Jakob Lothe og Anette Storeide (red.): "Tidsvitner"

Sterke vitnesbyrd fra overlevende etter Auschwitz og Sachsen-hausen

"Tidsvitner" utkom i 2006, og allerede i 2007 ble den kåret til årets bok av Morgenbladets lesere. Boka er basert på intervjuer med åtte overlevende norske menn fra hhv. Auschwitz og Sachsenhausen - blant dem to jøder. Alle forteller de i korte trekk hva som førte til at de ble tatt av tyskerne, hvordan de opplevde oppholdet i en konsentrasjonsleir, hvordan det var å komme hjem og hva man for ettertiden kan lære av det som hendte. Hver av historiene innledes i lydbokutgaven med tidsvitnenes egne stemmer.

Innledningsvis blir vi presentert for hukommelsens svakheter. På tidspunktet da intervjuene fant sted, var det mange tiår siden hendelsene som det fortelles om skjedde. Dette innebærer at ikke alt som fremkommer under intervjuene nødvendigvis er den fulle og hele sannheten. Mye er nok både glemt og fortrengt. Andre ting er muligens forsterket eller endog endret. Jeg synes likevel at Geir Stian Orsten Ulstein går for langt i sin kronikk av 24.10.2007 når han karakteriserer fremstillinger som disse i "Tidsvitner" som "uredelig om konsentrasjonsleirene". For det første er det ingen vesentlige avvik mellom disse historiene og andre mer tidsnære vitnesbyrd etter overlevende fra Hitlers konsentrasjonsleire. Det handler om mye av det samme, nær sagt uansett hvem som forteller. For det andre er det viktig at slike historier blir dokumentert for ettertiden, selv om det er en viss risiko for at vitnesbyrdene er mangelfulle grunnet tiden som har gått. Det man uansett aldri kan ta fra tidsvitnene er det faktum at de var der og at de forteller sine historier så sannferdige som mulig. Vi må også ta inn over oss at deres egne opplevelser antakelig var mye verre enn de i dag er i stand til å formidle.

En av historiene som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den om tyskernes håndtering av befolkningen i den lille vestlandsbygda Telavåg. Tyskerne fikk nyss i at to Linge-aktivister gjemte seg på et loft i bygda. I forbindelse med arrestasjonen av disse to oppsto det skuddveksling og en av tyskerne ble drept. Som hevn over bygdesamfunnet ble alle menn over 17 år arrestert og sendt til tyske konsentrasjonsleire. Kvinnene og barna ble internert i et par år, og alle deres hjem ble brent ned.

Det var stor forskjell på hvordan vanlige nordmenn og jøder ble behandlet. Ofte var det helt avgjørende hvilket arbeid de fikk mens de var internert i konsentrasjonsleirene, fordi dette kunne bety forskjell på liv og død. Men vel så viktig i et samfunn hvor gjennomsnittlig levealder etter ankomst utgjorde ca. tre måneder, var nødpakkene fra Røde Kors. Dette kom ikke jødene til del. De var dessuten fratatt sine norske statsborgerskap i forbindelse med at de ble tvangssendt ut av Norge. Det var flaks, flaks og atter flaks som gjorde at et fåtall av fangene overlevde. Blant jødene overlevde kun om lag 30 av de drøyt 800 norske jødene som ble sendt til tyske konsentrasjonsleire, men dødstallene blant mennene fra Telavåg var også høye. En av mennene fra denne bygda har etter krigen fundert på hvorfor det var slik, og han kom til at det måtte bero på at bygdas menn - i motsetning til andre norske fanger - ble sendt direkte til konsentrasjonsleirene i Tyskland, uten en forutgående fengsling på Grini eller tilsvarende fengslet i Norge. Sjokket over det som møtte dem i Tysklands konsentrasjonsleire tok praktisk talt knekken på dem.

Vi får høre om epidemier av dysenteri, om hva det gjorde med dem å være vitne til henrettelser av fanger, alle som døde rundt dem hele tiden, alt de gjorde for å overleve nesten for en hver pris, hvordan det var å være priviligerte fanger blant andre ikke priviligerte fanger osv. For de norske fangene var priviligerte i forhold til de fleste andre grunnet Røde Kors-pakkene. Ikke bare fikk de ekstra matrasjoner, men de mottok også varer (som sigaretter) som de brukte til å bytte til seg varme klær o.l. Historiene er sterke og jeg opplevde dem autentiske, vel vitende om at alle årene som har gått etter krigen har gjort sitt i forhold til hva som huskes. For ikke å glemme hva man har ønsket å fortelle ... Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at ekstrem sult over lang tid gjør noe både med moralen og med fintfølelsen hos mennesker. Her er imidlertid alle svært åpne om nettopp dette, og da blir det liksom greit. Det som går som en rød tråd gjennom alle historiene er at vi ikke må hate. Hat løser ingenting, og forståelsen av hva vanlige tyskere gjennomgikk før krigen, men en galopperende inflasjon som redningsmannen Hitler ordnet opp i ved å sette hele folket i arbeid, rørte meg. At årsaken til at alle fikk arbeid skyldtes rustningsindustrien, skjønte tyskere flest litt for sent ... Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg tror faktisk det kommer til å ta litt tid før jeg orker å begynne på en ny bok ... Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2006
Lydboka er innspilt: 2007
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 5 t 36 min.

Jakob Lothe og Anette Storeide

Roy Jacobsen: "Anger"

Sårt om et far-datter-forhold

Hans Larsen er 72 år og har nettopp sonet ferdig en dom for ting han både har og ikke har begått. Han har lagt sin fortid som voldsforbryter bak seg, og selv om han ikke akkurat velter seg i anger i det handlingsforløpet som boka beskriver, blir han aldri ferdig med å straffe seg selv. Det er vel egentlig en slags form for anger, det også ...

"Hånden hans utførte det skrivearbeidet friheten forlangte, man skulle nesten tro han hadde en framtid; han rettet rydden og stirret inn i speilet på veggen bak uniformene: feil dress, som satt som den skulle, restene av det flotte håret over bakre halvdel av hodet for å skjule arret. Han hadde stått i fire uker på en skammel med ansiktet i spjeldet for ikke å ligne et nyoppstått lik. Hørselen var ikke som den skulle, så han regnet ikke med å få problemer med lydene. Synsinntrykkene ville han ikke kunne gjøre noe med, fargene, bevegelsene, tempoet, han skulle bryne seg på de nye selvfølgelighetene, friheten ville gi ham muligheter, han kom til å delta og arbeide, gjøre innkjøp, lese en avis og tenke sitt. Det var planen. Fylle en serie med dager som skulle utgjøre restene av et skamslått liv. Det var hans forsett å gjøre det ubemerket, å bære buret med seg." (side 6)

Larsen bestemmer seg også for å holde seg unna datteren sin Marianne. Hva skjedde i sin tid mellom dem, som gjorde begge så redde for å ha noe med hverandre å gjøre? Hver på sin kant stabler de på beina noen skjøre kjærlighetsforhold. Larsen treffer sin tidligere romkamerats kone Agnes, og da vennen dør, ender han med å flytte inn hos henne. Datteren Marianne er alenemor, og en dag treffer hun Trond, en nokså tvilsom fyr som kjører motorsykkel. I begge forholdene er det store alderforskjeller, og i Larsens forhold er det også  klasseforskjell (hun vestkantfrue - han en tidligere voldsforbryter). Det imidlertid både far og datter har til felles er ansten for å ha det for godt, for hvordan skal de da klare nedturen som garantert kommer? Best å ta nedturen først som sist, få det unnagjort ...

