Can "She Brings The Rain" 1968

Johan Velten: "Arbeidsglede"

Noe lang-dryg om leder-utvikling


Utgitt: 2003
Lydboka er innspilt: 2005
Oppleser: Johan Velten
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t

I løpet av et langt liv tilbringer de fleste av oss en betydelig del av tilværelsen på jobb. Uansett hvilke ambisjoner den enkelte har, om man er leder eller medarbeider, må man kunne anta at alle har det til felles at de ønsker å glede seg over sitt arbeid.

Hva er egentlig arbeidsglede? De fleste forbinder dette med å ha det hyggelig på jobben, å lykkes med noe, å få realisert seg selv, å bety noe, lære noe etc. Arbeidsglede er noe som kommer innenfra, og det finnes knapt noen andre enn en selv som kan skape slik glede. Heller ikke en dyktig leder. En dårlig leder kan imidlertid ødelegge den arbeidsgleden som måtte være der.

I kapittel etter kapittel fører Johan Velten oss gjennom alle fallgruber i arbeidslivet. For det er først og fremst det som kan gå galt som har hans fokus i det meste av boka. I begynnelsen fant jeg dette både trettende, en smule deprimerende og ikke rent lite provoserende. Lenge ble jeg sittende og lure på om han gjennom sine studier av næringslivet i det hele tatt har sett eksempler på godt lederskap, og om det er mulig å tilfredsstille de krav han oppstiller. I en ideell verden hvor ledelsen er trygg, raus og åpen, og hvor alle medarbeidere er stinne av selvtillit, god selvfølelse og selvinnsikt, vil dette kanskje være mulig. Men slik er sjelden virkeligheten. Noe av det som kompliserer et nær sagt hvilket som helst arbeidsliv er at folkene som jobber der er mennesker på godt og vondt. Noen drar dessuten med seg kjipe opplevelser fra fortiden, og med en gang noe butter i mot, kommer dette gjerne veltende inn på arenaen som en ytterligere kompliserende faktor. Dette kombinert med en altfor stor tro på hva ledelsen både kan og bør ordne opp i, skaper ikke sjelden alvorlige konflikter på en arbeidsplass.

Underveis nevner Velten selvfølgelig de faktorer som skaper trivsel og et ønske fra medarbeiderne om å yte sitt aller beste. Det handler bl.a. om at det må være samsvar mellom ord og handling, at medarbeiderne føler seg sett og verdsatt og at de føler seg ivaretatt på best mulig måte av lederen.

Helt på slutten av boka lander Johan Velten heldigvis på at det nok ikke er mulig å skape et ideelt arbeidsliv der alle fungerer 100 % "etter boka". Da jeg leste dette, ble jeg i grunnen lettet. Men kanskje er det heller ikke idealtilstanden som er målet, men prosessen mot stadig å bli bedre - eller yte sitt aller beste ut fra sine egne forutsetninger - som er det viktige. At man har noe å strekke seg etter og ikke hviler på laurbærene, rett og slett. Den perfekte leder som innehar 100 % utfyllende komplimentære egenskaper finnes nemlig ikke, og det gjør mest sannsynlig heller ikke den perfekte medarbeider. 

Når jeg skal oppsummere mitt inntrykk av boka, så vil jeg i første rekke påpeke at den er for teoretisk. Veltens fortellerstil bærer tidvis preg av en oppramsing av statements eller meget poengterte utsagn, og hvor eksemplene er litt for få. Han burde dessuten ha overlatt opplesningen av lydboka til noen andre. Hans stakkato måte å lese på var til tider så irriterende at jeg vurderte å avslutte boka. Når jeg likevel valgte å fortsette var det fordi jeg tross alt var spent på fortsettelsen. Antakelig er dette en bok som fungerer best som en bok i papirutgave, hvor man kan sitte med tusjen og "gule ut" viktige poenger. Som lydbok ble den noe kunstig. Velten har utilsomt greie på det han skriver om, selv om han litt for ofte fremsto som en irriterende besserwisser. Til hans forsvar skal sies at det er nesten ti år siden han skrev boka - rett etter harde økonomiske nedgangstider. De lederskikkelsene han beskriver i sin bok, har jeg heldigvis til gode å ha møtt for mange av. Kanskje nettopp derfor føltes mange av hans utlegninger som lite relevante for egen del. Alt i alt en helt grei bok som jeg gir terningkast fire. 

