"Circumstance" (Regissør: Maryam Keshavarz)

Om forbudt kjærlighet i dagens Iran
16 årige Atafeh er datter i en velstående familie i Teheran. Hun og foreldreløse Shireen er bestevenninner. I en periode av livet som for de fleste ungdommers vedkommende - uansett hvor de kommer fra i verden - er preget av oposisjon og løsrivelse, kan man saktens spørre: hvordan gjør ungdommer opprør i et strengt muslimsk land? Er det rom for opprør over hode? Filmen "Circumstance" viser med all tydelighet at jovisst er det det! Om man ikke akkurat kan si at hemmelige nattklubber florerer i Teheran, så er det i alle fall en hel del tilbud for spenningssøkende ungdommer og unge voksne. Og med trusselen om at moralpolitiet når som helst kan dukke opp, blir det hele kanskje ekstra spennende?

Venninnene Atafeh og Shireen er utad veldig tekkelige, men så snart de befinner seg på en fest, kaster de i likhet med de øvrige tilstedeværende kvinnene sløret - og under alt dette er det glitter og stas, stramme kjoler og høye hæler. Det drikkes, flørtes og klines - samtidig som dobbeltmoralen gjør at det gjelder ikke å gå for langt, særlig dersom man er kvinne.

Venninnene står hverandre veldig nær, og etter hvert aner vi en gryende forelskelse mellom de to. De eksperimenterer med hverandres kropper hver gang anledningen byr seg. Det er et farlig "spill" de bedriver, og som kan få helt fatale konsekvenser dersom de blir oppdaget. Homofili er nemlig forbudt og tabubelagt. Ingen synes imidlertid å legge særlig merke til utviklingen mellom dem - ikke før Atafehs eldre bror kommer hjem. Han har vært på avvenning som rusmisbruker, og er blitt svært religiøs mens han har vært borte. Til familiens store bekymring ber han nå fem ganger om dagen, og alt som skjer rundt ham bedømmes ut fra hans strenge religiøse blikk. Han fornemmer umiddelbart det som skjer mellom søsteren og hennes venninne, og hvorfor skjønner vi etter hvert ... Han har også egne planer mht. Shireen ...

Regissøren Maryam Keshavarz vokste opp i USA, men hun tilbrakte sine barndoms somre i Shiraz i Iran. Dette er den første spillefilmen hun har laget. Felles for skuespillerne som deltar i filmen er at de er født av foreldre som forlot Iran i forbindelse med revolusjonen i 1979. For regissøren var det viktig at skuespillerne, som alle snakket flytende persisk, fikk opplæring i hvordan man i dag snakker i Iran. Hun regnet med at filmen kom til å bli forbudt i Iran, men at ulovlige piratkopier kom til å florere likevel.

Det er mange temaer som kommer opp i denne filmen - i tillegg til hovedtemaet som er lesbisk kjærlighet. Her blir vi vitne til strenge kjønnsrollemønstre, korrupsjon, dobbeltmoral, ufrihet i forhold til egne valg osv. Kvinner som er prisgitt sine menn, og som fra det ene øyeblikket til det andre (les: ved å bli gift) får sin livsutfoldelse fullstendig skrinlagt ... Og som kan oppleve at ektemannen forvandles til en despot dersom hun ikke følger de pålegg hun får ... Dermed blir temaene i filmen meget eksistensielle, og berører i alle fall meg ekstra sterkt. I rettferdighetens navn må det nevnes at personene vi får møte i filmen representerer hele spennet - fra ultramoderne mennesker til strengt religiøse - og at det er spenningsfeltet mellom disse ytterpunktene som sånn sett gjør filmen. Skuespillerprestasjonene er meget gode, miljøet som tegnes virker svært autentisk og det rent filmtekniske er med på å skape stemningen som omgir hovedpersonene. En økende uhygge etter hvert som handlingen skrider frem ... "Let no love fall victim to circumstance ... "

Så vidt jeg vet har "Circumstance" ikke vært vist på norske kinoer. DVD´en har nylig hatt release. Filmen har allerede fått et par priser, og jeg tipper at disse ikke blir de siste.

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Sharayet
Nasjonalitet: USA, Iran, Libanon
Genre: Drama
Skuespillere: Soheil Parsa, Reza Sixo Safai, Sina Amedson, Sara Kazemy, Nikohl Boosheri, Keon Mohajeri, Nasrin Pakkho
Spilletid: 101 min.

Gert Nygårdshaug: "Chimera"

Katastrofe-thriller om verdens fremtid

I Gert Nygårdshaugs siste bok befinner vi oss i regnskogen i Kongo, og det er litt av en gjeng som er samlet ved forskningsstasjonen hvor handlingen finner sted. Her forskes det på hvordan regnskogens flora og fauna påvirkes av klimaendringene, og det er svært dramatiske fremtidsutsikter vi etter hvert skal bli kjent med etter som handlingen skrider frem.

Nordmannen Karl Iver Lyngvin, headhuntet av CORAK, er både zoolog, veterinær og skarpskytter, og det er han som er hovedpersonen i boka. I tillegg møter vi bl.a. Tom Bombadil, Heinz Schlendrian, Zoe Wildt - og fagfeltene botanikk, entomologi, ornitologi, zoologi og biokjemi er representert blant de tyvetalls forskere som bebor forskningsstasjonen.

Innledningsvis blir vi vitne til en sjimpanse som går amokk i flokken sin. Hva skjedde egentlig med ham? Forskerne får selvfølgelig tak i liket, og det er urovekkende funn som gjøres, og som får f.eks. HIV- og Ebola-viruset til å blekne i sammenligning. Men aller verst er funnet av en landsby hvis beboere er døde - med unntak av en liten gutt, som nå er foreldreløs. Hvorfor er han i live, og ingen av de andre? Det grufulle viruset som etter hvert får navnet Chimera oppdages. Et virus med en relativt lang og symptomfri inkubasjonstid, og som smitter ved utpust ... Og som gir den eller dem som har viruset i sin besittelse, makt over liv og død på jorden ... Og som, fordi vedkommende også kjenner kodene, vet hva som skal til for å overleve ...