Selv om verken Larsen eller datteren går inn for å treffe hverandre, blir de etter hvert pinlig klar over den andres eksistens. Ikke minst "takket være" deres nye kjærester. Larsen blir oppmerksom på at Agnes har hatt kontakt med datteren - ikke direkte, men via Trond, kjæresten hennes. Det handler om penger som overleveres ... Agnes har gjort dette i beste mening, men det blir likevel for meget for Larsen. Han takler det ganske enkelt ikke. Skjønt etter hvert øyner vi et håp om at han kanskje klarer å unne seg litt lykke likevel.

"Larsen nøyde seg med å la blikket hvile videre på henne, til hun besluttet å gjøre et bedre forsøk. - Det synes, sa hun og hørte vel selv at heller ikke det var noen farbar vei, eller at det røpet en større kjennskap til saken enn hun i øyeblikket så seg tjent med å orientere Larsen om. Men Larsen så ingen grunn til å hjelpe henne videre, han hadde smerter i hånden, og hans datter hadde dårlig råd - "så det ut som". I Agnes Almlies øyne så vel alle ut som de hadde dårlig råd? Men så kjente han at heller ikke datterens økonomiske situasjon opprørte ham noe særlig, som om han ikke var faren hennes lenger. Og det var andre gang han tenkte dette så pass klart og kortfattet, at han etter alle disse årene ikke var far lenger, til en datter, som om hun var blitt voksen i en så spesiell betydning av ordet at hun rett og slett var forsvunnet. Og akkurat det prinsipielle ved dette opprørte ham noe mer, at det skulle være mulig å slutte å være far når man først var det, mens det mer personlige, at akkurat Hans Larsen skulle være i stand til å foreta en slik utradering av bevisstheten om sitt eget avkom, det var det i hvert fall en åndssvak logikk i - kanskje var det brevet hennes som hadde hjulpet han over i et nytt liv, som han hadde lest flere ganger i løpet av vinteren, hver gang han kjente en uimotståelig trang til å oppsøke henne." (side 137)

Beskrivelsen av Larsens følelsesliv - eller tilsynelatende mangel på sådan - og hans lengsler og angst for å komme for nær både seg selv og andre, er smertelig lesning. Her viser Roy Jacobsen seg som den fantastiske forfatteren han er, idet han får frem varheten i hovedpersonens karakter, uten å være for overtydelig. Datteren har også sitt å slite med, og det spørs hvem som har mest å angre på når det kommer til stykket; Larsen som tross alt har sonet sin straff - både for forhold han rent faktisk har utført og forhold han ikke har utført - eller datteren, som fremdeles har mye uoppgjort i forhold til utilgivelige ting hun har beskyldt sin far for ...

Roy Jacobsen (f. 1954) skrev romanen "Virgo" i 1988, og i den forbindelse lot han seg presse av forlaget til å gjøre boka ferdig før han selv var fornøyd med den. Siden har han angret mye på akkurat dette. Da "Virgo" skulle utgis i pocketutgave, så han sitt snitt til å forberde den litt. I stedet endte han opp med å skrive en helt ny bok. Dvs. han har beskrevet "Anger" som 30 % "Virgo" og 70 % ny. "Anger" er en meget vellykket roman på alle måter! Jeg ser at Morgenbladets anmelder Ane Farsethås i september 2011 har uttalt at boka er overtydelig og unnvikende, at den er full av klisjéer og dessuten forutsigbar, og at det ikke hadde skadet om minimalisten i Jacobsen hadde fått redigere mer på setningene til den billedelskende maksimalisten ... Javel, tenker nå jeg ... men da hadde det jo ikke vært tale om samme bok! Og det er nettopp alt det billedlige og det ikke-minimalistiske som skaper nettopp denne boka! Synes jeg ... Farsethås skriver videre: "Anger kan med sine illustrasjoner av en hel katalog av litterære virkemidler og metaforteoretiske poenger antakelig fungere glimrende som tekst for et kurs i fortellerteknikk. Men det er ikke derfor de fleste leser romaner." Det er imidlertid da jeg får lyst til å tilføye at de fleste lesere ikke leser bøker med litteraturvitenskapelige briller. Jada, noen gjør det - men ikke "de fleste lesere"! Jeg hadde i alle fall selv ingen betenkeligheter med bokas språklige kvaliteter underveis i lesningen. Tvert i mot! Her blir det derfor terningkast fem!

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Lydboka er innspilt: 2011
Oppleser: Helge Winther-Larsen
Spilletid: 8 t 4 min.

Roy Jacobsen

Fredrik Barth: "Afghanistan og Taliban"

Nøkkelen til økt forståelse for Afghanistans utfordringer

Har du noen gang savnet en bok som gir deg en kjapp innføring i hva det egentlig handler om i Afghanistan? En bok som forklarer hva i all verden som går så galt i dette landet, slik at det ikke er mulig å oppnå fred en gang for alle? Vel - her er den! Fredrik Barth (født i 1928), norsk sosialantropolog, professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Emory University (Atlanta, USA) og Harvard Univerity i Boston, skrev i 2008 denne lille 100 siders boka, hvor han forsøker å gi oss innsikt i hva slags samfunn Afghanistan egentlig er. Selv reiste han rundt i Afghanistan på 1950- og 1960-tallet, dvs. før landet ble invadert av Sovjet. Siden kan det knapt sies å ha vært fred der. Barth burde i alle fall vite hva han snakker om! Han hevder at vi må forstå hvem som fører krig, hvorfor de gjør det og hvordan Taliban skaffer seg støtte i sivilbefolkningen. Uten en slik forståelse er det dessverre ikke mulig å hjelpe det afghanske folket og det er i alle fall ikke mulig å vinne krigen i dette i landet.

