Hvem blir voldelige islamister?

I forbindelse med Arabiske filmdager på Cinemateket i helga, og etter visningen av filmen "Horses of God", var det debatt med temaet "Hvem blir voldelige islamister". Jeg siterer fra festivalbrosjyren side 13:

"Etter den arabiske våren håpet mange at voldelig islamisme ville være historie. Fredelige demonstrasjoner og demokratisk deltakelse skulle erstatte den voldelige motstanden. Dessverre har vi sett flere eksempler de siste årene på at bildet ikke er så enkelt. Angrepet i Algerie viste med all tydelighet hvor relevante voldelige islamistiske grupper fortsatt er. Med utgangspunktet i filmen Horses of God spør vi hvor voldelig islamisme kommer fra. Kan det forklares ut fra religion og silamistisk ideologi, eller er det er resultat av fattogdom og marginalisering? Er det en økende tendens etter den arabiske våren eller ser vi tross alt en nedgang? Vi har samlet internasjonale og norske forskere med lang erfaring og mye kunnskap om voldelige motstandsgrupper for å belyse disse spørsmålene og vi vil også åpne for spørsmål fra salen."

I panelet satt Beverly Milton-Edwards (Professor of Politics ved Queens University i Belfast - særlig anerkjent for sitt arbeid om voldelig islamisme i Israel-Palestina), Samuli Schielke (antropolog ved Freie Universität i Berlin - har fokusert på islamistiske bevegelser i hele sin forskerkarriere, med et særlig fokus på Egypt), Laila Bokhari (norsk-pakistansk forsker med islamisme som spesialfelt - forfatter av Hellig Vrede) og Sindre Bangstad (sosialantropolog og postdoktorstipendiat ved SAI, Universitetet i Oslo - forfatter av Sekularismens Ansikter). Bangstad var ordstyrer under debatten, som foregikk på engelsk. 

Innledningsvis ble det påpekt at filmen "Horses of God" er basert på virkelige hendelser (16. mai 2003), referert som Casablanca bombings på Wikipedia. Hvor typisk er det som skjedde i filmen? 

Beverly Milton-Edwards understreker at det er vanskelig å karakterisere noe som typisk når det gjelder den radikaliserte islamismen. Det hun fant overraskende med historien som fortelles i "Horses of God", var den manglende sammenhengen mellom politikk og selvmordsbombingen. Her synes hun filmen mangler noe vesentlig. Selv om hun betegner filmen som mektig, påpeker hun at selve politikken er den sosialøkonomiske "linken" til handlinger som den vi er vitne til i filmen. 

Laila Bokhari, som har jobbet mest i Pakistan og Afghanistan, mener at det er mye i filmen som minner om tendenser man ser andre steder i verden. Her er det nokså åpenbart at "staten" er usynlig, og vi møter elementer av desperasjon hos personene som ender som martyrer. Viktigheten av å høre til, her beskrevet som en sterk gruppetilhørighet, å høre til noe som er større enn en selv og som kan gi stoltheten tilbake - alle disse elementene er med i "Horses of God". 

Samuli Schielke stiller spørsmål ved hvorfor man bare snakker om voldelig islamisme, men ikke om f.eks. voldelig kommunisme el.l. Slik han ser det har alle grupperingene som opptrer i voldelige terroraksjoner det til felles at militære elementer er fremtredende. Han viser til at salafisme opprinnelig var en fredelig sak, men at dette i dag brukes i det vi betegner som farlige organisasjoner. Bevegelsen lover gruppens medlemmer lykke, og det som er fremtredende i gruppen er tanker om "dem og oss". Kontakten mellom gruppens medlemmer betegner han som intim og han bruker begrepet "soft violence". 

Beverly Milton-Edwards påpeker at vi lever i en kaotisk verden, og at filmen dypest sett handler om maskulinitet. En sterk del av filmen handler om hva det betyr å være mann. Fra første start er konteksten slossing, også på fotballbanen. Senere ut i filmen vises en bevisst manipulasjon av unge menn. Hun mener det er viktig å være seg bevisst at filmen ikke handler om at millioner av muslimer ønsker å bli martyrer. Tvert i mot handler det om manipulasjon. 

Laila Bokhari og Beverly Milton-Edwards

Laila Bokhari mener at det er viktig å se på konteksten. Det er ikke slik at "alle" muslimers høyeste ønske er å bli martyrer. 

Sindre Bangstad påpeker at få av mennene i filmen har en eneste sjanse til å leve som de mennene de ønsker å være ... 

Samuli Schielke uttaler at det handler om menn som blir tatt ut av sitt miljø. Innenfor islam er det først og fremst fredelige mennesker det er tale om. Radikalisme handler dessuten egentlig om menn som ønsker å bli bedre mennesker, som slutter å drikke og dope seg, som slutter med kriminelle handlinger ... Vanligvis er det ikke tale om terrorisme. Han drar sammenligninger til Baader-Meinhof-bevegelsen. Først da gruppen måtte gå under jorda, ble de voldelige. Tilsvarende kan man se for andre bevegelser som har endt opp med å bli voldelige. I "Horses of God" skildres noe tilsvarende. 

Beverly Milton-Edwards mener at vi i Vesten har blitt helt fiksert på voldelig islamisme etter 11. september 2001. Hun mener at voldelig islamisme rett og slett "bare" er et nytt politisk våpen, og at for mye fokus på selvbordsbombingen i seg selv på et vis ødelegger dialogen. 

Sindre Bangstad påpeker at filmen viser at en av dem som er valgt ut som martyr og selvmordsbomber virkelig tviler. Deretter blir gruppen ytterligere isolert.

Samuli Schielke og Sindre Bangstad

Laila Bokhari uttaler at det er vanlig at slike grupper isolerer de fremtidige martyrene i den siste fasen før selve aksjonen. Slik sikrer man at de utvalgte ikke skal ombestemme seg, men ha fokus på "the Mission" og unngå tvil. Hun mener at filmen er nydelig på dette punktet, nettopp fordi den viser frem tvilen. Det hele er ikke så opplagt likevel!

