Joseph er og blir en taper. Uten noen særlig impulskontroll å snakke om, havner han i trøbbel med alt og alle. Det skal nesten ingenting før selvbeherskelen forsvinner, og han enten havner i slosskamp eller verbalt håndgemeng. Det hele topper seg etter et par episoder - en hvor han rett og slett sparker ihjel hunden sin, og en hvor han lar sitt sinne gå ut over noen yngre gutter som spiller biljard i en bar, og som driver med uskyldig moro.
Helt ute av seg etter sistnevnte episode havner han tilfeldigvis i veldedighetsbutikken til Hannah. Helt nedbrutt søker han ly bak et stativ med brukte klær. Mens han hikster, ber hun for ham. Joseph møter henne likevel kun med forakt og håner henne - som den vestkantfruen han går ut fra at hun er. Hva vet hun om livet der ute? Sånn egentlig? Beskyttet som hun lever på beste vestkant, uten å mangle noe ... ?
Noen dager senere kommer han innom butikken hennes igjen. Hannah har et blått øye. Selv om Olivia insisterer på at hun har snublet på badet, skjønner Joseph at hun kanskje ikke har det så greit som han først hadde trodd, og dette blir kimen til noe som gradvis vokser frem mellom dem. Litt tillit kanskje, mellom to mennesker man ikke skulle tro hadde noe som helst til felles, men som faktisk er like skipbrudne begge to, om enn på noe forskjellig måte. For Hannah lever med en voldelig ektemann, en ektemann som ikke går av veien for å pisse henne ned når hun har sovnet på sofaen og ikke deler ekteseng med ham, en ektemann som tar med makt det hun ikke gir ham frivillig ... Og som slår når avmaktsfølelsen overmanner ham, noe den gjør nokså ofte. Så ber han om tilgivelse etterpå, men dette gjør mindre og mindre inntrykk på Hannah. Men hvor kan hun egentlig gå? For hvem vil tro at den "perfekte" mannen hennes er en som slår? En som voldtar henne? Ikke menighetens medlemmer i alle fall.
Joseph selv har imidlertid sine svin på skogen. Hans kone døde for fire-fem år siden, og vi skjønner etter hvert at han selv har vært en konemishandler. Hvordan kan han representere en trygg havn for Hannah når hun omsider bestemmer seg for å forlate sin syke, syke mann? Og så er det kanskje nettopp det han blir ... Selv om han advarer Hannah om at ingen kan føle seg trygg hos ham. Mens Olivia gradvis begynner å slappe av, får historien imidlertid en dramatisk vending ...
I rollene som hhv. Joseph og Hannah finner vi Peter Mullan og Olivia Colman. Deres rolletolkninger er virkelig stor skuespillerkunst! Historien som fortelles i denne filmen er så rystende at det gjorde vondt å se den. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det nettopp det det ble. Det er en god del sterke scener i filmen, og den har av den grunn fått 18 årsgrense. Dette er mao. ikke en film for sarte sjeler. Peter Mullan omtales som en av britenes beste karakterskuespillere, og filmen er ansett som "The best British Film of the Year". Jeg kan i grunnen bare slutte meg til denne karakteristikken! Jeg vet ikke hvorfor jeg selv stadig oppsøker slike mørke filmer, men det er noe med dem som får meg til å føle at temaene er mer viktige enn i de typiske feelgood-filmene. Britene er for øvrig ekstraordinært gode på å lage fantastiske sosialrealistiske filmer innenfor nokså nøkterne rammer, der det er historien som sådan som står i sentrum. Her blir det terningkast seks!
DVD´en hadde release i foregående uke, men skal i følge filmweb.no ha premiere på norske kinoer i april i år. Løp og se, sier jeg!
Innspilt: 2011
Originaltittel: Tyrannosaur
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Peter Mullan (Joseph), Olivia Colman (Hannah), Eddie Marsan (James, Hannahs ektemann)
Spilletid: 91 min.
Hannah og ektemannen James
Hannah og Joseph
Joseph lar all sin frustrasjon gå ut over et skur i hagen
Gjensidig behov for trøst
Tøff historie, så en gang ett teaterstykke om vold i hjemmet. Det var tøft å se på. Mye følelser man går gjennom ved å se ett slikt stykke. Tenker meg det samme om med denne filmen, må være tøfft å se på. Men virker jo som en veldig bra film, så jeg noterte meg den ned:)
SvarSlettDenne filmen var tøff å se, ja! Særlig fordi rolletolkningene gjorde rollefigurene så gjennomsiktige i deres sorg og smerte. Fortvilelsen var så intens og inderlig at jeg kjente på den selv. Den eneste som aldri ble fremstilt som noe annet enn en nokså stereotyp voldsmann var kvinnens ektemann.
SvarSlett