"Tyrannosaur" (Regissør: Paddy Considine)

Britisk sosial-realisme på sitt aller, aller beste!


Joseph er og blir en taper. Uten noen særlig impulskontroll å snakke om, havner han i trøbbel med alt og alle. Det skal nesten ingenting før selvbeherskelen forsvinner, og han enten havner i slosskamp eller verbalt håndgemeng. Det hele topper seg etter et par episoder - en hvor han rett og slett sparker ihjel hunden sin, og en hvor han lar sitt sinne gå ut over noen yngre gutter som spiller biljard i en bar, og som driver med uskyldig moro.

Helt ute av seg etter sistnevnte episode havner han tilfeldigvis i veldedighetsbutikken til Hannah. Helt nedbrutt søker han ly bak et stativ med brukte klær. Mens han hikster, ber hun for ham. Joseph møter henne likevel kun med forakt og håner henne - som den vestkantfruen han går ut fra at hun er. Hva vet hun om livet der ute? Sånn egentlig? Beskyttet som hun lever på beste vestkant, uten å mangle noe ... ?

Noen dager senere kommer han innom butikken hennes igjen. Hannah har et blått øye. Selv om Olivia insisterer på at hun har snublet på badet, skjønner Joseph at hun kanskje ikke har det så greit som han først hadde trodd, og dette blir kimen til noe som gradvis vokser frem mellom dem. Litt tillit kanskje, mellom to mennesker man ikke skulle tro hadde noe som helst til felles, men som faktisk er like skipbrudne begge to, om enn på noe forskjellig måte. For Hannah lever med en voldelig ektemann, en ektemann som ikke går av veien for å pisse henne ned når hun har sovnet på sofaen og ikke deler ekteseng med ham, en ektemann som tar med makt det hun ikke gir ham frivillig ... Og som slår når avmaktsfølelsen overmanner ham, noe den gjør nokså ofte. Så ber han om tilgivelse etterpå, men dette gjør mindre og mindre inntrykk på Hannah. Men hvor kan hun egentlig gå? For hvem vil tro at den "perfekte" mannen hennes er en som slår? En som voldtar henne? Ikke menighetens medlemmer i alle fall.

Joseph selv har imidlertid sine svin på skogen. Hans kone døde for fire-fem år siden, og vi skjønner etter hvert at han selv har vært en konemishandler. Hvordan kan han representere en trygg havn for Hannah når hun omsider bestemmer seg for å forlate sin syke, syke mann? Og så er det kanskje nettopp det han blir ... Selv om han advarer Hannah om at ingen kan føle seg trygg hos ham. Mens Olivia gradvis begynner å slappe av, får historien imidlertid en dramatisk vending ...

I rollene som hhv. Joseph og Hannah finner vi Peter Mullan og Olivia Colman. Deres rolletolkninger er virkelig stor skuespillerkunst! Historien som fortelles i denne filmen er så rystende at det gjorde vondt å se den. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det nettopp det det ble. Det er en god del sterke scener i filmen, og den har av den grunn fått 18 årsgrense. Dette er mao. ikke en film for sarte sjeler. Peter Mullan omtales som en av britenes beste karakterskuespillere, og filmen er ansett som "The best British Film of the Year". Jeg kan i grunnen bare slutte meg til denne karakteristikken! Jeg vet ikke hvorfor jeg selv stadig oppsøker slike mørke filmer, men det er noe med dem som får meg til å føle at temaene er mer viktige enn i de typiske feelgood-filmene. Britene er for øvrig ekstraordinært gode på å lage fantastiske sosialrealistiske filmer innenfor nokså nøkterne rammer, der det er historien som sådan som står i sentrum. Her blir det terningkast seks!

DVD´en hadde release i foregående uke, men skal i følge filmweb.no ha premiere på norske kinoer i april i år. Løp og se, sier jeg!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Tyrannosaur
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Peter Mullan (Joseph), Olivia Colman (Hannah), Eddie Marsan (James, Hannahs ektemann)
Spilletid: 91 min.

Hannah og ektemannen James

Hannah og Joseph

Joseph lar all sin frustrasjon gå ut over et skur i hagen

Gjensidig behov for trøst

Stéphane Hessel: "Bli sint!"

Likegyldighet har aldri bragt verden fremover

Denne lille boka inneholder en rundt 30 siders pamflett som utkom i Frankrike i oktober 2010 under tittelen "Indignez-vous!" Oversatt til norsk skulle det bety noe sånn som "Bli indignert!" Det første opplaget utgjorde 6000 eksemplarer, men så eksploderte salget. Bare i fransktalende land har den solgt i over 2 millioner eksemplarer og tallet kan dobles når man tar med verden for øvrig. Pamfletten er foreløpig oversatt til 30 språk, og det er mer enn antydet at den har vært avgjørende for opprøret i mange arabiske land i løpet av det året som har gått. Libya, Syria, Egypt ... bare for å nevne noen av dem.

Den norske utgaven, som er utgitt av Arneberg forlag, inneholder innledningsvis en presentasjon av forfatteren, forord av Anders Heger og Vigdis Hjorth samt et etterord av Bernt Hagtvedt - i tillegg til selve pamfletten.

Først litt om forfatteren, som man for øvrig kan lese om på Wikipedia. 

Stéphane Hessel ble født i 1917 i Berlin. Han er jøde og da andre verdenskrig brøt ut, bodde han og familien i Paris. Familien unnslapp ikke nazi-Tysklands jødeforfølgelse, men det som skiller Hessels historie fra så mange andres, er at han klarte å rømme - flere ganger. "Da jeg fikk livet tilbake, måtte jeg bruke det til noe", skriver forfatteren i sine memoarer. Etter krigen jobbet han ved FN, og da spesielt med Menneskerettighetserklæringen. På side 35 sier han følgende:

"Den universelle menneskerettighetserklæringen står i gjeld til den universelle avskyen for nazismen og totalitarismen - og takket være vår deltakelse ble den også preget av motstandsbevegelsens ånd. Jeg hadde en følelse av at vi måtte handle raskt og ikke la oss lure av hykleriet i seierherrenes erklærte tilslutning til verdier som ikke alle hadde til hensikt å gå lojalt inn for, men som vi prøvde å tvinge på dem."

