårer uten hansker - 2. Sykdommen"

Sterk lesning!

Jeg har tidligere omtalt den første boka i Jonas Gardells triologi - "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten". Den andre boka i serien - "Sykdommen" - kom på norsk i november, mens den tredje - "Døden" - først kommer i februar 2014.

I denne triologien forteller Jonas Gardell historien om sine venner, som døde under AIDS-epidemien i Stockholm på 1970- og 1980-tallet. I en kronikk med tittelen "Vi skal aldri mer slutte å finnes", som sto på trykk i Aftenposten fredag 6. desember, uttrykker han det slik:

"Derfor betyr det noe at vi nå, 30 år senere, har brutt stillheten, at vi endelig forteller historien vår. Vi skal aldri vende tilbake. Vi skal aldri mer slutte å finnes. Vi skal aldri mer skamme oss.

Målet mitt med Tørk aldri tårer uten hansker er oppreisning. At Eriks mor skal ringe vennen min nå, 30 år senere, og si:

«Sønnen min var en fin gutt, og nå vil jeg fortelle hvor han er gravlagt, så du kan dra dit og endelig legge en rose på min elskede sønns grav!» "


Det siste er med henvisning til hvordan enkelte forholdt seg til egne barn, som døde av en sykdom som ble oppfattet som skammelig - homsepesten, som den i perioder ble omtalt som. Begravelser fant sted i stillhet uten at man fortalte det til andre, og etterpå forsøkte man å glemme at man noen gang hadde hatt en sønn. For det var først og fremst homofile menn som pådro seg denne sykdommen ... I alle fall i begynnelsen. 

I bok nr. 1 traff  vi Rasmus og Benjamin, to unge menn som etter hvert (i bok nr. 2) innleder et homofilt samliv. Benjamin orker ikke å fortelle sine foreldre eller medlemmene av sekten han tilhører - Jehovas Vitner - at han er homofil. Han prøver, men han får det bare ikke til. Han ønsker å bli elsket for den han er, men slites i stykker av samvittighetskvaler og frykten for evig fortapelse. Etter at han flytter sammen med Rasmus, blir han dessuten hjelpeløst vitne til Rasmus´ utsvevende liv med mange seksualpartnere. Det var ikke slik han så for seg at det skulle bli, men samtidig elsker han Rasmus så høyt at han ikke klarer å sette foten ned. 

Rasmus, Benjamin og miljøet rundt dem følger utviklingen av hysteriet rundt den gryende AIDS-epidemien. I media skilles det mellom skyldige og uskyldig smittede, og i den sammenhengen anses de homofile som sprederne av AIDS´en, morderne. 

"De homoseksuelle som ble smittet, var altså ikke ofre. 

De var mordere. 

Man duller og degger ikke med mordere, man beskytter seg mot dem. Det har man all rett til." (side 90)

"Jonas Berglund, viruslege og assisterende overlege ved Lunds lasarett, mente at man burde teste hele befolkningen og registrere smittebærere, og han gikk så langt at han på ramme alvor foreslo at de smittede skulle merkes med tatovering, slik at de ikke kunne skjule sin vanære. Litt som da jødene i Hitler-Tyskland ble tvunget til å bære davidstjernen på brystet for å skille seg ut fra resten av befolkningen ... " (side 91)

Til slutt må Benjamin velge. Han kan ikke stå med en fot innenfor sekten og en utenfor. "Man kan ikke både tilhøre verden og si at man ikke er en del av den. Det går ikke. Han vet det så altfor godt. Man må velge." (side 191) Og Benjamin vet hva som kommer til å skje når han står frem. Da må sekten støte ham ut og foreldrene og søsteren må behandle ham som om han var død. De kan ikke ha noe med ham å gjøre. Sånn er det med den saken. 

Litt bedre går det heldigvis med Rasmus når han forteller at han er homofil, skjønt foreldrene reagerer med hele følelsesspekteret. Sinne, fornektelse, sorg - og til slutt en slags aksept og forsoning. Selv om homofili et stykke på vei var i ferd med å bli akseptert i samfunnet, satt holdningene igjen - det at det dreide seg om et avvik, en form for perversitet. Man trodde til og med at homofili ble skapt gjennom at man ble forført av eldre menn, og at dette kunne kureres dersom man bare ville det selv. Mens både Benjamin og Rasmus egentlig har visst hvordan det var fatt fra de var ganske små ... 

Mens Benjamin og Rasmus forsøker å finne ut av forholdet med hverandre, blir flere av vennene syke. Og til slutt også Rasmus ... 

Det har vært veldig spesielt å lese disse to første bøkene i triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". For det første husker jeg så altfor godt de holdningene som homofile ble møtt med selv på 1980-tallet, hvor mange ikke turte å stå frem eller komme ut av skapet grunnet frykt for reaksjonene de regnet med å møte. For det andre husker jeg AIDS-epidemien veldig godt, og også frykten som spredte seg blant heterofile. Smittet kyss? Hva med klemmer og håndtrykk? Osv. Dessuten hadde jeg en gang sekten Jehovas vitner på nært hold og kjenner derfor til utstøtelsesritualene som gjelder for medlemmer som ikke er ønsket velkommen lenger, og hvordan foreldre blir tvunget til å ta fullstendig avstand fra frafalne barn (forutsatt at barna har vært døpt). Dette er sterk lesning, og noen ganger kom tårene.  

Jeg er full av beundring for Jonas Gardells prosjekt, der han ønsker å få frem i lyset det som skjedde med mange homofile menn på den tiden da AIDS-epidemien raste som verst. Den historien som svært få har fortalt og gitt oss andre innblikk i. Boka er godt skrevet, og det på en måte som gjør at man ikke under noen omstendighet sitter uberørt tilbake. Jeg leste boka fra perm til perm uten å klare å legge den fra meg. 

