Nicolai Houm: "De håpefulle"

Familietragedie i fem akter

Nicolai Houm (f. 1974) debuterte som forfatter i 2004, og har etter dette utgitt en novellesamling og en barnebok. For meg var han helt ukjent inntil han i høst utkom med romanen "De håpefulle". Ja, dersom det ikke hadde vært for profileringen av boka på Eldorado - Oslos nye, fantastiske bokhandel, Nordens største! - og en samtale med en meget kompetent medarbeider i bokhandelen en dag før jul, er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde blitt så oppmerksom på boka at jeg hadde kjøpt den der og da - i alle fall ikke før et langt stykke ut på nyåret. Dette var nemlig boka med stor B! En bok man bare måtte få med seg! 

"De håpefulle" handler om familien Lindberg; far Arne, mor Elise og deres tre håpefulle barn: Thea, Joachim og Christoffer. Alle med de beste forutsetninger for å klare seg riktig godt her i livet, men som livet tar innersvingen på etter hvert, slik at de alle roter det til for seg og går til de grader på trynet. Hva skjedde egentlig med de fem medlemmene av familien Lindberg?

Fra Eldorado, Nordens største bokhandel (i Oslo)

Arne har et anstrengt forhold til sin far, og velger ham og familiebedriften det egentlig var meningen han skulle overta, bort, til fordel for en egen, selvstendig karriere. Først da faren dør er han i stand til å legge sitt vonde far-sønn-forhold bak seg, og går inn for å utvikle farsbedriften med liv og lyst, som om dette besto i å utslette alt som ligner av spor etter faren.  

"Siden sekstenårsalderen hadde Arne Lindberg bestrebet seg på å anlegge sin egen livsvei så langt fra farens som mulig. Den viktigste delen av denne bestrebelsen var å unngå å bli sugd opp i familiebedriften Lindberg & Søn. Å ikke bli en ny Søn. Han hadde i sin tid avslått farens tilbud om å finansiere studiene hans ved Norges Handelshøyskole, og jobbet heller i et avskrivingsbyrå på kveldstid de årene han fordypet seg i emnene finansregnskap, varehandel, og senere, da høyskolen flyttet fra Bergens sentrum til Breiviken, administrasjon og ledelse. Arnes mor sørget for å kalle ham hjem til hovedstaden i forbindelse med høytider og fødselsdager, og gjorde sitt beste for å være limet i familien, i den grad det å innta en nevrotisk offerrolle og demonstrere misnøye ved enten å ligge til sengs hele dagen, eller å hengi seg til gråtekvalte handleturer hvor hun kastet sjekker rundt seg som brukte papirlommetørklær, kan kalles å lime." (side 184)

Vi får etter hvert innblikk i hvordan Arne møtte Elise, kvinnen han ønsket som mor til sine barn. Og Elise - har hun noen gang elsket sin mann, eller handlet det kun om trygghet og om å minimere fallhøyden dersom noe i livet skulle gå galt? I alle fall gir de sine barn en oppvekst som mest kan karrakteriseres som en overklasseoppvekst, der de føler seg berettiget til det aller beste av hva livet har å by på. Elise, en gang så vakker og ung og deilig, opplever at livet skrumper mer og mer inn med årene, mens hun erfarer at hun ikke egentlig har noe eget liv, men kun lever gjennom barna. For når man tar bort barna, er det i grunnen sørgelig lite igjen. Er det deres skyld, eller hennes egen? Når fikk egentlig barna ansvar for å gjøre sine foreldres liv leveverdig? Elise drar heldigvis ikke det hele så langt som alle "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødre" tenderer til å gjøre ... 

Etter hvert som barna vokser til, kjenner vi på følelsen av at det eneste som i grunnen binder dem sammen, er minnene om deres oppvekst, og forholdet til moren, som rett og slett er besværlig. Som når den godt voksne Joachim sitter sammen med søsteren Thea og røyker opp hennes mentolsigaretter i en bil, og frykten for at moren skal ta dem på fersken dukker opp:

"Hvis mor stikker hodet inn for å se hvordan ..."
"Mor kommer ikke til å stikke hodet inn i en campingbil fra 1977", sa Joachim.
"Hun er ikke så snobbete."
"Jo, hun er akkurat så snobbete."
"Når ble hun egentlig det?"
"Da hun slapp opp for andre ting å bry seg om." (side 376)

Thea satser på en karriere innenfor balletten, og dette går svært, svært bra - på tross av hennes fatalistiske innstilling til det meste - inntil hun skjønner at man ikke får hovedroller uten å måtte ligge med korreografen, en ekkel sådan på toppen av det hele ... Joachim - tidligere surfer - går på forfatterstudiet i Bø, men tross alle ambisjoner om å slå igjennom som forfatter, går det ikke riktig slik han hadde tenkt. Inntil at bokstavelig talt snubler over et lik for å oppnå den suksessen han synes han fortjener ... Og Christian som utdanner seg til prest, og som velger å reise til Afghanistan som feltprest, møter også seg selv i døra til slutt, etter at en dårlig vurdering har kostet et par mennesker livet ... 

Selv om jeg for det meste opplevde boka som fantastisk god, hadde den noen partier som ble vel langtekkelige, og som med fordel kunne ha vært strammet opp. Nesten 700 sider er og blir vel mye, uansett hvordan man snur og vender på det! Like fullt - det er lenge siden jeg har lest en så spenstig og turnover-aktig bok som dette (og som atpå til er norsk), hvor latteren satt rimelig løst, inntil den tidvis satte seg fast i halsen. Likheten med Jonathan Franzens romaner - særlig "Korrigeringer", men også "Friheten" - er slående. 

Her er det mange partier av stor sitatmessig verdi, og jeg har særlig lyst til å trekke frem to - den første om Joachims refleksjoner rundt det å være forfatter, og den andre om Joachims refleksjoner rundt det å være surfer. 