Den største utfordringen i forhold til Afghanistan er at det bor et stort antall forskjellige folkeslag med sine helt særegne kulturer i dette enorme landet. Den største gruppen er pashtunerne, og Barth mener at landet først og fremst kan forstås gjennom deres skikker. Akkurat dette er han imidlertid blitt kritisert for, fordi han angivelig i for stor grad hensyntar forholdene slik de var på 1950- og 60-tallet, og ikke tar inn over seg at konfliktene i landet har endret karakter de siste 40-50 årene. Det bor både turkmenere, tadsjikere, usbekere og hazaraer i Afghanistan, og språkene de snakker er persisk, dari, tyrkiske språk og pashtu. For å forstå Afghanistans mangfold er det også viktig å vite at det bare i Pakistan bor 10-15 millioner pashtunere, som der er en minoritet. Samhørigheten mellom denne pakistanske minoriteten og pashtunerne som holder til i Afghanistan er imidlertid sterk. Pakistans juridiksjon i de pakistanske pashtunernes område er dessuten langt på vei forhandlet bort.

Den andre utfordringen som møter NATO og andre som forsøke å "hjelpe" afghanerne er at pasthunerne er organisert i stammer, og ikke har tradisjoner for å danne stater slik vi forstår dette. Det finnes tradisjonelt ikke sosiale organer som garanterer sikkerhet for den enkelte person, og det å ta vare på seg og sine er derfor et privat anliggende. Å bygge allianser med dem man tror vil tjene ens egne interesser under en eventuell konflikt, er derfor av største betydning. Dette er essensen i dette samfunnet, i følge Barth. F.eks. å innlede forhandlinger med Talibans leder Mulla Omar, er bortkastet tid. For å vinne krigen, må man vinne enkeltpersoner over på sin side. Og for å få dette til, må enkeltpersonene forstå at det er tale om en for ham gunstig allianse. I motsatt fall vil de velge Taliban, som tross alt står dem nærmere i verdisyn enn vestens representanter.

Barth drar oss gjennom hovedlinjene i Afghanistans nyere historie, samtidig som han forsøker å sette dette i et større perspektiv. Vi får et innblikk i hva som skjedde før, under og etter Sovjets invasjon, Talibans herredømme, al Qaida, Osama bin Ladens rolle, opiumdyrking, fattigdom, intrastrukturer som har gått til grunne - og om den begynnende gjenoppbyggingen av landet under president Karzais ledelse. Barth kritiserer amerikanerne for å blande seg for mye inn i landets indre anliggender, fordi man da ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til Afghanistans egenart og særskilte verdisystem. På tidspunktet da Barth skrev denne boka, levde Osama bin Laden fremdeles i skjul et eller annet sted i fjellene og Barth anså det ikke som usannsynlig at han holdt til i den pashtunske delen av Pakistan. Da nyheten om drapet på bin Laden ble offentliggjort i begynnelsen av mai 2011, befant han seg imidlertid ikke langt fra den Pakistanske hovedstaden Islamabad.

Barth er ikke veldig optimistisk mht. mulighet for varig fred i denne regionen. Vi i Vesten har en tendens til å mene at demokrati løser alle problemer. I et intervju i Klassekampen 30. juni 2010 uttaler han følgende:

"Barths råd til norske myndigheter er å sett seg mer inn i afghanernes situasjon og forstå deres hverdag.

- Det må gis plass for en større konsentrasjon om alminnelige afghaneres interesser, og at færre bestemmelser må tas utenifra og på andres premisser. Selvråderett i praksis er viktig, og så må vi håpe at Afghanistan igjen kan bli fredelig."

Jeg leste denne boka med stor interesse, og mye av det som fremkommer var ukjent for meg. Jeg tror dette er en bok jeg kommer til å trekke frem og lese om igjen senere - mens jeg venter på at noen skal skrive en enda mer dyptpløyende bok om temaet. For øvrig anbefaler jeg å lese en anmeldelse av boka i Prosa 01/09 ved Kristian Berg Harpviken. Harpviken er kritisk til Barths premiss om det statsløse samfunn, men understreker samtidig at boka som sådan er en berikelse for Afghanistan-debatten. "Den er viktig lesning for alle som er interessert i landet: diplomater, bistandsarbeidere, soldater, norsk-afghanere og andre. Boka gir ikke den utfyllende innføringen til Afghanistans historie, samfunn og politikk som så mange har etterspurt, men som fortsatt ikke finnes på norsk. Men bokas kvaliteter gjør at den absolutt burde gjøres tilgjengelig for et større publikum enn det norske. La oss håpe at forlaget arbeider for å få den oversatt til engelsk."

Dette er en bok jeg anbefaler varmt til alle som er interessert i å få vite mer om Afghanistan! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2008
Forlag: Pax
Antall sider: 100 sider

Fredrik Barth

"Too Big to Fail" (Regissør: Curtis Hanson)

Om finanskrisen i 2008

"Too Big to Fail" er basert på Andrew Ross Sorkins bestselgende roman med samme navn, som handler om hva som egentlig skjedde da finanskrisen brøt løs i USA i 2008. Vi følger de involverte - de som i realiteten trakk i trådene - i de skjebnesvangre dagene i perioden august - 3. oktober 2008.

Etter hvert som det ble klart at flere av USAs største banker slet med sine finanser og rett og slett ikke hadde mer penger å låne ut som kreditt til næringslivet, ble dette mer og mer er statlig anliggende. Vi følger William Hurt i rollen som finansminister Henry Paulson, der han utsettes for krysspress fra bankene for å bidra med nye hjelpepakker. I begynnelsen er finansministeren meget tilbakeholden med å love noe som helst, fordi han mener det er på tide at bankene selv opptrer ansvarlig og tar ansvar for situasjonen. Det foregår et spill på høyt nivå innad i de største bankene, og vi får innblikk i foranledningen til at både Lehman Brothers og Merrill Lynch går over ende. Sistnevnte fordi britene nekter å godkjenne en avtale som kunne ha reddet banken ...

Det fremstår imidlertid som helt essensielt at noen er villige til å stille kapital til rådighet, slik at hjulene i næringslivet igjen kan rulle videre. Vi introduseres for Ben Bernanke, som har brukt hele sitt yrkesliv på å studere årsak og virkning av børskrakket i 1929. Hans råd er soleklar: hvis ikke noen sprøyter inn kapital i bankene, vil landet våkne opp til en blåmandag betydelig verre enn i 1929, idet landet ikke kommer til å ha noen økonomi over hode ... Presset på finansministeren øker, og både han og Bernanke lobber i kongressen i håp om å få gjennomslag for noen ideer de har. Etter et sviende nederlag, noe som umiddelbart gir et betydelig utslag på Dow-indeksen, ble det likevel vedtatt en Emergency Economic Stabilization Act of 2008, hvor atskillige billiarder dollar ble lånt ut til bankene for å få dem på fote igjen. Disse lånene - kalt TARP (Troubled Asset Relief Program funds) - ble gitt uten vilkår, i den tro at for mye restriksjoner ville fått bankene til ikke å gå med på kapitalinnsprøytingene. Finansministeren hadde imidlertid klokketro på at pengene ville bli brukt slik de var tiltenkt - nemlig til økt utlånsvirksomhet. I filmens epilog får vi imidlertid vite at det var det stikk motsatte som skjedde ... Var det tidligere vanskelig å få lån, ble det atskillig verre nå ... Og man kan stille et stort spørsmål ved hvordan situasjonen i resten av den vestlige verden ville ha vært dersom lederne av bankene i USA hadde fulgt intensjonene bak TARP.

