I "Ikke si det til noen!" skriver Randi Crott (f. 1951) om moren Lillian og faren Helmut - han tysk Wehrmacht-soldat i Harstad under krigen. Det har blitt en helt spesiell bok om en kjærlighet så sterk at den faktisk overvant alt. Kanskje likevel ikke veldig ulik historiene som fortelles i Helle Aarnes´bok "Tyskerjentene", hvor essensen er at den eneste forbrytelsen disse jentene begikk var å forelske seg i feil menn - fiendens menn. Lillians tyske soldat var imidlertid halvt jøde, og livredd for at dette skulle bli oppdaget. Som "Mischling" eller jødisk bastard risikerte han å bli henrettet.
Faren Helmut døde for få år siden, mens moren Lillian lever i beste velgående. Det er ved hjelp av hennes fortellinger og mengder med korrespondanse at datteren Randi har klart å skrive denne boka. En bedre oppreisning for moren kan neppe tenkes! Særlig fordi boka, som først ble utgitt i Tyskland, nå foreligger på norsk! I Tyskland har boka vakt stor oppsikt, og mange av dagens tyskere har ikke en gang vært klar over at Norge var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig.
Lillian Berthung var bare 19 år påsken 1942 da faren hennes inviterte en tysk soldat og hans kamerat hjem til familien som befant seg på hytta. Hun la straks merke til den ene av dem - Helmut - fordi han hadde så vakre, brune øyne. Helmut la også merke til Lillian, for dagen etter ønsket han å invitere henne med på skitur. Lillian var høyst klar over at jenter som ønsket å bevare sin ære ikke oppsøkte kontakt med tyske soldater, og ønsket derfor ikke å takke ja til invitasjonen. Dersom det ikke hadde vært for press fra faren, som mente at også tyske soldater var mennesker, ville det neppe ha blitt noe av skituren heller. Faren kunne imidlertid ikke ane hvilke konsekvenser dette skulle få for datteren hans. Toleransen hans strakk nemlig ikke lenger enn til det rent vennskapelige, for i likhet med de aller fleste norske fedre på den tiden var noe av det siste de ønsket at døtrene deres skulle innlede kjærlighetsforhold med tyske soldater.
 |
| Lillian og Helmut |
På tomannshånd var Lillian og Helmut to unge mennesker med sine respektive drømmer, på tross av omstendighetene som omga dem. Det tok derfor ikke lang tid før det oppsto følelser mellom dem. Dette skremte Lillian, og hun ønsket ikke å gå videre med forholdet. Da Helmut skjønte at Lillian ønsket å bryte forbindelsen med ham, fortalte han henne at han var halvt jøde og at hun for all del ikke måtte fortelle dette til noen. Dette snudde Lillians innstilling til mannen hun allerede elsket, for plutselig var også han et offer for omstendighetene. Helmut hadde aldri ønsket å bli soldat, og han skjulte det forhold at han både var jurist og hadde en doktorgrad, av frykt for å avansere karrieremessig. Dette kunne nemlig føre til at papirene hans ble gransket, og at det ble avslørt at mange skjemaer som kunne avsløre hans herkomst, ble avslørt.
I mellomtiden gikk krigen sin gang i Norge, og vi får høre om mineleggingen av norske-kysten, om tyskernes planer om å legge jernbanelinjen helt opp til Narvik for å sikre malmforekomsten fra Kiruna, om den brente jords taktikk, om husransakelser og henrettelser. Vi kommer dessuten tett på Helmuts familiehistorie med en far som var gift med en jødinne, og om konsentrasjonsleire og utryddelse av jøder. For ikke å glemme årene forut for krigen, der jødene i Tyskland gradvis ble fratatt alle sine rettigheter og ble mer og mer marginalisert i det tyske samfunnet. Og helt til slutt, da krigen nærmet seg en ende, om frykten blant kvinnene som hadde hatt noe med tyske menn å gjøre ... Ikke bare gjennom kjærlighetsforhold, men også gjennom å ha jobbet for tyskerne. Lillian hadde gjort begge deler - sistnevnte ikke særlig frivillig.
Lillian kom seg unna pøbelen som skamklipte tyskerjentene fordi hun reiste til Odda, der ingen visste noe om hennes fortid. Skrekkslagen ble hun vitne til at det samme skjedde i Odda, Harstad og alle andre steder i Norge. Man samlet sammen tyskerjentene og klipte av dem alt håret - mens de ble stilt ut til spott og spe for alle. Ingen grep inn og reddet dem.
Vi får høre om Lillians møysommelige kamp for å komme seg til Tyskland, for å bli gjenforent med sin elskede Helmut - uten noen gang å tvile på deres kjærlighet. I mellomtiden hadde hun ofret alt for ham. Forholdet til faren var så godt som ødelagt, familie og venner brøt med henne - og til slutt var det ikke lenger noen fremtid for henne - verken i Harstad eller i Norge for den sakens skyld. Hun hadde ingenting å tape på å reise fra alt.