"Det de aldri forteller deg på et forfatterstudium, er at man må være nokså dum for å kunne skrive skjønnlitteratur. De fleste vellykkete forfattere besitter nemlig, i tillegg til nyttige egenskaper som språklig teft og sans for drama, en god porsjon dumhet, og de som ikke er så heldige å være født med denne dumheten, finner strategier for å simulere den, altså gjøre seg dummere enn de er. Disse strategiene kan for eksempel være kun å skrive mellom fire og syv om morgenen, når den kritiske sansen er lammet og hjernen fremdeles opererer etter drømmenes logikk, eller å sette seg nær sagt uoppnåelige kvantitative mål, slik at skrivehastigheten gjør det umulig å ha et virkelig bevisst forhold til det man gjør. For ikke bare er lysende prosa oftest et resultat av uhemmet hamring på tastaturet; den korteste tenkelige vei mellom underbevisstheten og arket; en strøm av ord som virker på leseren med en umiddelbarhet som kan sammenliknes med tankeoverføring, men det motsatte er som regel lite produktivt. Ta Joachim Lindberg, og hvordan desperasjonen hans meldte seg mot slutten av forfatterstudiets to måneder lange romankurs, med kun ti dager igjen til å bevise for seg selv, gjesteforeleseren og medstudentene at han var det fødte prosaist, hvis mangel på suksess i en alder av tjueseks år kunne forklares med tilfeldigheter. Ta hans såkalte skrivesperre, det blanke arkets tyranni, som tross alle gode tiltak og en innsatsvilje som var ulik ham, så ut til å vare hele det forbannede semesteret. For hva er skrivesperre? Skrivesperre er når dumheten svikter. Skrivesperre er når man ikke klarer å innbille seg at det er lekende lett å skrive. Når idiotgardinen rulles opp og man ikke lenger kan overse de tusentalls åpninger ethvert nytt ord produseres. Når man skjønner at hver periode er utbyttbar, at hvert avsnitt like gjerne kunne ha vært et annet, at hver eneste passasje, teoretisk sett, kunne ha vært løst på en annen, og antakelig mer leseverdig måte ..." (side 147)

"For surfere er strømmer mest et irritasjonsmoment. I sitt banebrytende verk Flow: The Psychology of Optimal Experience lanserer den ungarske psykologiprofessoren Mihaly Csikszentmihalyi en teori om at en optimal psykologisk tilstand oppstår idet man står overfor en utfordring som er perfekt tilpasset de evnene man har. Når man beveger seg hårfint på hitsiden av grensen mot det umulige og oppnår ønsket resultat, mener Csikszentmihalyi å påvise en erfaring som overgår vanlig mestringsfølelse i intensitet. Denne tilstanden, som han beskriver som flow, er betegnende for surfeopplevelsen. Ifølge Csikszentmihalyis ressonnement kan tilstanden ikke oppnås hvis bølgene er større enn det surferen takler. Misoppfatninger om de fysiske kreftene som virker i en bølge, bidrar også til inntrykket av at surfing er spesielt risikofylt. Ja, det å bli tatt av en stor bøkge er som å ligge i fosterstilling i en instrustrioppvaskmaskin, men om man skulle besjele bølgen og formulere dens ytterste ønske, måtte det være å få alle fremmedlegemer ut av vannet og opp på stranden - inkludert surfere. Så lenge en ikke overvurderer egne evner, undervurderer havet eller er så uheldig å bli spist av hai eller miste brettet i et kritisk øyeblikk, er surfing en trygg aktivitet." (side 426)

I første rekke er det Joachim som vekker størst interesse hos meg som leser. Han er på mange måter et symptom på noe av det som bekymrer meg og min genereasjon aller mest; den manglende sulten hos den oppvoksende generasjon til å jobbe hardt for å stå på egne bein og nå sine egne mål ut fra det man har evner til. I stedet antar man at suksess er noe man er berettighet til, og som helst ikke skal koste noe, i alle fall ikke for en selv. Dersom noen andre oppnår suksess, leter man etter det som er galt, hele tiden for å forsvare sin egen opplevde fortreffelighet - og om nødvendig tar man det man føler man har krav på. Kort vei til lykken, kort vei til suksess - ikke årevis med slit, men "Nuh"! Vi lever i grådighetens tidsalder, og det er akkurat dette jeg føler at romanen handler om. Eller man kan oppfatte romanen på en annen måte, nemlig som at en oppvekst på solsiden ikke gir noen garanti for et "lykkelig liv" for barna. Kanskje ville en mer alminnelig oppvekst gitt barna mer "alminnelige drømmer" og mindre fallhøyde i forhold til hva man mener er et suksessfullt liv? Jo flere valg Lindberg-barna og deres samtidige opplevde å få, desto mer begrenset var paradoksalt nok valgmulighetene ... 

Så når man lurer på hva som går galt i familien Lindberg, så handler det kanskje  om foreldre som på et vis har gitt barna alt, og hvor i alle fall moren forventer at barna skal oppfylle hennes drømmer fordi de skylder henne "alt"? Men som erfarer at alt de har fått til er å oppdra noen kravstore barn som går fra dekket bord, og som tror at veien til eget dekket bord er kortere enn først antatt? Sånn sett er kanskje Thea den av søsknene med størst integritet når alt kommer til alt, fordi hun våger å hoppe av morens drøm, og nekter å gå til sengs med den ekle korreografen, selv om dette kan koste henne ballettkarrieren? 

Portrettet av moren er det som etter Joachim-portrettet, ga mest for meg. Hun beskrives nokså tidstypisk for kvinner som var mødre på 1960-70-tallet - fortrinnsvis kvinner som ikke var ute i yrkeslivet, men som bygde hele sitt liv rundt barna, og som ikke fullt ut var bevisst på hvor de selv sluttet og hvor barna begynte - og omvendt. 

"De håpefulle" handler om så mye, mye mer, men dette må man nesten finne ut av selv når man leser romanen. Alt i alt en meget vellykket satirisk roman, synes jeg - og som med all satire ligger alvoret rett under. Derav følelsen av at latteren setter seg fast i halsen under lesningen. 

Jeg ser at forfatteren benytter ulike fortellergrep i romanen, men er ikke enig med enkelte kritikere i at når man ikke kan genreplassere romanen, så er den "ingen av delene" og at dette er et problem. I den senere tid har det kommet mange romaner som er grensesprengende i forhold til genre-plassering, og jeg synes dette mer beriker enn noe annet. Det eneste jeg har å innvende av kritikk mot romanen er at den er for lang og med fordel kunne ha vært strammet inn litt her og der. Utlegningene om far Arnes reiser til Benin ble for eksempel et langt gjesp, og jeg skjønte ikke helt poenget med den helt siste avslutningen av romanen heller. Men ut over det: en fantastisk og herlig og meget leseverdig roman av det pageturneraktige slaget! Jeg anbefaler denne romanen varmt, og gleder meg til å følge Nicolai Houm videre i hans forfatterkarriere!

