Arabiske filmdager på Cinemateket i Oslo 19. - 21. april 2013

Kl. 18.00 i kveld ble Arabiske filmdager erklært for åpnet i Cinemateket i Oslo. Dette er det tredje året på rad at denne filmfestivalen finner sted, og jeg har skrevet litt om festivalen tidligere i år. 

Det er filmer fra Midtøsten og Nord-Afrika som er tema under festivalen, som tidligere har handlet mye om den arabiske våren. I år er fokuset et noe annet, og denne gangen handler filmene for en stor del om enkeltskjebner og ikke storpolitikk. Skjønt det ikke skal underslås at enkeltskjebnene er og blir konsekvenser av storpolitikken i disse områdene av verden ... 

Ingen av filmene gir noe entydig svar på hva som er sannheten om det som skjer eksempelvis i Israel og Palestina, i Tunis eller Beirut, bare for å nevne noen av stedene. Derimot vil filmene forhåpentligvis nyansere det bildet de fleste av oss har om det som foregår i Midt-Østen og i tilgrensende områder i dag - slik at vi selv ikke låser oss fast i en virkelighetsoppfatning. 

Jeg har lyst til å sitere fra festivalbrosjyren side 4:

"Ved å vise frem kampene i enkeltmenneskenes liv, heller enn store folkemengder, ligger det også et politisk budskap. Mange mener at den arabiske våren har utviklet seg til en arabisk sommer, høst eller kanskje vinter. Disse filmene viser at det ikke er så enkelt. Vi finner ikke noe entydig bilde, ingen lineær utvikling. Dagens arabiske vår er heller som en norsk april, en norsk vår. Den ene dagen skinner solen og smilene kommer frem, mens regn vind og hagl kommer for fullt den neste. Den arabiske verden er ikke på en entydig bei mot demokrati eller nye diktaturer. Den består av mennesker som bidrar til stadig forandring, med en usikker fremtid. 

Gjennom film får du ikke alle svar på hvordan verden henger sammen. Men du får noen nye bilder. Du kan gå ut av kinomørket litt klokere, litt gladere, litt mer betenkt, men kanskje aller mest litt rikere enn da du gikk inn. Vi ønsker å gi deg opplevelser fra den arabiske verden som bryter med dine forventninger, og håper at du tar sjansen på å ta de imot. Velkommen til Arabiske Filmdager 2013!" 

Det er kun kvalitetsfilmer fra de største regissørene i den arabiske verden som vises under festivalen, og ti av de totalt elleve filmene som vises er flunkende nye. Sånn sett er det et paradoks at det i løpet av de siste tre årene (tror jeg det var) kun har vært vist fem arabiske filmer på norske kinoer. Det skulle i alle fall ikke herske noen tvil om at festivalen sånn sett har sin berettigelse!

Sofi Oksanen på Litteraturhuset 17. april 2013

Onsdag den 17. april kom Sofi Oksanen til Litteraturhuset og anledningen var selvfølgelig promoteringen av hennes siste bok "Da duene forsvant", en utgivelse som Forlaget Oktober står bak. Dette er en bok som av noen betegnes som "et strålende mesterverk", mens atter andre har vært noe mer forbeholden. Selv om jeg hadde ambisjoner om å få lest den ferdig før mitt møte med den finsk-estiske forfatteren i går, men altså ikke rakk dette, kan jeg allerede nå si at jeg synes den er svært, svært godt skrevet og at historien er både fengende og interessant. 

Sigrun Slapgard intervjuet forfatteren, og selve intervjuet foregikk på engelsk. I en fullsatt sal (Wergeland i Litteraturhuset) kunne mange hundre tilhørere følge samtalen mellom Oksanen og Slapgard, og så stor var interessen at det også satt en hel del mennesker i etasjen over og fulgte det hele via en TV-skjerm. Jeg var der i følge med Bokelskerinnen, og vi var så tidlig ute at vi klarte å sikre oss plasser på første benk, og bokstavelig talt satt vis a vis den berømte forfatteren og intervjueren. 

Slapgard refererte innledningsvis til at Sofi Oksanen (f. 1977) nærmest er å anse som en popstjerne innenfor litteraturen. Hun er dessuten en meget prisbelønt forfatter og så langt den yngste noen sinne som har mottatt Nordisk Råds Litteraturpris, noe hun gjorde for "Utrenskningen". Mens hun altså debuterte med "Stalins kyr" i en alder av 25-26 år ... Oksanen ga uttrykk for at hun var glad for å være tilbake på Litteraturhuset, som hun har mange gode minner fra. 

Sofi Oksanen og Sigrund Slapgard (Foto: RMC)

I sin siste bok - "Da duene forsvant" - skriver Oksanen om svik, og igjen handler det om andre verdenskrig og årene etter. Hun ønsket å konsentrere seg om krigsårene i første halvdel av 1940-årene, med dobbelokkupasjon i en meget turbulent periode, og dernest 1960-årene, som for andre land bar preg av fred og frihet, men ikke i Estland ... Den eneste virkelige helten i boka er frihetskjemperen Roland. Hans fetter Edgar representerer det motsatte, og er en figur som gjør alt han kan for å skjule sin fortid. Juudit lever i et ulykkelig ekteskap med Edgar, og ender under den tyske okkupasjonen med å innlede et forhold til en nazist. 

For Oksanen er valget av navn på bokas hovedpersoner ikke noe som beror på tilfeldigheter. Både Roland og Edgard er noble navn - det første er inspirert av "Roland song" eller "Rolandkvadet" som det heter på norsk. Edgard er inspirert av et kongenavn, mens navnet Juudit er hentet fra Bibelen (Judiths bok). 