Det er en sterk historie vi får høre om i "Ikke si det til noen!" Å få høre enda en personlig beretning om Norges behandling av tyskerjentene, gjør noe med vår felles forståelse av krigen og alt som skjedde med disse jentene i krigens siste dager. Hvorfor har så få forsket på dette temaet? Svaret finnes antakelig i Aftenpostenartikkelen fra 19.08.2013 - "Får ikke innsyn i tyskerjentenes historie" - hvor det fremgår at et arkiv etter Adolf Hals, fullmektig ved Hovedøyas interneringsleir (der jentene ble samlet etter krigen - både for å beskytte dem mot mobben og for å straffe dem), er i privat eie - noe som fører til at denne skammelige delen av norsk historie faktisk mørkelegges og hindres i å se dagens lys. Kvinnene ble behandlet som om de i tillegg til å elske feil menn, også var storspioner og en fare for rikets sikkerhet. Et lite knippe var kanskje det, mens det store flertallets eneste "forbrytelse" var å elske ... I en del lokalsamfunn - særlig nordpå - var antall tyske soldater i flertall i forhold til lokalbefolkningen. De levde tett på hverandre over flere år. At det av og til oppsto kjærlighet mellom kvinne og mann var rett og slett ikke mer enn man kunne forvente.
Jeg anbefaler "Ikke si det til noen!" varmt, fordi den inneholder en spesiell historie om kjærlighet og fordi den også er godt skrevet! Jeg kommer til å fortsette å lese bøker som dette - uansett om den ene historien ligner den andre! Det er nemlig viktig at slike historier blir fortalt - og lest!
Utgitt: 2012
Originaltittel: Erzähl es niemandem! Die Liebesgeschichte meiner Eltern
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Spartacus
Oversatt:Espen Ingebrigtsen
Antall sider: 257
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!
 |
| Randi Crott |
Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Kaja Korsvold - 23.08.2013 - Hun ble spyttet etter for kjærligheten
- Dagbladet v/Asbjørn Svarstad -17.06.2012 - Kjærligheten vant over krigen
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen - 28.08.2013 - Krigen: en annen historie
- Stavanger Aftenblad v/Ole Kallelid - 27.10.2013 - Sterk beretning
- Solgunn sitt - 27.11.2013
Det har blitt snakket og skrevet litt om tyskerjentene (eller tyskertøsene som farmor kaller dem). Heldigvis for det, for dette er en del av vår nære historie, som er spennende å vite noe om. Tusen takk for flott omtale, denne boken SKAL jeg lese :)
SvarSlettGled deg, Tine! Dersom du interesserer deg for temaet, burde du også lese "Tyskerjentene" - boka jeg nevner innledningsvis i omtalen min.
SlettJeg er veldig glad for at du har skrevet om denne boken. Selv fant jeg det litt vanskelig, den skuffet meg på et vis. Likevel, jeg synes boken har noe viktig å formidle. Men kanskje opplevde jeg den som litt rotete fortalt?
SvarSlettJeg skulle også ønske at den hadde "en ny" historie å komme med.
Men som alltid med slike bøker syntes jeg den var interessant.
Du har også skrevet en god anmeldelse synes jeg.
;-) Forfatteren hopper litt hit og dit, ja - men selv opplevde jeg ikke det som spesielt problematisk.
SlettHvis det er noe jeg skulle ha trukket frem som negativt ved boka, så er det kanskje at den i for stor grad skjønnmaler historien og romantiserer den. Hvor er tvilen? Hvor blir det av de store oppgjørene med folk? Samtidig tenker jeg at denne boka på en måte føyer seg inn i mange av de bøkene som har kommet i kjølevannet etter andre verdenskrig. Vi er "ferdig" med krigshandlingene for det kan vi "alt" om. Nå er det personlige budskap som formidles fra krigen, og årene har gjort noe med hukommelsen. Man husker det man ønsker å huske - det andre er glemt. Og slik må man nok lese denne litteraturen.
En hel krigsgenerasjon er i ferd med å dø ut, og det haster med å få skrevet ned historiene før de forsvinner sammen med de som dør. "Ikke si det til noen!" er lite original, rent bortsett fra at Helmut her var jøde, men boka er meget godt skrevet - i motsetning til mange andre bøker om emnet. Derfor tenker jeg at den har sin berettigelse i mengden av bøker som kommer - selv om forfatteren og hovedpersonen i boka godt kunne bydd mer på seg selv og gjort teksten enda mer dyptpløyende og (kanskje) ærlig?
Jeg tror det siste avsnittet ditt i svaret over her, egentlig sammenfatter min opplevelse av boka. Boken fikk så mange godord før den i det hele tatt var å finne i butikkhyllene, jeg trodde derfor at det skulle ha "noe nytt" å komme med.
SlettJeg har kanskje vært i en stim av slike bøker i høst, har bla. lest to bøker om jøder som overlevde fordi de var "Schindler-jøder". Disse bøkene har egentlig ingen annen historie å fortelle (opplever jeg) enn at de var "Schindler-jøder". Historien blir liksom så "utvannet" om du skjønner?
Det er litt den samme "feelingen" jeg fikk med denne boken.
- Jeg mener med dette på ingen måte å trivialisere eller bagatellisere de forferdelige hendelsene disse folkene har vært utsatt for. Bare for å ha sagt det.
Har du en lignende bok du vil anbefale meg å lese?
Enig med deg i at det kan bli lite nytt!
SlettHvis du ønsker å lese en annen bok om temaet, så er kanskje "Tyskerjentene" av Helle Aarnes, som jeg nevner innledningsvis, den jeg ville ha anbefalt varmest. Men den har du kanskje allerede lest?
En del av Holocaust-litteraturen er - som du sier - så utvannet at det ikke blir spesielt spennende. Litt synd at det ikke er ordentlige forfattere som skriver historiene, for så lenge det hele er godt skrevet, synes jeg det er bryet verdt å lese.