"Tyrannosaur" (Regissør: Paddy Considine)

Britisk sosial-realisme på sitt aller, aller beste!


Joseph er og blir en taper. Uten noen særlig impulskontroll å snakke om, havner han i trøbbel med alt og alle. Det skal nesten ingenting før selvbeherskelen forsvinner, og han enten havner i slosskamp eller verbalt håndgemeng. Det hele topper seg etter et par episoder - en hvor han rett og slett sparker ihjel hunden sin, og en hvor han lar sitt sinne gå ut over noen yngre gutter som spiller biljard i en bar, og som driver med uskyldig moro.

Helt ute av seg etter sistnevnte episode havner han tilfeldigvis i veldedighetsbutikken til Hannah. Helt nedbrutt søker han ly bak et stativ med brukte klær. Mens han hikster, ber hun for ham. Joseph møter henne likevel kun med forakt og håner henne - som den vestkantfruen han går ut fra at hun er. Hva vet hun om livet der ute? Sånn egentlig? Beskyttet som hun lever på beste vestkant, uten å mangle noe ... ?

Noen dager senere kommer han innom butikken hennes igjen. Hannah har et blått øye. Selv om Olivia insisterer på at hun har snublet på badet, skjønner Joseph at hun kanskje ikke har det så greit som han først hadde trodd, og dette blir kimen til noe som gradvis vokser frem mellom dem. Litt tillit kanskje, mellom to mennesker man ikke skulle tro hadde noe som helst til felles, men som faktisk er like skipbrudne begge to, om enn på noe forskjellig måte. For Hannah lever med en voldelig ektemann, en ektemann som ikke går av veien for å pisse henne ned når hun har sovnet på sofaen og ikke deler ekteseng med ham, en ektemann som tar med makt det hun ikke gir ham frivillig ... Og som slår når avmaktsfølelsen overmanner ham, noe den gjør nokså ofte. Så ber han om tilgivelse etterpå, men dette gjør mindre og mindre inntrykk på Hannah. Men hvor kan hun egentlig gå? For hvem vil tro at den "perfekte" mannen hennes er en som slår? En som voldtar henne? Ikke menighetens medlemmer i alle fall.

Joseph selv har imidlertid sine svin på skogen. Hans kone døde for fire-fem år siden, og vi skjønner etter hvert at han selv har vært en konemishandler. Hvordan kan han representere en trygg havn for Hannah når hun omsider bestemmer seg for å forlate sin syke, syke mann? Og så er det kanskje nettopp det han blir ... Selv om han advarer Hannah om at ingen kan føle seg trygg hos ham. Mens Olivia gradvis begynner å slappe av, får historien imidlertid en dramatisk vending ...

I rollene som hhv. Joseph og Hannah finner vi Peter Mullan og Olivia Colman. Deres rolletolkninger er virkelig stor skuespillerkunst! Historien som fortelles i denne filmen er så rystende at det gjorde vondt å se den. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det nettopp det det ble. Det er en god del sterke scener i filmen, og den har av den grunn fått 18 årsgrense. Dette er mao. ikke en film for sarte sjeler. Peter Mullan omtales som en av britenes beste karakterskuespillere, og filmen er ansett som "The best British Film of the Year". Jeg kan i grunnen bare slutte meg til denne karakteristikken! Jeg vet ikke hvorfor jeg selv stadig oppsøker slike mørke filmer, men det er noe med dem som får meg til å føle at temaene er mer viktige enn i de typiske feelgood-filmene. Britene er for øvrig ekstraordinært gode på å lage fantastiske sosialrealistiske filmer innenfor nokså nøkterne rammer, der det er historien som sådan som står i sentrum. Her blir det terningkast seks!

DVD´en hadde release i foregående uke, men skal i følge filmweb.no ha premiere på norske kinoer i april i år. Løp og se, sier jeg!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Tyrannosaur
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Peter Mullan (Joseph), Olivia Colman (Hannah), Eddie Marsan (James, Hannahs ektemann)
Spilletid: 91 min.

Hannah og ektemannen James

Hannah og Joseph

Joseph lar all sin frustrasjon gå ut over et skur i hagen

Gjensidig behov for trøst

Stéphane Hessel: "Bli sint!"