Utgitt: 2013
Forlag: Tiden 
Antall sider: 670

Nicolai Houm

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 21.10.2013 - Underholdende, men klisjéfylt om livet på solsiden - en episk fortelling som dessverre roter det til for seg selv. 
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 06.11.2013 - Det harde livet på solsiden 
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 21.07.2013 - Jeg har hatt senkede skuldre for en gangs skyld
- Bergens Tidende v/Gro Jørstad Nilsen - 27.10.2013 - Store forventninger - Nicolai Houm lar enkeltpersoner speile større samfunnsendringer 
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 15.11.2013 - Energisk tidsdokument
- Lierposten v/Stein Styve - 05.10.2013 - Forfatteren fra Øverskogen
- Bokmerker.org v/Linn Strømsborg - 17.10.2013 - Ambisiøs roman om familien Lindberg
- Tine´s blogg - 21.09.2013 - Høy humrefaktor!
- Meldingar til massene/Merete Røsvik Granlund - 31.10.2013 

"Meetings with Remarkable Men" (Regissør: Peter Brook)

Om østens mystikk på 1920-tallet

"Meetings with Remarkable Men" - eller "Encuentros con hombres notables" som mitt eksemplar av denne filmen heter - er en engelsk-språklig film fra 1979, som er basert på en bok ved samme navn skrevet av gresk-armeneren Georgij Ivanovitsj Gurdjieff (f. ca. 1872 d. 1949). I boka forteller han om sine år i Østen, og det er altså dette denne filmen handler om. Gurdjieffs liv som mystiker og guru er for øvrig så spennende at dette i seg selv kunne ha vært verdt en film til. 

(Dette er en spoiler!)

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Afghanistan i begynnelsen av 1920-årene. Vi blir vitne til at en stamme - Asholins - samles i en vakker dal under et spesielt fjell for å teste lyden av sin egen musikk-kunst. Dette gjør de hvert 20. år, og gamle og unge, kvinner og menn er til stede for å overvære det hele. Den som spiller den vakreste musikken som på et vis kommuniserer med de spesielle fjellene, vinner til slutt et lam.  Uten store fakter, og hvor man så vidt kan ane noe mimikk, kåres en vinner. Etterpå drar hver til sitt. 

En ung gutt spør faren sin hvem som har lært mennene å spille. "Deres far", svarer faren. Og etter dette "deres far igjen" - helt til han til slutt sier "av gud". Denne unge gutten vil gjerne studere vitenskap, men familien hans ønsker at han skal studere teologi. Hvorfor ikke studere begge deler, sier en gjest som er innom - for kropp og sjel hører jo sammen. 

På vei fra skolen får den unge gutten øye på en vakker ung jente som han umiddelbart blir betatt av. Han forærer henne en blomst, som hun tar imot før hun blygt rømmer av gårde. Senere møter han henne igjen, og da viser det seg at han ikke er alene om å kjempe om hennes gunst. De to guttene havner i et basketak og sloss for jenta de er betatt av - den ene er øyensynlig europeer, mens "vår gutt" er afghaner eller antakelig koptisk armener. Senere samme dag synger han i et kristent-koptisk kor. 

Guttene treffer hverandre igjen, og den europeiske gutten erklærer at det ikke er plass til dem begge. I mangel av våpen å duellere med, bestemmer de og resten av gjengen seg for å dra til et skytefelt. Der legger de to guttene seg ned i hver sin grop for å se hvem som overlever etter dagens skyteøvelse. Begge overlever med nød og neppe, og så oppstår det - mot alle odds - faktisk et vennskap mellom dem.

Vi blir vitne til en noe absurd situasjon der en ung gutt - en Yezides - holdes innesperret i en sirkel og ikke slipper ut, til tross for at det bare er å gå over streken. Igjen blir dette en oppvisning i kulturkræsj mellom vestlig og østlig tankegang. 

Så blir vi vitne til en forsamling som står rundt en død mann inne på en gårdsplass. Mannen ble begravd dagen før, og det forhold at han nå befinner seg der - over jorda - tas til inntekt for at han er besatt av onde krefter. Den eldste skjærer ut hjertet hans, og erklærer at nå kan han ikke lenger skade noen. 

I en scene overværer vi et møte mellom Gurdjieff selv og en mann på samme alder, en prest, som overrekker ham et brev fra hans far. Gurdjieff tar hånd om mannen, som ikke har noe husly for natten, og dermed begynner en samtale dem i mellom som handler om spenningsfeltet mellom vitenskapen og religionen. Gurdjieff forteller at han har sett mange undere og mirakler, men at det likevel er vitenskapen som trekker dte lengste strået. Han ønsker å finne svaret på hvorfor han er her på jorda. 

Mennene oppsøker en mann som selger gamle bøker, men har ikke råd til å kjøpe noen av dem før de har tjent seg opp litt penger. Utstyrt med bøkene og enda flere i reisefølget, drar de av gårde og ender opp i noen ruiner. Der finner de til alt hell noen virkelig gamle brev som handler om en munkeorden de har hørt opphørte å eksistere ca. 600 år e.Kr., men som antakelig eksisterer i beste velgående. To av dem drar i vei, men utsettes underveis for mange farer. Bl.a. unngår de så vidt å bli revet i stykker av noen gneldrende hunder som flekker tenner, og senere unngår de så vidt å bli skutt mens de sitter ombord i en båt og skal over et elveleie. 

De kommer etter hvert til en gammel skole hvor de møter en eldre prest. Han viser dem en pergamentrull med et kart over Egypt. Han forteller at han tidligere har hatt besøk av en russisk prins som ønsket å kjøpe dette kartet, men siden han ikke trengte pengene, nektet han å selge det. Mens presten er ute, bryter mennene opp kisten der kartet befinner seg, og så tegner de det av. Deretter setter de kursen mot Egypt. 

Vel fremme i Egypt treffer Gurdjieff den russiske prinsen, og han forteller ham at han føler seg som en sulten hund som jakter etter en savnet del av seg selv. Prinsen forteller på sin side om sitt liv, og om hvordan han etter å ha mistet sin kone i barsel, oppsøkte en dervish og deretter la ut på en reise til Afrika, for aldri mer å vende tilbake til Europa. 

Gurdjieff treffer en dervish Boga-Eddin-munk og spør hvilken øvelse han kan gjøre for å kjenne seg bedre. Munken sier at han umiddelbart skal slutte med alle øvelser og i stedet reise til et brorskap som holder til i sentral-Asia. Der vil han finne svaret. Målet med reisen er å se seg selv som man er - ikke slik man ønsker å være. Prinsen forteller ham at han selv har forsøkt å forstå alle miraklene han har sett, og at det eneste han har oppnådd er å forstå enda mindre. Dette har gjort ham tom. Prinsen velger deretter å la alt han har dø, for så å følge munken dit vedkommende råder ham til. 

Rett etter redder Gurdjieff en mann fra å bli slått ihjel. Etterpå forteller han at han skyldte alle penger og at han hele sitt liv har vært en tyv. På tross av dette bestemmer Gurdjieff seg for å hjelpe ham. Da han senere blir bedt med på en ekspedisjon for å finne et gammelt bibliotek, tar han mannen med seg. 

Ferden går gjennom ørkenen, og alt er såre vel  inntil følget blir overrasket av en sandstorm. Takket være høye stylter som menneskene kan stå på mens vinden og sanden blåser som verst under dem, overlever de alle, men dyrene deres omkommer. Dermed er de atter nesten helt fortapte ute i sandødet. Tyven dør, og Gurdjieff bestemmer seg for at han må forlate de andre. En annen mann ønsker å følge ham. 