Samuli Schielke hevder at selvmordsbombing ikke er en veldig spesiell måte å utøve vold på. Det er dessuten ingen konsensus i forskermiljøet mht. hva man skal kalle dette med selvmordsbombing. Han trekker paralleller til trening av soldater som skal drepe (f.eks. i forbindelse med Vietnamkrigen) - men med den vesentlige forskjellen at soldaten skal unngå å bli drept selv. Samuli mener at vi burde stille spørsmål ved hvorfor en type vold angivelig er verre enn en annen. 

Beverly Milton-Edwards minner om at vi lever i en sekularisert verden, og at når man ser på Irland, IRA, sultestreiker etc. og sammenligner dette med selvmordsbombing, så handler dette alltid om store ofre. Det er imidlertid vanskelig for oss i Vesten å forstå det ultimate offer som ligger i å gi sitt eget liv til en sak. På spørsmål om det er noe spesielt islamsk ved selvmordsbombing, svarer hun nei - overhode ikke! Det spesielle med islamistisk selvmordsbombing er imidlertid at man fyller handlingen med islamsk budskap. Man kan selvsagt ikke nekte for at islam er blitt brukt til dette. Hun minner om de tamilske tigrene, som driver med den samme type vold, men altså uten dette spesifikke religiøse innholdet. Men hvorfor må man drepe seg? I følge Milton-Edwards er det å miste sitt eget liv et offer, og dette elementet finner man også igjen i IRAs kamp mot Storbritannia. 

Laila Bukhari mener at det å ofre sitt eget liv, å bli martyr, sender et meget sterkt budskap tilbake til samfunnet. På spørsmål om dette med selvmordsbombing er et typisk "mannsyrke", svarer hun at det er flest menn som begår slike handlinger. Man finner imidlertid også eksempler på kvinnelige selvmordsbombere (jf. filmen "Attack"), særlig i Palestina, men også blant de tamilske tigrene. Hun har også sett noen få eksempler på dette i Pakistan. Som regel har kvinnene støttende roller og de opererer sjelden i frontlinjen. Er kvinnenes motivasjon annereldes enn mennenes? Bukhari mener at dette er vanskelig å si fordi det foreligger lite forskning på området. Dessuten tror hun at kvinnene blir stilt andre spørsmål enn mennene i de tilfellene hvor noen har forsøkt å grave seg ned i tematikken. Det som det imidlertid kan se ut til, er at kvinnene som er med i terrororganisasjoner gjerne har mistet sine ektemenn, eller har vært utsatt for vold og/eller overgrep. Man har f.eks. sett dette i Tsjetsjenia. Ved å ofre seg kan kvinnene gjenvinne sin tapte ære. Det hele handler om "the Act of War", slik man ser i Palestina. (Og for egen del viser jeg til boka "Allahs sorte enker" av Julia Jusik.)

Samuli Schielke mener at filmen "Horses of God" mangler et element av overbevisning om hva som var rett og galt for dem som var utvalgt til martyrer. 

En spennende og ikke minst lærerik debatt var over

Var filmen overbevisende nok i forhold til hvordan radikal islamisme oppstår? Arrangørene for Arabiske filmdager opplyste helt på slutten at filmen ikke er valgt ut for å gi alle svar på dette, men mer for å reise debatt. Svarene ble heller ikke gitt under debatten, men for egen del fikk jeg øynene opp for flere sider av en særdeles vanskelig problematikk. All ære til arrangørene som satte opp et panel etter filmen "Horses of God" - en debatt som fikk meg til å tenke mer dyptpløyende over tematikken enn hva filmen alene ville ha fått meg til. 


http://bloggurat.net/minblogg/registrere/45228dd998cf0e6e6a034e34055c6fc870cb23e5

"Horses of God" (Regissør: Nabil Ayouch)

Om fire selvmords-bomberes oppvekst i slummen utenfor Casablanca

I forbindelse med Arabiske filmdager på Cinemateket i Oslo denne helga vises blant annet "Horses of God" (med originaltittelen "Les chevaux de Dieu"). Regissøren Nabil Ayouch (f. 1969) har vokst opp i Frankrike, men er sønn av en marokansk far og en tunisisk mor. Han har regissert en rekke filmer (se oversikt på Wikipedia), og "Horses of God" er hans siste. Filmen hadde premiere på Cannes Film Festival i 2012.

"Horses of God", hvis handling finner sted i Casablanca, er basert på virkelige hendelser. Den 16. mai 2003 ble 45 personer, inklusive 12 selvmordsbombere, drept i flere parallelle bombeangrep i byen. Mer enn 100 mennesker ble i tillegg skadet. En spansk restaurant, et hotell, en jødisk gravplass, et jødisk kommunikasjonssenter og en jødisk-eid italiensk restaurant var åstedene for ugjerningene. Etterforskningen viste at selvmordsbomberne i all hovedsak kom fra slummen utenfor Casablanca. Hvordan kunne dette egentlig skje? 

Slosskamp - med Hamid i aksjon

I filmen følger vi fire gutter fra 1993 til 2003, alle hjemmehørende i slummen utenfor Casablanca. Yacine og Hamid er brødre, mens Nabil og Fouad er kamerater av dem. Livene deres er preget av slossing og vold, og fotballkamper som ender i basketak hvor de må flykte for livet, går som en rød tråd gjennom hele deres oppvekst. Det handler om å være tøffest, mest usårbar, mest fryktet ... Den tøffeste av dem alle er Hamid, utstyrt som han er med en kjetting han alltid har kveilet rundt høyre håndledd, og som han veiver med når det oppstår truende situasjoner. Vi blir vitne til temmelig brutale scener, der den sterkeste ikke går av veien for å voldta den svakeste, selv om de forsåvidt tilhører den samme gjengen. Penger skaffer de seg ved å rote rundt på søppeldynga i håp om å komme over noe som kan omsettes. Felles for alle er at de vokser opp i dysfunksjonelle hjem uten voksenpersoner det går an å lene seg på og finne trygghet hos. 