I forbindelse med intervjuer med Gert Nygårdshaug kan jeg lese at det ligger enormt mye research bak denne boka. Det har jeg ingen problemer med å forstå. Boka er spekket til randen med detaljer på et meget høyt nivå, og jeg var under lesningen aldri i tvil om at dette er et problemkompleks forfatteren kjenner svært godt. Så hvorfor ble jeg likevel ikke veldig engasjert mens jeg leste (dvs. hørte meg gjennom) denne boka? Jeg tror det er nettopp detaljrikdommen som tok knekken på det vesentligste av spenningen for mitt vedkommende. Nygårdshaug skriver veldig godt, og rent språklig er det lite eller ingenting å sette fingeren på. Men det ble like fullt for mye oppramsing av detaljer. Kanskje hadde boka tjent på å være litt tykkere, og med mer handling mellom alle detaljene, tross alt?

Jeg har etter hvert lest mange av Nygårdshaugs bøker (åtte av hans bøker har jeg tidligere omtalt i denne bloggen - de fleste av dem dessverre nokså summarisk), men fremdeles står "Mengele Zoo" som hans beste. Fellesnevneren for "Mengele Zoo" og "Chimera" er miljøspørsmål og spørsmål vår klodes fremtid. Kanskje falt ikke boka i smak fordi jeg aldri helt har hatt sansen verken for filmer eller bøker som spår jordens undergang, og hvor ansvaret for fremtiden ligger i et eneste menneskes hender - mens en heltefigur jobber frenetisk for å redde jordens befolkning og alltid klarer dette i siste sekund? Jeg føler meg litt slem når jeg gir denne boka terningkast fire, fordi jeg vet at de aller fleste har trykket denne boka til sitt bryst, og antakelig vil føle seg støtt av min dom. Jeg har for øvrig intet imot kompliserte bøker med mange detaljer, men det er dette i kombinasjon med en oppramsende stil jeg ikke helt vet om jeg liker ... 

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Ivar Nergaard
Spilletid: 10 t 22 min. 

Gert Nygårdshaug

Satie - Gnossiennes nr. 3 (Jacques Loussier Trio).

Sonallah Ibrahim: "Det stinker"

"Romanen som forandret moderne arabisk litteratur for alltid"

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen helt tilfeldig kom over "Det stinker". Om det var det arabiske forfatternavnet, det forhold at han er fra Egypt eller at boka kostet hele 250 kroner (til tross for beskjedent innhold - bare litt mer enn 90 sider), som fanget min oppmerksomhet, skal være usagt. Saken er i alle fall at disse forholdene til sammen gjorde at jeg oppdaget  introen om at denne lille romanen forandret moderne arabisk litteratur for alltid. Dermed havnet den umiddelbart i kategorien "må-ha"!

Selve romanen - om det nå faktisk kan kalles det (jeg er mer tilbøyelig til å anse dette som en novelle) - er på mindre enn 50 sider. Resten av boka inneholder et forord skrevet av forfatteren selv i 1986, samt det opprinnelige forordet til boka da den utkom i 1966, ført i pennen av Yusuf Idris. Helt til slutt er det dessuten et intervju med forfatteren foretatt av Frode Saugestad, og som sto på trykk i Vinduet nr. 1 i 2006.

Forfatteren presenteres på Wikipedia som en egyptisk forfatter og "short story writer". Han ble født i 1937 og hans venstreradikale synspunkter kommer visstnok sterkt til uttrykk i hans litterære arbeider. "Det stinker" utgjør i så måte intet unntak, og ble skrevet rett etter - og som en konsekvens av - et nesten seks år langt fengselsopphold (fra 1959 - 1965). "Den beskriver ikke bare hvilken effekt politisk fengsling og undertrykkelse har på det enkelte individ, men også hvordan dette påvirker hele samfunnet, noe som førte til at boken umiddelbart ble forbudt på grunn av sitt politiske budskap", kan jeg lese på baksiden av boka. Først i 1986 kunne boka utgis igjen, men som forfatteren så lakonisk har lagt til i sin nye innledning - boka eksisterte i "beste velgående" i årene forut selv om den var blitt forbudt.

Yusuf Idris skriver i sitt forord følgende (side 25):

"Det stinker er ikke bare en fortelling, men en revolusjon som først og fremst er en kunsters opprør mot seg selv. Den er ikke slutten, men en ekte begynnelse på et ekte talent, en begynnelse som har begynnelsens kjennetegn, men som nærmest er fri for begynnelsers flauser, etter som den også er et modent talent."

Uten å lese novellen eller romanen i den kontekst den ble skrevet, er det for en utenforstående kanskje vanskelig å fange opp hva som er så særegent ved denne - skjønt det ikke burde være problematisk å skjønne at vi befinner oss i et totalitært samfunn, hvor det står dårlig til med rettssikkerheten og hvor det gjelder å være inne med de riktige personene. Hovedpersonen er som tidligere nevnt nylig løslatt fra fengsel, og han er fremmedgjort ikke bare i forhold den omkringliggende verdenen, men også til seg selv. Ut fra intervjuet med forfatteren skjønner vi at selv beskrivelsen av en forsøksvis tilnærming til en kvinne, som mislykkes totalt, er en del av denne fremmedgjøringen i forhold til normale mellommenneskelige relasjoner.

Under intervjuet med forfatteren fremkommer det at han har nektet å motta en prestisjefylt egyptisk litteraturpris. Dette vakte mye oppstyr, så pass at potensielle kandidater i dag må skrive under på at dersom de mottar prisen, må de love å akseptere prisen ... Men om man så likevel skulle nekte på ta i mot prisen - hva skulle de i så fall gjøre? Saksøke vinnerne?