Dette er en meget velspilt drama om en av de mest skjellsettende hendelsene i nyere historie. Historien som fortelles levner liten tvil om at finanskrisen på mange måter ble skapt i USA, og at det som senere har skjedd i bunn og grunn er en konsekvens av denne amerikanske krisen. Når verdens største økonomi går over ende, skaper dette ringvirkninger langt utover landegrensene, idet både import- og eksportmarkedet rammes hardt. Det er en grådighetskultur av rang vi blir vitne til - der bonuser og fallskjermer er alt som betyr noe, mens "noen andre" (les: småsparerne og skattebetalerne) tar risikoen for nedsiden av kulturen som utviklet seg innenfor finansmarkedet. En kombinasjon av at styring og kontroll med bankene tidligere var regulert bort samt utviklingen av såkalte derivater har mye av skylden for det som skjedde. Man trodde at de store bankinstitusjonene var for store til å feile ... Ja, så feil kunne man altså ta! William Hurt spiller som vanlig utrolig godt, men her er det mange andre som også fortjener å bli trukket frem i lyset. Som Edward Asner i rollen som verdens rikeste mann Warren Buffett, Paul Giamatti som Ben Bernanke, James Woods som Dick Fuld - bare for å ha nevnt noen. For øvrig er president George Bush jr.s fravær under håndteringen av krisen et tankekors ... Han levnes liten ære i filmen. Jeg gir terningkast fem! 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Too Big to Fail
Nasjonalutet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: William Hurt (finansminister Henry Paulson), James Woods (Dick Fuld - styreformann i Lehman Brothers), Billy Crudup (Timothy Geithner - presidenten i Federal Reserve Bank og New York), Edward Asner (Warren Buffett, styreformann og CEO, Berkshire Hathaway), Paul Giamatti (Ben Bernanke - styreformann i Federal Reserve), Topher Grace (Jim Wilkinson - stabssjef i Finansdepartementet), Matthew Modine (John Thain - styreformann og CEO, JP Morgan-Chase), Cynthia Nixon (Michele Davis - assisterende sekretær i Finansdepartementet) m.fl.
Spilletid: 94 min. 

Samtalene mellom finansministeren og Ben Bernanke var helt avgjørende i det kritiske øyeblikket

William Hurt i rollen som finansminister Henry Paulson

Pat Benatar - In The Heat Of The Night

"Martha Marcy May Marlene" (Regissør: Sean Durkin)

Om livet etter flukten fra en kult

Martha har de siste to årene levd sammen med medlemmene av en kult, som holder til i fjellene et stykke utenfor New York. Kvinnene i sekten gjør alt av husarbeid på gården, og de må pent vente på at mennene spiser før de selv får det som er igjen. De er konstant sultne. Det hører dessuten med at de er til fri utnyttelse fra mennenes side. Selv voldtekter bortforklares som "renselse" og noe som egentlig er spesielt og fint. Så skjer det noe som gjør at Martha, som i kulten går under navnet Marcy May, ønsker å stikke av. I nattens mulm og mørke setter hun på sprang, og hun unnslipper så vidt - med flere av kultens medlemmer i hælene gjennom en skog.

Helt fra seg av angst ringer Martha sin søster Lucy, og etter en stund kommer hun. Lucy har nylig giftet seg med Ted, og de eier et landsted ved sjøen, ikke langt fra New York. Dit tar Lucy med seg Martha, lettet over at søsteren endelig har dukket opp igjen etter to års taushet.

Mens Lucy, Ted og Martha befinner seg på landstedet, forsøker Martha å få orden på livet sitt. Så mye som for henne har vært fullstendig normalt de siste årene, reagerer Lucy og Ted sterkt på - til Marthas store forundring. Etter hvert begynner alle Marthas nykker og rariteter å bli en stor belastning for forholdet mellom de nygifte. Hva har egentlig skjedd mens hun har vært borte? Martha har forklart at hun har levd sammen med en kjæreste, men denne historien slår sprekker etter som hennes fortid presser på for å komme opp og frem i lyset. I stadige tilbakeblikk får vi vite hva Martha egentlig har vært en del av, og hvilke hemmeligheter hun bærer på. Samtidig som hennes angst for fortiden får henne til å se spøkelser på høylys dag ... Vil kultens medlemmer komme etter henne, og er hun trygg noe sted?

Elizabeth Olsen spiller den nervøse og overspente Martha med en overbevisende innlevelse. Hennes angst er til å ta og føle på underveis, og tilbakeblikkene i kultens liv og levned bærer preg av en uhyggestemning som satt i ryggmargen under hele filmen. Kultens karismatiske leder Patrick ble dessuten glitrende spilt av Oscar-nominerte John Hawkes. Både Elizabeth Olsen, John Hawkes og regissøren Sean Durkin har blitt nominert til en rekke priser, og noen pristildelinger har også funnet sted. Det er mao. en film som av mange anses som meget god. Og det er den også, men et par-tre ting haltet litt for meg. F.eks. savnet jeg å få vite hva som gjorde at Martha lot seg lokke inn i denne kulten. Jeg skjønte heller ikke hva det egentlig var som bandt kultens medlemmer sammen. Hva var det de trodde på, eller hadde meldt seg ut av? Slutten var også litt rar. Hva skjedde egentlig? Ble hun forfulgt, eller ble hun ikke forfulgt? Eller var det hele kanskje bare et bilde på at hun aldri kom til å bli helt fri? Alle disse forholdene gjør at jeg ender med terningkast fire denne gangen. Min begrunnelse for dette er at filmen ikke gir noe mer enn spenningen der og da, mens jeg for å gi en fem´er på terningen hadde ønsket å vite mer om de bakenforliggende årsaksforholdene. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Martha Marcy May Marlene
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Elizabeth Olsen (Martha), John Hawkes (Patrick), Sarah Paulson (Lucy), Hugh Dancy (Ted)
Spilletid: 98 min.