Johan Velten

"Rabbit hole" (Regissør: John Cameron Mitchell)

Tap av et barn ...


Innspilt: 2010
Originaltittel: Rabbit hole
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Nicole Kidman, Aaron Eckhart, Dianne Wiest, Miles Teller, Tammy Blanchard,Sandra Oh, Giancarlo Esposito, Jon Tenney, Stephen Mailer, Mike Doyle, Roberta Wallach
Spilletid: 87 min.

Åtte måneder tidligere mistet Becca og Howie Corbett sin fire årige sønn Dannie i forbindelse med en tragisk ulykke. Sønnen løp etter familiens hund da en bil kom i for høy hastighet til å klare å stoppe. Han døde momentant, og siden har livet til Becca og Howie stoppet fullstendig opp.

Ekteparet er svært ulik i sin tilnærming til sorgen, som på et vis har lammet dem begge to. Mens Becca har stengt seg inne i sin egen verden og ønsker å slette alle spor etter sønnen - og til og med ønsker å selge huset for å kvitte seg med siste rest av minnene - ønsker Howie å beholde mest mulig av minner etter sønnen. Og i motsetning til Becca ønsker Howie at livet deres, slik det var før, skal fortsette. Kanskje de kan få et barn til? Becca er imidlertid helt utilnærmelig og nærmest kald mot ektefellen. Noe fellesskap i sorgen har de ganske enkelt ikke. I stedet hakker de løs på hverandre så snart anledningen byr seg, og sånn sett drar de hverandre ned og ikke opp. Alle innbydelser til hyggelige hendelser fra venner avvises. Livet står fullstendig stille.

Howie er til slutt helt desperat. Han foreslår at de skal gå i en sorggruppe, men etter første møte skjønner de begge at Becca ikke fikser dette. I stedet forsøker de hver på sin side å gjøre det som skal til for å komme videre ... i alle fall noen ørsmå skritt. Og når det ser som mest håpløst ut, øyner vi muligens et aldri så lite håp. Spørsmålet er likevel om de er nødt til å fortsette hver for seg for å klare å komme videre, eller om det er håp for dem som ektepar og kjærester.

Filmen er basert på et Pulitzer Prize-vinnende drama av David Linsay-Abaire, og Nicole Kidman er nominert til Golden Globe for beste hovedrolle. Og hun spiller absolutt godt, selv om jeg lurer på om snarveien til slike priser er å spille en mest mulig depressiv rolle. Egentlig byr ikke rollen hennes, slik jeg ser det, på så veldig mange utfordringer, endimmensjonal som den på mange måter er. Historien er heller ikke særlig original eller oppsiktsvekkende. Selv om jeg selvsagt ikke kan sette meg inn i hvordan det er å miste et barn, skjønner jeg at dette er noe av det mest traumatiske man kan oppleve i et liv. Like fullt følte jeg at historien ikke rørte meg. Selvsagt er det mange ulike former for sorg, men dette ekteparets måte å håndtere det hele på, fremsto i grunnen som lite troverdig. Det som uansett er sikkert er at tap av et barn setter de fleste forhold på harde prøver, så også ettertrykkelig for ekteparet i denne historien. Jeg ser at mange anmeldere har gitt denne filmen terningkast fem. Selv nøyer jeg meg med å gi den terningkast fire. Historien ble litt for forutsigbar, og fremdriften var litt for stillestående. Det positive tross alt er at filmen kun varte i ca. 1 1/2 time, og det var helt passe!

Nicole Kidman i rollen som Becca

Ekteparet prøver sorggruppeterapi

Becca har oppsøkt unggutten som kjørte ned og drepte sønnen

Claudio Magris: "Donau"

Mesterlig om Donaus historie!


Utgitt i Italia: 1986
Originaltittel: Danubio

Utgitt i Norge første gang: 1991

Dette eksemplaret utkom: 1999

Oversatt: Kjell Risvik
Forlag:Forlaget Press
Antall sider: 511

Elven Donau er Europas nest lengste elv (etter Volga) og er 2645 eller 2888 km lang, helt avhengig av hvilken elv som regnes som kildeelv til Donau. Intet mindre enn fire europiske hovedsteder er anlagt langs Donau; Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. Elven endrer navn alt etter hvilket land den renner gjennom; i Tyskland og Østerrike heter den selvsagt Donau, men i Slovakia heter den Dunjai, i Ungarn Duna, i Kroatia og Bulgaria Dunav og i Romania Dunărea. For øvrig renner Donau også gjennom Serbia, Moldava og Ukraina.