"... som et resultat av den nye politiske virkeligheten, forandret også forfatternes litterære språk og uttrykk seg estetisk. Opp til omkring midten av 1950-tallet var realismen den dominerende sjangeren, men med publiseringen av Naguib Mahfouzs Kairo-triologi tok dette slutt, og i hovedsak vokste to nye retninger frem. Mahfouz ledet an i den mer allegoriske uttrykksformen, mens Ibrahim samt den yngre generasjonen i all hovedsak valgte et mer direkte konfronterende språk. Samtidig ble også den indre virkeligheten forandret i romanene fra den nye generasjonen på 60-tallet, og heltene, som nå er antihelter, fremsto som frustrerte, ofte seksuelt, og med en skarp selvbevissthet uttrykt gjennom personlige dialoger. Ibrahims første bok Tilk al-raiha (The smell of it, eller på norsk Den duften"), er et meget godt eksempel på dette, og har sine røtter i hans egne erfaringer fra fegselet." (... skriver Saugestad i forbindelse med intervjuet av Ibrahim, side 81. Boka ble først utgitt på norsk tre år senere, dvs. i 2009, og fikk da tittelen "Det stinker")

Alt i alt må jeg si at dette ble et spennende bekjentskap med en for meg helt ny forfatter, som jeg absolutt skal følge videre så snart jeg får sjansen til det! Her blir det terningkast fem!

Utgitt første gang i Egypt: 1966
Originaltittel: Tilk al-ra´ihah - تلك الرائحة 
Utgitt andre gang i Egypt: 1986
Utgitt første gang i Norge: 2009
Oversatt fra arabisk: Anne Aabakken
Forlag: L.S.P. Forlag
Antall sider: 94

Sonallah Ibrahim

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
* Lesestua mi

"A Dangerous Method" (Regissør: David Cronenberg)

Freud, Jung og Spielreins trekantdrama

Vi befinner oss i Zürich og første verdenskrig går mot slutten. Nygifte Carl Gustav Jung er i ferd med å etablere seg som psykiater, og det er hans forhold til Sigmund Freud - hans mentor - og trekantdramaet med Sabina Spielrein i midten, som denne filmen handler om. Filmen er basert på en sann historie.

Sabina Spielrein ankommer Jung som en av hans første og mest utfordrende pasienter. At hun er mentalt forstyrret - lidende av hysteri, en psykisk sykdom som av en eller annen grunn florerte på den tiden - er det liten tvil om. Det som imidlertid gjør at Jung er i villrede om hvordan han skal gå frem i behandlingen av henne, og som får ham til å oppsøke Freud, er at hun virker svært seksuelt fokusert. Freuds teorier gikk ut på at all psyisk lidelse hadde sin rot i seksuelle erfaringer fra barndommen, innbildte og reelle. Under behandlingen, som etter hvert viser seg svært vellykket, forelsker Sabina seg i sin terapeut, og mot all sunn fornuft, innleder Jung et forhold med henne. Han fascineres ikke bare av hennes hang til seksuell ydmykelse, men også av hennes drøm om å bli psykiater selv (noe hun, denne russisk-jødiske kvinnen, etter hvert blir også - som en av de første kvinnelige psykiatere i historien). Jung ble dessuten påvirket av psykiateren Otto Gross, som hevdet at man ikke skulle undertrykke sine behov ... Sabina assisterer etter hvert Jung i hans vitenskapelige forskning, og vi følger den omfattende korrespondansen som fant sted mellom Jung og Freud.

Etter hvert skjer det uunngåelige. Ryktene om at Jung har et forhold til en av sine pasienter, sprer seg, og skandalen er snart et faktum. Og Jung, som av samvittighetsgrunner har tenkt at Sabina ikke er hans pasient formelt sett siden han ikke lenger tar seg betalt for "behandlingene", skjønner at dette er noe fåfengt. I begynnelsen benekter han at det har funnet sted et forhold, men Sabina, som ønsker å gå i terapi hos Freud, overtaler ham til å innrømme de faktiske forhold. Jung elsker Sabina, men føler seg også sterkt truet av henne. Til slutt går han med på å skrive til Freud og tilstå sin brøde ... Dette koster ham imidlertid vennskapet med Freud, som nå bare har forakt til overs for vennen og legen pga. hans overtramp i et lege-pasient-forhold. Samtidig er dette historien om to sterke personligheter som etter hvert dro i hver sin retning, noe Freud mislikte sterkt. Vi aner derfor et dobbelt motiv bak bruddet mellom mennene ... Trekantdramaet har satt varige spor innenfor psykoanalysen, i den forstand at grenseoverskridelsene som fant sted fikk konsekvenser spesielt for den retningen Jungs teorier utviklet seg etter hvert.

Hendelsesforløpet i "A Dangerous Method" er tidvis krevende å få tak på, og det er absolutt en fordel å kjenne noe til psykiaterne Jung og Freud på forhånd for å ha utbytte av denne filmen. Keira Knightleys rolle som Sabina er utfordrende, og hun spiller her en av sine beste roller noen sinne, synes jeg. Viggo Mortensen som Freud og Michael Fassbender som Jung er også solide i sine rolletolkninger, selv om disse rollene ikke innbyr til tilsvarende utfordringer som den som blir Keira Knightley til del. Dette er et sterkt historisk drama fra mellomkrigstiden, hvor vi også merker økende fokus på at Freud (og Spielrein) er jøde, mens Jung er arisk. Spielrein ble drept i en av Hitlers konsentrasjonsleire, mens Freud kom seg unna i siste liten (bare for å dø kort tid etter - i 1939). En virkelig interessant film, hvor handlingen foregår i vakre østtyske omgivelser, og hvor skuespillerprestasjonene er glitrende! Her må det bli terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: A Dangerous Method
Nasjonalitet: Canada, Storbritannia, Sveits, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Viggo Mortensen (Freud), Michael Fassbender (Jung), Keira Knightley (Spielrein), Vincent Cassel (Gross)
Spilletid: 99 min.

Sabina Spielrein - rammet av hysteri

Et nært forhold oppstår mellom lege og pasient

Freud og Jung samtaler om det de er mest opptatt av - behandling av psykiatriske pasienter

Viggo Mortensen som Freud

Michael Fassbender som Jung

Vincent Cassel som Gross

Keira Knightley som Spielrein

Trekning i sommerkonkurransen

Trekningen i min sommerkonkurranse er gjennomført, og her er vinnerne:

1. Lines bibliotek - "Bienes hemmelige liv"

2. Wenche - "Blindness"

3. Nina Elisabeth: "The Mill & the Cross

4. Gråbekka: Ønsket seg "Bienes hemmelige liv", men er trukket ut til få "Evening"

5. Kindle Joy: Ønsket seg også "Bienes hemmelige liv", men er trukket ut til å få "Min beste fiende"

Gratulerer!