Likegyldighet har aldri bragt verden fremover

Denne lille boka inneholder en rundt 30 siders pamflett som utkom i Frankrike i oktober 2010 under tittelen "Indignez-vous!" Oversatt til norsk skulle det bety noe sånn som "Bli indignert!" Det første opplaget utgjorde 6000 eksemplarer, men så eksploderte salget. Bare i fransktalende land har den solgt i over 2 millioner eksemplarer og tallet kan dobles når man tar med verden for øvrig. Pamfletten er foreløpig oversatt til 30 språk, og det er mer enn antydet at den har vært avgjørende for opprøret i mange arabiske land i løpet av det året som har gått. Libya, Syria, Egypt ... bare for å nevne noen av dem.

Den norske utgaven, som er utgitt av Arneberg forlag, inneholder innledningsvis en presentasjon av forfatteren, forord av Anders Heger og Vigdis Hjorth samt et etterord av Bernt Hagtvedt - i tillegg til selve pamfletten.

Først litt om forfatteren, som man for øvrig kan lese om på Wikipedia. 

Stéphane Hessel ble født i 1917 i Berlin. Han er jøde og da andre verdenskrig brøt ut, bodde han og familien i Paris. Familien unnslapp ikke nazi-Tysklands jødeforfølgelse, men det som skiller Hessels historie fra så mange andres, er at han klarte å rømme - flere ganger. "Da jeg fikk livet tilbake, måtte jeg bruke det til noe", skriver forfatteren i sine memoarer. Etter krigen jobbet han ved FN, og da spesielt med Menneskerettighetserklæringen. På side 35 sier han følgende:

"Den universelle menneskerettighetserklæringen står i gjeld til den universelle avskyen for nazismen og totalitarismen - og takket være vår deltakelse ble den også preget av motstandsbevegelsens ånd. Jeg hadde en følelse av at vi måtte handle raskt og ikke la oss lure av hykleriet i seierherrenes erklærte tilslutning til verdier som ikke alle hadde til hensikt å gå lojalt inn for, men som vi prøvde å tvinge på dem."

Det handlet den gang som nå om å forfekte noen idealer, å ha noe å tro på i en verden som en periode hadde gått fullstendig av skaftet og foretatt de mest gruoppvekkende ting. Det som imidlertid har preget verden etter hvert som den materielle velstand har økt, er likegyldighet.

"Den verste av alle holdninger er likegyldigheten, det å si: "Jeg kan ikke gjøre noe med det, jeg klarer meg som best jeg kan." Den som oppfører seg slik, mister en av de vesentlige bestanddelene som utgjør det menneskelige. En av de uomgjengelig nødvendige bestanddelene, nemlig evnen til å bli sint og det engasjementet som følger denne evnen." (side 33)

Anders Heger skriver om det samme i sin del av forordet:

"Denne lille boka trekker spennet fra et annet av Europas skjebneøyeblikk - den annen verdenskrig - til samfunnspolitiske spørsmål i en annen tid, i en annen politisk virkelighet.: Palestinaspørsmålet. Menneskerettighetene. Velferdsstaten. Kampen mot nazismen og hverdagens små og store spørsmål et par generasjoner senere er bundet sammen via en enkelt manns livsskjebne. To ytterpunkter i det samme livet: En ung frihetskjemper og en eldgammel diplomat. Felles er et brennende engasjement - og en klippefast tro på at det spiller en rolle hva vi mener. Det har betydning hva vi gjør. For det er vår tid som er viktig - alltid. Det er her og nå som gjelder.
              Det er dette som er så lett å glemme - i et liv som består av hverdager, av få eller ingen heroiske øyeblikk, av alt det alminnelige og tilsynelatende uviktige. Vi blir gående og tro at de store kampene tilhører andre mennesker, andre steder, andre tider. Derfor kan vi komme til å tro at det egentlig ikke så viktig hva vi gjør.

              Men det er vi som bebor historien.