Reisen går nå i retning av Boukhara, og der leter de på ny etter dervish Boga-Edin-munken. Vel fremme forteller Gurdjieff munken at han ikke har funnet noe som helst. Munken forteller at det er vanskelig for en mann å finne svarene, og anbefaler ham å dra til et sted hvor virkelig kunnskap finnes. Han ber ham oppsøke Sarmoung-brorskapet som holder til i Amche-Daria mot Kafiristan. Dette er en farlig reise, hvor han bokstavelig talt kommer til å risikere livet sitt. I rette øyeblikk vil han finne en guide. 

Mens Gurdjieff og vennen hans tigger penger til reisen, treffer de på fader Giovanni. Han var tidligere misjonær - inntil han ble medlem av et slags verdens brorskap. Etter dette fant han aldri noen grunn til å reise tilbake til Italia. Giovanni tror ikke at tro - faith - kan gis fra en mann til en annen. Tro er nemlig ikke et resultat av tenkning, men kommer fra direkte kunnskap. Kvaliteten på hva man forstår avhenger dessuten av kvaliteten på evnen til formidling. 

Gurdjieff får høre om brødrene Akhel og Seze, som drar fra det ene klosteret til det andre. 1- 2 ganger hvert år kommer de på besøk i herværende kloster, og det er alltid en stor begivenhet. Når Seze preker, er dette som sangen av fuglene i paradiset, mens når Akhel preker har dette stikk motsatt effekt. Alt som kan høres fra Seze kommer fra hans sinn, mens det som kan høres fra Akhel kommer fra hans væren. Derav forskjellen. Tenkning og viten er to høyst forskjellige ting. 

Mens vennen velger å bli, velger Gurdjieff å reise videre. Han får hodet dekket under reisen, slik at han ikke skal kunne avsløre ordenens tilholdssted - dit han altså ledes. Reisen går gjennom elveleier og fjellpass og til slutt er de fremme ved foten av et fjell. Her blir Gurdjieff forlatt mens resten av reisefølge snur. Han går på en vaklevoren hengebro over en dal, og i den andre enden blir han møtt av en mann. På den andre siden av fjellet åpenbarer det seg et slott. 

Inne på slottet får han høre at han nå har funnet sin plass. "Du kom som et lam, men ikke glem at du har en ulv i deg også", sier den eldre mannen med et fredfylt smil. Poenget er å få disse to til å leve sammen, og dette er ikke noe som skjer av seg selv. Mannen hevder videre at det ikke er nok å tenke på det, drømme om det eller vente på det. På et hvilket som helst tidspunkt kan ulven ta over for lammet. Dette betyr at han må lære hva det betyr å være ansvarlig - hvilket er en eksakt vitenskap og grunnen til at han er der. 

I første omgang lover mannen å overlate ham til noen han kan stole fullt og helt på, og deretter oppfordres han til å gå rundt og se på dans og annet som foregår rundt på slottet. Etterpå skal han fortelle hva han har fått ut av dette, og deretter vil læreren fortelle ham hva han så skal gjøre for å lære mer. 

Det viser seg at den russiske prinsen er på slottet og at det også er han som skal følge ham rundt. De går fra rom til rom og får se mengder med kvinner som holder i gang synkrone bevegelser - i begynnelsen isolert til enten armer eller bein - for til slutt å få se en dans som minner om den dervish-dansen som i dag utøves av sufier. 

Men hva er meningen med alt dette? Den russiske prinsen forteller ham at det handler om to kvaliteter av energi som beveger seg gjennom kroppen. Så lenge danserne kan balansere disse to energiene, har de en styrke som intet annet kan gi dem. 

Prinsen har kun tre år igjen å leve, og er blitt anbefalt å tilbringe sine siste år i Olman-klosteret på de nordiske sletter av Himalaya for å fullføre det han har drømt om hele livet. Mens de har dansende dervish-munker foran seg, forteller prinsen Gurdjieff at han her kan bli virkeligheten av sin væren - "become the reality of your being". Han anbefaler han å bli der inntil han har funnet en styrke som ikke kan ødelegges av noe. Deretter kan han gå tilbake til livet sitt og da vil styrkene vide ham sin plass. Igjen skilles deres veier, og her slutter også filmen. 

Denne filmen er noe av det mest spesielle jeg har sett på en god stund. Jeg følte meg nesten hensatt til noe midt i mellom "Ali Baba og de 40 røverne" og noe Paulo Coelho kunne ha skrevet - men bare nesten. Et fascinerende eventyr om hva som er viktig her i verden, og om hvordan vi like godt kan la være å forsøke å forstå all verdens mirakler ved hjelp av fornuften. Noe er for stort til å fattes med vår fornuft, og fordi vi har kommet for langt bort fra såkalt direkte kunnskap, er det ikke mulig å ta dette inn. Hele tiden får vi høre vakker musikk, og noen av dansescenene på slutten er fascinerende, og får meg til å angre at jeg ikke har gitt meg selv sjansen til å oppleve dervish-dans "live". Jeg kan absolutt anbefale denne filmen, selv om det må medgis at den er for de helt, helt spesielt interesserte. Filmen krever full konsentrasjon dersom det i det hele tatt skal være noen vits i å se den, og det er dessuten en fordel å se den sammen med noen slik at man kan diskutere det man ser underveis. 

Innspilt: 1979
Originaltittel: Meetings with Remarkable Men
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Språk: Engelsk
Skuespillere: Dragan Maksimovic (G. I. Gurdjieff), Terence Stamp (Prince Lubovedsky), Athol Fugard (professor Skridlov), Tom Fleming (Fader Giovanni( m.fl.)
Spilletid: 108 min


Her finner du linken til filmen, som i sin helhet er å finne på YouTube.

Agnes Ravatn: "Fugletribunalet"

Om skyld, skam og forsoning

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte allerede i 2007 med romanen "Veke 53", som hun mottok Natt&Dags Bergensprisen for. Etter dette har det kommet tre bøker til - fortrinnsvis innenfor genren essay ut fra hva jeg har forstått - inntil hun tidligere i år utkom med "Fugletribunalet" - hennes femte bok. 

Selv ble jeg oppmerksom på Agnes Ravatn først i forbindelse med bokbloggertreffet på Gyldendalhuset i høst, fordi boka lå på bokbordet med leseeksemplarer donert fra Samlaget. Og fordi "alle" snakket om denne boka som noe av det mest spennende som hadde skjedd innenfor norsk litteratur i år, tok jeg med meg et eksemplar og tenkte at jeg jo kunne gi den en sjanse. 