Send meg en mail med adressene deres, så kommer premiene i posten i løpet av få dager!

Jacques Loussier Trio: Play Bach... and more. Live from St. Thomas Churc...

"Blodig alvor" (Regissør: Roman Polanski)

Stupiditet på høyt nivå

Ekteparet Nancy og Alan Cowan befinner seg hjemme hos Penelope og Michael Longstreet etter at Cowans sønn har slått ut to tenner på Longstreets sønn. Innledningsvis står alle bøyd over Penelope, som forfatter en skademelding på PC´en, som alle parter kan enes om. Det dreier seg om to elleveårige gutter, og det skal etter hvert vise seg at det ikke er skrevet i stein hvem som har vært verst av disse to guttene - selv om foreldrene skal komme til å kives om akkurat dét.

I begynnelsen er vi vitne til to par som holder seg i skinnet, høflige og tilsynelatende velmenende, selv om det koker under overflaten. Cowans medgir at deres sønn har gått over streken, skjønt Alan gjerne vil presisere at det tross alt er barn de har med å gjøre - ikke ansvarlige voksenpersoner. Penelope er på sin side svært opptatt av at det er viktig at deres sønn virkelig angrer pga. det han har gjort. Hun ønsker at han skal be hennes sønn om unnskyldning, og da holder det ikke med en tvungen unnskyldning. Han må mene det også!

Fremdeles mens parene holder seg sånn noenlunde i skinnet, fremkommer det at Michael dagen før har satt datterens hamster på gaten, fordi han ikke kan fordra slike dyr. Overfor datteren har han sagt at dyret er blitt borte. At han forteller dette likefrem og uten blygsel sjokkererer Longstreet-paret. Cowan-ekteparet sjokkeres på sin side over Alans mange jobb-samtaler på mobilen, hvor det er ting som tyder på at farmasi-selskapet han jobber for er i dype problemer, og hvor han som selskapets advokat legger sleipe planer for å slippe erstatningsansvar i en sak. Med dette som bakteppe får det en hul klang når de gjensidig beskylder hverandre for de groveste ting - som at det ikke er noe rart at Cowans har en sønn med adferdsproblemer, som at Longstreets sønn er en slandrehank osv. Ikke bare slår det sprekker i fasadene de to parene i mellom, men underveis står også ektefellene mot hverandre. Og dette blir ikke det grann bedre da alle fire begynner å drikke, og fortsetter kranglingen i fylla. Til slutt krangler de på det mest nedrige vis, og da er det ingenting som kan stoppe dem ...

Filmen er basert på et teaterstykke (av forfatteren Yasmina Reza) som i sin tid hadde stor suksess i England. Kulissene er Longstreet-ekteparets stue, og hele filmen består utelukkende av dialoger. Det er mesterlig skuespillerkunst vi etter hvert blir vitne til, der de krangler så fillene fyker. Aldri har jeg sett Judie Foster så innbitt rasende som nettopp i denne filmen! Og Kate Winslet er fabelaktig, der hun gradvis blir mer om mer beruset og mister kontrollen på seg selv. I denne filmen er det faktisk kvinnene som gjør de beste rollene, som også må anses mest krevende. Regissøren Roman Polanski har igjen maktet å lage en film helt utenom det vanlige - en film som fortjener terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Carnage
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: Jodie Foster (Penelope Longstreet), Kate Winslet (Nancy Cowan), Christoph Waltz (Alan Cowen), John C. Reilly (Michael Longstreet)
Spilletid: 76 min.

Skademelding skrives, og ekteparene leter etter beskrivelser av hendelsen
som de kan enes om.

Ekteparet Coward opprøres mer og mer etter hvert som ekteparet Longstreet
strammer grepet

Nancy har kastet opp over vertskapets elskede kunstbøker og sin mann ... og
lurer alvorlig på om det var noe galt med kaken de har fått servert ... 

Til slutt går det over stokk og stein

Jacques Loussier - Toccata And Fugue in D Minor

Vigdis Hjorth: "Tredve dager i Sandefjord"

Om fyllekjøring, soning og klasseskille blant innsatte

"Tredve dager i Sandefjord" utkom i 2011, og det er velkjent at den er basert på forfatterens egne opplevelser av å bli dømt for fyllekjøring og å måtte sone 30 dager i fengsel for dette. Forfatteren har imidlertid insistert på at selv om boka tar utgangspunkt i egne opplevelser, er innholdet for øvrig fiksjon. Jeg har derfor forholdt meg til at så er tilfelle, og alle spekulasjoner rundt at hun har utlevert medfanger fra sitt eget fengselsopphold, lar jeg derfor ligge.

Hovedpersonen i "30 dager i Sandefjord" heter Tordis, og er dramatiker. Når hun ankommer fengselet med sin store koffert, er det med en blanding av skam, nysgjerrighet og ikke rent lite spenning. Hvem er disse menneskene hun skal sone sammen med? Og hvordan vil hun egentlig gli inn i miljøet? Og hvordan skal hun klare seg i 30 dager uten sine daglige doser med rødvin? Ikke at hun er alkoholiker - i alle fall ikke slik som man tradisjonelt tenker om dette - men hun ble dramatiker i sin tid for å kunne ha det litt friere - kunne sove lenge om morgenen, og drikke rødvin når hun måtte ønske det.

Det er en for henne totalt ukjent verden Tordis møter innenfor fengselsmurene. Skjønt det blir vel ikke riktig å kalle det murer, for her går fangene nokså fritt ut og inn egentlig. Mange av de innsatte - kun kvinner - er gjengangere, og det blir svært fort klart at Tordis og disse andre kommer fra helt forskjellige verdener; de er ressurssvake, mens tilsvarende ikke kan sies om Tordis, som lever i hovedstaden og tilhører kultureliten. Hun sjokkeres over deres kunnskapsløshet på mange områder, samtidig som hun streber for ikke å falle gjennom. Hun orker ikke tanken på 30 dager i isolasjon, og gjør det hun kan for å passe inn. Hun undertrykker de vellykkede sidene ved seg selv, drar i stedet frem nederlag hun har opplevd i løpet av livet og hun ønsker ikke å fortelle om hva hun driver med. Dessuten begynner hun å snakke bredere, og hun begynner å røyke. Og hun melder seg inn i kampen for å få bedre rom, enerom, for å få diplom fra systua der de syr alt fra vinhøner til forklær, osv. Så kan man saktens spørre hvor ekte det er, dette behovet for anerkjennelse, som hun går så innbitt inn for å få dekket, samtidig som hun bedømmer jentene hun soner sammen med med sine egne småborgerlige briller. Hun lyver om livet sitt, men suger til seg alt hun kan få fra deres begredelige liv - ting hun kanskje kan få bruk for å sitt eget skrivearbeid. Hun skal tilbake til sitt vellykkede liv - de skal tilbake til voldelige kjærester med rusproblemer, barn som forlengst burde ha vært hentet av barnevernet, egne rusproblemer osv.