              Det er vårt engasjement og våre handlinger som skal avgjøre hvordan morgendagen skal se ut." (side 12)

Hessel har for øvrig engasjert seg sterkt i Palestinaspørsmålet, og er skuffet over jødenes innsats i den sammenheng. Som han sier:

"At jøder selv kan begå krigsforbrytelser, er ikke til å holde ut. Dessverre inneholder historien få eksempler på folk som lærer noe av sin egen historie." (side 38)

Helt til slutt ønsker jeg å sitere følgende fra Bernt Hagtvedts etterord:

"En 93 år gammel fransk motstandsmann skriver en pamflett på 29 sider. Den er ikke spesielt glitrende skrevet. Innholdet er sentrert rundt argumenter, selv om tonen er båret oppe av en moralsk patos som er sjelden å høre i det samtidens mer kyniske Europa. Hessel tar et moralsk oppgjør med elitenes politiske og finansielle maktarroganse. Han angriper sosial og kulturell ulikhet, og han freser mot politisk likegyldighet. Han gjør det under henvisning til den franske motstandsbevegelsens holdninger i kampen mot nazistene. Alt dette har vi hørt før. Eller har vi? So what?" (side 49)

Selvsagt spiller det en rolle! Som Hessel skriver: "Du må først bli forbannet. Det fører nemlig til noe svært viktig: Engasjement!" De fleste mennesker er imidlertid ikke engasjerte. De er numne og nokså likegyldige til verdensbegivenheter som ruller inn over TV-skjermene i beste Dagsrevy-tid. Det er som om engasjement og for den saks skyld ekte begeistring har gått av moten, som om det å bli sint er en primitiv følelsesreaksjon som helst skal fortrenges. Denne lille boka er utgitt etter 22. juli 2011, og mon tro om det måtte en slik dramatisk begivenhet til for at Hessels pamflett skulle få relevans i den lille boblen Norge tross alt er i det store verdensbildet?

Denne beskjedne lille boka lå under mitt juletre i året som gikk, og to måneder tilbake ante jeg ikke en gang om bokas eksistens - ikke før bl.a. Arks bokhandel på Karl Johan hadde nesten en hel vegg med denne boka rett etter nyttår. Jeg hadde nok uansett oppdaget den til slutt, men takker samtidig for at et engasjert menneske tenkte på nettopp meg da hun kom over denne spennende lille boka! Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Frankrike: 2010
Originaltittel: Indignez-vous
Engelsk tittel: Time for outrage (her kan pamfletten lastes ned i fulltekst)
Utgitt i Norge: 2011
Forlag: Arneberg forlag 
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Antall sider: 62

Stéphane Hessel

"Son of Babylon" (Regissør: Mohamed Al-Daradji)

Sterkt drama fra ukene etter Saddam Husseins fall


"Son of Babylon" er en prisbelønt film fra 2010, som den irakiske regissøren Mohamed Al-Daradji (f. i 1978) står bak. Han flyktet fra Irak til Nederland i 1995. Der utdannet han seg til kameramann. Senere videreutdannet han seg ved The Northern Film School i Leeds i England med tanke på å bli filmregissør. Hans spesielle bakgrunn fra Irak har gjort ham engasjert i å lage filmer med et krigsherjet Irak som tema i en eller annen form. "Son of Babylon" er hans fjerde film.

I filmen befinner vi oss i Nord-Irak to uker etter Saddam Husseins fall (i 2003). 12 år gamle Ahmed og hans bestemor har startet en lang reise for om mulig å finne spor etter hans far og hennes sønn. Ahmeds far har vært borte i 12 år - dvs. helt siden Gulfkrigen i 1991. Bestemoren har nemlig hørt at noen krigsfanger er funnet i live sør i landet, og for noen år siden mottok hun dessuten et brev fra en av sønnens medfanger, hvor han fortalte at hennes sønn befant seg nettopp der. Hun er helt oppsatt på å finne ham, fordi barnebarnet trenger en far.

Det er en farefull ferd bestemoren og hennes barnebarn har lagt ut på. Vi følger dem gjennom et endeløst ørkenlandskap, uten tegn til liv. I den grad de etter hvert støter på andre, er det enten tale om militærkolonner med amerikanske soldater eller sammenstimlinger av irakere på flukt. Det meste av bygninger er fullstendig ødelagt. Ruiner og atter ruiner så langt øyet rekker ...

