Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

mandag 7. januar 2013

Abdullah Thabit: "Den tjuende"

En potensiell terrorists bekjennelser

Abdullah Thabit (f. 1973) i Ahba i Saudi-Arabia, har utgitt fem bøker med poesi og noveller, og en roman - "Den tjuende", jf. Wikipedia, eller "Terrorist Number 20", som den mer beskrivende heter på engelsk. Thabit var selv en religiøs ekstremist, og kun tilfeldigheter førte til at han ikke endte som en av terroristene bak 11. september-angrepene mot USA. Hans venn Ahmed Alnami var en av terroristene bak disse angrepene, jf. Wikipedia


I romanen "Den tjuende", som utkom i 2006, forteller Abdullah Thabit sin egen historie om tiden som religiøs ekstremist gjennom roman-fiksjon-personen Zahi al-Jibali. Hvordan kunne det gå til at han, en nokså vanlig gutt i en temmelig liberal muslimsk familie, nesten kunne ha endt som terrorist i ett av de mest avskyelige terrorangrep verden noen gang har sett? Utgivelsen av boka fikk for øvrig som konsekvens at forfatteren og hans familie etter drapstrusler måtte flytte fra hjembyen Abha.

Zahi vokser i likhet med forfatteren opp i Abha, og innledningsvis beskriver han stedet han kommer fra og folkene som bor der. 

"Folk ser svært alvorlig på vanære, til de grader at de er beredt til å oppgi livet hvis de blir vanæret. Slike konflikter trekker gjerne ut, og de kan oppstå av endeløs rekke årsaker. Enhver krenkelse er en katastrofe, og den kan ikke passere uten blodsutgytelse. Om de stridende partene ikke ryker i tottene på hverandre umiddelbart, kommer begge til å pønske på hvordan de skal få has på motparten og skade ham, helst slik at det setter varige spor. Det ender gjerne med død og fordervelse - enten så tar den vanærede livet av seg, eller så dreper han motparten, det er ingen vei utenom. Fortellingene om disse dramaene tar aldri slutt; når én har fortalt ferdig, tar en annen over, og til slutt har historien funnet veien til alle landsbyene i nærheten: "Han har drept seg! Han ble offer for sin egen mage og slapp en promp, og det hørte de som var i nærheten. Da kunne han jo ikke gjøre noe annet enn å trekke dolken og ta livet av seg!" (side 10)

Det er Zahis eldste bror som lokker ham inn på Koran-skolen, og han trasser mot faren, som egentlig er engstelig for all strengheten som følger med de rettlærde, og får til slutt lov til å begynne. Det skal han straks angre, men da er det for sent. Straffen for ikke å kunne resitere Koranen utenat er juling og atter juling. Etter flere år på Koran-skolen får Zahi lov til å begynne på en vanlig skole, men årene med tukt og streng religiøsitet har satt sine spor på ham. Han rekrutteres inn i en organisasjon som til forveksling ligner Taliban, og etter dette går han fullt og helt opp i sin tro, der alt som innebærer gleder, estetikk og lignende er haram, dvs. forbudt. Her er det ikke rom for kjærlighet - kun hat.

"Hjertet vårt ble fylt av hat, ikke bare mot Vesten og regimene der, men også mot vårt eget samfunn, våre egne familier, våre egne brødre. De fleste av oss hadde opplevd å slåss med en av brødrene sine, rømt hjemmefra eller til og med erklært sin egen far frafallen og vendt ham ryggen. Det var en underlig tid, og jeg hilste ikke på noen av brødrene mine på nesten to år, og jeg var aldri sammen med familien. Hver og én av oss kunne fortelle om situasjoner der vi hadde slått en bror, en slektning eller en nabo. Da en av oss gikk til angrep på en indonesisk hushjelp med slag og spark fordi hun ikke gadde dekket til ansiktet, mente vi at det var en god gjerning. Brorskapsfølelsen som trakk meg til instituttet, hjalp meg med å glemme ensomheten jeg hadde kjent i familien og i samfunnet ellers. Det vi leste, gjorde oss fientlig innstilt til alt i tilværelsen, bortsett fra oss selv, instituttet og vennene våre." (side 68) 

Til slutt skjønner selv Zahi at det har gått for langt, men det skal vise seg svært vanskelig å komme løs fra sekten. Litteraturen og poesien blir redningen for Zahi, og her skjønner vi at historien må ligge tett opp til forfatterens egen. Ikke uten grunn er boka blitt ansett som hans selvbiografi, der han forsøker å forklare hva som gjorde at en ung mann som ham kunne komme i ekstremistenes klør ... 