Jeg klarer ikke å hisse meg opp over Tordis´tanker rundt de andre innsatte kvinnene, som er så annerledes enn henne selv. Jeg ser at mange anmeldere har skrevet side opp og side ned om snobberiet som de mener kommer til uttrykk i denne boka, og som langt på vei tillegges Vigdis Hjorth selv som hennes egne, personlige holdninger. I stedet tenker jeg at alle bedømmer hverandre i et samfunn - både ovenfra og ned, nedenfra og opp, sidelengs og baklengs. Slik er vi mennesker. Vel, så forteller denne romanen én historie fra ett perspektiv,  og det er faktisk dette som er temaet i denne boka, verken mer eller mindre. Det er ikke første gang Vigdis Hjorth har fortalt en historie om klasseforskjeller. Hun gjorde det i "Hjulskift" som handlet om forholdet mellom en akademisk kvinne og en bilmekaniker, og hun gjorde det i "Snakk til meg" som handlet om forholdet mellom en bibliotekar og en cubansk musiker som ønsket innpass i Europa. Småborgerligheten er synlig i alle disse bøkene, slik også Dag Solstad, bare for å nevne et annet eksempel, har sine egne greier i sine bøker.

Jeg synes "30 dager i Sandefjord" er en svært interessant bok, hvor jeg med spenning fulgte Tordis under hennes fengselsopphold. Boka er også helt greit skrevet, og jeg har stor beundring for Vigdis Hjorth sin presise måte å fange inntrykk på. Samtidig mener jeg at denne boka ikke er stor litteratur, men mer ligger på det jevne. Det blir derfor terningkast fire denne gangen.

Utgitt: 2011
Innspilt som lydbok: 2011
Oppleser: Ingrid Vollan
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 21 min.

Vigdis Hjorth

"Norske byggeklosser" (Regissør: Pål Bang-Hansen)

Nostalgi fra det glade 1970-tallet!

Det må være minst 30 år siden sist jeg så "Norske byggeklosser", en virkelig stor favoritt gjennom store deler av barndommen, der den gikk i endeløse repriser på NrK ...

Filmens hovedtema er et ungt ektepars drøm om eget hus i overgangen fra 1960- til 1970-årene. Denne drømmen utvikler seg til slutt til det reneste mareritt, fordi kona snart skal føde og de må ut av leiligheten de har solgt og lurer på om det er en sjangs i havet for at huset skal bli ferdig før hjemkomsten fra klinikken med barn nr. 3 ...

Rolv Wesenlund dukker opp i intet mindre enn åtte roller i "Norske byggeklosser"; som den alltid leende og irriterende naboen, som den sløve byggelederen som ser ut til å ha sånn omtrent 11 tommeltotter og som intet får gjort, som konsulenten i banken som nekter å utbetale siste rest av byggelånet før ferdigattest foreligger, som han fra bygningsrådet som stikker kjepper i hjulene i forhold til ferdigattesten før en passelig "gave" dukker opp, som elektrikeren som stikker fortere enn fy hver gang ekteparet Olav og Ingrid Femte er i nærheten, som politimannen som utferdiger fartsbøter for å samle inn penger til julebordet ... bare for å ha nevnt noen.

Underveis treffer vi også Arve Opsahl som den sleske selgeren av hele husprosjektet, Aud Schønemann som "et lekkert støkke" i informasjonsskranken i banken, som ikke kan svare på noe som helst, Dag Frøland som en halvsløv flyttehjelp, Gunnar Haugan som en totalt udugelig medhjelper på byggeplassen, Bjørn "Stutum" Sand som Olav Femte og Thea Stabell som hans kone Ingrid. En samling med skrekkelig mange scener hvor jeg trodde jeg skulle knekke fullstendig sammen i latter. Denne filmen er og blir en filmklassiker i Norge! Det handler om den norske folkesjela, det handler om den optimistiske psykosen landet vårt befant seg i på begynnelsen av 1970-tallet - det handler om historie innenfor film og teater, hvor de gamle skuespillerne som vi kjenner så godt var pur unge. Og det er herlig, herlig, herlig! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1971
Originaltittel: Norske byggeklosser
Nasjonalitet: Norge
Genre: Komedie
Skuespillere: Rolv Wesenlund x 8, Bjørn Sand, Thea Stabell, Arve Opsahl, Gunnar Haugan, Sølvi Wang, Aud Schønemann, Dag Frøland
Spilletid: 94 min.

Rolv Wesenlund som irriterende nabo

Møte i banken

Ingrid Femte som snart skal nedkomme med parets tredje barn

Ikke mye de får gjort før elektrikeren kommer ...

Elektrikeren stikker før man får snudd seg ...

"The Woman in the Fifth" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Surrealistisk thriller

Hver gang jeg kommer over filmer med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene, er veien kort ned i min handlekurv. De senere årene har hun spilt i en rekke franske filmer - alle av relativt høy kvalitet, synes jeg. Denne filmen er for øvrig basert på en roman av Douglas Kennedy.

I "The Woman in the Fifth" - eller "La femme du Vème" som er originaltittelen - møter vi en desperat forfatter som har reist fra USA til Paris. Vi aner mellom linjene at han har hatt et nervøst sammenbrudd etter en skilsmisse, og at han nylig har kommet ut fra en psykiatrisk klinikk. Hans ekskone og deres eneste barn - en datter - har flyttet til Paris, og Toms ønske er at han skal gjenoppta kontakten med datteren. Dette er det åpenbart at ekskona ikke ønsker, og når han kommer for nær, ringer hun politiet for å få ham fjernet. Det ligger altså an til at han er henvist til å betrakte datteren på avstand. 