Det handlet den gang som nå om å forfekte noen idealer, å ha noe å tro på i en verden som en periode hadde gått fullstendig av skaftet og foretatt de mest gruoppvekkende ting. Det som imidlertid har preget verden etter hvert som den materielle velstand har økt, er likegyldighet.

"Den verste av alle holdninger er likegyldigheten, det å si: "Jeg kan ikke gjøre noe med det, jeg klarer meg som best jeg kan." Den som oppfører seg slik, mister en av de vesentlige bestanddelene som utgjør det menneskelige. En av de uomgjengelig nødvendige bestanddelene, nemlig evnen til å bli sint og det engasjementet som følger denne evnen." (side 33)

Anders Heger skriver om det samme i sin del av forordet:

"Denne lille boka trekker spennet fra et annet av Europas skjebneøyeblikk - den annen verdenskrig - til samfunnspolitiske spørsmål i en annen tid, i en annen politisk virkelighet.: Palestinaspørsmålet. Menneskerettighetene. Velferdsstaten. Kampen mot nazismen og hverdagens små og store spørsmål et par generasjoner senere er bundet sammen via en enkelt manns livsskjebne. To ytterpunkter i det samme livet: En ung frihetskjemper og en eldgammel diplomat. Felles er et brennende engasjement - og en klippefast tro på at det spiller en rolle hva vi mener. Det har betydning hva vi gjør. For det er vår tid som er viktig - alltid. Det er her og nå som gjelder.
              Det er dette som er så lett å glemme - i et liv som består av hverdager, av få eller ingen heroiske øyeblikk, av alt det alminnelige og tilsynelatende uviktige. Vi blir gående og tro at de store kampene tilhører andre mennesker, andre steder, andre tider. Derfor kan vi komme til å tro at det egentlig ikke så viktig hva vi gjør.

              Men det er vi som bebor historien.

              Det er vårt engasjement og våre handlinger som skal avgjøre hvordan morgendagen skal se ut." (side 12)

Hessel har for øvrig engasjert seg sterkt i Palestinaspørsmålet, og er skuffet over jødenes innsats i den sammenheng. Som han sier:

"At jøder selv kan begå krigsforbrytelser, er ikke til å holde ut. Dessverre inneholder historien få eksempler på folk som lærer noe av sin egen historie." (side 38)

Helt til slutt ønsker jeg å sitere følgende fra Bernt Hagtvedts etterord:

"En 93 år gammel fransk motstandsmann skriver en pamflett på 29 sider. Den er ikke spesielt glitrende skrevet. Innholdet er sentrert rundt argumenter, selv om tonen er båret oppe av en moralsk patos som er sjelden å høre i det samtidens mer kyniske Europa. Hessel tar et moralsk oppgjør med elitenes politiske og finansielle maktarroganse. Han angriper sosial og kulturell ulikhet, og han freser mot politisk likegyldighet. Han gjør det under henvisning til den franske motstandsbevegelsens holdninger i kampen mot nazistene. Alt dette har vi hørt før. Eller har vi? So what?" (side 49)

Selvsagt spiller det en rolle! Som Hessel skriver: "Du må først bli forbannet. Det fører nemlig til noe svært viktig: Engasjement!" De fleste mennesker er imidlertid ikke engasjerte. De er numne og nokså likegyldige til verdensbegivenheter som ruller inn over TV-skjermene i beste Dagsrevy-tid. Det er som om engasjement og for den saks skyld ekte begeistring har gått av moten, som om det å bli sint er en primitiv følelsesreaksjon som helst skal fortrenges. Denne lille boka er utgitt etter 22. juli 2011, og mon tro om det måtte en slik dramatisk begivenhet til for at Hessels pamflett skulle få relevans i den lille boblen Norge tross alt er i det store verdensbildet?

Denne beskjedne lille boka lå under mitt juletre i året som gikk, og to måneder tilbake ante jeg ikke en gang om bokas eksistens - ikke før bl.a. Arks bokhandel på Karl Johan hadde nesten en hel vegg med denne boka rett etter nyttår. Jeg hadde nok uansett oppdaget den til slutt, men takker samtidig for at et engasjert menneske tenkte på nettopp meg da hun kom over denne spennende lille boka! Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Frankrike: 2010
Originaltittel: Indignez-vous
Engelsk tittel: Time for outrage (her kan pamfletten lastes ned i fulltekst)
Utgitt i Norge: 2011
Forlag: Arneberg forlag 
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Antall sider: 62

Stéphane Hessel

"Son of Babylon" (Regissør: Mohamed Al-Daradji)

Sterkt drama fra ukene etter Saddam Husseins fall


"Son of Babylon" er en prisbelønt film fra 2010, som den irakiske regissøren Mohamed Al-Daradji (f. i 1978) står bak. Han flyktet fra Irak til Nederland i 1995. Der utdannet han seg til kameramann. Senere videreutdannet han seg ved The Northern Film School i Leeds i England med tanke på å bli filmregissør. Hans spesielle bakgrunn fra Irak har gjort ham engasjert i å lage filmer med et krigsherjet Irak som tema i en eller annen form. "Son of Babylon" er hans fjerde film.

I filmen befinner vi oss i Nord-Irak to uker etter Saddam Husseins fall (i 2003). 12 år gamle Ahmed og hans bestemor har startet en lang reise for om mulig å finne spor etter hans far og hennes sønn. Ahmeds far har vært borte i 12 år - dvs. helt siden Gulfkrigen i 1991. Bestemoren har nemlig hørt at noen krigsfanger er funnet i live sør i landet, og for noen år siden mottok hun dessuten et brev fra en av sønnens medfanger, hvor han fortalte at hennes sønn befant seg nettopp der. Hun er helt oppsatt på å finne ham, fordi barnebarnet trenger en far.

Det er en farefull ferd bestemoren og hennes barnebarn har lagt ut på. Vi følger dem gjennom et endeløst ørkenlandskap, uten tegn til liv. I den grad de etter hvert støter på andre, er det enten tale om militærkolonner med amerikanske soldater eller sammenstimlinger av irakere på flukt. Det meste av bygninger er fullstendig ødelagt. Ruiner og atter ruiner så langt øyet rekker ...