Guttene er blitt eldre

Så blir guttene eldre. Fremdeles er det lite som skal til for å utløse voldeligheter guttene i mellom - særlig i fighter mellom slumguttene og "de andre" som kommer utenfra. Alle henger rundt slummens eneste bar, et sted hvor det serveres alkohol og hvor de kan spille biljard. Jobber er det heller lite av, og Yacine som frister en tilværelse som appelsinselger, preges av motløshet. Moren hans synes at alt Hamid kommer hjem med til henne er fantastisk, mens det han kommer med ikke synes å være verdt stort, uansett hva det er. Hun ser ikke at Hamid driver med lyssky aktiviteter, mens Yacine forsøker å leve et så ærlig liv som mulig. Men Hamids aktiviteter fører mer penger til hjemmet enn Yacines usle appelsinsalg ... Jenta Yacine er forelsket i kan han dessuten bare glemme, for hva i all verden skulle han ha å tilby henne? 

En natt blir familien vekket av et spetakkel. Politiet tar seg inn i hjemmet deres (som egentlig bare er et skur), og Hamid blir arrestert. Moren er helt fra seg og skriker at sønnen hennes ikke har gjort noe galt og forsøker å hindre dem i å ta ham med, men til ingen nytte ... Deretter soner Hamid en straff på to år. Moren synker inn i apatien, og alt som betyr noe er noen TV-såper, som hun ser på hver eneste dag. I mellomtiden forsvinner mannen hennes inn i demensens verden, mens den siste hjemmeboende sønnen, som ikke er helt som andre, konstant sitter med høreklokker på og angivelig hører på nyhetssendinger fra Frankrike og Italia.  

Mens Hamid sitter i fengsel, skjer 11. september 2001. Men vantro øyne ser folkene i slummen hvordan flyene kræsjer inn i tvillingtårnene på Manhattan, samtidig som de jubler over at de vantro får som fortjent. 

Klar til å bli rekruttert som selvmordsbombere

En dag kommer Hamid ut av fengsel. Det er en helt annen mann enn han som ble arrestert to år tidligere. Han har blitt en troende og praktiserende muslim, og ankommer slummen med et fredfullt ansikt. I begynnelsen er Yacine oppbrakt over den forandring som har funnet sted ved broren, inntil han og Fouad ved et uhell kommer til å drepe sin arbeidsgiver etter at han i fylla forsøker å antaste Fouad. Dermed trenger de hjelp fra Hamid og hans trosfeller, og før de vet ordet av det er de på en måte fanget i en bevegelse som siden skal vise seg å være en militant islamistisk terrorgruppe. 

Både Yacine, Nabil og Fouad blir viet massivt med oppmerksomhet fra lederen av gruppen. De slutter å drikke, og begynner å be. Så går tiden, og de integreres i gruppen. Den dagen lederen forteller at de er spesielt utvalgte til å bli martyrer, er dette en så selvsagt ting at ingen av dem protesterer. Dette handler nemlig om å vise at man er en skikkelig mann, selv om gruppepresset er til å ta og føle på. Etter hvert begynner overraskende nok Hamid - den mest troende av dem alle - plutselig å tvile. Er det virkelig riktig å ofre sitt eget liv for saken? Og han begynner å tenke på moren som snart skal miste sine to sønner. Vil hun tåle det? Etter hvert som tiden for aksjonene nærmer seg, isoleres medlemmene mer og mer fra omverdenen, og et hvert tilløp til tvil blir omgående viet mye oppmerksomhet fra ledernes side. Guttene er klare ... eller er de egentlig det?

"Horses of God" er en interessant film med en meget sammensatt tematikk. I akkurat denne filmen er det fattigdom og nød og store sosiale forskjeller som skaper grobunn for det som senere skjer. Ingen av guttene har vært utenfor slummen før aksjonene finner sted, og dermed er de enkle å manipulere for lederne av den radikaliserte islamistiske sekten. Dessuten har vel ikke akkurat stolthet og verdighet preget livene deres i altfor stor grad, og endelig har de tilhørighet i en gruppe og får anledning til å være med på noe som er større enn dem selv. Bare det å tilhøre en religiøs gruppe er sånn sett likelydende med å fortjene mer respekt fra omverdenen. Og utsiktene til å komme til paradis med alle dets herligheter er atskillig mer forlokkende enn det mistrøstige livet de lever i slummen ... 

Underveis savnet jeg kanskje mer følelsen av at disse guttene faktisk trodde på det de ble med på og hadde en større bevissthet i forhold til de valgene de foretok. Men kanskje er nettopp dette - uvitenhet og manglende kunnskaper - noe av grunnen til at det er relativt enkelt å rekruttere akkurat dem? Filmen gir selvfølgelig ikke alle svar i så måte, men er først og fremst tankevekkende og egnet til å skape debatt. Det sterkeste ved hele filmen var hvordan den viser frem tvilen til de involverte. Dessuten at ingen av dem fremstår som onde på noe som helst vis - bare uvitende og naive. Som seere skjønner vi at de er like mye ofre for omstendighetene som dem de er satt til å drepe ... 

Ut fra en helhetsvurdering av filmen har jeg kommet til at det må bli terningkast fem denne gangen. Jeg har lagt vekt på at miljøskildringene er svært autentiske og at tematikken er meget interessant. Scenografien var dessuten nydelig og virkningsfull. Noe av det som trekker ned og som gjør at filmen ikke får toppkarakter, er at enkelte av skuespillerprestasjonene ikke var glitrende. Dette skyldes antakelig at en hel del av rollene ikke var besatt av profesjonelle skuespillere, noe som på den annen side bidro til opplevelsen av ekthet. Et av høydepunktene i filmen var for øvrig et bryllup - bare det alene gjorde filmen verdt å se! 