I løpet av reisen passerer de Kurdisan, de er innom et fullstendig ødelagt Bagdad og de kommer til slutt frem til reisens mål, fengselet i Babylon, men uten å finne Ahmeds far. Etter hvert blir de ledet fra massegrav til massegrav, men uten å finne spor etter mannen de søker ... En skjebne de for øvrig deler med mange irakere ... I løpet av de foregående 40 årene er det anslått at rundt 1 mill. irakere forsvant. Det er funnet massegraver med om lag 300 000 uidentifiserbare lik, og det innebærer at det fremdeles er mange som ikke aner hvor det ble av deres kjære. 

Dette er en sterkt drama fra den første tiden etter Saddam Husseins fall. Filmen viser et Irak uten noen særlig fungerende infrastruktur som følge av krigens ødeleggelser. Samholdet mellom den 12 år gamle gutten og hans analfabete bestemor som kun kan kurdisk og ikke et ord arabisk, er rørende. Sørover i Irak er det nemlig kun arabisk som gjelder, og uten barnebarnet ville hun vært fullstendig hjelpeløs. Filmen slutter med at bestemoren dør, noe som medvirker til at guttens skjebne - langt, langt hjemmefra - er svært uviss ... "Bare" én av enormt mange skjebner og ofre som en krig nødvendigvis bringer med seg ...

Jeg fant denne filmen på salg på Platekompaniet rundt juletider. Plutselig ble jeg oppmerksom på et lite knippe av filmer fra www.dogwoof.com, og temaene påkalte min nysgjerrighet. Så langt har jeg bare sett en av dem - "Garbage Dreams" fra Kairo. Kulissene i "Son of Babylon" er så autentiske som det er mulig å få dem, og selv om skuespillertalentene hos bestemoren og barnebarnet med Shazada Hussein og Yasser Talib kanskje ikke akkurat er i stjerneklassen, reduserte dette på ingen måte min opplevelse av historien. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Irak
Språk: Arabisk og kurdisk
Genre: Drama
Skuespillere: Shazada Hussein, Yasser Talib
Spilletid: 90 min.

12 åringen Ahmed - på leting etter sin far

Farefull reise

Tett samhold mellom bestemor og barnebarn

Infrastrukturen i Bagdad har brutt fullstendig sammen

Gamle ruiner i Babylon

Ved en av Iraks mange massegraver

Pixar Vgel - For the birds: denne er helt fantastisk!

Kristín Marja Baldursdóttir: "Jeg er Freyja"

Islands svar på Isabel Allende?

Det var rene tilfeldigheter som førte til at jeg ble oppmerksom på denne boka og endte opp med å foreslå den for en av mine boksirkler. Særlig opplysningen om at forfatteren tidligere er blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, fremkalte min nysgjerrighet. Nå var det riktignok for en helt annen bok - "Karitas, uten tittel" - i 2006, mens herværende bok utkom i 2004, og opprinnelig het "Måkelatter" da den utkom på norsk i 2010. Hvorfor tittelen ble endret til "Jeg er Freyja" i forbindelse med utgivelsen av pocketutgaven, vet jeg ikke, men jeg har en mistanke om at det kan ha sammenheng med at boka er filmatisert under denne tittelen. 

Kristín Marja Baldursdóttir er for øvrig islandsk og ble født i 1949. Så vidt jeg vet har hun kun utgitt fire bøker. I 2011 mottok hun Jónas Hallgrimssons Award, en pris som hvert år gis til en viktig islandsk forfatter. I begrunnelsen for tildelingen heter det at "Kristín Marja's subject matter is the reality of Icelandic women. She illuminates the life and work, dreams and longings of women."

Handlingen i boka finner sted i en liten islandsk fiskelandsby i 1950-årene, og det er betraktninger gjort av den 12 år gamle jenta Agga som formidles. Agga har livlig fantasi og trekker sine helt egne slutninger av ting hun opplever. Da tanten Freyja kommer hjem etter mange år i Amerika, settes det meste av det Agga har vært vant til, på hodet. Fordi det ikke er enkelt å skaffe seg et husvære på Island, tvinges familien til å ta imot denne spesielle kvinnen, selv om de egentlig ikke har plass. Verst går det ut over Agga som heretter må sove på en campingseng. Kanskje ikke så rart at hun fra første stund misliker Freyja og har henne mistenkt for å være en ond heks?