I Claudio Magris´ bok "Donau" følger vi elven fra det stedet hvor den antatte kilden befinner seg - Schwarzwald i Tyskland - og til deltautløpet ved havnebyen Sulina i Svartehavet. Underveis blir vi underholdt med en rekke historiske fakta og anekdoter relatert til de stedene hvor elven renner forbi. Kjente historiske personer - forfattere, politikere, massemordere etc. - blir omtalt. Likeså kjente historiske hendelser fra fjern og nær fortid. Og neppe er noe vesentlig skrevet om Donau som ikke på et eller annet vis er nevnt i boka. 

Donaus løp gjennom Europa

Aller mest grundig behandles Tyskland og Østerikes historie, og det er selvsagt ikke til å komme forbi at særlig nazismens fremvekst og andre verdenskrig vies en relativt stor plass. Her får vi høre om hvor Eichmann og Mengele kom fra, hvor ulike konsentrasjonsleire ble plassert osv.

Elvens løp gjennom Ungarn fra Györ i nord, Budapest midt i landet og Pecs i sør fant jeg dessuten ekstra interessant siden Ungarn og disse stedene har en spesiell plass i mitt hjerte. Kjente forfattere og viktige historiske hendelser knyttes på en svært spennende måte til elven. Dessuten knyttes elven til kjente vinområder som f.eks. Villany syd i Ungarn (rett før elven fortsetter inn i Serbia).

Det som jeg likevel fant mest interessant, var den - for meg - relativt ukjente historien om folkeforflytningene som har funnet sted i henholdsvis Bulgaria, Romania og andre tilgrensende områder i nærheten av Svartehavet. I disse områdene gjorde osmanerne seg sterkt gjeldende inntil for rundt hundre år siden, og det er et konglomerat av ulike folkegrupper som lever i disse landene i dag. Felles for de fleste er at de i sin tid flyktet fra et eller annet. Eksiltyskernes særskilte skjebne etter andre verdenskrig i land som f.eks. Romania, er bl.a. beskrevet av Nobelprisvinneren Herta Müller i en rekke av hennes bøker. For øvrig var det litt spesielt å lese om forholdene i Romania i og med at diktatoren Ceauşescu fremdeles satt ved makten da denne boka ble skrevet.

Magris´ "Donau", som i form på en måte kan minne litt om Ivo Andrics berømte bok "Broen over Drina", er noe av det mest spennende jeg har lest i genren historie eller reiseskildringer. Fordi boka egentlig består av et utall digresjoner under veis, var den svært krevende å lese, men ikke desto mindre interessant. Den krevde bare så uendelig mye mer av meg som leser enn det meste av det jeg til vanlig pleier å lese. I tillegg er boka nærmest poetisk i formen fra tid til annen, og det er en presisjon i beskrivelsene som røper stor innsikt på flere plan fra forfatterens side. Tidvis er forfatteren også nokså nådeløs i sine betraktninger. Andre ganger kommer han med uttalelser som for meg har høy sitatverdi. Jeg tar med noen sitater for å belyse hva jeg mener.

"Men sann litteratur er ikke den som smigrer leseren og bekrefter hans fordommer og forventninger, men den som forfølger ham og presser ham opp i et hjørne og tvinger ham til å tenke nytt og revidere sine skråsikre meninger." (side 196)

"Det var Nietzsche, Stirner, Ibsen, Strindberg, den tidens store orakler, som fratok virkeligheten den ene masken og forkledningen etter den andre, og gikk livet så tett på klingen at de til slutt oppdaget at det mangler ethvert grunnlag." (side 433)

"... enhver stor forfatter blir forfulgt av de demonene han blottstiller; han kjenner dem fordi han har dem i seg, og han feller en knusende dom over deres maktfullkommenhet nettopp fordi han selv står i fare for å bukke under for den." (side 454)

Jeg er ikke det minste i tvil om at jeg kommer til å lese denne boka flere ganger i løpet av mitt liv og med et enda større utbytte enn kun ved første gangs lesing - kanskje særlig dersom jeg får realisert min drøm om en slags elvesafari langs hele Donau en gang ... Når det på forsiden av boka er sitert at boka er en litterær triumfferd, kan jeg ikke annet enn å slutte meg til dette. Boka er og blir et mesterverk! Og denne forfatteren fortjener Nobelsprisen i litteratur for dette! Dette er nemlig noe av det mest imponerende jeg har lest på aldri så lenge! Her blir det terningkast seks! Intet mindre! Og oversetter Kjell Risvik fortjener også sin del av æren for at dette ble en formidabel leseopplevelse! Aldri før har jeg opplevd å måtte lese en bok så langsomt for å få med meg alle detaljene.