Heller ikke valg av tittel er tilfeldig. De fleste som bodde i Tallinn under den tyske okkupasjonen husker nemlig hvordan nazistene fanget duer og spiste dem. De opplevde altså at duene forsvant. Duer representerer et sterkt symbok på fred, og tittelen henspeiler derfor til at nazistene på et vis spiste freden. Også i resten av Europa led enkelte fuglebestander sterkt under andre verdenskrig. 

Sofi Oksanen (Foto: RMC)

For Sofi Oksanen har det vært viktig ikke å tegne et svart-hvitt-bilde av situasjonen - selv ikke når det er tale om svik og forrådelse. Særlig i forbindelse med den doble okkupasjonen under andre verdenskrig og i tiden etter, var det ikke nødvendigvis slik at noe var enten godt eller ondt. Det som fremsto som godt under en okkupant, kunne plutselig bli omdefinert til noe ondt under den neste okkupanten, og vise versa. 

Da Estland atter ble et fritt land for litt mer enn 20 år siden, fjernet russerne alle de gamle arkivene, og derfor er det i dag ikke mulig å vite hvem som faktisk var angivere eller kollaboratører, og hvem som var rene. Det er kanskje like greit ... 

Under andre verdenskrig var det for øvrig vanlig med forhold mellom estiske kvinner og nazistiske menn, og "alle" visste om noen. De estiske mennene var stort sett fraværende i denne perioden. Mange gjemte seg i skogene, noen gikk "under jorden" og atter andre kjempet for et fritt Estland. Ingen har i ettertid villet stå frem og fortelle om sitt forhold til nazister. For Oksanen var det viktig å ha med en kjærlighetshistorie i boka, og da var det naturlig å ta utgangspunkt i nettopp et slikt forhold. Juudit var som tidligere nevnt ulykkelig gift, og desperat i sin lengsel etter kjærlighet. Dette i en tid da det å få skilsmisse nærmest var en umulighet, og hvor det å bli gift med feil person var noe man bare måtte avfinne seg med for resten av livet ... 

Sofi Oksanen (Foto: RMC)

Oksanen forteller historiene uten å sette seg til doms over noen. I den grad hun forsøker å påvirke sympatier og antipatier, så er dette i form av karaktertrekkene hun utstyrer persongalleriet med. Som Edgar som prøver å overleve og som egentlig ikke er ond, men som er en usikker person, en løgner og en mann som ikke har noe avklart forhold til sin egen seksualitet. Hva er det som har gjort ham slik? Antakelig handler det om en mann som har gjort små overtramp i liten skala til å begynne med, og som har erfart at det går bra og som stadig tøyer grensene. Det er noe med at "anledning gjør tyv", og Edgar er en person som hele tiden velger minste motstands vei. 

I boka møter vi på 1960-tallet en Edgar som skriver en historisk bok. Oksanen påpeker at litteraturen inneholder altfor mange skrivende personer, og smiler av dette. Samtidig understreker hun at det er vanskelig for henne å skrive om personer som har en profesjon hun selv ikke kjenner inngående til. 

Edgar later som om han var pilot under andre verdenskrig, mens det egentlig er den forsvunne fetteren Roland som var det. Sånn sett fortsetter løgnene i Edgars bok. 

Når det gjelder kildebruk opplyser Oksanen at hun aldri vet hva hun vil komme til å trenge av kilder før hun starter med å skrive. Hun vet nemlig ikke selv hvor historien bærer hen, og understreker at det er spenningen rundt hva som skjer videre som driver hennes skriving fremover. Aviser, memoarer og gamle kart er viktige kilder når hun f.eks. skriver en bok som "Da duene forsvant". Spesielt dobbelt-okkupasjonen gjør det krevende å skrive om krigsårene og årene etter, fordi stedsnavn og gatenavn hele tiden ble endret under nye styresett. Ingen snakket dessuten om kommunister eller nazister under krigen, men om bolsjeviker og nasjonalister. Begrepsbruken er viktig, og dette har hun funnet frem til ved å studere propagandaen fra den aktuelle perioden. 

Sofi Oksanen og Sigrun Slapgard (Foto: RMC)

Slapgard forsøkte forsiktig å komme inn på hva som blir tema for Oksanens neste bok, men dette avviste Oksanen kontant å snakke om, etterfulgt av en liten hemmelighetsfull latter. 

Slapgard spurte hvorfor det er nødvendig å skrive mer om andre verdenskrig. Er det ikke skrevet nok om denne krigen? Oksanen påpekte at Estland er en meget ung nasjon, og at sårene etter okkupasjonen på langt nær har grodd. I Estland er memoarer og historiebøker om krigen og okkupasjonen meget populære - faktisk mer populære enn skjønnlitterære bøker. Det er nødvendig å fortelle historiene med ulike stemmer, og  Oksanen mener at det er her hennes bøker kommer inn. 

Tidligere har Oksanen skrevet bøker om kvinner, mens "Da duene forsvant" aller mest handler om menn, fortrinnsvis av det usympatiske slaget. Dette har budt på noen utfordringer for henne. Slapgard har merket seg at det alltid er med noen hemmelige rom i bøkene hennes, og lurte på om hun har et slikt hemmelig rom hjemme hos seg selv. Oksanen benektet smilende dette. 