Freyja har åpenbart det de fleste kvinner i den lille fiskelandsbyen mangler. Ikke bare er hun gudsbenådet vakker, med et hulderhår som rekker henne langt ned til midjen, men hun er så smal rundt livet at de fleste - både kvinner og menn - gisper når de får se henne. Med seg fra Amerika har hun mengder med kofferter fulle av vakre kjoler, som hun deler ut til de eventyrlystne kvinnene i familien. Hennes nærvær forrykker i grunnen det meste på stedet, og mest av alt må Agga tåle å bli vitne til at de fleste forguder Freyja. Selv føler hun at denne tanten er så kald, så kald, og at hun har mye å skjule. Hvorfor spiser hun nesten mindre enn katten for eksempel? Agga finner snart ut av hemmelighetene til Freyja, der hun nattestid glupsker i seg mengder med mat, for så å spy det hele opp igjen ... 

Agga har en finger med i spillet på det meste som skjer, også når romansen mellom Freyja og Bjørn Theodor seiler opp. Mens Bjørn Theodor er sjenert, er Freyja stolt - så det er helt klart at de trenger litt drahjelp fra 12 åringen! Parallelt følger vi familiens kvinner som rivaliserer seg i mellom. Oppe i alt dette forsøker Aggas morfar, som jobber på tråler og som bare er hjemme innimellom, å distansere seg fra alt ståket rundt kvinnene han er omgitt av, enten han vil eller ikke. Etter hvert skal imidlertid familiesamholdet bli satt på kraftige prøver, og til slutt skal en spesiell hendelse binde dem sammen for alltid ...

Jeg ser at boka er betegnet som en kriminalroman bl.a. i Bokklubbens presentasjon av den. Det synes jeg er å ta litt hardt i, selv om det absolutt forekommer mord i boka. Først og fremst er dette en meget fornøyelig bok full av humor og situasjonskomikk, alt sett gjennom et barns øyne. Personlig synes jeg at språket antok litt vel svulstige former noen ganger, så kanskje er det ikke så rart at det på smussomslaget er et sitat om at forfatteren er Islands svar på Isabel Allende? Uansett - boka er svært lesverdig, selv om handlingen tidvis var noe stillestående og uten det helt store drivet. Forfatteren er imidlertid glitrende når hun beskriver enkelte av scenene som oppstår rundt Freyja, en kvinne som nekter å gi etter for smålige konvensjoner eller det man på godt norsk kaller Janteloven. Ved vurderingen av terningkast ender jeg her med en firer. Og så gleder jeg meg til å se filmen når den kommer!

Utgitt på Island: 2004
Originaltittel: Mávahlátur
Utgitt i Norge første gang: 2010 
- under tittelen "Måkelatter"
Oversatt fra svensk: Ellen Karine Berg
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 285

Kristín Marja Baldursdóttir

Hell Is For Children by Pat Benatar

Johan B. Mjønes: "Orkanger"

Om mobbing, skyld og hevn

Terje og Børge vokser opp i Orkanger. De er like gamle, går i samme klasse og er opptatt av fotball. Men der stopper også alle fellestrekk. For mens Terje blir mobbet, er Børge en mobber. Og han gjør livet til Terje til et sant helvete i viktige barndomsår. Ikke bare plager han Terje innbitt, men han tar også livet av den lille katten hans, brenner bort hele ansiktet til den lille kattepusen til den til slutt dør ...

Lenge forsøker Terje å skjule at han blir mobbet, for det er forbundet med så stor skam å være et mobbeoffer. Men så går Børge og gjengen litt for langt, og det blir tatt affære på skolen. Læreren blir involvert, og Børge synes det er dypt urimelig at han, som nesten ikke har gjort noen ting, får skylden. Han som bare ville ha det litt moro. Det var liksom ikke meningen å gå så langt, men så ble det slik, og det kan da ikke han ta hele skylden for ... ? Han lover bot og bedring og skal ta med Terje i fotballspillet i neste friminutt. Og Terje blir så glad for endelig å få være med, og skjønner for sent at bare hans blotte nærvær irriterer vettet av Børge, at han blir ansett som klengete når han dilter etter guttene. Og så smeller det igjen ...