Claudio Magris

«Den mest spennende og utfordrende reiseskildringen jeg har lest på mange år… et veldig historisk og kulturelt panorama over et landskap som vi i vest ofte har vendt ryggen til. En litterær triumfferd… en enorm cocktail av en bok, hvor det på hver eneste side finnes et spennende tankesprang, en hyperintelligent refleksjon, en vidunderlig digresjon. Høstens heiteste bok.»

Jon Michelet, VG

Les flere ovasjoner her (forlagets nettsider).

"Winter's Bone" (Regissør: Debra Granik)

Dysfunksjonelt og dystert


Innspilt: 2010
Originaltittel: Winter's Bone
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Jennifer Lawrence (Ree), John Hawkes, Kevin Breznahan, Dale Dickey, Garret Dillahunt, Sheryl Lee
Spilletid: 100 min.
Basert på Daniel Woodrells roman med samme navn

17 år gamle Ree og hennes to yngre søsken lever et temmelig miserabelt liv. Moren er ikke bare deprimert, men har glidd fullstendig inn i apatien, og faren, som nylig har sonet et fengselsstraff, er forsvunnet. Og som om ikke dette er nok, har han pantsatt huset mot kausjonssummen for å slippe ut av fengsel. Da han ikke følger opp sin meldeplikt overfor politiet, står familien i fare for å miste huset.

Ree har bare seg selv å stole på, og hun er nødt til å finne faren sin før det er for sent. Småsøsknene er helt avhengige av henne for å klare seg, og familien overlever fra dag til dag takket være almisser fra snille naboer. Penger har de nemlig ikke noe som helst av. Men uten huset er de sjanseløse! Spørsmålet er om Ree finner faren før det er for sent ...

I denne deprimerende filmen spiller Jennifer Lawrence rollen som Ree. Hun ble faktisk nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin rolletolkning, noe jeg overhode ikke har problemer med å forstå. Hun spiller nemlig så overbevisende at jeg glemte at det bare var film. Her tas ikke store fakter eller spillfekterier i bruk, for historien er sterk nok i seg selv, og vel så det! Ikke bare er filmen trist, men den er spennende også.

Ree og søsknene hennes befinner seg i et miljø som er så nitrist, destruktivt og demoraliserende at det ikke er til å undres over at de fleste voksenpersonene er rusmisbrukere. Og i dette miljøet er kvinnene faktisk enda råere enn mennene - en dyd av nødvendighet for at de i det hele tatt skal ha en sjanse til å klare seg. Like fullt vinner på en måte det gode i dem til slutt, da det viser seg at Ree er avhengig av dem for å redde stumpene for seg og sine småsøsken. Alt i alt en film jeg synes fortjener terningkast fem. Historien, miljøskildringene og Jennifer Lawrence sitt skuespillertalent veide i den forbindelse tungt på vektskålen. Her var det ikke mye glamour, om noe i det hele tatt, og den virkeligheten som beskrives er dessverre den som blir barn til del når ingen av voksenpersonene rundt dem fungerer i det hele tatt. Den ene pga. rus og den andre pga. massive psykiske problemer ... 

Ree og småsøsknene hennes

Ree

Bygdas barske kvinner hjelper Ree når det kommer til stykket

Ree

Thomas Hylland Eriksen: "Storeulvsyndromet - Jakten på lykken i overflodssamfunnet"

Drømmen om det gode liv


Utgitt: 2008
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Thomas Hylland Eriksen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 10 min.

Aldri før har vi hatt så mange materielle goder, så mye fritid og så mange muligheter som nå. Likevel klager vi verre enn noen sinne. Hvorfor er vi ikke lykkelige? Og hva er egentlig lykke og livskvalitet? Kanskje handler det om å finne noen fellesnevnere for hva som skal til for å leve "det gode liv"? Å finne en balanse mellom rask tid og langsom tid, slik at vi verken stresser oss ihjel eller kjeder oss fordervet ...