Etter at filmen var vist, ble det paneldebatt. Dette skal jeg skrive om i et eget innlegg. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Les chevaux de Dieu
Nasjonalitet: Belgia, Frankrike, Marokko
Språk: Arabisk
Genre: Drama 
Skuespillere: Abdelhakim Rachi (Yacine), Abdelilah Rachid (Hamid), Hamza Souidek (Nabil), Ahmed El Idrissi Amrani (Fouad) m.fl. 
Spilletid: 117 min.

"The Attack" (Regissør: Ziad Doueiri)

Provoserende og sterkt om selvmordsbombing i Israel

Det er Arabiske filmdager i Oslo denne helga, og selveste åpningsfilmen var "The Attack" (eller L´Attentat som er originaltittelen) av den libanesiske regissøren Ziad Douieri. Filmen er basert på Yasmina Khadras bok med samme navn. 

I åpningsscenen introduseres vi for hovedpersonene i filmen; den suksessfulle palestinske kirurgen Amin Jaafari og hans kone Siham. De bor i Tel Aviv i Israel, er velstående og har nesten utelukkende jødiske venner. Samme dag skal Amin motta en presisjefull utmerkelse for sitt arbeid som lege, noe kona dessverre ikke har anledning til å stille på. Hun skal nemlig til Nazareth for å besøke slektninger. 

Mens Amin sitter i salen og venter på prisutdelingen, ringer hans kone. Han har imidlertid ikke tid til å snakke med henne, og få minutter etter står han selv på talerstolen for å takke for den ærefulle prisen som han som den første palestineren noen sinne har vært så heldig å motta. I takketalen tar han opp hvor viktig det er at jøder og palestinere kommer godt ut av det med hverandre, og han trekker endog inn at alle jøder egentlig er litt arabere, og at alle arabere egentlig er litt jøder. Alle smiler tilfreds til hverandre fordi de er et levende bevis på at det går an å leve i fredelig sameksistens med hverandre. 

Senere samme dag er Amin tilbake på jobb. Plutselig smeller en bombe i byen, og inn kommer den ene ambulansen etter den andre med sårede og drepte. Når status skal gjøres opp, viser det seg at selvmordsaksjonen denne gangen har kostet 17 menneskeliv. 11 av dem var barn. Bomben gikk nemlig av inne i en restaurant hvor det foregikk en barnebursdag. Amin og de andre på operasjonsstuen er rystet over hendelsen og snakker om hva i all verden det er som kan få noen til å gjøre noe så ondt og meningsløst. Vi blir dessuten vitne til en sterkt skadet jødisk mann som krakilsk nekter å la seg behandle av Amin, og forlanger en annen (jødisk) lege. 

Senere kommer Amin hjem fra jobben, helt utslitt etter basketakene på operasjonsstuen. Han stusser over at kona ikke er kommet hjem enda. Da han forsøker å ringe henne, ser han at hun har glemt mobiltelefonen hjemme. 

Midt på natta blir Amin vekket av en telefon fra jobben. Han blir bedt om å komme på sykehuset. Det viser seg at det han skal gjøre er å identifisere liket av sin kone. Da det fremkommer at hun mest sannsynlig har operert som selvmordsbomber, og er den som står bak alle drapene og skadene som Amin og kollegaene hans har tatt imot på operasjonsstua den foregående dagen, klarer han ikke å ta dette innover seg. Det må foreligge en misforståelse. Han nekter å tro at det er mulig å være gift med en kvinne i 15 år og ikke vite noe om hennes politiske eller religiøse beveggrunner og grunnleggende holdninger. Det viser seg etter hvert at han skal få mer enn dette å slite med, for det israelske politiet kan heller ikke tro at han ikke har visst noe om det som har foregått ... 

Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si så pass at historien som fortelles videre handler om en mann som gradvis tar inn over seg sannheten og som får et behov for å finne ut hvorfor. Og jo mer han graver seg ned i dette, jo vanskeligere blir det for ham å møte sine jødiske venner på samme måte som før. Og så spørs det hvor liberale de er når det kommer til stykket ... 

Det var meningen at regissøren skulle være gjest på festivalen og dukke opp i salen etter visningen av denne filmen, og akkurat dette hadde jeg gledet meg til. Men så viste det seg at Ziad Doueiri hadde mistet flyet sitt fra New York til Norge, og dermed måtte vi nøye oss med en overføring via Skype. I stedet for at dette skulle ende med en skuffelse sånn totalt sett, ble det faktisk et høydepunkt. I alle fall for de av oss som valgte å bli sittende igjen og høre regissøren fortelle om alle utfordringene underveis, og om alle reaksjonene han har møtt både fra israelere/jøder og palestinere etter at filmen var ferdig. I nesten tre kvarter snakket han uavbrutt om filmen sin. 

Opprinnelig var det meningen at filmatiseringen av Yasmina Khadras bestselgerroman skulle bli en Hollywood-produksjon, men slik ble det likevel ikke. Amerikanerne mente at den ble for pro-israel-aktig og droppet hele konseptet. Det Ziad Doueiri og hans medarbeidere ikke skjønte før det var for sent, var at manuset de hadde laget var eid av amerikanerne. Han ønsket naturlig nok å fullføre filmen, men opplevde at han ikke fikk ut manuset "sitt". Først etter noen år lyktes det ham å få kjøpt det tilbake, og dermed var han endelig i gang igjen.

Og film ble det! Innspillingene ble foretatt i Israel, og han brukte mange israelske skuespillere. For ti år siden ville dette vært helt utenkelig for ham, libaneser som han tross alt er. Han har selv vokst opp med hatet mellom arabere og jøder i Midt-Østen, men erfarte under innspillingene at israelerne var like redde for all uroen som han var under sin oppvekst. Det forhold at filmen er innspilt i Israel og med israelske skuespillere har imidlertid gjort at mange arabiske land nekter å vise filmen. Han risikerer selv opptil tre års fengsel pga. dette dersom han reiser tilbake til Libanon. 