TV-serien som er basert på Jonas Gardells triologi begynte på NRK forrige mandag, og episode nr. 2 kommer i kveld. 

Utgitt: 2012
Originaltittel: Torka aldrig tårar utan handskar. 2. Sjukdomen
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: John Erik Frydenlund
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Antall sider: 284
Takk til forlaget for leseeksemplar!


Jonas Gardell (Foto: Scanpix)
Andre som har skrevet om boka:
- Elikken - 28. desember 2013 

Jan Garbarek: Molde Canticle (1991)





søndag 8. desember 2013

Tord Gustavsen ensemble: "Still there" & "suite" (to be zen!)

Helga Flatland: "Det finnes ingen helhet"

Om sorg og forsoning

Helga Flatland (f. 1984) og utviklingen av hennes forfatterskap er noe av det mest spennende som har skjedd innenfor norsk litteratur i de senere år! Hun debuterte i 2010 med "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." - bare 24 år gammel! 

Med stor menneskelig innsikt skildrer hun ei lita bygd som mister ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian. Disse tre guttene som av ulike grunner valgte å verve seg som soldater som skulle kjempe i Afghanistan, men som aldri kom hjem igjen ... Mens vi i bok nr. 1 fikk vite hva som gjorde at guttene valgte å dra, fikk vi i bok nr. 2 - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - høre mer om hva som skjedde med dem som ble igjen, som skulle leve videre med sorgen. I bok 3 - "Det finnes ingen helhet" - har det gått noen år, og spørsmålet er om de som mistet sine sønner klarer å leve videre med dette og komme i gang med livene sine ... 

Vi introduseres for en rekke av personer i disse tre bøkene, og ikke bare veksler det mellom ulike jeg-personer, men vi beveger oss også mellom målformene bokmål og nynorsk, frem og tilbake i tid og mellom ulike perspektiver på det som har skjedd og fremdeles skjer. Rent bortsett fra at jeg i sin tid leste bok nr. 2 før bok nr. 1 og kanskje nettopp av den grunn slet litt med å holde tunga rett i munnen, vil jeg si at det aldri er vanskelig å følge tråden i historiene. 

"Det finnes ingen helhet" er først og fremst sentrert rundt foreldrene til Tarjei og deres lille familie, som nesten ble revet i stykker av det som skjedde. Tarjeis søster Julie - odelsjenta - har omsider overtatt gården etter at det nesten holdt på å gå fullstendig galt for faren Hallvard, som en periode havnet på psykiatrisk etter et nervesammenbrudd. Julie får skikk på gården og har til og med fått kjæresten Mats til å flytte sammen med henne, etter at forholdet fikk en temmelig turbulent start. Dermed får Solveig, barnebarnet til Karin og Hallvard, vokse opp i en familie som holder sammen. 

Vi kommer også tett inn på Bjørn, den fjerde gutten som reiste til Afghanistan sammen med de andre guttene, men som hadde flaks og var syk den dagen de andre kjørte ut og ble sprengt i stykker av en mine. Bjørn som skulle ha vært sammen med dem, og som nærmest er usynlig når han kommer hjem. Hva med ham? Hva gjør det med ham når bildene av de tre guttene, som for lengst har fått heltestatus, stadig blir trukket frem i avisene? Burde han ha dødd sammen med dem? Ville dét ha gitt mer mening? 

Og sist men ikke minst kommer vi tett inn på Ragnhild, bygdas lege, som på mange måter utgjør navet i bygda, men som egentlig blir stående sørgelig alene når det kommer til stykket. Hun har aldri giftet seg, men deler bo med pusekatten Pus. Hun og Tarjeis mor Karin har på sett og vis vært venninner i mange år, innflyttere som de begge alltid vil være - helt til Karin reiser på seminar i Bergen, og etter hvert gradvis forsvinner for henne. Hva er det som egentlig skjer? Og hvem trenger egentlig hvem mest, når det kommer til stykket? 

Igjen imponerer Helga Flatland meg med sin dype menneskelige innsikt. Jeg elsker måten hun formidler sine historier på uten å bli for overtydelig. Vi får rett og slett ikke alle svarene. Dette utfordrer oss som lesere til å tenke selv. Historiene som fortelles er så såre og vonde, samtidig som det heldigvis er noen lyspunkter i sikte. I alle fall er det i all hovedsak den følelsen som sitter igjen etter at hver av hovedpersonene i boka har sagt sitt. 

Den som tror at de relativt tynne flisens av noen bøker som inngår i denne trilogien, er lettleste, tar fullstendig feil. Teksten er krevende, og det nytter ikke å feie gjennom sidene dersom man skal få noe mer ut av bøkene enn kun den ytre historien. Her står det nemlig så mye mellom linjene som man må ta inn, fordøye og kjenne på, og det krever at man roer ned lesetempoet. Samtlige av bøkene fremstår språklig godt gjennomarbeidet, floskler glimrer med sitt fravær og jeg tenker rett og slett at dette er stor litteratur! Og hvem vet - kanskje kommer det en bok til? Uansett gleder jeg meg til å følge Helga Flatlands forfatterskap i årene som kommer! 

Utgitt: 2013 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 220
Takk til forlaget for leseeksemplar!


Helga Flatland (Foto: Niklas Lello)

Andre som har skrevet om boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger 16.09.2013 - Hun kan bli en av våre mest sentrale samtidsforfattere
- VG v/Mari Nymoen Nilsen 09.09.2013 - Ingen hverdag mer
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stavra Sandve 11.09.2013 - Alle gode ting er tre
- Klassekampen 07.09.2013 - Ferden mot forsoning

Arild Andersen: "Gardsjenta"

Populære innlegg