Kultens leder Patrick lærer Martha å skyte

Martha er i sikkerhet hos søsteren Lucy

Martha og Lucy

Patrick

Arne Jon Isachsen: "Kinas vei"

Innsiktsfullt om Kinas plass i verdenssamfunnet

Arne Jon Isachsen (f. 1945) er professor i samfunnsøkonomi på BI, og han leder dessuten Center of Monetary Economics (CME). Et av hans spesialområder er valutapolitikk, et område han har forsket mye på. For øvrig er han en ivrig samfunnsdebatant med mange publikasjoner og bøker bak seg. Isachsen er anerkjent som Kina-kjenner, og i boka "Kinas vei" øser han av sine kunnskaper om dette enorme landet, som gjør seg mer og mer gjeldende i verdensøkonomien - særlig etter at hele den vestlige verden ble rammet av finanskrisen. Men som han så sympatisk gir uttrykk for på side 175 i boka:

"Mine kunnskaper om Kina er større etter å ha skrevet denne boken. Men fremdeles er de ytterst sparsomme. Det må leseren ha klart for seg."

Selv om mye av det Isachsen skriver om i boka i og for seg ikke er revolusjonerende nytt, er det en dybde i hans kunnskaper som særlig gjelder de økonomiske forholdene i landet og hvorfor Kina er i ferd med å overta verdensherredømmet som en konkurrent til USA, som det rett og slett er grunn til å ta av seg hatten for. "Hva kommer det av at kommunistiske, totalitære Kina er mer markedsfokusert enn de vestlige kapitalistlandene? Mange antar at den økonomiske veksten ikke kan fortsette uten at ettpartistaten må vike. Men foreløpig er Kina på god vei mot å overta USAs plass som verdens mektigste nasjon. Innevarsler det en ny epoke for Kina og verdenssamfunnet?" Dette analyserer Isachsen nærmere, og det på en slik måte at jeg, som ikke er samfunnsøkonom selv, uten problemer klarte å følge hans resonnementer fra A til Å. 

Boka er delt i tre deler. Aller først får vi en innføring i Kinas historie, bl.a. om Mao, som etter hvert ble avløst av Deng, Jiang Zemin og Hu, herunder hva hver av disse lederne sto for. Deretter får vi en innføring i hvilke utfordringer Kina står overfor, om korrupsjon og penge- og valutapolitikken i landet, og helt til slutt hva som er veien videre.

Spesielt spennende opplevde jeg å lese om overgangen fra Mao til Deng. Der Mao var proteksjonistisk og forsøkte å klare seg uten verdenssamfunnet, sto Deng for en politikk som gikk ut på å få Kina involvert i verdenshandelen. Når Isachsen forteller, gjør han det på en svært forståelig og begripelig måte. Han tilfører også sine fortellinger mer liv enn det som tradisjonelt har vært vanlig i dokumentar- og historiegenren. F.eks. drodler han rundt betydningen av at Deng levde et lykkelig familieliv - i motsetning til Mao, som var temmelig paranoid i sin tilnærming til det meste. Dette gjorde Deng rett og slett mer menneskelig enn Mao, hvilket også satte sine spor i hans politikk. 

I kapitlene om den omfattende korrupsjonen i Kina får vi innblikk i hvorfor denne på et vis får hjulene til å gå enda bedre rundt i det kinesiske samfunnet. Hva skiller korrupsjonen i Kina fra den korrupsjonen vi kjenner i den vestlige verden? Som hovedregel kan man si at midler fremskaffet gjennom korrupsjon blir fordelt på en helt annen måte i Kina enn det som er vanlig i Vesten. Slike midler er nærmest å betrakte som en ekstra bonus for samtlige i en bedrift - og nettopp dette gjør at korrupsjonen ikke tar knekken på næringskjeden. Samtidig har også Kina opplevd korrupsjon hvor enkeltpersoner har vært litt for grådige og puttet alt i egen lomme, og dette ses det faktisk ikke nådig på. Særlig ikke dersom egennytten blir drevet for langt også i det politiske spillet. Ellers er Kinas historie full av eksempler på bygninger som har rast sammen fordi de er for dårlig bygget - ofte en konsekvens av korrupsjon, det også. Entreprenørene har da betalt seg bort fra bygningskontrollens nærgåenhet.

Kina opererer for øvrig med sin egen form for demokrati. Vel, så har de ikke mer enn ett tillatt parti, men på noen nivåer i samfunnet kan man i det minste velge hvilken partikollega man ønsker som leder. I Kina kalles dette demokrati på kinesisk vis ...

Så hvorfor knakk ikke Kinas økonomi sammen i forbindelse med finanskrisen? Dette er det selvsagt ikke noe enkelt svar på, men en kombinasjon av et proteksjonistisk valutasystem og det forhold at Kina er et land preget av måtehold og moderasjon - i motsetning til den vestlige verden - er nok noen av delforklaringene. Denne delen av Isachsens bok er nesten thrilleraktig i sin tilnærming til temaet. Til tider klarte jeg faktisk ikke å rive meg løs fra boka, som er interessant, spennende og også fornøyelig å lese. Når han trekker paralleller mellom den vestlige verdens tenkemåte og Kinas tenkemåte, skjønner vi at det er lett å tråkke feil.

Kinas hang til å bruke typiske vestlige begreper kan lure oss til å tro at vi ikke står så langt fra hverandre, mens realitetene litt for ofte er at Kina later som at de f.eks. har pressefrihet, at landet er en rettsstat, at man er opptatt av menneskerettigheter, at landet har en egen form for kinesisk demokrati osv. Ja, man later tom. som om man er venner med USA, og for den sakens skyld later også USA som om man er venner med Kina. Ingen av landene har råd til noe uvennskap, og feier i stedet uenighetene under teppet og lar være å snakke om de vanskelige tingene. Et lite velvalgt ord, og hver av landene har makt nok til å sende den andre ut i et uføre ingen av dem har lyst til å utforske ... Taiwan er ett av eksemplene. Menneskerettigheter er et annet. Og Kina kan rett og slett ikke forstå hvorfor andre land på død og liv skal legge seg opp i deres indre anliggender. Blander de seg opp i hva som skjer i andre land, kanskje?

Ingenting vokser inn i himmelen, og en rekke hendelser i verdensbildet har i de senere år vist hvor vanskelig det er spå inn i fremtiden. Det viser bl.a. finanskrisen, Euroens usikre fremtid, i sin tid Sovjetunionens sammenbrudd m.m. Med en formidabel eldrebølge i vente i et land som de siste drøyt 30 årene har holdt hardt på sin ettbarnspolitikk, og hvor det er mye som tyder på et betydelig dameunderskudd for den oppvoksende generasjon, kan man saktens spørre hvor bærekraftig den kinesiske økonomien kommer til å være om noen år. Like fullt: hvert femte menneske på jorda er kineser, og det er noe vi faktisk må ta inn over oss. Dette borger for at det er sannsynlig at det er der den største veksten vil finne sted i overskuelig fremtid. En fremragende økonomisk politikk med store valutareserver gir Kina enormt stor makt til å påvirke andre land, kanskje mer enn vi ønsker å tenke oss. En trøst oppi det hele er at Kina aldri har vist noen tendenser til å ville prakke egne verdier på andre land - faktisk i motsetning til verdenspolitiet USA, som sliter betydelig med sin troverdighet.