Sofi Oksanen signerte bøker (Foto: RMC)

Noe som for øvrig kjennetegner Oksanens bøker er at de på et vis inneholder en komplisert form for nostalgi, skjønt det er mindre av dette i hennes siste bok sammenlignet med de foregående. Denne nostalgien står i dyp kontrast til det forhold at hun "angriper" forholdene i Estland, og problematiserer ulike sider ved samfunnet. Hun er blitt kritisert for å skrive "horror"-bøker i stedet for realistiske bøker. Oksanen mener at estiske mennesker ikke er vant til å lese skjønnlitterære bøker om sin egen nære fortid, og at hun nok blir lest på en annerledes måte både i Estland og Finland. 


Hvorfor tror Oksanen at så mange identifiserer seg med bøkene hennes, og at hun til og med i Mexico har fans som elsker bøkene hennes? Oksanen tror at diktaturer er de samme uansett hvor i verden de befinner seg, og at det overalt finnes minoritetsproblematikk. Mennesker over hele verden er i bunn og grunn opptatt av de samme tingene - som rettferdighet, fred og fordragelighet. Ofre for terror identifiserer seg med skjebnene i bøkene hennes. 

Sofi Oksanen (Foto: RMC)

På spørsmål om hun ønsker å være provoserende, svarer Oksanen kontant nei. Hun mener imidlertid at skjønnlitterære bøker i motsetning til rene historiske bøker inneholder emosjoner og lidenskap, og dermed tilfører historiene en ekstra dimensjon. Hun tror dessuten ikke at det finnes bare en sannhet, men at det er mange ulike aspekter ved det meste. 

Slapgard lurte på hva som driver Sofi Oksanen i hennes forfatterskap. Oksanen svarte at hun føler for å fortelle historier fra Estland, og at det hun mange ganger tenker på er hva som trenger å bli mer diskutert i samfunnet. Hun jobber mye med teater, men er usikker på hvor mye dette egentlig innvirker på hennes forfatterskap. Det hun imidlertid medgir er at når hun begynner å skrive, aner hun ikke hvilken vei det går eller hva som vil skje utover i boka. Hun er veldig spent på fortsettelsen, og det er nettopp denne spenningen som gjør det så morsomt å skrive. 

Etter hvert ble det lange køer foran forfatteren (Foto: RMC)

Oksanens bøker er de reneste page-turnere, og Slapgard mener at hun nesten bruker krim-plott-oppskriften i bøkene, men med et mye mer litterært språk enn det man vanligvis møter innenfor krim-genren. 

Hva har suksessen gjort med Oksanens liv? Oksanen opplyser at det har gitt henne frihet til å gjøre ting hun har lyst til. Hun har alltid vært interessert i historie, og elsker å skrive bøker hvor hun får brukt denne interessen. Hun mener like fullt at hun må ha en grunn til å skrive, og at en historie kan skrives på så mange ulike vis. Hun vet aldri om det hun har begynt på blir en roman eller et skuespill, og hun foretrekker å skrive om ulykkelige mennesker. "Unhappy people is a story!" Hun avslutter med å påpeke at det er et privilegium å jobbe med en profesjon som føles som et kall!

Etter det meget interessante intervjuet ble det selvsagt boksignering - og jeg dro hjem med forfatterens signatur i min "Da duene forsvant"-bok - og det med en følelse av å ha møtt et helt, helt ekstraordinært menneske! 

Les også Bokelskerinnens innlegg om arrangementet. Hun twitret dessuten underveis.

Søren Kierkegaard: "Om forholdet mellom hjælperen og den der skal hjælpes"

Om forholdet mellom hjælperen og 

den der skal hjælpes

Forholdet mellom Hjælperen 

og den der skal hjælpes

maa være saadan - at man, 

naar det i Sandhed

skal lykkes en at føre et Menneske 

til et bestemt Sted,

først og fremmest maa passe paa

at finde Ham

der hvor Han er og begynde der.

Dette er Hemmligheden 

i all Hjælpekunst.

Enhver der ikke kan det, 

Han er selv i en Indbildning

naar han mener at kunde 

hjælpe en Anden. 

Man at sand Hjælpen

begynner med Ydmykelse. 

Hjælperen maa først ydmyke sig

under den Han vil hjælpe og herved forstaa,

at det at hjælpe

er ikke at herske men at tjene.

At det at hjælpe ikke er 

at være Herskesygeste men 

den Taalmodigste.

At det at hjælpe er Villighed til,

indtil videre at finde seg i at have Uret

naar Du ikke forstaar

det din Næste forstaar.

Søren Kierkegaard

"The Hunt" (Regissør: Thomas Vinterberg)

Opprørende film om en pedofilmistenkt manns rettsløshet

Den danske regissøren Thomas Vinterberg (f. 1969) har en rekke storfilmer bak seg. Aller mest kjent er nok den prisbelønte dogmefilmen "Festen", men "Submarino" følger ikke veldig langt etter. Felles for mange av Vinterbergs filmer er at de er følelsesmessig svært, svært opprørende. I så måte representerer ikke "The Hunt" eller "Jakten", som den heter på originalspråket, noe unntak. Jeg må nok lete lenge i hukommelsen for å komme på en film som har opprørt meg så til de grader som nettopp denne! 

Lucas har nettopp kommet seg gjennom en opprivende skilsmisse, som nesten har tatt knekken på ham. Ekskona nekter ham å se sønnen oftere enn annen hver helg, på tross av at sønnen faktisk ønsker å bo hos sin far. Dette blir imidlertid bortforklart med at sønnens ønske kun skyldes at han synes synd på faren. Nå er han i ferd med å bygge opp et nytt liv, og et gryende forhold til en ny kvinne er under oppseiling. Han jobber i en barnehage, hvor barna elsker ham og han dem. 