I og med at historien som formidles er selvopplevd og sånn sett meget autentisk, får romanen etter mitt skjønn en ekstra dimmensjon av noe viktig over seg. Dette kombinert med at forfatteren mottok drapstrusler etter utgivelsen, gjør at det fremstår som ekstra heltemodig at boka tross alt er både skrevet og utgitt. Samtidig mener jeg at de litterære kvalitetene ved boka langt på vei mangler. Først og fremst fordi historien i all hovedsak består av oppramsing av mye fakta. Aller best er forfatteren i begynnelsen av boka, der han beskriver stammekulturen og æreskodeksen. Det er vanskelig å formidle en såvidt tragisk historie på en slik måte at den ikke ender opp med å bli sentimental og klisjéfylt, og akkurat dette synes jeg ikke forfatteren helt makter. Samtidig er det vanskelig å vite om det er oversettelsen eller originalen som ikke holder helt mål. Flere steder støtte jeg på direkte dårlig setningsoppbyggelse, og andre steder mangler det også ord i setningene - som på side 108 - "Før ( .... ?) tok farvel spådde Mohammad Abdassalam Mansur at jeg ... " Jeg konkluderer med at boka etter mitt syn fortjener terningkast fire, samtidig som jeg håper at jeg ikke fratar interesserte lysten til å lese boka selv. For det er en viktig historie som fortelles og den er langt på vei sann - fra første til siste side!

Utgitt i Beirut: 2006
Originaltittel: Al-irhabi´ashrun
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Geir Juell Skogseth
Forlag: Minuskel Forlag
Antall sider: 147


Abdullah Thabit

søndag 6. januar 2013

Helle Helle: "Ned til hundene"

Om sorg, uvær og hverdags-helter

Helle Helle (f. 1965) er en dansk forfatter med ni bøker bak seg. "Ned til hundene" er så langt hennes nest siste bok. Jeg visste lite om henne da jeg tok for meg denne boka - ikke annet enn at hun er dansk og at hun er blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris pga. den. 

Den navnløse kvinnen som etter hvert får det helt tilfeldige navnet Bente, uten at vi vet om dette er hennes rette navn, sitter på en bussholdeplass ute ved kysten og venter. Hun leter etter et godt sted å gråte (fordi hun er blitt forlatt av sin mann), da Putte og John kommer forbi. En storm er ventet, og de mener at hun ikke bare kan sitte der. De forbarmer seg over henne og tar henne med hjem. 

Etter hvert fører stormen til at strømmen blir borte, og dermed må alle søke veldig tett sammen for ikke å fryse ihjel. Hverdagens trivialiteter overtar fokuset, og det er blant annet noen hunder som skal mates. 

Jeg har fått med meg at mange lovpriser denne boka helt opp i skyene, og synes dette er stor litteratur. Derfor kjenner jeg på følelsen av om det er en mangel ved meg som gjør at historien over hode ikke grep meg ... Jovisst er språket lett og elegant (faktisk!), og jovisst ser jeg at den handler om en mengde med hverdagshelter som ikke stikker hodet frem for å få ros hver gang de gjør noe prisverdig. Sånn sett kan man si at denne boka handler om ekte og oppriktig omsorg, uten baktanker. Det er også mulig at min leseopplevelse ble en smule ødelagt av en oppleser jeg for øvrig ikke har noe i mot, men som her fremsto som noe pludrete. Den første CD´en måtte jeg høre om igjen fordi jeg følte at mitt fokus gled bort i ingenting, og jeg var derfor nødt til å begynne forfra for virkelig å skjønne hva boka egentlig handlet om. Og om begynnelsen ble et nokså langt gjesp, skal det sies at den tok seg opp mot slutten. Som leser satte i alle fall jeg pris på å få vite litt mer om personene etter hvert - skjønt jeg har full forståelse for at dette ble perifert mens stormen tiltok og det handlet om å iverksette tiltak for å overleve på best mulig måte. Like fullt - denne boka ble jeg bare helt måtelig begeistret for. På grunn av språket synes jeg at jeg i anstendighetens navn må gi den terningkast fire

Utgitt i Danmark: 2008
Originaltittel: Ned til hundene
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt: Trude Marstein
Oppleser: Anna Bache-Wiig
Forlag: Lydbokforlaget /Oktober forlag står bak papirutgaven
Spilletid: 3 t 37 min.