Rett etter ankomsten i Paris klarer Tom å sovne på Metroen. Da han våkner oppdager han at han er rundstjålet. Uten særlig mer penger enn det han har oppbevart i kontanter på kroppen, ankommer han et temmelig tvilsomt hospits for byens løse fugler. Mot å avgi passet sitt får han bo der på krita, og etter hvert får han også tilbud om en jobb. Dvs. tilbud og tilbud ... Han har i realiteten ikke noe valg, siden han ikke får passet sitt tilbake før han har gjort opp for seg.

Jobben består i å sitte inne i en bunkerslignende bygning, hvor han skal følge med på hvem som kommer og går, slippe inn dem som sier de korrekte ordene og varse andre dersom uvedkommende skulle dukke opp. Hva som egentlig foregår i bygningen, aner han ikke. Men spor av blod, tidvis høye stemmer o.l. vekker hans interesse. Inntil noen skriker inn til ham at dersom han viser seg utenfor sin låste dør, blir han drept ...

Om klientellet som vanker i den bygningen han er satt til å bevokte, er tvilsomme, er ikke klientellet på hospitset mindre tvilsomme. Særlig fyren som bor på rommet ved siden av ham ... en svær brande av en afrikaner som åpenbart ikke aner hvordan man bruker et toalett. Tom krangler med ham om dette - til ingen nytte.

En dag blir Tom gjenkjent i en bokhandel som den forfatteren han er, og han inviteres til en litteraturkveld med likesinnede. Her treffer han Margit, og de to innleder et forhold. Hele forholdet er temmelig absurd idet Tom får beskjed om kun å komme til hennes leilighet i femte etasje der hun bor, på to faste ukedager. Han får ikke lov til å stille henne noen spørsmål om hennes privatliv.

Parallelt innleder Tom et forhold med kvinnen som jobber i resepsjonen på hospitset, uvitende om at dette er sjefens kone ... Inntil naboen hans, afrikaneren, begynner med utpressing. Han har nemlig sett dem på taket på bygningen, i heftige favntak.

Plutselig begynner det å skje saker og ting. Etter å ha vært hos Margit finner Tom afrikaneren som bor ved siden av ham, død på toalettet ... Pga. deres tidligere krangel om toaletthygiene samt truslene fra afrikaneren, faller mistanken fort på Tom. Og da han bruker Margit som alibi, viser det seg at hun har vært død de siste 15 årene ... Ingen har bodd i leiligheten hennes i disse årene heller. Hva har han egentlig rotet seg opp i? Og hvem er i så fall den kvinnen han har hatt en affære med? Hva har Tom gjort mot sin ekskone siden hun er så redd ham? Dette og en hel del andre spørsmål dukker opp, uten at vi får svar på halvparten ...

Både Kristin Scott Thomas som Margit og Ethan Hawke som Tom spiller glitrende i denne filmen. Heftigheten i deres forhold, som har et mystisk skjær over seg der møtene på en måte foregår utenfor virkeligheten, men som også oppleves som ekte på et vis, er sjelden å se på film. Mot slutten irriterte det meg riktignok at en rekke av spørsmålene som oppsto underveis, ble stående ubesvart. Det er nærliggende å trekke noen paralleller til den polske regissøren Kieslowski, som også har laget mange tankevekkende filmer, hvor de ubesvarte spørsmålene står i kø etter at siste scene er spilt. Inntrykket forsterkes når jeg ser oversikten over filmene som Pawel Pawlikowski har laget i årene 1990 - 2011 - ikke mange, men flere med et direkte eller indirekte politisk motiv. Rent filmteknisk er dette en spennende film. Noen ganger ble jeg sittende og lure på om det var noe galt med min TV fordi bildene tidvis ble litt uklare, men jeg endte med å tolke dette slik at situasjoner som på en måte hadde et uvirkelighetens skjær over seg, faktisk hadde nettopp det. Min konklusjon er at dette er film som noen vil like kanskje først og fremst pga. det noe surrealistiske preget som den har - mens mange bare vil synes at den er litt rar og merkelig. Selv synes jeg at filmens styrke ligger i stemningene som blir skapt underveis - i tillegg til de to glitrende hovedrolleinnehaverne. Jeg er i tvil om jeg skal gi den terningkast fire eller fem, men heller nok mot en firer her.

Innspilt: 2011
Originaltittel: La femme du Vème
Nasjonalitet: Frankrike, Polen, Storbritannia
Genre: Thriller
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Margit), Ethan Hawke (Tom)
Spilletid: 80 min.

Margit og Tom treffer hverandre under en litteraturkveld

Tom finner frem til Margits leilighet 

Margit kan sine forførelseskunster

Sjefens kone på hospitset

"Kvinne går til lege ... mann går på by´n" (Regissør: Reinout Oerlemans)

Filmatisering av Kluuns "Kvinne går til lege ... mann går på by´n"

Fra før av har jeg lest "Kvinne går til lege ... mann går på by´n" av den nederlandske forfatteren Ray Kluun, og jeg tror til og med at jeg har oppfølgeren liggende ulest et eller annet sted. Jeg har også en eller annen gang fått med meg at boka skulle filmatiseres, men har ikke klart å plukke det opp før jeg på en handletur i Sverige tilfeldigvis kom over den i en billighaug med DVD´er (som jeg selvsagt ikke kunne dy meg for å grave litt i, selv om jeg har ørten usette filmer liggende på vent ...). Der dukket altså filmen opp - under den svenske tittelen "En sorts kärlek".

Det vellykkede ekteparet Stijn og Carmen har i grunnen det meste de kan ønske seg. Begge har lysende karrierer, begge er fremdeles relativt unge og vakre, de har en nydelig datter, et praktfullt hjem - og de har et lass med venner som de til stadighet har det riktig festlig sammen med. Alt ville ha vært perfekt dersom Stijn ikke hadde hatt det med å være utro innimellom. Han ønsker at kona skal se på dette som et slags lyte ved ham som hun må akseptere, mens hun selvfølgelig ikke føler det slik.