Så slår lynet ned fra klar himmel. Klara, ei av jentene i barnehagen og datteren til Lucas´ beste venn, forteller at hun har sett tissen til Lucas og at den pekte mot henne. Som seer vet vi at dette bare er noe hun finner på i et øyeblikk av skuffelse over Lucas, som har avvist en gave fra henne. Men fordi barnehagebestyreren tar umiddelbar æffære og kaller inn en psykolog, begynner snøballen å rulle ... Da Klara nekter å gjenta det hun har sagt til bestyreren under psykologens besøk, blir det overmåte viktig for bestyreren at hun ikke skal sitte igjen med en følelse av å ha dummet seg ut. Ordene blir lagt i munnen på Klara, ledende spørsmål blir stilt og vi aner et barn som til slutt gir de voksne det de vil ha for å komme løs fra en ubehagelig situasjon, slik at hun kan gå ut til de andre barna for å leke. 

Siden forsøker Klara å fortelle at det hun sa ikke var sant og at det hele var en dumhet fra hennes side, men dette er det ingen som vil høre på. Alle rundt henne synes å mene at barn ikke lyver, og at når hun ikke lenger kan huske at noe har skjedd, så må hun ha fortrengt det. Og så skjer det uunngåelige: flere av barna begynner å fortelle den samme historien. Parallellene til Bjugn-saken kunne ikke ha vært klarere. 

I den lille landsbyen oppstår det lynsjestemning, og politiet blir koblet inn. Det som imidlertid redder Lucas fra ytterligere rettslig forfølgelse er at barna har fortalt at overgrepene skal ha skjedd i kjelleren hjemme hos ham. Bare at han ikke har noen kjeller i huset sitt ... 

Men selv om det ikke lenger er noen politisak, tar landsbyboerne saken i egne hender, og til slutt er det farlig å være Lucas ... Vil han noen gang bli renvasket og kan han noen sinne være trygg, uansett sakens utfall?

Denne filmen beskriver meget godt hvor lite som skal til fra et lite frø av en mistanke er sådd og til det hele ender opp som en etablert sannhet. Og om mekanismene og sannhetsgehalten i barns fortellinger der de voksne stiller ledende spørsmål, ikke er vár for andre sider ved saken som kan nyansere bildet og bare kjører på for å få bekreftelser på det de egentlig har bestemt seg for på forhånd. Historien er så opprørende, så hjerteskjærende og så intenst urettferdig at det var vondt å se. Akkurat denne filmen handler om en uskyldig som blir mistenkeliggjort, men slikt kan man selvsagt aldri vite når lignende saker dukker opp. Og spørsmålet blir hvem man skal tro på: overgriperen eller barnet? Heldigvis er det trukket mye lærdom ut av saker som f.eks. Bjugn-saken, og det er å håpe på at avhørsmetodene ivaretar både mulige ofre og overgripere på en bedre måte i dag enn tidligere. Som den nedrigste og usleste form for kriminell handling er en pedofilmistenkt nemlig fritt villt. Det er ille nok når mistanken faktisk er sann ... 

Mats Mikkelsen gjør som vanlig en usedvanlig god rolletolkning av den pedofilmistenkte Lucas, og han får frem fortvilelsen hos en mann som er helt opprådd for midler til å bevise sin uskyld. Når fortvilelsen "renner over", blir dette atter en bekreftelse på at mannen ikke er helt god, ja nærmest psykopatisk ... Denne filmen kommer til å bli sittende i kroppen i lang, lang tid.

Ut fra en helhetsvurdering av filmen har jeg kommet til at det må bli terningskast seks denne gangen. Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene, historien - alt bidro til dette. Så får det heller være at det en og annen gang tippet litt over ... Som f.eks. i scenen inne i butikken, hvor betjeningen gikk løs på Lucas, nektet ham å handle der, sparket ham mens han lå nede og kastet ham ut ... 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Jakten
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Mads Mikkelsen (Lucas), Susse Wold (Grethe), Thomas Bo Larsen (Theo), Lars Ranthe (Bruun), Anne Louise Hassing (Agnes), Bjarne Henriksen (Ole), Annika Wedderkopp (Klara), Lasse Fogelstrøm (Marcus), Alexandra Rapaport (Nadja), Ole Dupont (godseier/advokat)
Spilletid: 110 min.

Klara forteller barnehagebestyrer Grethe de sjokkerende tingene om Lucas 

Mamma Agnes trøster lille Klara

Lucas og sønnen Marcus, som aldri mister troen på faren sin

Lucas - forslått etter angrep fra byens borgere

"Operasjon Argo" (Regissør: Ben Affleck)

"The best bad plan we have ..."

"Operasjon Argo" ble nominert til hele syv Oscars i forbindelse med årets prisutdeling, og vant tre av disse. Den kanskje gjeveste av dem alle: som beste film. Dessuten mottok Alan Arkin prisen for beste birolle, mens Chris Terrio mottok prisen for beste manus ("best adapted screenplay"). I tillegg er filmen så neddynget av nominasjoner og priser at man skjønner at det er tale om en ekstraordinær film. 

"Argo" er basert på virkelige hendelser fra et gisseldrama i Iran under den iranske revolusjonen i 1979. 

Bakteppet var dette: sjahen av Iran flyktet fra landet i januar 1979. I begynnelsen ansett som en slags "ferie", men han skulle aldri vende tilbake til sitt hjemland. Etter dette ankom Ayatollah Khomeini, som hadde levd i eksil i en årrekke. Noen år med uroligheter fulgte, inntil et strikt regime opprettet ro og orden i landet - i alle fall på overflaten. 