Helle Helle
Andre bloggere som har omtalt boka:
- Lise på Knirk 24.01.2010
- Gro på Groskro´s verden 03.12.2011
- Janicke på Jeg leser 25.03.2009
- Solveig på Min leselyst 01.11.2010
- Lena på Les mye 17.01.2011
- Frøken G på Nattbordet 29.03.2009
- Ingalill på Moshonista 22.02.2010

lørdag 5. januar 2013

Amal Aden: "Det skal merkes at de gråter - Om likestilling blant somaliere i Norge"

En pamflett om likestilling blant somaliere i Norge

I denne lille pamfletten tar Amal Aden (f. 1983) til orde for at likestilling også bør gjelde blant somaliske kvinner i Norge, samtidig som hun understreker at problemene somaliske kvinner står overfor er universelle for mange minoritetskvinner, ikke bare blant somaliske og muslimske kvinner.  


"Likestilling i minoritetsmiljøer er et aktuelt og utfordrende problem, og det er bekymringsfullt at temaet ikke debatteres mer. Man prater om religion og hodeplagg, men hva med frigjøring? Frihet til selv å velge hvem man vil elske. Frihet til å ta utdanning. Frihet til å bestemme over egen kropp. Frihet til å velge jobb. Frihet til å ytre seg. Det er forskjell på frigjøring og likestilling. Jeg mener at minoritetskvinnene først må frigjøre seg, deretter kan de kjempe for likestilling." (side 10)

Til tross for at Koranen ikke taler om kvinner som mindreverdige i forhold til menn, til tross for at den taler om gjensidig respekt - til tross for alt dette er det et faktum at mange muslimske kvinner likevel utsettes for både mishandling, voldtekter og undertrykking, uten at noen er der for å forsvare deres rettigheter. Heldigvis gjelder ikke dette flertallet, men det er først og fremt de lidende og ikke minst tause kvinnenes sak Amal Aden tar til orde for i sin bok "Det skal merkes at de gråter". 

Boka inneholder først og fremst en rekke historier - den ene mer tankevekkende enn den andre, fordi dette handler om kvinner som lever i Norge, men som likevel opplever alt annet enn den friheten som er så selvsagt for norske kvinner. Boka og dens historier er en beretning om holdninger jeg trodde hørte hjemme i middelalderen, og vi får også høre om nokså skremmende holdninger i forhold til norske kvinner spesielt og det norske samfunnet generelt. Rasismen er mer til stede fra innvandrerne mot nordmenn, enn omvendt, noe som langt på vei skyldes manglende innsikt og kunnskaper. Amal Aden beskriver en norsk naivitet som bidrar til å opprettholde mønstre vi egentlig trodde at vi kjempet mot. Og hun forteller hvordan menn faktisk kan drive med flerkoneri - med NAVs velsignelse. Og oppi alt dette lider kvinnene sterkt. Og i neste omgang barna ... 

Jeg er en stor beundrer av Amal Aden som tross drapstrusler fra det norsk-somaliske miljøet, skriver den ene boka etter den andre for å belyse problemene som innvandrerkvinner lever med. Uten norskopplæring og uten nettverk er kvinnene prisgitt den mannen de måtte være gift med. Samtidig trekker hun frem en hel del lyspunkter om kvinner som faktisk har klart det "alle" mente at de ikke kom til å klare: å bli integrert, lære språket, få seg jobb, klare seg selv. Det som imidlertid går igjen i historie etter historie er at disse kvinnene nødvendigvis må kvitte seg med ektemennene sine for å få dette til. Men igjen - det finnes noen få unntak fra dette også. 

Selv om boka ikke er noe litterært storverk og selv om språket er enkelt og analysene ikke så dyptpløyende at det gjør noe, er den like fullt et sterkt vitnesbyrd om et samfunnsproblem som det er på tide at politikerne gjør noe med. Men så lenge kvinnene ikke tør å stå frem fordi de ellers risikerer å bli drept av sine egne, er det dessverre få ansikter å forholde seg til i kampen for frigjøring ... I den konteksten er Amal Aden en av de få som våger og som dermed har utvist et formidabelt mot. At det har hatt og fremdeles har sin pris - det skjønner man etter å ha leste denne boka. Måtte flere følge i hennes fotspor og våge å gi frigjøringskampen et ansikt! Det blir med dette som de fleste fremskritt som har skjedd opp gjennom historien: når mange nok protesterer samtidig, skjer det noe!

Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 114

Intervju med forfatteren i Klassekampen 8. mars 2011 - Kvinners lidelser skal merkes

Amal Aden

Kerstin Ekman: "Mordets praksis"

En parallellhistorie til Hjalmar Söderbergs "Doktor Glas"

Kerstin Ekman (f. 1933) er en av Sveriges mest skattede forfattere. Ikke bare har hun skrevet en hel haug med bøker fra 1959 og frem til i dag - still going strong - (32 stk. i følge svensk Wikipedia - den norske utgaven er ikke oppdatert/fullstendig). I tillegg har hun mottatt nesten like mange litterære priser, hvor den gjeveste nok må ha vært Nordisk råds litteraturpris for "Hendelser ved vann", men to ganger August-prisen er ikke så verst det heller. Selv har jeg kun hatt gleden av å lese "Hendelser ved vann" - inntil jeg altså nettopp leste "Mordets praksis". Sistnevnte en bok som har vært en naturlig følge av at jeg leste Hjalmar Söderbergs roman "Doktor Glas" for få dager siden.

"Mordets praksis" handler om legen Pontus Revinge, og vi befinner oss i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Legen treffer på forfatteren Hjalmar Söderberg både før og etter utgivelsen av "Doktor Glas", en bok som møtte så stor moralsk forargelse i sin samtid på grunn av det provoserende innholdet at den påvirket forfatterens totale tilværelse i årevis etterpå. (Den fiktive) Pontus Revinge tildeles (av Kerstin Ekman) mye av æren for de bakenforliggende faktaopplysningene mht. det mordet som blir begått av doktor Glas i Söderbergs "Doktor Glas". 

I likhet med doktor Glas skriver også Pontus Revinge dagbok, og "Mordets praksis" bærer derfor preg av å bestå av dagboknedtegnelser. Der slutter imidlertid all likhet mellom de to legene. For mens doktor Glas var en vel ansett skikkelse i sin samtid, fremstår Revinge som en mindre sosialt vellykket mann. Dette skyldes fremfor alt at hans far i sin tid gikk konkurs - en stor skam på den tiden - og at hele hans legeutdannelse, som er bekostet av en grosserer, har gjort ham til gjeldsslave. Dette har satt ham i en situasjon der han, uansett hvor innbringende legegjerningen måtte bli, alltid er mer underlegen enn hans posisjon som lege i datidens Stockholm egentlig skulle tilsi. 

Skjebnen skal imidlertid ha mer i ermet for doktor Revinge enn han har kunnet forutse. For mens han arbeider som ansatt lege på doktor Skades legekontor, blir han vitne til den aldrende legens siklende blikk på sin mindreårige stedatter. Han vemmes så til de grader over det han ser at han er villig til å gå svært langt for å stoppe dette. Og så skal det bli Hjalmar Söderbergs mord i "Doktor Glas" som praktisk talt inspirerer ham til å handle ... 

"Jeg så og jeg ser Johannes Skades blikk suge seg fast til Frida. Det er det eneste som finnes av liv i dette gulaktig grumsete og blodsprengte øyelegeme. Blikket han er en kjøttfull snegl. Den kryper på det rene og besudler henne med slimet sitt. 

Jeg vet ennå ikke om det medfører befrielse fra min pine å skrive dette og legge det under lås og slå. Men det er i det minste en handling med det formål å gjøre meg fri. Jeg har altfor ofte skrevet som om noen sto og leste over skulderen på meg. De første nedtegnelsene fra år 1906 synes meg nå om ikke uærlige, så i hvert fall tilrettelagt. 

Hvis øyne er jeg egentlig redd for?

Jeg er alene. Jeg bestemmer selv over livet mitt." (side 49)

Og mens "Mordets praksis" også handler om et mord, er tematikken like fullt en hel del annerledes enn i "Doktor Glas", hvor doktor Glas ikke kjente noen skyld. Kanskje gjør heller ikke doktor Revinge det når alt kommer til alt, men han er i det minste redd for å bli avslørt - kanskje fordi mordet tilfører ham så mye mer som han kan tape enn for doktor Glas, som myrdet for en annen og ikke primært for egen del? Jeg har ikke lyst til å røpe så mye mer (til tross for at jeg har sett at de fleste anmeldere i grunnen røper alt), fordi dette kan ødelegge lesegleden for dem som har lyst til å lese Ekmans fantastiske "Mordets praksis". 