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen leser i et heseblesende og engasjerende tempo sin egen 280 siders bok i løpet av drøyt syv timer, og det er nesten ikke den ting han ikke er innom. Boka, som mer har preg av et morsomt og poengtert talkshow enn et vitenskapelig dypdykk, er etter mitt skjønn meget god og fortjener faktisk å bli lest mer enn en gang. Er det virkelig slik han hevder at alt handler om å ha litt mer enn naboen for å bli lykkelig eller føle seg vellykket? For noen handler det nok mye om dette, mens atter andre rammes av lokalsamfunnets klamme krav til konformitet, hvor man på død og liv ikke bør skille seg for mye ut fra resten av flokken. Ellers risikerer man å bli rammet av misunnelse, sjalusi og sosial utstøtelse. Fordi ens egen vellykkethet i for stor grad minner de andre om deres egen utilstrekkelighet ... Og den prisen - utstøtelse - kan for mange bli så høy at man heller velger middelmådigheten i det lange løp.

Mange ganger underveis begynte jeg å skoggle. Som for eksempel da forfatteren og sønnen sitter i sin relativt lille og lite påkostede båt, og det kommer en svær cabincruiser "seilende" forbi. Da sønnen utbryter at "Å, pappa! Kan ikke vi også få en sånn båt?", ville nok de fleste ha svart noe slikt som at "Er du klar over hvor dyr en sånn båt er?!" Men ikke Thomas Hylland Eriksen! I stedet svarer han at han nok ikke tror at de har det koseligere ombord på sin båt, fordi de f.eks ikke kan kjenne på badetemperaturen med tærne fra sin båt, må bruke masse tid på å rydde og gnikke på alt som er blankt for at det skal skinne (noe de selv ikke behøver å tenke på), bekymrer seg for å få skrammer på båten osv. Og sønnen? Han godtar denne forklaringen helt uten videre, og så fortsetter far og sønn og kose seg i den lille båten deres ... Herlig historie!

Hylland Eriksen problematiserer dessuten om det er veien eller målet som er lykken, og ingen bør bli forbauset over at det er veien til målet som fyller oss med mest lykke. Og kanskje er nettopp dette vår tids svøpe? At vi ikke trenger å vente så lenge på å få oppfylt våre ønsker og mål ... Dermed går vi glipp av gleden ved å gå og vente på noe godt, nyte kriblende forventninger etc. Visst kan man til en viss grad "kjøpe" litt lykke, men anskaffelser av materielle goder og den lykken som følger med dette er dessverre skuffende kortvarig. For før vi får snudd oss, er flatskjermen, den fine nye bilen eller lignende blitt en selvfølge likevel. Som vi så til de grader tar for gitt og derfor ikke ofrer en tanke.

Mange mennesker innser antakelig for sent at det ytre aldri kan bli noe mer enn en kulisse, og at du ikke har noe annet valg enn å ta med deg selv når du drar fra et sted til et annet. Dersom man ikke trives i eget selskap, hjelper det ikke å forflytte seg til et sted med asurblått hav og ellers paradisiske forhold.

Denne boka elsket jeg rett og slett! Jeg synes at Hylland Eriksen på en klok og interessant måte åpnet opp mange porter for meg hva gjelder storeulvsyndromet! Og som forfatteren nevner opp til flere ganger i boka: Jo flere muligheter vi har, dess mer går vi glipp av. Mange valg som aldri blir tatt, gir seg imidlertid selv. Som når Hylland Eriksen påpeker at han f.eks. aldri kommer til å begynne å spille fiolin og at naboene hans ikke aner hvor heldige de faktisk er!

"Slangen i vårt jordiske paradis heter håpløshet. Du mister til slutt håpet hvis du er ekstremt fattig, men tro om du ikke også gjør det når du er ekstremt rik? Det er lite å løfte seg selv etter håret for om dagen. Drømmene er små, private og stort sett realistiske. Det er neppe bra i det lange løp. Når du tilbringer novemberkveldene med å drømme om en ferie ved en smaragdgrønn lagune på en tropisk koralløy, og kommer deg dit allerede neste år, er drømmen for liten og for realistisk. (Du blir uansett skuffet når du kommer dit og stedet viser seg å være søvndyssende og stillestående.)"