Etter sjahens flukt ble det klart at han led av en uhelbredelig form for kreft, og i oktober 1979 ble han sluppet inn i USA for å motta medisinsk behandling. Dette utløste en storm av protester i Iran, som fra før av var rasende på USA.  Den avgåtte sjahen hadde nemlig veltet seg i vestlig luksus og dekadanse, mot at USA fikk fritt leide til landets oljeressurser. 

I åpningsscenen i "Argo" blir vi vitne til en rasende folkemengde som stormer den amerikanske ambassaden i Teheran. Inne i ambassaden forsøker  diplomatene å tilintetgjøre sentrale dokumenter som de frykter senere skal bli brukt mot dem. Imens klarer seks av amerikanerne ved ambassaden å flykte, og havner etter hvert i den canadiske ambassaden som gjester. 66 av de andre ambassadeansatte ble tatt til gisler, og satt i fangenskap i 444 dager, inntil sjahen døde og iranske myndigheter ble noe mer villig til å forhandle om løslatelse av dem. Det er imidlertid ikke disse gislene denne filmen handler om, men de seks som klarte å flykte, og som ble sittende fast i den canadiske ambassaden uten å komme verken frem eller tilbake. Til alt hell visste ikke iranerne om dem, men tiden jobbet mot dem. I den tidligere amerikanske ambassaden jobbet nemlig iransk etterretning frenetisk med å pusle sammen dokumenter som var blitt strimlet i makuleringsmaskinene av amerikanerne rett før stormingen av ambassaden ... Det var bare et tidsspørsmål før de ville skjønne at det manglet seks mennesker ... 

I USA arbeidet amerikanske myndigheter med å legge strategier for hvordan man skulle få løslatt gislene, herunder de seks som satt internert i den canadiske ambassaden. Og det var her Tony Mendez (spilt av regissøren selv - Ben Affleck) kom inn i bildet. Han utarbeidet nemlig en plan om at han med flere skulle utstyres med canadiske pass og late som om de skulle spille inn en film - "Argo" - og deretter sørge for å inkorperere flyktningene ved den canadiske ambassaden i film-crewet. Ved hjelp av falske canadiske pass skulle de så fraktes ut av landet via Sveits. 

Hagia Sofia, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

På vei fra USA mellomlandet Tony Mendez i Istanbul, hvor han møtte sine samarbeidspartnere. Vandrende rundt i Hagia Sofia og andre sentrale steder, ble de siste brikkene i planen diskutert. 

Mange av filmscenene som følger i det som angivelig skulle være Teheran, er helt opplagt filmet i Istanbul. Store basar og krydderbasaren er sånn sett nokså lett gjenkjennelig av undertegnede, siden det er bare et år siden jeg besøkte denne byen. 

Store Bazar, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

Selv om jeg visste hva utfallet i filmen ville bli, holdt jeg pusten nesten helt til siste slutt. Filmen er på mange måter helt mesterlig. Det er imidlertid én ting jeg alltid reagerer på når amerikanerne skal lage filmer som dette, og det gjorde jeg også denne gangen. Fienden - i dette tilfellet Iran og det iranske folket som vises frem - fremstilles så endimensjonalt at det tidvis er kvalmende. Jeg skjønner jo at de som stormet ambassaden var langt fra vennligsinnede, og jeg skjønner også at menneskene som amerikanerne møtte på slutten av sitt opphold i Iran var meget mistenksomme. Men bildet som tegnes av iranerne nærmest som et ondt folk ... det reagerte jeg på. Det er så og si ingen nyanser i dette bildet - kanskje bortsett fra to iranske kvinner som jobbet ved den canadiske ambassaden. Dette trekker ned mitt helhetsinntrykk av filmen, som ellers er både viktig og ikke minst flott filmet, bare for å ha sagt dét. 

Noe av det jeg dessuten fant underholdende var den gjennomførte 1970-tallskoloritten i ett og alt - i klesdrakt, bilpark, det forhold at "alle" røkte osv. Ikke én eneste detalj var overlatt til tilfeldighetene. Så hvorfor ikke også balansere bildet av iranerne? I den grad bildet nyanseres, er latterliggjøring det nærmeste jeg kommer - som da alle står i utsjekkingsskranken og "bestikker" kontrollørene med latterlige tegninger fra den fiktive filmen "Argo" ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem - et sterkt sådan. Når det ikke blir en seks´er er dette fordi jeg synes den endimensjonale fremstillingen av iranere skjemmer helhetsinntrykket. 

(Filmen fikk Oscar i kategoriene beste film og beste adapterte manus i forbindelse med Oscar-utdelingen for 2013.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Argo
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller 
Skuespillere: Ben Affleck (Tony Mendez), Bryan Cranston (Jack O´Donnell), Alan Arkin (Lester Siegel), John Goodman (John Chambers) m.fl.
Spilletid: 120 min.

Per Petterson på Lørenskog bibliotek torsdag 11. april 2013

Per Petterson på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Torsdag 11. april 2013 kl. 19.00 var det duket for bokbad på Lørenskog bibliotek! Gjesten denne gangen var intet mindre enn Per Petterson, og den som skulle intervjue ham var dessuten den meget erfarne Hilde Kramer. Temaet for bokbadet var Per Pettersons forfatterskap og i særdeleshet hans siste bok "Jeg nekter", samt hvor han henter inspirasjon til sin skriving. Allerede da programmet var klart, sørget jeg for å merke av arrangementet i kalenderen. Dette skulle jeg få med meg! "Jeg nekter" er nemlig en av de fineste leseopplevelsene jeg hadde i fjor høst! 