Boka er glitrende skrevet, og dette er ganske enkelt stor litteratur! Noen har kritisert Ekman for egentlig å skrive en plagiat av "Doktor Glas", men dette vil jeg på det sterkeste protestere mot. Stemningen er riktignok mye av den samme som i Söderbergs "Doktor Glas", men Ekman drar det hele så veldig mye lenger. Og det kunne hun med den største rett tillate seg, fordi dagens lesere er vant til å lese om de blodiske mord uten at det ville ramle noen inn å identifisere forfatteren med morderen, slik Söderberg ble med doktor Glas den gangen han utga romanen "Doktor Glas" i 1905. "Mordets praksis" har for øvrig mange, mange flere bunner enn dem jeg har berørt i denne omtalen av boka. Blant annet er Ekman meget humoristisk når hun beskriver en gryende kvinnebevegelse, riktignok kun på individnivå gjennom et par kvinner som ønsker noe så uhørt som en egen yrkeskarriere. Hun må ha hatt det riktig fornøyelig mens hun harsellerte mot disse kvinnene gjennom doktor Revinges uttalte holdninger. 

Helt til slutt: bør man ha lest Söderbergs "Doktor Glas" før man leser "Mordets praksis"? Jeg mener at man ikke nødvendigvis må det, men Ekmans bok blir på den annen side mer interessant og gir mer dersom man også har lest "Doktor Glas". Nå gjenstår det i grunnen for meg bare å lese "Gregorius" av Bengt Ohlsson - en bok om mannen som doktor Glas tok livet av i "Doktor Glas" ... Boka står i bokhylla ... 

"Mordets praksis" fortjener etter mitt syn terningkast seks

Utgitt i Sverige: 2009
Originaltittel: Mordets praktik
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 186


Kerstin Ekman

torsdag 3. januar 2013

Hotel Negresco, Nice

For noen år siden - nærmere bestemt i 2006 - overnattet mannen min og jeg en natt på Hotel Negresco. Det var litt spesielt - og veldig, veldig dyrt! Om det var verdt det - vel ... Men jeg fikk tatt en del fine bilder, da ... Her er et lite utvalg!


















Tomm Kristiansen: "På Parfymefloden og andre reiser"

En reiseskildring av de helt sjeldne!

Etter å ha jobbet meg gjennom sånn ca. halvparten av Tomm Kristiansens forfatterskap - "Afrika - en vakker dag" (2006), "Mørk safari - beretningen om Henry M. Stanley" (1998), "Langs Myrraveien" (2002), "Fra Mandelas land" (1996), "Presidentens mann - Oppdrag Sør-Sudan" (2009) og "Cape Town i regnbuens tid" (2011), har jeg kastet meg over "På Parfymefloden og andre reiser" (1995). Denne boka er mer fragmentarisk enn de øvrige bøkene jeg har lest av Tomm Kristiansen, og her gir han små smakebiter fra en rekke av sine reiser. Og forfatteren opptrer i rollen som samler av øyeblikk ... 

Kristiansen forteller innledningsvis om bakgrunnen for boka. Han var så heldig å bli sendt ut av NrKs radioledelse for å samle historier, skjebner, opplevelser  og historier - som "en journalistikkens Espen Askeladd". Han har dratt til "de glemte konflikter, lett etter skjulte gleder, reist med de skjeve busser og skranglende tog" ... "Far hvor du vil!" var det generøse tilbudet han fikk. Men på tross av den gavepakning som lå i dette, var oppdraget også vanskelig - for her skulle han ikke dekke noen konkrete hendelser, men måtte finne virkeligheten selv. Kristiansen beskriver det hele som et dristisk prosjekt. Boka er imidlertid ingen samling av reportasjer fra radioen, men mer en personlig beretning fra det han betegner som en eventyrlig reise. Han understreker at alt han har skrevet er sant, kanskje med unntak av My, som er mange kvinneskjebner i en og derfor ikke må forveksles med enkeltskjebner. 
Foto: RMC (fra Negresco, 2006)

"Parfymefloden" inneholder alt fra en reise med den transsibirske jernbanen, møtet med Bankok og kinesisk spisetradisjon, en rundtur i Vietnam og Hanoi i sporene etter Vietnam-krigen, hvor My og hennes historie og jakt på sine røtter står sentralt, til Afrikas indre i fotsporene etter Stanley - for ikke å glemme en tur innom det legendariske og lukseriøse hotellet Negresco i Nice. 