Det er godt gjort å skrive en bok om bl.a. penge- og valutapolitikk som nærmest fremstår som en pageturner. Men det har altså Arne Jon Isachsen virkelig klart! Og ikke misforstå og tro at dette innebærer at boka er populistisk eller overfladisk, for det er den alldeles ikke! Med sin spesielle kjennskap til Kina har forfatteren skrevet en bok som gir et veldig godt innblikk i Kinas fortidige historie, om fremveksten av kommunismen, om dagens styresett og samfunn og om Kinas plass i verdenssamfunnet. Dette fordi Isachsen forsøker å formidle en forståelse av kineserne på deres premisser og ikke på den vestlige verdens premisser. Det er en bok man med fordel kan lese flere ganger, med økende utbytte for hver gang. Jeg gir toppkarakter - terningkast seks!

Utgitt: 2012
Forlag: Pax
Antall sider: 279
Boka er mottatt fra forlaget etter egen forespørsel

Arne Jon Isachsen

"Even the Rain" (Regissør: Iciar Bollain)

Sterkt drama fra Bolivia
Filmskaperen Sebastian, Costa og deres filmteam er i Bolivia for å lage en film om Christopher Columbus. I stedet for å lage et glorifiserende portrett av den store erobreren, ønsker Sebastian å fortelle den egentlige historien om Colombus, som den despoten han faktisk var.

For å få realisert drømmen om filmen om Columbus, er Sebastian og Costa avhengige av å rekruttere lokale indianere til rollene som urbefolkning. Indianerne er fattige, men like fullt svært stolte, og de liker dårlig å bli utnyttet eller holdt for narr. Sebastian og filmteamet møter til å begynne med indianerne med de vanlige fordommene - nemlig med den forestillingen at de kan tilby indianerne en luselønn på to dollar om dagen og at indianerne er overlykkelig uansett.

Mens filminnspillingen pågår, oppstår det opptøyer på stedet. Indianerne protesterer mot privatiseringen av vannforsyningene. Privatiseringen innebærer at de må betale for vannet, og med de små inntektene de har, har de ikke sjangs til å klare å betale det det koster å få tilgang til vann. Striden handler om liv og død og om hvite som til og med skal ha betalt for regnet - "even the rain!". Før de vet ordet av det er det krigslignende tilstander på stedet. Den som fører an i urolighetene er indianeren Daniel, mannen som har en nøkkelrolle i filmen deres. Da han blir arrestert, frykter Sebastian og Costa at de ikke skal få ferdig filmen. Men er det bare filmen som er viktig når det kommer til stykket? Costa er etter hvert ikke sikker, og utviklingen som følger viser at det bor mer i ham enn som så ... Til slutt blir han stilt overfor et moralsk dilemma hvor han må velge mellom filmen og å redde et menneske i nød ...

"Even the Rain" er basert på en sann historie som utspant seg i Bolivia i 2000 - kalt 2000 Cochabamba protests - en demonstrasjon som startet nokså fredelig, men som grunnet at militære styrker og politiet ble satt inn, utviklet seg til et blodbad med mange sårede og noen drepte mennesker. Striden endte til slutt med at privatiseringen ble kjent ugyldig.

Som alltid når jeg ser filmer som er basert på virkelige hendelser, blir jeg ekstra berørt, fordi historien som sådan får en dypere betydning. Gael Garcia Bernal (som spiller Sebastian) er en meget profilert skuespiller som har spilt i en rekke filmer. Bl.a. spilte han Che Guevara i "The Motorcycle Diaries" og i "Fidel", Santiago i "Babel", den ondskapsfulle lederen i "Blindness" og Victor i "Letters to Juliet" - bare for å ha nevnt noen av filmene han har medvirket i. Luis Tosar er ikke så kjent som Bernal, men også han har spilt i en rekke filmer, fortrinnsvis spanske filmer. Disse to utgjorde sammen med Juan Carlos Aduviri (som indianeren Daniel) selve nerven i "Even the Rain". Absolutt et velspilt drama med en for meg ukjent historie fra virkeligheten! Her blir det terningkast fem! Filmen har fått en hel haug med priser, og jeg synes det er underlig at den aldri har blitt vist på norske kinoer.

Innspilt: 2010
Originaltittel: También la lluvia
Nasjonalitet: Spania, Frankrike, Mexico
Genre: Drama
Skuespillere: Gael Garcia Bernal (Sebastian), Luis Tosar (Costa), Juan Carlos Aduviri (Daniel)
Spilletid: 103 min.

Costa og Sebastian

Daniel - en bråkmaker eller en det er verdt å stå opp for?

Sebastian er besatt på å få ferdig filmen sin - men for enhver pris?

Statister i filmen om Columbus

Daniel

"Babycall" (Regissør: Pål Sletaune)

Uspennende thriller

Anna og sønnen Anders på åtte år er på flukt fra Annas eksmann, som angivelig er voldelig. Barnevernet har hjulpet dem med å flytte til en hemmelig adresse, og mener at mannen aldri vil klare å finne dem.

Anna klarer imidlertid ikke å la angsten slippe taket, og selv om de bor i en diger boligblokk med uendelig mange leiligheter, trekker hun for gardinene også på dagen. Egentlig tør hun ikke å la sønnen gå på skolen, men barnevernet er klinkende klar: Anders trenger å ha omgang med andre barn og leve et så normalt liv som mulig.

For å bøte på angsten, anskaffer Anna seg en babycall. Da kan hun i det minste høre sønnens pust mens hun selv sitter i stua. På Expert treffer hun den hyggelige ekspeditøren Helge, som hun etter hvert utvikler et vennskap til.

At Annas nerver er i høyspenn er det ingen tvil om. Da hun gjennom babycallen hører lyder som tyder på at noen blir mishandlet, og skjønner at dette kommer fra en annen leilighet i blokka, blir hun helt fra seg. Hun oppsøker Helge, men føler at han ikke helt tror henne. Derfor kjøper hun en opptaker for å bevise at det hele ikke er noe hun bare finner på eller har drømt.

Etter hvert begynner mannen fra barnevernet å oppføre seg underlig, og Anna føler seg svært truet. Det hele topper seg da hun skjønner at lærerne på skolen hvor sønnen går mistenker henne for å ha mishandlet sønnen, hvis kropp er full av blåmerker. Og da hun i tillegg får vite at eksmannen har anlagt sak for å vinne foreldreretten tilbake, tipper det helt over for henne. Det hele blir etter hvert så skrudd at det er grunn til å stille spørsmål ved hva som er fantasi og hva som er virkelighet ... Er eksmannen hennes så voldelig som hun vil ha det til? Eller er det hun selv som er gal?