Mens jeg har ventet på å få tid til å prioritere boka, har jeg vært vitne til at samtlige bloggere som fikk med seg boka fra bokbloggertreffet, både har lest, omtalt/anmeldt og elsket den! Og sånn sett føyer jeg meg bare pent inn i rekken av Ravatn-fans, for dette er en av de bedre romanene som er utgitt i høst! Fortsetter hun slik, blir hun en av mine mange må-lese-forfattere hver gang det kommer en ny bok fra hennes hånd!

Allis Hagtorn, tidligere NRK-journalist, har flyktet hals over hode langt bort fra venner, familie og offentlig oppmerksomhet etter en skandale som har gjort henne så skamfull at hun ikke orker å se noen i øynene. Hun har søkt en huspost hos Sigurd Bagge, en mann som bor langt fra folk og som livnærer seg som gartner. Kona hans er bortreist, og han trenger hjelp i hus og hage. 

Akkurat hva Allis tenkte at hennes nye tilværelse skulle bestå i, har hun nok ikke hatt helt klart for seg. Men at mannen hun skulle stelle for viser seg å være en meget flott mann - akkurat dét var hun ikke forberedt på. Dessuten hadde hun tenkt at det å stelle i en hage ville være livgivende for henne - ikke det harde arbeidet det viser seg å være ... 

"Neste dag var endå verre, å setje ein fot framfor den andre var uuthaldeleg. Heile dagen unnlét eg å setje med ned fordi eg visste eg ikkje ville klare å kome meg opp att. Entusiasmen for hagearbeidet hadde vara éin dag. Det var alltid slik. Eg gjekk laus på ting med stor iver, og eg gjennomførte aldri noko. Alltid det same hemningslause engasjementet kvar gong, før eg gjekk lei kort tid etter. Eg eigde ikkje uthald, gjennomføringsvilje. Eg hadde håpa at det var nettopp dette som skulle endre seg, viljestyrken, sjølvdisiplinen. Men det var jo nettopp det, det ville krevje viljestyrke å opparbeide seg viljestyrke. Ein meir solid person, det var det eg måtte bli, få ein fastare karakter. Om ikkje no, så aldri. Her hadde eg alt det vesle eg trong, einsemd, opne dagar, få, føreseielege plikter, eg var fri for dei andres blikk, dei andres snakk, og en hadde ein hage heilt for meg sjølv." (side 14)

Etter hvert får vi vite hva som egentlig har skjedd og hvorfor Allis har flyktet fra livet sitt. Samtidig som vi spekulerer på hvor det egentlig blir av kona til Sigurd. Hvorfor er det ikke spor etter henne i huset? Hvilke hemmeligheter skjuler han egentlig for Allis? Allis som begynner å eksperimentere på kjøkkenet, som ønsker å vise at hun har mer å by på enn han kan ane, fordi hun blir mer og mer tiltrukket av denne mannen og ønsker å glede ham, vekke beundring. Mens Sigurd deler så lite av seg selv, og som etter hvert måltid trekker seg tilbake til arbeidsrommet sitt. Hva holder han egentlig på med? 

Og her må jeg rett og slett sitere Steinar Sivertsen, slik han skriver i sin bokanmeldelse i Stavanger Aftenblad 30.09.2013:

"Til å begynna med er begge to innstilt på å halda avstand til kvarandre. Men snart utviklar historia seg til å bli eit erotisk ladd kammerspel av det klassiske, mørke slaget. Allis blir fascinert av den tause, mystiske arbeidsgivaren som ber på løyndomar ho må kjempa for å få innblikk i. Alkoholen fløymer. Driftene pressar på. Uroa grip om seg. Dei illevarslande teikna blir mange. Tragedien trugar."

Slik bygger det seg opp en spenning mellom Allis og Sigurd, idet hemmelighet på hemmelighet avdekkes, og det - ikke overraskende - faktisk oppstår kjærlighet mellom de to. I mellomtiden er det først og fremst det mystiske, på grensen til psykisk thriller-aktige, som preger romanen - særlig gjennom symbolikken til fugletribunalet og henvisningene til norrøn mytologi. Førstnevnte hentet fra en drøm Sigurd forteller Allis om - sistnevnte noe Allis stadig trekker frem, som et slags varsel om det som skal skje? Den creepy stemningen eskalerer da Allis etter å ha satt ut musefeller, kun finner fugler i fellene. 

Så er spørsmålet om Allis og Sigurd tør å elske når det kommer til stykket? For å våge dette, må de også orke å risikere avvisning ... Og kanskje også makte å gi slipp på den altoverskyggende følelsen av skyld og skam som har forfulgt dem begge i altfor lang tid, mens ensomheten nesten har tæret dem i stykker ... 

Jeg opplevde at romanen vokste etter hvert som Allis og Sigurd nærmet hverandre og deres samspill ble mer og mer preget av dialog og mindre av avstand. Agnes Ravatn skriver fantastisk godt på et vakkert nynorsk, og jeg opplevde at hun hadde et godt grep om bokas karakterer. Begge to er skibbrudne mennesker, som ikke tror at de trenger noen og helst vil holde seg langt unna andres vurderende blikk og prat, men som til syvende og sist fremstår som de menneskene de tross alt er: fulle av lengsler etter å erstatte ensomheten med litt mer tosomhet, og etter å oppdage at livet har mer å by dem etter alt de har vært gjennom. Kanskje kunne forfatteren likevel ha spedd på med mer ukontrollert lidenskap underveis, og slik tilført romanen et ekstra lag? Romanen hadde ikke blitt dårligere av den grunn. Like fullt: dette er en roman det virkelig står respekt av! En roman man bør få med seg blant høstens mange gode norske utgivelser! Jeg anbefaler den varmt!

Lagt til senere:
1. februar 2014 mottok forfatteren P2 lytternes romanpris 2013!
Bokbloggerprisen 2013 

Utgitt: 2013
Forlag: Samlaget 
Antall sider: 208
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!

Agnes Ravatn (Foto: Agnete Brun)

Andre omtaler av boka:

- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 16.09.2013 - Avslutningen hennes slår kloa i deg - Men nerven mangler i Agnes Ravatns skjebnetunge roman

- Dagsavisen v/Thea Urdal - 04.09.2013 - Hushjelpens bekjennelser - Underdanighet og ubehag i nasjonalromantiske omgivelser 

- Dag&Natt v/Linda Klakken - 04.09.2013 - Fyttigrisen! Agnes Ravatn!

- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 05.09.2013 - For skams skyld

- Stavanger Aftenblad v/Steinar Sivertsen - 30.09.2013 - Skjebner ved fjorden

- Groskro´s Verden - 05.11.2013 

- Groskro´s Verden - 24.03.2014 - reblogget

- Artemisas Verden - 28.09.2013 - en creepy vakker liten sak 

- Mettemor møter massene - 06.10.2013 

- Kasiopeiias bøker - 17.09.2013 

- Beates bokhylle - 19.11.2013

- Kulturbloggen til Guffen - 03.09.2013 

- Jeg leser - 23.01.2014

- Reading Randi - 22.01.2014 

- Moshonista - 15.01.2014 2013/bokbloggerprisen/Jacobsen/Ravatn/langlista/   sutring/2014

- Siljes skriblerier - 22.01.2014

Frode Grytten: "Brenn huset ned"

Med The Clash på programmet!

Når en av Norges mest betydningsfulle forfattere kommer ut med ny bok - da får man det med seg! Selv har jeg bare lest en liten brøkdel av Frode Gryttens bøker - sist "Saganatt" (2011), men jeg jobber med saken! 23 bøker har han nemlig rukket å utgi fra debuten i 1983 og frem til i dag, jf. Wikipedia. I 2003 mottok Grytten Norsk Språkpris. Grytten skriver på nynorsk - et svært vakkert nynorsk!

Grytten er en prisbelønt forfatter - bl.a. for novellesamlingen "Rom ved havet, rom i byen", "Flytande bjørn" (2005) og "Bikubesong". Den siste er den aller beste, synes jeg, og er nesten genre-overskridende mellom romanen og novellen. 

Det Norske Samlaget utga i 2009 "Noveller i samling" - en nesten 900 siders bok som inneholder "Dans som en sommerfugl" (1986), "Langdistansesvømmar" (1990), "0 grader aust for Birdland" (1993), "Meir enn regn" (1995), "Heim att til 1990-åra" (antologi med Frode Grytten som redaktør - her er bare Gryttens bidrag med) (1997), "Bikubesong" (1999), "Popsongar" (2001) og sist, men ikke minst "Rom ved havet, rom i byen" (2007). Novellesamlingen er fremdeles i salg. 

Romanen "Brenn huset ned" handler om pønkerbandet The Clash. Gruppen oppsto i 1976 og var med på å forme britisk pønk helt fra starten. I løpet av årene 1977-1985 utga bandet seks LP´er (og etter hvert CD´er). De aller mest kjente er utvilsomt "London calling" (1979), "Sandinista!" (1980) og "Combat Rock" (1982). Her var det låtstoff nok til å tilfredsstille alt fra dem som ville ha det jeg kaller støyete pønk og til dem (av oss) som ønsket seg mer av det melodiøse The Clash har laget - med låter som for eksempel "Rock the Casbah", "Should I stay or should I go", "The guns of Brixton", "Armagideon Time", "Straight to Hell", "The Magnificent seven"  - og selvsagt "coverlåten "London calling". Man finner ikke en eneste kjærlighetssang i låtmaterialet til denne gruppen. 

Gryttens roman handler om de av bandmedlemmene som var med mens The Clash var på topp; Joe Strummer (f. 1952 d. 2002), Mick Jones (f. 1955), Paul Simenon (f. 1955) og Nicky "Topper" Headon (f. 1955). 

Joe Strummer

"Brenn huset ned" er delt i fem deler, hvorav det første handler om en sommer i New York hvor planen var å gjøre et gjennombrudd i USA, mens de fire neste kapitlene handler om hver av bandmedlemmene. Vi blir introdusert for et band som var mot alt det bestående, men som etter hvert som suksessen tiltok, på en måte ble en del av det bestående selv, om de aldri så lite ønsket det selv. Penger endrer nemlig mennesker og deres (u)vaner ... 

I bokas åpningsscene kommer gutta ut av flyet på JFK i New York i mai 1981, hvor heten straks gjør fullstendig kål på de pomaderte frisyrene deres. Dermed er stemningen i boka satt! Her er det nemlig mye humor etter hvert. Og også nokså trist ... For dette er historiene om et legendarisk bands suksess og fall, verken mer eller mindre. Samtidig er det historien om den kanskje beste tiden bandet hadde. 

"Så då pressefotografane dukka opp ute ved flytrappa og inne i hallen, var dei fortapte. Den lange flyturen og den tidlige hetebølga hadde fått sleikane deira til å kollapse. Sjå folkens, The Clash har landa i USA, og for nokre noldus frisyrar. Fyffaen. Ein tok ikkje New York uten perfekte sleikar. New York kravde høgt hår." (side 9)

Mick Jones

Vi blir kjent med Bernie, manageren til bandet, og dessuten Gaby, dama til Joe som er med på turneen som denne gangen består i å spille på ett sted - The Bond´s. Bandmedlemmene opprøres av pressefolkene som hele tiden er i nærheten og dokumenterer absolutt alt de sier og gjør. Hele tiden blir de utfordret på hva de står for, hva som er budskapet til bandet. Ja, hva var budskapet egentlig? Har de glemt det mens de var opptatt av sin egen suksess? Og mens Joe´s hender verker og egentlig ikke egner seg for å spille gitar, fabulerer han rundt dette. 

"Han visste at The Clash ikkje var nok, det heldt ikkje med pomade, pønk, pogo. Pønken var ikkje subtil eller smart. Pønken var ikkje poesi. Pønken var ikkje pingpong. Pønken var ikkje eingong ny lenger. Pønken var bare dette desperate ropet rundt midnatt ei New York-natt. Men han kom ikkje til å gi seg. Hendene hans verkte. Det dunka i overkroppen. Det gjorde vondt i føtene. Det small i skallen, men det funka. Verda var enkel. New York var enkel. Bond´s var enkel i to timar. Paul song "The guns of Brixton". Mick song "Train in Vain". Dei gjorde ein skarp "Complete Control" og ein hard "Spanish Bombs". Dei suste gjennom gatene. Over bruene. Under jorda. Dei var ei subway-vogn utanfor kontroll, dei reiv av "Armagideon Time" og "I´m so bored with the USA". Litt etter litt hadde dei lært seg å meistre denne maskina, få ho til å funke. Topper hadde alltid vore suveren, men dei andre hadde øvd seg opp, spelt og jobba, slite og strevd. No hadde dei blitt kva dei ein gong drømte om å vere. Dette var kva dei kunne. Gå ned trappa. Gå ut på scena. Springe mot lyset. Spele slik at eithvart rom plutselig stod i flammar. The Clash gikk alltid på scena og kasta seg inn i kaoset. Dei gikk på scena og imot kom bryst og flaskar og spyttklyser og hovud og knyttnevar. Dei gikk på scena og imot kom albogar og augnebryn og ryggar og rumpeballa og bikkjer og søppel. Dei gikk på scena og imot kom tv-ar og kjøleskåp og soloppgangar og klorofyll. Dei gikk på scena og imot kom orgasmar og blitsar og sjølvmordskandidatar og munnar og sigarettar og spy og skogduer." (side 24-25). 