Så rammes Carmen av brystkreft. I begynnelsen håper de at dette skal være et mareritt det går an å våkne opp fra, og lenge ser det faktisk slik ut. Legene er flinke, og mange overlever tross alt kreft - selv brystkreft. Men slik skal det dessverre ikke gå. Carmens brystkreft har spredt seg, og de må etter hvert innse at hun kommer til å dø. Stijn følger opp sin kone på en fantastisk måte, men innimellom "må" han på by´n ... I stedet for en-natts-affærer innleder han nå et forhold til Roos, en kvinne han lenge har hatt et godt øye til, men som har avvist ham gang på gang fordi hun ikke har sansen for gifte menn. Og Carmen som blir mer og mer fortvilet over sykdommen sin og dens tragiske utvikling, blir helt fra seg over at mannen hennes kan finne på å være utro nå som hun trenger ham som aller mest. Mens Stijn aldri i verden ville ha klart å stille opp for henne i tykt og tynt uten kjærligheten fra Roos innimellom slagene ...

Filmen har så vidt jeg vet aldri vært vist på norske kinoer, og det er kanskje årsaken til at den heller ikke har vært særlig synlig for norske DVD-kjøpere heller. Kluuns historie om Stijn og Roos er selvbiografisk, og dette slo meg spesielt da jeg leste boka - at det må være vanskelig å skrive en slik historie uten å ha kjent den på kroppen selv. Jeg opplevde filmatiseringen av boka som meget vellykket! Skuespillerprestasjonene er glitrende, desperasjonen hos hver enkelt i dette trekantdramaet mellom Stijn, Carmen og Roos er nesten autentisk skildret, og temaet er så smertefullt at det nesten var vanskelig å ta dette innover seg. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Komt een vrouw bij de dokter: Een ode aan de liefde
Nasjonalitet: Nederland
Genre: Drama
Skuespillere: Barry Atsma (Stijn), Carive van Houten (Carmen), Anna Drijver (Roos)
Spilletid: 109 min.

Carmen og Stijn - et relativt lykkelig par på tross av en del ting

Carmen rammes av kreft, og Stijn følger opp 

Innimellom alle cellegiftkurene "må" Stijn på by´ n

Roos og Stijn innleder et forhols

"War Horse" (Regissør: Steven Spielberg)

En film for barn og hesteelskere?

Filmen "War Horse" er basert på Michael Morpurgos bok "War Horse" som utkom i 1982, og som har hatt stor suksess som teaterstykke fra 2007.

I filmens åpningsscene følger vi den engelske tenåringsgutten Albert Narracott som er vitne til at et føll blir født. Føllet og moren springer etter kort tid av gårde. I neste scene er Alberts far på en hesteauksjon. Han skal ha tak i en arbeidshest, men det hele ender nokså fatalt for ham. Stoltheten hans får ham nemlig til å overby på en hest som er alt annet enn brukendes til arbeid. Og det verste av alt: dette har han ikke penger til, og han setter derfor hus og heim (som de for øvrig bare har leid) på spill.

Hjemme venter en eitrende forbannet kone (spilt av Emily Watson) da hun oppdager at mannen har gjort dette vanvittige kjøpet, mens sønnen er fra seg av lykke. Dette er nemlig den samme hesten han så bli født for kort tid siden. Han lover foreldrene at han skal ta seg av hesten og trene ham opp. Mellom ham og hesten oppstår det etter hvert et nærmest magisk vennskap, hvor de to kommuniserer på sitt helt eget språk.

Så dukker utleieren opp, og Alberts far trygler og ber om betalingsutsettelse. Han har planer om å dyrke opp et stykke jord som er full av steiner, og der vil han plante turnips. Dette vil skaffe ham de resterende pengene. Alle ler av ham, men han står på sitt. Albert lover at han skal klare å tre seletøy på hesten, og at dette skal la seg gjøre. Dette får han også til - mot alle odds - men uvær og ulykke rammer atter en gang den lille, fattige familien. Avlingen blir ødelagt, og nå har faren bare en mulig utvei: han må selge hesten. Og dermed starter det egentlige eventyret om denne legendariske hesten, som blir krigshest i forbindelse med utbruddet av første verdenskrig. Albert er til å begynne med for ung til å la seg verve i krigen, men etter hvert blir også han soldat og kjemper sammen med franskmennene mot tyskerne i skyttergravene på østfronten. Med det ene formålet for øye: å finne hesten Joey. Problemet er bare at han ikke er den eneste som leter etter Joey ...

Ja, hva skal jeg si? Filmen har blitt nominert til intet mindre enn seks Oscars, men har så vidt jeg vet ikke fått noen av dem. På baksiden av DVD-coveret kan jeg dessuten lese at "Spielberg har fleska til med alt han har og gjort en overveldende hjertefilm som folk bare må elske". Og så elsket jeg likevel ikke denne filmen, som er i overkant lang (nærmere 2,5 time) og med skuespillerkarakterer som jeg opplevde tippet over i det banale, endimmensjonale og nesten karrikerte.

Underveis mens jeg ble sittende og studere de ulike teknikkene som var brukt, med nærbilder av Albert med åpen munn og blå, blå øyne som utelukkende vitnet om godhet, og som ikke en gang under hele filmen fremviste et eneste usympatisk trekk som kunne vise at han var et menneske, og ikke en engel, vel, da mistet filmen sin troverdighet for meg. Hadde det enda vært sagt at dette er en barnefilm, basert på en barnebok (hvilket den faktisk er), så ville jeg på forhånd skjønt at jeg skulle styre unna den. Derimot fikk jeg et inntrykk av at dette for all del er filmen man ikke må gå glipp av. Og så fant jeg den i grunnen nokså kjedelig. For hesteentusiasmer derimot er dette helt klart en vakker film man kan kose seg med gang på gang.

Mange av hestescenene er flotte og vakre. Men når reklamen for filmen sier at "War Horse er et stort mesterverk og en av de mest gripende filmfortellinger om vennskap som noensinne er blitt laget", vel så kunne jeg ikke være mer uenig. Jeg ender et sted mellom terningkast tre og fire. Når karakteren ikke blir dårligere er dette fordi jeg ser at filmen vil treffe hos dem som rent faktisk er i målgruppen, og fordi den tross alt inneholder en hel del kvaliteter rent filmteknisk. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: War Horse
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Jeremy Irvine (Albert Narracott), Emily Watson (Rose Narracott), Peter Mullan (Ted Narracott), David Thewlis (Lyons), Tom Hiddleston (kaptein James Nicholls), David Kross
Spilletid: 140 min.