Hilde Kramer (Foto: RMC)

Aldri tidligere har jeg opplevd Lørenskog bibliotek så smekkfull i forbindelse med et arrangement! Arrangørene endte med å bære inn mange ekstra stoler, og bildet ovenfor viser bare en liten del av de fremmøtte. Da det var klart at det ikke var plass til flere, startet bokbadet, selv om klokka ikke var mer enn sånn ca. kvart på syv. 

Noe av det første Hilde Kramer startet med var å presentere Per Pettersons bibliografi. Hele ni bøker har det blitt fra Per Petterson debuterte med novellesamlingen "Aske i munnen, sand i skoa" i 1987. Siden har den ene romanen fulgt den neste, med sånn ca. 3-4 års mellomrom. Titlene har med årene blitt mer og mer "krakilske" - som "Jeg forbanner tidens elv" og "Jeg nekter". Det neste blir vel "Nei!", spurte Hilde Kramer - etterfulgt av humring fra salen og ikke minst fra forfatteren selv. 

Per Petterson forklarte at tittelen kommer av seg selv underveis i skrivingen. Plutselig bare er den der, dukker gjerne frem i en setning midt i boka - og da holder han fast på det, og går ikke tilbake på det han har bestemt seg for. Tittelen er med på å bestemme retningen for boka, og binder sånn sett handlingen på et vis. Det synes han er helt greit. I "Jeg nekter" er det flere personer som alle nekter på ulike nivåer i boka. 

(Foto: RMC)

Per Petterson hører mye på musikk mens han er i en skriveprosess. F.eks. er "Til Sibir" en Puccini-bok, mens "Jeg nekter" er en Jimi Hendrix-bok. 

Per Petterson liker Østlandsområdet pga. dets variable landskap, men han må av og til til Danmark "der en liten mann kan se langt". I sine yngre år var han svært urban og frekventerte Oslos barer, men han flyttet etter hvert på landet pga. kjærligheten. 

På spørsmål om bruk av litterære virkemidler svarer forfatteren at det er viktig at man ikke merker at det er et virkemiddel som blir brukt - bare at "det virker". 

Når Per Petterson begynner å skrive på en bok, starter han gjerne med å skrive en lang handling, og så håper han at det skjer noe etterpå. Som regel gjør det nettopp det, men selv aner han ikke hva når han begynner. Han har lært seg til å stole på intuisjonen sin - dvs. at fortsettelsen kommer på et eller annet tidspunkt. For ham handler det en hel del om musikalitet i teksten, og han hører med en gang dersom noe lyder falskt. Uten å ha noen plan fra starten av, og uten å vite hvor det bærer hen, skriver han akkurat det som faller ham inn. Det ligger ikke for ham å "finne på ting". Da han skrev på "Ut å stjæle hester" ante han ikke at boka også skulle komme til å handle om andre verdenskrig. Selv hater han å gjøre research før han begynner å skrive. Det tar han alltid etterpå. Ellers er han redd for at dette skal ødelegge skriveprosessen. 

Underveis ble det spilt musikk - med inspirasjon hentet fra

Per Pettersons egne bøker (Foto: RMC)

Når han skriver om hendelser som spenner over f.eks. to tidsepoker, med store tomrom midt i, satser han på at leseren fyller ut det som mangler. Romanen må være klokere enn forfatteren - større enn seg selv. I motsatt fall er det ingen stor litteratur etter hans mening. Leserne, som er høyst forskjellige, fyller ut med sine egne preferanser, og dermed kan en og samme bok gi ulike lesere høyst forskjellige ting. Det er dette som kjennetegner stor litteratur! 

Som tidligere nevnt klarer ikke Per Petterson å finne på historier som er fiks ferdige fra starten av, og med sirlige disposisjoner for hva som kommer når i hendelsesforløpet. Han stoler på sin egen intuisjon samt underbevisstheten, og når det stopper opp, venter han litt. Han ser hva som skjer, og så kommer historiene nærmest av seg selv - alt som konsekvenser av det foregående. For ham er det viktig at historien har noe naturlig over seg. 

Hilde Kramer trekker frem at det er et felles referansepunkt i mange av bøkene hans - f.eks. at de foregår på Grorud, at Arvid Jansen går igjen osv. Forfatteren medgir at Arvid er hans alterego, men at absolutt all handling er og blir fiksjon. Det er sjelden at damene i bøkene har den samme klangen som mennene, men fru Berggren i "Jeg nekter" er et hederlig unntak. Hun er ganske enkelt ikke helt god, der hun f.eks. plutselig forlater barna sine. Ellers viste Kramer til at det kun ett sted i bøkene hans er en referanse til billedkunst, og at dette gjelder René Magrittes marerittaktige bilde "Not to be reproduced". 

René Magritte: Not to be reproduced

Per Petterson innrømmer at han slet veldig med "Jeg nekter". Etter ca. 100 sider stoppet det helt opp. Intuisjonen fungerte ikke, underbevisstheten var ikke med og selv ante han ikke hvordan det skulle gå. Men like plutselig som det stoppet opp, like plutselig kom han på sporet av historien igjen. Han medgir at det er en litt risikabel måte å skrive bøker på, fordi han kan ramle ut og ikke finne tråden igjen. Hilde Kramer ga uttrykk for stor overraskelse over dette fordi hun selv opplever handlingen nærmest som filmatisk, med glidende overganger mellom sceneskiftene. I den forbindelse opplyser forfatteren at han har sett mye eldre film, og at han kanskje er påvirket av den opprinnelige måten slike filmer med mange dialoger ble bygget opp på. Selv elsker han dialoger og det faller ham veldig lett å skrive dialoger.