Som alltid nyter jeg å høre lydbøker hvor forfatteren selv er oppleser! Dette er kanskje ikke den mest dyptpløyende boka han har skrevet, og noen ganger synes det kanskje vel viktig for forfatteren å komme med slagkraftige, kanskje noe tabliodiserte karakteristikker av det han beskriver - men det plaget ikke meg det minste under opplesingen. Hans muntlige måte å fortelle historier på passer meget godt for lydbokformatet! Og maken til reisebeskrivelser som han kan stille med, skal man virkelig lete lenge etter! Hvordan ter man seg f.eks. når man bestiller slange i Kina? Og hva er poenget mellom å skille mellom giftige og ikke giftige slanger? Mang en gang ble jeg sittende og flire av Kristiansens beskrivelser. Også her blir det terningkast fem

Utgitt: 1995
Lydbokutgaven er innspilt: 2007
Oppleser: Tomm Kristiansen
Forlag: Lydbokforlaget 
Spilletid: 7 t 51 min.

Tomm Kristiansen

Philip Roth: "Indignasjon"

Samfunnskritisk om 1950-tallet

Philip Roth (f. 1933) er en meget vel ansett amerikansk forfatter med jødiske røtter, og som opp gjennom tidene har utgitt intet mindre enn førti bøker. Han er spesielt kjent for sine bitende samfunnskritiske bøker, som "Amerikansk pastorale", "Menneskemerke", "Exit Ghost" og "Jeg er gift med en kommunist", bare for å nevne noen. Aller mest kjent er han nok likevel på grunn av boka "Portnoys besværlige liv" som utkom på slutten av 1960-tallet, og som bl.a. handlet om seksuelle tabuer. Reaksjonene han ble møtt med, særlig fra det jødiske miljøet (som mente at han ikke stilte jødene i noe gunstig lys i boka), holdt på å knekke ham fullstendig, og dette skriver han om i bøkene om Zuckerman. Gabi Gleichmann viet forfatteren mye oppmerksomhet i sitt foredrag på Jødisk Museum den 5. september 2012. Det er få forunt å være en så prisbelønt forfatter som Philip Roth.


I "Indignasjon" møter vi 19 åringen Marcus Messner, en ung og lovende student som utelukkende leverer topp-prestasjoner, men som ødelegger alt på grunn av noe som vel strengt tatt bør betegnes som en bagatell. Hvordan kunne det egentlig gå til? Svaret er - uten å røpe for mye av handlingen: indignasjon! Sterk indignasjon! 

Den unge herr Messner vokser opp som eneste sønn i en jødisk familie. Faren er kosher-slakter og moren er hans kompanjong. Under oppveksten er det åpenbart at far og sønn har et meget godt forhold, men dette endrer seg dramatisk da gutten kommer i tenårene og Korea-krigen raser på den andre siden av jordkloden. Vi skriver 1951, og for alle unge menn i det forgjettede land Amerika gjaldt det å holde seg selv gående under en eller annen form for utdanning for å unngå å bli sendt ut i krigen. Faren begynner å vise tendenser til paranoia for alt som kan ligne farer på vegne av sønnen, så pass at han ikke bare invalidiserer seg selv, men truer hele familiens eksistens. Til slutt holder ikke Marcus ut, og han ber om overføring fra Robert Treat College i Newark til Winesburg College i Ohio - alt for å slippe unna farens velmenende, men dog kvelende omsorg. 

Marcus er totalt uforberedt på det livet som møter ham ved Winesburg College. Selv har han bestemt seg for å yte maksimalt på skolen fordi det eneste som holder faren i sjakk er at han leverer den ene topp-prestasjonen etter den andre. Men livet trenger seg på, og da han på sin første (og eneste) date opplever å få en av sine største drømmer oppfylt med den jenta han har gått ut med, overstiger sjokket gleden. En kvinne som oppfører seg så uanstendig må det være noe galt med! Og ganske riktig: Olivia har ikke bare fraskilte foreldre, hvilket i seg selv er nærmest uhørt, men hun har at på til forsøkt å ta sitt eget liv. Marcus slites mellom forelskelsen, sitt begjær og sin skam.  

Etter hvert viser det seg at Marcus har store vanskeligheter med å dele rom med sine medstudenter, men i stedet for å ta opp kampen mot uønsket adferd fra sine romkamerater, velger han å flytte ... og flytte. Helt til dette påkaller dekanusens oppmerksomhet, og han kalles inn til noe som vel best kan karakteriseres som et regelrett forhør. Marcus er indignert, men i disse urolige tider spørs det hvor indignert han har råd til å være - eller om han i det hele tatt skjønner dette før det på en måte er for sent ... Alt han vil er å få fred til sine studier, men dette er det ikke mulig å få dekanusen til å forstå. 