Dersom det ikke hadde vært for at denne type bøker aldri får terningkast seks av meg (dette forbeholder jeg kun bøker jeg mener holder en høy litterær kvalitet), ville nettopp denne boka oppnådd dette av meg. I stedet må den nøye seg med terningkast fem! Og jeg som nettopp har funnet ut at jeg liker Thomas Hylland Eriksens fortellerstemme, kommer til å lese flere av hans bøker i fremtiden!

Thomas Hylland Eriksen

"Saras nøkkel" (Regissør: Gilles Paquet-Brenner)

Sterkt om deportasjon av jøder fra Paris i 1942


Innspilt: 2010
Originaltittel: Elle s'appelait Sarah
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Julia Jarmond), Mélusine Mayance (Sarah Starzynski), Niels Arestrup (Jules Dufaure), Frédéric Pierrot (Bertrand Tezac), Michael Duchaussoy (Edouard Tezac)
Spilletid: 106 min.
Basert på Tatiana de Rosnays bok med samme navn

I juli 1942 ble tusenvis av jøder deportert fra Paris til Hitlers konsentrasjonsleire. Før selve transporten ble de internert på sykkelvelodromen Vel' d'Hiv under helt umenneskelige forhold rent sanitært og hygienisk. "Saras nøkkel" er historien om hva som skjedde med én av alle de jødiske familiene som ble arrestert, splittet, deportert og tilintetgjort - utelukkende fordi de hadde feil rase ...

Rett før arrestasjonen av tiårige Sara Starzynski og hennes familie, gjemte Sara lillebroren i et skap i leiligheten deres. For sikkerhets skyld låste hun skapet - overbevist på at hun ville komme tilbake etter kun få timer. Slik gikk det imidlertid ikke. I mellomtiden ble leiligheten stående tom i over en måned, før en annen fransk familie flyttet inn. I begynnelsen skjønte de lite av hvorfor leiligheten var fylt med en ubeskrivelig stank - inntil lille Sara, som hadde lykkes å rømme fra en annen midlertidig interneringsleir, vendte tilbake. Sara overlevde Holocaust takket være noen snille bønder som tok seg av henne under og etter andre verdenskrig. Da hun ble voksen, reiste hun til USA og etter en stund opphørte all kontakt mellom henne og hennes franske fosterfamilie.

I forbindelse med minnedagen for den forferdelige tragedien i juli 1942, jobber journalisten Julia Jarmond med å grave i fortiden. Ved en tilfeldighet oppdager hun at hennes manns familieleilighet som de er i ferd med å pusse opp og snart skal flytte inn i, var eid av en jødisk familie - nærmere bestemt Saras familie. Ikke bare sjokkeres hun av historien som sådan. Hun sjokkeres kanskje mest av alt over sin egen svigerfamilies angst for at denne historien skal komme frem ... Og hun brenner etter å finne ut hvor det ble av Sara til slutt.

Kristin Scott Thomas har spilt i en rekke storfilmer - i den senere tid fortrinnsvis i franske filmer som "Leaving" og "Jeg har elsket deg så lenge". Aller mest kjent er hun nok likevel for sine roller i "Den engelske pasienten" og "Fire bryllup og en gravferd", mens jeg kanskje har satt mest pris på henne i Polanskis mesterlige film "Bitter Moon". Også i "Saras nøkkel" er hun glitrende i rollen som journalisten Julia Jarmond. Jeg har lenge gledet meg til å se denne filmen, og rakk aldri å få den med meg mens den gikk på kino. Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og selv om jeg kjente historien på bakgrunn av boka, ble jeg ikke skuffet over filmen. Hvis jeg likevel skal nevne noe som trakk litt ned, må det være det noe overdrevne, melodramatiske skuespilleriet til han som spilte Saras sønn (Aidan Quinn). Det ble lite troverdig. Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerte fint i filmen - nesten bedre enn i boka pga. det visuelle. Med tanke på viktigheten av å lære av historien, slik at den ikke gjentas, er det helt essensielt at slike bøker og filmer lages fremdeles! En annen og faktisk enda bedre film som nylig er laget på bakgrunn av den samme hendelsen - dvs. deportasjon av jøder fra Paris i juli 1942 - er "Utryddelsen". Både denne filmen og boka "Saras nøkkel" er omtalt i min blogg. Jeg synes filmen "Saras nøkkel" fortjener terningkast fem. 

Familien Starzynski rett før den splittes

Sara og en annen jente flykter fra interneringsleiren

Journalisten Julia Jarmond har nettopp oppdaget hvem som har bodd

i leiligheten hun og mannen snart skal flytte inn i