Helt til slutt leste forfatteren høyt fra 

"Jeg nekter" (Foto: RMC)

For øvrig spurte Hilde Kramer om hans forhold til dyr og kanskje hester i særdeleshet. Forfatteren flirte og påpekte at han har noen traumatiske opplevelser med hester og anser dem som livsfarlige dyr. 

"Ut og stjæle hester" er den boka Per Petterson har opplevd som lettest å skrive. Det tok ham "bare" tre år å fullføre den - mot normalt opp mot fire år. I boka er det mange beskrivelser av natur fra Romerike. Før Per Petterson flyttet til Aurskog-Høland bodde han i Rælingen, og han kjørte mye rundt i bil i området. Da får man sett mye, og sånn sett skriver han en hel del om det å kjøre rundt i bil i dette området av Østlandet. 

Når Per Petterson skriver om natur, prøver han å gjøre naturen til subjekt og personene til objekt. Man kommer ikke utenom naturen, og den presser seg alltid på i handlingen, som nødvendigvis alltid foregår et sted. Han elsker å skrive om naturen. Og noen ganger i sitt liv har han vært ute i naturen og opplevd at det ikke er han som ser på trærne, men de som ser på ham. Det har vært spesielt.

I bøkene hans er det mange referanser til litteratur. Felles for dem alle er at dette er bøker han selv har lest. Alle har sin egen stjernehimmel av litteraturpreferanser. F.eks. leste han i sin tidlige ungdom Simone de Beauvoirs selvbiografi, som er proppfull av litteraturpreferanser. Han skrev opp henvisningene, og siden ble dette hans kilde til egen lesing. Dette igjen førte ham bort i Albert Camus, som igjen hadde sine preferanser, og slik økte hans litteratære univers. 

Per Petterson (Foto: RMC)

Mot slutten av bokbadet kom Per Petterson inn på hva som gjorde at han faktisk valgte å bli forfatter. Dette hadde noe å gjøre med hans forhold til Blindern, hvor det forhold at han ikke turte å spørre hva en kollokviegruppe var gjorde at han aldri mer viste seg der. Han mener at dersom han hadde kommet fra en annen kant av landet, kunne han fint spurt om dette. Men ikke når han kom fra Oslos østkant ... 

Han mener at det er Uelandsgate og ikke Akerselva som deler Oslo inn i øst og vest. I essaysamlingen "Måne over porten" har han skrevet om klassereiser. Det var vel da han fant ut at han ikke var interessert i å gjøre en klassereise. Han trivdes på Veitvet, likte naboene og hadde ikke lyst til å flytte til et "penere" strøk av byen. Det forhold at han hadde leiligheten full av mange rare bøker og gikk med pussige kunstnerskjerf ble dessuten uten videre akseptert av alle han hadde rundt seg. Det var helt greit at han var den han var. Hans far hadde paradoksalt nok en helt bokhylle full av gamle klassikere han aldri hadde lest, mens moren hans ikke eide en eneste bok, men lånte mye på biblioteket. Selv leste Per Petterson allerede som 14-åring bl.a. Leo Tolstojs "Krig og fred", som han fant i farens bokhylle, og som han slettes ikke opplevde som tung eller vanskelig å lese. Det var først etterpå at han "skjønte" at denne boka liksom skulle være så vanskelig å nærme seg ... 

Avslutningsvis - før Per Petterson leste høyt fra "Jeg nekter" - påpekte han at rytmen i setningene er viktig for ham, og at dette fører til en del disputter med f.eks. hans danske oversetter. Det er helt avgjørende for ham at rytmen bevares i oversettelsen av bøkene hans. Petterson avsluttet med å oppfordre alle til å møte opp på Lørenskog bibliotek på  Verdens bokdag den 23. april kl. 19.00, for da kommer Edvard Hoem for å snakke om sin Bjørnstjerne Bjørnson-biografi.

Og med dette var et særdeles interessant bokbad over for denne gang, og jeg sitter tilbake med et sterkt inntrykk av en forfatter som jeg faktisk beundrer enda mer enn før jeg møtte ham på Lørenskog bibliotek. Jeg tror det kommer til å påvirke min lesing av hans bøker i fremtiden! Er det noe Per Petterson er god på, så er det å skrive romaner som er større enn ham selv - romaner som kommer til å leve videre og som blir lest om og om igjen! Og han er en mester til å beskrive stemninger, mellommenneskelige forhold og ikke minst natur! Og så er det selvsagt morsomt å ha hans signatur og hilsen i mitt eksemplar av "Jeg nekter" ... 

Hillary Jordan: "Mississippi"

Om forbudt kjærlighet, rasisme og Ku Klux Klan i sørstatene

Hillary Jordan var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg første gang hørte om hennes roman "Mississippi". Så langt jeg har klart å finne ut har hun heller ikke gitt ut flere enn to romaner. Hun debuterte med "Mississippi" i 2008 og kom ut med "When She Woke" i 2012. Den siste er foreløpig ikke oversatt til norsk. Utover dette ligger det sparsomt med opplysninger om forfatteren som sådan på nettet. Ikke annet enn at hun vokste opp i Dallas, TX og Muskogee, og i dag bor i Brooklyn (kilde: Wikipedia), og slettes ikke når hun f.eks. er født. Forfatteren har imidlertid en hjemmeside, og her kan man bl.a. lese at hun mellom bokutgivelser og skriving reiser rundt og holder foredrag på litteraturfestivaler og biblioteker.