I løpet av reisen passerer de Kurdisan, de er innom et fullstendig ødelagt Bagdad og de kommer til slutt frem til reisens mål, fengselet i Babylon, men uten å finne Ahmeds far. Etter hvert blir de ledet fra massegrav til massegrav, men uten å finne spor etter mannen de søker ... En skjebne de for øvrig deler med mange irakere ... I løpet av de foregående 40 årene er det anslått at rundt 1 mill. irakere forsvant. Det er funnet massegraver med om lag 300 000 uidentifiserbare lik, og det innebærer at det fremdeles er mange som ikke aner hvor det ble av deres kjære. 

Dette er en sterkt drama fra den første tiden etter Saddam Husseins fall. Filmen viser et Irak uten noen særlig fungerende infrastruktur som følge av krigens ødeleggelser. Samholdet mellom den 12 år gamle gutten og hans analfabete bestemor som kun kan kurdisk og ikke et ord arabisk, er rørende. Sørover i Irak er det nemlig kun arabisk som gjelder, og uten barnebarnet ville hun vært fullstendig hjelpeløs. Filmen slutter med at bestemoren dør, noe som medvirker til at guttens skjebne - langt, langt hjemmefra - er svært uviss ... "Bare" én av enormt mange skjebner og ofre som en krig nødvendigvis bringer med seg ...

Jeg fant denne filmen på salg på Platekompaniet rundt juletider. Plutselig ble jeg oppmerksom på et lite knippe av filmer fra www.dogwoof.com, og temaene påkalte min nysgjerrighet. Så langt har jeg bare sett en av dem - "Garbage Dreams" fra Kairo. Kulissene i "Son of Babylon" er så autentiske som det er mulig å få dem, og selv om skuespillertalentene hos bestemoren og barnebarnet med Shazada Hussein og Yasser Talib kanskje ikke akkurat er i stjerneklassen, reduserte dette på ingen måte min opplevelse av historien. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Irak
Språk: Arabisk og kurdisk
Genre: Drama
Skuespillere: Shazada Hussein, Yasser Talib
Spilletid: 90 min.

12 åringen Ahmed - på leting etter sin far

Farefull reise

Tett samhold mellom bestemor og barnebarn

Infrastrukturen i Bagdad har brutt fullstendig sammen

Gamle ruiner i Babylon

Ved en av Iraks mange massegraver

Pixar Vgel - For the birds: denne er helt fantastisk!

Kristín Marja Baldursdóttir: "Jeg er Freyja"

Islands svar på Isabel Allende?

Det var rene tilfeldigheter som førte til at jeg ble oppmerksom på denne boka og endte opp med å foreslå den for en av mine boksirkler. Særlig opplysningen om at forfatteren tidligere er blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, fremkalte min nysgjerrighet. Nå var det riktignok for en helt annen bok - "Karitas, uten tittel" - i 2006, mens herværende bok utkom i 2004, og opprinnelig het "Måkelatter" da den utkom på norsk i 2010. Hvorfor tittelen ble endret til "Jeg er Freyja" i forbindelse med utgivelsen av pocketutgaven, vet jeg ikke, men jeg har en mistanke om at det kan ha sammenheng med at boka er filmatisert under denne tittelen. 

Kristín Marja Baldursdóttir er for øvrig islandsk og ble født i 1949. Så vidt jeg vet har hun kun utgitt fire bøker. I 2011 mottok hun Jónas Hallgrimssons Award, en pris som hvert år gis til en viktig islandsk forfatter. I begrunnelsen for tildelingen heter det at "Kristín Marja's subject matter is the reality of Icelandic women. She illuminates the life and work, dreams and longings of women."

Handlingen i boka finner sted i en liten islandsk fiskelandsby i 1950-årene, og det er betraktninger gjort av den 12 år gamle jenta Agga som formidles. Agga har livlig fantasi og trekker sine helt egne slutninger av ting hun opplever. Da tanten Freyja kommer hjem etter mange år i Amerika, settes det meste av det Agga har vært vant til, på hodet. Fordi det ikke er enkelt å skaffe seg et husvære på Island, tvinges familien til å ta imot denne spesielle kvinnen, selv om de egentlig ikke har plass. Verst går det ut over Agga som heretter må sove på en campingseng. Kanskje ikke så rart at hun fra første stund misliker Freyja og har henne mistenkt for å være en ond heks?

Freyja har åpenbart det de fleste kvinner i den lille fiskelandsbyen mangler. Ikke bare er hun gudsbenådet vakker, med et hulderhår som rekker henne langt ned til midjen, men hun er så smal rundt livet at de fleste - både kvinner og menn - gisper når de får se henne. Med seg fra Amerika har hun mengder med kofferter fulle av vakre kjoler, som hun deler ut til de eventyrlystne kvinnene i familien. Hennes nærvær forrykker i grunnen det meste på stedet, og mest av alt må Agga tåle å bli vitne til at de fleste forguder Freyja. Selv føler hun at denne tanten er så kald, så kald, og at hun har mye å skjule. Hvorfor spiser hun nesten mindre enn katten for eksempel? Agga finner snart ut av hemmelighetene til Freyja, der hun nattestid glupsker i seg mengder med mat, for så å spy det hele opp igjen ... 

Agga har en finger med i spillet på det meste som skjer, også når romansen mellom Freyja og Bjørn Theodor seiler opp. Mens Bjørn Theodor er sjenert, er Freyja stolt - så det er helt klart at de trenger litt drahjelp fra 12 åringen! Parallelt følger vi familiens kvinner som rivaliserer seg i mellom. Oppe i alt dette forsøker Aggas morfar, som jobber på tråler og som bare er hjemme innimellom, å distansere seg fra alt ståket rundt kvinnene han er omgitt av, enten han vil eller ikke. Etter hvert skal imidlertid familiesamholdet bli satt på kraftige prøver, og til slutt skal en spesiell hendelse binde dem sammen for alltid ...