Denne filmen skuffet noe innmari. Ikke bare er historien utrolig banal og til forveksling så lik en tidligere film Pål Sletaune har laget ("Naboer") at den av denne grunn ble utrolig uoriginal, men skuespillerprestasjonene var på et vis uforløste og haltende, synes jeg. Noomi Rapace var glitrende i Millenium-filmene som en tøffing av de helt store, men å spille et nervøst aspeløv klarte hun ikke overbevisende. Jeg har også stor respekt for Kristoffer Joner, men her kan man knapt påstå at han tilførte karakteren Helge noe som helst. Jeg klarte ikke å tro på historien, og underveis ble jeg kraftig irritert over måten myndighetspersonene ble fremstilt. Inntil jeg altså skjønte hvordan det hele hang sammen, og da ble det heldigvis enklere å akseptere premissene. Det verste var imidlertid at filmen aldri ble spennende. I "Naboer" maktet Sletaune å frembringe et lass med snikende uhygge, mens "Babycall" ikke frembrakte så mye som et pulsslag for mye hos meg. Slutten fremsto dessuten som en dårlig vits. Til tross for at over 800 stemmegivere har gitt denne filmen terningkast fem på Filmwebs nettsider, har jeg kommet til at filmen bør få terningkast tre. Verken mer eller mindre. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Babycall
Nasjonalitet: Norge
Genre: Thriller
Skuespillere: Noomi Repace (Anna), Kristoffer Joner (Helge), Vetle Qvenild Werring, Torkil Johannes Swensen Høeg, Henrik Rafaelsen
Spilletid: 92 min.

Anna er livredd for at noe skal tilstøte sønnen

Hva er virkelig og hva er fantasi?

Anna møter Helge på Expert

"Oranges and Sunshine" (Regissør: Jim Loach)

Avsløring av en skamplett i Englands nyere historie

"Oranges and Sunshine" er basert på en sann historie om sosialarbeideren Margaret Humphreys fra Nottingham, som avslørte en skandale med påtvungen flytting av fattige barn fra Storbritannia til Australia og Canada - den såkalte "home children"-skandalen.

Innledningsvis blir Margaret konfrontert med et par tilfeller av voksne som påstår at de ble tvangsflyttet fra England til Australia av britiske myndigheter. Først nekter hun å tro det hun får høre, og dernest er hun overbevist om at bakgrunnen for tvangsflyttingen er at deres biologiske foreldre (les: som regel enslige mødre) var døde. Da det etter hvert går opp for henne at så ikke var tilfelle, sjokkeres hun av det ofrene for den voksende skandalen kan fortelle. Mens mødrene deres trodde de skulle få midlertidig hjelp i en akutt vanskelig situasjon, fikk de senere opplysninger om at barna deres var bortadoptert og at dette var best for alle parter.

Barna var imidlertid ikke bortadoptert, men vokste opp på barnehjem i Australia, hvor de ble lokket med løfter om "oranges and sunshine" i et land hvor det angivelig var sommer hele året. Og hadde nå enda historiene deres endt der ... Imidlertid er det gruoppvekkende historier som fortelles etter hvert som Margaret begynner å jobbe med saken. Historier om det reneste slaveri hvor ungene fikk lov til å gå på skole først når dagens arbeid var gjort, blir for småting å regne mot alle historiene om seksuelle overgrep og et totalt fravær av myndighetspersoner som skulle beskytte dem mot slikt.

I løpet av en to års periode jobbet Margaret Humphreys med saken, som viste seg å være enda større enn noen kunne ane. Hvorfor var intet av dette kjent? Hvem var ansvarlig? Og hvor mange barn dreide det seg om? Underveis treffer hun voksne som forteller om en oppvekst på Keaney College i Bindoon vest i Australia, og historiene hun får høre er så grusomme at hun nesten holder på å gå til grunne selv. Samtidig utsettes hun for hetsing og trusler, og hun må forholde seg til myndigheter og organisasjoner som i begynnelsen nekter å ta ansvar for det som har skjedd. Etter hvert bidrar hun til å gjenforene de en gang fortapte barna med deres mødre, og det er litt av noen historier som kommer frem. Kvinnene som en gang fikk hjelp i en vanskelig periode, men som for lengst har stablet et anstendig liv på beina, blir helt fra seg når de får høre at barna, som de trodde var bortadoptert, har måtte ta til takke med en ussel tilværelse på et barnehjem på den andre siden av jordkloden ...

"Oranges and Sunshine" er en sterk film om en engasjert og modig sosialarbeider, som i en periode av sitt liv ga alt for disse bortkomne barna - riktignok for lengst voksne - for å hjelpe dem med å finne sine mødre, på bekostning av sitt eget liv, sin ektemann og sine barn. Noen drømmer om å få en gate oppkalt etter seg selv - men det er jammen ikke verst å få en film etter seg heller. Dermed er historien udødeliggjort for mange fler enn dem dette gjaldt. Emily Watson spiller Margaret Humphrey med en ekthet ingen Hollywood-stjerne kunne vært i nærheten av å få til - jordnær og uten store fakter, stort sett usminket gjennom hele filmen. Jeg gir terningkast seks!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Oranges and Sunshine
Nasjonalitet: Australia, Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Emily Watson (Margaret Humphreys), David Wenham (Len), Hugo Weaving (Jack), Richard Dillane (Merv Humphreys), Kate Rutter (Vera), Greg Stone (Bob), Tara Morice (Pauline)
Spilletid: 101 min.

Ingen har laget noe kartotek eller tatt vare på historiske dokumenter som
forteller historien om barna og deres skjebne - hver enkelt sak krever derfor
mye arbeid for å komme til bunns i slektsforhold.

"Hvem er jeg?" lurer "barna" på ...

"Circumstance" (Regissør: Maryam Keshavarz)

Om forbudt kjærlighet i dagens Iran
16 årige Atafeh er datter i en velstående familie i Teheran. Hun og foreldreløse Shireen er bestevenninner. I en periode av livet som for de fleste ungdommers vedkommende - uansett hvor de kommer fra i verden - er preget av oposisjon og løsrivelse, kan man saktens spørre: hvordan gjør ungdommer opprør i et strengt muslimsk land? Er det rom for opprør over hode? Filmen "Circumstance" viser med all tydelighet at jovisst er det det! Om man ikke akkurat kan si at hemmelige nattklubber florerer i Teheran, så er det i alle fall en hel del tilbud for spenningssøkende ungdommer og unge voksne. Og med trusselen om at moralpolitiet når som helst kan dukke opp, blir det hele kanskje ekstra spennende?

Venninnene Atafeh og Shireen er utad veldig tekkelige, men så snart de befinner seg på en fest, kaster de i likhet med de øvrige tilstedeværende kvinnene sløret - og under alt dette er det glitter og stas, stramme kjoler og høye hæler. Det drikkes, flørtes og klines - samtidig som dobbeltmoralen gjør at det gjelder ikke å gå for langt, særlig dersom man er kvinne.