Paul Simonon

Og slik maner forfatteren frem stemningen fra den gangen The Clash var på topp, og det gjør han så intenst at du er der selv - mens det skjer. Akkurat det er du aldri i tvil om! Særlig ikke dersom man leser boka slik jeg gjorde det - med musikken på øret, inspirert til å finne frem til låter jeg nesten hadde glemt. Det er tross alt lenge siden 1980-tallet og årene etter har inneholdt alt annet enn pønkmusikk. 

Spilleprogrammet i New York tar nesten knekken på bandmedlemmene. De må jobbe hardt for å klare presset, rett og slett. Og Topper, han som faktisk var musiker fra før av og som virkelig kan spille, han har nå tilgang på mer dop nå som de kun er på ett sted og ikke stadig på farten, fra sted til sted. Dette sliter på bandet. I tillegg til at det som skapte suksessen deres en gang - at de var mot alt og alle - begynner å ta innersvingen på moralen deres. For er de ikke - når alt kommer til alt - bare ute etter å tjene penger, de som alle andre? 

Topper Headon

"Dei hadde blitt einige om å spele 17 konsertar, inkludert to matinékonsertar for ungane. Alle som hadde billettar, skulle få sjå dei. Det kjem til å ta livet av oss, hadde Joe sagt, vi får håpe at det blir verdt det. Bernie hadde sagt: Ønsker folket oss, får folket oss, det er sosialisme i praksis. Nei, det er kapitalisme i praksis." (side 40) 

"Du hoppar opp og ned, slik The Clash alltid gjør. Joe hoppar fordi han vil unngå flaskene og spyttklysene. Paul hoppar fordi han i byrgjinga var så dårlig til å spele at han trudde han kunne skjule det ved å hoppe. Du hoppar fordi du vil vere stjerne. Å hoppe, å være i rørsle, å røre seg på scena, å røre seg saman med Joe og Paul. Dei kvervlar inn i kverandre, opphever tyngekrafta. Dei står aldri stille, sprintar inn på scena kvar kveld, tar til å hoppe, det er ei perfeksjon av minne, ei ramme etter ei anna, i noko som aldri skal bli fullført." (side 65)

Vi får innblikk i hver og en av bandmedlemmenes bakgrunn gjennom bokas siste fire kapitler -  alle presentert med litt ulik fortellerstil eller ulike fortellerstemmer. I kapittelet om Mick henvender forfatteren seg direkte til ham ved å tiltale ham som "du" - som om han er en allvitende forteller som vet alt om Micks innerste tanker og motiver. Dette i tillegg til kapittelet om Topper og hans evige jakt på dop og økende dopgjeld, er de mest dyptpløyende portrettene som tegnes i boka. 
Med stor psykologisk innsikt dikter Grytten seg inn i hvert av bandmedlemmenes hoder, alt basert på det som er kjent om deres sosiale bakgrunn. Og - vil jeg påstå - dette gjør han uten å falle for fristelsen til å romantisere eller idealisere sine egne helter, The Clash-fan som han selv er så til de grader. Derimot forsøker han å se menneskene bak maskene. 

Det er dopet som gjør at Topper til slutt kastes ut av bandet i 1982, og ikke får være med i bandet etter at "Combat Rock"-albumet tar fullstendig av. Dette ble også slutten på suksessen til The Clash, selv om det kom et til i 1985 ("Cut the Crap"). Men da hadde nok store deler av fansen også forsvunnet - og siden skulle bandet stort sett leve på myten om sin tidligere suksess. Det var ikke mer. 

Denne er en bok man kan få en hel del ut av uten å ha noe forhold til The Clash fra før av, men jeg tror ikke det er mulig å lese boka uten nettopp å få et forhold til dette bandet for all ettertid. Noe jeg vil anbefale er å høre på musikken underveis i lesingen av boka. For først da skjønner man noe av magien til dette bandet, som har betydd så mye for så mange i langt flere år enn bandet eksisterte - fra slutten av 1970-tallet til begynnelsen av 1980-tallet. Noe av det spesielle med boka er at det ikke er en kronologisk historie som fortelles. Grytten hopper hit og dit i tid, men vi sitter på en måte likevel igjen med en slags ramme gjennom det første kapittelet om gjennombruddet i USA, og kanskje særlig etter å ha lest kapittel to om Mick, som avsluttes med en slags reunion i 2002, og Strummers død samme år,  

Grytten presenterer i denne boka stor litteratur! Dette er nemlig ikke bare en historie - det er i tillegg poesi! Han nærmest synger historien frem mens han holder et hardt grep rundt leseren, fillerister leseren i takt med handlingen i boka. Man mister nesten pusten av hans evne til å trylle frem en desperat stemning, og det hele bygges opp slik at jeg nesten satt og grein da Topper fikk sparken fra bandet. For det var så åpenbart at dette var begynnelsen på slutten. Mick fikk også sparken etter hvert, og beskrivelsen av hans og Toppers liv før og etter The Clash, er trist, så utrolig trist. 

Jeg var i sin tid svært begeistret for Frode Gryttens "Bikubesong", men tror boka må se seg forbigått av "Brenn huset ned", som jeg vil betegne som Gryttens aller beste bok så langt i hans forfatterkarriere! Her må det rett og slett bli toppkarakter! Fordi dette er den beste og kuleste boka jeg har lest om et musikkband!

Utgitt: 2013
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 186

Andre omtaler av boka:

- VG v/Arne Hugo Stølan - 30.09.2013 - London kaller: Punken kommer!

- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 05.09.2013 - Frode Gryttens kjærlighetserklæring til The Clash - En roman som synger bedre enn han gjør selv

- NRK v/Knut Hoem - 09.09.2013 - Clash på Gryttensk

- Natt & Dag - 24.09.2013 - Vi har lest den siste til Frode Grytten

- Dagsavisen v/Mode Steinkjer - 04.09.2013 - Kjærlighetssang til The Clash

- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 05,09.2013 - Berre eit band

- VG v/Eskil Skjeldal - 06.09.2013 - Sterk roman om The Clash

- Kulturbloggen til Guffen - 10.09.2013 

Enda mer grønn vinter

Langevann i Lørenskog

Utsikt gjennom Rådhusparken i Lørenskog

Langevann

Theo som koser seg i parken

Randi Crott m.fl.: "Ikke si det til noen!"

En kjærlighet som overvant alt! 

I "Ikke si det til noen!" skriver Randi Crott (f. 1951) om moren Lillian og faren Helmut - han tysk Wehrmacht-soldat i Harstad under krigen. Det har blitt en helt spesiell bok om en kjærlighet så sterk at den faktisk overvant alt. Kanskje likevel ikke veldig ulik historiene som fortelles i Helle Aarnes´bok "Tyskerjentene", hvor essensen er at den eneste forbrytelsen disse jentene begikk var å forelske seg i feil menn - fiendens menn. Lillians tyske soldat var imidlertid halvt jøde, og livredd for at dette skulle bli oppdaget. Som "Mischling" eller jødisk bastard risikerte han å bli henrettet.