Jeg ser at boka er betegnet som en kriminalroman bl.a. i Bokklubbens presentasjon av den. Det synes jeg er å ta litt hardt i, selv om det absolutt forekommer mord i boka. Først og fremst er dette en meget fornøyelig bok full av humor og situasjonskomikk, alt sett gjennom et barns øyne. Personlig synes jeg at språket antok litt vel svulstige former noen ganger, så kanskje er det ikke så rart at det på smussomslaget er et sitat om at forfatteren er Islands svar på Isabel Allende? Uansett - boka er svært lesverdig, selv om handlingen tidvis var noe stillestående og uten det helt store drivet. Forfatteren er imidlertid glitrende når hun beskriver enkelte av scenene som oppstår rundt Freyja, en kvinne som nekter å gi etter for smålige konvensjoner eller det man på godt norsk kaller Janteloven. Ved vurderingen av terningkast ender jeg her med en firer. Og så gleder jeg meg til å se filmen når den kommer!

Utgitt på Island: 2004
Originaltittel: Mávahlátur
Utgitt i Norge første gang: 2010 
- under tittelen "Måkelatter"
Oversatt fra svensk: Ellen Karine Berg
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 285

Kristín Marja Baldursdóttir

Hell Is For Children by Pat Benatar

Johan B. Mjønes: "Orkanger"

Om mobbing, skyld og hevn

Terje og Børge vokser opp i Orkanger. De er like gamle, går i samme klasse og er opptatt av fotball. Men der stopper også alle fellestrekk. For mens Terje blir mobbet, er Børge en mobber. Og han gjør livet til Terje til et sant helvete i viktige barndomsår. Ikke bare plager han Terje innbitt, men han tar også livet av den lille katten hans, brenner bort hele ansiktet til den lille kattepusen til den til slutt dør ...

Lenge forsøker Terje å skjule at han blir mobbet, for det er forbundet med så stor skam å være et mobbeoffer. Men så går Børge og gjengen litt for langt, og det blir tatt affære på skolen. Læreren blir involvert, og Børge synes det er dypt urimelig at han, som nesten ikke har gjort noen ting, får skylden. Han som bare ville ha det litt moro. Det var liksom ikke meningen å gå så langt, men så ble det slik, og det kan da ikke han ta hele skylden for ... ? Han lover bot og bedring og skal ta med Terje i fotballspillet i neste friminutt. Og Terje blir så glad for endelig å få være med, og skjønner for sent at bare hans blotte nærvær irriterer vettet av Børge, at han blir ansett som klengete når han dilter etter guttene. Og så smeller det igjen ...

I ettertid får vi vite at det er drapet på katten som gjorde at Terjes foreldre til slutt valgte å flytte fra stedet, bort fra all ondskapen som sønnen var omgitt av.

25 år senere er Terje tilbake i Orkanger. I mellomtiden har han utdannet seg til psykolog og har fått en samboer. Vi får høre at han har gått årevis i terapi for å komme over alle traumene fra barndommen, og at terapien har vært medvirkende til hans yrkesvalg. Han har tatt sin kones etternavn - som om han har ønsket å slette alle spor fra barndommen. Nå er han oppnevnt som sakkyndig i en barnefordelingssak som skal opp for herredsretten, og så oppdager han et kjent navn .... Børge er far til barnet i saken ...

Terje skulle ha sendt oppdraget som sakkyndig fra seg fordi han er inhabil, men så gjør han ikke det likevel. Selv føler han seg veldig habil, og tenker at denne saken verken handler om ham eller Børge. Derimot skal han ta stilling til barnets beste. Og da er det jo faktisk en fordel at han vet det han vet om Børge, kan se gjennom alle manipuleringene hans, redder barnet fra dette grusomme mennesket som han er overbevist om er like ond som for 25 år siden. Vi følger ham der han er på hjemmebesøk hos Børge og skal vurdere interaksjonen mellom ham og barnet, ei lite jente på 3-4 år. Problemet er bare at der andre ville ha sett et svært normalt far-datter-forhold, tolker Terje alt gjennom sine egne erfaringer med mannen han kjente en gang for 25 år siden ...

Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fortellergrepet som forfatteren har valgt er spennende, fordi offer og overgriper - Terje og Børge - veksler på å være bokas jeg-person. Vi møter dem som barn, som 40-åringer og til slutt som gamle menn. Hele tiden skifter perspektivet, slik at vi får innblikk i hvordan de på hver sin måte (feil)tolker virkeligheten og lar dette få fatale konsekvenser for den andre og dens liv. Til slutt er det ikke gitt hvem som egentlig er offer og hvem som er overgriper, og sympatier og antipatier veksler alt etter hvilken rolle mennene inntar. Det handler om skyld, hevn og uante konsekvenser - to ødelagte mennesker med hver sin ballast i ryggsekken og som tolker verden ut fra dette. Mens Terje tross alt hadde foreldre som var svært, svært glade i ham, får vi mellom linjene vite at så ikke var tilfelle for Børge, hvilket mest sannsynlig var årsaken til at han var grusom mot andre som barn. Men en gang overgriper/mobber er ikke ensbetydende med at man nødvendigvis er slik hele livet. I møtet med Terje som sakkyndig - en mann han ikke kjente igjen - spiller det imidlertid ingen rolle at han er en god far for datteren sin. For Terje ser bare det han vil se, og tolker det fine han tross alt ser som et påtatt spill og et forsøk på manipulering.

Fortellerstilen i boka er nokså manende og repeterende og et stykke på vei fant jeg dette litt slitsomt. Jeg skjønte vel heller ikke poenget med dette, fordi historien som sådan kom mer enn tydelig frem. Likevel vil jeg si at boka er meget velskrevet. Første del - mobbesekvensen - burde rett og slett vært pensum i grunnskolen! Underveis i lesingen ble jeg både forbannet, oppgitt og kvalm. Kvalm over å lese om hvordan Børge pinte en kattunge til døde. Forbannet over at Terje valgte å stille som sakkyndig til tross for at han var inhabil, og oppgitt fordi hver av partene kun evnet å se sitt eget perspektiv. Men så var kanskje forfatterens hensikt også oppnådd? Dette er ikke en bok man kan forholde seg likegyldig til. Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Haakon Strøm og Herman Sabado
Spilletid: 4 t 2 min.