Albert er vitne til at et føll blir født

Alberts foreldre - Ted og Rose

Et spesielt vennskap har oppstått mellom Albert og hesten Joey

Jahn Otto Johansen: "Den nygamle antisemittisme"

Et ildsjelprosjekt fra Jahn Otto Johansen

Forfatteren og journalisten Jahn Otto Johansen (f. 1934) vokste opp i Porsgrunn. I løpet av sin karriere har han skrevet en imponerende mengde med bøker (se hans bibliografi på Wikipedia) og artikler, og han har også engasjert seg betydelig i minoriteter generelt og i jødenes historie og skjebne spesielt. Ja, så mye har han engasjert seg i jødenes skjebne at mange - særlig etter at han i 1980 utga boka "Min jiddische mamma" - har vært overbevist om at han er av jødisk opprinnelse selv. Men han er ikke det. Derimot vokste han opp i et kristent miljø.

Jeg kom over Johansens bok "Den nygamle antisemittisme" i forbindelse med et forfattertreff på Jødisk Museum tidligere i vår. Boka er ikke i fritt salg, og den er skrevet med tanke på undervisning i videregående skoler og på universitetene - etter at en kortfattet og lettlest bok om temaet, og som også var faglig holdbar, hadde vært etterlyst. I denne lille, men svært kortfattede og fortettede boka, tar Johansen for seg jødehat i vår tid, om konspirasjonsteorier (bl.a. Sions vise protokoller), om jødeparagrafen i den norske grunnloven, om Henrik Wergelands engasjement for å få denne paragrafen fjernet, om norsk unnfallenhet under andre verdenskrig, om en skremmende økning i jødehetsen nær sagt over hele verden osv. Boka inneholder alt som tenkes kan av litteraturhenvisninger. Underveis tenkte jeg at "hvorfor er ikke den eller den boka tatt med?" - bare for å oppleve at alt var nevnt - i tur og orden. Også Stefan Zweigs berømte roman "Verden av i går", som er en helt unik dokumentar om fremveksten av antisemittisme i Sentral-Europa i mellomkrigstiden, er nevnt.

Boka er på alle måter meget tankevekkende og svært lærerik! Johansen prøver ikke bare å forklare opphavet til det som må oppfattes som antisemittisme og jødehat, men han forsøker også å forklare hva antisemittisme egentlig er. Han viser til at det er fullt mulig å være antisemitt uten å ha møtt en eneste jøde, og at det dessuten er mulig å være mot staten Israels handlinger mot palestinere uten at man av den grunn er antisemittisk. Når beskyldninger om antisemittisme i den forbindelse trekkes frem, er dette nærmest å betrakte som en hersketeknikk i debatten.

De utviklingstrekk spesielt i nyere historie som Johansen trekker frem, er meget skremmende. I dag er det ikke bare nynazister som fremmer jødehat, men også enkelte ekstreme fundamentalistiske miljøer innenfor islam. "Jøde" har gjenoppstått som skjellsord blant de unge, og tendensen til hetsing av jøder som bærer religiøse symboler på åpen gate, viser at jødehatet der det eksisterer er blitt mer voldelig.

Selv har jeg alltid lurt på hvor jødehatet oppsto - utover at jødene opp gjennom historien har blitt hatet fordi de drepte Jesus. Når jeg så leser om Luthers jødehat, må jeg innrømme at dette faktisk var nokså ukjent for meg. Jeg visste heller ikke at det bare bodde 2000 jøder i Norge i 1939, og at halvparten av disse ble drept etter deportasjon til tyske konsentrasjonsleire (fortrinnsvis Auschwitz). Resten klarte å unnslippe enten ved å rømme til Sverige eller England, eller ved å gå i dekning så lenge krigen varte. Johansens beskrivelse av den påståtte uvitenheten etter krigen - både i Tyskland og i Norge - er bitende sarkastisk. Det forhold at jødene ble fratatt statsborgerskapet samt at deres eiendeler ble konfiskert i forbindelse med avreise til Tyskland, indikerte på alle vis at det ikke var meningen at de skulle vende tilbake. Det var ikke det offensive hatet som var verst - det var likegyldigheten.

I boka siterer Johansen diktet "Ikke bødlene" av lyrikeren Halfdan Rasmussen (side 51):

"Ikke bødlene gør mig bange
ikke hadet og torturen
ikke dødens riffelgang
eller skyggene på muren.
Ikke nætterne når smertens
sidste stjerne styrter ned -
Men den nådeløse verdens
blinde ligegyldighed.

"Vi må innse at det jødiske Holocaust ikke bare var et tilfeldig folkemord, men et siviliasjonsbrudd. Og derfor er det som Aftenposten skrev, intet mindre enn et sivilisasjonsprosjekt å motarbeide jødehatet i vår egen tid." (s. 111)

Denne boka er en av flere bøker om minoriteter, og Jahn Otto Johansen skriver i sitt forord følgende:

"Denne småbok-serie tar sikte på å være selvfinansierende. Det er ikke beregnet noen som helst fortjeneste for forfatter og forlag. Det viktigste for meg er at flest mulig engasjerer seg for minoritetene ved at det opparbeides empati og kunnskap. Empati uten kunnskap kan lett bli forbigående, og kunnskap uten empati kan lett bli for teroretisk."

Jeg skulle ønske at denne boka hadde vært tilgjengelig for flere! Selv har jeg allerede sikret meg boka "Jødehat - Antisemittismens historie fra antikken til i dag" av Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorentz, en monstrøs bok på nesten 700 sider. Denne boka fremhever Johansen som en av de grundigste bøkene som er gitt ut i Norge om temaet. Fordelen med Johansens bok er imidlertid at den er tynn og kompakt, lettlest, lite akademisk og teoretiserende og dermed tilgjengelig for flere på en helt annen måte. Jeg ble meget imponert over hans kunnskaper om temaet! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2010
Forlag: Minoritetsbiblioteket
Antall sider: 116

Jahn Otto Johansen