Ziad Doueiri er meget klar på at "The Attack" ikke først og fremst er en politisk film. Han endret bl.a. Sihams bakgrunn fra muslim til kristen-araber. Dette for å få frem at konflikten ikke handler om religion, men om landområder. Slutten av filmen er heller ikke så storslagen og pompøs som bokas slutt (med kanskje desto mer realistisk?), og dette førte i begynnelsen til en konflikt med forfatteren av "Attentatet", som ikke likte at han hadde endret på slutten. Inntil han til slutt faktisk forsonet seg med det ... 

Min vurdering av "The Attack" er at dette er en utrolig sterk film på mange ulike nivåer. Ikke bare er historien som sådan hjerteskjærende, provoserende og rå, men den inneholder også mange sterke scener - særlig etter at skadde og drepte mennesker begynner å ankomme sykehuset etter bomben. Skuespillerprestasjonene er formidable i all sin enkelhet, regien er mesterlig og temaene som tas opp er mer komplekse enn vi er vant til å få servert på film. Jeg ble meget følelsesmessig berørt mens jeg så filmen. Innimellom kjente jeg de reneste knyttneveslag i magen - andre ganger var det som om jeg ble filleristet. At filmen provoserer begge sider av konflikten i Midt-Østen kan jeg faktisk skjønne, for her er alle elementer med. Filmen er imidlertid ikke mer provoserende enn virkeligheten selv. Israelernes rasisme og generalisering i forhold til at "alle" arabere er potensielle terrorister, arabernes hat mot dem som urettmessig har stjålet landet deres fra dem, det gjensidige hatet, stoltheten over at en slektning har gjennomført et selvmordbombertokt ... det meste er tatt med. Etter å ha sett en slik film er jeg temmelig sikker på at det ikke er mulig å velge enten den ene eller andre siden, for virkeligheten er så mangefascettert at det må være åpenbart for alle at det ikke finnes bare én sannhet. Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast seks! Her er faktisk filmen enda bedre enn boka!

Innspilt: 2012
Originaltittel: L´Attentat
Nasjonalitet: Belgia, Frankrike og Libanon
Språk: Arabisk/hebraisk
Genre: Drama
Skuespillere: Ali Suliman (Amin Jaafari), Reymond Amsalem (Siham Jaafari) m.fl.
Spilletid: 102 min.

Arabiske filmdager på Cinemateket i Oslo 19. - 21. april 2013

Kl. 18.00 i kveld ble Arabiske filmdager erklært for åpnet i Cinemateket i Oslo. Dette er det tredje året på rad at denne filmfestivalen finner sted, og jeg har skrevet litt om festivalen tidligere i år. 

Det er filmer fra Midtøsten og Nord-Afrika som er tema under festivalen, som tidligere har handlet mye om den arabiske våren. I år er fokuset et noe annet, og denne gangen handler filmene for en stor del om enkeltskjebner og ikke storpolitikk. Skjønt det ikke skal underslås at enkeltskjebnene er og blir konsekvenser av storpolitikken i disse områdene av verden ... 

Ingen av filmene gir noe entydig svar på hva som er sannheten om det som skjer eksempelvis i Israel og Palestina, i Tunis eller Beirut, bare for å nevne noen av stedene. Derimot vil filmene forhåpentligvis nyansere det bildet de fleste av oss har om det som foregår i Midt-Østen og i tilgrensende områder i dag - slik at vi selv ikke låser oss fast i en virkelighetsoppfatning. 

Jeg har lyst til å sitere fra festivalbrosjyren side 4:

"Ved å vise frem kampene i enkeltmenneskenes liv, heller enn store folkemengder, ligger det også et politisk budskap. Mange mener at den arabiske våren har utviklet seg til en arabisk sommer, høst eller kanskje vinter. Disse filmene viser at det ikke er så enkelt. Vi finner ikke noe entydig bilde, ingen lineær utvikling. Dagens arabiske vår er heller som en norsk april, en norsk vår. Den ene dagen skinner solen og smilene kommer frem, mens regn vind og hagl kommer for fullt den neste. Den arabiske verden er ikke på en entydig bei mot demokrati eller nye diktaturer. Den består av mennesker som bidrar til stadig forandring, med en usikker fremtid. 

Gjennom film får du ikke alle svar på hvordan verden henger sammen. Men du får noen nye bilder. Du kan gå ut av kinomørket litt klokere, litt gladere, litt mer betenkt, men kanskje aller mest litt rikere enn da du gikk inn. Vi ønsker å gi deg opplevelser fra den arabiske verden som bryter med dine forventninger, og håper at du tar sjansen på å ta de imot. Velkommen til Arabiske Filmdager 2013!" 

Det er kun kvalitetsfilmer fra de største regissørene i den arabiske verden som vises under festivalen, og ti av de totalt elleve filmene som vises er flunkende nye. Sånn sett er det et paradoks at det i løpet av de siste tre årene (tror jeg det var) kun har vært vist fem arabiske filmer på norske kinoer. Det skulle i alle fall ikke herske noen tvil om at festivalen sånn sett har sin berettigelse!

Sofi Oksanen på Litteraturhuset 17. april 2013

Onsdag den 17. april kom Sofi Oksanen til Litteraturhuset og anledningen var selvfølgelig promoteringen av hennes siste bok "Da duene forsvant", en utgivelse som Forlaget Oktober står bak. Dette er en bok som av noen betegnes som "et strålende mesterverk", mens atter andre har vært noe mer forbeholden. Selv om jeg hadde ambisjoner om å få lest den ferdig før mitt møte med den finsk-estiske forfatteren i går, men altså ikke rakk dette, kan jeg allerede nå si at jeg synes den er svært, svært godt skrevet og at historien er både fengende og interessant. 