Johan B. Mjønes

Boris Akunin: "Vinterdronningen"

Uspennende russisk krim

Da jeg kom over denne lydboka og fikk forståelse for at det dreide seg om en russisk krimbok, hvor handlingen var lagt til Moskva i 1876, ble min nysgjerrighet umiddelbart tent. Jeg lånte både "Vinterdronningen" og "Tyrkisk gambit" på biblioteket, og skred til verket ...

Hovedpersonen i boka er Erast Petrovitsj Fandorin, og han er tjenestemann med 14. laveste rang i statsregulativet, for å sitere forlagets omtale av boka. Like fullt er han både ambisiøs og intelligent, sin unge alder (på 19) til tross. Egentlig var han i gang med en høyere utdannelse, men så døde hans far, og dermed var det bare en ting å gjøre: å få seg en jobb slik at han skal kunne forsørge seg selv. Og hva var vel mer naturlig enn å begynne i politiet?

I bokas åpningsscene blir vi vitne til at en ung adelsmann begår selvmord foran en liten folkeansamling. Selvmordet begås ved det vi i dag kjenner under begrepet russisk rulett, men som den gangen ble kalt amerikans rulett. Det viser seg at det er enda en ung mann som har begått selvmord på samme måte. De har begge det til felles at de har testamentert alt de eier - og det er visstnok ikke lite - til en vakker kvinne, som holder et hoff for unge velhavende menn. Fandorins oppgave er å finne ut hva som er sammenhengen mellom disse selvmordene og den vakre kvinnen, og underveis havner han bl.a. i London ...

Miljøskildringene i boka er absolutt interessante og Eindride Eidsvold leser med slik innlevelse at det er en fornøyelse å høre på ham. Like fullt kjedet denne boka meg nesten til døde. Historien ble aldri spennende, og når det først skjedde noe, var det i grunnen for sent. Underveis hadde jeg mest av alt lyst til å kaste hele boka fra meg og begynne på en annen. Men så hørte jeg likevel videre ... uten at jeg i ettertid kan konkludere med at det var vel verdt å bruke tiden på denne boka. Jeg kommer ikke til å gidde å lese/høre "Tyrkisk gambit". Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men synes at boka bør få en firer tross alt. Den er ikke dårlig skrevet, men historien fenget meg ikke. Jeg forventer litt spenning når jeg leser krim, men dette er helt fraværende i denne boka.

Forfatteren heter egentlig Grigori Shalvovisj Tsjkhartisjvili, men skriver altså under psevdonymet Boris Akunin. Han er både forfatter og oversetter (av japansk og engelskspråklig litteratur). Akunin har skrevet syv bøker om Fandorin, og fire av disse er filmatisert.

Utgitt på russisk: 2002
Utgitt på norsk: 2003
Oversatt: Isak Rogde
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Eindride Eidsvold
Spilletid: 7 t 30 min.

Boris Akunin

"Maskenes konge" (Regissør: Wu Tianming)

Kinesisk filmkunst i ypperste klasse!


Wang er en omreisende illusjonskunstner som livnærer seg av en eldgammel Sichuansk teknikk som går ut på å skifte masker med lynets hastighet. Mens tilskuerne står fjetret i ring omkring ham, som om de var vitne til ren magi, skifter han masker fra de mest fargesprakende til de mest groteske fra den ene brøkdelen av et sekund til den neste. Derfor kalles han Maskenes Konge.

Den gamle Sichuanske teknikken kan i følge tradisjonene kun læres videre fra far til sønn, eller til en sønnesønn. Sønnen til Maskenes Konge er imidlertid - til hans store sorg - død. Da han får mulighet til å kjøpe en liten gutt på markedet, slår han derfor til. Dette blir innledningen til en lykkelig tid, hvor han og den lille gutten - lille valp, som han kaller ham - opptrer sammen. De bor på en husbåt sammen med en liten ape, og denne trioen er en suksess hvor enn de måtte opptre.

Stor er skuffelsen da det viser seg at lille valp slett ikke er en gutt, men derimot en liten pike. Fra det ene øyeblikket til det neste skifter han innstilling til barnet, som nå bare er håpløst fordi det er en jente. Rent umiddelbart ønsker Wang å støte jenta fra seg, og uansett hvor mye hun gråter, er han helt ubøyelig. Han legger fra kai i husbåten sin. Ikke før han ser at jenta prøver å komme etter ham i vannet, og han må hoppe uti for å redde henne fra å drukne, gir han etter for følelsene. Mot at den lille jenta lover å jobbe svært hardt, lar han henne få bli. Og riktig lærenem og hardtarbeidende er hun!

Etter dette følger en tid hvor den ene katastrofen avløser den neste, som regel utløst av ubetenksomhet fra den lille jenta. Men uansett hvor ille det går, står de to sammen. Det er et rørende samhold som beskrives, hvor begge er avhengige av hverandre. Og Wang stilles overfor et dilemma: skal han la den gamle maskekunsten følge ham i graven, eller skal han bryte gamle tradisjoner og lære kunstene videre til den lille jenta?

Denne filmen er så nydelig, så nydelig! En skatt og en perle, rett og slett. Det kommer til å bli hardt å levere den tilbake på biblioteket igjen, for dette er en film jeg gjerne skulle likt å eie - rett og slett for å kunne se den om og om igjen når jeg måtte ønske. Men uansett hvor mye jeg har lett på nettet, har jeg ikke klart å finne noe sted hvor den er å få kjøpt. Igjen takker jeg Deichmanske bibliotek for at de gjorde det mulig for meg å få sett denne filmen! Skuespillerne Chu Yuk og Chao Yim Yin spiller Wang og den lille jenta med en slik innlevelse og varme at jeg ble helt forgapt. Her møter vi kyniske menneskehandlere, barnekidnappere, godheten fra enkeltmennesker overfor andre som ikke har det så bra, ærligheten som en del av menneskets verdighet, kinesisk opera og fargesprakende kostymer - bare for å nevne noe. Filmen har mottatt et helt lass med priser over hele verden. Det forundrer meg ikke, fordi det menneskelige uttrykket i filmen har noe universelt over seg som går rett hjem hos de fleste, uansett kulturell bakgrunn. Her blir det terningkast seks!

Innspilt: 1996
Originaltittel: Bian Lian
Engelsk tittel: The King of Masks
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin
Skuespillere: Chu Yuk, Chao Yim Tin
Spilletid: 102 min.