Faren Helmut døde for få år siden, mens moren Lillian lever i beste velgående. Det er ved hjelp av hennes fortellinger og mengder med korrespondanse at datteren Randi har klart å skrive denne boka. En bedre oppreisning for moren kan neppe tenkes! Særlig fordi boka, som først ble utgitt i Tyskland, nå foreligger på norsk! I Tyskland har boka vakt stor oppsikt, og mange av dagens tyskere har ikke en gang vært klar over at Norge var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig. 

Lillian Berthung var bare 19 år påsken 1942 da faren hennes inviterte en tysk soldat og hans kamerat hjem til familien som befant seg på hytta. Hun la straks merke til den ene av dem - Helmut - fordi han hadde så vakre, brune øyne. Helmut la også merke til Lillian, for dagen etter ønsket han å invitere henne med på skitur. Lillian var høyst klar over at jenter som ønsket å bevare sin ære ikke oppsøkte kontakt med tyske soldater, og ønsket derfor ikke å takke ja til invitasjonen. Dersom det ikke hadde vært for press fra faren, som mente at også tyske soldater var mennesker, ville det neppe ha blitt noe av skituren heller. Faren kunne imidlertid ikke ane hvilke konsekvenser dette skulle få for datteren hans. Toleransen hans strakk nemlig ikke lenger enn til det rent vennskapelige, for i likhet med de aller fleste norske fedre på den tiden var noe av det siste de ønsket at døtrene deres skulle innlede kjærlighetsforhold med tyske soldater. 

Lillian og Helmut

På tomannshånd var Lillian og Helmut to unge mennesker med sine respektive drømmer, på tross av omstendighetene som omga dem. Det tok derfor ikke lang tid før det oppsto følelser mellom dem. Dette skremte Lillian, og hun ønsket ikke å gå videre med forholdet. Da Helmut skjønte at Lillian ønsket å bryte forbindelsen med ham, fortalte han henne at han var halvt jøde og at hun for all del ikke måtte fortelle dette til noen. Dette snudde Lillians innstilling til mannen hun allerede elsket, for plutselig var også han et offer for omstendighetene. Helmut hadde aldri ønsket å bli soldat, og han skjulte det forhold at han både var jurist og hadde en doktorgrad, av frykt for å avansere karrieremessig. Dette kunne nemlig føre til at papirene hans ble gransket, og at det ble avslørt at mange skjemaer som kunne avsløre hans herkomst, ble avslørt. 

I mellomtiden gikk krigen sin gang i Norge, og vi får høre om mineleggingen av norske-kysten, om tyskernes planer om å legge jernbanelinjen helt opp til Narvik for å sikre malmforekomsten fra Kiruna, om den brente jords taktikk, om husransakelser og henrettelser. Vi kommer dessuten tett på Helmuts familiehistorie med en far som var gift med en jødinne, og om konsentrasjonsleire og utryddelse av jøder. For ikke å glemme årene forut for krigen, der jødene i Tyskland gradvis ble fratatt alle sine rettigheter og ble mer og mer marginalisert i det tyske samfunnet. Og helt til slutt, da krigen nærmet seg en ende, om frykten blant kvinnene som hadde hatt noe med tyske menn å gjøre ... Ikke bare gjennom kjærlighetsforhold, men også gjennom å ha jobbet for tyskerne. Lillian hadde gjort begge deler - sistnevnte ikke særlig frivillig. 

Lillian kom seg unna pøbelen som skamklipte tyskerjentene fordi hun reiste til Odda, der ingen visste noe om hennes fortid. Skrekkslagen ble hun vitne til at det samme skjedde i Odda, Harstad og alle andre steder i Norge. Man samlet sammen tyskerjentene og klipte av dem alt håret - mens de ble stilt ut til spott og spe for alle. Ingen grep inn og reddet dem. 

Vi får høre om Lillians møysommelige kamp for å komme seg til Tyskland, for å bli gjenforent med sin elskede Helmut - uten noen gang å tvile på deres kjærlighet. I mellomtiden hadde hun ofret alt for ham. Forholdet til faren var så godt som ødelagt, familie og venner brøt med henne - og til slutt var det ikke lenger noen fremtid for henne - verken i Harstad eller i Norge for den sakens skyld. Hun hadde ingenting å tape på å reise fra alt. 

Det er en sterk historie vi får høre om i "Ikke si det til noen!" Å få høre enda en personlig beretning om Norges behandling av tyskerjentene, gjør noe med vår felles forståelse av krigen og alt som skjedde med disse jentene i krigens siste dager. Hvorfor har så få forsket på dette temaet? Svaret finnes antakelig i Aftenpostenartikkelen fra 19.08.2013 - "Får ikke innsyn i tyskerjentenes historie" - hvor det fremgår at et arkiv etter Adolf Hals, fullmektig ved Hovedøyas interneringsleir (der jentene ble samlet etter krigen - både for å beskytte dem mot mobben og for å straffe dem), er i privat eie - noe som fører til at denne skammelige delen av norsk historie faktisk mørkelegges og hindres i å se dagens lys. Kvinnene ble behandlet som om de i tillegg til å elske feil menn, også var storspioner og en fare for rikets sikkerhet. Et lite knippe var kanskje det, mens det store flertallets eneste "forbrytelse" var å elske ... I en del lokalsamfunn - særlig nordpå - var antall tyske soldater i flertall i forhold til lokalbefolkningen. De levde tett på hverandre over flere år. At det av og til oppsto kjærlighet mellom kvinne og mann var rett og slett ikke mer enn man kunne forvente. 

Jeg anbefaler "Ikke si det til noen!" varmt, fordi den inneholder en spesiell historie om kjærlighet og fordi den også er godt skrevet! Jeg kommer til å fortsette å lese bøker som dette - uansett om den ene historien ligner den andre! Det er nemlig viktig at slike historier blir fortalt - og lest! 

Utgitt: 2012
Originaltittel: Erzähl es niemandem! Die Liebesgeschichte meiner Eltern
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Spartacus
Oversatt:Espen Ingebrigtsen
Antall sider: 257
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka! 

Randi Crott

Andre omtaler av boka:

- Aftenposten v/Kaja Korsvold - 23.08.2013 - Hun ble spyttet etter for kjærligheten

- Dagbladet v/Asbjørn Svarstad -17.06.2012 - Kjærligheten vant over krigen

- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen - 28.08.2013 - Krigen: en annen historie

- Stavanger Aftenblad v/Ole Kallelid - 27.10.2013 - Sterk beretning

- Solgunn sitt - 27.11.2013