"Indignasjon" er en veldig typisk Philip Roth bok. Forfatteren svinger pisken i alle retninger, men tross alt det triste er det først og fremst humoren som er fremtredende i boka.  Med vidd og humor borrer forfatteren seg inn i Marcus Messners psyke - en ung mann i det puritanske Amerika på 1950-tallet, en tid hvor dobbeltmoralen florerte og hvor pene piker ikke hadde seksuelle behov. Sånn var det bare! Høydepunktet i boka er likevel samtalen mellom dekanusen og Marcus, hvor Marcus forsvarer sin rett til å være ateist, mens dekanusen er opptatt av hvorfor Marcus ikke kan stå for at han er jødisk. Med henvisning til Bertrand Russells skrifter og da spesielt et foredrag fra 1927 med tittelen "Hvorfor jeg ikke er kristen", forsøker Marcus å forsvare sin rett til å være ateist overfor en mann hvis fremste ønske er å tvinge alle studenter ved Winesburg College til å delta på en times andakt hver uke. Marcus vil rett og slett få lov til være seg selv! Men bak det hele hviler trusselen om utvisning og en skjebne verre enn døden i Korea ... 

Boka er glitrende skrevet, og er fornøyelig å lese. Når den likevel ikke når helt opp i toppskiktet er det fordi jeg synes enkelte av temaene i boka ble litt for lettvint behandlet og at mange av skikkelsene ble vel karikerte. Boka er rett og slett for kort! Like fullt: her blir det terningkast fem

Utgitt i USA: 2008
Originaltittel: Indignation
Utgitt i Norge: 2012 
Oversatt: Tone Formoe
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 199


Philip Roth

onsdag 2. januar 2013

Lest i 2013



Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2013 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her ligger det pt. over 650 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. 

Januar:

1. Philip Roth: Indignasjon (2008)
2. Tomm Kristiansen: På Parfymefloden og andre reiser (1995)
3. Kerstin Ekman: Mordets praksis (2009)
4. Amal Aden: Det skal merkes at de gråter (2011)
5. Helle Helle: Ned til hundene (2008)
6. Abdullah Thabit: Den tjuende (2006)
7. Henrik H. Langeland: Hauk og due (2011)
8. Torgrim Eggen: Jern (2010)
9. Martin Seligman: Ekte lykke - Positiv psykologi i praksis (2002)
10. Jan-Philipp Sendker: Kunsten å høre hjerteslag (2002)

Februar:

11. Victoria Bø: Teresa Birnas bortgang (2013)
12. Allegra Goodman: Kokeboksamleren (2010)
13. Åshild Eidem: Spillet om Gaza (2013)
14. Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
15. Kathrine Aspaas: Raushetens tid (2012)
16. Hélène Grémillon: Den fortrolige (2010)
17. Linn Strømsborg: Furuset (2013)
18. August Strindberg: Det røde rommet (1879)

Mars:

19. Emilia og Monika Polbratek: Den beste sommeren (2013)

20. Boualem Sansal: Min fars hemmelighet (2008)
21. José Jorge Letria: Hvis jeg var en bok (2011)
22. Josefine Klougart: En av oss sover (2012)
23. Ingvard Wilhelmsen: Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi (2004)
24. Petter Mathisen: Mentor - om mentoring i teori og praksis (2008)
25. Haruki Murakami: IQ84 - bok 3 (2010)
26. Cormac McCarthy: Frukthagen (1965)
27. Ferdinand von Schirach: Collini-saken (2011)


April:

28
. Michael Neenan og Windy Dryden: Livscoaching - tenk annerledes, lev bedre (2005)
29. Hillary Jordan: Mississippi (2008)
30. Ingvar Ambjørnsen: Natten drømmer om dagen (2012)
31. Sofi Oksanen: Da duene forsvant (2012)
32. Susann Gjerde: Coaching - hva-hvorfor-hvordan (2003)
33. Joyce Carol Oates: Graverens datter (2007)
34. Lars Saabye Christensen: Sluk (2012)

Mai:

35. H
ilary Mantel: Ulvetid (2009)
36. Édouard Levé: Selvportrett (2005)
37. Édouard Levé: Selvmord (2008)
38. Christian Jungersen: Du forsvinner (2012)
39. Ketil Bjørnstad: Verden forsvinner (2012)
40. Martin Ingvar og Gunilla Eldh: Hjernen styrer vekten din (2010)
41. Torbjørn Færøvik: Midtens rike (2009)
42. Mats Uldal: Følelser og fornuft - tankefeltteknikker i praksis (2011)
43. Stefan Zweig: Twilight (1910) / Moonbeam Alley (1922)
44. P. Alex Linley, Susan Harrington, Nicola Garcea (red.): Oxford Handbook of Positive Psychology and Work (2010)
45. Gry Espedal, Trond Andersen og Tove Svendsen: Løsningsfokusert coaching (2010)
46. Stefan Sweig: Fear (1910)
47. Stefan Zweig: Amok and Other Stories (2010)
48. Ian McEwan: Serena (2012)
49. Elaine Cox, Tatiana Bachkirova og David Clutterbuck (red.): The Complete Handbook of Coaching (2010)