Den lille jenta er avslørt, og trygler om å få bli hos Wang

Jenta jobber hardt og får bli

Maskenes Konge

Et rørende samhold

Konkurranse

For å markere at jeg nærmer meg 85 000 sidevisninger/treff på bloggen min, ønsker jeg å lage en liten konkurranse.

Legg igjen en kommentar om den beste boka du har lest i løpet av det siste året, og vær med i trekningen om Stephan Mendel-Enks bok "Tre aper".

Jeg trekker en vinner 1. mars 2012.

Boka kjøpte jeg i forbindelse med arrangementet på Jødisk Museum i Oslo

Boka inneholder en dedikasjon fra forfatteren. Les for øvrig min omtale av boka her. Og om forfattertreff på Jødisk Museum i Oslo søndag 12. februar her ...

Forfattermøte med Stephan Mendel-Enk på Jødisk Museum i Oslo søndag ettermiddag 12. februar 2012

Jødisk Museum i Oslo har planer om å arrangere jevnlige forfattertreff i sine lokaler, og i ettermiddag var det forfatteren Stephan Mendel-Enk som skulle presentere sin bok "Tre aper", som utkom på norsk i Dinamo forlag i 2011. Fordi jeg både har lest boka tidligere og ble svært begeistret for den, nølte jeg ikke med å takke ja da en venninne spurte om jeg var interessert i å bli med på dette arrangementet! 

Jødisk Museum i Oslo holder til i Calmeyers gate 15b.

Sidsel Levin presenterte Stephan Mendel-Enk, og i den forbindelse opplyste hun at muséet ble kontaktet av oversetter Gøril Eldøen i forbindelse med en del jiddiske ord som hun slet med å få oversatt til norsk. Noen av problemene skyldtes av jiddisk ikke lenger er et levende språk i Norge, og at språket, slik det blir brukt blant jøder i Sverige, har klare røtter til polsk. Når muséet ga råd i forhold til oversettelsen til norsk, valgte man å ta utgangspunkt i den utgaven av jiddisk som faktisk brukes i Norge. Som en liten "diggresjon" nevnte Levin at muséet arrangerer et jiddisk seminar 2. og 3. september i år. 

Sidsel Levin mener at Stephan Mendel-Enk i sin bok har klart å fange den typiske jødiske humoren, jødisk galskap, sårbarheten ved å være en minoritet og tilhørigheten til det jødiske miljøet på en utmerket måte. Hun ga derfor uttrykk for stolthet ved å ha fått denne forfatteren til å komme til dem.

Innledningsvis fortalte Mendel-Enk om bakgrunnen for boka, hvorfor han skrev den samt problemene med å skrive som en representant for en minoritet. Han hadde aldri skrevet en bok før, og hadde vansker med å komme i gang. Så traff han en fyr som drev en bokhandel og som tilfeldigvis også jobbet i et forlag, og deretter begynte ballen å rulle. Dvs. først skrev han en helt annen bok - "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet", men det var hele tiden den boka som senere skulle bli "Tre aper" som var hans egentlige mål. I mellomtiden arbeidet han som journalist, men denne delen av livet hans føltes ikke så meningsfylt som tidligere.

Fire år gikk før han klarte å finne den rette tonen i boka. Det var først da han begynte å beskrive stemningen rundt besteforeldrene at brikkene begynte å falle på plass. Tittelen "tre aper" refererer seg i følge forfatteren til de tre mannlige personene Jacob, hans far og farfar - hver av dem "aper" ... Relasjonene mellom disse mennene og beskrivelsen av dette, gjorde at han for alvor kom i gang med skrivingen.

Boka inneholder et familiedrama som foregår på to tidsplan. Hovedpersonen Jacob kommer til Göteborg i sin mormors begravelse, og familien samles for første gang på mange, mange år. Jacob minnes sin barndom, og dermed er vi tilbake i hans bar mitzva. Og så er historien i gang ...

I følge forfatteren er det mye selvbiografisk i boka, men han har ellers diktet inn det meste av dramaet som utspiller seg. Innimellom leste han høyt fra boka, og latteren trillet i forsamlingen. For boka er fantastisk morsom! 

Selv var han veldig spent på reaksjonene da han utga boka. Både han og forleggeren hadde levd så lenge med boka og flerfoldige ulike utkast at de var ute av stand til å bedømme om den var god eller ikke, om humoren ville fungere eller bare falle som stein til grunnen. Det skulle snart vise seg at alle bekymringer ble gjort til skamme. Boka ble nemlig svært godt mottatt, og den er etter hvert oversatt til en rekke språk. Blant annet er den utgitt i England, men av en eller annen grunn ikke i USA. Han opplyste - som en kurositet - at boka ikke er utgitt i Israel - angivelig fordi den er for jødisk ...

I det jødiske miljøet i Sverige har boka for øvrig også blitt godt mottatt. Reaksjoner som "Jeg synes boka er veldig bra, og bryr meg ikke om hva andre synes" indikerer kanskje at ikke alle er like glade for å få det typisk jødiske utlevert på godt og vondt. Når man skal skrive en humoristisk bok, er det ifølge Mendel-Enk vanskelig å ta hensyn til alle og uten å tråkke noen på tærne. For ham var det viktig at boka skulle være morsom og underholdende, men han ser også faren for at noen kan føle seg støtt.

Hva handler så den typiske jødiske humoren om? Mendel-Enk tror at noe handler om at jøder er en minoritet - en utsatt sådan. Sex er dessuten ikke like tabu innenfor jødedommen som f.eks. i USA. F.eks. spiller Woody Allen mye på seksuelle nevroser i sine filmer. Harsellering med de mange regler som finnes innenfor jødedommen er også et velkjent tema innenfor det man vanligvis karakteriserer som typisk jødisk humor.

Mendel-Enk skriver for øvrig om omskjæring i boka, og det på en slik måte at hele salen skogglo da han leste fra boka om dette. Debatten rundt dette med omskjæring har rast i Sverige - på lik linje med her hos oss. Er dette humant eller er det bestialsk?