Handlingen i "Mississippi" er lagt til en bomullsplantasje nettopp i Mississippi i tiden før, under og etter andre verdenskrig. Flere jeg-stemmer slipper til i boka etter hvert som handlingen skrider frem. I første rekke møter vi Laura McAllan, en kvinne på over 30 år som fremdeles bor hjemme hos foreldrene fordi hun er ugift, og som ingen - heller ikke hun selv - tror noen gang skal bli gift. Men det er helt til Henry dukker opp. Han er ikke blant de mest romantiske, men han fremstår med en edel karakter og er skikkelig og solid på alle vis. Laura blir betatt av Henry, som er en mann av få ord og som ikke uten videre deler sine tanker og følelser med henne. Da han omsider frir, takker hun ja. 

Rett før bryllupet blir Laura introdusert for Henrys bror Jamie. Han er en lidenskapelig mann som vet hvordan man skal kurtisere en kvinne, og Laura blir sterkt tiltrukket av ham. Etter at Pearl Harbor blir angrepet og USA dras med i krigen, reiser Jamie ut som flyver. I mellomtiden bestemmer Henry at han og Laura skal flytte til Mississippi, hvor han plutselig har kjøpt en bomullsplantasje. Meningen er at Laura og barna skal bo inne i byen, slik hun er vant til, men slik skal det ikke gå. Henry er en ordholden mann, men det er dessverre ikke alle andre. Han blir lurt og det huset han trodde han hadde leid og betalt depositum for, viser seg for lengst å være solgt da de ankommer. I mellomtiden har det skjedd mye i Henrys familie, og det ender med at den lille familien må ta seg av Henrys svigerinne og hennes farløse barn samt den sta og egenrådige faren, som er en innbitt rasist. 

Livet på gården blir beinhardt, og alt regnet forvandler hele området til et gjørmehøl - derav originaltittelen "Mudbound". Vi introduseres etter hvert for Ronsel, en farget mann som også reiser ut i krigen som soldat, og hele hans familie. Hver gang noen fargede går utenfor de rammer som de mest rasistiske elementer i det amerikanske samfunnet har satt opp for dem, trer Ku Klux Klan frem fra skyggene og "gjenoppretter ro og orden" i rekkene.  Da Jamie og Ronsel kommer hjem fra krigen, begge med sine hemmeligheter i bagasjen, forrykkes den skjøre freden som har eksistert på gården, og ingenting blir det samme lenger ... Her er elementer av forbudt kjærlighet både på det ene og andre viset, her er intriger og til og med mord, og her er en gryende bevissthet rundt de fargedes posisjon i et samfunn med en stygg forhistorie med slaveri og annen rangs borgere osv.

Denne boka valgte jeg å "lese" som lydbok, og det var ingenting å si på Bodil Vidnes-Kopperuds opplesning. Jeg synes alltid at det er vanskeligere å vurdere en boks litterære kvaliteter når jeg hører lydbok fremfor å lese selv, men jeg vil likevel hevde at "Mississippi" er godt skrevet - uten at den har de typiske litterære kjennetegnene. Historien er sånn sett litt vel mye fortellende i stilen, og det overlates lite til leserens fantasi. Det har vært skrevet et utall av bøker om de fargedes posisjon i USA, om rasisme og Ku Klux Klan. Mitt første møte med denne type litteratur må ha vært "Onkel Toms hytte" i tidlig ungdom - en bok jeg husker at jeg gråt meg igjennom fra perm til perm, og nesten ikke klarte å lese bokstavene for bare snørr og tårer. Siden har "Bienes hemmelige liv" og ikke minst "Barnepiken" dukket opp, mens "Drep ikke en sangfugl" står som en av få virkelig store klassikere på området. Så hva har "Mississippi" å tilføre av nye ting? Svært lite i grunnen. Den er og blir en bestselger, men like fullt en bestselger som hever seg godt i konkurransen innenfor genren. Hvis det er noe jeg likevel skulle sette fingeren på er det at jeg synes det har gått litt inflasjon i å slippe for mange jeg-stemmer inn i bøkene for tiden. Dette virkemiddelet medvirker i seg selv til at leseren liksom får vite alt, og at lite overlates til leserens fantasi. Det andre er at boka slutter for brått. Det er på slutten det virkelig skjer noe, og vips så er det hele over. Som om forfatteren har blitt lei og ønsket å avslutte på en noen lunde hederlig måte. Denne boka kunne imidlertid kledd i alle fall hundre sider til. Min konklusjon og dom er etter dette at her blir det terningkast fire. Og jeg tror nok at jeg skal gi Hillary Jordans nye bok en sjanse så snart denne kommer på norsk. 

Utgitt: 2008
Originaltittel: Mudbound
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Benedicta Wundt-Val
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven utkom på Pax forlag)
Spilletid: 9 t 8 min.

Hillary Jordan

Andre som har omtalt boka:

- Groskro - 22.05.2012

- Bok-Karete - 21.05.2012

- Bokspeilet - 14.06.2012

Palma april 2013

I forrige uke var jeg en tur i Palma på Mallorca. Jeg deler gjerne noen av inntrykkene fra turen!

Fra havneområdet i Palma 

Havneområdet i Palma 

Et eldorado for kresne mat- og vin-nytere

Lekre gågater i sentrum

Palma sentrum 

Abaco Bar - en meget hyggelig turistfelle med rådyre drinker

Abaco Bar 

Mye flott arkitektur i gamlebyen 

Underholdning og avansert tigging også her ...

Matmarkedet i Palma - lekkerbiskener så langt øyet rekker

Alt hva magen kan begjære! 

Ingen enerett på de gode, smakfulle jordbærene i Norge akkurat ... 

Jeg for min del blir aldri lei av å betrakte mat ;-)

Ikke blir jeg lei av å betrakte bøker heller ... 

Himmelske smaksvarianter!