Sigrun Slapgard intervjuet forfatteren, og selve intervjuet foregikk på engelsk. I en fullsatt sal (Wergeland i Litteraturhuset) kunne mange hundre tilhørere følge samtalen mellom Oksanen og Slapgard, og så stor var interessen at det også satt en hel del mennesker i etasjen over og fulgte det hele via en TV-skjerm. Jeg var der i følge med Bokelskerinnen, og vi var så tidlig ute at vi klarte å sikre oss plasser på første benk, og bokstavelig talt satt vis a vis den berømte forfatteren og intervjueren. 

Slapgard refererte innledningsvis til at Sofi Oksanen (f. 1977) nærmest er å anse som en popstjerne innenfor litteraturen. Hun er dessuten en meget prisbelønt forfatter og så langt den yngste noen sinne som har mottatt Nordisk Råds Litteraturpris, noe hun gjorde for "Utrenskningen". Mens hun altså debuterte med "Stalins kyr" i en alder av 25-26 år ... Oksanen ga uttrykk for at hun var glad for å være tilbake på Litteraturhuset, som hun har mange gode minner fra. 

Sofi Oksanen og Sigrund Slapgard (Foto: RMC)

I sin siste bok - "Da duene forsvant" - skriver Oksanen om svik, og igjen handler det om andre verdenskrig og årene etter. Hun ønsket å konsentrere seg om krigsårene i første halvdel av 1940-årene, med dobbelokkupasjon i en meget turbulent periode, og dernest 1960-årene, som for andre land bar preg av fred og frihet, men ikke i Estland ... Den eneste virkelige helten i boka er frihetskjemperen Roland. Hans fetter Edgar representerer det motsatte, og er en figur som gjør alt han kan for å skjule sin fortid. Juudit lever i et ulykkelig ekteskap med Edgar, og ender under den tyske okkupasjonen med å innlede et forhold til en nazist. 

For Oksanen er valget av navn på bokas hovedpersoner ikke noe som beror på tilfeldigheter. Både Roland og Edgard er noble navn - det første er inspirert av "Roland song" eller "Rolandkvadet" som det heter på norsk. Edgard er inspirert av et kongenavn, mens navnet Juudit er hentet fra Bibelen (Judiths bok). 

Heller ikke valg av tittel er tilfeldig. De fleste som bodde i Tallinn under den tyske okkupasjonen husker nemlig hvordan nazistene fanget duer og spiste dem. De opplevde altså at duene forsvant. Duer representerer et sterkt symbok på fred, og tittelen henspeiler derfor til at nazistene på et vis spiste freden. Også i resten av Europa led enkelte fuglebestander sterkt under andre verdenskrig. 

Sofi Oksanen (Foto: RMC)

For Sofi Oksanen har det vært viktig ikke å tegne et svart-hvitt-bilde av situasjonen - selv ikke når det er tale om svik og forrådelse. Særlig i forbindelse med den doble okkupasjonen under andre verdenskrig og i tiden etter, var det ikke nødvendigvis slik at noe var enten godt eller ondt. Det som fremsto som godt under en okkupant, kunne plutselig bli omdefinert til noe ondt under den neste okkupanten, og vise versa. 

Da Estland atter ble et fritt land for litt mer enn 20 år siden, fjernet russerne alle de gamle arkivene, og derfor er det i dag ikke mulig å vite hvem som faktisk var angivere eller kollaboratører, og hvem som var rene. Det er kanskje like greit ... 

Under andre verdenskrig var det for øvrig vanlig med forhold mellom estiske kvinner og nazistiske menn, og "alle" visste om noen. De estiske mennene var stort sett fraværende i denne perioden. Mange gjemte seg i skogene, noen gikk "under jorden" og atter andre kjempet for et fritt Estland. Ingen har i ettertid villet stå frem og fortelle om sitt forhold til nazister. For Oksanen var det viktig å ha med en kjærlighetshistorie i boka, og da var det naturlig å ta utgangspunkt i nettopp et slikt forhold. Juudit var som tidligere nevnt ulykkelig gift, og desperat i sin lengsel etter kjærlighet. Dette i en tid da det å få skilsmisse nærmest var en umulighet, og hvor det å bli gift med feil person var noe man bare måtte avfinne seg med for resten av livet ... 

Sofi Oksanen (Foto: RMC)

Oksanen forteller historiene uten å sette seg til doms over noen. I den grad hun forsøker å påvirke sympatier og antipatier, så er dette i form av karaktertrekkene hun utstyrer persongalleriet med. Som Edgar som prøver å overleve og som egentlig ikke er ond, men som er en usikker person, en løgner og en mann som ikke har noe avklart forhold til sin egen seksualitet. Hva er det som har gjort ham slik? Antakelig handler det om en mann som har gjort små overtramp i liten skala til å begynne med, og som har erfart at det går bra og som stadig tøyer grensene. Det er noe med at "anledning gjør tyv", og Edgar er en person som hele tiden velger minste motstands vei. 

I boka møter vi på 1960-tallet en Edgar som skriver en historisk bok. Oksanen påpeker at litteraturen inneholder altfor mange skrivende personer, og smiler av dette. Samtidig understreker hun at det er vanskelig for henne å skrive om personer som har en profesjon hun selv ikke kjenner inngående til. 

Edgar later som om han var pilot under andre verdenskrig, mens det egentlig er den forsvunne fetteren Roland som var det. Sånn sett fortsetter løgnene i Edgars bok. 

Når det gjelder kildebruk opplyser Oksanen at hun aldri vet hva hun vil komme til å trenge av kilder før hun starter med å skrive. Hun vet nemlig ikke selv hvor historien bærer hen, og understreker at det er spenningen rundt hva som skjer videre som driver hennes skriving fremover. Aviser, memoarer og gamle kart er viktige kilder når hun f.eks. skriver en bok som "Da duene forsvant". Spesielt dobbelt-okkupasjonen gjør det krevende å skrive om krigsårene og årene etter, fordi stedsnavn og gatenavn hele tiden ble endret under nye styresett. Ingen snakket dessuten om kommunister eller nazister under krigen, men om bolsjeviker og nasjonalister. Begrepsbruken er viktig, og dette har hun funnet frem til ved å studere propagandaen fra den aktuelle perioden. 