I ettertid får vi vite at det er drapet på katten som gjorde at Terjes foreldre til slutt valgte å flytte fra stedet, bort fra all ondskapen som sønnen var omgitt av.

25 år senere er Terje tilbake i Orkanger. I mellomtiden har han utdannet seg til psykolog og har fått en samboer. Vi får høre at han har gått årevis i terapi for å komme over alle traumene fra barndommen, og at terapien har vært medvirkende til hans yrkesvalg. Han har tatt sin kones etternavn - som om han har ønsket å slette alle spor fra barndommen. Nå er han oppnevnt som sakkyndig i en barnefordelingssak som skal opp for herredsretten, og så oppdager han et kjent navn .... Børge er far til barnet i saken ...

Terje skulle ha sendt oppdraget som sakkyndig fra seg fordi han er inhabil, men så gjør han ikke det likevel. Selv føler han seg veldig habil, og tenker at denne saken verken handler om ham eller Børge. Derimot skal han ta stilling til barnets beste. Og da er det jo faktisk en fordel at han vet det han vet om Børge, kan se gjennom alle manipuleringene hans, redder barnet fra dette grusomme mennesket som han er overbevist om er like ond som for 25 år siden. Vi følger ham der han er på hjemmebesøk hos Børge og skal vurdere interaksjonen mellom ham og barnet, ei lite jente på 3-4 år. Problemet er bare at der andre ville ha sett et svært normalt far-datter-forhold, tolker Terje alt gjennom sine egne erfaringer med mannen han kjente en gang for 25 år siden ...

Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fortellergrepet som forfatteren har valgt er spennende, fordi offer og overgriper - Terje og Børge - veksler på å være bokas jeg-person. Vi møter dem som barn, som 40-åringer og til slutt som gamle menn. Hele tiden skifter perspektivet, slik at vi får innblikk i hvordan de på hver sin måte (feil)tolker virkeligheten og lar dette få fatale konsekvenser for den andre og dens liv. Til slutt er det ikke gitt hvem som egentlig er offer og hvem som er overgriper, og sympatier og antipatier veksler alt etter hvilken rolle mennene inntar. Det handler om skyld, hevn og uante konsekvenser - to ødelagte mennesker med hver sin ballast i ryggsekken og som tolker verden ut fra dette. Mens Terje tross alt hadde foreldre som var svært, svært glade i ham, får vi mellom linjene vite at så ikke var tilfelle for Børge, hvilket mest sannsynlig var årsaken til at han var grusom mot andre som barn. Men en gang overgriper/mobber er ikke ensbetydende med at man nødvendigvis er slik hele livet. I møtet med Terje som sakkyndig - en mann han ikke kjente igjen - spiller det imidlertid ingen rolle at han er en god far for datteren sin. For Terje ser bare det han vil se, og tolker det fine han tross alt ser som et påtatt spill og et forsøk på manipulering.

Fortellerstilen i boka er nokså manende og repeterende og et stykke på vei fant jeg dette litt slitsomt. Jeg skjønte vel heller ikke poenget med dette, fordi historien som sådan kom mer enn tydelig frem. Likevel vil jeg si at boka er meget velskrevet. Første del - mobbesekvensen - burde rett og slett vært pensum i grunnskolen! Underveis i lesingen ble jeg både forbannet, oppgitt og kvalm. Kvalm over å lese om hvordan Børge pinte en kattunge til døde. Forbannet over at Terje valgte å stille som sakkyndig til tross for at han var inhabil, og oppgitt fordi hver av partene kun evnet å se sitt eget perspektiv. Men så var kanskje forfatterens hensikt også oppnådd? Dette er ikke en bok man kan forholde seg likegyldig til. Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Haakon Strøm og Herman Sabado
Spilletid: 4 t 2 min.

Johan B. Mjønes