Helt til slutt nevnte forfatteren at litteratur bygger broer over manglende kunnskap om minoriteter. Dette fordrer imidlertid ærlighet, og at man ikke dekker over ting som om man skammer seg over dette. Da må også minoritetsgruppene selv tåle at litteraturen ikke alltid fremstiller dem like rosenrødt. 

Det ble underveis åpnet for spørsmål fra salen, og ett av spørsmålene forfatteren fikk var om det kommer noen oppfølger til "Tre aper". Mendel-Enk opplyste at han holder på med en ny bok. Denne er ikke noen direkte oppfølger til "Tre aper", men han kunne røpe såpass at hovedpersonen i hans nye bok nok har en del til felles med Jacob fra "Tre aper". Han gikk også langt i å antyde at det kan komme til å bli film av "Tre aper", samtidig som han understreket at selv om visse rettigheter er solgt, så er det en lang prosess fra bok til film.

Sidsel Levin takket forfatteren for at han kom, og ga i den forbindelse uttrykk for at en bok som "Tre aper" nok aldri kunne ha vært skrevet i Norge. Dette fordi det er for store forskjeller mellom norske og svenske jøders historie. I Norge ble nesten en hel generasjon borte under andre verdenskrig, og den humoren som Mendel-Enk så hjertelig gir uttrykk for i sin bok, er nærmest fraværende i norsk historie. Her handler det mer om sorg og savn enn noe annet ... 

Jeg fikk for øvrig en dedikasjon i min bok fra forfatteren. Jeg kjøpte også en bok til som fikk en dedikasjon, og jeg vurderer å bruke denne i en konkurranse på bloggen min.

Helt til slutt: Forfatteren Marianne Terjesen kommer til Jødisk Museum i Oslo søndag 18. mars. Temaet for foredraget er "Fra Breslau til Bryne - min jødiske arv", og i den forbindelse skal hun også presentere sin bok "For Leas skyld", som utkom i 2011. Den boka har jeg nylig kjøpt, og jeg gleder meg til å lese den!

"Another Year" (Regissør: Mike Leigh)

Nydelig britisk drama!


I filmen "Another Year" følger vi det middelaldrende ekteparet Tom og Gerri Hepple gjennom fire årstider. De har et godt ekteskap tuftet både på respekt, humor og kjærlighet, og ingen av dem kunne finne på å si noe ufordelaktig om den andre. Deres eneste barn - Joe - har for lengst flyttet hjemmefra og driver sin egen advokatpraksis. Den eneste bekymringen de i grunnen har er om han kommer til å treffe en kvinne. De ønsker selvsagt at han skal bli lykkelig. Gerri er for øvrig sosialarbeider/-terapeut, mens Tom er arkeolog-ingeniør - eller som familien så humoristisk karakteriserer jobben hans: "he is digging holes!"

Noe av det som binder ekteparet sammen er deres felles interesse for mat, og de har en parsell i en kolonihage hvor de dyrker sine egne grønnsaker på fritiden. De er dessuten et moderne ektepar hvor det like gjerne er Tom som lager mat eller steller i huset, som Gerri. Sammen står Tom og Gerri støtt som et fjell, og kanskje er det derfor de er en slags nødhavn for enkelte av deres single venner som ikke har funnet en trygg havn i livene sine enda? Der de mangler drama i sitt eget liv, tilføres dette i rikelig monn når f.eks. Gerris venninne Mary er innom. Det meste av det Mary tar i, ender nemlig katastrofalt ... Dessuten er hun ute av stand til å gi sitt eget liv en mening, for alt er basert på at det først må komme en mann inn i bildet.

Mary er singel og roter seg kontinuerlig bort i de feile mennene - som regel gifte menn uten den minste plan om å forlate sine koner pga. henne. Visst er Mary flott å se på - fremdeles slank og vever i skikkelsen. Dessuten ser hun mye, mye yngre ut enn hun er. Men Mary drikker for mye, og når hun drikker blir hun sutrete og patetisk. Hun ser en potensiell kjæreste i alt og alle - til og med i Tom og Gerris sønn Joe ... Da Joe en dag faktisk dukker opp med kvinnen i sitt liv - Katie - ramler hele bunnen ut av Marys liv. Hun klarer ikke å glede seg på Joes vegne, og dette skuffer Tom og Gerri voldsomt ... Gerri ønsker egentlig å få Mary ut av deres liv fordi hun er så slitsom å forholde seg til, men så ser hun samtidig et menneske så psykisk nedbrutt at det er i ferd med å tippe over. Hun kan ikke gi henne på båten uansett hvor mye hun gjerne vil ...

"Another Year" er blitt betegnet som et nytt mesterverk fra regissøren Mike Leigh. Dette har selvsagt ført til at jeg måtte ta en titt på filmografi-listen hans på Wikipedia. Først og fremst ble jeg temmelig overrasket over at jeg omtrent ikke har sett noen av filmene hans. I grunnen er det bare titler som "Naked", "Hemmeligheter og løgner" og "Vera Drake" jeg drar kjensel på (alle tre fantastiske filmer, for øvrig). Etter å ha sett "Another Year", er jeg temmelig sikker på at jeg skal se flere av disse filmene!

Det jeg likte best ved denne filmen er hverdagsdramaet. Gjennom enkle virkemidler og ikke minst glitrende skuespillere, får filmprodusentene frem små mellommenneskelige dramaer som de fleste kan kjenne seg igjen i, uten at det dreier seg om for mye dramatikk. Lesley Manville i rollen som den katastrofale Mary er stor skuespillerkunst! Ikke minst den gradvise utviklingen, hvor Mary til slutt er så nedfor at hun ikke er i stand til å glede seg over sine venners fremgang, er mesterlig fremstilt. Jo mer omgivelsene smiler og er glade, desto surere og mer forbitret blir hun. Og hadde det ikke vært for at hun faktisk ikke har noen andre i livet sitt, ville det mest sannsynlig vært hun som hadde meldt seg ut av deres liv. Men da ville hun altså ikke hatt noen. Oppi alt som skjer, blir Toms bror enkemann, den umulige sønnen hans Carl dukker opp i forbindelse med begravelsen, og nok en gang er Tom og Gerri en nødhavn for skipbrudne. Ekstra morsomt var det å få et gjensyn med Jim Broadbent, som i tillegg til å spille Tom i denne filmen, også spilte Margaret Tatchers ektemann i "Jernkvinnen". Dessuten har Imelda Staunton en liten gjestevisitt i filmen som den dypt deprimerte Janet. Dette med å lage små hverdagsdrama-filmer er noe britene er helt emminente på, og i "Another Year" har filmprodusentene lykkes 110 %! Det blir terningkast seks! 