Sofi Oksanen og Sigrun Slapgard (Foto: RMC)

Slapgard forsøkte forsiktig å komme inn på hva som blir tema for Oksanens neste bok, men dette avviste Oksanen kontant å snakke om, etterfulgt av en liten hemmelighetsfull latter. 

Slapgard spurte hvorfor det er nødvendig å skrive mer om andre verdenskrig. Er det ikke skrevet nok om denne krigen? Oksanen påpekte at Estland er en meget ung nasjon, og at sårene etter okkupasjonen på langt nær har grodd. I Estland er memoarer og historiebøker om krigen og okkupasjonen meget populære - faktisk mer populære enn skjønnlitterære bøker. Det er nødvendig å fortelle historiene med ulike stemmer, og  Oksanen mener at det er her hennes bøker kommer inn. 

Tidligere har Oksanen skrevet bøker om kvinner, mens "Da duene forsvant" aller mest handler om menn, fortrinnsvis av det usympatiske slaget. Dette har budt på noen utfordringer for henne. Slapgard har merket seg at det alltid er med noen hemmelige rom i bøkene hennes, og lurte på om hun har et slikt hemmelig rom hjemme hos seg selv. Oksanen benektet smilende dette. 

Sofi Oksanen signerte bøker (Foto: RMC)

Noe som for øvrig kjennetegner Oksanens bøker er at de på et vis inneholder en komplisert form for nostalgi, skjønt det er mindre av dette i hennes siste bok sammenlignet med de foregående. Denne nostalgien står i dyp kontrast til det forhold at hun "angriper" forholdene i Estland, og problematiserer ulike sider ved samfunnet. Hun er blitt kritisert for å skrive "horror"-bøker i stedet for realistiske bøker. Oksanen mener at estiske mennesker ikke er vant til å lese skjønnlitterære bøker om sin egen nære fortid, og at hun nok blir lest på en annerledes måte både i Estland og Finland. 


Hvorfor tror Oksanen at så mange identifiserer seg med bøkene hennes, og at hun til og med i Mexico har fans som elsker bøkene hennes? Oksanen tror at diktaturer er de samme uansett hvor i verden de befinner seg, og at det overalt finnes minoritetsproblematikk. Mennesker over hele verden er i bunn og grunn opptatt av de samme tingene - som rettferdighet, fred og fordragelighet. Ofre for terror identifiserer seg med skjebnene i bøkene hennes. 

Sofi Oksanen (Foto: RMC)

På spørsmål om hun ønsker å være provoserende, svarer Oksanen kontant nei. Hun mener imidlertid at skjønnlitterære bøker i motsetning til rene historiske bøker inneholder emosjoner og lidenskap, og dermed tilfører historiene en ekstra dimensjon. Hun tror dessuten ikke at det finnes bare en sannhet, men at det er mange ulike aspekter ved det meste. 

Slapgard lurte på hva som driver Sofi Oksanen i hennes forfatterskap. Oksanen svarte at hun føler for å fortelle historier fra Estland, og at det hun mange ganger tenker på er hva som trenger å bli mer diskutert i samfunnet. Hun jobber mye med teater, men er usikker på hvor mye dette egentlig innvirker på hennes forfatterskap. Det hun imidlertid medgir er at når hun begynner å skrive, aner hun ikke hvilken vei det går eller hva som vil skje utover i boka. Hun er veldig spent på fortsettelsen, og det er nettopp denne spenningen som gjør det så morsomt å skrive. 

Etter hvert ble det lange køer foran forfatteren (Foto: RMC)

Oksanens bøker er de reneste page-turnere, og Slapgard mener at hun nesten bruker krim-plott-oppskriften i bøkene, men med et mye mer litterært språk enn det man vanligvis møter innenfor krim-genren. 

Hva har suksessen gjort med Oksanens liv? Oksanen opplyser at det har gitt henne frihet til å gjøre ting hun har lyst til. Hun har alltid vært interessert i historie, og elsker å skrive bøker hvor hun får brukt denne interessen. Hun mener like fullt at hun må ha en grunn til å skrive, og at en historie kan skrives på så mange ulike vis. Hun vet aldri om det hun har begynt på blir en roman eller et skuespill, og hun foretrekker å skrive om ulykkelige mennesker. "Unhappy people is a story!" Hun avslutter med å påpeke at det er et privilegium å jobbe med en profesjon som føles som et kall!

Etter det meget interessante intervjuet ble det selvsagt boksignering - og jeg dro hjem med forfatterens signatur i min "Da duene forsvant"-bok - og det med en følelse av å ha møtt et helt, helt ekstraordinært menneske! 

Les også Bokelskerinnens innlegg om arrangementet. Hun twitret dessuten underveis.

Søren Kierkegaard: "Om forholdet mellom hjælperen og den der skal hjælpes"

Om forholdet mellom hjælperen og 

den der skal hjælpes

Forholdet mellom Hjælperen 

og den der skal hjælpes

maa være saadan - at man, 

naar det i Sandhed

skal lykkes en at føre et Menneske 

til et bestemt Sted,

først og fremmest maa passe paa

at finde Ham

der hvor Han er og begynde der.

Dette er Hemmligheden 

i all Hjælpekunst.

Enhver der ikke kan det, 

Han er selv i en Indbildning

naar han mener at kunde 

hjælpe en Anden. 

Man at sand Hjælpen

begynner med Ydmykelse. 

Hjælperen maa først ydmyke sig

under den Han vil hjælpe og herved forstaa,

at det at hjælpe

er ikke at herske men at tjene.

At det at hjælpe ikke er 

at være Herskesygeste men 

den Taalmodigste.