Juni:

50.
Anthony Bourdain: Medium rå (2010)
51. Gabi Gleichmann: Udødelighetens elixir (2012)
52. Anne Synnøve Simensen: Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel (2012)
53. Heidi Linde: Agnes i senga (2012)

Juli:

54.
 Julian Barnes: Flauberts papegøye (1984)
55. John Boyne: Hendelsenes Hus (2009)
56. Virginia Woolf: Et eget rom (1928)
57. Roar Sørensen: Smertens Aveny (2013)
58. Adam Johnson: Barnehjemsbestyrerens sønn (2012)
59. Hal Sirowitz: Sa mor - dikt (1997)
60. Paul Celan: Snøpart - dikt (1970)
61. Gustave Flaubert: En enkel sjel - novelle (1877)
62. Trude Lorentzen: Mysteriet mamma (2013)

August:

63. Linda Boström Knausgård: Grand mal (2011)

64. Yu Hua: Brødre (2011)
65. Katherine Boo: Bak den vakre fasaden (2012)
66. Gunn Marit Nisja: Porselenspiken (2013)
67. Khaled Hosseini: Og fjellene ga gjenlyd (2013)
68. Mario Vargas Llosa: Det grønne huset (1967)
69. Erik Larson: I dyrets buk (2011)
70. Grace McCleen: I en annen verden (2012)
71. Hans Fallada: Hva nå - lille mann? (1932)
72. Irina Lee: Shoppingfri - Et år med kjøpestopp (2013)
73. Per Olov Enquist: Lignelsesboken (2013)
74. Jonathan Odell: Helbredelsen (2012)

September:

75. Ing
vard Wilhelmsen: Det er ikke mer synd på deg enn andre (2011)
76. Albert Camus: Den fremmede (1942)
77. Georges Perec: Livet bruksanvisning (1978)
78. David L. Cooperrider og Diana Whitney: Appreciative Inquery - A positive revolution in change (2005)
79. Hanne Mari Førland: Langs linjene - møter ved Oslos T-banespor (2013)
80. Peter Normann Waage: Midtøsten etter den arabiske våren (2012)
81. Ketil Bjørnstad: Ensomheten (2013)
82. John Irving: I en og samme person (2012)
83. Katja Kettu: Jordmora (2011)

Oktober:

8
4. Roy Jacobsen: De usynlige (2013)
85. Jonas Gardell: Tørk ingen tårer uten hansker 1. Kjærligheten (2012)
86. Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk (2013)
87. Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav (2013)
88. Øystein Wiik: Casanovasyndromet (2013)
89. John Færseth: KonspiraNorge (2013)
90. Henning Bang og Thomas Nesset Midelfart: Effektive ledergrupper (2012)

November:


91.
 Tore Renberg: Vi ses i morgen (2013)
92. Peter Hawkins: Leadership Team Coaching - Developing collective transformational leadership (2011)
93. Jean-Paul Sartre: Muren (novelle) (1939)
94: Ernest Hemingway: Klokkene ringer for deg (1940)
95. Leni Wildflower og Diane Brennan: The Handbook of Knowledge-based Coaching - From theory to Practice (2011)
96. Cecilie Enger: Mors gaver (2013)

Desember:

97. Odd Klippenvåg: Et personlig anliggende (2013)
98. Finn Sjue: Journalistikkens uutholdelige letthet (2013)
99. Helga Flatland: Det finnes ingen helhet (2013)
100. Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker 2. Sykdommen (2012)
101. Åge Grønning: Det tredje øyet (2013)
102. John Perry: Kunsten å prokrastinere (2012)
103. Henrik H. Langeland: Fyrsten (2013)
104. Nikolaj Frobenius: Mørke grener (2013)
105. Randi Crott m.fl.: Ikke si det til noen! (2012)
106. Frode Grytten: Brenn huset ned (2013)
107. Agnes Ravatn: Fugletribunalet (2013)
108. Nicolai Houm: De håpefulle (2013)

Populære innlegg