Innspilt: 2010

Originaltittel: Another Year

Nasjonalitet: Storbritannia / England

Genre: Drama / Komedie

Skuespillere: Jim Broadbent (Tom), Lesley Manville (Mary), Ruth Sheen (Gerri), Imelda Staunton (Janet), Oliver Maltman (Joe), David Bradley (Ronnie), Karina Fernandez (Katie), Martin Savage (Carl), Michele Austin (Tanya), Philip Davis (Jack), Stuart McQuarrie (Toms kollega)

Spilletid: 124 min.

Ekteparet Tom og Gerry Hepple, spilt av Jim Broadbent og Ruth Sheen

Sønnen Joe og venninnen Mary er på besøk

En annen av Gerrys kollegaer er innom med babyen sin

Har hverandre

Ikke greit å være Mary ...

CARTWHEELS~ PATTI SMITH

"Jernkvinnen" (Regissør: Phyllida Lloyd)

Tatcher - kvinnen som ble elsket og hatet


Filmen "Jernkvinnen" (eller "The Iron Lady" som er originaltittelen) hadde premiere på norske kinoer 3. februar i år. I ettermiddag/kveld fikk jeg sett den, og du verden FOR et kvinneportrett! Veldig interessant å se en film om denne kvinnen som ble både elsket og hatet, og som har levd i min egen samtid.

Margaret Tatcher ble født i 1925 og vokste opp som kjøpmannsdatter i Lincolnshire i England. Hennes politiske karriere startet mens hun ennå var svært ung, men det var først i 1959 hun for første gang ble valgt inn som representant i Underhuset. Der satt hun frem til 1992, og i mellomtiden hadde hun vært leder for det britiske konservative partiet (Toryene) fra 1975, samt at hun var Englands første statsminister fra 1979. Hele tre ganger skulle hennes parti med henne i spissen bli gjenvalgt, og totalt satt hun som statsminister i nesten 12 år.

I filmen "Jernkvinnen" møter vi Meryl Streep i rollen som den aldrende Margaret Tatcher, en kvinne som lider av lettere fremskreden demens og som fører samtaler med sin for lengst avdøde mann Denis. Sammen fikk de to barn - tvillingene Mark og Carol. Uten sin mann kunne hun aldri har klart å stå i alt presset mens hun var statsminister. Han korrigerte henne på hjemmebanen, han sørget for at hun ikke mistet bakkekontakten og han var kanskje det eneste mennesket som var 100 % ærlig overfor henne. Like fullt hadde det åpenbart sin pris å ha en kone som var landets øverste leder. Mens Margaret Tatcher går rundt i leiligheten sin, klarer hun ikke å skille fortid og nåtid fra hverandre. Og på den måten fortelles historien om hennes liv.

Vi følger den unge Margaret fra hun gjorde inntog i det mannsdominerte politiske miljøet i England, der det ganske enkelt ikke fantes kvinner. Det gjorde den nesten ikke på 1980-tallet heller, i den tiden hun virket som statsminister. Tatcher ble ikke kalt Jernkvinnen for ingenting. Evnen til å lytte var kanskje ikke hennes sterkeste side, og som hun selv så lakonisk ga uttrykk for: hvilken leder ville hun være om hun ikke gjorde alt som sto i hennes makt for å få gjennomslag for det hun selv var overbevist om var riktig? For så vidt en lederstil som langt på vei var akseptabel så sent som på 1980-tallet, men som til syvende og sist skulle føre til hennes endelikt som leder av det konservative partiet. Episoden hvor hun ydmyket sin visestatsminister (Geoffrey Howe) fullstendig og latterliggjorde ham foran de øvrige partimedlemmene, førte til slutt til hennes avgang. Hennes mann sørget for at hennes avgang kom på et tidspunkt da det fremdeles var mulig å gå av med en viss verdighet. En noe annen timing på hennes avgang, og hun ville risikert å bli fullstendig knust. For øvrig er det verdt å merke seg at Tatcher var mer opptatt av å gjøre noe, enn å være noe - i motsetning til politikerne som kom på banen etter hvert ...

Viktige politiske hendelser fant sted mens Tatcher og det britiske konservative partiet satt med makten. Falklandskrigen er en av dem, gruvestreiken på midten av 1980-tallet og regelrette gatekamper en annen ... Og alle husker vel Tatchers jernhånd om krisen rundt de sultestreikende IRA-fangene, som er blitt udødeliggjort i filmen "Hunger". En rekke terror-angrep under hennes regjeringstid gjorde at hun var helt ubøyelig og nektet og forhandle med terrorister.

Denne britiskproduserte filmen har alle de kvaliteter vi forventer av en britisk film: gode skuespillere, erkebritisk humor og ingen pynting på sannheten. Jeg trenger vel ikke å si at Meryl Streep er glitrende i rollen som Margaret Tatcher - både i den middelaldrende og eldre utgaven av denne kvinnen. Hun er så overbevisende at dette alene gjør at filmen fortjener terningkast seks. Men i tillegg er Jim Broadbent - han som spiller ektemannen Denis - helt suveren - særlig i scenene der han åpenbart er ambivalent til sin kones suksess. Filmen gir også et godt innblikk i det politiske spillet rundt Jernkvinnen. Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Iron Lady
Nasjonalitet: Storbritannia / England
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Margaret Tatcher), Jim Broadbent (Denis Tatcher), Anthony Head (Geoffrey Howe), Richard E. Grant (Michael Heseltine), Roger Allam (Gordon Reece), Olivia Colman (Carol Tatcher), Alexandra Roach (den yngre Margaret Tatcher), Harold Lloyd (den unge Denis Tatcher)
Spilletid: 144 min. 

Meryl Streep og Margaret Tatcher

Eneste kvinne i en mannsbastion

Meryl Streep i rollen som Tatcher

Elsket og hatet