Venninnene står hverandre veldig nær, og etter hvert aner vi en gryende forelskelse mellom de to. De eksperimenterer med hverandres kropper hver gang anledningen byr seg. Det er et farlig "spill" de bedriver, og som kan få helt fatale konsekvenser dersom de blir oppdaget. Homofili er nemlig forbudt og tabubelagt. Ingen synes imidlertid å legge særlig merke til utviklingen mellom dem - ikke før Atafehs eldre bror kommer hjem. Han har vært på avvenning som rusmisbruker, og er blitt svært religiøs mens han har vært borte. Til familiens store bekymring ber han nå fem ganger om dagen, og alt som skjer rundt ham bedømmes ut fra hans strenge religiøse blikk. Han fornemmer umiddelbart det som skjer mellom søsteren og hennes venninne, og hvorfor skjønner vi etter hvert ... Han har også egne planer mht. Shireen ...

Regissøren Maryam Keshavarz vokste opp i USA, men hun tilbrakte sine barndoms somre i Shiraz i Iran. Dette er den første spillefilmen hun har laget. Felles for skuespillerne som deltar i filmen er at de er født av foreldre som forlot Iran i forbindelse med revolusjonen i 1979. For regissøren var det viktig at skuespillerne, som alle snakket flytende persisk, fikk opplæring i hvordan man i dag snakker i Iran. Hun regnet med at filmen kom til å bli forbudt i Iran, men at ulovlige piratkopier kom til å florere likevel.

Det er mange temaer som kommer opp i denne filmen - i tillegg til hovedtemaet som er lesbisk kjærlighet. Her blir vi vitne til strenge kjønnsrollemønstre, korrupsjon, dobbeltmoral, ufrihet i forhold til egne valg osv. Kvinner som er prisgitt sine menn, og som fra det ene øyeblikket til det andre (les: ved å bli gift) får sin livsutfoldelse fullstendig skrinlagt ... Og som kan oppleve at ektemannen forvandles til en despot dersom hun ikke følger de pålegg hun får ... Dermed blir temaene i filmen meget eksistensielle, og berører i alle fall meg ekstra sterkt. I rettferdighetens navn må det nevnes at personene vi får møte i filmen representerer hele spennet - fra ultramoderne mennesker til strengt religiøse - og at det er spenningsfeltet mellom disse ytterpunktene som sånn sett gjør filmen. Skuespillerprestasjonene er meget gode, miljøet som tegnes virker svært autentisk og det rent filmtekniske er med på å skape stemningen som omgir hovedpersonene. En økende uhygge etter hvert som handlingen skrider frem ... "Let no love fall victim to circumstance ... "

Så vidt jeg vet har "Circumstance" ikke vært vist på norske kinoer. DVD´en har nylig hatt release. Filmen har allerede fått et par priser, og jeg tipper at disse ikke blir de siste.

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Sharayet
Nasjonalitet: USA, Iran, Libanon
Genre: Drama
Skuespillere: Soheil Parsa, Reza Sixo Safai, Sina Amedson, Sara Kazemy, Nikohl Boosheri, Keon Mohajeri, Nasrin Pakkho
Spilletid: 101 min.

Gert Nygårdshaug: "Chimera"

Katastrofe-thriller om verdens fremtid

I Gert Nygårdshaugs siste bok befinner vi oss i regnskogen i Kongo, og det er litt av en gjeng som er samlet ved forskningsstasjonen hvor handlingen finner sted. Her forskes det på hvordan regnskogens flora og fauna påvirkes av klimaendringene, og det er svært dramatiske fremtidsutsikter vi etter hvert skal bli kjent med etter som handlingen skrider frem.

Nordmannen Karl Iver Lyngvin, headhuntet av CORAK, er både zoolog, veterinær og skarpskytter, og det er han som er hovedpersonen i boka. I tillegg møter vi bl.a. Tom Bombadil, Heinz Schlendrian, Zoe Wildt - og fagfeltene botanikk, entomologi, ornitologi, zoologi og biokjemi er representert blant de tyvetalls forskere som bebor forskningsstasjonen.

Innledningsvis blir vi vitne til en sjimpanse som går amokk i flokken sin. Hva skjedde egentlig med ham? Forskerne får selvfølgelig tak i liket, og det er urovekkende funn som gjøres, og som får f.eks. HIV- og Ebola-viruset til å blekne i sammenligning. Men aller verst er funnet av en landsby hvis beboere er døde - med unntak av en liten gutt, som nå er foreldreløs. Hvorfor er han i live, og ingen av de andre? Det grufulle viruset som etter hvert får navnet Chimera oppdages. Et virus med en relativt lang og symptomfri inkubasjonstid, og som smitter ved utpust ... Og som gir den eller dem som har viruset i sin besittelse, makt over liv og død på jorden ... Og som, fordi vedkommende også kjenner kodene, vet hva som skal til for å overleve ...

I forbindelse med intervjuer med Gert Nygårdshaug kan jeg lese at det ligger enormt mye research bak denne boka. Det har jeg ingen problemer med å forstå. Boka er spekket til randen med detaljer på et meget høyt nivå, og jeg var under lesningen aldri i tvil om at dette er et problemkompleks forfatteren kjenner svært godt. Så hvorfor ble jeg likevel ikke veldig engasjert mens jeg leste (dvs. hørte meg gjennom) denne boka? Jeg tror det er nettopp detaljrikdommen som tok knekken på det vesentligste av spenningen for mitt vedkommende. Nygårdshaug skriver veldig godt, og rent språklig er det lite eller ingenting å sette fingeren på. Men det ble like fullt for mye oppramsing av detaljer. Kanskje hadde boka tjent på å være litt tykkere, og med mer handling mellom alle detaljene, tross alt?

Jeg har etter hvert lest mange av Nygårdshaugs bøker (åtte av hans bøker har jeg tidligere omtalt i denne bloggen - de fleste av dem dessverre nokså summarisk), men fremdeles står "Mengele Zoo" som hans beste. Fellesnevneren for "Mengele Zoo" og "Chimera" er miljøspørsmål og spørsmål vår klodes fremtid. Kanskje falt ikke boka i smak fordi jeg aldri helt har hatt sansen verken for filmer eller bøker som spår jordens undergang, og hvor ansvaret for fremtiden ligger i et eneste menneskes hender - mens en heltefigur jobber frenetisk for å redde jordens befolkning og alltid klarer dette i siste sekund? Jeg føler meg litt slem når jeg gir denne boka terningkast fire, fordi jeg vet at de aller fleste har trykket denne boka til sitt bryst, og antakelig vil føle seg støtt av min dom. Jeg har for øvrig intet imot kompliserte bøker med mange detaljer, men det er dette i kombinasjon med en oppramsende stil jeg ikke helt vet om jeg liker ... 

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Ivar Nergaard
Spilletid: 10 t 22 min. 

Gert Nygårdshaug