At det at hjælpe er Villighed til,

indtil videre at finde seg i at have Uret

naar Du ikke forstaar

det din Næste forstaar.

Søren Kierkegaard

"The Hunt" (Regissør: Thomas Vinterberg)

Opprørende film om en pedofilmistenkt manns rettsløshet

Den danske regissøren Thomas Vinterberg (f. 1969) har en rekke storfilmer bak seg. Aller mest kjent er nok den prisbelønte dogmefilmen "Festen", men "Submarino" følger ikke veldig langt etter. Felles for mange av Vinterbergs filmer er at de er følelsesmessig svært, svært opprørende. I så måte representerer ikke "The Hunt" eller "Jakten", som den heter på originalspråket, noe unntak. Jeg må nok lete lenge i hukommelsen for å komme på en film som har opprørt meg så til de grader som nettopp denne! 

Lucas har nettopp kommet seg gjennom en opprivende skilsmisse, som nesten har tatt knekken på ham. Ekskona nekter ham å se sønnen oftere enn annen hver helg, på tross av at sønnen faktisk ønsker å bo hos sin far. Dette blir imidlertid bortforklart med at sønnens ønske kun skyldes at han synes synd på faren. Nå er han i ferd med å bygge opp et nytt liv, og et gryende forhold til en ny kvinne er under oppseiling. Han jobber i en barnehage, hvor barna elsker ham og han dem. 

Så slår lynet ned fra klar himmel. Klara, ei av jentene i barnehagen og datteren til Lucas´ beste venn, forteller at hun har sett tissen til Lucas og at den pekte mot henne. Som seer vet vi at dette bare er noe hun finner på i et øyeblikk av skuffelse over Lucas, som har avvist en gave fra henne. Men fordi barnehagebestyreren tar umiddelbar æffære og kaller inn en psykolog, begynner snøballen å rulle ... Da Klara nekter å gjenta det hun har sagt til bestyreren under psykologens besøk, blir det overmåte viktig for bestyreren at hun ikke skal sitte igjen med en følelse av å ha dummet seg ut. Ordene blir lagt i munnen på Klara, ledende spørsmål blir stilt og vi aner et barn som til slutt gir de voksne det de vil ha for å komme løs fra en ubehagelig situasjon, slik at hun kan gå ut til de andre barna for å leke. 

Siden forsøker Klara å fortelle at det hun sa ikke var sant og at det hele var en dumhet fra hennes side, men dette er det ingen som vil høre på. Alle rundt henne synes å mene at barn ikke lyver, og at når hun ikke lenger kan huske at noe har skjedd, så må hun ha fortrengt det. Og så skjer det uunngåelige: flere av barna begynner å fortelle den samme historien. Parallellene til Bjugn-saken kunne ikke ha vært klarere. 

I den lille landsbyen oppstår det lynsjestemning, og politiet blir koblet inn. Det som imidlertid redder Lucas fra ytterligere rettslig forfølgelse er at barna har fortalt at overgrepene skal ha skjedd i kjelleren hjemme hos ham. Bare at han ikke har noen kjeller i huset sitt ... 

Men selv om det ikke lenger er noen politisak, tar landsbyboerne saken i egne hender, og til slutt er det farlig å være Lucas ... Vil han noen gang bli renvasket og kan han noen sinne være trygg, uansett sakens utfall?

Denne filmen beskriver meget godt hvor lite som skal til fra et lite frø av en mistanke er sådd og til det hele ender opp som en etablert sannhet. Og om mekanismene og sannhetsgehalten i barns fortellinger der de voksne stiller ledende spørsmål, ikke er vár for andre sider ved saken som kan nyansere bildet og bare kjører på for å få bekreftelser på det de egentlig har bestemt seg for på forhånd. Historien er så opprørende, så hjerteskjærende og så intenst urettferdig at det var vondt å se. Akkurat denne filmen handler om en uskyldig som blir mistenkeliggjort, men slikt kan man selvsagt aldri vite når lignende saker dukker opp. Og spørsmålet blir hvem man skal tro på: overgriperen eller barnet? Heldigvis er det trukket mye lærdom ut av saker som f.eks. Bjugn-saken, og det er å håpe på at avhørsmetodene ivaretar både mulige ofre og overgripere på en bedre måte i dag enn tidligere. Som den nedrigste og usleste form for kriminell handling er en pedofilmistenkt nemlig fritt villt. Det er ille nok når mistanken faktisk er sann ... 

Mats Mikkelsen gjør som vanlig en usedvanlig god rolletolkning av den pedofilmistenkte Lucas, og han får frem fortvilelsen hos en mann som er helt opprådd for midler til å bevise sin uskyld. Når fortvilelsen "renner over", blir dette atter en bekreftelse på at mannen ikke er helt god, ja nærmest psykopatisk ... Denne filmen kommer til å bli sittende i kroppen i lang, lang tid.

Ut fra en helhetsvurdering av filmen har jeg kommet til at det må bli terningskast seks denne gangen. Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene, historien - alt bidro til dette. Så får det heller være at det en og annen gang tippet litt over ... Som f.eks. i scenen inne i butikken, hvor betjeningen gikk løs på Lucas, nektet ham å handle der, sparket ham mens han lå nede og kastet ham ut ... 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Jakten
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Mads Mikkelsen (Lucas), Susse Wold (Grethe), Thomas Bo Larsen (Theo), Lars Ranthe (Bruun), Anne Louise Hassing (Agnes), Bjarne Henriksen (Ole), Annika Wedderkopp (Klara), Lasse Fogelstrøm (Marcus), Alexandra Rapaport (Nadja), Ole Dupont (godseier/advokat)
Spilletid: 110 min.

Klara forteller barnehagebestyrer Grethe de sjokkerende tingene om Lucas 

Mamma Agnes trøster lille Klara

Lucas og sønnen Marcus, som aldri mister troen på faren sin

Lucas - forslått etter angrep fra byens borgere